Gerrit løste borgerskap i Bergen 19 juli 1660, omkring 28 år gammel.  I borgerboken står «Gierdt Adriansen Geelmujden føed udj Holland i Gellmujden».

Når kom Gerrit til Bergen ?   Det er antydet at Gerrit i 1660 var ca. 28 år gammel. Han var en av mange utlendinger som ville prøve å skape seg et godt liv her. En forutsetning for borgerskap i byen var at han eide hus. Dersom huskjøpet skulle skje før borgerskapet ble innvilget må han ha vært en stund i byen før dette ble utstedt.

Vi kjenner også mange tilfeller hvor innvandrere i strid med regelverket begynte økonomisk virksomhet i byen flere år før de løste borgerskap.  Det gjelder bl.a. Gerrits sønn Knud sin svigerfar Willaim Hedworth som innvandret i samme periode som Gerrit.

En måned før borgerskapet ble utstedt skjedde en stor brann mandag 18. juni 1660.  Brannen startet kl. ett om formiddagen og varte hele neste natt.  Hele området fra Muralmenningen til Nykirken brant, helt opp til Klosteret. Brannen oppsto ved at en mann kokte tjære i skorsteinen på et loft i Altonagården.  Brannen skal ha kostet menneskeliv, og ca. 350 familier ble husløse.  Etter brannen ble det bevilget penger til støtte for bygging i mur i det tidligere trehusområdet. Vi vet ikke om Gerrit dengang var kommet til Bergen, men det er ikke urimelig å tro at han var i byen under bybrannen mandag 18. juni 1660.

Illustrasjon:  Tegning av brannområdet 1686 ………………

Vi kan ikke utelukke at Gerrit også før 1660 var i Bergen: Kong Christian 2. ga i 1524 et privilegium til nederlandske kjøpmenn fra Amsterdam til å drive kjøpmannskap i byen fra sjøisen smeltet om våren til 14. september, uten å ta borgerskap. Det ga mulighet til i sommerhalvåret å drive forretninger i Bergen uten å være belastet med skatter og avgifter. Vi vet ikke om Gerrit har benyttet denne muligheten. Men det er ikke kjent at han har hatt borgerskap i Amsterdam. Derfor er det lite sannsynlig at han kom til Bergen med denne bakgrunnen.

Et kongebrev ga 1657 de såkalte «portugisjøder» (sefardiske jøder) rett til å ferdes fritt i kongens riker og drive handel der. Det betyr at vi ikke kan utelukke at Gerrit fremsto som jøde. Men dette er mindre sannsynlig p.g.a. de tre stjernene i slektsvåpenet. De symboliserer treenigheten og signaliserer en familie som er kristnet.

Det er påstått at han kom fra Nederland til Bergen ca. 1657. Foreløpig må vi anta at årstallet 1657 er hentet fra en innførsel i borgerboken om «Gert Hollender». Vi har i øyeblikket ikke grunnlag for å påstå at dette er «vår» Gerrit, selv om hans barnebarn fortalte at han vanligvis ble omtalt som Gert Hollender. Vi må holde muligheten åpen. Spørsmålet vil være hvorfor han trengte borgerskap i 1660, dersom han hadde fått det i 1657. I utgangspunktet skal et borgerskap ha vært knyttet til et bestemt yrke.  Dersom han skiftet næringsgrunnlag vil derfor nytt borgerskap være naturlig.  Mest sannsynlig er dette to personer Gert. Gerrit kan likevel ha oppholdt seg i byen uten borgerskap, uten at det er dokumentert.

Gerrit Adriaensz skildres av et barnebarn, som ble født året etter hans død, som en høy og slank, mørk mann, alltid iført sort fløyelsfrakk med gullknapper, tilsvarende vest og knebukser, sorte silkestrømper og spennesko samt sort kasket (hatt) av samme stoff.  Det er også sagt at hodeplagget var en sort fløyelsbaret.    Ifølge dødsboskiftet 1701 hadde han også en stokk med sølvknapp.  Beskrivelsen forteller at Gerrit gjennom hele sitt liv gikk kledd etter gammel nederlandsk kjøpmannskikk, slik vi kan se dem avbildet på nederlandske malerier fra 1600-tallet.

Beskrivelsen av Gerrit ble fortalt til Fredrik Christian Dreyer Geelmuyden av Gerrits barnebarn «Mad.me Raadmand Montagnes», d.v.s. Karen Knudsdtr Geelmuyden, født 7. mars 1702.  Det er altså feil at Karens opplysninger om Gerrit kom fra Karens egen opplevelse av ham:  Karen ble født året etter at Gerrit døde og må ha fått opplysningene fra sin familie.  Karen skal også ha fortalt at Gerrit i Bergen vanligvis ble kalt Gert Hollænder.

Gerrit skal ha vært meget musikalsk, spilte fløyte og hadde en god sangstemme.  Vi må tro at der var musikk i hans hus.  Denne musikalske begavelsen sies å være nedarvet i familien.   Det fortelles om mange familieorkestre i de følgende generasjonene.

Gerrit levde i barokkens tid, men rester av senrenessansen kan også ha preget hans omgivelser, både når det gjelder musikken og de fysiske omgivelsene. Omkring 1650 spilte folk i Overijssel og ellers i Europa på en sylinderformet fløyte, kalt flûte d’Allemand, nå kalt en renessansefløyte. Den var laget av tre, i 1 eller 2 deler, med et hull for munnen og 6 fingerhull.

Illustrasjon:  «Tysk» fløyte, som var vanlig i Nederland på Gerrits tid.

Ola Andreas Stang Geelmuyden påstår at Gerrit ble født omkring 1632.  Grunnlaget for påstanden er ikke oppgitt.  Vi kan derfor ikke være sikker på Gerrits alder.  Ifølge borgerboken ble han født i Geelmuyden (nå Genemuiden) i provinsen Overijssel i nederlandene.  Han ble etter tidens skikk kalt van Geelmuyden («fra Geelmuyden»).

Gerrit ble født inn i et samfunn i krig, men i et område som i hovedsak var befridd fra spansk overherredømme. I det nederlandske opprøret ble nabobyen Hasselt i 1582 erobret av William av Oranien. Når Genemuiden ble erobret er foreløpig ikke kjent, men det skjedde trolig i samme periode. Både Hasselt og Genemuiden lå ved Zwarte Water. Det fremmet handel, tross storbyene Kampen og Zwolle som dominerte området. Vi vet at Hasselt bl.a. handlet med eik som ble fløtet fra nordre Westphalen og med okser avlet i Danmark og drevet til distriktet, hvor de ble slaktet om høsten. Jordbruket var også viktig for Hasselt, som var en liten men velstående by. Velstanden gikk tapt i krigen som begynte i 1568. Det er uklart om Genemuiden fungerte på samme måte som Hasselt.

I Bergen skrives fornavnet hans som Gierdt, Gjert, Gert, Geert, Gerrit og Gerhard. Ifølge barnebarnet Karen ble han ofte omtalt som Gert Hollender. Hans egen signatur finnes med flere ulike skrivemåter, men gjerne Geert og Gerrit (Gæærit).  I motsetning til praksis på 1600-tallet er i denne historien brukt konsekvent kun en variant av navnet, Gerrit. Han har en sønn med samme navn, d.v.s. Gerrit, Geert, Gjert, etc. For lett å skille mellom far og sønn er i tekstene her valgt varianten Geert for sønnen.    
Illustrasjon:  Utsnitt av folio 76a borgerbok for Bergen 1660, det først skriftlige spor av slekten Geelmuyden:
19 Julj  Gierdt  Adriansen Gellmujden,
føed udj Holland i Gellmujden.  (Bergen Byarkiv A-0651 Borgerbok 1551-1751)              ) 

Illustrasjon:  Borgerbok for Bergen fra 1550-tallet til 1751.  Inneholder første notat om Gerrit Adriaensz van Geelmuyden i Norge. (Bergen Byarkiv A-0651/              )

Illustrasjon:  Hele oppslaget folio 75b-76a i borgerbok for Bergen:  Samme kilde som utsnittet ovenfor er hentet fra.  (Bergen Byarkiv A-0651/              ) 

Gerrit ble gift trolig i 1664 med Karen Pedersdtr Montagne, som det året var 31 år gammel.  Det kan stilles spørsmål ved om vielsesåret er riktig, fordi de to eldste barnene kan være født tidligere.  Karen var av en norsk slekt som kan følges til hennes tipptipp-oldemor som må være født før år 1500.  Men hennes far var av dansk slekt, og i hennes mors slekt har Karen bl.a. en nederlandsk født oldefar.

Det var vanlig at overklassen i Bergen hadde en amme til å ta seg av barnene og amming.  Ammer fra Sunnfjord var særlig kjent for å være gode og pålitelige.  Men vi har ingen dokumentasjon for at Gerrit og Karen brukte amme til sine barn.  Derimot kan det dokumenteres at Karens fetter byskriver Thomas Christensen Montagne i 1683 hadde en amme med navnet Boel til å ta seg av sine barn.

Gerrit drev i Bergen en kornforretning en gros, vin og brennevinshandel, import av hollandske varer og eksport av norske varer til Nederland.  I tillegg solgte han krambodvarer.  Hovedgrunnlaget i virksomheten synes å ha vært rederivirksomhet.  Etterhvert fikk han hjelp i handelen i Amsterdam av sønnen Adriaen som ble kjøpmann der. Gerrit hadde i tillegg til sin handelsvirksomhet og sine eiendommer flere skip og skipsparter og må, ifølge skiftet 1701, ha vært en meget rik mann med en formue på 13 325 riksdaler. Til sammenlikning kunne et lite gårdsbruk ved kysten dengang kjøpes for ca. 30 riksdaler.

Under krigen mellom England og Holland (i Bergen kalt Hollenderkrigen) solgte han brød (skipsbrød eller beskøiter) som han i 1677 mottok fra festningens bakeri (3490 voger for 2762 rdl. 5 mrk. 8 s.), dels til et hollandsk krigsskip «Kûcken» og dels til et engelsk skip.  Dette fremgår av en kvittering datert 16. februar 1680 med hans egen signatur under.  Men han skal ha gjort dette oftere, også med andre matvarer og skipsmateriell som tauverk, skipsmaterialer o.l.  Begge krigførende parter hadde ofte skip i Bergen, hvor de også utkjempet et slag i 1665.

Gerrit hadde en fremtredende rolle i Bergen, ikke bare som kjøpmann og skipsreder.  Å påta seg offentlige verv i byen var en plikt som fulgte med borgerskapet, men også en mulighet for å påvirke politikken.  Han ble utnevnt til stadshauptmann, d.v.s. leder for borgervæpningen som skulle bidra til forsvaret av byen. Dette vervet hadde han til 1672. Borgervæpningen var aktiv under slaget på Bergen våg 1665 mellom en engelsk og en nederlandsk flåte.  Viktigere for ham kan det ha vært at han ble utpekt til å delta i det første utvalg av de 16 eligerede menn som 14 August 1679 ble dannet på rådstuen i Bergen.  De 16 elegerte (utpekte) menn var et rådgivende organ som ga uttalelser til magistraten.  De kunne derved påvirke magistratens og kongens beslutninger i en retning som samsvarte med borgerskapets interesser.

Illustrasjon:   Regnskapsbilag 1668 med signatur av «Geert Adriaaenz van Geelmuyden».   Gerrit (”Geert”) Adriaaenz van Geelmuyden solgte i perioden 30. juni til 11. september 1668 tømmer, planker, spiker, etc. til vedlikehold av stillaser på Bergenhus, åpenbart på festningen. Bilaget ble signert av Gerrit (”Geert”) og festningskommandant Johan Caspar von Cicignon. (Riksarkivet, Rentekammerets festningsregnskap 1668-1771, bilag ammunisjonsregnskap mm 1668.)

I perioden 1674-1679 finnes han i skattelistene som en av byens største skattebetalere.  I 1683 nevnes han som en av kun 14 skatteytere i skattegruppe 2.  I årene 1686-1691 oppføres han med en samlet ilagt skatt lik 110 rdl.  Men med store interesser i skipsfarten hadde han også stor risiko for tap, som han noen ganger ble utsatt for.

Tradisjonen forteller at Gerrit i Bergen bodde med sin familie i det femte (syvende) hus på nedre side av Strandgaten, regnet fra Torvet. Det er mulig at dette er en misforståelse basert på det senere bostedet til barnebarnet, Knuds datter, som bodde noen få hus lenger nord.  Han bodde uansett noen få hus fra Torvalmenningen, som gradvis ble utvidet for å beskytte byen mot spredning av branner.  Utvidelsene førte til at Gerrits tomt etter bybrannen 19. mai 1702 (etter Gerrits død) har dannet det sydøstre hjørnet av Strandgaten, mot Torvalmenningen. Tomten må regnes som meget sentral, både på Gerrits og i vår tid.

Det er mulig at han bodde der allerede fra 1660, uten at vi vet det. Vi kan fra 1675 dokumentere at han bodde i 14. rode, fra 1686 kan vi dokumentere at han bodde på eiendommen som senere het 14. rode nr. 26, nå Torvalmenningen 11.

Kart over brannområdet i sentrum før 1916.

Fra Oscar Ihlebæk: Bergensbrannen 1916. Bergen kommune 1958, s. 277 (vedlegg).

Vi vet lite om livet i Gerrits og Karens hus. Det er mulig at de snakket tysk med hverandre. I Nederland snakket de en lavtysk dialekt som var nær beslektet med det tyske språket som var vanlig handelspråk i Bergen. Men vi vet at norske og tyskspråklige personer i Bergen i stor grad forsto hverandre også uten å snakke hverandres språk.

Klimaet var ulikt vår tid. 1600-tallet er den kaldeste perioden i «den lille istid», da klima var kaldere og våtere enn i vår tid. Minimumspunktene var trolig omkring 1660 og 1750. Det var strenge vintre og mye nedbør.  Vår- og høsttemperaturene var kanskje en grad lavere enn i vår tid. Trolig var øket nedbør det største problemet. Det førte til kortere vekstsesong og trolig noe dårligere avlinger enkelte år, med større avhengighet av kornimporten. Det er ikke utelukket at dette i noen grad kan ha øket Gerrits kornhandel. Temperatur og fuktighet vil også ha skapt noe lavere komfort både inne og ute.

I 1665 lå huset og særlig sjøbodene utsatt til for kanonkuler fra engelske skip som skjøt nordfra, innover Vågen. En nederlandsk ostindia-flåte med ekstremt rik last hadde søkt havn i Bergen mens de ventet på konvoi-eskorte til Nederland. En engelsk krigsflåte angrep nederlenderne. I strid med kongens intensjoner ble festningen og borgervæpningen involvert i kampen til forsvar av havnen. Det endte med at engelskmennene trakk seg tilbake. Kongen tapte derved en stor formue og mye politisk anseelse i Europa. Hans hemmelige avtale med engelskmennene om å la dem erobre den rike nederlandske flåten ble ikke oppfylt. Mange hus i Bergen ble rammet av kanonkuler, uten at vi vet om Gerrits eiendommer ble skadet. En kanonkule er fremdeles synlig i tårnet på Domkirken.

Med Gerrits senere rolle i borgervæpningen må vi tro at han deltok i kampene da borgervæpningen beskjøt engelskmennene fra skansene på Nordnes. De bidro også med støttetjenester på Bergenhus.  Men sikre på Gerrits rolle kan vi ikke være: Det berettes også om borgere som flyktet fra byen for å sikre seg selv og sine viktigste eiendeler.

 

Illustrasjon:  Del av engelsk krigskip, skutt løs under slaget på Vågen 1665. Oppbevares på Bergen Sjøfartsmuseum.  Fotograf Torill V. Geelmuyden.

 

Illustrasjon:  Del av engelsk krigskip, skutt løs under slaget på Vågen 1665. Oppbevares på Bergen Sjøfartsmuseum.

Fotograf Torill V. Geelmuyden.

Gerrit Adriaensz van Geelmuyden – hans og familiens språk

Vi må forutsette at Gerrits morsmål var nederlandsk. Dette språket var svært likt enkelte nedertyske (lavtyske, plattyske) dialekter. Nedertysk var vanlig i Bergen, men de nedertyske dialektene var ulike. De varierte fra nær nederlandsk til nær høytysk. Høytysk var vanlig syd i Tyskland og er nærmere det moderne tyske språket. Nedertysk var vanlig i nord-Tyskland, men fungerte også som et fellesspråk for hele Østersjø-området og Hansa-byene. Ca. 60% av det norske vokabularet er av nedertysk opprinnelse.

Handelspråket i Bergen var tysk, og dette er et språk som vi må anta falt lett for Gerrit med hans nederlandske bakgrunn. Men vi vet at i kommunikasjonen mellom tyskerne i Bergen og den norske befolkningen var det vanlig at tyskerne snakket sitt språk, samtidig som nordmennene svarte på norsk. Bergensere og tyskere forsto hverandre i stor grad, uten at de av den grunn kunne snakke hverandres språk.

Vi vet ikke hvilket språk ekteparet brukte i familien. Vi kan ikke utelukke at Gerrit raskt har lært seg norsk. Vi kan heller ikke utelukke at Karen kunne eller i alle fall forsto tysk. I tillegg til at språket var vanlig i Bergen, kom hun fra en familie med mye innslag av dansker og fogder. Kongen var også overhode for endel nordtyske områder, og tysk var derfor mye brukt i sentraladministrasjonen i København, som vi må anta at mange fogder hadde et forhold til, bl.a. under sin opplæringsperiode i Danmark. Tysk var så vanlig for dansk administrasjon og overklasse at en av kongene faktisk ikke kunne snakke dansk.

Vi vet ingenting om Gerrits språkevner. Derfor er det også ukjent om han kunne eller forsto fransk, som på den tid var et mote-språk for overklassen i Europa, eller latin som var de lærdes felles språk.

Det kan være interessant å merke seg at da Gerrits barnebarn Adrian (født 1709) forliste i 1737, brukte han uttrykket «O Gott ! O Gott !» Dette har blitt brukt som et argument for at familien brukte hollandsk eller tysk som sitt hovedspråk i Norge. Men dersom Adrian dro til sjøs 6-8 år gammel og tilbrakte 15 år på hollandske fartøyer, er det mulig at hans språk er mer preget av skipsmannskapets språk enn familiens språk. Da kan uttalelsen ikke brukes som argument for familiens språk.

Dødsboskiftet forteller om Gerrit og Karen

Vi vet ikke når Gerrit døde. Det er antatt at det skjedde i januar 1701, knapt et halvt år før konen Karen, som døde i månedskiftet mai/juni samme år. Gerrits skifte ble holdt 28. februar 1701. Ifølge skiftet var han en meget rik mann med en brutto formue på 13 325 riksdaler. Etter fradrag av gjeld 1 803 riksdaler var netto formue til arv 11 522 riksdaler. (Byfogden i Bergen, arvebok A nr. 2 1690-1706 folio 135b, for konen se folio 150b).

Boets verdier settes i perspektiv når vi vet at et lite gårdsbruk ved kysten dengang kunne kjøpes for ca. 30 riksdaler. Sammen med fiske ga det et nøkternt levebrød for en bondefamilie.

Dødsboskiftet etter Gerrit i 1701 kan fortelle detaljer om livet i huset, om familiens materielle gjenstander og om hans næringsvirksomhet.  Spor av matlaging finner vi i skiftets opplysninger om morter med stang, dørslag, tre store gryter, 1 liten gryte, to skjæringer til å henge dem i, ett stekespidd, og ildtang og ildskyffel til å stelle bålet i den åpne gruen. Skinkekjel og fiskekjel var laget i kobber.

Der er opplysninger om innbo, handelsvarer, skip og eiendommer m.m.  Avskrift av dødsboskiftet med detaljopplysninger om gjenstandene i boet finnes i en egen tekst, “Gerrit Adriaensz van Geelmuyden – hans dødsboskifte”.  Opplysninger om hans eiendommer finnes i teksten “Gerrit Adriaensz van Geelmuyden – hans bolig og eiendommer”.   “Gerrit Adriaensz van Geelmuyden – hans skipsfart” omhandler hans skipsfartsinteresser.

Blant Gerrits gjeld finner vi bl.a. krav for restene av dattersønnen Ludvigs morsarv og hele datterdatteren Karens morsarv. Rentene av hennes morsarv ble motregnet mot utgiftene til hennes underhold under oppveksten.

Gerrit må ha handlet med sønnen Knud, som også var kjøpmann. Knud hadde et krav 105 riksdaler for krediterte varer. Også sønnen Geert hadde et krav på 100 riksdaler, ukjent av hvilken grunn, i tillegg til kravet om kompensasjon for sitt hjemmefølge. Kanskje har kravet på 100 riksdaler sammenheng med Geerts kjøpmannsvirksomhet ?

Svigersønnen Ludvig Middeltorp opprettholdt kontakt med Gerrit. Det vises ved at han skyldte svigerfaren 180 riksdaler.

Gerrit hadde bl.a. en reserve i gull (antakelig små gullbarrer) for 144 riksdaler Av gjenstander til bruk hadde han sølv for 436 riksdaler, tinn 59 riksdaler, kobber 21 riksdaler, messing 12 riksdaler, malm 4 riksdaler, jernfang 3 riksdaler. Han hadde innbo og utstyr av treverk for 105 riksdaler. Det inkluderte bl.a. et kostbart skap i store stuen (16 riksdaler), fire bord, 39 stoler (35 riksdaler) og to forgylte speil (24 riksdaler). 16 malerier var verdsatt til 20 riksdaler. Der var også store verdier i sengeklær (69 riksdaler), duker etc. (32 riksdaler) og linklær (110 riksdaler).

Skiftet nevner kjøpmannsvarer (1549 riksdaler) og skipsparter (6980 riksdaler). Reelt er fordelingen mellom disse postene feil, fordi skipspartene inneholder store verdier i last eller kjøpmannsvarer, anslått til ca. 4100 riksdaler. Det betyr at fordelingen anslagsvis skal være kjøpmannsvarer for 5649 riksdaler og skipsparter for 2880 riksdaler. Det endrer bildet av hans næringsvirksomhet. Hans skipsfart var meget stor blant Bergens redere. Men hans kjøpmannskap viser seg å være av vesentlig større betydning enn skipsfarten. Husk også at skiftet ble holdt om vinteren, som var den stille perioden i handelen. De viktigste varene var hvete og salt, fulgt av bl.a. stoffer, malt, vin og brennevin og franske plommer. Lageret av handelsvarer må i februar antas å være lite, selv om skipslisten i skiftet forteller at hans skip dro med last også på denne årstiden. Vi må anta at hans beholdning av kjøpmannsvarer var vesentlig større i f.eks. august, etter stevnetiden i Bergen, samtidig som også hans gjeld antakelig vil være større på den tiden av året.

Enken Karen fikk i skiftet sin halvdel av felleseiet. Hun overtok både Unneland og jordegodset i Sogn, sammen med bolighuset og tomten med tilhørende steinkjellere og sjøboder samt hagen ved Engen. Hver av de tre sønnene fikk et brorslodd (arvelodd) tilsvarende 1440 riksdaler. Adrian hadde tidligere fått utbetalt så mye at han i dette skiftet ikke mottok noe. Datteren Catharine fikk en søsterlodd (arvelodd) lik 720 riksdaler, og Maries sønn Ludvig og datter Karen delte et søsterlodd med 1/3 til Karen og 2/3 til Ludvig.  Verdiene ble ikke utbetalt kontant. Boets gjenstander og gjeldskrav ble fordelt etter verdi, slik at hver arving fikk verdier tilsvarende sin arv.

Datteren Catharina Johanne fikk en eierandel i bolighuset med tomt og hage og tilhørende sjøboder, samt i de to sjøbodene og nøst i Sandviken og en andel i reperbanen. Tilsvarende andeler ble delt mellom datteren Maries to etterlatte barn, Ludvig og Karen Middelstorp. Barnebarnet Karen fikk også en større andel i disse eiendommene som sikkerhet for den morsarven som Gerrit hadde ivaretatt. Også til Gerrits sønner ble det gitt noen små andeler i eiendommene for å få summene i arveoppgjøret til å gå opp.

Glass nevnes ikke i skiftet. Det kan tolkes som at de ikke hadde glass, eller at det ble ansett som småting som ikke ble tatt med blant boets verdier. Dersom de ikke hadde glass kan de ha drukket av store krus eller seidler som ble sendt rundt bordet. Trolig drakk Gerrit av et av de fem krusene med sølv lokk som nevnes. To av dem var av porselen, inkludert ett vinkrus. Ett var brunt og to små krus var hvite.

Brygging og grovere kjøkkenarbeid kan ha skjedd i ildhuset. Fyrfat og fyrbekken viser behovet for å ha varme i rom som ikke hadde ildsted. Ett par vridde lysestaker i tinn og to par lysestaker i messing tyder på at de brukte kostbare talglys til nødtørftig lys i mørke morgenstunder og kvelder.

Gerrit og Karen må ha sovet i en himmelseng. Det avsløres ved at skiftet forteller om fire gardiner og en kappe for en seng. Gardiner rundt sengen ble brukt for å holde på sengevarmen i kalde hus. Vi vet ikke hvordan tilstanden var i Gerrit og Karens hus. Men stoffhimlingen over sengen skulle på 1600-tallet ikke bare holde igjen varmen i sengen, men skulle også beskytte mot vegglus og andre insekter som falt fra taket. I noen tilfeller ble tilsvarende himlinger også hengt over matbordet, uten at vi vet om det skjedde i Gerrits hus.

Karen sørget for at klærne ble holdt pene. Blant annet hadde de en klespresse til det. Om det var klær eller annet som ble oppbevart i skapene er ukjent. Men de hadde ett skap i den store stuen, ett ute i hagen, et gammelt skap på salen og et lite skap med leddiker i. I tillegg sto en kiste i kjellerstuen. Det er uklart om skapet i hagen var ved bolighuset. Det er kanskje mer trolig at den nevnte hagen er landstedet ved Lille Lungegårdsvann.

Familien hadde endel sengeklær. At det blant sengeklærne nevnes to likputer viser at de levde med bevisstheten om at døden ville komme til huset. Det var bra å være forberedt.

Familien fulgte tidens rikmannskikk med å ha mange sølvgjenstander, særlig til bruk for servering ved spisebordet. Men tallerknene og mange serveringsfat var nøkterne i tinn. Tinn omtales gjerne som fattigmanns-sølv, men bør her sees som et utslag av nøktern velstand.

Moderne bestikk med kniv, skje og gaffel finnes ikke i huset. Gafler manglet helt. Det betyr at familien fulgte den gamle skikken å spise med fingrene. Kniver nevnes heller ikke. Det må bety at hver person hadde sin kniv, f.eks. i beltet, og at de brukte sin egen kniv ved måltidet. Derimot nevnes 12 fine skjeer og 8 daglig-skjeer, alle i sølv. Dette var i en periode hvor sølvskjeer var kostbare. Bøndenes skjeer var gjerne i tre eller horn, og ble ofte delt av flere ved samme måltid. På denne tid var det også vanlig at besøkende hadde med seg sin egen skje. Huset hadde 20 skjeer. Men de hadde så mange som 56 tallerkener og 37 stoler, inkludert 18 forgylte lærstoler, 12 rysslær-stoler (rysslær er rødt lær av kalveskinn), 6 med vevet trekk og Gerrits egen lenestol. Sammen med husets 20 duker og 60 servietter antyder disse tallene at der ble holdt store selskaper i huset.

Skikken var å skille menn og kvinner i selskapene. De oppholdt seg i ulike rom, slik at hensynet til det andre kjønn ikke la hemninger på selskapet. I tillegg var rikelig alkoholservering vanlig.

Store selskaper ble holdt i en sal i andre etasje mot gaten. I første etasje var det oftest to stuer mot gaten. Den ene ble brukt som kontor og mottaksrom for kjøpmannen. Det er sannsynlig at også Karen og Gerrits hus fungerte slik. Huset har fremstått som et overklassehus, bl.a. med sine to kostbare forgylte speil og sine 16 malerier. Kan vi undre på om disse maleriene kom fra Gerrits hjemland Nederland, omkring Rembrandts tid ?

Dødsboskiftet forteller hvordan hans uvanlig store formue var plassert.  Vel halvparten av bruttoformuen (52,4%) besto av eierandeler i skip.  Handelsvarer utgjorde tilsynelatende 9,4%. Det er misvisende, fordi verdien av skipspartene i stor grad inkluderte last, d.v.s. kjøpmannsvarer. Reelt utgjorde eierparter i skip bare ca. 21,4%, mens 42,4% var kjøpmannsvarer.

Oversikt over formuen i Gerrits dødsboskifte 1701
	PROSENT**			BELØP
Handelsvarer		11,6		1549
Skips-parter *		52,3		6980
VARER OG SKIP			64,0	8529
Unneland	3,4
Sogn	3,2
På landet		6,5		870
I Bergen		12,4		1650
EIENDOM			18,9	2520
Gull		1,1		144
Sølv		3,3		436
Diverse		3,3		435
LØSØRE			7,6	1015
GJELD OG KRAV
Umyndiges midler	3,6
Hjemmegifte Geert	3,8
Annen gjeld	4,6
Skifteomkostning	1,5
Skyldig gjeld		-13,5		-1803
Krav mot andre			9,4	1254
Netto gjeld	-4,1			-549
Brutto bo			100,0	13335
Netto bo		86,4		11522
* Skipsparter inkluderer mye handelsvarer i form av skipslast.
** Tabellen er utregnet med omtrentlige tall, d.v.s. at mindre feil er tilstede, stort sett under 0,1%..

Eiendommene i Bergen utgjorde 12,4% av bruttoformuen. Verdiene var i hovedsak knyttet til bolig, boder for oppbevaring av handelsgodset og andel i en reperbane.  Gårdene utenfor byen var den halve gården Unneland, som utgjorde 3,4%, og jordegods i Sogn tilsvarende 3,2% av boets formue.

Unneland kom fra enkens slekt og hadde fulgt den slekten i flere generasjoner.  Gerrit har altså her ikke investert i jordbrukseiendommer.  Men i tillegg har han i Sogn eiet jordegods tilsvarende 12 løp smørs leie som også kom fra Karens slekt. Eiendommene i Bergen må være hans egne investeringer.  De utgjorde 1/8 av bruttoformuen og var i hovedsak knyttet til bolig, boder for oppbevaring av handelsgodset og andel i en reperbane, som må ha vært viktig for hans  skipsfartsinteresser.  Kun ett hus synes å ha vært brukt til utleie av boliger.  Handelsvarer og skip utgjorde ca 2/3 av brutto formue.  De viktigste varene var hvete og salt, fulgt av bl.a. stoffer, malt, vin og brennevin og franske plommer.  Vurdering av handelsvarenes omfang bør ta hensyn til at boet ble registrert i februar.  Vi må anta at det meste av varene ble solgt om høsten, og at nye varer kom inn ut på våren. Lageret av handelsvarer på denne årstiden må antas å være lite, selv om skipslisten i skiftet forteller at hans skip dro med last også på denne årstiden.

Utestående gjeldskrav utgjorde ca. 1/10, som må sees i forhold til at boet skyldte ca. 1/7 av brutto.  D.v.s. at boets gjeld var større enn boets krav.  Skyldig gjeld kan deles opp i midler som han ivaretok for sine myndlinger (3,6), sønnen Geerts hjemmegifte for å likestilles med sine søsken (3,8%), annen gjeld (4,6%) og omkostninger ved skiftet (1,5%).  Det betyr at det meste av gjelden var ivaretakelse av umyndige slektningers arv.  Helheten skaper inntrykk av et bo som ikke bare var uvanlig stort, men som også var i økonomisk solid tilstand.

Ulike sølvgjenstander illustrerer familiens velstand og status, mens et lager av gull (antakelig gullbarrer) trolig var en reservekapital.  Ulikt innbo og utstyr i tinn, kobber, messing, malm, jern og tre, samt 16 malerier, sengeklær, duker, lintøy, m.m. er knyttet til familiens drift og selskap som ble holdt.  Det er ikke urimelig å anta at mange av de 16 maleriene kan være importert fra Nederland.   Den «private» del av boet var liten, sett i forhold til den del av boet som ble brukt til næring.

Boets brutto formue da Gerrit døde var 13325 Riksdaler 5 mark 11 skilling. Netto formue til arv  var 11 522 rdl.  Til sammenlikning kunne et lite gårdsbruk ved kysten dengang kjøpes for ca. 30 riksdaler og sammen med fiske gi godt levebrød for en bondefamilie.

Slektens våpen og valgspråk

Gerrit skal ha ført slektens våpen, uten at det er dokumentert.  Vi vet ikke når han tok det i bruk, eller om hans far eller farfar også brukte våpenet.  Det er et borgerlig våpen som ikke antyder noen forbindelse til adel. Våpenet viser på en grønn bakgrunn en springende brun hjort med samlede bakben under tre (1, 2) seksoddete gull stjerner.

De tre stjernene er et symbol på treenigheten og symboliserer ofte en kristnet familie. Det er derfor sannsynlig at slekten har konvertert til kristendommen. Våpenet kan leses som en bekreftelse på familietradisjonen om at slekten opprinnelig var spanske jøder.

Under skjoldet skal slekten ha brukt valgspråket «Semper idem». Oversatt fra latin betyr det «Alltid den samme».

Semper idem eller Alltid den samme gir asosiasjoner til stoisk filosofi fra gresk klassisk tid.  En stoiker skulle ha selvkontroll og være upåvirket av motgang.  Han skulle være preget av fasthet og ikke la seg påvirke av destruktive følelser.  Han skulle «ha en stoisk ro», d.v.s. et fullt overblikk og en uendret væremåte, uansett hva som skjer.

Vi vet ikke om det var dette som ble lagt i forståelsen av valgspråket, men det virker sannsynlig.  Det har oppstått i en periode da den klassiske perioden med Hellas og Roma var store forbilder.  En kjøpmann kunne bli utsatt for mange tilbakeslag.  Han var også avhengig av tillit fra sine handelsforbindelser og hadde behov for at de oppfattet at de alltid ville få den forventede reaksjon fra ham i handelen. Semper idem kan ha vært et godt valgspråk for en kjøpmann.

Det er foreløpig ikke dokumentert om dette valgspråket var brukt allerede av Gerrit. Mer sannsynlig er valgspråket «Semper idem» valgt av Gerrits sønn Knud. Dette er ikke dokumentert, men Knuds datter Karen fortalte at Knud var preget av tidens ”honette ambisjon”. Det antyder at Knud var opptatt av tidens forfinete krav til etikette i overklassen, som kunne bestå av en noe underlig ”finhet” med overdrevne og merkelige manerer. Et av de viktigste etikette-kravene var å alltid være den samme i sinn og utvortes oppførsel, uten opphisselse eller utbrudd av lidenskap eller overilte handlinger. Det er dette kravet som uttrykkes i valgspråket «Semper idem», eller «alltid den samme».

Gerrits offentlige verv

Gerrit hadde en fremtredende rolle i Bergen, ikke bare som kjøpmann og skipsreder. Å påta seg offentlige verv i byen var en plikt som fulgte med borgerskapet, men også en mulighet for å påvirke politikken. Samtidig var det mange som forsøkte å unngå slike verv fordi tidsbruken hemmet deres kjøpmannsvirksomhet. Kanskje kan Gerrits langvarige verv antyde at han var villig til å påta seg disse, og at dette ikke bare var en tvang for ham.

Gerrits konflikter

Navne-tradisjoner og praksis på 1600-1800-tallet

Fornavn

Det var vanlig å oppkalle barn etter nære forfedre eller slektninger som man ville ære.  Praksis kunne variere mellom familier, tid og områder.  Men følgende var vanlig:

Oftest skjedde oppkallingen ikke før den oppkalte var død.  Sosialt fremstående personer ble gjerne oppkalt før de mindre fremstående.  Dersom familien drev gård som var overtatt etter den enes familie, ble gjerne den aktuelle familien oppkalt først.  Dersom det var viktig å oppkalle en person, kunne oppkallingen bli gjentatt flere ganger dersom det/de første barnene døde.  Men i andre tilfeller ble dette sett som en ulykke, og oppkallingen ble ikke gjentatt.

Dødeligheten i eldre tid førte ofte til at en enke eller enkeman satt alene igjen med barn.  Kjønnsrollefordelingen førte til at en enke trengte en ny ektemann for å sikre gårdsdrift og levebrød.  En enkemann trenge en ny kone for å ta seg av kvinnepliktene i hus og på gård, og for å ta seg av barnene.  Derfor ble den gjenlevende ofte gift kort tid etter dødsfallet.  Det fortelles at i gårdsamfunnet kunne enken få frierier allerede før avdøde var begravet.  Det var vanlig at den avdøde ektefellen ble oppkalt ved første barnefødsel i det nye ekteskapet.

Oppkalling skjedde helst ved hele navn, eventuelt også med hele dobbeltnavn.  Men i noen områder og perioder kunne det også skje som forbokstav-oppkalling.  Dersom det var viktig å oppkalle en bestemt person, og kjønnet var feil, kunne de velge en annen kjønnsvariant av samme navn, f.eks. Lars / Larsine.

Farsnavn

Et barn ble gitt et patronymikon eller farsnavn, ved at -sen/-son/-søn ble tilføyet farens fornavn.  Navnet ble normalt ikke overtatt av neste generasjon.  I noen tilfeller finnes forvirring rundt patronymikonet.  En ikke tilstedeværende far kan unntaksvis føre til at farsnavnet blir byttet ut med morens navn.  Det gjelder særlig ved noen barn av enker eller barn født utenfor ekteskap.  I andre tilfeller kan et barn finnes med farsnavnet etter morens nye ektemann eller etter en fosterfar.  Gifte kvinner finnes oftest med sitt eget farsnavn, men kan også finnes med ektemannens farsnavn, oftest i byene.  Alle variasjonene er likevel unntak:  Det normale var at det var personens eget farsnavn som ble brukt.

Etternavn

I den største del av befolkningen var etternavn ikke brukt  Derimot ble gårdsnavnet tilføyet fornavn og farsnavn.  Det fungerte som et identifiserende element, og var en mellomting mellom etternavn og adresse.  For mange innvandrerslekter ble innvandrerens fødested brukt på samme måte.  Men gårdsnavnet ble normalt byttet med det nye gårdsnavnet når en person flyttet.  I innvandrerfamilier var det vanligere at fødestedet ble beholdt som etternavn også av etterkommerne.

Det var likevel ikke uvanlig at endel innvandreres etterkommere ikke fortsatte bruken av hans etternavn.  I andre tilfeller utelot også innvandreren etternavnet.

Mange familier må på 1600-tallet ha hatt en navne-identitet, uten at den gjenfinnes i kildene.  Det vises ved at når navnet blir synlig, gjenfinnes det hos mange søsken, i noen tilfeller også i en noe bredere slekt.  Det er ikke uvanlig i slike tilfeller at en søskenflokk tar et navn som må ha vært knyttet til morens familie, like gjerne som farens.

Slektsnavn var sjeldnere brukt i vanlige bondefamilier.  Det var oftere en indikasjon på en familie som var innvandret eller var en fremstående familie i samfunnet,  eventuelt hadde en borgerlig næring eller sosiale ambisjoner.

Gifte kvinner brukte ofte mannens etternavn.  Men praksis var ikke stabil.  Kvinnene kan like gjerne finnes med eget etternavn som med mannens etternavn.  Andre ganger finnes de med bare fornavn og patronymikon, uten etternavn.

Omkring 1800-tallet skjer en gradvis endring. Familier som ikke hadde etternavn begynner å bruke patronymikonet som etternavn, d.v.s. en generasjons patronymikon blir brukt av etterkommerne som etternavn.  I landdistriktene skjedde dette særlig omkring 1900.  Men i byene kan praksisen finnes allerede på 1700-tallet, uten at dette ble en almenn og stabil praksis.  Parallelt finnes en liknende utvikling med gårdsnavn som gradvis tas i bruk som slektsnavn.  Også her begynner utviklingen i byene, og først godt ut på 1800-tallet og delvis inn på 1900-tallet blir det vanlig i landdistriktene.

Gerrit og Karens barn og tjenere

Fødselstidspunkt for Gerrit og Karens barn er delvis ukjent.  Tilsynelatende er de fem siste barnene født i løpet av fem år 1667-1671.  De to eldste barnene kan være født 1664-1665.   Det kan stemme med påstått vigselsår 1664.  Men det er også antydet at de to eldste barnene kan være født 1661-1662.  Dersom det er riktig må vielsen ha skjedd tidligere, og der kan være rom for flere barnefødsler i tiden 1663-1666.  Mangel på bevarte og presise kilder betyr at vi har mangelfull kunnskap om denne fasen av Gerrit og Karens liv.

På 1600-tallet var barnedødeligheten stor, særlig i de første leveårene.  Det var ikke ukjent med en statistisk barnedødelighet omkring 13% i første leveår.  Før konfirmasjonsalder døde ofte hvert fjerde barn.  Samtidig må vi tro at med god økonomi, god mattilgang og romsligere boliger var det noe mindre barnedødelighet i overklassen enn i befolkningen som helhet.  I motsatt retning virker det faktum at dødeligheten i byene var vesentlig større enn på landsbygden.  Vi kan ikke vite om Gerrit og Karen ble rammet ved at ukjente barn døde tidlig.

Gerrit Adriansz van Geelmuyden (1632-1701) og Karen Pedersdtr. Montagne (1633-1701) hadde 5 sønner og 2 døtre:

2-1-a   Marie Geelmuyden (ca. 1663-1684)  ca. 21 år gammel
2-1-b   Peder Gerritsz van Geelmuyden  (ca. 1663-1723 ) ca. 58-62 år gammel
2-1-c   Knud Gerritsz van Geelmuyden ( ca. 1667-1749 )  ca. 82 år gammel
2-1-d   Catharina Johanne Geelmuyden ( ca. 1668-1744 )  ca. 76 år gammel
2-1-e   Adriaen Gerritsz van Geelmuyden ( 1669-   ) 
2-1-f   Hans van Geelmuyden ( 1670-ca. 1684 )  ca. 13 år gammel
2-1-g   Geert Gerritsz van Geelmuyden ( 1671-1721 )   50 år gammel

NB  Koden som er brukt for hvert barn betegner at de er i andre generasjon, første barnekull i den generasjonen, og deretter alfabetisk nummerering innen barnekullet.  For etterkommere med flere ekteskap vil hvert ekteskap med barn utgjøre ett kull.

Det var vanlig at overklassen i Bergen hadde en amme til å ta seg av barnene og amming. Ammer fra Sunnfjord var særlig kjent for å være gode og pålitelige. Det er sannsynlig at Gerrit og Karen brukte amme til sine barn, men vi har ingen dokumentasjon på det. Derimot kan det dokumenteres at Karens fetter, byskriver Thomas Christensen Montagne, i 1683 hadde en amme med navnet Boel til å ta seg av sine barn.

Etter nederlandsk skikk, delvis også gammel norsk overklasseskikk, skulle barnene ikke delta ved foreldrenes fellesmåltid før de var store nok til å oppføre seg. Deretter var det skikken at de sto ved bordet. Bare de voksne satt. Mest sannsynlig gikk skillet senere ved konfirmasjonen, slik at barnene deretter fikk sitte.  Men her må påpekes at konfirmasjon i Norge ble innført så sent som i 1736.

Skattelistene gjør det delvis mulig å følge hvem av barnene som bodde hjemme fra år til år, og hvor mange tjenere familien hadde hjemme i huset.

I de første årene fra 1664-1679 var alle barnene hjemme.  Deretter viser skattelistene at barnene delvis var bortreist.  I 1679 reiste den eldste sønnen Peder 14 år gammel til København for å studere til prest.  Han ble der til 1682.

Datteren Marie ble gift allerede i juni 1680 (eller 1682?)  med kjøpmann Ludvig Middelstorp. De bodde i nabolaget og drev krambod. Vielsen ble utført etter et kongebrev datert 10. mai 1680. Det ga tillatelse til at paret ble viet i hjemmet uten trolovelse eller lysing fra prekestolen. Maria var bare 16-18 år gammel, og Ludvig var 18-21 år gammel. Dette var et meget ungt brudepar. Vi kan ikke utelukke at bruden var gravid. De kan ha søkt tillatelse til å holde vielsen hjemme i huset for å ha den mer diskret. Men vielse i huset kan også være et utslag av jakten på status.

I 1683 bodde 5 barn hjemme: Knud, Adrian, Hans, Giert og Catharina.  Med utgangspunkt i tidens akademiske skikk må vi tro at sønnen Peder nå kan ha vært enten i stilling som huslærer el.l. eller på studietur i Europa.

Tiden omkring 1684 kan ha vært tung for familien. Maria døde omkring mars/april. Hans døde 13 år gammel, men vi vet ikke om det var før eller etter skattelisten 1684. To hjemmeboende sønner nevnes. På grunn av lav alder er det sannsynlig at Geert var hjemme. Knud og/eller Adrian må ha vært bortreist. Datteren Catharina må ifølge skattelistene ha flyttet hjemmefra allerede før skattelisten 1684, ca. 15 år gammel eller yngre. Antakelig er hun satt i tjeneste som del av sin opplæring til husmor.  Vi kan ikke vite om hun senere har flyttet hjem igjen, fordi det enkelte år kun nevnes antall barn som bodde hjemme, uten at kjønn er opplyst.  Neste gang vi finner opplysning om henne er i 1701, da hun var fadder i Amsterdam for broren Adriaens datter.

I 1685 og 1686 er Knud det eneste av barnene som bodde hjemme.  Deretter må Knud ha reist, for i 1688 er kun sønnen Adriaen hjemme.   Adrian reiste fra Bergen trolig i 1688. Han kom ikke tilbake.

I perioden 1689 til 1692 bor tre av barnene hjemme.  Det må være Knud, Catharina og Geert.

Sønnen Knud ble gift og satte eget bo i 1694. I koppskattmanntallet 1700 står Knud med egen husholdning, men bor i samme rode som faren. Avstand i manntallslisten mellom Knud og Gerrit antyder at de bodde i hvert sitt hus.

Ola Stang Geelmuyden antyder at da datteren Catharina Johanne giftet seg  med Lyder Fasting, kan det ha vært mot farens ønske.  Det synes som om et element av familietradisjon her kommer til syne.

I 1700 var kun en sønn tilstede.  Den hjemmeværende sønnen kan ha vært den yngste, Geert.

Tradisjonen forteller at sønnene etter tur oppholdt seg i Nederland på besøk hos sin slekt.  Om det også gjelder døtrene er ukjent, men vi vet at Catharina Johanna i 1701 var fadder i Amsterdam.   I tillegg til besøkene i Nederland kunne guttene også være borte for å gå i lære. Dødsboskiftet etter Gerrit i 1701 forteller at Adrian hadde gått i kjøpmannslære i England før han slo seg ned i Amsterdam som kjøpmann.

Det var vanlig å hjelpe barnene å etablere seg ved å gi dem hjemmegifte, d.v.s. et beløp eller en verdi. Det ble normalt gitt i forbindelse med ekteskapet og skulle være likt for alle barnene. Likheten gjaldt i alle fall innen samme kjønn. Når det gjaldt arv var en sønns arvelodd dobbelt så stort som en datters arvelodd.

Gerrit og Karen bidro med hjemmegifte («hjemmefølge» eller medgift) til alle sine barn, unntatt Geert som i 1701 fremdeles var ugift. Geert fikk derfor beløpet utbetalt forlodds i Gerrits dødsboskifte med 503 riksdaler. Adrian var hjulpet med 1500 riksdaler til bruk i England og Amsterdam.  Et brorslodd i dette skiftet var 1440 riksdaler. Det førte til at Adrian ikke fikk noe arvelodd, fordi hans forskudd var 60 riksdaler høyere enn arven.  Adrian må i tillegg tidligere ha fått sitt hjemmegifte, siden han ellers ville hatt krav på 503 – 60 = 443 riksdaler som ikke nevnes i skiftet etter Gerrit.

I tillegg til egne barn var også andre slektninger i huset: Etter at Maria døde 1684 ble Gerrit formynder for barnene Ludvig og Karen Middelstorp. De kan ha vært i huset hos besteforeldrene.  De kan også delvis ha vært hos sin far og hans nye kone. Men barnebarnet Karen nevnes 1700 i huset. I Gerrits skifte blir oppfostringskostnader for henne motregnet mot rentene av hennes morsarv, som Gerrit har ivaretatt.

Både praksis med lik fordeling av hjemmegifte (utjevnet ved arvefordelingen) og motregning av oppfostringskostnader viser tidens strenge regnskap med økonomiske fordeler.  Det var trolig en naturlig konsekvens av tidens generelle pengefattighet og barns behov for rettferdig fordeling av midler de trenger for å etablere seg.

I perioden 1687-1689 var Gerrit også formynder for Johanna Adelus de Lillienskiold Montagne.  Hun bodde hos ham. Hun var datter av Karens bror Peder Pedersen Montagne, toller i Bergen. Johanna Adelus ble 1689 gift med en svoger av sin fetter Knud Gerritsz van Geelmuyden, nemlig Jan Storch som døde 1694.  Hennes neste ektemann Enevold Kiønig anla rettsak mot hennes slektninger Thomas Christensen Montagne og Gerrit Adriaensz van Geelmuyden.  Se under teksten Konflikter.

I hele perioden 1683-1700 hadde familien to tjenestepiker og en tjenestedreng.  Det er trolig at de ikke bare hadde oppgaver i huset. De må også ha utført oppgaver knyttet til næringsdriften. 1683-1688 het drengen Samuel Monsen, I 1689 het drengen Jens.  Som tjenestepiker finner vi 1683-1684 Agata Clausdtr.  Agata kan være identisk med piken som kaltes Augusta Clausdtr. i 1685.  1683-1685 finner vi også Anne Janszdtr, som kan være identisk med Anna Jensdtr. som var der i 1686.   Agnete Christensdatter hadde 1686 kommet i tjeneste i stedet for Agata (Augusta ) Clausdatter.

Vi vet ikke noe om tjenestefolkenes evner til å lese og skrive. Det kan ha hatt betydning for deres funksjon i tjenesten. Sølvi Sogner har gjort undersøkelser om slike kunnskaper hos unge, vesentlig sjøfolk, arbeidere og tjenestepiker, som hadde emigrert fra Bergen til Amsterdam omkring Gerrits tid: Ca. 40-50% av mennene kunne signere selv, mens bare 8-10% av kvinnene som kom fra Bergen kunne signere. Tilsvarende tall for personer fra landdistriktene på Sørlandet var vesentlig lavere. Vi vet ikke om dette gjenspeiler kunnskapsnivået blant arbeiderbefolkningen i Bergen, eller om de utvandrende arbeiderne hadde andre kunnskaper enn gjennomsnittet.  Evne til å signere behøver ikke nødvendigvis å bety evne til å lese, og enda mindre til å skrive.

Om arrangerte ekteskap og behovet for raskt å bli gjengift