Nederlandene besto på 14-1500-tallet av områder i Nederland, Belgia, Luxenburg og en del av Frankrike. På 1400-tallet ble Brussel reelt hovedstad i nederlandene. Antwerpen var den store, sentrale handels- og finansbyen.
Nederlandene besto av mange provinser og var underlagt den katolske spanske kongen. Området inkluderte dagens Belgia. Det var i utgangspunktet et fattig område, dominert av jordbruk. Landområdet var betydelig mindre før utbygging av dikene. Området var preget av splittelse mellom provinsene, som hver for seg var selvstendig. I mangel av en politisk enhet ble området kalt nederlandene, i flertall. Først etter frigjøringskrigene og en større grad av samling av landet, nord for det senere Belgia, blir det riktig å snakke om Nederland.
Tekniske nyvinninger i jordbruket og i veve-industrien i de sydlige provinsene førte til et overskudd som måtte omsettes. Dette la et grunnlag for fremveksten av mer handel og etterhvert militær og politisk styrke. Under og etter frihetskampene utviklet landet seg til en europeisk stormakt, særlig på sjøen og i koloniområdene.
Den nederlandske staten ble reelt anerkjent ved freden i Westphalen 1648, som markerte avslutningen av tredveårskrigen og samtidig avsluttet den nederlandske åtti-års-krigen.
Finans, handel og industri (særlig veving) ble viktige aktiviteter for velstanden i nederlandene. I de områdene som utgjør det moderne Nederland vant reformasjonen fort frem, ikke minst i form av kalvinisme. I de områdene som utgjør det moderne Belgia var katolisismen fortsatt dominerende. Adelen og rike kjøpmenn hadde en stor grad av selvstyre. Keiser Karl 5. var født i Gent og oppvokst i nederlandene. Da han også arvet hertugdømmet Burgund og kongedømmet Spania kom området i personalunion. Erobringen av Amerika gjorde Spania til den ledende europeiske makten på 1500-tallet. Det skapte en stadig konflikt med Frankrike og med et gradvis sterkere England. Karl 5. og Philip 2. så seg selv som katolisismens forsvarere mot islam og leder av motreformasjonen mot protestantene. Også dette skapte stadig krig. Under Karl 5. førte keiserdømmet kriger mot Frankrike, tyrkerne og tyske protestanter. Bidrag til finansiering av krigene var upopulære i nederlandene, bl.a. fordi krigene skadet deres handelspartnere. Det påvirket den nyere delen av adelen og de rike kjøpmennene, som begge med sin bakgrunn i borgerlig virksomhet og handel følte sine formuer truet.
«Den pragmatiske sanksjon», utstedt 1549 av Karl 5., etablerte de 17 provinsene som en enhet, separat fra Frankrike, Burgund og det hellige romerske keiserriket. Datidens nederlandene var på denne tid en av de rikeste regionene i Europa, og et senter for handel, finans og kunst.
På 1500-tallet spredte protestantismen seg i nordre Europa. Omkring 1560 var kalvinistene en betydelig og tolerert minoritet i Nederland. Frihet og toleranse ble ansett som grunnleggende i det handel-baserte samfunnet. Kalvinistenes nøysomme og arbeidsomme levemåte ble en moralsk kontrast til den spanske katolske adelens overdådige levemåte. Store nederlandske grupper ble også provosert av at Karl 5. og Filip 2. mente at det var deres katolske plikt å bekjempe protestantene.
Nederlandene var spanske besittelser, med Antwerpen som den store, sentrale handels- og finansbyen. Finans, handel og industri (særlig veving) var viktige aktiviteter for velstanden i nederlandene. I de områdene som utgjør det moderne Nederland vant reformasjonen fort frem, ikke minst i form av kalvinisme. I de områdene som utgjør det moderne Belgia var katolisismen fortsatt dominerende.
Den spanske Filip 2. overtok i 1556. Adelen og de rike kjøpmennene følte sin situasjon truet da Philip II styrket sentralstyresmaktens kontroll med skattlegging og lovgiving. I 1564-1565 ble det kjent at Filip 2. også ville innføre inkvisisjonen i nederlandene. Samtidig var der økende kornpriser og nød i proletariatet. Dette førte til voldsomme opptøyer. I 1566 startet kalvinistene i Antwerpen en aksjon mot religiøse bilder og skulpturer («hedensk tilbeding av falske guder»). Aksjonen spredte seg til angrep mot kirker i hele nederlandene.
Filip 2. svarte med i 1567 å sende hæren for å kontrollere områdene med militær makt, ledet av hertugen av Alba, Fernando Alvarez de Toledo,. To grever ble arrestert og i juni 1568 henrettet i Brussel for forræderi. De to politisk, militært og økonomisk fremstående grevene var lojale, kongetro katolikker. De ble henrettet fordi d’Alba mente at de hadde vært for tolerante mot protestantene. Henrettelsene skapte raseri i nederlandene. I løpet av 6 år ble de fulgt av kanskje 18 000 andre henrettelser. Undertrykkelsen førte til at opprøret ble en uavhengighetskamp. En kamp som i utgangspunktet var et spørsmål om økonomi fikk etter hvert et religiøst preg.
Wilhelm I av Oranien (etter byen Orange) var stattholder i provinsene Holland, Zeeland og Utrecht og markgreve av Antwerpen. Etter arrest av de to grevene rømte han fra riket til sin svigerfar, som var greve av Sachsen. Han ble erklært fredløs i nederlandene og alle hans eiendommer og titler ble beslaglagt. I 1568 returnerte Wilhelm i et forsøk på å drive d’Alba ut av Brussel. Det førte til et slag 23. april 1568 som blir sett som starten på åttiårs-krigen. Opprørerne hadde stor fremgang og erobret mange byer fordi spanjolene hadde overført store styrker til krigen mot det ottomanske riket. Etter spansk seier i slaget ved Lepanto i 1571 ble militære styrker tilbakeført til nederlandene, og opprøret ble i det vesentlige nedkjempet i 1572. Wilhelm I klarte å holde seg fri.
D’Alba innførte uten stendenes samtykke en ny omsetningskatt på 10%. Skatten angrep borgernes inntekts-grunnlag. Mange kjøpmenn og industridrivende utvandret, de øvrige innførte passiv motstand og stengte i stor grad sine virksomheter. Handelen stoppet opp. Protestene kom fra både katolikker og protestanter og ga ny støtte til opprøret. Spanjolene hadde kontroll på land, men mange nederlendere drev sjørøveri langs kysten. Disse sjøstyrkene erobret kystbyen Brielle (Briel) 1. april 1572. Dette ga opprørerne et fotfeste i nord. Erobringen ledet til reell uavhengighet for de nordlige provinsene, lenge før den formelle selvstendigheten som stat i 1648. Selvstendigheten skapte rask vekst i økonomi, handel og militær styrke, med kulturell og vitenskapelig fremgang. Utviklingen fikk større finansielle ressurser og mer kunnskaper om teknologi etc. fordi store deler av eliten innen handel, økonomi og kultur flyktet nord til de opprørske provinsene for å unnslippe spansk undertrykkelse.
Erobringen av Brielle ga startpunktet for et fornyet opprør i hele nederlandene. De fleste større byer i provinsen Holland støttet opprøret, unntatt Amsterdam som forble lojal og katolsk til 1578. Ledet av Wilhelm I fikk opprøret stadig større styrke i de nordlige provinsene.
De dårlige resultatene førte til at d’Alba i 1573 ble fjernet og erstattet av en leder med en moderat politikk. Men i 1575 erklærte Spania seg falitt og klarte ikke å betale sine soldater. Soldatene gjorde da opprør, og i november 1576 herjet de Antwerpen og drepte omkring 80 000 mennesker. Hendelsen styrket motivasjonen til opprørerne i nord og førte til en fredsavtale i Gent. Det ble avtalt tilbaketrekking av den spanske hæren, og at begge parter skulle utøve religiøs toleranse. Men da kalvinistene brøt den avtalen kom en ny guvernør og en ny spansk hær til området.
De sydlige provinsene (nå i Frankrike og Vallonia) inngikk 6. januar 1579 en union i Atrecht (Arras). Med spanske styrker i området og provosert av aggressiv kalvinisme i nord erklærte de lojalitet til den spanske kongen. I nord svarte de med at provinsene Holland, Zeeland, Utrecht, Guelders og Groningen dannet unionen av Utrecht 23. januar 1579. En rekke sydlige byer sluttet seg til unionen av Utrecht, blant dem Brugge, Gent, Brussel og Antwerpen. I 1581 ble det utstedt en ed hvor nederlandene erklærte seg uavhengig av den spanske kongen. Nederlands forente provinser ble dannet. De fant ingen passende konge, og en generalsamling overtok kongens rolle.
Eden i 1581 førte til et spansk angrep for å gjenerobre de forente provinsene. Spanjolene fikk stor fremgang i syd. De erobret Gent i september 1584, Brussel i mars 1585 og Antwerpen i august 1585. Antwerpen hadde i 1570 omkring 100 000 innbyggere, og det er anslått at de fleste flyktet til provinsene i nord. Byen tapte da mye av sin økonomiske styrke. Krigen gikk dårlig for opprørerne. Det meste av Flandern og Brabant ble erobret, sammen med store deler av de nordøstlige provinsene. Katolsk tro ble gjenopprettet i det meste av disse områdene.
Nederlandene var nå delt i et reelt uavhengig nord og et syd under spansk kontroll. Kontinuerlig kalvinistisk styre i de nordlige provinsene førte til at protestantismen ble fullstendig dominerende i løpet av de neste tiårene. I syd fortsatte katolisismen å dominere.
Wilhelm 1. ble myrdet i juli 1584 av en tilhenger av Filip 2. Fra 1585 var Nederlands forente provinser reelt selvstendige. De søkte hjelp fra England og Frankrike. England endret politikk fra uoffisiell støtte til i 1585, etter avtalen i Nonsuch, å sende en hær på 5-6 000 mann og en lord-regent. Denne styreren ble trukket tilbake etter bare ett år, fordi han ikke lyktes som hærfører og ikke klarte å tilpasse seg den nødvendige handelen mellom nord og sør.
Etter en tid ble i 1587 Maurice av Nassau og prins av Oranien (sønn av Wilhelm 1.) valgt til ny leder, bare 20 år gammel. Utover 1590-tallet ble det klart at Spania var svekket i striden. Maurice sin militære dyktighet, Spanias finansielle belastninger etter tapet av den spanske armada 1588 og deres behov for å prioritere gjenoppbygging av flåten førte til stor fremgang for nord i de følgende 10 årene. Innen 1598 hadde nord erobret viktige festninger i Bergen op Zoom (1588), Breda (1590), Zutphen, Deventer, Delfzijl og Nijmegen (1591), Steenwijk, Coevorden (1592), Geertruidenberg (1593), Grol, Enschede, Ootmarsum og Oldenzaal (1597). Kamphandlingene skjedde omkring landets grenseområder. Den sentrale provinsen Holland unngikk krigshandlinger og bidro i stedet til økonomisk og kulturell fremgang.
Da Frankrike i 1595 gikk til krig mot spanjolene, måtte Spania igjen erklære seg falitt. Men ved å gjenvinne kontrollen på havet kunne Spania øke tilførselen av amerikansk gull og sølv. Det ga øket spansk militært press mot England og Frankrike. Spania hadde likevel et sterkt finansielt og militært press mot seg. Etter fredsavtale med Frankrike i Vervins avsto Filip 2. i 1598 Nederland til erkehertug Albert av Østerrike (1559-1621).
Republikken i nord kontrollerte utløpet av Scheldt. De hindret derved anløp til Antwerpens havn. Denne blokaden bidro til stor fremgang i Amsterdam.
Et nytt felttog i 1600 mot kysten av de sydlige provinsene var et forsøk på å fjerne kaprerne i Dunkirk, som truet de nordlige provinsenes handel. Spanjolene svarte med å styrke området, men tapte i slaget ved Nieuwpoort. Maurice trakk likevel hæren tilbake mot nord. Han hadde vært uenig i felttoget, og reagerte på at Johan van Oldenbarneveld (1543-1619) og de andre regentene hadde sendt ham på det oppdraget. Med spanjolenes styrke i syd og opprørernes fremgang i nord var det nå nesten uunngåelig at nederlandene skulle forbli delt.
Partene inngikk 12 års våpenhvile for perioden 1609-1621. Perioden skapte stor økonomisk fremgang i nord. De forente provinsene nyttet perioden til å bygge opp sin flåte, som skulle få avgjørende betydning. I løpet av perioden ble to grupper synlige i republikken. Det hadde lenge vært tendens til konflikt mellom den gamle militære adelen og den nye klassen av kjøpmenn og regenter. Den ene gruppen, arminianerne, inkluderte Johan van Oldenbarnevelt, Hugo Grotius og mange velstående kjøpmenn som foretrakk en mindre streng bibeltolkning enn de opprinnelige kalvinistene. Den andre gruppen, gomaristene, støttet Maurice. Konflikten økte i 1617 da republikanerne støttet en resolusjon som ga byene anledning til å aksjonere mot gomargistene. Det førte til at Maurice fikk Oldenbarnevelt arrestert for forræderi og henrettet i 1619. Hugo Grotius klarte å rømme fra arrest og forlot landet.
Våpenhvilen tok slutt i 1621. I 1622 ble et spansk angrep på festningsbyen Bergen op Zoom slått tilbake. Maurice døde i 1625, før den spanske erobringen av Breda. Deretter begynte republikkens motgang å ta slutt. I 1629 erobret de ‘s-Hertogenbosch, den største og «uinntagelige» byen i nordre Brabant. Tapet svekket spanjolene. I 1632 ble byene Venlo, Roermond og Maastricht erobret. Derimot ble de følgende årenes forsøk på å erobre Antwerp og Brussel mislykket. Republikken fikk liten støtte i Flandern. Den nye generasjonen i Flandern og Brabant var solid tilbake i katolisismen. Tross avsky for de spanske okkupantene hadde de enda mindre tillit til kalvinistene i nord.
De europeiske krigene ble også utkjempet i koloniene, både i Asia og Amerika. I de vestlige koloniene tillot republikken kapringsvirksomhet rettet mot spanjolene. I 1628 erobret Piet Pieterszoon Hein (1577-1629) det meste av den spanske skatteflåten. Gjennom våpenhvilen og den etterfølgende krigen grep republikken kontrollen med havene og bygget opp det til da største handelsimperiumet, bl.a. p.g.a. en høyt utviklet skipsbyggingsteknologi. På 1700-tallet ble deres kolonimakt svekket, bl.a. p.g.a. at de forsøkte å gripe over flere kolonier enn de hadde ressurser til.
Det var etterhvert åpenbart at spanjolene ikke kunne lykkes i å gjenerobre områdene nord for deltaet fra Meuse-Rhine, samtidig som republikken åpenbart ikke var sterk nok til å erobre de sydlige provinsene. I 1639 sendte Spania en armada med 20 000 soldater til Flanders i en kraftanstrengelse for å oppnå fremgang i krigen. Men armadaen ble totalt beseiret av admiral Tromp. Dette nederlaget markerte en varig ødeleggelse av Spanias store styrke som sjømakt.
Krigen slutten ved freden i Münster 30. januar 1648. Denne fredsavtalen var del av den større europeiske fredstraktaten i Westphalen, som avsluttet den europeiske tredveårs-krigen og anerkjente Nederland som en selvstendig stat. Avtalen anerkjente prinsippet om stater som var fri til å styre og velge sin religion innenfor sine grenser. Til en viss grad fremmet det fri religionsutøving. Nederland beholdt erobringene fra siste del av krigen. Republikken besto av de syv provinsene Holland, Zeeland, Utrecht, Guelders, Overijssel, Friesland og Groningen. Hver provins ble styrt av en lokal provinsforsamling og en stattholder som skulle være valgt og underlagt republikkens generalforsamling. Reelt ble prinsene av Oranien-Nassau arveberettigete stattholdere i Holland og Zeeland. De ble oftest også stattholdere i de andre provinsene. Maktkampen mellom stattholdernes Orange-tilhengere og regentens støttespillere ble synlig allerede under våpenhvilen 1609-1621. I grenseområdene ble deler av Flandern, Brabant (nord) og Limbourg (omkring Maastricht) erobret i krigens sluttfase. Disse områdene skulle styres direkte under generalforsamlingen.
Den 80 år lange krigen begynte med vanlige slag, med små resultater og høye kostnader for begge parter. Spørsmålet om skattlegging og religiøs frihet involverte alle lag av den sivile befolkningen. Det fenomenet kan ha betydning for den besluttsomhet og fremgang republikken hadde i forsvaret av sine byer. Det ga også grunnlaget for en delvis uorganisert hær i tillegg til republikkens ordinære hær. Bl.a. førte disse ekstra styrkene en aktiv geriljakrig mot spanske interesser, og de var særlig effektive mot spanjolenes interesser til sjøs. Fra spansk side var de sivile sett som legitime mål. Den lange konflikten var katastrofal for Spanias finanser og folkets oppslutning: Skattene økte og soldater gikk tapt. Spanjolene ble skeptiske til både krigen og keiserriket. Tapet av Portugal i 1640 og freden i Westphalen 1648 var tegn på at det spanske rikets rolle i Europa var i tilbakegang. I nederlandene skapte krigen store endringer ved at regionen ble delt mellom republikken og de sydlige provinsene som omtrent tilsvarer Belgia, som mistet sin økonomiske og kulturelle betydning.
Det var ingen normal tanke at en befolkning kunne avsette en konge som ikke ivaretok sitt ansvar. Den internasjonale anerkjennelsen av republikken i 1648 førte til anerkjennelse av dette prinsippet. I fremtiden ble suverenitet mer knyttet til stater enn til kongenes personlige områder. Det fremmet oppfatningen at to stater er likeverdige, uavhengig av størrelsen. Denne utviklingen gikk parallelt med utviklingen av religiøs frihet: Verken paven eller andre utenfor staten kunne tvinge noen til å akseptere deres religion. Konflikten mellom nederlandene og Spania fikk stor betydning ikke bare for det lokale området, men også for forståelsen av statene og utviklingen av Europa.
Spanske Filip 2. arbeidet aktivt for å fremme motreformasjonen. Hans religionspolitikk i nederlandene skapte stor uro der. I 1564-1565 ble det kjent at Filip 2. også ville innføre inkvisisjonen i nederlandene. Samtidig var der økende kornpriser og nød i proletariatet. Dette førte til voldsomme opptøyer. Filip 2. svarte med å sende en stor hær til nederlandene, ledet av hertugen av Alba. Han ankom Brussel i august 1567, og hans brutale styre varte til høsten 1573.
I denne perioden innførte Filip 2., uten stendenes samtykke, en omsetning-skatt i nederlandene. Han ønsket å øke sine inntekter. Men skatten angrep borgernes inntektsgrunnlag. Mange kjøpmenn og industridrivende utvandret, de øvrige innførte passiv motstand og stengte i stor grad sine virksomheter. Handelen stoppet opp.
Spanjolene hadde kontroll på land, men mange nederlendere drev sjørøveri langs kysten. I 1572 erobret disse sjørøverne byen Briel. Dette utløste et nytt opprør. Men spanjolene hadde fremgang i sør. De erobret Gent i september 1584, Brussel i mars 1585 og Antwerpen i august 1585. Men kampene fortsatte. Utover 1590-tallet ble det klart at Spania var svekket i striden, og i 1609 ble det innført en 12 års våpenhvile.
Kilder:
New World Encyclopedia.
Kamen, Henry. Spain, 1469-1714: A Society of Conflict. Upper Saddle River, NJ: Pearson Education, 2005.
Israel, Jonathan I. The Dutch Republic: Its Rise, Greatness, and Fall 1477-1806. Oxford: Clarendon Press, 1998.
Phillips, Kevin. American Theocracy. New York: Viking, 2005.
Daglig liv i Nederland på 1600-tallet
Forholdene i Nederland var på 1600-tallet svært ulike forholdene i Norge. I Norge var kostholdet preget av nøkternhet. I Nederland var lønningene og levestandarden for folk flest vesentlig høyere enn i Norge. Dette ga vanlige folk en rimelig sikkerhet for å kunne spise seg mett hver dag, og til å ha et variert kosthold. Man var ikke begrenset til fisk, grøt og flatbrød, som var noen av hovedelementene i det norske kostholdet, i vanskelige tider supplert med barkebrød. Mange nordmenn valgte å utvandre til Nederland, se teksten Utflytting fra Norge til Nederland på 1600-tallet
Kostholdet var godt og variert p.g.a. gode inntekter og en jevn og sikker tilgang på et stort utvalg av råvarer til markedene.
Kosten i nederlandene inkluderte gjerne godt brød, men også paier, pannekaker og vafler. Frokosten startet dagen og inneholdt gjerne brød og smør, tynt øl og ofte suppe. Omkring kl. 12 var det middag, gjerne med fisk, fugl eller en suppe. Kjøtt var for vanlige arbeidsfolk, som i Norge, forbeholdt de større begivenhetene. Middagen inkluderte gjerne salat, og gratinering var vanlig. Dessert var ikke uvanlig etter middagen. Eksempler på dessert var oster eller f.eks. eplesaus med rosiner og mandler. Kveldsmat kom mellom kl. 18 og 21. Da spiste man gjerne rester fra middagen.
På markedet var det mulig å få mange typer sydfrukter og fjærkre eller ingredienser som ikke var vanlige i norsk kosthold, f.eks. stuet turnips til fisk, linser i kjøttsaus eller erter med smør. Ellers var «hutsepot» vanlig blant arbeidsfolk. Det var en lapskausaktig gryte, vanligvis uten kjøtt, men med grønnsaker og med ferskt brød til.
Ludvig Holberg omtaler i sin Levnedsbeskrivelse (Første levnetsbrev, Epistel 447, F.Beyers aas 1986, 106-107) noen forhold som han hadde observert på sine reiser i nederlandene. Selv i de tarveligste husene fant han «en overordentlig renslighet». Men Holberg så dette også som en ulempe. En vertshusgjest som med støvlene etterlot seg skitt på gulvet eller sølte en dråpe vann der, ble av vertshusholderen straks beskyldt for å grise det til. Han følte det som om han var nær ved å bli lyst i bann. Men Holbergs reaksjon må også sees på bakgrunn av hans utsagn om at det å spytte på gulvet i et vertshus vel ikke var en helligbrøde. Holberg nyanserer også nederlendernes rensliget. De var renslige i det små, men urenslige i det store: De vasket gulvene, men ikke hendene. De spiser alle av samme fat, noen ganger stikker de også fingrene rett i fatet. Holberg sier at han derfor noen ganger er nær ved å brekke seg. Han ser likevel at det er forskjell på hendene i forhold til personenes bakgrunn. Han mener at nederlenderne kombinerer stor rikdom med stor fattigdom: De bor i store, elegante hus, men bor likevel trangt fordi de mangler gårdsplass og vanligvis hage. Han forteller også om en gang han ble invitert til en kjøpmann som absolutt ikke var av den lavere klasse. Men måltidet besto kun av en eneste fiskerett: Holberg avslo senere invitasjoner til ham ! Men motsetningen til slike ubehagelige opplevelser var at nederlenderne var ærlige og oppriktige.
1600-tallet i Nederland var preget av handel, spekulasjoner og byggevirksomhet. Særlig i storbyen Amsterdam med 150 000 innbyggere var virksomheten intens.
Nederland var et unntak i Europa ved at der ikke var noe monarki eller statskirke. Den reformerte kirke (kalvinistisk) var dominerende, med kanskje 50% av befolkningen. I Amsterdam var det omkring 1660 i tillegg 16 ulike gjendøpersamfunn. Der var menonitter, kvekere, hugenotter, rike jøder utvist fra Portugal, fattige jøder rømt fra Øst-Europa, katolikker uten rett til å ha offentlige verv eller kirker (men som likevel fikk lov til å drive sin religiøse virksomhet i det skjulte). I tillegg var det tillatt å ikke være medlem i noe kirkesamfunn. Bl.a. enkemannen Rembrandt unngikk straff for å leve i synd med sine to hushjelper fordi han ikke tilhørte et kirkesamfunn som kunne vokte over hans livsførsel.
Det var i Norge langt færre som kunne lese og skrive enn tilfellet var i Holland. Det reduserte de norske innvandrernes muligheter til å avansere sosialt. I tillegg hadde nordmennene rykte for å være preget av mindre renslighet enn nederlenderne.
Kilde: Informasjon om vanlige folks dagligliv er hentet fra Lokalhistorisk magasin nr. 4, 2007, John Hollen: «…aldri mer til å spise barkebrød, salt sild og havresuppe. Amen.» Om utvandringen på 1600-tallet fra kysten av Norge til Holland – først og fremst til Amsterdam.