Ved den andre bombingen av Bergen satt hun ved frokostbordet hjemme i Dokken sammen med den andre Audun (slekt Namtvedt). Datoen kan ha vært 20.4.1944 eller 29.10.1944.

Om varierende kvinnesyn i slekten

Elses mor Sigrid f. Hafstad reiste med fjordbåten på Osterfjorden med små barn og sin svigerfar Carl V. E. Geelmuyden. Barnet ble litt vanskelig, og Carl bare gikk sin vei. Det var ikke mennenes sak.

Sigrids mann Ivar Geelmuyden hadde ikke denne holdningen. Han ønsket at Sigrid skulle lese og delta aktivt i samfunnet.

Inntrykket etter Sigrids far Olaf Gerhard Hafstad er at han hadde et annet kvinnesyn enn Carl, ved at han ikke hadde et like strengt syn på kvinnens rolle (i ekteskapet/i samfunnet).

Elses svigerfar Jacob Andreas Olsen hadde et strengere kvinnesyn hvor kvinnen skulle være taus og gjøre sine oppgaver, og ellers være tilgjengelig for mannen. Hans kone Petra har i voksen alder uttalt seg frustrert om dette til Else.
Petra fortalte også at etter hennes vielse i 1904 gikk Jacob om kvelden ut på byen for å feire med sine kamerater, mens hun satt igjen hjemme. Andre historier antyder at denne siste praksisen kan ha forekommet ikke bare i Norge, men også i England.

**

Else bodde i Nygårdsgaten, antakelig omkring 1926. Der var utedo.
(gaten bør kontrolleres ?)

Hun var hjemmeværende ca. 1948-1955.
I den perioden laget hun bl.a. en duk. Svigermor Petra lærte henne engelsk broderi i denne sammenhengen. Intensjonen var at Petra skulle hekle blonder til duken. Duken er påtegnet mønster for broderingen som viser at det var ment å brodere en kant ytterst, som ikke er gjennomført. (NB behandles forsiktig, trådene har svært lite feste. Må håndvaskes !.)
En annen duk hvor Petra gjorde noe av arbeidet og heklet blondene er gitt til Unn.

I tilknytning til tekstiler i Elses eie nevnes at hun hadde hos seg et forkle, men var usikker på om det kom fra hennes svigermor, mor eller mormor.
Heklete tekstiler kom fra svigermor Petra.
Hun visste ikke om noen i familien som har laget kniplinger.

Dødsannonse:
Vår kjære mor, svigermor, mormor og oldemor
Else Geelmuyden Orstein
f. 27.08.1920
sovnet fredelig inn.
Bergen, 23. desember 2016
Unn
Astri – Kjell Erik
Knut – Torill
Barnebarn og oldebarn
Bisettes i Lille kapell, Møllendal onsdag 4. jan. kl. 13.30
Alle er velkommen til minnesamvær etter bisettelsen.

Else Geelmuyden skrev sin selvbiografi:

«Minner fra et langt liv» 

Else Orstein ble født 1920 som datter av Ivar Geelmuyden (1888-1928) og Sigrid Hafstad (1891-1980). Hun skrev i 1997-2003 sin selvbiografi, som du finner her. Historien er delt i følgende 6 kapitler:

Innhold:
1 Barndom og ungdom
2 Voksenlivet
2b Voksenlivet –  Vedlegg om mine reiser
3 Arbeidslivet
4 Det amerikanske eventyr
5 Mitt franske eventyr
6 Avslutning

1.  Barndom og ungdom

Jeg ble født på Hjelmås 27. august 1920.  Steffen på Fyllingsnes sin kone var jordmor. (Steffens grav er den som først ble satt ved Hjelmås kapell.) Min eldste søster, Sigrid, var da vel 2 år, født 30. mai 1918.  Dagny ble født 23. februar 1922 og sist Elina 1. april 1926.  På den tid bodde mor mange måneder hvert år på Hjelmås, og far reiste frem og tilbake med motorbåt.

Far, har jeg hørt, møtte mor da han var styrmann på morfars skip.  Senere ble han kaptein og seilte på de store hav. Tidligere var det vanlig at kapteinen tok familien med på skipet, så mor og tante Astri og mormor reiste endel med morfar.  Mor hadde bare en søster, Astri.  Hun var kunstnerisk og flink til å synge, ble senere skuespillerinne og sangerinne.  Hun bodde for det meste i Frankrike og var gift med Kay Samuelson.  Kay fikk etter mange år barn med en annen kvinne, og Astri forlangte at de skulle skilles og at han skulle gifte seg med barnets mor. Det gjorde han, men han var alltid siden omsorgsfull mot Astri, har jeg hørt.

Da mor og Astri var unge har jeg forstått at mor ofte følte seg i skyggen av Astri som hadde så mange talenter.  Men livet har vist at hun selv også hadde mange talenter.

Ett år fikk mor bo alene i Amerika, antakelig på en pensjonatskole.  Det, har mor uttalt, var et av de beste årene i hennes liv.

Morfar døde i 1920 før jeg ble født.  Han var skipskaptein.   Jeg har hørt at morfar og mormor i sin tid var velstående, men at de tapte en masse penger. Hvordan er jeg ikke sikker på.  Imidlertid hadde de i sin tid overført endel penger til oss barnebarn.  De sto i overformynderiet og kunne ikke brukes fritt av mor.  Men de var nok til stor hjelp i vanskelige tider etter at far døde.  Mormor døde i 1930 da jeg var 9 ½ år.  Det eneste jeg husker er at jeg bodde hos henne da far lå syk, og at hun fortalte meg at far var død.  Vi bodde alle en tid hos henne i Harald Hårfagres gt., 1. etg., etter fars død.  Hun døde ca. 2 år etter. Jeg har et glimt fra da de bar kisten ut.

Illustrasjon:  Else Orstein ca 1938-1940

Illustrasjon:  Anne Elisabeth Giertsen, ukjent år

Illustrasjon:  To bilder av Astrid Hafstad

Som voksen traff jeg tante Astri to ganger:  En gang besøkte hun Bergen for å holde en resitasjon, konsert.  Den andre gangen besøkte Audun og jeg henne i Gøteborg hvor hun oppholdt seg da, og vi tilfeldigvis var der.  Hun døde på et pleiehjem i Gøteborg over 90 år gammel.

Mor reiste også endel med far.  Etter at far fikk astma, måtte han gå på land. Han tok dispasjøreksamen og drev et havaribyrå sammen med sin svoger Erling Magnus og dessuten Geelmuydens sandkontor.  Far var dessuten direktør i Indre Nordhordlands Dampskibsselskab, og han var aktiv venstremann i bypolitikken og var med i bystyret.

Far og mor bygget huset på Hjelmås i 1917 og kjøpte eiendommen i flere omganger av Berge Hjelmås.

Huset ble også bygget i flere omganger.  Først ble kjernen laftet, med en åpen altan mot vest, med tre buer ytterst.  Første etasje besto av et kjøkken like innenfor altanen, med vindu og dør ut mot denne. Rett utenfor kjøkkenet gikk en steil trapp opp til 2. etasje, i motsatt retning av den nåværende.  Under denne trappen hang yttertøyet og utenfor var en liten passasje inn til peisestuen, som da ikke hadde peis, men ovn.  Andre etasje var som nå.

Senere ble det bygget til i nord.  Da var det et lite værelse i hver ende med et grovkjøkken i midten.  Her var håndpumpe, vask og dør ut.  Så ble glassverandaen bygget mot syd.  Senere fikk vi i grovkjøkkenet også to store steinvasker (kummer) med lokk som fungerte som bord når vi ikke vasket klær der.  Det var mor som i sin tid senere flyttet kjøkkenet til det vestre av de små bakværelsene, slik at vi fikk en spisestue der det gamle kjøkkenet hadde vært.  Hun fikk laget ny trapp som fremdeles er der. For å få plass til yttertøy da vi bodde der fast, bygget hun inn litt av den åpne altanen mot vest og fikk glass i den ene (sydligste) buen og dør ut derfra mot altanen. Først i 1967 bygget Audun og jeg etter mange overlegginger inn hele altanen slik at vi fikk en stor og trivelig lys spisestue med flott utsikt vestover mot ettermiddags- og aftensol.

Jeg husker så vidt at vi bodde en tid i Nygårdsgaten.

Far hadde motorbåt, flere hunder og gikk på jakt i fjellet på Hjelmås, fisket i Hjelmåsvannet, satte garn i sjøen.  Den gang fikk en mye fisk.  Jeg husker så vidt at far satt ved stuevinduet på Hjelmås og stelte med et krystallapparat, og at vi barn fikk lytte.  Jeg husker også så vidt at vi fikk elektrisk lys der,  da lyset ble slått på.

Jeg har bare hørt om skipet Delta som forliste og ble ført inn til Langholmen og losset. Mannen (gallionsfiguren) av tre fra skipet ble boltet i hagen og sto der i mange år, til glede for store og små.  Tilslutt ble det vanskelig å holde den vedlike og den ble gitt til Bergen Sjøfartsmuseum.  Skipsklokken er her på Hjelmås og blir tatt vare på.  En stor klubbe og en forseggjort pose til tau er her også.

Fars fettere Olaf Giertsen, Sverre Sandberg og mors kusine Augusta Sørby med familier var venner og hadde også hus på Hjelmås, og var mye sammen.

Jeg husker så vidt at vi bodde i Høies gård over en vinfabrikk på Laksevåg.  Jeg husker ikke meget om min far.  Området var omgitt av en mur med port.  Jeg hadde ikke lov å gå utenfor porten.  Men gjorde det likevel en gang.  Da så jeg far komme hjem, og ble veldig redd for at han skulle oppdage meg.  Jeg har også et glimt av danseskoleball i Logen sammen med far og mor.

I 5-års alderen ble jeg operert for brokk på Betanien.

En dag sto jeg på loftet og så på hushjelpen som rullet tøy.  Så stikker jeg nysgjerrig pekefingeren inn i rullen uten at hushjelpen ser det.  Resultatet var en løs fingertupp.  Vi endte på legevakten hvor onkel Sverre sydde den på plass.  Dette skjedde i Høies gård på Gyldenpris/Laksevåg, hvor vi bodde da far døde.

Da Elina var ca. ½ år, Dagny ca. 5 ½ og Sigrid ca. 9 ½ år, reiste mor med dem til Pau i Frankrike og var der en tid.  Det het seg at det var på grunn av Dagnys astma som hun var svært syk av fra fødselen av. Jeg var igjen hos farfar, som bodde på Tanks skole.  Jeg var vel ca. 7 år da.  Jeg hadde det fint på Tanks.

Bestefar hadde en hushjelp som het Ingeborg.  En dag satt jeg på kjøkkenbordet og satte fingeren nysgjerrig inn i en gammeldags åpen kontakt, og fikk et voldsomt støt.  En annen dag på vei til skolen (første klasse), var det et hull i gaten med planker over. Jeg skulle naturligvis balansere over planken, falt og fikk en spiker som rev opp under kneet.  Det ble en tur til legevakten igjen, hvor onkel Sverre sydde mange sting.  Jeg var også alene med bestefar på Hjelmås i ferien, og ble passet på og forkjælet.  Før var det grinder over bygdeveiene.  Hvis bestefar nærmet seg en grind og det var barn i nærheten, sprang de til og åpnet grinden og fikk alltid noen ører for det.

Far døde 2. mai 1928 av blodpropp etter benbrudd på skitur på Dyrkollbotn.  Mor var hos ham da han døde.  Da far var død sa onkel Erling at han skulle ta seg av forretningene, så mor kunne ta seg av sine 4 barn.  Jeg var da 7 ½ år og gikk på Nygård skole.

Før far døde holdt de på å bygge hus i Gimleveien.  Han rådet mor til å avvikle dette, men beholde Hjelmås.  Vi bodde en tid hos mormor i Harald Hårfagres gate. Siden flyttet vi til en hjørneleilighet i Fr. Meltzersgt.  To søstre av farfar, Sophie som hadde vært lærerinne og Agnes, som satt i rullestol, bodde i samme gate og vi barn besøkte dem ofte og fikk lunken saft for at vi ikke skulle bli forkjølet.

I mange år etter fars død fantaserte jeg ofte om at han en dag ville dukke opp igjen på et vis. Jeg savnet veldig det å ha en far.

Noe jeg husker godt, men ikke kan tidfeste:  Madrassene vi hadde i sengene på Hjelmås var trekk som ble fyllt med høy fra nabogården hvert år.

Så flyttet vi til Hjelmås.  Jeg vet ikke riktig når, men det må antakelig ha vært i slutten av 4. klasse, for jeg gikk noen måneder på bygdeskolen. Her gikk jeg bl.a. sammen med Borgny Helland.  Guttene i klassen ertet meg som var byjente. Men klassekamerat Roald Fyllingen sa til dem at «de må vera snille med ho Else».  Det har jeg aldri glemt ham, og fortalte det til ham 55 år senere.  Første uken på denne skolen hadde jeg pugget bibelhistorien forlengs og baklengs og kunne den på fingrene.  Da sier skolemester Helland:  «Kan du Else fortelja meg noko i dag?» Jeg trodde han mente at jeg skulle fortelle et eller annet, tenkte ikke at det dreiet seg om bibelhistorien, så jeg var sjenert og mente at jeg ikke hadde noe å fortelle.  Så sa skolemesteren:  «Ja, kan kanskje Borgny fortelja noko?»  Ja, Borgny ramset opp hele bibelhistorien, og jeg gremmet meg.  Senere fikk vi guvernante som bodde hos oss da jeg tok 5., 6. og 7. klasse.  Vi hadde en ny guvernante hvert år.  Jeg måtte ta 7. klasse eksamen i norsk og regning (1934) i byen.  Det var farfar, rektor ved Tanks, som plukket ut flinke elever fra avgangsklassene ved gymnaset. De het frk. Hestad, Helga Bleiklie og frk. Tvedt.

I de dager var det ikke alltid lett å være ung pike når det gjaldt ting som menstruasjon.  Når en nå ser all reklamen om alle flotte hjelpemidler, til og med «med vinger»!  Jeg vet at noen strikket bind, som da etter bruk ble lagt i vann og vasket.  Vi brukte filler.  F.eks. gamle slitte laken, håndklær etc. som ble klippet opp.  De måtte også brukes om og om igjen.  I en tid da man aldri snakket om slike ting, var det ikke lett.

Hver morgen før skolestart på Hjelmås spilte mor norske folkeviser på pianoet og vi sto bak og sang.  Det deiligste vi visste var når mor spilte når vi hadde lagt oss om kvelden.

Sigrid gikk på middelskolen og bodde i byen hos farfar.  Vi hygget oss om kveldene, stekte epler i peisen. Vi barn lekte med bygdens barn om ettermiddagene og ble etterhvert endel av Hjelmås.  Vi gikk til Seim når det var konfirmasjon der, gikk til bedehuset til basarer og julefester.  Det var naturligvis turen til og fra som var det morsomste.  Vi hadde mye moro på veien.

Det året frk. Hestad var guvernante, hadde vi en morsom vinter.  Mor og frk. Hestad hadde funnet på at de ville kjøpe en gammel buss og innrede den slik at vi alle kunne reise på tur med den til utlandet. De måtte selvfølgelig ta sertifikat først.  Dette var før det var vanlig å dra på campingtur med bil.  Vi barn var levende opptatt av innredningen av bussen, og vi så på kart og fant ut hvor vi ville reise.  Vi tegnet hvordan bussen skulle være mest praktisk innrettet.  Ja, det ble en innholdsrik vinter.  Selvfølgelig ble det ikke noe av.  Jeg tror nå at de voksne visste at det var en drøm.  Men for oss barn var det virkelig nok.

Av guvernantene ble spesielt Helga Bleiklie en venn av familien også senere.  Hun hadde sangstemme, så hun og mor musiserte.  Vi hadde piano og mor var flink til å spille. De fikk snekkeren Ivar til å dreie ut menneskelignende hattestativer, som mor og Helga malte som stuepiker og tjenere og solgte.  Det hadde vi mye moro med.

Mor forsøkte også å tjene litt ved å formidle strikkearbeider for husfliden til kvinnene i bygden.   Vi hadde masse bær i hagen.  Hun solgte bær som vi barn måtte plukke og hun laget syltetøy som hun solgte til en forretning i byen (Secher, tror jeg).  Vi barn måtte luke hagegangene hver dag en stund. Det likte vi ikke.  Vi visste ikke om ugressmidler den gang.

Der var ikke så mye trær, så vi samlet rekved ved sjøen og brente koks i peisen.  Om vinteren gikk vi på skøyter på Hjelmåsvannet.  På den tid hadde bøndene plikt til å være med å skjære is og frakte den til meieriet som oppbevarte den i sagmugg og brukte den til å holde melken kald.  Om sommeren laget vi av og til iskrem.  Da fikk vi litt is på meieriet, blandet med grovt salt til en ismaskin vi hadde, en beholder til iskremen og en større til is og salt. Så måtte vi sveive ivei 1 til 2 timer.  Men iskremen ble god.  Av og til ble jeg invitert på dansemoro hos min kusine Anne Elisabeth som bodde på Paradis. Mor sydde ballkjole.

Hver 17. mai mens vi bodde på Hjelmås, samlet mor alle barna vi kjente.  Så fikk vi eggedosis og gikk i tog rundt huset, før vi gikk i bygdetoget og var med på lekene, som den gang var utenfor Ungdomshuset.

Et år mens vi bodde på Hjelmås fikk jeg åtte høner i presang til fødselsdagen min.  Jeg fikk mais til dem fra bestefar og solgte egg til mor.  Vi hadde et lite skipsoverbygg (muligens fra Delta) til hønsehus og det sto der hvor ripsbuskene var (på flaten vest for huset).  En gang skulle jeg få klekket ut 20 egg hos en mann som drev med slikt i Sauevågen.  Det ble 8 kyllinger av det, og jeg måtte plukke dem ut selv fra en stor flokk.  Det ble 8 haner !  De fetet jeg opp og Johan Rongved slaktet dem. Den første hanen lot han springe etter at hodet var hugget av. Det glemmer jeg aldri.

Mor og far hadde noen gode venner, Wiberg Larsen. Hun ble tidlig enke og bodde i et år med sine 3 barn i huset til onkel Olav Giertsen nede i «Jersing-hagen», nabotomten i vest.  Spesielt husker jeg Kjell og Halvdan.  Kjell deltok i undervisningen med oss.  Det var det året Helga Bleiklie var guvernante.

I en del skoletimer gikk vi tur med guvernanten.  På vei til hagegrinden fikk vi følge av hønene mine, katten og av og til en hund jeg hadde lånt.  Jeg var veldig glad i dyr, og var bestemt på at jeg ville bli bonde når jeg ble voksen.

Mor hadde også høns en tid.  De holdt til i bakrommet i vedboden med utgang for hønsene på baksiden.

Opprinnelig var nabobruket eiet av Berge Hjelmås. Da han ble gammel kom hans familie, som også het Hjelmås, fra Karmøy for å overta og drive gården.  De hadde en datter Borghild og en sønn Anfinn. Jeg ble gode venner med begge.  Her lærte jeg å melke og melket kuene på Stallane, området over vårt hus.  Det gikk visst ikke for denne familien å drive gård.  Det var da Ottar Styves foreldre kom inn i bildet og overtok gården.  Borghild giftet seg senere med en Kålås.   Anfinn bygde et lite hus litt nord for vårt sted og giftet seg med en jente fra Salhus.

Når en går nordover fylkesveien på Hjelmås ligger det et hus nede ved Hjelmåsvannet.  Det er bygget etter at det gamle huset brant. Stedet kalles Kalvehagen.  Der bodde bygdas skomaker Rasmus Fyllingen, hans kone Sara, barna Alf, Ingolf, Ragnvald og Oliva.  I dag er alle disse, unntatt Oliva, døde.  Den tiden vi bodde på Hjelmås var Oliva og jeg hjertevenninner.  Vi blandet blod og var støtt sammen.  Jeg vanket mye hjemme hos dem, og når Oliva, som var 2 år eldre enn meg ikke var ferdig med pliktene sine, hjalp jeg henne.  Vi kom fra hverandre da vi flyttet til byen og hun også flyttet fra bygden.  Men i 2001, ca. 65 år etter, fikk jeg et langt og koselig brev fra henne hvor hun fortalte om sitt liv og mintes alt det morsomme vi hadde hatt sammen.  Jeg skrev et like langt brev tilbake.

Av og til var vi i byen på besøk hos mors kusine tante Therese og onkel Olav Giertsen.  (ikke Hjelmås-Giertsen !)  Han var styrer ved sjømannskolen og bodde der også.  De hadde en hund (boxer), som jeg var veldig redd.  Den så fryktinngydende ut, men var etter hva tante Terese sa bare snill og ville så gjerne hoppe opp på oss av bare glede over at vi kom.

Mor sydde klær til oss alle.  Hun snudde og vendte gamle plagg så de ble som nye.  Hun fikk tilsendt stoffprøver hvert år fra Sundt og Kløverhuset, og fikk tilsendt stoffer. Den gang var det vanlig med søndagskjoler.  En kledde seg litt finere om søndagen.  Et år hadde mor sydd en fin søndagskjole til meg. Den var halvlang, av et litt tungt stoff.  En søndag hadde mor besøk av gode venner, et ektepar.  Jeg skulle være med i båten på Hjelmåsvannet og ro når han fisket med stang.  Jeg hadde min nye, fine kjole på.  Godt utpå veltet båten, og det var med nød og neppe vi klarte å svømme i land, han i full dress og jeg med min nye kjole, som ble blytung i vannet.

Vi reiste med båtene gratis til vi var 18 år. Det var en slags pensjon etter fars død.  Mor reiste gratis helt til Bergen Nordhordland rutelag overtok etter Indre Nordhordland dampbåtlag.  Hun søkte om å få reise gratis med bussene også, men fikk avslag.  Det var ganske bittert.

Familiene Rognved og Helland ble gode venner med oss.

Det var stas hver skoleferie.  Da kom familiene Sandberg og Sørby.  I Plesnerhagen (nå Brakvatne) kom familiene Namtvedt og Erichsen, og vi hadde mye moro sammen.  Det var alltid sørgelig når de reiste igjen om høsten.

Det var ikke så vanlig som i dag med tannstikker.  Men jeg husker godt farfars tannstikke.  Den var antakelig av elfenben og ble svingt ut av et lite hylster ved bruk (som en lommekniv).  Farmor kan jeg ikke huske.  Hun døde 11.7.1925.

Farfar («bestefar») betydde mye for oss etter at far døde.  Han bodde alltid hos oss om sommeren (hele skoleferiene) og vi var svært glad i ham.  Han fikk egg til frokost hver morgen på Hjelmås, og vi barn byttes om å få hatten av egget. Det var stas. Vi var ikke forvent den gangen.  Jeg tror nok at han hjalp mor endel økonomisk.  I byen bodde han på Tanks skole, hvor han var rektor.  Han var ordfører i byen frem til kort før bybrannen i 1916.  Fra når vet jeg ikke.  Da han ble pensjonist flyttet han til datteren tante Betty og onkel Erling på Paradis. Senere flyttet han til et pensjonat på Fjøsanger.  Bestefar døde 7/7-1942 og det ble et stort savn for oss alle.

Etter hvert kom det mindre og mindre penger fra Geelmuydens Sandkontor og mor måtte gjøre noe med det.  Hun reiste til byen for å ta et handelskurs i 3 måneder for å få handelsbrev.  Da var vi alene med guvernanten, frk. Tvedt.

Da jeg skulle begynne på middelskole i 1934, flyttet vi til byen og mor overtok driften av Geelmuydens Sandkontor.  Vi fikk en leilighet på Paradis, litt nord for Paradis-krysset (på vestsiden av veien). I første etasje bodde vi og i kjellerleiligheten drev Sigrid en tid barnehage.  I tillegg til arbeidet på kontoret, vevet mor for å spe på inntektene.  Et av de store teppene (Mattheus) i Storetveit kirke er vevet av mor.  Hennes navn er vevet inn på toppen av arbeidet. Teppet var tegnet av Axel Revold, og han var ofte hjemme hos mor på Paradis for å diskutere tegningen. Mor mente Revold hadde tegnet hodet alt for lite med tanke på den store høyden (perspektivet), og han gikk med på å forstørre det.  En kan i dag se at hodet absolutt ikke er for stort.  Veven gikk tvers over et rom, og de to krakkene gikk på skinner.  Hun hadde en veve-elev som deltok.  Jeg synes å huske at vi hadde hushjelp en tid der.  Den gang var det ikke så dyrt som nå.  Men jeg husker også at vi barn måtte gjøre mye hjemme.  Jeg mener å huske at jeg fikk penger og skulle sørge for innkjøp over lengre tid, og at det var meg som var flinkest av oss søstre å få pengene til å vare.

Det viste seg at Geelmuydens Sandkontor var kommet i stor gjeld til sandeierne inne i fjorden. Mors fremste mål var å få betalt denne.                                 Det tok mange år, men det var en stor dag og en stor seier for henne da hun kunne fortelle at nå var all gjeld betalt.

Jeg begynte på Tanks skole 1934, mens mine søstre gikk på Paradis skole.  Derfor fikk jeg venner fra andre steder enn Paradis.  De viktigste venninnene mine fra middelskolen var Ingrid Faanessen, senere Hansen, Martha Meyer, senere Midtun, Aud Birkeland, senere Brevik, hennes søster Adelheid, senere Nicolaysen og Ingeborg Wilhelmsen, senere Heien.   Vi har holdt sammen hele tiden siden.  Spesielt ble Ingrid og Aud nære venner helt opp til i dag.  Adelheid døde dessverre av kreft, bare 60 år gammel.

Hjemmet vårt var alltid åpent for våre venner. Den dag i dag har jeg venninner som ennå snakker om hvor hyggelig mor laget det for oss når vi hadde besøk.

I middelskoletiden kom jeg med i «laget» som var en kristelig middelskoleforening.  Jeg deltok på turer og møter og var ganske overbevist.  Mor likte ikke dette riktig.  I denne tiden traff jeg Audun som skulle bli min ektemann tilslutt.  Vi «gikk sammen» i flere år.

I en periode (før krigen) hadde vi en tysk pike, Irmgard, boende hos oss på Paradis, mens Sigrid bodde hos hennes familie i Tyskland.   (Ikke som hushjelp, men som bo-utveksling).  I påsken var Irmgard og jeg på påskeferie i Dyrkollbotn.  Vi ble kjent med noen kjekke gutter som bodde i en hytte et stykke fra.  En dag brakk Irmgard foten og kunne ikke gå på ski.  Men guttene tok meg med og vi hadde det greit. En dag ble jeg i hytten deres og vi glemte tiden.  Da en av dem skulle følge meg hjem var det nydelig måneskinn og alt for sent.  Det var blitt så hardt at vi måtte gå og bære skiene.  Da vi endelig kom frem etter en meget romantisk tur sto samtlige på Dyrkollbotn ferdig til å gå ut og lete etter meg.  De var ikke blide.  Jeg var 15 år.

Vi hadde det nok vanskelig økonomisk.  Men vi følte aldri at vi var mindre enn andre, selv om vi ikke kunne få alt venninnene fikk, som sykkel, ski, etc.  Mine ski var fars store, tunge, gamle.  Det var litt bittert å ikke kunne være med når venninnene dro på sykkeltur.

En vinter, 17 år gammel, hadde jeg et stygt fall på ski i byfjellene.  Ingrid, Aud, Martha og jeg var på skitur på Rundemannen, tror jeg.  Underveis ble vi enige om å skille lag.  Martha og jeg gikk en annen vei.  I en bakke ned mot et vann falt jeg stygt og slo låret kraftig.  Noen gutter som var i en hytte i nærheten, kom og hjalp oss og vi ble en stund i hytten og vi akte sammen med dem til byen.  Jeg hadde dårlig samvittighet for at vi hadde skilt lag i fjellet, så da jeg kom hjem, turde jeg ikke si at jeg hadde slått meg.  Låret var nesten svart og det tok tid før det syntes normalt.  I påsken på Hjelmås ble det riktig vondt, og onkel Sverre Sandberg, som var kirurg, kom og så på det.  Han la meg inn på Betania sykehus.  Det var en bensvulst, ca. 5 cm. i diameter og 10 cm. lang.  Den ble tatt vekk og etterlot seg et arr på 36 cm i bue.   Det tok 2 år før jeg var i stand til å hoppe.

Jeg fullførte ettårig gymnas ved Ant. Johannesens handelsskole i 1938, og fikk etter noen måneder arbeid som kontordame i Knappehuset med kr. 70,- for måneden.  Jeg hadde delt kontortid som butikkfunksjonærene.  Det vil si noen timer fri for å gå hjem og spise middag og deretter arbeide til kl. 19.00. Det var vanlig på den tiden.  Vi arbeidet også om lørdagene og hadde 2 ukers ferie i året.  Da jeg gikk ved Ant. Johannesen, bodde vi på Paradis.  Jeg husker ved avslutningsfesten skulle min kavaler følge meg hjem midt på natten.  Å gå til Paradis var jo koselig når vi var to, men sikkert ikke så koselig å gå tilbake alene.  Senere tok jeg flere aftenskurs i norsk og engelsk stenografi.

Mor, som nå hadde drevet Geelmuydens Sandkontor noen år, fant det upraktisk at sandskøytene måtte ligge ved kai til de var utlosset etter hvert som sanden ble solgt.  Hun mente at silo for de forkjellige sandsorter måtte være det rette, slik at skøytene kunne komme og tømme lasten og straks dra tilbake. På den tid fantes ikke siloer i Bergen.  Hun søkte og fikk den siste daværende sjøtomt i Dokken til bygg av Bergens første silo og kontor.  For å få fullført dette måtte hun først og fremst ha gruveeierne i Osterfjorden med seg.  På den tid var det uvanlig for en kvinne å involvere seg slik.  Bøndene (sandgruveeierne) var selvfølgelig på den tiden skeptiske.  Da jeg hadde lært stenografi, ble jeg med mor og høyesterettsadvokat Grimelund innover fjorden for møter med gruveeierne.  Vi reiste om natten med rutebåt.  Jeg skulle ta referat.  Hun fikk tilslutt gruveeierne med seg.  Under bygging av siloen trengtes mer kapital og Olav Wesenberg kom til med 51% av aksjekapitalen.  Som kontor fikk mor tak i en to etasjes skipskahytt.  Første last ble losset til Bergens Sandsilo 10. desember 1939.  Jeg viser til 100-års-skriftet for uttak og føring av sand i Osterfjorden «Sand og Singel fra Osterfjorden», side 33 til 37.  Til denne 100-årsdagen ble mor bedt som æresgjest til festen.  Hun nøt stor aktelse hos sandgruveeierne inne i fjorden.

Vi flyttet til Fjellveien 94, ved siden av der Astri nå bor.

I april 1939 sluttet jeg i Knappehuset og begynte i Bergens Privatbank på bokholderiet til kr. 90,- pr. måned og hel arbeidstid.  Her behandlet vi ganske kompliserte bokholderimaskiner.  Av og til kom handelshøyskole-studenter for å få se på når vi brukte dem.

Mor var en allsidig dame.  Foruten veving og en tid vevskole ved siden av arbeidet med sanden var hun meget aktiv i tunghørtes vel.  Hun var selv tunghørt.

I mange år brukte mor tungvindte høreapparater med stort batteri som måtte bæres i sele under klærne. All støy ble kraftig forsterket, så det var ikke alltid lett.  Hun gjorde i mange år opp til høy alder et stort arbeid for døve og tunghørte.  I Bergens Hørselsinstitutts lokale henger et maleri av henne.   Instituttet ble startet av mor og Hildur Nilsen. Det feiret 45-årsdagen med en stilig fest på Hotell Neptun i 1997.   Jeg ble som mors datter invitert og fikk ta med meg Knut.  Det ble også utgitt en historikk som viser det store arbeid som er nedlagt her.  Hun var også meget aktiv i fredsbevegelsen Kvinner for fred og mot atombomben helt til hun døde.  Hun var også medlem av Human Etisk forbund og nedla et stort arbeid i International liga for fred og frihet.

2.  Voksenlivet

Andre verdenskrig kom 9. april 1940.  Det var dramatiske dager.  Vi bodde da i Fjellveien 94.  Mor var lotte og måtte melde seg i Kalmarhuset.  Elina var bare 14 år og evakuerte sammen med en venninne og hennes prestefamilie til Hardanger. Da ryktene gikk at byen skulle bombes samme kveld, ble vi enige om at Dagny og jeg sammen med noen venner skulle ta oss over fjellet samme kveld til Arna og få skyss derfra til Hjelmås.  Sigrid arbeidet ved et barnehjem på Bestum i Oslo.  Slik ble det.  Vi overnattet i en hytte på fjellet, og fikk skyss fra Arna til Hjelmås.  Der ble vi noen dager til mor ringte og ba oss komme tilbake.  Det var ganske rart å komme tilbake til en besatt by.

Det ble ansett som ganske farlig å bo nede i byen.  Derfor ble gamlehjem bl.a. evakuert.  Vi som bodde i Fjellveien fikk inn flere gamle i vår leilighet noen dager, så det ble ganske trangt.  Mor fikk kusma og var nokså dårlig.  Plutselig en tidlig morgen, 9. mai 1940, våknet vi av et voldsomt brak og utenfor vinduene så vi bare ild.  Vi trodde en bombe hadde falt rett utenfor. Men det var Marineholmen som gikk i luften.  Jeg ble plutselig dårlig med en voldsom hodepine som ble verre og verre.  P.g.a. eksplosjonen var det umulig å få lege. Langt ut på dagen kom endelig onkel Sverre (Sandberg).  Han sendte meg rett til Haukeland sykehus hvor de fant at jeg hadde smittsom hjernehinnebetennelse og isolerte meg.  Tre uker etter kom jeg hjem temmelig svak. Etter en tid måtte jeg gå til en talepedagog (fru Irgens) og lære avslapning og ha taleøvelser før alt ble normalt igjen.  Men sykdommen tok nok endel av hukommelsescellene mine.

Jeg fortsatte i Bergen Privatbank til 1. august 1942 og var deretter hjemme en tid.  På den tid var vår tidligere guvernante Helga Bleiklie gift Wessel og hadde to små barn og stort hus på Bestum utenfor Oslo.  Like ved arbeidet Sigrid på et barnehjem. Helga hadde vært syk og mistet hushjelpen og skrev hjem, også til mor, om noen kjente noen som kunne hjelpe henne.  Jeg tilbød meg å komme inn til hun hadde fått seg hushjelp, og ble der i tre måneder.  Det var vanskelige med mat den gang, men vi sultet ikke.  Det var også mye å gjøre med alt som skulle utnyttes og repareres, så det var travelt, og deilig å komme hjem igjen.

I mars 1943 begynte jeg som kontordame i strømpefabrikken Ergo. Jeg stenograferte, førte lagerregnskap, etc., og likte meg veldig godt.  Det var jo også fint med strømper i en krigstid. Det var så vanskelig med strømper, at man rakk opp vanlige strømper hvor foten var helt utslitt.  Da fikk en et nøste tynn, tynn tråd.  Av fire slike nøster ble det en tråd som en kunne strikke ankelsokker av.  De ble både gode og pene.

Da jeg hadde vært i Ergo et par uker, dukket reder Erling Torkildsen, som var eier i Ergo, opp på kontoret: «Frk. Geelmuyden, vil De skrive et brev direkte på maskin.»  Han satte seg rett bak meg ved skrivemaskinen, og dikterte ganske fort et privat brev på engelsk.  Det var et sjokk, men jeg har gode nerver, så det gikk bra.  Den forrige kontordamen falt sammen i gråt da hun opplevde det første gang, hørte jeg.  Samme ettermiddag hjemme dro jeg frem skrivemaskinen og en engelsk bok og trente flere ettermiddager for flere ildprøver – som kom.

I Ergo var jeg ansvarlig for førstehjelpskofferten og skulle tre til hvis noe hendte.  Det skjedde bare en gang, da en mann kom inn fra gaten og hadde fått en granatsplint gjennom armen.

Selv om vår familie og nærmeste venner ble spart og vi levde noenlunde normalt, var de 5 krigsårene vanskelige og usikre.  Det var svært vanskelig å skaffe mat.  Vi fikk engang et stykke hvalspekk.  Det var fabelaktig.  Det hang på loftet og når vi hadde noe vi kunne steke, brukte vi noen skiver av det i stedet for olje eller smør.  Vi hadde ikke forbindelser som kunne skaffe noe ekstra, slik som enkelte hadde.

Noe senere gjorde jeg det slutt med Audun Heiberg Olsen.

Vi flyttet ned i Ole Vigs gt. da veien fra Fjellveien til Bergen Sandsilo i Dokken ble for anstrengende for mor.  I huset ved siden av bodde to ugifte venninner av mor, søstrene tante Erna Thomassen som arbeidet for advokat Grimelund og tante Dora som var hjemme, men drev med fotpleie.  Vi hadde mye hygge sammen med dem.  Noen eldre damer eide huset, og det ble nok anstrengende for dem å ha alle oss over hodene på seg, så de klaget ofte over at vi bråket.  Derfor flyttet vi igjen etter ca. ½ år til Nordre Møhlenprisvei 8, den gamle Bredalsgården, et stort hvitt gammelt hus med stor hage.  Familien Oehme i 2. etasje og vi i 1. etasje.

Sammen med min venninne Ingeborg spilte jeg en tid bridge med to gutter hun først kjente.  Dem husker jeg ikke så godt, men derimot at på grunn av at det var vanskelig å ferdes ute under krigen, overnattet vi av og til hos den ene av guttene.  Hans familie hadde hus på Minde.  Det var alltid hyggelig og vi fikk alltid spesielt god mat der, noe som var sjelden kost i krigstiden.

Hvis vi skulle ut en aften i besøk, var det ganske farlig for kvinner å gå ute sent på kveld.  Byen var mørklagt om kvelden og natten.  Derfor var det opprettet noe som kaltes «mørkelos» eller liknende.  Man ringte og bestilte, så kom en mann og hentet oss og brakte oss trygt hjem.  Det ble jo ikke ofte.  En gang gikk jeg alene en aften gjennom byen. Jeg listet meg på tå for at ingen skulle høre meg. Det var nifst og jeg gjorde det aldri mer.

En periode ble det ekstra vanskelig med mat.  Derfor spiste vi middag en tid på Ratjes pensjonat på Torvalmenningen.  På Ratjes pensjonat traff jeg Audun Jacobsen fra Haugesund.  Han var sivilingeniør ved Bergens Mekaniske verksted og vi ble gode venner og tilslutt forlovet vi oss.  Jeg hadde kjøpt meg en brukt sykkel og vi syklet mange fine turer.  Når det var snø på byfjellene dro vi ofte på ski etter arbeidstid.

Senere spiste vi middag en tid hos mors venninne enkefru Wiberg Larsen som delvis livnærte seg med slikt. Det var virkelig svært vanskelig for oss som arbeidet å få tak i nok mat.  I Bergen Sandsilo hadde man bl.a. en kontordame som ikke kunne spise brødskorper.  Hun samlet dem og vi fikk en pose tørre skorper av og til.  Det var veldig velkomment, for vi fikk jo altfor lite brød ellers.

20. april 1944 satt vi ved frokostbordet i Dokken (Nordre Møhlenprisvei).  Plutselig rister huset, ovnsdøren spretter opp, noen bilder faller ned og vi hører et voldsomt brak.  Det var en tyskrekvirert nederlandsk båt lastet med sprengstoff som lå ved festningskaien som eksploderte med fatale følger for byen. Mer enn 100 nordmenn døde, mer enn 5000 ble skadet, mange blindet og like mange mistet hus og hjem.  Jeg gikk til byen.  Det var forferdelig.  Overfylte lastebiler med blodige mennesker, branner og kaos.  Ulykken merket byen i lange tider.  Forfatter Odd Strand har skrevet en bok om dette: «20 april en dag i 1944».

En tid etter gjorde jeg slutt på forlovelsen med Audun Jacobsen.

En ettermiddag var vi søstre alene hjemme.  Når det begynte å mørkne pleide vi alltid å lukke skoddene for vinduene.  De kunne låses innenfra.  Vi følte oss tryggere da, med alle de store vinduene i første etasje.  Plutselig ble huset omringet av en hel tropp av tyske soldater.  Antakelig skulle de vente på et eller annet. Men vi visste jo ikke hva de ville og ble veldig redde, og var glade for skoddene.  Plutselig banket de kraftig på entredøren.  Vi turde ikke åpne. Så banket de enda mer og ropte at vi skulle åpne.  Da ringte vi opp til Oehme som opprinnelig var tysk, og de åpnet sin dør og spurte hva det gjaldt.  De ville låne telefonen, så alt ordnet seg. Men det var nifst.

Audun Heiberg Olsen dukket opp igjen, og det endte med at vi igjen ble sammen.  En helg var Audun, Kåre Skaflestad m/forloveden Gerd og jeg på Ask.  Om natten 29/10-1944 våknet vi av et voldsomt leven.  Over hele byen hang lys i fallskjermer og byen ble bombet.  Det var fryktelig å se.  Vi trodde ikke det kunne være noe igjen.  Og hvordan var det med våre familier ?  Det oppsto mange branner.  Det var en natt jeg ikke glemmer.  Ikke lenge etterpå giftet vi oss 25. november 1944.  Vi ble viet av Odd Handal i St. Jørgen kirke.

Jeg hadde på meg en kort sort kjole som var mange år gammel.  Det var smått med klær på den tiden.  Bryllupsmiddagen ble holdt på Ask av sikkerhetsgrunner, og alle overnattet der ute:  Audun og jeg i annekset.  Vi var 13 til sammen.  Martha Meyer og Kåre Skaflestad var forlovere. Mor skaffet maten.  Det var det vanskeligste.

Da Finmark i slutten av krigen ble brent og hele befolkningen måtte dra sørover, måtte vi ta to Finmarks-familier inn i leiligheten i Dokken.  Det var ikke lett.  Jeg kan ikke riktig huske når det var og hvor lenge de bodde der.  Jeg mener jeg bodde der alene med dem en tid da Audun bodde på guttehjemmet i Lillebergen, og at jeg aldri følte meg helt trygg.

Vi lånte et rom fra Åsta og Odd Handal i Rosenberggt.  Åsta med barna var evakuert til Tysnes.  Odd bodde i leiligheten, men hver kveld evakuerte han og resten av huset (som også var av familien Handal) til Landås hos sin bror p.g.a. faren for flyangrep, så om natten var jeg alene i hele huset.  Audun hadde lærerjobb på guttehjemmet på LilleBergen og bodde der.  Hver lørdag reiste jeg til LilleBergen.  Der var det ganske kummerlig.  Det var ikke helt ukomplisert å komme dit heller.  Først måtte en på forhånd få adgangstegn til båten.  Det var ikke alltid en selvfølge.  En gang måtte jeg ty til tårene før jeg likevel fikk en plass.  Så måtte jeg vel fremme med båten, gå gjennom en skog etc. for å komme frem til guttehjemmet.  Jeg gikk ofte med hjertet i halsen av redsel for å treffe på okser og kyr, kanskje hest.

Dagny hadde en liten skjønnhetspleiesalong i Markeveien.  Da hun sluttet med den flyttet mor inn og bodde i lengre tid der.

Etter krigen overtok vi mors og min leilighet i Nordre Møhlenprivei 8.  En helg dro vi med båt ut til Blomvåg hvalstasjon.  Vi fikk ligge der om natten.  Midt på natten ble vi vekket for å se at de nettopp hadde fått inn en diger hval.  Det var interessant å få være med å se hele prosessen til den var ferdig oppdelt til å sendes med skøyte til Bergen. Vi ble med skøyten hjem igjen og fikk med oss et nydelig stykke hvalbiff. Jeg ble fryktelig sjøsyk på veien hjem.

Boligsituasjonen i Bergen etter krigen var meget dårlig på grunn av alle brannene etter bombing og eksplosjon.  Kommunen, som eide huset i Nordre Møhlenprisvei 8 (den gamle Bredalsgården) skulle etter en tid rive huset og BOB skulle reise en blokk med leiligheter på tomten.  Vi ble derfor innrekvirert til annet bosted. Først fikk vi anvist rom i en stor leilighet i Chr. Michelsens gt.  Jeg møtte opp med rekvisisjon.  Det var ganske forferdelig.  Det var tydelig at vi var uvelkomne der.  Jeg gikk tilbake og ba om å få anvist hva som helst, men ikke der.  Vi endte opp i en fin gammel villa på Kalfaret hvor det bodde en eldre fin herre, Krohn-Erichsen med husholderske.  I denne villaen var det innrekvirert fra før en gammel dame i et rom og to søstre (Unn og Liv) som delte et stort rom.  Disse ble våre gode venner, også senere Unns venn Henrik Rongved, som senere ble hennes ektemann. Selv fikk vi to små rom, et i hver ende av en bred åpen gang i 2. etg. hvor Krohn-Erichsens soverom lå midt i mellom.  Det ene rommet lå innenfor et trappehus med dør ut til gangen.  Trappen gikk opp til loftet.  Under trappen hadde vi en el-plate og noen panner.  Dette var da kjøkken.  Vi hadde det fint her og ble meget godt mottatt av verten.  Vi bodde her i to år og fikk vårt første barn Unn her.  De første 14 dagene etter Kvinneklinikken hadde jeg barnepleierske som bodde hos oss.  P.g.a. plassmangel måtte Audun overnatte annet sted disse 14 nettene.

Jeg sluttet i Ergo etter 4 ½ år, juli 1947.  Jeg var gravid med Unn, 4 måneder på vei. Audun og jeg reiste da i 3 uker i England.  Vi reiste over på Stella Polaris på 1. klasse og tilbake med Jupiter på 3. klasse.  På Stella Polaris traff vi et engelsk jødisk ektepar, som inviterte oss til seg når vi kom til London, hvor vi skulle være en uke.  Han (Joseph Purdue) viste oss London via trikk og vi hadde en hyggelig kveld hos dem.  Under samtalen ble tilfeldigvis hans fødselsdag nevnt. Audun noterte seg i hemmelighet datoen, og siden skrev han fødselsdagsbrev hvert år i mange år, til mannen døde.  Vi boddde en uke hos Åsta og Odd, som var sjømannsprest i Liverpool.  Ellers reiste vi rundt med tog og buss og bodde på Ungdomsherberger.  Spesielt husker jeg Stratford on Avon, Cambridge og Oxford.

Tilbake fra England, begynte jeg om høsten på Bergens Kommunale Kvinnelige Industriskole, 3 måneders kurs i kjolesøm.  Jeg var ferdig der noen uker før Unn kom 10. januar 1948.  Dette kurset var noe jeg hadde stor nytte av senere, da jeg stort sett sydde mest mulig til barna og meg selv, helt ut gymnastiden.

I dag betaler vi jo skatt etter hvert som vi tjener lønnen. På den tid ble skatten trukket etterskuddsvis, slik at det siste året jeg arbeidet før jeg fikk Unn, ble skatten krevet året etter.  Men da var det vanlig at kvinner som sluttet å arbeide p.g.a. barn, etter søknad fikk skatten ettergitt.  Man hadde jo ikke inntekt til å betale med. Da jeg begynte å arbeide igjen i 1955 var det det siste året med etterskuddskatt.  Fra og med 1956 begynte man å betale skatt etter hvert som en tjente lønnen, som nå.  Så da jeg ikkew hadde inntekt før 1955 betalte jeg heller ikke skatt det året.  Det var jo ikke beregnet, men kom godt med i en trang økonomi.

Etter to år, Unn var da 8 måneder gammel, var blokken i Dokken ferdig, og vi fikk en leilighet der på 3 rom i Welhavens gt. 14.  Den gamle adressen Nordre Møhlenpris vei forsvant. I senere år ble adressen forandret til Bredalsmarken.  P.g.a. økonomien leide vi i 4 år ut det minste rommet til Ola Moe, en hyggelig gutt fra Fitjar, til jeg kom hjem med Knut, vårt tredje og siste barn.  Unn ble født 10. januar 1948.  Astri kom 29. desember 1949 og Knut 28. april 1952.  Jeg var hjemme i 8 år og stelte med hus og barn, sydde mye og hadde det ganske travelt.

Etter at jeg giftet meg kalte jeg meg Else Heiberg Olsen. Å bruke pikenavnet Geelmuyden var utenkelig den gang. En dag fikk jeg beskjed fra en offentlig myndighet at jeg ikke hadde rett til å undertegne med Heiberg, fordi det var Auduns døpenavn.  Å ta tilbake mitt pikenavn var da også utenkelig. Jeg syntes ikke at Else Olsen var noe særlig, og vi vurderte da å bytte navn.  Etter mange undersøkelser fant vi navnet Orstein. Det begynte med O, og ingen andre hadde det.  Auduns bror Arnulf tok også dette navnet.

Knut var født med klumpfot (pes equino varus).  Det medførte at jeg fra fødselen av måtte tøye foten hver gang mens jeg ammet og siden flere ganger daglig til 7 års alderen hvor foten ikke var så elastisk lenger.  14 dager gammel var Knut første gang på Kysthospitalet Hagavik.  Jeg reiste alene i drosje med ham, og han ble gipset på begge ben fra tærne og helt opp til hoftene.  Jeg glemmer aldri da den lille babyen jeg hadde født 14 dager før lå på bordet med to sprikende ben full av gipsbandasjer.  Tårene begynte å renne, og overlegen sa ganske hardt:  «Man må ta seg sammen.»  Hver 14. dag ble gipsen skiftet.  Siden, etter en måned, ble bare det ene benet gipset.  Jeg husker ikke når han slapp gips.  Men da måtte han ha en skinne med støvel på hver natt.  Skinnen skulle være på så lenge som mulig. Støvelen skulle ved hjelp av en skrue settes i en posisjon slik at foten ble presset i «normal» stilling.  Etter kort tid ble det vondt, og Knut skrek. Men i.h.t. legen måtte dette gjøres.  Men vi klarte selvfølgelig ikke å la ham ha støvlen på lenge, men det gjorde alltid vondt før vi tok den av.  Hvordan påvirker det et barns forhold til en mor som alltid var den som måtte gjøre ham vondt ?  Etter hver operasjon han måtte ta ble han gipset påny.  Ved første operasjon var han ca. to år.  De skrapet benkjernen ut av en knokkel på høyre side av foten.  Det skulle stanse veksten på den knokkelen. Det var forferdelig å etterlate den lille toåringen på Hagavik.  Den gang var det ikke mulig for foreldre å få være på sykehuset med småbarn.  Da de ved middagstider etter noen dager ringte og sa at han kunne hentes, var jeg så ivrig etter å få ham hjem at jeg tok første buss samme dag.  Jeg glemmer aldri det første døgnet.  Det er store smerter etter en operasjon i ben, og Knut hadde store smerter og jeg hadde ikke fått noe jeg kunne gi ham for det.  Han il-skrek og tålte ikke at jeg tok i ham. Jeg trodde jeg skulle bli gal.  Slike opplevelser for et lite barn må være skadelig, og jeg glemmer det aldri.

Andre operasjon var drastisk:  De åpnet foten bak tærne, flyttet (dreide) tærne i riktig posisjon og gipset igjen. Tredje operasjon var da han var begynt på skolen.  Da ble en hel-sene (Akilles-senen) forlenget og han gikk lenge med gips etterpå.  Knut ble nok sterkt plaget av alt dette under oppveksten.  En ting vi ikke regnet med, var at p.g.a. disse skader, gikk det i voksen alder ut over knærne som i tur og orden ble skadet, og også ryggen.  Tilsynelatende virket alt normalt, men plagene er der.

Da Knut ble født var Unn 4 år og 4 måneder. Astri var bare 2 år og 4 måneder.  Astri var for liten til å forstå hvorfor jeg var så opptatt av Knut og måtte bruke så mye tid på det.  Selv var jeg så opptatt disse årene med tre små barn og disse tilleggs-problemene, slik at jeg ikke da var oppmerksom på at disse første årene kunne skape vanskeligheter for Astri vis à vis Knut.  Men også Astris følelse av å være forsømt da hun 2-3 år gammel ikke kunne forstå at mor var mer opptatt av den nye babyen enn av henne. I dag tror jeg foreldre vet mer om slike ting og vil kanskje bedre kunne takle en slik situasjon.

Da Unn begynte i første klasse, Astri i barnehage i naboblokken hos «tante Agga» og Knut fikk plass hos parktanten ved Johanneskirken, begynte jeg 25. august 1955 å arbeide igjen, 4 timer hver dag hos Nilsen på Bryggen.  Audun var sterkt imot at jeg begynte å arbeide ute igjen og ville ikke påta seg mer arbeid i hjemmet p.g.a. det.  Men for meg var det helt nødvendig å forsøke å gjenoppta mitt yrke.  Jeg fikk en voksen dame, fru Helland, til å være hos oss 5 timer hver dag 3 dager i uken. Det var alltid noen hjemme når Unn gikk til skolen og kom hjem fra skolen.  Selv arbeidet jeg fra 10-14, brakte og hentet Astri og Knut og ble et lykkeligere menneske fordi jeg fikk arbeide med det som interesserte meg.

I sommerferiene hadde jeg avtale med arbeidsgiver om å arbeide full dag de tre første dagene i uken. Hver onsdag ettermiddag reiste jeg til Hjelmås og returnerte til byen søndag kveld.  Da Audun ikke ønsket å være på landet og stelle seg og barna alene de tre første dagene i uken, fikk jeg de tre første årene en pike fra Hjelmås til å komme hver dag kl. 9 og stelle hus og mat, til hun gikk etter middagsoppvasken.  På denne måten gikk det fint med husarbeid og barn.

Etter at Dagny og Haldor bygget hytten på Juvikneset og brukte stedet hele sommeren, hadde vi meget hygge sammen med dem.  Spesielt hadde barna det kjekt med Kari og Aksel og senere Elina.  Haldor lærte dem å svømme nede på neset.

6/8-1955 giftet min søster Elina og Olav Hetlevik fra Salhus seg.  Bryllupet ble holdt på Hjelmås i strålende vær med til sammen 22 personer.  Mor og jeg laget et kongebord i peisestuen.  Det ble flott og vi satt langs veggene for å få plass.

To damer fra bygden laget mat og serverte.  Det var et to dagers bryllup.  Man kjørte fra Hjelmås med motorbåten til Dagny og Haldor til Hamre kirke hvor vielsen foregikk.  Mor «ga vekk» bruden.  Gjestene overnattet hos oss og i Dagny og Haldors hus.  Brudeparet overnattet i Dagny og Haldors «stabbur».  Søndag formiddag kom naboene til kaffe og bløtkake, og til middag var det laks og bringebær fra hagen.

Audun, jeg og barna bodde alltid på Hjelmås i alle skoleferier.  Mor bodde også der når hun kunne, og hadde alltid stående det lille værelset i andre etasje til seg.  Det samme værelset hadde bestefar alltid fått da han i sin tid var der.  Audun og jeg sov alltid i stuen.  Vi holdt stedet vedlike.  Den tyngste jobben var alltid maling av huset. Malingen holdt ikke på materialene som i tiden etter første verdenskrig var smurt inn med en slags olje, så hvert eneste år måtte en del av huset males.  Det verste var skrapingen.

Vi satte garn hver kveld.  Rent økonomisk betydde det mye, for den gang fikk vi stort sett nok fisk til å holde oss med middag.

Einar og Else Hagesæther ble våre gode venner, og sammen med tremenning Per Sørby og konen Ingrid, hadde vi mange koselige kvelder om somrene på Hjelmås, og også mange koselige badedager med barna på Knappen og på Langholmen.

I juni 1959 tok jeg eksamen i videregående bokføring.

Audun fikk noen penger, ca. kr. 15 000,-, etter at hans foreldres hus på Ask ble solgt.  Dem brukte vi i 1967 til å utvide spisestuen på Hjelmås, forkorte bakværelset og lage gang og dusjrom.  Vi tok hele altanen og entreen mot vest inn i spisestuen og beholdt buene som vi satte glass i.

Jeg fikk noen føflekker i ansiktet som begynte å vokse, og legen anbefalte å ta dem vekk.  Plastisk kirurg Schelderup opererte vekk 5 føflekker.  Da han hadde skåret ut alle fem og skulle til å sy igjen, gikk bedøvelsen ut og han måtte sy uten bedøvelse.  Det tok to år før arrene (ca. 3 cm. lange) ble nesten usynlige.

Av en gammel venninne av mor, tante Dora, fikk vi en gang fem store blå keramikk-tallerkener.  Dem brukte vi bare når vi ville ha noe ekstra godt en kveld.  Når jeg spurte: «Har dere lyst på en blå tallerken ?», visste alle at nå vanket det noe godt.

Vi hadde spart litt penger, og vi tenkte på å få oss en liten hytte på Kvamskogen i nærheten av hytten til våre venner Sigfrid og Knut Lie.  Deres barn Gunnbjørg og Knut Ivar var også venner med våre barn, og vi hadde ofte vært på besøk i deres hytte.  Vi kjøpte en tomt i nærheten, og kjøpte av svoger Haldor Bruvik en prefabrikert hytte.  Han sendte med 2-3 menn som hjalp oss å sette opp det viktigste, men dro da taket var på plass. Venner og familie var med på dugnad.  Men det gjensto masse arbeid som vi måtte gjøre selv.  Vi hadde mye glede av hytten i de viktige årene hvor barna var i oppveksten.  Da vi kjøpte hus i Fiolveien 1b måtte vi selge hytten til Ole-Jakob og Aud Handal, som ofte hadde vært på besøk og også lånt den mye.

Gjennom våre venner Sigfrid og Knut ble vi kjent med Gudrun og Jos Lie.  De kom fra London hvor de hadde arbeidet i mange år.  Sammen med dem og andre har vi hatt mange festlige lag.

22/8-1960 døde min svigerinne Margit, som var gift med Auduns bror Arnulf.  Margit og jeg var gode og nære venner.  Før hun døde, måtte jeg love å ta meg av barna Sissel Iren og Sturle hvis noe hendte med deres far.  Hun ga meg også et brev om hennes ønsker om dette.  Hun lå lenge hjemme med kreft i magen, og det var lite vi kunne gjøre.  Arnulf stelte godt med henne.  De siste åtte dagene i hennes liv visste vi det var et tidsspørsmål.  Hele familien stilte opp.  Hele døgnet satt en av oss ved sengen hennes. Jeg laget mat til alle og satt ofte ved sengen hennes. Hennes død var et stort tap for meg.

Et par måneder senere, 23/10-1960, døde Auduns far, min svigerfar.  De bodde på Ask og svigerfar lå til sengs en tid.  Den siste uken reiste jeg til Ask og var med svigermor.  Vi byttet på å våke om natten.  Han døde den natten svigermor våket og hun kom straks og vekket meg.  Jeg var glad jeg var der, for svigermor følte seg da helt hjelpeløs.

Svigermor flyttet til en liten ett værelses leilighet i Nykirkens alders- og pleiehjem.  Etter en tid flyttet hun ned på pleie-avdelingen hvor hun måtte dele rom med en annen dame.  Da svigermor var kommet på pleiehjem, organiserte vi familien slik at hun hver dag fikk besøk av en av oss så lenge hun levde.  Svigermor og jeg kom godt ut av det med hverandre. Jeg hadde stor respekt for henne og jeg tror at hun hadde respekt for meg.  Hun var en dyktig husmor med små midler og fantastisk flink til å brodere og hekle.  Hun var formann i noen foreninger og jeg vet at hun gjorde mer enn rimelig var for at Audun skulle være gjeldfri etter studiene.  Det klarte hun.  Hadde hun vokst opp i en annen tid og fått anledning til utdannelse som i dag, tror jeg at hun kunne ha kommet langt i livet.

Vi flyttet til en fire værelsers leilighet i Haldor Bruviks eiendommer på Danmarksplass (Fjøsangerveien 32c), hvor vi bodde i ca. 10 år.  Der var større plasss, og vi hadde det bra der, men savnet en hage eller altan, så vi reiste til Hjelmås eller Kvamskogen nesten hver eneste helg.

Jeg lovet å forsøke å være hjemme en stund.  Da bodde vi på Danmarksplass hvor det fort ble meget skittent p.g.a. kullstøv og sot fra Solheimsviken.  Jeg vasket tak og vegger og møbler i hele leiligheten.  Etterpå begynte jeg å se meg om etter nytt arbeid.

28 april 1970 flyttet vi til Fiolveien 1b.  Like etter reiste Unn til Rapid City i Syd-Dakota, School of Mines and Technology, for å videreutdanne seg etter Bergen Tekniske skole. Hun reiste med Dagfinn Pedersen, og de giftet seg der borte 29/4-1972.  Et eldre amerikansk ektepar, De Santo, som ble deres gode venner, holdt bryllup for dem med de norske studentene og sine egne venner.  Vi ble invitert, men mente vi ikke hadde råd. Det var ikke lenge siden vi hadde kjøpt huset i Fiolveien og hadde stor gjeld.  Vi var også redd for å forstyrre sluttspurten før slutteksamen.  Audun talte inn på bånd en tale til brudeparet som vi sendte over sammen med noen store esker med Kong Håkon konfekt.  Men vi inviterte hele familien til bryllupsfest i Fiolveien med kransekake og det hele, og snakket med brudeparet på telefon fra Fiolveien til USA, og alle gjestene hos oss ropte hurra så det hørtes over Atlanterhavet.

Vi ble senere invitert av universitetet til Graduation.  Det og andre reiser forteller jeg om i «Det Amerikanske eventyret».

Da jeg arbeidet i Fabin tok jeg mange forskjellige kurs som var relevant for arbeidet.  De viktigste var tre eksamener ved Handelshøyskolen i organisasjonslære, arbeidspsykologi og arbeidsmiljølære.  Hjemme vokste barna til.  P.g.a. god hushjelp og et arbeid jeg trivdes med fikk jeg overskudd.  Hver morgen startet alle samtidig ved frokostbordet med stearinlys på bordet, og det var en rolig start på dagen.  Middag spiste vi alle samlet.  Jeg hadde overskudd til å sy mye av klærne til barna, noe jeg likte å gjøre.  Det var skapende arbeid.

Da Unn var i USA, skrev hun lange, detaljerte brev hjem om alt hun opplevde.  Disse brevene tok jeg vare på, bandt dem inn og Unn fikk dem tilbake da hun endelig var etablert i eget hus på Vakås.  Da Unn og Dagfinn kom fra Amerika bosatte de seg foreløpig i en leilighet som Dagfinns firma hadde.  Senere kjøpte de et rekkehus i Undelstad Terrasse. Unn fikk jobb som sivilingeniør i Kværner engineering.  Rolf ble født 26/2-1976, vårt første barnebarn. Jeg bodde hos Unn de første 14 dagene, og det var fantastisk å bli mormor.  Carl ble født 17/11-1979.  Da flyttet jeg også inn i Undelstad terrasse i to uker.

Unn og Dagfinn skilte lag i 1981/1982, og Dagfinn reiste til Klingra og Risør.  Unn hadde praktikant hjemme (bl.a. amerikanske au pair-piker) og greide seg bra.  Forholdet mellom Dagfinn og Unn var meget godt og samarbeidet for barna gikk fint.  Jeg var og er også fremdeles meget glad i min tidligere svigersønn.

Unn ville gjerne arbeide en tid på olje-platform i Nordsjøen.  Hun mente det var en erfaring som hun burde ha til sitt arbeid i Kværner engineering.  Jeg var førtidspensjonert fra 31/12-1985, og tilbød meg å komme inn og være med barna to uker hver måned hvis hun fikk det til. Hun ble da utlånt fra Kværner til Statoil i ett år for å være med å teste Gullfaks I-plattformen, og jeg ble reservemamma for Rolf og Carl de to ukene Unn var på plattform hver måned.  Det var en flott måte å bli ordentlig kjent med barnebarna mine i Asker.  Carl var først barnehagebarn, og siste halvår førsteklassing.  Rolf gikk i fjerde klasse.  Det var en fin tid.

Som 50-åring fikk Unn ny jobb i Norsk Hydro.

Astri tok artium på engelsklinjen.  Senere tok hun først barneakademiet og utdannet seg videre ett år i Oslo som spesiallærer.  Senere videreutdannet hun seg til adjunkt «med opprykk».  Hun har et krevende arbeid med barn som har forskjellige vanskeligheter.

Astri og Kjell Erik giftet seg 05/11-1976 etter først å ha bodd sammen en tid.  Bryllupet ble holdt i Ingeniørenes hus i Kalfarbakken, med familiene og de nærmeste venner.  Etter middagen kom flere venner til kaffe. Noen år senere kjøpte de huset i Fjellveien 90b.  Huset var gammelt og nedslitt, og vi syntes de var modige som ga seg i kast med det.  Men nå presenterer hus og hage seg som en ønskebolig.

Astri og Kjell Erik fikk først Jørgen 20/2-1978 og 9/3-1981 kom Irene.  Det var fint å få barnebarn som bodde i Bergen. Dem fikk vi jo se oftere, også på Hjelmås.

Knut tok latinartium ved Bergen Katedralskole.  Deretter tok han militærtjenesten og begynte så å studere jus.  Han fullførte 1. avdeling med glans, og fortsatte med 2. avdeling.  Et stykke ut i studiet ble han syk med depresjon. Det ble umulig å lese og også umulig å arbeide.  I denne perioden skaffet han seg lærebøker i veving og en rammevev, og lærte seg selv å veve billedvev.  Mormor som var ekspert på håndverket, ga ham beste karakter.  Knut hadde heldigvis nok selvinnsikt til på egen hånd å forstå at han var syk og trengte hjelp.  Han fikk i 1978-1979 god støtte gjennom regelmessige samtaler med psykolog Erna Walle ved Studentenes psykiske helsetjeneste, som også formidlet praktisk hjelp til sykemelding og økonomiske midler.  Han fikk som ledd i et attføringsopplegg arbeid som vakt på Stenersen billedgalleri ca. ½ år, og deretter arbeidet han fra 03.10.1979 i midlertidig kontorstilling 8 måneder på Statsarkivet i Bergen.  I denne perioden gjenvant han helsen.  Sommeren 1980 fikk han vanlig, fast stilling ved Statsarkivet.  Han begynte å studere igjen på fritiden, men etter å ha fått foten innenfor på Statsarkivet (et gammelt ønske) gikk han over til historie.  Etter hvert steg han i gradene og fikk gradvis bedre jobb på Statsarkivet.  Ved siden av jobb og studier fungerte han i 18 år som en ledende tillitsvalgt på landsbasis i etaten, Arkivverket.  Endelig, i august 1994 var hovedoppgaven ferdig med 2.0 i karakter.  Han tok deretter permisjon i 9 måneder for å fullføre det siste grunnfaget (karakter 1.9), som han hadde fått tillatelse til å utsette. Han kunne som cand. philol. med gode eksamensresultater se tilbake på års slit ved siden av jobben.  Fra 01. juli 1997 endret han stilling til amanuensis (arkivar) ved Statsarkivet i Bergen, hvor han arbeidet fra 03.10.1979 til 28.02.2003.  Før det var han lesesalsgjest der, med slektshistorie som hovedinteresse, fra 1963, 11 år gammel.  Han begynte 03.03.2003 i ny stilling som arkivar ved Bergen Byarkiv.

Påsken 1975 på Hjelmås ble en vanskelig uke.  Nye taksteiner lå i hagen parat.  Været var fint, og vi begynte å fjerne taksteinene på nordsiden for å legge ny tjærepapp.  Uheldigvis, før vi hadde blitt ferdig slo været om i løpet av natten, med våt sne, så vannet silte inne og vi måtte binde oss fast til pipen for å skufle vekk snø fra taket og få det dekket til som best vi kunne.  Vi fant ut at det var mer enn vi kunne klare å få skiftet taket selv, men det var vanskelig å få noen som kunne hjelpe oss.  Da kom Bård Isdahl senior oss til hjelp:  Han skaffet oss Elling Johannesen med bror, dyktige byggmestre som arbeidet mest i Landås-området i Bergen.  De kom 10. og 12. april og de la de nye steinene på baksiden av huset, og kom tilbake om sommeren og fullførte.

I Norge hadde vi lange bilturer med Gyda og hennes venn Olav Endresen til Voss, Vikafjell, Bøverdal, Lom, Stryn og Seljestad, Haukelisæter, Vinje, Grimstad. De forskjellige Kanariøyene ble også besøkt.  Ved siden av dette reiste jeg nesten hvert år en tur med Sigrid.  Hun bor i Danmark og dette var en måte å være sammen på.

I mai 1978 ble kapellet på Hjelmås bygget, for en stor del på dugnad.  Vi hadde noen kjempe grantrær, et nede i bakken foran huset og noen rett syd for vedboden. De ga vi til planker til kapellet og betalte de folkene fra bygden som felte dem.  Men de ga pengene videre til kapellet.  Det må man kalle dugnadsånd.

I november 1980 døde mor.  Hun bodde i et hybelhus for eldre på Hatleberg, like ovenfor Handelshøyskolen i Bergen. Det siste året hadde hun bedt naboen komme inn og vekke henne fordi hun sov for lenge.  Jeg tror nok hun gjorde dette for at hun skulle bli funnet hvis hun døde.  En lørdagsmorgen fant naboen mor liggende død på sofaen.  Vaktmesteren kunne fortelle at mor hadde vært i byen for de siste juleinnkjøpene, følte seg dårlig og tok en drosje hjem.  Hun ringte på hos vaktmesteren og ba ham følge med.  Han ble bedt om å trekke ned glidelåsen i støvlettene.  Men hun ville selv ta dem av.  Hun la seg på sofaen.  Han spurte om han skulle ringe til en av oss, men fikk ikke lov til det.  Siden kunne vi se at hun hadde laget seg te og noen skiver, og deretter sovnet fredelig inn på sofaen, med spisebordet fullt av halvt innpakkete julegaver.  Hun fikk en død som hun ønsket, 89 år gammel. Hun fikk etter eget ønske en borgerlig bisettelsesseremoni.  Kjell Simonsen holdt en nydelig minnetale.

Jeg ble medlem av Human-Etisk Forbund.  I 1980 deltok jeg i et kurs i Oslo for Borgerlig gravferd.  Vi var noen fra HEF i Bergen som påtok oss å delta som talere.  Siden har jeg påtatt meg mange minnetaler og også hjelp til å organisere slike gravferder.  Jeg har også deltatt som ressursperson ved endel seminarer for borgerlig gravferd.  Ved 77 år sluttet jeg med dette, etter at vi har fått nye og habile yngre talere.  Dette har vært et givende arbeid over 17 år. Jeg har også vært festtaler ved en borgerlig navnefest.

Jeg har vært meget ute og reist sammen med Audun, Sigrid, venner og alene.  Bakerst i denne beretningen står en liste over de fleste av mine turer etter 50-årsalderen.  Det var først da vi fikk anledning til å reise. Etter at Audun og jeg hadde hatt USA-reisen i 1972, reiste vi utenlands og innenlands hvert år.  Høydepunktene var 2 uker over hele Egypt i 1980, og vårt andre besøk til USA i 1982 da vi besøkte venner i Florida, Chicago, Minneapolis og New York.  Vi besøkte også Washington.

Egypt-turen 1980 var helt spesiell.  Vi var en gruppe, alle like interessert i alt det unike som vi så i Kairo, Luxor og Aswan. Vi slo oss sammen noen og seilte på Nilen, besøkte en landsby, men mest var vi opptatt av å dra med guide til alle de fantastiske pyramider og utgravinger.  Vi klartret til Kongens gravkammer til topps inne i den store Keops-pyramiden.  Der tok jeg et bilde av Audun ved siden av sarkofagen.

Hjemturen fra Egypt ble dramatisk.  Vi kjøpte en flaske whisky på flyplassen og hadde bare ca. 200 kr. igjen.  Vi skulle jo bare fly hjem.  Flyet (Hansa) måtte lande i Frankfurt da kraftig snøvær hadde lammet alle flyplasser i Europa.  Første natten overnattet vi på hotellet på flyplassen gratis.  Neste dag gikk det et fly til Hamburg med et annet flyselskap, så Hansa fraskrev seg videre ansvar.  I Hamburg var det en av passasjerene som kjente et billig overnattingsted nede i byen.  Vi med lite penger, ble sammen med en pensjonist og et ungt par med ham og trasket i Hamburgs gater i 18 kuldegrader til dette stedet. Da vi kom frem ble Audun veldig syk.  Han hadde ikke tålt overgangen fra +30^oC til -18^oC.  Medisinen ble whiskyen.  Vi fikk noen smørbrød og te, men sparte halvdelen av skivene til frokost, sammen med whisky og vann.  Så flasken kom vel med og kurerte også Audun.  Neste dag hadde vi så vidt penger til buss til flyplassen, en kopp suppe til hver og buss hjem i Norge. Heldigvis fikk vi et fly videre til København.  Da smakte det å få mat på flyet.  I Danmark hadde vi jo Sigrid dersom vi ikke kom videre.  Men straks vi var ute av flyet i København, så vi på en skjerm at det gikk et fly til Bergen om 10 minutter.  Vi sprang til innsjekkingen og fikk ordnet med bagasjen.  Vi rakk flyet 5 minutter før det gikk.  Siden hadde vi begge alltid Visa-kort når vi var på reise.

Men jeg må si litt om mine turer med Sigrid til Østerrike, Roma, Marokko og Tunis.

Østerrike 1981:  Vi fløy til Salzburg hvor en turbuss passelig til 24 personer ventet.  Guiden Leif var flink, en hyggelig ung mann som også var operasanger, noe vi fikk glede av. Østerrike er jo musikkens land.  Vi passerte St. Wolfgang hvor «Sommer i Tyrol» ble innspilt, og hadde jo hele musikken med oss.  Vi var i Wien noen dager, i Statsoper selvfølgelig, og Belvedere-slottet.  Vi kjørte med hest og vogn gjennom vinmarker og Leif plukket druer til oss.  Vi endte der vinen ble laget og hadde en festlig stund med fantastisk sigøynermusikk.  I byen Graz er der et stort magasin fyllt med utrustning til 3800 mann fra 1500-tallet.  Der var bl.a. mye annet rustninger av forskjellig slag både for menn og hester.  Vi var på farmen for Lipizzaner-hestene og så også en oppvisning.  Minibyen i Klagenfurt var en opplevelse.  Opp mot fjellene fra den lille Tyrolerbyen Heiligenblut var fantastisk.  Jeg trodde jeg visste litt om fjell, men dette var mektig.  En uforglemmelig tur med bare hyggelige mennesker.

Roma 1983: Dette var første gang, en uke her.  Vi var med på guidete turer og fikk se Forum Romanum og katakomber, Fontani di Trevi, Den spanske trapp og mye mer.  Besøket i Det sixtinske kapell i Vatikanmuseet var en stor opplevelse.  Vi tok en dagstur til Pompeii, byen som ble begravet i aske og senere ble gravet frem.  Siste dag møtte vi opp utenfor Peterskirken kl. 7 om morgenen.  Da var der ingen turister og det var interessant å se hvordan kirken ble brukt til vanlig. Vi var overalt i kirken, fra kjeller med sarkofager og hellige steder til taket med alle butikkene.  Vi klatret også til topps i tårnet.  Det var høyt.

I 1985 reiste jeg igjen til Roma med Audun, men da tok vi samtidig en uke til på øyen Iscia.

Marokko februar/mars 1986:  Vi startet den første uken i Marrakech.  Et landskap, kultur og et folkeslag helt ukjent og svært interessant.  Vi vandret rundt på egen hånd, litt skremmende hvis vi forvillet oss inn der folk bodde. Markedet var den store attraksjonen.  Her solgtes alt, til og med gebiss.  Historiefortellere satt på jorden med tilhørere rundt seg som fulgte nøye med.  Slangetemmere var det mye av, apekatter og masse underholdning.  Vi kjørte med hest og vogn til de forskjellige historiske stedene og var med på noen utrolig interessante turer til berberlandsbyer, kamelmarked og aftenturer med nasjonal mat og underholdning.  En dag var vi med på dagstur til Høie Atlas-bjergene høyt over Marrakech.  Der kom vi opp i snø.  En trenger minst en uke i Marrakech.  Derfra dro vi til Agadir.  Høydepunktet her var en fantastisk aftentur på ekte berber-maner.  Vi kom til bål ute og musikk mens vi kunne følge med og se når maten ble tilberedt.  All mat ble spist fra felles fat og med fingrene.  Men først fikk vi noe flatt brød som vi dyppet i honning. Så spiste vi noe fisk.  Så måtte vi alle ut til bålene og leke. Deretter inn igjen og spise kjøtt.  Det flate brødet hjalp oss å spise med fingrene. Desserten var en slags semuliegrynspudding.  Den var det ikke lett å spise.  Appelsinene tilslutt gikk greit.  Så var det ut for å leke igjen.  En interessant og festlig aften.

Tunis november 1986:  Her bodde vi en uke på hotell med full kost. Deilig mat, oppvarmet svømmebasseng.  Om kveldene var det forskjellig underholdning på hotellet, som fakir som lå på spiker med opp til tre personer på ryggen.  Der var slangetemmere og hypnose for de som ville. Bingo var også morsomt.  Høydepunktet var to dager ute i ørkenen.  Vi kjørte over store områder hvor folk bodde i store groper, gjerne to etasjer, plass i midten og værelser gravd inn i sidene.  Vi besøkte en familie som bodde slik.  En ettermiddag dro vi langt ut i ørkenen for å se på solnedgangen.  De fleste red på kameler, men Sigrid og jeg valgte en hest med kusk og en meget enkel sitteplass for oss bak.  Det gikk bra.  Ute i ørkenen laget kameldriverne og kuskene små bål de satt rundt, mens vi andre gikk omkring og nøt den fantastiske solnedgangen og naturen.  På tilbaketuren skapte vår hingst seg helt vill. Den steilet og bykste og det var såvidt kusken klarte å roe den ned.  Vi trodde vår siste time var kommet og var livende redde.  Senere står denne ørkenturen for meg som det beste i Tunis, selv om vi også opplevde meget annet.

Høsten 1984 oppdaget vi at noen bjelker under spisestuen på Hjelmås var begynt å råtne.  Alf Kålås påtok seg arbeidet.  Først fjernet de hele det gamle gulvet, gravde ut en hel del jord, skiftet bjelker, isolerte og la helt nytt gulv.  Det ble en stor historie, men var nødvendig.

Mitt ekteskap med Audun fungerte, etter mitt syn, bra de første 15 årene.  Det var jo også så travle år at det var liten tid til å legge merke til visse tegn som jeg i ettertid ser likevel var der.  Man tok alt i beste mening.  Med tre barn i løpet av 4 ½ år og dårlig økonomi var det mye å stå i med, selv om jeg var hjemmeværende i 8 år.  Det var rene ferien da jeg begynte å arbeide halv dag ute med god hjelp hjemme.  Forholdet med Audun fungerte noenlunde, med svært vanskelige perioder innimellom.  Men vanskelighetene ble flere ettersom årene gikk. Det ble så vanskelig en tid at jeg kontaktet psykiater Munch på Sollie og ba ham ta meg som pasient for å få en anledning til å snakke med Audun. Han snakket med oss begge.  Jeg mener å huske at Audun gikk til ham en tid og fikk noen piller.  Munch sa til meg at Audun måtte forandre seg, skulle det bli bra.  For meg var det en hjelp – for hva skulle en tro ! Det ender med at en gir seg selv skylden.  Det hjalp noen år og livet ble bedre.  Men så ble det med det gamle igjen.  En tid var det uholdbart.  Min mor var bortreist en tid, så hennes leilighet var tom.  Jeg reiste hjemmefra og tok inn i mors leilighet, men turde ikke si hvor jeg var.  Bare Astri visste det.  Da tok jeg kontakt med Brynhild som var oversøster på det psykiatriske sykehuset og ba henne sette meg i forbindelse med en lege der.  Hun visste godt om Auduns vanskeligheter.  Det endte med at Audun og jeg møttes hos en lege der, sammen med en sykesøster.  Audun gikk der flere ganger, og fikk noen piller. Etter det flyttet jeg hjem, og alt gikk tålelig bra noen år. Så gikk det bare nedover igjen.  Det som har gjort at ekteskapet har holdt så lenge er nok at jeg har hatt et veldig bra arbeidsliv og god hjelp i huset.  Dessuten, i min generasjon holder man sammen så lenge som mulig.  I en del sammenhenger passet vi også godt sammen.  Og av og til fungerte det jo bra.

Etter vel 24 år i Fabin fikk jeg anledning til å førtidspensjonere meg 31.12.1985, 65 år og 4 måneder gammel.  Det var rike arbeidsår med mange store oppgaver i Fabin.  Mange gode venner og kjente fikk jeg også der. Sammen med de fire andre tidligere arbeidsplassene har jeg vært i arbeidslivet til sammen 37 år og 8 måneder.

Sommeren 1987 følte jeg meg så merkelig at jeg gikk til legen, trodde at det måtte være noe i veien med meg.  Han fant at jeg led av farlig stress.  Det forsto jeg ikke.  Jeg hadde jo god tid.  Han mente det måtte være personlige bekymringer som lå til grunn og sa at det måtte jeg gjøre noe med før jeg ble alvorlig syk.  Dette fikk meg til å tenke, og resultatet ble separasjon fra 28. august 1987, etter 43 års ekteskap, 67 år gammel.  Det ble aldri tatt ut skilsmisse.

Psykiske plager kan være en forferdelig ting, når en tilsynelatende er frisk.  I mange sammenhenger er man jo det.  Det kan gå opp og ned.  Den man liker, liker en veldig godt.  Den man får noe imot, får man veldig mye imot uten motforestillinger.  Auduns forhold til meg var et slags hat-/kjærlighetsforhold.  Akkurat det var svært vanskelig.  Jeg visste aldri hvordan han ville reagere. «Det feilte aldri ham noe – det var meg det alltid var noe i veien med.»  Bare den som har prøvet å leve slik vil forstå det, for utad virket jo alt så bra.  Når alt dette er sagt, må jeg også si at Audun, selv om det ikke alltid fungerte mellom oss, var et godt menneske.  Han var meget hjelpsom mot andre, i gode stunder også mot meg.  At en blir syk, kan en ikke noe for, unntatt når en nekter å søke hjelp.  Men vanskeligheten var jo at han mente at det ikke feilte ham noe.  Etter separasjonen flyttet jeg til Unn for noen uker før jeg reiste til Paris en uke med Sigrid og videre for ett semester ved universitetet i Pau for å lese fransk.

Etter å ha tilbragt jul og nyttår hos Sigrid på tilbakeveien fra Pau, reiste jeg tilbake til Asker og Unn hvor jeg skulle bo til jeg hadde fått meg en ny leilighet i Bergen.

En søndags morgen ble jeg plutselig forferdelig syk, og Unn sendte bud på ambulanse som kjørte meg til Aker sykehus.  Der lå jeg til neste ettermiddag, da jeg ble bedre, og Unn hentet meg.  Men morgenen etter ble jeg, om mulig, enda sykere, og ambulansen hentet meg igjen.  Etter utallige undersøkelser og 12 vonde dager, ble jeg utskrevet fra Rikshospitalet med diagnosen hjerneinfarkt.  Det tok endel måneder før jeg ble helt restituert, men jeg var umåtelig heldig som ble helt frisk igjen.

Kari sin venninne Dorte, som var eiendomsmekler, skulle selge huset i Fiolveien for oss og se etter en leilighet til meg.  Jeg tok en tur til Bergen for å se på en leilighet og bodde hos min venninne Sigfrid Lie som stelte godt med meg.  Jeg var jo ikke helt restituert.  Jeg fant da leiligheten i Rugdeveien 31 som jeg gjerne ville ha.  Men det var det flere som ville.  Da jeg reiste tilbake til Asker, påtok Kjell Erik seg å forhandle.  Den ble kjøpt 1. mars 1988, og jeg flyttet inn 1. april med god hjelp av Elina, Sigfrid, Ingrid og Astri som sørget for å få kjøpt komfyr, kjøl- og frys og vaskemaskin.  Jeg var enda ganske svak.

Dessverre ble huset i Fiolveien ikke solgt før 27.05.1988.  Leiligheten kostet kroner 510 000,- pluss kr. 13 000,- i omkostninger, så jeg måtte låne pengene i Fabin med 16,5 % rente i tre måneder.  Det var surt.  Da huset ble solgt for kr. 860 000,-, dekket ikke halvdelen av dette min leilighet, så jeg måtte fortsette i 3 år med et lån på kroner 80 000,-.  Så økonomien ble stram.  Det var jo mye som skulle til når jeg etablerte meg på nytt.

Før huset skulle overleveres til nye eiere, og etter at Audun var flyttet ut, måtte det rengjøres.  Sigrid, som bodde hos meg da, ville hjelpe meg og vasket sammen med meg den første dagen. Men jeg syntes det var for galt, og nektet henne å være med de neste dagene hvor jeg vasket resten av huset alene.

Det var godt å være ferdig med Fiolveien og kunne gå videre med mitt liv.

Etter hvert fikk man en ordning med Hjelmås, slik at tomten ble delt i 3 til de tre barna, mens hus, vedbod og nøst ble skjøtet på Astri under forutsetning av at Audun og jeg «har vederlagsfri bruksrett for vår levetid, mot å svare vanlig vedlikehold».  I mitt testamente får Unn og Knut en liten kompensasjon ved arv.  Audun og jeg skulle da disponere Hjelmås annet hvert år fremover.

Påsken 1988 inntok jeg Hjelmås.  Sigfrid Lie var med.  Hun hjalp meg meget.  Deretter bodde jeg på Hjelmås nesten sammenhengende i 6-7 måneder.  Jeg fikk mange besøk av naboer og venner. Denne sommeren fikk jeg ofte besøk av mine barn og barnebarn. Irene og Jørgen var der oftest, men både Rolf og Carl kom fra Oslo, og av og til var det et yrende familieliv på land og til vanns.  Det var det året jeg malte vinduene i peisestuen.  Etterpå begynte jeg på fransk-kurs ved Centre Culturel Francaise, og reiste til Gran Canaria i to uker med Sigfrid til leilighet som Fabin disponerte.

I 1990, 5. mars, våknet jeg en morgen uten å kunne røre meg. Jeg tenkte på at døren var låst, og det var umulig å snu seg og heller ikke mulig å ta telefonen. «Ikke få panikk» sa jeg til meg selv, «ta det med ro – slapp av».  Etter omtrent en halv times tid, klarte jeg å la meg falle ned fra sengen, krype bort til entredøren og åpne den, krype inn i stuen for å finne telefonnummeret til Hedda, naboen.  Hun kom ned, og etter hvert ble jeg bedre og kunne sitte i en stol.  Hedda mente jeg burde ringe til doktoren, men jeg ville vente og se om det ikke gikk over.  I dag ville jeg nok ha sendt bud etter ambulansen med en gang !  Jeg ventet, men neste morgen følte jeg meg ikke bedre og ringte doktoren, som ba meg komme ned på kontoret hans straks.  Vel nede sendte han meg rett til nevrologisk avdeling, Haukeland sykehus, hvor jeg lå i 16 dager med diagnosen «drypp».

Jeg var ganske svak da jeg ble utskrevet, og reiste derfor ikke til Hjelmås før like før påske.  Sigrid kom og ble hos meg i to måneder.   2. mai startet Kålås & Sønn med å skifte kledning på huset.  Sigrid og jeg hadde full jobb med å stelle hagen og rydde fortløpende etter byggearbeidet, tok spikre ut av gamle materialer o.s.v.  Sigrid var til uvurderlig hjelp og sparte seg ikke. Da huset var ferdig beiset 24. mai, hadde jeg skrapet til bunns og malt 13 store og 13 små vinduer, og alle spor av byggearbeidet var borte. Jeg hadde også skiftet varmtvannsbeholder, ovn i spisestuen og fått tettet lekkasje i peisen.

Selv om det var travle tider, var det en herlig sommer med mange koselige gjester, venner og familie. Toppen på kransekaken var 25. august, da jeg feiret 70-årsdagen min med 48 gjester i strålende vær.  Kjell Erik, Astri, Jørgen og Irene var her ofte, av og til bare Irene eller Irene og Jørgen.  Carl kom to ganger à en uke.  Det var fint å ha barnebarna på besøk.

En av mine tidligere kolleger i Fabin, Margrethe Kjærgård, ble en av mine beste og næreste venner.  Hun er skilt og derfor har det vært mulig for oss å gjøre mye sammen.  Hun er 17 ½ år yngre enn meg og har bil. Så vi har fartet rundt på mange fine turer, både nært og fjernt og ellers hatt det fint sammen.

I juli 1991 hadde jeg en flott fire dagers biltur med Margrethe til Voss, Låtefoss og Kongsberg hvor vi overnattet hos mine venner Aud og Arne Brevik. Hjemturen gikk gjennom Eggedal hvor vi benyttet anledningen til å ta en avstikker opp til Skredsvig-Hagan, maleren Chr. Skredsvigs hjem.  Vi traff på barnebarnet som viste oss rundt og fortalte oss mye interessant om Skredsvigs liv.

Jeg har god kontakt med Carl og Peg Gruber i USA, og de har i mange brev bedt meg komme over og besøke dem igjen. En dag i 1991 bestemte jeg meg for å reise, og billetter ble bestilt.  Men så ble Olav syk.  Det ble konstatert kreft i leveren da han skulle begynne pensjonist-tiden da lærerskolen tok ferie. Han ble fort svært syk og sykdommen utviklet seg raskt. Vi visste tilslutt at han ville dø, det var bare et tidsspørsmål.

Jeg snakket med flyselskapet SAS og forklarte situasjonen, fikk utsatt reisen, og bestilte også en billett til Elina som jeg kunne annulere dersom hun ikke ville være med når alt var over.  Jeg ville ikke nevne det for henne før.  I slutten av juni 1991 døde Olav.  Haldis og barna var kommet.  Jeg var der også da han døde hjemme.  Det hadde vært en stor påkjenning for Elina den siste uken Olav levde, og hun var utslitt da det var over.  Da sa hun til meg:  «Når begravelsen og alt er over, vil jeg reise langt vekk.»  Da sa jeg til henne:  «Du vil vel ikke reise sammen med meg til USA ?  Jeg har billetter hvis du vil.»  Det ville hun.  (Om reisen, se under kapittel 4 Det amerikanske eventyret.)  Begravelsen var 1. juli med fullsatt Salhus kirke.

Etter separasjonen fikk Sigfrid meg med på fotturer med Bergen Turlags pensjonistturer.  I alle disse årene har det blitt mange fine onsdagsturer på fjellene rundt Bergen og Fana, også et par ukesturer til Dagali og Bergsjø.

Nesten hvert år har jeg hatt en tur til Østlandet for å se til Unn, Rolf og Carl, Elina og Dagny og ellers den familien vi har der.  Jeg drar også nesten hvert år til Kongsberg for å være hos Aud og Arne.

1992 ble et vanskelig år for meg.  I midten av februar begynte jeg å få ryggsmerter som etter hvert tiltok i styrke.  Det ble vanskelig å sitte eller gå i lengere tid.  Lege, røntgen, kiropraktor, akupunktur !  Ingenting hjalp og ingen fant ut hva det var. Jeg ble helt skjev.  Tilslutt kontaktet jeg, etter råd fra Kjell Erik og Astri, Bergen medisinske senter på Sandsli – en nevrolog.  Han fant heller ikke ut hva det var, men sendte meg til kontrastrøntgen og computertomografi (CT).  20. august fikk jeg komme til.  Min lege, Davidsen, fikk resultatet.  Jeg hadde forferdelige smerter døgnet rundt. Han ba meg ta en taxi ned til kontoret hans, for han ville sende meg opp til Haukeland sykehus som øyeblikkelig hjelp, da bildene viste at jeg måtte opereres.  Jeg dro ned til ham med koffert.  Da jeg kom ned satt legen i telefonen med Haukeland som nettopp hadde fortalt at de ikke kunne ta imot meg fordi de nettopp hadde sluttet å operere rygger.  Da fikk jeg et lite sammenbrudd der på kontoret.  Davidsen ringte til Hagavik Kysthospital og forklarte situasjonen.  De lovet å ta seg av meg og ville ringe meg om noen dager.  Med det måtte jeg reise hjem igjen.

Etter noen dager ringte dr. Myrseth fra Hagavik.  Han fortalte at det likevel kunne bli vanskelig med en operasjon fordi sykehuset nettopp hadde mottatt 200 rygger til operasjon fra Haukeland.  Men han tilbød meg å komme opp til Hagavik for å bli undersøkt poliklinisk.  Jeg ville få innkalling. Etter å ha lagt på telefonrøret, fikk jeg et stort sammenbrudd.  Jeg var alene, og det var helt forferdelig.

Astri som løp bl.a. sammen med en lege på Haukeland, Bjørn Mæhle, fortalte ham om meg.  Han ba om at jeg skrev ned hele sykehistorien, så ville han se om han kunne gjøre noe. Etter å ha fått denne, ba han om å få komme hjem til meg for å undersøke meg selv.  Han kom en ettermiddag og undersøkte meg grundig, gikk hjem og skrev et brev om situasjonen og anbefalte sterkt at jeg fikk operasjon. Brevet skulle jeg ta med meg til Hagavik.  Der ble jeg mottatt av dr. Bøe som fikk brevet. Bøe foreholdt meg den risikoen som en slik operasjon ville være, men jeg mente at verre enn slik jeg hadde det kunne det ikke bli.  Resultatet ble tilslutt operasjon 12.10.1992, utført av dr. Myrseth og dr. Bøe.  Operasjonen ble meget vellykket.  Ved kontroll tre måneder senere hadde jeg i dyp takknemlighet med roser til begge legene. Dr. Mæhle fikk i sin tid også roser som uttrykk for min takknemlighet.

På tross av disse vanskelighetene og smertene, hadde jeg likevel en fin sommer på Hjelmås med besøk av venner og familie.  Astri & co brukte huset i 2 ½ uke i deres ferie.  Da bodde jeg med Lillian i hennes hytte.  Per Sætre hjalp meg meget med hagearbeidet og Dorthea Fyllingen var min beste hjelp med hus og hage.  Hun tømte til og med kaggen for meg noen ganger. Vi ble gode venner, og det var et sjokk for meg og alle på Hjelmås å oppleve at hun døde plutselig, bare nær 68 år gammel, i februar 1998.

I februar 1993 var jeg i to uker med Ingrid i Arguineguin på Gran Canaria.  I mai ble Sigrids 75 års dag feiret i Lyngby. I juli var det tre dager biltur med Margrethe til Fjærland og i september en uke på Bergsjø hotell med turlaget.

Det høres ut som det ble bare reising.  Men størsteparten av tiden gjennom årene går med til kurs og lesing, samvær med venninner på tur og måltider, kortspill, konserter og teater, tv-titting og familiesamvær etc. Fire ganger årlig har Seniorklubben i DnB Finans forskjellige treff som julebord, vårmøte, blåtur, teater.

Vi 4 søstre, Sigrid, Dagny, Elina og meg, kunne nok sloss så fillene føk når vi var barn.  Men som voksne har vi hatt et utrolig godt forhold med hverandre.  Vi er gode venner og har stadig kontakt.  Elina (og Olav), da hun bodde på Salhus, var den som først og fremst var flink til å samle hele familien med små og store, gjerne om sommeren og til jul.

Nå er jo Dagny i Oslo, hennes datter Elina og Pelle m/ barna også, Aksel i Spania, min søster Elina på Nesoddtangen og hennes datter Haldis med barna Adrian og Connie i Moss.  Sigrid og Ingrid er i København.  Her i Bergen er det ikke så mange igjen.  Men jeg forsøker i hvert fall å samle den lille familien vi har her i Bergen en gang i året, og håper det kan fortsette slik.

Barnebarna Rolf, Jørgen, Carl og Irene er nå blitt voksne og alle er travelt opptatt med studier og det å leve et ungdomsliv.  Derfor sees vi ikke så ofte, men jeg følger med fra sidelinjen.

1994 startet med seks uker sammen med Sigrid på Altamar i Puerto Rico.  Men for det meste var jeg på Hjelmås.

Morgenstund har gull i munn.

I begynnelsen av april var jeg flyttet ut.  Snøen var gått, og det laget seg til tidlig vår.  Av sikkerhetsgrunner (trapp, tilgang til telefon) lå jeg i stuen, men også fordi det var hyggelig å våkne når morgensolen skinte på de gamle tømmerveggene.  Det var 5. april kl. 07.30.  Jeg våknet til en hvit verden hvor morgensolen sendte sine gylne stråler overalt og farget snøen rosa.  Jeg gikk ut.  Det var vidunderlig vakkert.  Små dyrespor i snøen, stille, og jeg følte meg i ett med naturen og at dette var mitt livs gyldne øyeblikk.  Selv nå etter mange år tenker jeg med glede på at jeg fikk oppleve dette så intenst.  Det ble et fint år med masse glede og hygge.

Som alltid var det fint å være der.  Mange kom på besøk.  Spesielt koselig var det å få besøk av Irene sammen med venninne flere ganger.  I oktober ble det en tur til mine venner i Provence.

Dette året hadde jeg sluttet med andre franskkurs og begynt på Friundervisningens kurs for pensjonister.  Vi var 10 personer med omtrent samme kunnskapsnivå.  Ved slutten av hvert semester skriver vi oss på en liste og får da samme lærer, samme tid og rom i neste semester.  Det er svært hyggelig.  Men i 2001 sluttet jeg etter 7 år.  Jeg har fortsatt å skrive til Suzanne i Frankrike hver måned.  Ved siden av å rette mine brev, skriver hun selv et langt personlig brev hver gang.

1995 startet med fire uker i Puerto Rico sammen med Ingrid. Vi gikk lange turer hver dag i fjellene rundt, badet og hadde det fint.  I mai tilbake til Genevieve og Michel i Provence for to uker, og i juli 11 dagers biltur med Margrethe rundt Sørlandet, til Nesodden til Elina, besøkte Unn og tilslutt Kongsberg hos Aud og Arne hvor vi også traff Knut og Torill.  Vi tok en tur inn i gruvene sammen.

16 desember 1995 giftet Knut og Torill seg etter å ha bodd sammen en tid.  De holdt et stort bryllup med familie og venner.  Hanne Sophie Greve, som er en god venn av dem, viet dem med samtlige gjester tilstede.  Det ble en nydelig seremoni.  Torill har en stor og hyggelig familie som også jeg har hatt og har megen hygge av.

Etter års bestrebelser og vanskeligheter med byggetillatelse p.g.a. krav om privat bygging av felles kloakkanlegg for bygden, ordnet det seg, og 09.04.1999 kunne de bosette seg i nytt hus på Hjelmås, med fotostudio i huset, slik at Torill kunne begynne egen virksomhet som fotograf der.

1996 var det Hjelmås-år igjen.  Det var masse glede og hygge.  Når Astri og Kjell Erik disponerte den i ferien, lånte jeg huset til Unn på Vakås i hennes ferie og fikk fin kontakt med Rolf og Carl, bodde noen dager hos Elina og var på fine skogsturer med henne.  Jeg traff Haldis, Adrian og Connie, var på tur med barna til Bygdøy museum og båttur til Drøbak.

På ettersommeren 1996, da jeg skulle skynde meg å slå gress før det begynte å regne en tidlig morgen, snublet jeg og falt over motorkassen på gressklipperen.  Det gjorde vondt, men jeg slo nå gress en times tid til det begynte å regne.  Men så begynte jeg å blø og ble ganske dårlig. Jeg havnet på sykehuset med en skadet nyre.  Der lå jeg i 8 dager og hadde det riktig bra med eneværelse, god mat og apetitt og hyggelige besøk.  Merkelig nok tok jeg likevel av 3 ½ kilo. Men jeg klarte da heldigvis å reise til Provence for de to siste ukene i september.

20 desember 1996 gikk turen til Malta fire uker sammen med Ingrid og Sigrid.  Der bodde også Wenche og Johannes Meling på langtidsferie.  Dem hadde vi mye hygge sammen med.  Ingrid, Wenche og jeg gikk lange turer.

Mine venner Aud og Arne Brevik feiret gullbryllup i august 1997.  De bor på Kongsberg og inviterte familie og venner til opphold på Lia Fjellstue i Skurdalen fra og med lunch fredag til og med frokost søndag, med festmiddag lørdag.  Alt ble betalt av dem.  Det ble en herlig, lang weekend.

I mai 1998 overlot jeg Hjelmås til Astri og Kjell Erik. De har nedlagt et stort arbeid med huset innvendig.  Det er virkelig blitt bra på alle måter, og det er godt at neste generasjon tar over.

14/07-05/08-1998 hadde Margrethe og jeg vel tre ukers eventyrlig reise.  Vi tok bilen hennes med og reiste med det nyeste hurtigruteskipet m/s NordNorge til Kirkenes. Vi reiste uten pensjon, bare felles lugar.  Da fikk vi nemlig pensjonistpris for meg og ledsager.  Vi ordnet oss selv med mat og kom derfor ganske rimelig fra det.  Fra Kirkenes kjørte vi til Mehavn, det nordligste bebodde sted i Norge.  Der arbeidet Margrethes sønn og samboer.  Vi ble hos dem i tre døgn og fikk da reise rundt og bli kjent med denne delen av Norge, og som jeg synes er noe av det mest interessante.  Fra Mehavn dro vi sørover, overnattet på moteller i Karasjok, Kautokeino og oppover igjen til Alta, hvor vi var to døgn og fikk en liten fjelltur til Komsetoppen og besøkte Stilla hvor det store slaget om Alta Kraftverk sto for mange år siden. Vi tok Kystveien tilbake.  Vi besøkte Hamarøy og Alstahaug kirke, hvor dikterpresten Petter Dass hadde sitt virke.  Vi besøkte Saltstraumen og Svartisen.  Ved Brønnøysund klatret vi opp til hullet i Torghatten.  Da vi reiste nordover med båt, så vi landet fra sjøen.  Det virket da ofte som det ikke kunne bo folk der. Det virket furet og værbitt.  Nå så vi landet fra innsiden, og det var interessant.  Her bodde mye folk og naturen var nydelig og frodig. Fra Steinkjer kjørte vi over Røros, nedover Østerdalen.  Besøkte Aukrust-senteret i Alvdal, Glomdalsmuseet og Prøysenhuset som ble åpnet i 1997. Alt var både morsomt og interessant.  Vi kom til Oslo, overnattet hos Unn, spiste middag hos Aud og Arne i Kongsberg, før vi kjørte over Haukeli hjem igjen.  På Haukeli begynte det å regne.  Ellers hadde vi godt vær hele tiden.

De siste årene hadde Audun hatt kreft i prostata og vært syk med lungeemboli.  Etter å ha fått en blodpropp i lungen ble det verre.  Han ble avhengig av oksygen, etter hvert mer og mer oksygen og tilsyn og hjelp hjemme.  I begynnelsen av februar 2001 kom han på sykehuset, meget syk og med behov for meget mer oksygen for å overleve.  Han var ikke i stand til å bo alene mer, og etter hans ønske hjalp jeg til for at han skulle få komme fra sykehuset til det rette sykehjemmet for ham, nemlig Kolstihagen.  Litt senere fikk han urinsyregikt (podagra) med store smerter.  Han fikk også operert begge øynene for grå stær.  I denne tiden har jeg vært en støtte for ham og besøkt ham jevnlig.  Det har vært en glede for meg å gjøre dette. Audun satte pris på det og jeg synes at det er fint at forholdet mellom oss kan ende slik.

27.8.2000 fylte jeg 80 år.  Jeg syntes det var fint å samle hele familien og alle mine venner.  Med stort og smått kunne 54 gjester komme til middag i Seniorsenteret ved Landåstorget, og det ble en hyggelig dag.  18.10 samme år fylte Audun også 80 år.  Ved hjelp av Unn, Torill og Knut feiret han dagen i mindre format.  Jeg ble også invitert, og det var hyggelig.

Juletiden i 2000 var usedvanlig hyggelig.  Jeg reiste inn til Unn onsdag 20. desember. Hun tok seg fri noen dager, så torsdag hadde vi en fin tur til fots i snøen i strålende vær.  Jeg kan ikke lenger gå på ski.  Søndag tok vi en annen vei, og da tente vi bål underveis.  Sol og blå himmel.  Det var skikkelig koselig.  Dette var julaften, så etterpå gikk vi hjem og kokte pinnekjøtt.

Første juledag fikk vi frokostbesøk av Sissel Iren sammen med Sturle sin datter Christine med mann.  Så gikk vi på tur i snøen igjen, og om kvelden var det venninnebesøk.  Veldig koselig.  Andre juledag var vi i besøk hos Elina med Haldis, Per Erik, Adrian og Connie.  Så kom Rolf og Carl hjem etter å ha vært hos Dagfinn i julen.

30 desember reiste jeg til Elina.  Om formiddagen nyttårsaften var vi på tur. Der traff vi på noen koselige venner av Elina og ble helt improvisert bedt på formiddagskaffe med 7 sorter julekaker.  Om kvelden var det middag med gildeklubben.

10.8.2001 dro Margrethe og jeg på besøk til USA.  Dette forteller jeg om senere.  En av de siste dagene før hjemreisen, ringte Knut for å fortelle at Audun var lagt inn på Haukeland sykehus med lungebetennelse og senere at han døde 22.8.  Jeg var tilbake fra USA 26.8. og begravelsen var 30.8.  Audun hadde allerede 1 ½ år tidligere bedt meg hjelpe mine barn med begravelsen som han visste kunne komme når som helst.  Han hadde selv notert hvilket innhold det skulle være, også borgerlig bisettelse uten prest.  Det ble en nydelig seremoni, og en fin minnestund etterpå.  Etter Auduns ønske fikk han en grav i urnelunden på Hjelmås.

Uken etter dro jeg til mitt 10. besøk hos Génévie og Michel Roy i Provence, hvor jeg hadde 2 herlige, varme og avslappende uker.

Julen 2001 var også svært hyggelig.  Jeg var hos Unn, og som vanlig hadde vi noen fine turer til fots i snøen.  Andre juledag var vi i familie-julebesøk hos Elina og Pelle.  Det er alltid koselig å besøke dem og følge med hvordan Pernille, Josefine og Emma vokser og utvikler seg.  Så dro jeg noen dager på besøk til Elina på Nesoddtangen.  Så kom Rolf og Carl fra Risør.  Da Unn og jeg skulle dra på tur til fots i snøen ville Carl gå med oss.  Det gledet meg veldig at han ville gå med oss i stedet for å dra på ski.  Unn og jeg var også en tur til hytten hennes hvor vi overnattet.  Det var dyp snø og herlig vær.  Hytten var lett å varme opp og særdeles hyggelig å bo i.  Vi koste oss med rødvin foran peisen.

23 februar 2002 fylte Dagny 80 år.  Den ble feiret hos Elina og Pelle med mange gjester.  Det var veldig hyggelig og mange fine taler. Det var koselig å treffe Aksel som nå er flyttet til Spania og ikke sees så ofte.

Mandag 22. juli dro Margrethe og jeg i hennes bil først til Nesoddtangen til Elina.  Dagen etter var vi invitert til middag hos Dagny i Oslo, et nydelig måltid og svært hyggelig. Deretter dro Elina, Margrethe og jeg opp til Unns hytte hvor vi ble et par dager.  Der var vi på fine turer og plukket multer.

28 august dro jeg på min 11. tur til mine venner i Provence.

Julen 2002 var jeg igjen hos Unn.  En dag var vi på visitt og så på den nye leiligheten til Carl og Cathrin i Bygdø allé.  Der traff vi også Cathrins foreldre og søster.  Det er en svært hyggelig familie.  Julaften formiddag ble vi invitert til «mølje» hos en venn av Unn.  Det var familie-julebesøk hos Elina på Nesoddtangen før jeg reiste til Kongsberg for å besøke Aud og Arne noen dager.

De siste årene har jeg pusset opp leiligheten.  Allerede i 1992 ble badet fornyet.  Det var det største løftet.  I 2001 ble gulvbelegg i entre og kjøkken fjernet og gulvene slipt.  I 2002 ble gulvet i stuen slipt, taket malt, 3 lag tapet fjernet.  Deretter ble veggene grunnet, sparklet, malt og tilslutt tapetsert.  Resultatet ble skikkelig fint.  I 2003 ble alt det samme gjort i spisestuen.  Der ble også et helt gammelt vindu skiftet. Neste år er det planlagt å få malt kjøkken og dører.

Sigrid blir 85 år 30. mai og jeg blir hos henne en uke.  Turen til mine venner i Provence er allerede avtalt  til september.

Når snø og is er borte fra byfjellene går Margrethe og jeg ofte tur i byfjellene.  Om onsdagene går jeg også av og til med Turlaget. Vi bergensere er utrolig heldige som har dette flotte terrenget tett på.

Jeg har vært på følgende reiser

Når                                 Hvor                                                                                                       Med hvem

Mai/juni 1972          USA, Rapid City (South Dakota), New York                           Audun
Sommer 1973          Haugesund, Stavanger, Risør, Nøtterøy, Kongsberg         Audun
Juni 1974                    Amsterdam, Rotterdam, den Haag, London Brussel         Audun
November 1974     Sicilia                                                                                                             Sigrid
Desember 1975     Tenerife, las Amerikas                                                                         Audun
Pinsen 1976              Sverige til Aksels første bryllup, i Malmø                                Audun
Oktober 1976          Rhodos                                                                                                         Sigrid
November 1976     Voss, Vikafjell, Tuftagrø, Bøverdal, Lom, Stryn     Gyda og Olav, Audun
Januar 1977              Gran Canaria, Playa des Ingles                                                        Audun
Juni 1977                    Seljestad, Haukeliseter, Vinje, Grimstad                   Gyda og Olav, Audun
Oktober 1977         Vodice, Jugoslavia                                                                                   Sigrid
Desember 1977     Gran Canaria, Maspalomas                                                                Audun
Mai 1978                    København, Sigrids 60-årsdag                                                         Dagny
Juni 1979                   Oslo, Kongsberg, Drammen                                                    Unn & co, Audun
Juli 1979                     Øvstebø, Geiterygg, Ragsteindalen                                              Audun
September 1979    Kreta,   Rethmnon                                                                        Sigrid, Haldis
Desember 1979     Lanzarote                                                                                                      Audun
Juli 1980                     Bergsjøstølen                                                                                             Audun
Oktober 1980         Kreta, Hesonnisos                                                                                   Sigrid
Desember 1980     Egypt                                 (Audun har bildene)                                  Audun
Juli/august 1981    Tyin, Eidsbugarden, Gjendebu, Beseggen                                 Audun
August 1981             Østerrike          (rundtur)                                                                       Sigrid
Vinter 1981              Bergsjøstølen                                                                                             Audun
Desember 1981     Gran Canaria, Playa de Ingles                                                           Audun
April/mai 1982       USA (Florida-Chicago-Minneapolis-Washington-New York)   Audun
August 1982            Bornholm                                                                                                       Sigrid
Vinter 1982             Bergsjøstølen (syk)                                                                                   Audun
Påsken 1983           Tenerife                                                                                                           Audun
Sommer 1983         Gøteborg                                                                                                        Audun
September 1983    Roma                                                                                                               Sigrid
Påsken 1984            Madeira                                                                                         Aud og Arne, Audun
Desember 1984     Gran Canaria, St. Augustin, Fabin’s leilighet                           Audun
Februar 1985          Lanzarote                     –           Carmen                                                 Sigrid
September 1985    Roma, Ischia                                                                                              Audun
Januar 1986             Gran Canaria, St. Augustin Fabin’s leilighet          Astri, Irene, Audun
Februar/mars 1986 Marokko (Marakech, Agadir)                                                      Sigrid
Juni/juli 1986           Fjærland, Vik, Voss                                                            Carl og Peg, Audun
August 1986             England, Wales                                                                                       Audun
November 1986     Tunis                                                                                                             Sigrid
19.09-19.12.1987  Paris 1 uke m/Sigrid, Pau universitet til 19.12.1987       alene
September 1988     Gran Canaria, St. Augustin Fabin’s leilighet                         Sigfrid
Juli 1989                      Jostedalen: Biltur                                                                                 Margrethe
September 1989     Streiftog i Provence + en uke i Pau                                            Sigrid
November 1989      Bordeaux, Provence, København                                               alene
Julen 1990                  København                                                                                               hos Sigrid
Mai 1991                     Normandie, Provence                                                                        alene
Juli 1991                      Voss, Låtefoss, Kongsberg, Eggedal:        Biltur                     Margrethe
August 1991             USA      (besøkte Carl og Peg Gruber)                                         Elina
September 1991    Dagali                                                                                     m/pensjonistgruppen
Julen 1991                 København                                                                                               hos Sigrid
Februar 1993           Arguineguin                                                                                             Ingrid
Mai 1993                     København:                        Sigrids 75 års dag.                            hos Sigrid
Juli 1993                      Fjærland:                                 Biltur                                                    Margrethe
September 199        Bergsjø hotell                                                                       m/pensjonistgruppen
Oktober 1993           Provence                                                                                                  alene
Januar/februar 1994  Puerto Rico, Altamar                                                                  Sigrid
Julen 1994                  København                                                                                    hos Sigrid
Januar/februar 1995 Gran Canaria, Puerto Rico, Heliamar                                Ingrid
Mai 1995                     Provence                                                                                                 alene
Juli 1995                      Jæren, Sørlandet, Nesoddtangen, Kongsberg: Biltur   Margrethe
Desember 1995       København                                                                                   hos Sigrid
Des. -95/januar -96 Malta 4 uker                                                                               Ingrid og Sigrid
September 1996      Provence                                                                                              alene
September 1997      Cannes og Provence                                                                     alene
Mai 1998                       København i 5 dager ved Sigrids 80-års dag           hos Sigrid
Juli/august 1998      Hurtigruten til Kirkenes, retur med bil                              Margrethe
September 1998      Cannes og Provence                                                                     alene
September 1999      Cannes og Provence                                                                     alene
Juli 2000                       Besøk hos Elina og Unn i Eggedalen                                   Margrethe
September 2000      Cannes og Provence                                                                    alene
Desember 2000       Oslo:  Jul og nyttår hos Unn og hos Elina                         alene
April 2001                   Oslo i anledning Elinas 75 års dag                                        alene
17 Juli 2001               Eggedalen – Unn sin hytte                                                         Margrethe
August 2001              USA, besøk Carl og Peg, to uker                                           Margrethe
September 2001      Provence                                                                                           alene
Juli 2002                      Nesoddtangen, Unns hytte i Eggedal                    Elina, Margrete
Aug./sept. 2002       Provence                                                                                            alene
Mai 2003                     København til Sigrid 85 år                                                       alene
September 2003     Provence                                                                                           alene

3.  Arbeidslivet

Som før fortalt startet jeg mitt arbeidsliv i Knappehuset i 1938 og flyttet over til Bergens Privatbank 1939 i 3 ½ år.  Deretter til Strømpefabrikken i 4 ½ år.  Jeg sluttet for å begynne på Industriskolen de siste 4 månedene før jeg fikk Unn. I 1955, etter 8 år hjemme, begynte jeg hos Nilsen på Bryggen.

Etter 4 ½ år hos Nilsen på Bryggen, hvor jeg likte meg veldig godt, så jeg meg nødt til å slutte 31.12.1959 p.g.a. at arbeidspresset økte mye og ble for stort.  Jeg arbeidet med bokføring fra kasse til hovedbok, lønninger, korrespondanse.  Vi fikk etter hvert 80 hjemmestrikkere som skulle lønnes ved siden av de andre.  Det er klart at det var mye arbeid for 4 timer dagen.  Etter at jeg sluttet måtte det ansettes 2 personer på full tid.  Men jeg har alltid vært kjent for å arbeide raskt.  Av hensyn til Audun var det umulig å øke arbeidstiden.

Jeg begynte hos Danbolt sko engros, hvor jeg ble i 1 ½ år.  Det eneste sted jeg har vært hvor jeg ikke trivdes noe særlig.  Etter brannen på Bryggen tidligere (1955) hadde rottene der flyttet til Vetrlidsalmenning hvor kontoret lå.  De lå og råtnet under gulvene og stanken var ofte fæl.  Her arbeidet jeg med regnskap og lønninger.  Den gangen trakk firmaene selv skatt og syketrygd manuelt.  Etter å ha sluttet i Danbolt sko ble jeg hjemme en tid.

I 1960, 40 år gammel, fikk jeg arbeid i Fabin fra 10-14, fremdeles med særordning i sommerferien.  Jeg fikk da daghjelp fremdeles tre ganger i uken. I Fabin fikk jeg interessant arbeid og etter noen år, ettersom arbeid og ansvar vokste, utvidet jeg arbeidstiden gradvis.

Det var i den elektroniske databehandlings barndom. De hadde nettopp fått en kjempemessig hullkortmaskin.  Den dekket en hel vegg nesten opp til taket.  Dessuten 2 punchemaskiner som også var forholdsvis store.  Her satt 2 damer og punchet hullkort.  Saksbehandlerne måtte plukke frem fra maskinen de aktuelle hullkort for å notere på dem hva som ble gjort manuelt og sette dem tilbake fortest.  Mitt arbeid begynte med kontroll av bankkonti.  Ganske snart opprettet vi forsikrings-ordninger på avbetalingskontraktene for sykdom eller død.  Dette ble mitt arbeidsområde i mange år.  Her hadde jeg ansvar for oppstarting av ordningen, blanketter, rutiner og noen medarbeidere.  Etter mange år la vi ned det meste av forsikrings-ordningen.

Jeg fikk tid til å påta meg den største og mest utfordrende oppgaven.  Nemlig å flytte et lite finansieringsselskap «Kontrakt og finans» fra Stavanger til oss i Bergen.  Det var Bergen Privatbank, nå DnB, som eide Fabin, som ville avvikle selskapet og ba Fabin gjøre det.  Administrerende direktør og jeg reiste ned til Stavanger og hilste på kontorsjefen der og 4 damer, spiste lunsj og reiste tilbake.  Mandagen fløy jeg ned og brukte 2 uker på å få laget et hefte med alle rutiner og et regnskap kontrollert av revisor.  Jeg fikk en dame for en uke med til Bergen for å hjelpe til å pakke opp et utall av kartonger.  Jeg fikk velge hvilken medarbeider jeg ville ha videre og gjorde et godt valg.  Så brukte vi et år på å avvikle det hele. Det var ingen som fortalte meg hvordan jeg skulle gå frem i denne saken.  Jeg leverte bare fra meg et månedlig regnskap, og alle var fornøyde.

Så skulle Fabin flytte fra Komediebakken til Ford i Strømmens nybygg.  Vi overtok råbygget i hele øverste etasje. Det ble min oppgave å være med å planlegge kontorene og hele flyttingen og innkjøp av helt nye møbler.  Her var vi i ca. 10 år.  Vi vokste og fikk først avdelingskontorer i Oslo og Trondhjem.  Innredningene var min oppgave.  Vi trengte mer plass i Bergen og kjøpte etter mye leting et stort 5 etasjers bygg i Møllendalsbakken.  Tilrettelegging av disse lokalene og flyttingen var også stort sett mitt ansvar.  En kjempejobb.  I løpet av disse årene ble jeg kontorsjef, og fikk da også arbeid med lønnsforhandlingene.  Vi var blitt et moderne datafirma.  Akkurat det hadde jeg ikke noe med.  Men jeg innførte moderne (den gang) tekstbehandling i firmaet og i den prosessen forbedret korrespondansen i firmaet seg vesentlig. Som skrevet her har arbeidsoppgavene vært mange og forskjellige.  Vi hadde ingen pensjonsordning da, og det var meg som forhandlet frem den pensjonsordning vi har i dag.

Først etter 19 år i Fabin, de siste som kontorsjef, gikk jeg over til full tid.  Her ble jeg til 31.12.1985 da jeg fikk anledning til å førtids-pensjonere meg, 65 år og 4 måneder gammel.  Disse 26 årene var rike arbeidsår med mange store oppgaver i Fabin, mange gode venner og kjente fikk jeg også der.

4.  Det amerikanske eventyr

Vi ble invitert av universitetet i Rapid city til graduation ved skoleslutt 26/5-1972.  Da fikk vi ordnet med lån i banken og reiste. Vi fikk to hyggelige uker med Unn, Dagfinn, de Santos og andre venner, opplevde deres vennskap med indianere i reservatet.  Vi ble invitert til en stor pow-wow i Montana og var mye rundt.  Etter 14 dager reiste vi til New York hvor vi var en uke.  Straks etter vi var reist (mens vi var i New York), ble det et voldsomt uvær i Rapid City.  Det var store oversvømmelser, ca. 240 drepte, hus ødelagt etc. etc.  Motellet hvor vi hadde bodd ble føyset i elven.  I New York leste vi ikke aviser eller så TV, så vi visste heldigvis ikke noe før Dagfinns søster Johanne og svoger Frank ringte til oss på hotellet.  De bodde utenfor New York og vi hadde avtale om å besøke dem.  De fortalte da at alt var i orden med alle de norske i Rapid City.  Da leste vi avisene.

I Rapid City traff vi Carl Gruber som var professor ved School of Mines and Technology, og konen Peg.  De var gode venner av Unn og Dagfinn.

Om Grubers i Norge :

Året 1972-73 var Carl og Peg med barna Scott, 8 år, og Bill, 12 år, i Bergen.  Carl byttet jobb, bolig og bil med en lektor på Bergen tekniske skole, og vi ble deres «familie» her.  Vi hadde mye hygge sammen, og vi tok vel imot Carl og Pegs familie og venner når de kom på besøk til dem.  Vi fikk et nært forhold til Peg og Carl, men også til Scott og Bill.

10 år etter, i 1982, var Audun og jeg tilbake til USA.  Etter å ha besøkt venner i Florida, fløy vi først til Chicago.  I Chicago bodde Pegs far alene i en stor leilighet. Her bodde vi i 3 døgn og Peg viste oss rundt i Chicago. Hver kveld tok Pegs far oss ut til middag på forskjellige steder.  Chicago er en vakker by.

Deretter bilte vi med Peg til St. Michael, utenfor Minneapolis, hvor de bodde da.  Her hadde vi en strålende uke.  En preste-familie på 5, Battens, kom bilende helt fra Rapid City for å feire 17. mai (på forskudd 8. mai) med oss hos Carl og Peg.  Det var venner av Carl og Peg som hadde besøkt dem i Norge og som vi hadde tatt oss godt av.

Etter en uke her, gikk turen med fly til Washington DC, hvor vi var i 3 dager.  Vi var inne i The White House, National archives, beså oss i byen og hadde en hel dags sightseeing med buss til alt som var å se i og utenfor byen.

Så tok vi tog til New York hvor Auduns slektning Harald Greve tok seg av oss hver dag.  Vi kom opp i gatefest, var i Metropolitan Ballet Theatre og så «Giselle», var i Radio City Music Hall, var en tur til Haralds foreldre Herman og Turid i Kingston, New Jersey.  I New York spiste vi på fantastiske små restauranter med Harald og en venninne av ham.

4 år etter, i 1986, besøkte Carl og Peg oss i Bergen noen uker.  Vi leiet da bil som Carl kjørte, og dro på biltur til Fjærland, Vik, Voss.

1 august 1991, en måned etter Olavs begravelse, satte Elina og jeg kursen mot Chicago og videre til Minneapolis hvor Carl og Peg tok imot oss, og vi kjørte litt utenfor til den lille byen Le Sueur hvor de bodde.  Vi skulle være med dem i tre uker, og det ble en uforglemmelig tid.

Det var fint å møte Carl og Peg igjen, og også Bill og hans samboer Jinz.  Det var den tiden da innhøstningen av maisen i området var ferdig.  Det ble feiret med «Le Sueur’s Giant celebration».  Først var det en utrolig parade som jeg aldri har sett maken til, kanskje en gang da Audun og jeg i 1982 i Florida og bl.a. besøkte Disneys eventyrverden.  Det er utrolig at en slik liten by kunne frembringe noe så storslått.  Etter paraden møttes alle i en stor park hvor man fikk utlevert maiskolber dyppet i smør.  Vi benket oss rundt bord hvor det var plassert bitte små saltkar.  Stemningen var fantastisk.

Vi besøkte noen venner av Carl og Peg, et farmerpar som hadde 6-700 griser og kjempestore landbruksmaskiner.  Alle vennene i området var bedt for å treffe oss, og Elina og jeg laget norske vafler i haugevis.  De gjorde stor lykke.

Etter fire dager tok vi fly til Seattle hvor Scott bodde.  Det var umåtelig koselig å se ham igjen. Det året han bodde i Bergen med sine foreldre og Bill, hvor Audun og jeg var deres norske familie, var Scott bare 8 år og det ble et ganske nært forhold mellom oss to.  Han reiste også alene til Norge noen år senere for å hilse på oss.  Den gode kontakten var der med en gang.

Vi bodde på flotte moteller, dro på skogstur en dag, spiste på koselige små restauranter og beså Seattle.  Etter noen dager dro vi til Olympia Peninsula, en fantastisk stor nasjonalpark med høye fjell, store skoger og mange store strender ut mot Stillehavet, som hadde sendt inn på breddene kjempestore trær som nå lå der som store skjeletter.  En dag tok vi ferje videre til Victoria, hovedstaden i British Columbia.  Der vandret vi hele dagen i The Butchart Gardens, et eventyr av blomsterhager.  Tilbake til Olympic Peninsula hvor vi bilte opp i fjellene og gikk på tur i denne overdådige nasjonalparken.

Etter 9 døgn fløy vi tilbake til Le Sueur.  Dagen etter bilte vi opp i Wisconsin til et tømmerhus som Carl hadde arvet etter sin mor som var svensk.  Her var vi et par dager.  Vi rodde på elven, grillet i hagen, gikk tur. Vi spiste ute på koselige restauranter og spilte minigolf, før vi dro tilbake.  Det vil bli for langt å skrive om alt vi så og opplevde.  22. august, etter tre fantastiske uker, ble vi fulgt til flyplassen i Minneapolis.  Det var veldig hyggelig å ha Elina med meg og hun ble satt stor pris på.

Fra 9. til 17. juni 1999 hadde jeg besøk av Carl og Peg Gruber fra USA.  Det var hyggelige dager med middagsbesøk hos Astri og Kjell Erik, det samme hos Knut og Torill på Hjelmås, middagsbesøk hos Gudrun Lie, kaffebesøk hos Margrethe.  Hun stilte med sin bil og vi dro på dagstur til Fedje med nistekurv.  Vi beundret Rododendron i Arboretet på Milde. Vi spiste reker ved fisketorget før vi dro til Fløien.  Sammen med Margrethe dro vi til Nordsjøfartmuseet i Telavåg.  Carl og Peg besøkte Audun og ellers koste vi oss sammen.

10 august 2001 dro Margrethe og jeg på besøk til Peg og Carl i Le Sueur utenfor Minneapolis.  Det var 4. gang jeg var i USA, og fint å treffe Peg og Carl igjen, og også deres venner som jeg hadde truffet tidligere.

Peg hadde nettopp kjøpt ny bil, en flott komfortabel 7-seter med aircondition.  Etter de første dagene hjemme, dro vi på en 9 dagers tur hvor vi bodde på flotte moteller, spiste middag på restaurant, lunsj på picnic eller på MacDonalds.  Det første målet var Yellowstone naturpark. Turen dit var en opplevelse i seg selv.  Men det 3 døgns oppholdet i parken var utrolig interessant og overgikk våre største forventninger.  Parken er spesielt kjent for det store antall med fantastiske geysere, mange i vidunderlige farger, canyons og en fantastisk natur. Store bisons helt nær og andre dyr.  For ca. 12 år siden var det en kolossal brann i parken hvor store deler av skogene brant ned. Det var interessant å se hvordan den nye skogen vokste til.  Bill kom til parken fra Seattle for å være sammen med oss disse dagene.  Han kjente parken ut og inn og var den beste guide.  Den varme måten Bill møtte meg på etter 10 år føltes godt.  En venter ikke å bli husket slik.  Peg og Carl hadde med seg et dominospill, og om kveldene spilte vi domino.  En kveld hadde vi ikke passende bord, så vi brukte sengen til Peg og Carl.  Det gikk fint.

På veien tilbake var vi innom Rapid City hvor Unn og Dagfinn gikk på Universitetet og Grubers bodde da.  Her var vi hjemme hos noen av deres venner, spiste middag på restaurant med dem og flere venner.  Noen av dem mistet alt de eide under den store flommen, men berget så vidt livet.  Det uværet som forårsaket flommen startet dagen etter at Audun og jeg hadde reist fra Rapid City i 1972.  Jeg fikk hele ulykken tett inn på livet og tenkte med takknemlighet på at Unn og Dagfinn slapp uskadd fra det den gang.

Da vi var tilbake til Le Sueur kom Scott fra Seattle for å være sammen med oss de siste dagene. Han kom flygende med en venn som eide et 4 seters fly, og vi ble også med en tur opp i luften med dem. Jeg liker bedre å fly i store fly.  Det var utrolig koselig å være sammen med Scott igjen.  Det er ganske utrolig hvordan vennskapet med Peg, Carl, Bill og Scott har holdt seg gjennom alle disse år fra 1972.

Siste kveld (26/8) før tilbakereisen hadde Carl og Peg laget en stor avskjedsmiddag.  Etter den kom Peg helt overraskende på meg inn med en kjempestor vidunderlig kake pyntet med friske roser og ett lys.  Det var for å feire min 81-årsdag, fordi jeg fylte år neste dag på flyet hjem.  Kaken hadde Peg fått laget spesielt for meg og var fabelaktig deilig.  De sang bursdagsangen og det var bare utrolig herlig.

5.  Mitt franske eventyr

65 år gammel begynte jeg å lære fransk en gang i uken hos en gammel dame.  Hun var opprinnelig engelsk, vokst opp i Frankrike og hadde hatt en sprogskole.  Jeg gikk der i 2 år.  Jeg hadde lenge syslet med tanken på å forsøke et semester ved et universitet i Frankrike. Etter separasjonen og noen uker hos Unn i Asker, var jeg parat til et høst-semester ved Universitetet i Pau i syd-Frankrike 1987.

Jeg spurte Sigrid om hun kunne tenke seg en uke i Paris, og det kunne hun.  Vi tok en charter-tur fra København til et 2-stjerners hotell, og hadde et hyggelig og interessant opphold i Paris.  Da Sigrid reiste tilbake, sto jeg igjen og vinket. Så tok jeg en taxi til Gare d’Austerlitz.  Da jeg kjøpte billetter til toget til Pau, sa damen i luken en masse som jeg ikke forsto, men jeg fikk da billett, og fant da frem til det rette toget.  Da konduktøren omsider kom for billetten, så han på den og på meg og ba om passet.  Så sa han en masse som jeg ikke forsto, så jeg ba en student jeg satt ved siden av fortelle meg hva som var i veien.  Det var ikke lite:

1. Jeg hadde kjøpt honnørbillett til ½ pris, men toget startet i Paris kl. 9, og honnørtiden begynte ikke før kl. 15, så jeg måtte betale mer.
2. Jeg hadde ikke stemplet billetten, noe som normalt gir bot, men da jeg var utlending og ikke visste bedre, så han forbi det.

Jeg kom da omsider frem og tok en taxi til hotellet, 1-stjerners, midt i sentrum.  Her ble jeg boende og trivdes godt.  1/10 måtte jeg opp på «fac» hvor alle utlendingene ble vist til et stort auditorium hvor det skulle holdes en slags eksamen før vi ble plassert i klasser etter de kunnskaper vi hadde.  5/10 ble jeg, som håpet, plassert i elementaire A.  Nivået lå omtrent som etter 2 år i fransk på videregående skole i Norge.  På universitets-restauranten kjøpte vi 10 billetter for 9,3 franc pr. middag, og spiste derfor billig en rikelig rett og dessert og så mye brød som vi ville ha.  I helgene fant jeg frem til forskjellige små restauranter, men hadde også en stamcafè Flunch.

Jeg var 67 år gammel og følgelig den eldste av alle 7000 studentene.  Men de andre i klassen var veldig hyggelige og ba meg ofte med på forskjellig, som middager, forestillinger, turer.  Men jeg var jo også ofte alene.  En søndag dro jeg ½ time med tog til valfartsbyen Lourdes.  Jeg brukte hele dagen.  Det var svært interessant.  En annen søndag tok jeg toget til de to badebyene Jean de Luz og Bierriz ved Atlanterhavet.

Bare en gang var jeg syk, dønn forkjølet.  Da handlet jeg inn mat, frukt, melk, karamellpudding og ½ flaske konjakk, og la meg.   Etter to dager var jeg frisk.

Jeg avtalte med en lærer (Suzanne) 1 ½ privattimer 2 ganger i uken på hotellet, for å få mer taletrening.   Før jeg reiste hjem, avtalte jeg med henne at jeg skulle sende henne et brev, 2 A4-sider, hver måned, og hun skulle rette det og sende det tilbake.  Jeg skulle betale for dette.  Når jeg skriver dette, har det fungert utmerket i 15 ½ år uten unntakelse.

Jeg fikk kontakt med «Les Amis du Parc National des Pyrènèes-Occidentales» som arrangerer turer i Pyreneene, og fikk være med på en tur.:  Det var litt tøft å gå ut av hotellet før kl. 7 i mørke for å treffe en flokk franske som ikke visste om meg, og bli med i en av deres privatbiler, og ikke vite noe om terreng og fart, bare at vi skulle bile opp i fjellet og gå 700 meter opp til 2200 meters høyde.  Men jeg hadde bestemt meg for å oppleve det, og dette var siste mulige tur.  Lederen, en hyggelig jurist med sønn, tok meg med i sin bil.  Et sted måtte vi klatre i 10 minutter, men ellers var det stort sett gode stier men bratt mange steder.  Vi gikk midt inne blant alle fjellene med toppene rundt oss.  Det var storslagent.  Det var 12 franske voksne og meg.  Jeg snakket med de fleste, men helst en om gangen, så det ble gjerne til at jeg sa det samme hver gang.  Det var jo begrenset hva jeg kunne konversere på fransk.  Men alle var svært hyggelige.  Naturen var vakker og høstfargene overdådige.  Det var en opplevelse.  Vi var tilbake i 18-tiden.

Jeg var stadig på jakt etter forskjellige postkort. Jeg sendte nemlig hver uke et kort til hver av mine barnebarn, hvor jeg skrev om alt som hendte og ba dem vise dem til mor og far.  Det var min kontakt med familien.

Klassen arrangerte flere ekskursjoner som tok hele dagen.  Vi reiste med buss.  Bl.a. besøkte vi byen Auch og videre til distriktet Armagnac, byen Condom hvor vi besøkte et slott hvor de laget konjakk og vi fikk smake.  En lærer, Olga, inviterte hele klassen på dagstur til hennes hytte.  Alle hadde med mat fra de forskjellige land.  Jeg hadde vin.  Det var mye god mat og svært hyggelig.

Etter noen innholdsrike, spennende, lærerike og ikke minst hyggelige måneder var det tid til å bestille tog 19/12 til København hvor jeg skulle være hos Sigrid i julen.  Toget gikk fra Pau 9.09 til Gare de Austerliz Paris 16.10.  Toget videre til Køln fra Gare du Nord gikk 16.46, så tiden var knapp.  Jeg tok metroen og nådde akkurat et tog til Gare du Nord, og dumpet ned ved siden av en fransk student med ryggsekk.  Hun skulle også med toget til Køln og hun visste hvor det sto, så vi løp og nådde det 5 minutter før det gikk.  Under turen inviterte jeg på en bedre middag i spisevognen, så det ble en hyggelig tur til Køln hvor jeg såvidt rakk nattoget til København.

I 1989 på fransk-kurset fant jeg brosjyrer fra organisasjonen Acceuil France Famille.  Dette var tingen – bo i en fransk familie. Det endte med at jeg bestilte to uker i Bordeaux hos et fransk ektepar på min egen alder, og i samme rennet deretter to uker i Provence, også hos et ektepar på min alder.  Dette kommer jeg tilbake til.

Men først dro jeg på fem dagers biltur med Margrethe til Jostedalen i juli, og deretter på Streiftog i Provence i september med Sigrid med reiseselskapet Star-tour, en uke på bil og fottur og deretter en uke på egen hånd, kun oss to, hvor Sigrid og jeg tok tog til, først Lourdes hvor vi ble ett døgn og deretter til Pau for å se igjen gamle tomter, også for Sigrid som jo hadde vært der som barn.  Det var en flott tur med mange opplevelser.  Og det var kjekt å treffe igjen Suzanne i Pau.

20 november samme år dro jeg med tog fra Bergen til Bordeaux, M. og Mme. Loustaunau.  De bodde i et lite hus inne i en stor hage med høy mur rundt.  Noen meter fra huset var det et bitte lite hus med to rom og bad hvor jeg skulle bo.  Det var ikke akkurat som jeg hadde tenkt meg. Selv om de gjorde litt for meg, var jeg overlatt for mye til meg selv, så det ble ikke den taletreningen jeg hadde forestilt meg.  Men Margrethe hadde en kusine Randi som var gift med en franskmann i Bordeaux.  Henne traff jeg i byen noen ganger, og var også hjemme hos dem en søndag.  Randi og jeg ble gode venner.  Hun og mannen har senere besøkt meg i Bergen.

Etter to uker her, tok jeg toget videre til Marseille og et lokaltog til Aix hvor det neste vertsparet, M og Mm Roy hentet meg.  De bodde ½ times kjøretur fra Aix, rett utenfor en liten by, Maximin, i et digert steinhus ca. 300 år gammelt, velutstyrt og komfortabelt, inne i en stor hage eller park og med egen vinmark.

Han, Michel, og hun, Genevieve, var parisere. Da han, som var ingeniør, pensjonerte seg, kjøpte de denne eiendommen som hadde stått tom i 30 år og som var uten strøm og vann.  En bonde tok seg av vinmarken, men selv har de restaurert hele huset, delvis med egne hender. Der er en vidunderlig stor hage eller park med oliventrær, aprikos, fiken, valnøtt, etc.  De fikk inntekter av å ha betalende gjester. Men det var aldri andre gjester der når jeg var der, unntatt deres venner og familie.

Disse to gjorde utrolig meget for meg.  Jeg ble en del av deres familie, og jeg fikk hjelpe så meget jeg ville både inne og ute i den deilige hagen.  Der var et stort svømmebasseng, og vi badet mange ganger om dagen når det var varmt.   (Badet gjorde vi ikke denne første gangen, da det var i november/desember.)

I 1991 tok jeg tog fra Bergen til Paris og skiftet tog videre til en liten by, Bernay i Normandi, til M og Mm Daniel Gautiez.  Dette oppholdet på to uker ble heller ikke som håpet.  M. Gautiez, som var den som det var lettest å snakke med, reiste bort etter en uke, og fruen hadde skadet ryggen, så hun kunne ikke gå noen steder, så her var jeg mye henvist til meg selv. Ikke var det noen hage å være i heller.  Jeg gikk mye rundt alene, tok dagsturer med tog og buss til Rouen, Caen og til den berømte havnen Honfleur, og forsøkte å få mest mulig med meg. To hyggelige turer med vertskapet var i grunnen alt.

Det var fint å ta toget videre til Provence, og det var rene paradiset å komme tilbake til Michel og Genevieve Roy, til den vidunderlige hagen, de to hundene, mitt deilige værelse med stort eget bad.  Der hadde jeg to deilige uker hvor vårt vennskap ble beseglet.  Siden reiste jeg nesten hvert år tilbake her.

Hver gang jeg har bodd hos Michel og Genevieve Roy i Provence, har en god venn av dem, Hervé, invitert oss til dejeuner i Cannes, et par år til St. Tropez.  De siste 4 årene har jeg stoppet i Cannes på veien til Michel og Genevieve for å ha diner sammen med Hervé.  Det har vært veldig hyggelig.  Dessverre døde han plutselig i år 2001.

Genevieve går inn for at jeg skal snakke mest mulig, og vi kan sitte og prate sammen lenge hver dag.  Jeg blir alltid invitert sammen med dem til venner og familie og har hatt mange hyggelige stunder i forskjellige franske hjem.  Jeg har hatt mange fine bilturer og sett mye av Provence sammen med dem.  Men aller best er det bare å være hjemme hos dem i den herlige parken med svømmebasseng og det komfortable huset.  Siste høst i 2002 var jeg der for 11. gang, og de regner med at jeg kommer tilbake neste år og så lenge det er mulig.

6.  Avslutning

Denne beretningen er jo bare en liten del av det hele.  Det har vært mange gleder og noen sorger. Noe har vært vellykket og noe har mislykkes.  Men jeg har gjort så godt jeg har kunnet, føler at det ikke kunne vært annerledes.  

Mitt liv har også vært fylt av andre nære og fjernere menneskers sorger og gleder, noe som også har betydd meget i mitt liv.  Men det hører ikke til i denne historien. To-tre ganger kunne mitt liv ha tatt helt andre retninger. Men når jeg ser på mine tre barn og fire barnebarn, er jeg glad for at det ble som det ble.  

En av sidene ved å bli gammel er at etter hvert som årene går, mister en gode venner og bekjente som har betydd noe for en. Som et eksempel kan jeg nevne at bare av de 48 som deltok i min 70-årsdag på Hjelmås er nå, 12 år etter, 12 personer døde og 3 er ute av drift på sykehjem.  Det er virkelig trist.                                  

Det er fint å se at mine barnebarn Rolf, Jørgen, Carl og Irene alle er blitt voksne og godt i gang med studier og arbeid, og at de alle greier seg bra.  De er fremtiden og mitt største ønske er at det skal gå bra med dem alle videre i livet.  

Jeg er nå 83 år. Det meste av mitt liv er levet.  Jeg avslutter derfor nå disse minnene fra mitt liv, fordi jeg gjerne vil se det ferdig og selv gi dem til min nærmeste familie og noen få gode venner.

Else Orstein

Bergen, april 2003

Unn sin tale til feiringen av Elses 90-årsdag i 2010

Mor – 90 år

90 år – og du har vært min kjære mor i 62 år.

Du er fremdeles opptatt av meg og mine – og du klager aldri!

Du er et fantastisk eksempel på vitalitet, selvstendighet og klare seg selv. Men det som gjør deg helt spesiell – ditt ønske og fokus på å hjelpe, bidra, avlaste og støtte. Legge dine egen ting til side for å hjelpe familie, kjente og kollega.

Mange her har jo lest din selvbiografi – den har veldig mange lest og hatt glede av, blant annet noen av mine venninner.  At du har skrevet bok og at den er så interessant er også imponerende, men derfor har jeg viet denne talen til noen gode minner som jeg har.

Du ville så gjerne komme tilbake til jobb.  Vi bodde i leilighet på Møhlenpris – og jeg skjønner deg godt at etter hjemmeværende med 3 barn ville du gjerne det.  Men jeg nektet! Det er et sterkt minne (som ikke er så godt) at jeg som 6 åring stod i trappeoppgangen i naboblokken hvor det var en fantastisk barnehage med takterrasse. Jeg hyl skrek – jeg ville ikke.  Og jeg fikk min vilje.

Jeg er lei meg for det!  Men du fikk det til etter hvert likevel. Jeg begynte på skolen og du jobbet 4 timer. Du engasjerte hushjelp. Du var supereffektiv på jobben – for å klare å gjøre mest mulig på de få timene du følte du kunne være borte.  Jeg husker at du sa til meg engang at du gjorde du en heldagsjobb på halve tiden.  Det ble det jo resultater av – du ble etter hvert kontorsjef og personal sjef – og da du sluttet som pensjonist ble jobben din fordelt på flere personer.

Vi 2 var på Bulken fjellstue sammen året før jeg begynte på skolen og vi reiste til Mjølfjell hvor du installerte meg på Tom Mustad’s skiskole. Der var jeg alene uten noen jeg kjente var før – og jeg som var stille og sjenert – det var litt tøft – men bra.

Vi måtte hjelpe til hjemme –matstell, rydde, oppvask (oppvaskemaskin eksisterte jo ikke,, henge opp tøy til tørk, rulle tøy, fiske med garn, rense garn, sløye fisk og filetere (men det lærte jeg av tante Dagny da jeg var ca10 år).  Men det var bare bra. Jeg husker også at det var en energi og innsats i å holde alt rent, ordentlig og på stell, med begrensende ressurser.

Jeg husker at jeg var litt i opposisjon til deg dag jeg var i tenårene – men jeg tror det var en relativ mild form.

Du leste mye – vi fikk TV relativt sent.  Jeg har arvet det både genetisk og ved eksempelets makt.

Vi reiste på tur til Østlandet for å besøke Ingeborg på Tjøme og Aud i Horten.  Stor opplevelse å fly til Oslo da jeg var 17 år i 1965, 2 teaterbesøk og alle de viktigste turiststedene i Oslo, hydrofoil til Tønsberg.

Sommer på Hjelmås. I mange år jobbet du noen dager og kom til Hjelmås med båten onsdag ettermiddagsbåten.  Utrolig smart ordning – men den gang utfordret du nok det etablerte mønsteret.

Men det gjorde jo også at vi fikk tettere kontakt med far – når han måtte være alene med oss – så det var jo kjempebra.  Men der var det jo også hushjelp – for at ikke husstellet skulle bli en for stor stressfaktor.

Utallige minner fra Hjelmås vår, sommer og høst.  Men kan noe være bedre enn blikkstille, solfylte tidlige morgenstunder da vi rodde ut på fjorden og mellom øyene for å trekke garn.  Og dette opplevde vi ofte fordi vi drev matauk – vi satte garn de fleste hverdagene – og garn må trekkes tidlig før solen kommer for høyt på himmelen.

Da jeg var 12 år bygget dere hytte på Kvamskogen.  Jeg var også med da hytten kom i ferdigelementer, men det var jo mye arbeid etterpå.  O g mange fine turer i august, nyttårshelg, vinterferie og påske.  Men Kvamskogen kjente vi jo allerede fra jeg var ca 7, fordi deres venner Sigrifid og Knut Lie delte sin hytte med dere fra jeg var ca 7 og familen Lie var sammen med oss på Hjelmås i 14 dager om sommeren inkludert en superkjekk gutt som var 2 år eldre enn meg.

Jeg vokste opp med harmoniske forhold rundt meg. Trygt og godt og mye støtte.

Du sydde klær og jeg arvet klær fra Kari – der fikk jeg mye pent.  Men jeg husker også lange handleturer hvor vi sammen trålet butikkene når jeg trengte ny klær – og i Bergen den gang måtte man gå pent kledd.  Det var vårkåpe og vinterkåpe og det var kjoler til mange type anledninger.  Sko skulle være velstelte – det var rutine hver morgen og gi dem en omgang med skosverte.  Jeg har fremdeles en flott ballkjole som du laget da jeg var ca 18 år – den er fremdeles moderne.  Og jeg fikk bunad da jeg ble russ.

Men jeg husker godt hvordan dere måtte budsjettere og fordele penger – for å få det til å strekke til .  Men noen pengelotteri måtte kjøpes med håp om en gevinst.

En ting jeg også husker veldig godt i tenårene.  Hver morgen idet jeg gikk av sted til skolen, så lå du på kne og vasket over gang, kjøkken og bad – før du skulle være på jobb kl 0900.

Da Rolf ble født – da kom du og var hos meg i 14 dager – selv om du var i jobb. Den gang var det nok ikke i farens tanker at han skulle trå til – så tidene har forandret seg. Jeg husker hvor godt det var og får en utrolig service.

Det å få støtte, hjelp når man er svak og trenger det – der har du vært formidabel.  Jeg ble veldig syk rett etter påske og jeg skulle ta eksamen i slutten av mai, og jeg var jo voksen med 22 år.  Men jeg lå hjemme med høy feber i 2 uker før legene stilte diagnose og sendte meg på sykehus.  Jeg husker at jeg badet i svette om natten og hver natt kom du og skiftet sengetøy.  Jeg husker så godt hvordan du gjorde alt du kunne for å gjøre det bedre for meg.

Og ved flere anledninger – når jeg har hatt behov, sykdom eller reiser – så har du latt jobb være jobb og reist over fjellet for å hjelpe meg.  Så i mitt voksne liv – så er du den som har gjort mest for å støtte og hjelpe uten forbehold.

Da jeg så en mulighet til å få en jobb offshore – så var det ja med en gang for å komme å være ansvarlig i 2 uker hver 3. uke i ett år (da var du akkurat blitt pensjonist).  Det gjorde du så bra at det var ingen ønsker fra Rolf og Carl om å gjøre slutt på den rytmen.  Carl var bare 6 år da du startet på den jobben og du ble en viktig person.

Etter året i Oslo, så reiste du til universitet i Frankrike for å studere fransk og fikk nye venner i Frankrike, og som har ført til utstrakt ytterligere språkstudier og mange reiser.

Blant annet ble du og far utrolige gode venner med Carl og Peg fra USA som opprinnelig var mine venner – mange turer til USA og rundreiser sammen med dem og de har kommet å besøkt deg flere ganger, senest for 1 år siden.

At du har så mange venner som er yngre enn deg – er et godt tegn.  Og jeg er takknemlig for hva dine yngre venner gjør for deg – Magrethe og Ole Jacob i en særstilling.

Du meldte deg til tjeneste i Human Etisk Forbund og har i uttalige år – og inntil relativ nylig tatt på deg oppdrag med å bistå familier som har mistet sin kjære, samtalet med dem og framført tale og livshistorier i uttallige begravelser.  Det er en uvanlig, krevende jobb og krever et lyttende og forståelsesfullt sinn.

Og det har blitt en del jobbturer for meg til Bergen, spesielt i 1998 og 2001 og 2006 – 2007, – da bodde jeg på hotell Mor i Rugdeveien – med fantastisk oppvartning og service.  Jeg tenkte da jeg tok den jobben at det ville være fint å kunne være litt mer i Bergen og være til støtte – men så ble det omvendt – du trengte ikke noe hjelp.  Veldig godt få meg at vi fikk mer tid sammen – det er jeg veldig glad for.  Du er kjemisk fri for klaging og kreving – et utrolig eksempel til etterfølging.

Du fikk fjellstøvler i 80 års gave og jeg kjøpte gåstaver i Canada til deg – jeg tror du var den første i Bergen, du fikk mange kommentarer, men de forlenget dine turer og det er ikke mange år siden du sluttet å gå i fjellet og fortsatt kommer du deg ut og går stort sett hver dag.

Ja – det er mange gode minner. Takk for et godt liv!

**

Etterord om mor.

Mor klarte seg godt i årene etter at hun skrev sin selvbiografi.  Hun reiste fremdeles, hodet fungerte klart og hun var aktiv med å gå turer.  Hun hadde stor glede av sine mange yngre venninner, som hun gjerne gikk på konserter sammen med.  Hun var på alle måter meget generøs og opptatt av å gjøre så godt hun kunne for alle omkring henne, ikke minst for sine barn og barnebarn.  Men ikke alle anerkjente eller var i stand til å se det.  Gradvis ble selvfølgelig helsen dårligere og turene ble kortere.  Men selv i de siste årene gikk hun daglig 1 time tur i gatene omkring der hun bodde på Landås, etter hvert ble turene redusert til 1/2 time.  Da krevde også hverdagen så mye at hun gjerne spiste middag på eldresenteret ved Landåstorget.

Mor opplevde også store sorger i sine senere år. Fra omkring 2000 ble noen forhold i familien dårligere enn ønsket: Hun mistet kontakt med en datter og hennes familie, tross at slik andre oppfattet det gjorde mor mange og aktive forsøk på å gjenetablere gode forhold. Det var hennes største sorg og det preget henne. Den manglende kontakten varte i ca. 15 år, gjennom hennes sykdom og sykehjem-opphold helt til hennes dødsleie og død. Mor var neppe en vesentlig årsak til denne konflikten.

Det bør bemerkes at den aktuelle datteren hadde konflikt med alle de 4 andre i familien, uten at det var mulig for noen av dem å komme ut av konflikten. Mor, far, en søster og bror hadde alle gode forhold med hverandre, og ingen av dem kjente seg igjen i beskrivelsene som datteren ga om de andre og om forholdene i familien. Problemene ga også utslag i hva som var mulig omkring fars dødsannonse, da datteren nektet å ha mor med i dødsannonsen, tross at mor den gang fremdeles var gift med far (men separert), såvel som at samme datter nektet bruk av ord som «kjære» eller «savn» om vår kjære far. Mor og far hadde en tid etter separasjonen gjenopprettet et meget godt forhold. Problemene som var årsak til separasjonen var av mor skjøvet tilside. Mor bidro aktivt til å sørge for feiringen av far sin 80 års dag, og det var hun som arrangerte det nødvendige da far fant tiden inne til å søke sykehjemplass. Ikke minst det siste året han levde var de blitt meget gode venner igjen og mor var den viktigste personen i hans tilværelse.

Etter fars død fikk mor bedre økonomi. Hun hadde allerede 70% pensjon fra Fabin. Mor og far hadde ikke skilt seg. Derfor fikk mor etterlatte-pensjon etter far. I tillegg hadde de giftet seg før folketrygden ble innført. Derfor ble etterlatte-pensjonen ikke motregnet i hennes pensjon, noe som bidro til hennes bedre økonomi i sine senere leveår. Hun var også ganske nøktern med sin egen daglige pengebruk. Hun fikk derfor en god økonomi som ga henne muligheter til å prioritere det hun mente var viktigst.

Etter hvert fikk mor Alzheimers sykdom. Den kom sent, men hurtig. Antakelig var den tilstede før den ble oppdaget, men fordi mor hadde gode rutiner med å notere i dagbok alt hun skulle gjøre, gikk det lengre tid før sykdommen ble oppdaget. De første sporene av sykdommen som ble oppdaget, var trolig at hun fikk problemer med kontrollen av sine månedsregnskap, som hun alltid gjennomførte. Hun ba Knut om hjelp med dette og mange andre oppgaver. Torill bidro mye til mor, ikke minst med sine sosiale evner og sin spesielle evne til å forstå hva mor mente og ønsket, tross mors manglende evne til å uttrykke seg. Unn hjalp alt hun kunne, men var begrenset av bosted på Østlandet. Hun reiste likevel oftest mulig til Bergen. Unn fungerte som mors verge da det ble nødvendig, og vi samarbeidet godt om sammen å ivareta mor på best mulig måte.

16 mars 2015 kom mor inn på et vurderingsopphold på Kolstihagen sykehjem. Det skulle vare tre uker, men på grunn av sykdommen ble hun værende 3 måneder, før hun fikk fast plass på Fantoft omsorgsenter og flyttet inn der 27. juli 2015, etter at vi dagen før hadde innredet rommet hennes slik at det mest mulig skulle se ut som hennes stue. Det overrasket henne og gjorde henne glad. Hun likte seg godt på Fantoft. Tross sykdommen beholdt hun sin milde fremtreden og sin omsorg for andre omkring henne. Etter hvert preget sykdommen henne sterkt. Hun fikk vanskelig for å finne ord og å uttrykke sine tanker. Sykdommen førte til at hun kunne bruke helt andre ord, selv om hun åpenbart visste hva hun mente. Ett eksempel var en gang hun snakket om en ring hun hadde på seg. Ordet hun brukte var stekeovn i stedet for ring. Det kunne være meget vanskelig å forstå hva hun mente. Men særlig Torill var flink til å oppfatte hva mor mente. Det var tydelig at der var mye bevissthet bak fasaden, tross sykdommen. Hun kunne noen ganger blande navnene på Knut og Audun i noen minutter, men det var helt klart at hun hele veien kjente oss igjen og var bevisst på hvem vi var. I ettertid har institusjonens lege, hennes 5-menning Geelmuyden, fortalt at han lærte mye av mor i denne tiden. Ved en anledning sa hun klart og tydelig «Jeg elsket alle mine barn», åpenbart med bevissthet om den fraværende og savnete datteren. Knut og Torill var på hyppige besøk og gjorde det vi lokalt kunne for henne. Fra Østlandet kom også Unns barn og barnebarn på besøk, til mors store glede. Da Rolf kom var hun ute av stand til å si noe meningsfullt, men hun viste tydelig sin glede og kjærlighet ved hele tiden han var der å holde hans hånd med sine.

Mor var lenge oppegående. Men pga svakt blodtrykk i benene fikk hun et trykksår (liggesår). Det klarte ikke personalet å holde under kontroll, og etter hvert forsvant hele hælen helt inn til beinet, sammen med akillessenen og deler av fotsålen. Hun ble avhengig av rullestol. Mor døde stille 23. desember 2016 på Fantoft omsorgsenter, med Unn, Knut og Torill omkring seg.