←  Forrige historie:    Litt kunnskap om Gerrits DNA

Skrevet av Abraham D. Lavender, dr.Ph, sosiolog, spesialist i etnisitet og jødiske samfunn, særlig de sefardiske.

Denne artikkelen finnes på internet-adressen http://www.cryptojews.com/dna_and_the_sephardic_diaspora.htm  Dette er en nettside for studiet av hemmelig jødedom, Society For Crypto Judaic Studies.  Hemmelig jødedom var et middel mange jøder brukte i Europa for å unngå forfølgelser og utestengelse fra det generelle samfunnet.  Det er mulig at slekten Geelmuydens forfedre i en periode har hørt til denne gruppen av jøder.

Studiet av genetikk, og særlig ideen om DNA testing, har i de senere år fått øket interesse fra medisinsk og rettsvitenskapelig sektor. Denne interessen er også økende fra genealogisk og flere akademiske sektorer. Siden midten av 1990-tallet har jeg introdusert mine klasser i etnisitet for L. Luca Cavalli-Sforza, Paolo Menozzi, and Alberto Piazza sin forskning, “The History and Geography of Human Genes” (Princeton University, 1994). Disse forfatterne laget tabeller (tilsvarende avstandstabeller mellom byer) som viste den genetiske avstand mellom diverse etniske og nasjonale grupper i verden. Ved å bruke relativt abstrakte tall vises hvordan italienske, franske, spanske, portugisiske, engelske, polske og tyve andre europeiske nasjonalitetsgrupper er genetisk i slekt med hverandre. De har også tabeller for afrikanske, asiatiske, innfødte amerikanske og andre nasjonalitetsgrupper.

Bruken av genetikk (DNA) øker også som bidrag til å forstå sin egen etniske, religiøse, nasjonale og/eller rasemessige nedstamming. Denne artikkelen diskuterer først noen hovedbegrep innen DNA testing, deretter bruken av genetikk på etterkommere av de spanske og portugisiske (sefardiske) jødene og den veldige sephardiske diaspora (spredning av jødene) som kom som et resultat av den spanske og portugisiske inkvisisjonen. Fordi det mannlige Y-kromosomet muterer oftere enn det tilsvarende kvinnelige mtDNA, er det mannlige Y-kromosomet brukt til å analysere spesifike genealogiske mønstre. Men det skjer også mye mtDNA-forskning, og fremtiden har stort potensiale for kvinner og menn (f.eks. Mark G. Thomas et al, “Founding Mothers of Jewish Communities: Geographically Separated Jewish Groups Were Independently Founded by Very Few Female Ancestors,” American Journal of Human Genetics, Volume 70, 2002, pages 1411-1420).

Sofistikerte DNA-tester gir nå resulater for 25 markører, d.v.s. 25 tall som hver representerer spesifikke punkter på den mannlige genetiske streng. Hver markør eller punkt har ett nummer eller en tallverdi innen en skala på ca. 10 (skalaens lengde varierer for de ulike markører). Andre tester er basert på et mindre antall markører, ofte 12 eller 9. Jo flere markører to menn har felles, dess nærmere er deres felles mannlige forfader, og jo nærmere beslektet er de. Dersom to menn f.eks. har 9 av 9 markører felles er det trolig at de har en felles mannlig forfader, men han ligger trolig mange hundrede år tilbake i tid. Dersom to menn har felles 25 markører, er de meget nært beslektet, og den felles mannlige forfader er trolig innen de siste diverse generasjonene. Med 9 markører må man trolig tilbake til kort før inkvisisjonen for å ha en 50% sjanse til å ha en felles mannlig forfader, selv om mutasjons-frekvensen fremdeles er omdiskutert (se Lev A. Zhivotovsky m.fl., “On the ‘Evolutionary’ Mutation Rate at Y Chromosome STRs,” paper presented at the 2002 Meetings on Human Origins and Disease, November 3, 2002, Cold Spring Harbor Laboratory, New York).

Uansett antall markører som testes, dersom to menn deler alle markører unntatt en, og avviket på den ene er lite, blir de sagt å ha en ett stegs mutasjonstreff. Det blir også ofte gitt resultater for to stegs mutasjonstreff. Dersom f.eks. flere menn har en felles tipp-tipp-oldefar vil de fleste av dem ha samme tallverdi på alle 25 markører, men en eller flere kan ha avvik på en markør (eller sjelden på to) p.g.a. en mutasjon som skjedde på en av slektslinjene. Jo større avstand til den felles mannlige forfar, jo mer sannsynlig vil der være mutasjoner på flere markører, og derfor mindre nøyaktige treff på testene mellom to menn. Det har vært vanlig for menn å begynne med å teste 9 eller 12 markører. Dersom det viste slektskap kan de oppgradere til den dyrere 25-markører testen for å se hvor nært de er i slekt.

Når en mann er testet for et antall markører, f.eks. 9, vil hans 9 numre (som representerer det nøyaktige nummer for hver av de 9 markørene) kalles hans haplotype. En 9-markørers haplotype kan f.eks. uttrykkes slik: 14 13 29 23 11 13 13 11 14. En bestemt haplotype kan selvfølgelig være felles for mange menn, særlig når haplotypen består av et lite antall markører. Genetikere grupperer sammen et antall haplotyper som har felles visse genetiske mønstere. Denne gruppering eller samling av haplotyper kalles en haplogruppe.

En mann som testes av et seriøst testselskap, f.eks. FamilyTreeDNA, får opplysning om sin haplotype og det antall menn som har eksakt samme treff på alle markører som er testet, de som har kun ett stegs mutasjon og de som ha to stegs mutasjoner. Dersom de andre har gitt tillatelse til å opplyse deres navn og kontaktadresse, kan mennene kontakte hverandre og søker mer informasjon. Bl.a. FamilyTreeDNA har en database med over 6 000 personer, stadig økende i antall. De spør menn om deres fedre-linjes opphavsland. I noen tilfeller er menn identifisert som askenasi eller sefardisk. Men der er også tilfeller hvor slekten ikke vet at forfedre forlot jødedommen for flere hundre år siden. Antall personer med jødisk opphav er trolig for lavt, fordi mange ikke har kjennskap til et jødisk opphav som ligger omkring 15 generasjoner tilbake i tid. Men FamilyTreeDNA bidrar mye til jødisk forskning ved å gi resultatene for personer med kjent jødisk opphav.

Der er også flere databaser på internet hvor du kan skrive inn din haplotype og finne hvor mange nøyaktige treff du får i de ulike kategoriene. i databasen for United States får du antall (uten navn) på europeisk-amerikanske, afro-amerikanske og spanske med nøyaktig samme treff, i den grad testpersonene har identifisert seg slik (se http://ystr.org/usa). Der er også en asiatisk database som inkluderer Tyrkia, Egypt, Syria og 11 andre land som kan ha interesse for de sefardiske (http://ystr.org/asia). Dessverre er der ingen database for nord-Afrika eller steder med stor sefardisk bosetning i Karibiea og deler av Amerika. Europas database (http://ystr.charite.debidrar til å finne fjern slekt i Europa. Klikk på “help” dersom du trenger hjelp til å legge inn tallene. Dersom du ser en kommentarboks når du prøver å legge inn tallene; trykker du bare ok:

Den europeiske databasen er samlet ved å motta resultater for 9 markører fra laboratorier som sender inn resultatene. Laboratoriene er først testet etter strenge krav. Det er viktig å merke seg at lokalitetene nesten alltid er basert på tilfeldig utvalg fra et geografisk område, og ikke har sammenheng med DNA-testing av kriminelle. Resultater fra nær alle lokalitetene er publisert i vitenskapelige tidsskrifter (se http://ystr.charite.de ok trykk på “The Forensic Y-User Groups” for å finne navn på forskere og deres e-mail-adresser. De fleste svarer villig.

Den europeiske databasen vokser etter hvert som flere laboratorieresultater mottas. I juni 2002 hadde databasen resultater fra 72 lokaliteter (by, region, lite land) med totalt 9 607 menn. Allerede i november var det øket til 82 lokaliteter med 12 259 menn, inkludert tre lokaliteter i latinamerika med befolkninger av europeisk opphav (Sao Paulo i Brasil), Antioquia-området i Colombia, og Argentina. Dessverre kan data fra Recife-området i Brasil, hvor mange sefardiske slo seg ned som katolikker etter utkastelsen i 1654, ikke innkluderes p.g.a. ulike testmetoder. En “portugisisk” database inkluderer lokaliteter på den iberiske halvøyen og i latinamerika, menn nummerne kan ikke sammenliknes med de i den europeiske databasen.

Lokalitetene har i gjennomsnitt 50 personer, men varierer fra 44 for Friesland til 510 for Sverige. Seks mindre lokaliteter i Norge er slått sammen til en enhet på 300 personer. Jo mindre en lokalitet er, jo mer må resultatene sees som antydninger mer enn beskrivelser.

Eksemplet på haplotype (14 13 29 23 11 13 13 11 14) er den andre eller tredje vanligste I vest-Europa. Men med bare 12,259 menn i den europeiske databasen vil det likevel bli få treff for en mann. Eksempler på haplotype-frekvenser finnes bl.a. i “Distribution of Y-chromosome STR Defined Haplotypes in Iberia” (Annabel Gonzelez-Neira et al, Forensic Science International, Volume 110, 2000, pages 117-126; Mercedes Aler et al, “Y-Chromosome STR Haplotypes From a Western Mediterranean Population Sample,” Volume 119, 2001, pages 254-257).

Den nevnte haplotypen hadde 1,35% treff for Spania, hvorfra mange jøder dro fra 1391. Tallet er lite, men der var treff I 7 av 8 lokaliteter I Spania. I søndre Portugal var treffprosenten 1.79, og 3.82% i sentrale og nordlige Portugal hvor de fleste jødene fra 1497 var plassert da de ble hindret fra å dra, med mindre de unnslapp i hemmelighet. I andre europeiske områder var treffprosenten 4.80 for Belgia og 4.48 for sydlige Nederland (Holland og Zeeland) hvor der var store sefardiske samfunn (særlig Amsterdam), 2.18 for nordlige Nederland (Friesland og Groningen) hvor der var små sefardiske samfunn, 0.87 for Hamburg (hvor et sefardisk samfunn ble påbegynt, men senere tappet ved utflytting til København, 2.41 for fem lokaliteter I vest-Tyskland (Dusseldorf, Køln, Limburg, Mainz, Freiburg) nær Rhinen som renner ut I Nederland, 6.06 for Strasbourg ved Rhinen, 1.45 for syv lokaliteter i Tyskland (Munster, Magdeburg, Rostock, Berlin, Leipzig, Stuttgart, Munchen), 1.35 for Roma, 1.22 for fire lokaliteter i nord-Italia og 0.27 for fem lokaliteter i Italia. I London og Dublin, begge med sefardiske samfunn, hadde henholdsvis 2.83 og 1.87 prosent treff.

Treffprosent 6.35 i København (med et sefardisk samfunn) skal vurderes med forsiktighet, fordi der er få testpersoner. Skandinaviske områder uten sefardiske samfunn gir lavere tall, med 0.67% for Norge, 0.57% for Sverige og 0% for Finland. Åtte lokaliteter i Polen hadde 0.62% treff, med 0.16 for fire lokaliteter I øst-Europa (Litauen, Estland, Latvia, og Moskva). Budapest i Ungarn hadde 1.71 og var tidligere del av det Ottomanske riket som hadde et sefardisk samfunn. Kroatia med et sefardisk samfunn hadde 2.00, og Krakow i Poland, også med et sefardisk samfunn, hadde 0.93 (se Chaim Raphael, The Sephardi Story, Valentine Mitchell, 1991, s. 128-129, for et kart med endel samfunn).

Store antall sefardiske jøder dro til Hellas og Tyrkia, men der var ingen treff for denne haplotypen i Hellas og kun lite i Tyrkia. Men tallene gjelder en studie, og vi kan ikke regne med at “fjerne slektninger” blant jødene dro til ethvert sefardisk bosettingsområde. Det er det generelle mønsteret som har betydning. Selv om denne haplotypen gikk i eksil i Hellas og Tyrkia, må vi huske at omkring 95% av de spansk-portugisiske jødene I Hellas (mest i Salonika) ble drept av nazistene, og at etter 1948 dro store antall sefardiske jøder fra Tyrkia til Israel og andre land. Den jødiske befolkningen I Tyrkia, (ca. 95% sefardisk) ble redusert fra 80 000 i 1945 til ca. 20 000 nå (Daniel J. Elazar et al, The Balkan Jewish Communities, University Press of America, 1984; and Esther Benbassa and Aron Rodrigue, The Jews of the Balkans, Blackwell, 1995). Noen få situasjoner er vanskelige å forklare. Wien og Graz i Østerrike har ingen treff. Det er ingen overraskelse. Men Tyrol, det østerrikske området mellom syd-Tyskland, nord-Italia og østlige Sveits hadde en treffprosent på 2.62 uten at det er funnet sefardiske samfunn I det området. Lausanne I Sveits med 4.43% har en tilsvarende situasjon. Det er mulig at hugenottene i Frankrike, som tidligere var sefardiske, kan forklare en overføring av haplotypen fra Frankrike til Sveits. Men det er uklart om dette kan forklare de siste to tallene. Det er også behov for å kartlegge om samfunnet i de siste århundrene har endret genetisk sammensetning p.g.a. inn- og utflyttinger eller andre årsaker.

Generelt hadde regionene med mange treff sefardiske bosetninger etter jødenes utdrivelse fra Spania og Portugal.

(For opplysninger om endel lokaliteter se bl.a.
Miriam Bodian, Hebrews of the Portuguese Nation, Indiana University Press, 1997;
John Edwards, The Jews in Christian Europe 1400-1700, Routledge, 1998;
Jonathan I. Israel, European Jewry in the Age of Mercantilism 1550-1750, Clarendon Press Oxford, 1985;
Haim Beinart, editor, The Sephardi Legacy, Magnes Press, 1992.)

Det kan tenkes at en flaskehals, et antall gen-mønstre som ble sterkt redusert p.g.a. en hendelse, eller genetisk drift (tilfeldige gen-endringer over tid) kan føre til tilsynelatende treff som ikke er reelle eller som ikke er så nære som de ser ut som. Men der er en hovedgrunn til å ikke være for rask til å konkludere at tallene viser en sefardisk migrasjon etter inkvisisjonen i Spania og Portugal. Dette er “gammel-historie”-tesen. Det er mulig at disse gen-mønstrene er mange tusen år gamle og er spor etter tidlige innvandringer til vest-Europa, lenge før jødene kom hit.

(For en diskusjon om tidlige gen-mønstre på den iberiske halvøyen, se J. Bertranpetit og L.L. Cavalli-Sforza, “A Genetic Reconstruction of the History of the Population of the Iberian Peninsula,” Annals of Human Genetics, Volume 55, 1991, pages 51-67). 

Denne haplotypen finnes også i områder av Europa hvor der ikke har vært vesentlige sefardiske bosetninger. Tilsvarende mønstre har i ulik grad blitt funnet i analysen av 20 andre haplotyper fra Iberia.

“Gammel-historie”-tesen kan brukes som argument for at mønsteret er eldre enn den sefardiske utvandringen fra den iberiske halvøy etter pogromene fra 1391. En annen hypotese er at etterkommere etter de sefardiske utvandrerne har spredt seg til hele Europa og har skiftet religion. Det er kjent fra kildene at mange jøder forsvant fra sine samfunn på denne måten. I Tyskland kjennes omfattende konverteringer fra jødedommen gjennom flere hundre år. Mange etterkommere etter jøder har ingen spor eller kunnskaper om sin jødiske forbindelse. Mønsteret som er vist her, med en relasjon mellom et gen-mønster og kjente sefardiske bosetningsområder, er for sterkt til å støtte “gammel-historie”-tesen om genetisk spredning. Mønsteret ble også funnet i noen områder uten kjente sefardiske bosettinger. Likevel er mønsteret for sterkt til å være tilfeldig. Selv med det nevnte forbeholdet synes mønsteret å være en indikasjon på at denne haplotypen var del av den sefardiske diaspora eller utvandring.

En mindre studie trekker frem DNA mønstre basert på kun 5 markører. Av 526 menn identifiserte 78 av dem seg som sefardiske (mer enn 70% identifiserte seg som nordafrikanske), og 79 menn identifiserte seg som askenasiske. Spredningen antyder at de sefardiske treffene i Europa i synkende orden finnes i Albania, Bulgaria, Umbria (Italia), Budapest (Ungarn), Latium (Italia), Marche (Italia), Freiburg og Mainz (Tyskland), Friesland (Nederland), Lombardi (Italia), Tyrol (Østerrike) Køln (Tyskland), Danmark, Stuttgart ((Tyskland)), Holland (Nederland). Når det gjelder treff for askenasi finnes disse i synkende orden i Novgorod (Russland), Wroclaw (Polen), Moscow (Russland), Warsawa (Polen), Graz (Østerrike), Groningen (Nederland), Ljubljana (Slovenia), østlige Norge, Bydgoszcz (Polen), Magdeburg ((Tyskland)), Litauen, Romani-folket i Bulgaria og I deler av Ungarn, Dusseldorf ((Tyskland)), Munster ((Tyskland) og Krakow (Polen).

Selv om disse 5 markørene går flere århundre tilbake viser det sefardiske mønsteret en klar likhet til haplotype-mønsteret som er undersøkt ovenfor. Det viser også en klar kontrast til askenasi-mønsteret, til tross for at askenasiske og sefardiske jøder deler et felles opphave midtøsten.

→  Neste historie    Engelsk:    The Forced Conversion of the Jews of Portugal

→  Neste historie    Norsk:    Tvangskristningen av jøder i Portugal (norsk utdrag)