Hans Hansen
Strange Jørgensen
Hans Rasmussen
Ove Wogensen
Jørgen Jørgensen
Laurits Markvardsen

Hovedkilde

Historien om slekten omkring Ingeborg og Anna på Berget, Hans Hansen og hans svigersønner er omtalt i artikkelen ”Bergenske studier.  Folk og Forholde i 15- og 1600-tallet.” av A. M. Wiesener, trykt i Bergens historiske forenings skrifter, nr. 38, 1932.

Hans Hansen

Hans Hansen ble gift med Anna på Berget sin datter Elsebe Thomasdatter Ruus.  Hans og Elsebe hadde en sønn og 5 eller 6 døtre.  En ble gift med en prest, de kanskje 5 øvrige døtrene ble gift med fogder, se tekstene om Inngifte i Anna på Bergets slekt.

Hans var slottskriver og i perioden 1583-1590 rådmann i Bergen.  I litteraturen er det antydet at han kan tilhøre slekten Ruus, men det er ikke dokumentert.  Det er mer sannsynlig at navnet Ruus kun er kommet inn i slekten med hans svigerfar.

Som slottskriver var Hans Hansen en fremstående mann. Mange skrivere, fogder og andre ombudsmenn for danske lensmenn og godseiere bygget opp formuer og gods i Norge, ofte med harde og ulovlige midler. Opplysninger om misbruk av stilling er ikke funnet når det gjelder Hans, men to av hans svigersønner kommer i den kategorien.  Se teksten Anna på Berget – Inngifte av fogder i hennes etterslekt  og etterfølgende tekster.

Som rådmann var Hans imot «rådmannsveitslen» (kostbare selskaper, middager o.l.).  Han skrev etter 1586 til kongen og protesterte, noe som førte til oppheving av «rådmannsveitslen», se teksten Hans Hansen – Om rådmannsveitsle.

Hans fikk 09.07.1568 kongebrev på Ask gård som forlening på livstid, senere fikk han også gården Strømsnes med underliggende gårder på Askøy.  28. mai 1606 fikk sønnen Thomas brev på disse gårdene. Det er et indisium på at Hans da var død.

Som rådmann i Bergen bodde Hans like utenfor byen, på sin gård Ask i Askøy prestegjeld.  Askøy er en øy på vestsiden av byfjorden utenfor Bergen.

Hans og Elsebe fikk 16. september 1574 kongebrev på noen ødegrunner på Stranden i Bergen. Senere ble disse disponert av svigersønnene Hans Rasmussøn og Laurits Markvardssøn og deres koner Ingeborg og Birgitte, som var døtre av Hans og Elsebe. Men Arent Nagel opplyser at samme ødegrunn og sjøgrunn har tilfalt ham og hans medarvinger etter avdøde Elsebe Thomasdatter og ber derfor om at han og konen får bruke og bebygge grunnene. Dette ble innvilget i kongebrev 28. oktober 1636.

Hans Hansen fikk 25 juli 1578 brev for seg og hustru og barn på to gårder i Vågsbotnen i Bergen.  I 1584 fikk han borgerbrev i Bergen.

Det er antydet at Hans hadde gården Unneland i Arna.  Denne gården var senere i besittelse av svigersønnen Strange Jørgensen, og deretter av sønnen Thomas Hansen Ruus. Besittelsen av gården fulgte slekten helt til Gerrit Adriaensz van Geelmuyden.

Hans ble begravet inne i Domkirken.

Absalon Pedersen (Beyer)s dagbok nevner i 1561 at Hans scrifuer eide to boder ovenfor Strandgaten i gården Saltøen på Strandsiden i Bergen. Vi har ikke bevis for at han er identisk med Hans Hansen skriver. Mer sannsynlig er det at han er Hans Søfrensøn, slottskriver på Bergenhus, som i 1538 ble forlenet med Saltødegården (N.R.I. s. 57). Plasseringen av Saltødegården er klar, fordi den hadde samme navn fra middelalderen til bybrannen 1916. Saltødegården var i 1879-kartet den tredje gården nord for Torgalmenningen.

Hans Hansen – Om rådmannsveitsle

Hans Hansen var rådmann i Bergen 1583-1590.  I Bergen valgte borgermester og råd selv hvem som skulle inntre i rådet når der ble ledige plasser.  Nye rådmenn ble pålagt å følge tradisjonen med å holde rådmannsveitsle for sine kolleger i rådet.  Rådmannsveitsle omtales også som rådmannskost og besto av diverse selskaper, middager o.l. med omfattende og kostbar servering, utenfor den nye rådmannens kostnadskontroll.

Hans var imot rådmannsveitslen.  Han pekte på at den var så omfattende og kostbar at den kunne ruinere en ny rådmann.  Det var særlig ille at den nye rådmannen ikke selv hadde kontroll med hva og hvor mye som skulle serveres, eller hvor mange og hvem det skulle serveres til.

Hans skrev etter 1586 til kongen og protesterte, noe som førte til oppheving av «rådmannsveitslen».  Hans Hansen forteller i sin klage til kongen om rådmannskosten i Bergen:

Den skulle bestå av følgende:
Den nye rådmannen skulle ved en person i rådet innby som gjester torsdagen og fredagen alle menn i rådet. Likedan skulle hans kone ved en av rådmennenes koner de samme dagene innby alle konene til rådsmedlemmene. Om søndagen, tirsdagen og torsdagen innbys alle lokale adelspersoner med koner, i tillegg til biskopen, kannikene, sogneprestene og kapellanene med deres koner og døtre. Dessuten lagmenn, borgermestere og råd med deres koner, lokale fogder og befalingsmenn samt de fornemste borgere med deres koner. Den nye rådmannen fikk ikke selv utpeke sine gjester, men måtte godta den gjesteliste som borgermester og råd bestemte.

Den søndagen gjestebudet skal holdes skal han annonsere med fløyte og tromme ved rådhusdøren når folk kommer fra høymesse. Så samles gjestene og trakteres i stort og kostbart omfang med mat, vin og øl.

Den følgende mandag kokes og anrettes det for borgermestere og rådet.

Tirsdagen holdes tilsvarende gjestebud som om søndagen.

Onsdagen kokes og anrettes det igjen for borgermestere og rådet.

Torsdagen holdes igjen stort selskap som om søndagen og tirsdagen. Nyankomne i byen med tilsvarende stilling som de inviterte må nå også inviteres og hentes.

Fredagen inviteres igjen borgermestere og råd.

Lørdagen inviteres kokk, kjellersvenn og andre som i to uker har strevet med første uke å forberede selskapene, neste uke har strevet med matlaging og servering.

Den nye rådmannen må hele uken, sammen med en annen i rådet, servere ved bordene.

Den nye rådmannen kunne ikke selv velge hvilke kvinner som skulle stå for kosten, slik at de kunne beskytte hans formue. Istedet sendte borgermestere og råd de kvinnene som skulle stå for kosten.

I enkelte tilfeller hadde nye rådmenn fått redusert ytelsen til noen dagers kost og et pengebeløp lik 60 – 120 rdl.

I flere tilfeller hadde rådmannskosten ført til gjeld og fattigdom. I Trondheim og Oslo skal slik rådmannskost ha vært avleggs og erstattet av en kvelds frivillig selskap med egenvalgt gjesteliste.

Om sin egen sak forteller Hans Hansen at rådet utnevnte ham til rådmann i 1583 og straks krevde rådmannskost. Han påpekte for dem den skade han og andre led under bybrannen 14. februar 1582. (Byen hadde da brent fra Vetrlidsalmenning til Muralmenningen.) Hans var villig til å lage en dags gjestebud for alle de ønsket å invitere, men rådet var ikke fornøyd med dette. P.g.a. manglende rådmannskost fikk Hans ikke utbetalt sin andel av tilskudd fra kongen til borgermestere og råd som lønn for deres tjeneste. Rådet ville heller ikke godta et senere tilbud om en dags gjestebud og 30 daler. Hans Hansen ber kongen oppheve ordningen med rådmannskost.

Klagen må være skrevet etter at Nils Helgesen og Kort Piil ble utnevnt til rådmenn i 1586.  Hans Hansens klage førte til at kongen opphevet rådmannskosten.

Strange Jørgensen

Strange Jørgensen ble gift med Hans Hansen og Elsebe Thomasdatter Ruus sin datter Sidsel Hansdatter.

Strange var født i Faaberg, Danmark i 1539 og døde i Bergen 1610.  Han ble 1579 gift med Sidsel som var født 1559 og døde 1615.

Strange kom 1572 til Norge og tjente i mange år danske adelsmenn.  Han var i 15 år fogd over Lysekloster, senere Munkeliv klostergods og Gidske gods.  I 1598 ble han fogd over Nordhordlen.

9. oktober 1601 tok han borgerskap i Bergen. I 1602 ble han rådmann der.

Bygdeboken for Haus, bd. II Haus sogn, antyder s. 82, nr. 88, at fogdekonen Sissela Madsdtr. på Unneland (død 1655) kan være hans brordatter. Hun var først gift med fogd Gudmandt Erichsen (nevnt 1620, 1633), deretter med fogd og rådmann i Bergen Nils Pedersen Harboe (død 1651). Hennes to ektemenn hadde besittelsen av Nedste Mjelde i Haus sogn. Se også Frå Fjon til Fusa 1956 s. 70-74.

Svogeren Erik Olsen og Sidsels søster Margrete hadde brev på Fjøsanger på sin levetid. 24. august 1604 fikk Strange Jørgensen på vegne av Eriks enke Margrete kongebrev på Fjøsanger, som Anders Lauritzen (Heiberg) forsøkte å trenge seg inn på. Anders var fogd og fullmektig over Apostelkirkens gods, som Fjøsanger hørte til. Etter Margretes død 1605 fikk Strange og hans kone «Sitzele» Hansdatter sammen med Elsebe Eriksdtr, alle boende i Bergen, kongebrev 19. april 1606 på Fjøsanger for deres levetid. Dette kan oppfattes som at Strange trer inn for å hjelpe sin niese Elsebe, og at det reelt er hennes bruksrett som skulle sikres.

I svigersønnen Bostedes slektsopptegnelser fortelles bl.a. følgende: Strange Jørgensen ble heftig syk 21. juli 1609. Han «ble rørt» (fikk lammelser) på venstre side, arm, ben og lår. Det skjedde hjemme i huset i hans lille stue, mens han gikk på gulvet og snakket med noen bønder. Noen få dager senere ba han om og fikk sakramentet. Deretter ble han liggende en tid, men var også oppe iblant. Da han tidlig morgen 9. november ble svært syk, tilkalte han sine svogre Hans Rasmussen, Laurits Marckussen og deres hustruer. Han ordnet opp i uenighet som hadde vært mellom dem, og overga seg til gud. Samtidig ankom magiater og biskop Anders Michelsen, magister og sogneprest Anders Buch,  rådmann og byfogd i Bergen Søffren Søffrensøn  og magister Thomas Hansen (konens bror) med Mourits Bostede (svigersønn) og noen naboer. Da fikk han sakramentet for andre gang, sa godnatt til sin kone, datter, de andre pikene i huset og alle andre, og døde.

I tillegg til Fjøsanger og Espeland i Fana hadde han på samme vilkår brev (årlig avgift) på Unneland i Arna sogn, Haus prestegjeld. Han har trolig ikke bodd fast på disse gårdene.

Han ga 500 rdl. til et orgel i Domkirken. Han opprettet Stranges fattighus. Til dette fattighuset ga han for salg skipet «Svarte Ravn» med alt utstyr. Det ble solgt for 300 rdl, og rentene fra salget skulle brukes for fattighuset. Blant andre gaver han ga var ettergivelse av 200 rdl som svogeren Thomas Hansen Ruus hadde lånt til studier.

Han ble begravet 9. februar 1610. I gravfølget deltok de fremste embetsmenn og borgere i byen. Han ble begravet inne i Domkirken, ved siden av sin egen kirkestol og ved siden av svigerfaren Hans Hansen skriver.

5 barn, hvorav kun datteren Margrete overlevde ham.

Hans Rasmussen

Hans Rasmussen var gift med Ingeborg, som var datter av Hans Hansen og Elsebe Thomasdatter Ruus. Hans døde før 16. juli 1633. Han var skriver på Bergenhus.

Hans og Ingeborg fikk i kongebrev 23. juli 1604 (N. Rigs-Reg.) tildelt kongens gods Herdla gård på livstid. Brevet viser at Hans allerede en tid hadde hatt anledning til å bruke gården.

Hans hadde vært i strid, antakelig om konenes arv, med sine to svogre Strange Jørgensen og Laurits Markvardssøn, se i tekstene om dem.

Ca. 1610 ble han fogd i Sogn. Her opptrer han mot bøndene på samme måte som hans svoger Laurits gjorde i Nordhordlen, slik at Hans i 1616 ble avsatt som fogd. I kongebrev 18. juni 1616 (se under Laurits Markvardssøn) fortelles om Laurits og Hans «at de udi disse forledne aaringer meget ubilligen have faret afsted med en part af vore undersaatter der sammesteds, som de have havt udi befaling, idet de nogle bønder deres penge og formue have afskattet uden lovlig aarsag, endog de det ikke have ført Os til regnskab. Udi lige maade og bøndernes odelsgods har mere afskattet end afkjøbt.» I tillegg har de hugget ut kronens skoger og begått annen urettferdighet. Mot Hans nevnes spesielt en rekke saker, bl.a. at da Gjøde Pederssens gods i Sogn skulle vurderes, tok fogden ut av boet før vurderingen 3 hester, 6 kyr, 6 okser, 4 fete griser, samt sengetøy, kjøkkentøy m.m. Vinteren 1614 lot han også hugge 50 tylfter tømmer i kronens skoger. Han tok også Stedje gård fra bøndene som bodde der for å beholde den selv, og en rekke andre liknende forseelser.

Etter at Hans ble avsatt som fogd bodde han i Bergen. Han kan være identisk med den Hans Rasmussen, født i Bergen, som tok borgerskap der 6. mars 1622. I et brev 17. juli 1633 (N. Rigs-Reg.) omtales han som død.

Ove Wogensen

Ove Wogensen omtales 20. desember 1631 av Laurits Markvardssøn som svoger. Den mest nærliggende forklaring på svogerskapet er at konen Kirsten kan ha vært datter av Hans Hansen skriver. Men det er usikkert fordi begrepet svoger dengang også ble brukt om et noe bredere slektsforhold.

Ove tok 1609 borgerskap i Bergen. Han ble ifølge Edvardsen 21. mars 1620 utnevnt til byfogd i Bergen (N. Mag. II s. 544), men var allerede 25. september 1618 «tilforordnet» som byfogd (N. Mag. II s. 183, anm. 2). Han var byfogd til 17. juli 1622, da han ble utnevnt til rådmann i Bergen. Han nevnes siste gang i trykte kilder i juni 1632. 12. mars 1642 omtales konen Kirsten som enke (se Børnepenger for Bergen i 1645).

I et overslag over «Børnepenger for Bergen i 1645» nevnes Kirsten under Domkirkesognet. Hun var enke og hadde gjort overslag over sin formue. Hun lovet sine to barn følgende arv etter deres far: arvepenger 1600 daler, samt 200 lod sølv og jordegods tilsvarende 2 1/2 løp leie, 1 pund og 3 mark. Arven skulle forbli hos moren til barnene var myndige. Ove Wogensen eide hus og have i Markegaten ved Engen. I koppskattmanntallet 1645 nevnes Kirsten i 12. rode og skattet for en tjenestedreng og en tjenestepike.

Jørgen Jørgensen

Laurits Markvardssøn kaller ham 20. desember 1631 sin svoger. Det kan bety at han var gift med en datter av Hans Hansen, eller alternativt var gift med en søster av den danske Laurits, eller på annen måte var i hans slektskrets.

Hans gravplate finnes i Bergen museum og forteller om hans fødsel og død.

Jørgen var fogd i Sunnfjord.

Laurits Markvardsen

Navnet er også skrevet Laurits Marcussen.  Han var gift med Birgitte Hansdatter, datter av Hans Hansen og Elsebe Thomasdatter Ruus.  Birgitte døde ca. 1636.

Han hadde fått sin opplæring som oppebørselsbetjent hos forskjellige adelige godseiere i Danmark. I 1608 er han skriver på Bergenhus. Det er mulig at han noen år tidligere etterfulgte sin svigerfar i dette embetet.

20. nov. 1608 fikk han og konen Birgitte i et kongebrev konfirmasjon på gården Valestrand med underliggende ødegårder Eide og Elviken på Osterøy for livstid. De hadde allerede før kongebrevet gårdene i sin besittelse. Dette skulle gi en langvarig konflikt, fordi kongen i 1591 hadde utlagt gården til varig fogdegård for Nordhordland.

De tre svogrene Strange Jørgensen på den ene siden og Laurits Markvardsen og Hans Rasmussen på den annen side hadde en langvarig strid om en arvesum. Kanskje gjaldt dette arvemidler etter deres svigerfar ?  Ved kongebrev 23. juni 1609 (N. Rigs-reg.) får lensherren på Bergenhus Nils Wind beskjed om å be borgermestre og råd i Bergen om å forsøke å løse svogrenes strid. Maurits Bostedes opptegnelser (ved Universitetsbiblioteket i Bergen) viser at Strange Jørgensen på sitt dødsleie 9. november 1609 hadde skapt en avtale mellom dem i denne striden.

Ca. 1612 ble Laurits Markvardsen fogd over Nordhordlen. Stillingen ble brukt til i løpet av få år å skaffe ham gods og penger ved ulovlig utplyndring av bøndene. Hans svoger Hans Rasmussen var omtrent samtidig fogd i Sogn og handlet på tilsvarende måte. Kongebrev datert 18. juni 1616 fra Christian IV. (N. Rigs-reg.) til slottsherren på Bergenhus forteller om dette: Kongen er «kommen udi forfaring, hvorledes fogderne udi vort lehn Bergenhus, ved navn Laurits Markussøn og Hans Rasmussøn udi disse forledne aaringer meget ubilligen have faret afsted med en part af vore undersaatter der sammesteds, som de have afskattet uden lovlig aarsag, endog de det ikke have ført Os til regnskab. Udi lige maade og bøndernes odelsgods har mere afskattet end afkjøbt, det dog alle fogderne strengeligen er forbuden at gjøre.» Begge svogrene ble satt under anklage for disse og liknende overgrep. Nå kom det også opp at Laurits Markvardssøns erverv av fogdegården Valestrand var ulovlig og skjedd ved falske opplysninger, ved at han i søknaden om kongelig konfirmasjon i 1608 hadde fortiet at gården fra 1591 hadde vært fogdegård. Fogdegårder skulle vedlikeholdes av bøndene. Laurits var ikke fogd da han fikk bekreftelse på gården i 1608. Da han ca. 1612 ble utnevnt til fogd i området, krevde han at bøndene skulle skaffe ham en ny fogdegård. Ved å true mange bønder at han ville ta deres gård til fogdegård, ble de presset til å betale ham for å kjøpe seg fri fra trusselen om å miste sine gårder.

For sitt misbruk av embetet og bøndene ble han 19.-20. september 1616 dødsdømt av lagretten i Bergen og lagmannen Hans Glad. Kongens brev 25. oktober 1616 til lensherre Knut Urne på Bergenhus forteller at Knut Urne i brev til Breide Rantzau, råd og statholder i København, har bedt om nærmere beskjed om kongens vilje med Laurits Markvardssøn. Laurits slekt og venner har bedt om at saken avsones og livet skånes. Kongen aksepterer at saken kan ordnes ved at lensherren får mest mulig penger fra Laurits slekt og venner, men ikke mindre enn 4000 riksdaler. For en slik formue ble Laurits kjøpt fri.

Et brev fra lensherre Knud Urne (Kanselliet, Betenkninger og memorialer, NRA, mulig referert i Sollieds samlinger ?) til Breide Rantzau, datert 20. september 1616, forteller om de to fogdenes sak. Brevet forteller at Hans Rasmussen var angitt av Gjøde Pedersens hustru, og at det meste av hennes påstander var løgn. Tross påstanden om løgn forteller lensherren at han likevel «strax skaffet ham av baade med fogderiet og med andet, før vi fikk kgl. Maj. befaling derom. Denne fogeds formue er ikke stor og han er en meget uforstandig mand.» Om Laurits forteller brevet at «Pernille Gyldenstierne og borgerskapet gikk i forbøn for ham», og at Laurits og hans venner har lovet å gi kongen 4000 rdl. Lensherren bemerker at Laurits sin formue er under halvparten av det beløpet som kongen her tilbys av hans svoger og venner.

I kongebrev 4. februar 1617 (N. Rigs-reg.) får Laurits Markvardssøn full oppreisning, etter at kongen ved lensherren hadde fått sin betaling. Saken skal ikke lenger kunne holdes mot ham i noen sammenheng. Det er usannsynlig at bøndene i Nordhordland fikk noen erstatning for hans forbrytelser.

Laurits fikk 1618 borgerskap i Bergen, og han opparbeidet raskt ny velstand. Allerede 2. januar 1629 fikk han ny kongelig bevilling på å få Valestrand med de to underliggende ødegårdene Elvik og Eide for livstid for seg og sin kone (N. Rigs-reg.).  I april 1628 blir han utnevnt til byfogd i Bergen.

Legen Otto Sperling var omkring 1630 noen år i Bergen. Sperling ble i Bergen forelsket i en kvinne, som han senere ble gift med. I hans selvbiografi nevnes Laurits Markvardssøn og hans kone Birgitte Hansdatter:

Sperling forteller at han ble kjent med en kvinne hvis mand Laurids Marcussen han før hadde kurert for podagra. Han «var byfoged i Bergen, men hun var en meget forstandig matrone» ! Kan denne setningen oppfattes som at Sperling indirekte forteller om sin oppfatning av Laurits i kontrast til Birgitte ? «Vort bekjendtskab, tog saa meget til, at vi pleiede at discurrere meget fortroligen med hinanden. Hende aabenbarede jeg mit forehavende med min elskede.» Sperling forteller at byfogdens kone Birgitte Hansdatter hjalp ham å få kontakt med hans elskede, Margrete Schwendi, dr. Paul Andersens enke. Birgitte hadde fortalt ham at Margrete hadde flere beilere, bl.a. biskopen i Stavanger og rektoren ved Bergen katedralskole. Men Sperling ba Birgitte råde ham om hvordan han kunne få Margrete i tale. Birgitte var gode venner med Margrete og ba henne ofte spise hos seg, for hun bodde rett ovenfor henne. Birgitte mente at andre ikke burde få vite om det, men at hun skulle be Margrete spasere med seg i Birgittes hage. Først lukket Birgitte Sperling inn i hagen, deretter kom hun med Margrete. Etter at de hadde spasert litt, kom Sperling frem og gikk dem i møte. Margrete ble først litt forskrekket, men han hilste på dem, ga hver av dem noen blomster og begynte å samtale med Margrete. Da trakk Birgitte seg litt tilbake og lot dem være alene.

Dr. Otto Sperlings papirer er bevart i Det kongelige bibliotek i København (Gl. kgl. Saml., nr. 1114 ?).

Det er A.M. Wieseners oppfatning at byfogden og hans kone hørte til Bergens fremste familier og spilte en fremtredende rolle i byens liv. Dette bekreftes av formuesforholdene til slekten gjennom flere generasjoner, valgene av ektefeller og deres stillinger som skrivere, fogder, byfogd o.l. Likevel må Laurits p.g.a. sin fortid ha hatt mange fiender. Det er mulig at problemer med å ramme byfogden Laurits kan ha ført til angrep mot hans kone Birgitte i stedet. Birgitte var datterdatter av Anna på Berget og oldebarn av Ingeborg på Berget, som begge var anklaget for kjetteri og trolldom. Birgitte Hansdatter ble nå som dem beskyldt for trolldomskunster. Beskyldningene skal visstnok ha utgangspunkt i en langvarig krangel mellom Laurits og en billedmaler (contrafeier) i Bergen, Roluf Olafssøn. Roluf hadde «talt nogen skields ord» om Birgitte Hansdatter. Disse utsagnene har antakelig også beskyldt henne for trolldom. Saken ble pådømt i Bergens byrett 18. august 1629. Men byfogden Laurits hadde arrestert Roluf maler allerede før dommen falt. For dette anla Roluf sak mot Laurits Markvardssøn, som kom opp til doms ved herredagen i Bergen i august 1631. I herredagdommen (se Norske Herredagsdombøker) sies at Laurits må bøte 5 mark sølv til kongen og stå for 12 manns dom for uretten ved arrestasjon av Roluf maler. Spørsmålet om Rolufs trolldomsanklager mot Birgitte skulle ifølge herredagsdommen tas opp for retten, og lensherren på Bergenhus skulle se til at alt gikk rett for seg «uten persons anseelse» !

Laurits sendte 20. desember 1631 et brev til slottsherre, lagmann, borgermestre og råd i Bergen (Se Kanselliet, 12 Kjøbsteder 11a, Private saker fra Bergen, NRA). Her beskylder han Roluf maler for løgn i trolldomsbeskyldningene mot Birgitte. Beskyldningene berører hennes ære, liv og velferd, og han tilbyr at hans svogre «Offue Wogensen, Jørgen Jørgensen og Aarendt Nagel» skal borge for Birgitte «til denne processes udfør og endelig dom».

Også borgermester Rasmus Lauritssen (Stud) var kommet i krangel med Laurits. Hofnagel forteller at i mai 1632 ble en pike arrestert for å ha forårsaket at Rasmus Lauritssens skip forliste. Etter at hun var dømt ble hun pint. Da tilsto hun at Herlofs Anne (Herlof Lauritssens enke) var den skyldige. Det førte til at Herlofs Anne ble arrestert, og fordi mange vitnet mot henne ble hun dømt og pint på Bergenhus. Tirsdag natt 19. juni 1632 ble «hennes hals omdreiet» i fengselet. Begrepet «omdreiet» tyder på mord, men utelukker ikke selvmord ved henging. Onsdag ettermiddag ble hennes lik bundet til en stige og brent på Nordnes. Dagen etter ble den omtalte piken halshugget på Nordnes.

Herloff Lauritzen, borger i Bergen, omtales 31. oktober (år ??) i et diplom (Bergen museum). Hans hustru het Anne Christensdtr. Herlofs Anne var av god slekt. Under torturen utla hun byfogdens kone Birgitte Hansdatter som medskyldig i trolldomskunstene. Fengslene sorterte under byfogden. Det er derfor mulig at han var delaktig i at Herlofs Anne ble drept i fengselet, natten før hun skulle brennes ? En gjentakelse på retterstedet av beskyldningene mot Birgitte ville ikke ha vært fordelaktig for familien.

Et brev 12. november 1632 fra kongen til lensherren på Bergenhus (N. Rigs-reg.) viser at Birgitte var fri i påvente av at saken mot henne skulle komme opp i retten. Dette har kanskje sammenheng med mannens posisjon og de tidligere opplysningene om at hans tre svogre var villige til å borge for at hun stilte i retten. Kongen krever at dersom hun ble dødsdømt skulle saken forelegges for ham før hun kunne utsettes for tortur. Brevet forteller at ifølge Laurits Markvardssøn skal Anne Herlofs «med ulovligen og utilbørligen pinsel og medført være tvungen at udlægge hans hustru». Lensherren pålegges å sikre at borgermestre og råd ikke hindres i å dømme uten persons anseelse, om Birgitte skulle finnes skyldig.

Birgitte var altså først anklaget av Roluf maler i 1629, deretter under tortur av Herlofs Anne i 1632. Begge anklagene synes å være hevn for krenkelser som anklagerne var utsatt for fra Laurits Markvardssøn. Fordi Herlofs Anne var død begrenset saken seg til anklagene fra Roluf. Saken pågår fra 1633 til 1636 og kan følges i diverse brev i Norske Rigsregistranter, med mange forviklinger og utsettelser. Flere av de utpekte dommerne unnslo seg oppgaven, og ifølge brev i desember 1633 holdt Laurits Markvardssøn og Birgitte Hansdatter seg borte fra Bergen. Kongen pålegger lensherren å tvinge dem til Bergen dersom de ikke møter for retten. Igjen skriver kongen 7. mars 1634 at lensherren skal sørge for at Laurits eller hans fullmektig møter i Bergen når han blir stevnet, for at saken mellom ham og borgermester i Bergen Rasmus Lauritssøn kunne bli pådømt, såvel som for at saken mot Birgitte skal kunne føres, «og andre puncter». Dersom de ikke møter skal de av lensherren tvinges med makt til å møte, for endelig å få sakene avgjort.

Flere av sakene mot byfogden kom til doms i perioden mars til august 1634. Byfogden ble dømt skyldig. Det førte til at kongen 27. august 1634 skrev til lensherren at Knut Mule skulle utnevnes til byfogd i Bergen i stedet for Laurits, fordi han p.g.a. dommene mot ham ikke burde betros en slik stilling. Laurits ble altså for andre gang avsatt fra et fogdeembete. Laurits hevner seg straks mot borgermestre og råd ved å angi dem til kongen for ikke å ha betalt en bot til kongen som de var idømt. Kongen reagerer ved i brev 28. oktober 1634 (N.Rigs-Reg.) å tillate dem å anke sin sak til herredagen.

Kongen ber i brev 12. mai 1636 (N.Rigs-Reg.) lensherren sørge for at Laurits med penger eller av sitt gods tilfredstiller Roluf maler, i den grad han plikter etter dommer mot Laurits, dog med forbehold om at lensherren sørger for at eventuelle krav fra kronen mot Laurits dekkes først.

Laurits og konen satt fortsatt med gården Valestrand. Men kongebrev 23. mai 1636 (N.Rigs-Reg.) viser at både fogden i Nordhordlen Folkvard Broderssøn (Riisbrich) og Anne Pedersdatter, enke etter tidligere lagmann i Bergen Peder Nilssøn, begge gjorde krav på gården. Kongen befalte lensherren å fradømme Laurits gården og gi den til den av de to andre som byr mest i leie for den.

Laurits eide også hus og grunn på søndre side (ovenfor Strandgaten) på Smørsalmenning, og en enghave ved mønsterplassen (Engen, se historien om dr. Sperling i hagen). Det er antakelig denne hagen Arent Nagel får kongelig konfirmasjon på 29. oktober 1636: Kongebrevet ((N.Rigs-Reg.) omtaler den som «en engehave i Bergen beliggende nedenfor Mønsterpladsen ved Nøstet som han skal have tilforhandlet sig af Laurits Markvardssøn, der tilforn haver fæstet denne af byen». Arent Nagel var «svoger» av Laurits, ved at Arents kone Margrete Pedersdatter var datter av Birgittes søster Margrete Hansdtr.

Ved kongebrev 5. november 1636 (N. Rigs-Reg.) får Laurits igjen oppreisning fra kongen. Brevet forteller at oppreisningen har skjedd mot betaling. Et brev samme dato fra kongen til lensherren Jens Bjelke forteller at beløpet er 500 riksdaler, som ifølge gjeldsbrevet forfaller til påsken 1637.

I motsetning til Laurits ble Birgitte frikjent for anklagene som var rettet mot henne. Men hun døde kort etter frifinnelsen, som antakelig skjedde sommeren 1636. Kongebrev 5. november 1636 til Jens Bjelke forteller at «Laurits Markvardssøn i Bergen har givet tilkiende, hvorledes nogle personer der sammesteds hans afgangne hustru, Birgitte Hansdatter, skal have angivet på ære og liv, og hun derfor skal være frikjendt«. Videre forteller kongebrevet at Laurits har søkt hjelp til å få anklagerne til å stå til rette, og kongen instruerer lensherren om å hjelpe med dette.

Byfogden skaffet mye av midlene til to gangers kjøp av oppreisning ved lån fra familien, ikke minst fra Arent Nagel. Lånene ble delvis tilbakebetalt ved overføring av Laurits sine eiendommer. Ved kongebrev 14. novemberr 1636 får han overdratt besittelsesretten til Valestrand gård. Kongen godtar overføring fra Laurits til Arent Nagel og hans kone Else Pedersdtr når Laurits dør eller avstår gården, mot en økning av leien fra 7 til 15 riksdaler.

I slutten av 1636 var Laurits i København. Her utsteder han skjøte 16. desember 1536 på sine hus og gårder ved søndre side (ovenfor gaten) ved Smørsalmenning samt sin engehave ved mønsterplassen i Bergen til «sin kjære svoger» Arent Nagel, som 5. oktober 1638 fikk kongelig konfirmasjon på skjøtet. Skjøtet forteller at han er Arent Nagel skyldig et beløp som Arent har lånt ham og hans avdøde hustru «udi deres nød og trang, og som udi adskillige maader paa mine vegne har caveret og til visse terminer lovet at betale for ham hos kongelig Majestæt».

Eiendomsoverføringene skapte protester. Nordhordland-bøndenes protester mot overføringen av fogdegården Valestrand førte til at kongen i brev 20. april 1639 (N. Rigs-Reg.) til lensherren bemerker at Laurits og nå Arent Nagel hadde fått kongebrev på gården i strid med tidligere dommer og anordninger. Kongen tilbakekalte i brevet tillatelse for Laurits og senere Arent til å overtar Valestrand med underliggende gårder, og bestemmer at de skal forbli fogdegårder.

Laurits omtales også i kongebrev 17. mai 1639 (N. Rigs-Reg.) hvor Johannes Ellingsen Revemb (Revheim, feilaktig kalt Rafn) får oppreisning. Han hadde fått en dom mot seg (på høsttinget 16. november 1638 for Mjelde skibrede, Nordhordland sorenskriveri) for i fylla å nekte å drikke Laurits Markvardssøns skål, fordi Laurits var hans og almuens fiende og ved falske påstander som en tyv hadde fratatt dem fogdegården.

Tross kongens påbud beholdt Laurits og Arent Valestrand i sin besittelse, slik at kongen i brev 16. oktober 1640 (N. Rigs-Reg.) til lensherren må be ham tiltale Laurits og Arent for at de har fogdegården i strid med forordningen.

Siste kjente opplysning om Laurits er i et kongebrev 16. juli 1643 til lensherren. Brevet forteller at Henrik Rantzou hadde fått dom mot Laurits og deretter arrest i hans gård og gods som sikkerhet for betaling av gjeld til avdøde Knut Gyldenstjerne. Tross manglende betaling hadde Laurits solgt Valestrand til Arent. Lensherren pålegges å kreve at borgermestre og råd i Bergen skal undersøke saken og dømme om gårdkjøpet var lovlig.

Summen av saker mot Laurits viser at han utnyttet situasjonen med hyppig skiftende lensherrer som var ukjent med den lokale situasjonen. Derved kunne han skaffe seg økonomisk fordel av forhold han som embetsmann ikke hadde rett til å utnytte, til skade for bøndene.

Laurits antas å være død ca. 1644.

HOVEDKILDE

Historien om slekten omkring Ingeborg og Anna på Berget, Hans Hansen og hans svigersønner er omtalt i artikkelen ”Bergenske studier.  Folk og Forholde i 15- og 1600-tallet.” av A. M. Wiesener, trykt i Bergens historiske forenings skrifter, nr. 38, 1932.