Gerrit var kjøpmann og skipsreder i Bergen. For å kunne drive selvstendig næringsvirksomhet i privilegiesamfunnets tid løste han borgerskap i Bergen 19. juli 1660. En forutsetning for borgerskap i byen var at han eide hus der. Han påtok seg å betale skatter og ha offentlige verv i byen, samtidig som han fikk del i byens privilegier. Betaling av skatt skaper en av kildene hvor vi finner informasjon om Gerrit.

Etter tradisjonen drev Gerrit en kornforretning en gros, vin og brennevinshandel, import av hollandske varer og eksport av norske varer til Nederland, hvor sønnen Adrian senere hjalp ham etter å ha slått seg ned som kjøpmann i Amsterdam.

I skiftet 1701 nevnes både kjøpmanns og krambodvarer. Det er ikke dokumentert at han selv og Karen drev krambod, men vi vet heller ikke at han har gitt avkall på en slik tilleggsinntekt.

Blant kjøpmannsvarene som nevnes i skiftet er mye tekstiler, malt, hvete, fransk vin, franske plommer, fransk brennevin, fransk salt og spansk salt.

Gerrits aktivitetsområde finnes når vi ser hvilke utenlandske områder hans skip gikk til i perioden 1684-1701. Skipene gikk fra Norge og Danmark til England, Skotland, Nederland, Frankrike, Spania, Portugal og Østersjøområdet. Det stemmer godt overens med hvor hans kjente kjøpmannsvarer kom fra. Det er også sammenfallende med Bergens normale handelsområde: Det var på 1600-tallet ikke vanlig å drive skipsfart utenfor det nevnte området, fordi risikoen var meget høyere og investeringsbehovet større ved seilas i og nær Middelhavet, i Atlanterhavsfart og i Ostindiafart.

Defensjonskip i klasse 3 (med 12 kanoner) ble mye brukt til å hente salt fra Frankrike. De ble senere satt i klasse med de mindre skipene i klasse 4. De fikk da fra 1684 redusert sine privilegier ved at deres toll på salt øket fra 3 til 5 2/3 riksdaler pr. lest. I 1685 signerte Gerrit Geelmuyden og 7 andre borgere en petisjon (søknad) til kongen. De protesterte mot de nye reglene. Salt hadde p.g.a. tidligere tollregler vært rimelig i Bergen, men prisen ville nå øke med 50-66 %. Med 30-50 lester lastekapasitet ville lasten i skip av klasse 4 bli for liten til å dekke omkostningene i salt-fart til Frankrike. Samtidig var store defensjonskip av 1. og 2. klasse for kostbare å sende i den farten. Det varte ikke lenge før salttollen igjen ble redusert. Gerrits deltakelse i petisjonen til kongen viser at han må ha vært aktiv i saltfrakten på Frankrike, og at han på denne tid antakelig var en ikke ubetydelig skipseier.

Det er tidlig synlig at Gerrit var en rik mann og en av byens største skattebetalere. Det er også trolig at han øket sin rikdom.

I 1674 omtales han som en av de 8 fornemste handelsmenn i Bergen. (Norske Magasin bd. 2, s. 479, Braems reise i Norge 1673-1674.)

I 1676 var han nr. 101 blant dem i 4. klasse som betalte en krigsskatt i Norge på 1/4 spd. daglig. De tre første klassene besto av 105 personer, fjerde klasse av 120 personer. Dette plasserer ham blant landets 225 rikeste personer i 1676. Men vi skal være oppmerksom på at blant hans samtidige finnes enkelte personer som var 4 til 10 ganger rikere enn Gerrit.

I 1683 er han ført i skattemanntallets 2. klasse, som bestod av kun 14 personer. Det antyder at han økonomisk var blant de par dusin rikeste menn i byen på den tid. Han må ha hatt stor økonomisk fremgang 1676-1683. Bare for årene 1686-1691 betalte han i samlet skatt 110 riksdaler

I en innberetning år 1700 nevner magistraten byens 26 fornemste og rikeste menn. Gerrit er ikke nevnt blant disse. Det antyder at han økonomisk enten hadde hatt tilbakegang eller var blitt passert av andre, mer fremgangsrike kjøpmenn. Hans skipsflåte ble 1696-1701 redusert fra tre til to eneeide skip og fra 15 til 11 andeler i skip. En mulig tolkning er at han hadde redusert sin virksomhet p.g.a. alderen. Dødsboskiftet viser likevel betydelig økonomisk aktivitet i handelen.

Selv om Gerrit åpenbart har vært blant byens elite, er det ikke vanskelig å identifisere en håndfull kjøpmenn i Bergen som var klart rikere enn ham. Den mest fremstående kjøpmannen i Bergen var Jørgen thor Møhlen, som økonomisk og statusmessig lå langt foran Gerrit. Jørgen thor Møhlen drev også en mer mangesidig virksomhet og tok større økonomisk risiko. Der er få spor av samarbeid mellom dem, men de var partseiere i det samme lille skipet og satt sammen i utvalget De eligerte menn (se nedenfor i kapitlet ”Offentlige verv”).

Dødsboskiftet viser at Gerrit også bidro til kongens finansieringsbehov. I 1701 har han utestående 300 riksdaler i en obligasjon fra kong Christian 5. Der var ikke betalt rente på 11 år, det tilsvarte et krav på 180 riksdaler. I tillegg hadde han senere lånt kongen 200 riksdaler. Kongen var en meget dårlig betaler som utsatte tilbakebetaling så lenge som mulig. Det må derfor antas at det var strategi for en kjøpmann å bidra til kongens finansieringsbehov, i bytte for godvilje når kjøpmennene i Bergen trengte vedtak som styrket deres handel.

Sensommeren 1668 leverte han i to og en halv måneder tømmer, andre trevarer og spiker til Bergenhus festning. Hans signatur finnes på regnskapsbilaget fra 17. september 1668

Gerrit (”Geert”) Adriansen Geelmuydens signatur 17. september 1668. (Rikarkivet, Rentekammerets festnings-regnskap.)

Under krigen mellom England og Nederland kjøpte Gerrit i 1677 brød fra festningens bakeri, totalt 3490 våger skipsbrød for 2762 riksdaler 5 mrk. 8 s. (en våg = 18,52 kg). Han solgte brødet til et hollandsk krigsskip «Kücken» og til et engelsk skip. Kvitteringen datert 16. februar 1680 (!) har hans signatur (Riksarkivet, rentekammerregnskap). Tradisjonen sier at han flere ganger solgte også andre matvarer og diverse tauverk og skipsmateriell til begge krigførende parter.

De rike på 1600-tallet investerte i jordbrukseiendommer, handel, skipsfart og i mindre grad i produksjonsanlegg (faktorier). Jordbrukseiendommer var den tryggeste løsningen, men ga samtidig liten avkastning.

Gerrit investerte ikke i landbrukseiendommer. Jordegodset utenfor byen var Karens arv eller medgift fra sine foreldre.

Etter tradisjonen drev familien gården Unneland ved forpaktere. Jordbruksprodukter ble ukentlig brakt fra Unneland til huset, hvor bl.a. smør ble veiet nøye opp og fordelt til faste kunder i byen. Gårdene i Sogn har trolig bare gitt inntekter ved utleie til bønder som brukte gårdene.

Jordegodset bidro til familiens inntekter. Tradisjonen om neste generasjon gir grunn til å tro at også Gerrit og Karen var nøye med å ivareta disse inntektene. Gerrit hadde to ridesaler, så han har hatt gode muligheter til å dra for å inspisere gården.

Det synes som om Gerrit heller ikke i byen kjøpte eiendom med investeringsformål. Et huskjøp i 1681, solgt 1682, kan være et unntak. Men han kan ha overtatt huset for å sikre et gjeldskrav ? Han har også disponert et leiet hus som han fremleiet til flere beboere. Det synes som om han har hatt et øye for inntektsmuligheter, også på felt hvor han ikke satset mye.

Det er mulig at Gerrit investerte i hvalfangst. Det første hvalfangerskipet ble sendt til Grønland i 1697 og virksomheten varte i ca. 25 år. Fangsten skjedde delvis ved Grønland, men også i mer nordlige farvann. Det er uklart om Gerrit deltok i virksomheten. Kanskje er her en forveksling mellom ham og sønnen Geert.

Gerrit har i det vesentlige konsentrert seg om sitt kjøpmannskap og skipsfart. Hans eiendommer i byen er i stor grad et hjelpemiddel i den sammenheng. De to steinkjellerne nedenfor bolighuset, de tre sjøbodene samme sted og bodene og nøstet ved Rothaugen i Sandviken var viktig utstyr for en Bergens-kjøpmann. Lagerkapasitet var en nødvendighet. De relativt brannsikre steinkjellerne ga høy sikkerhet i en brannfarlig by, og var sammen med sjøbodene der sentralt plassert nær Torget og hans egen bolig. Brannsikkerhet må også ha vært et viktig element ved bodene i Sandviken, utenfor det mest brannfarlige området. Det reduserte kjøpmannens risiko for tap.

Hans kvarte eierandel i reperbanen på Nøstet er en naturlig investering i en skipsfartsby, men må først og fremst sees i tilknytning til hans egne skipsfartsinteresser. Andre typer produksjonsvirksomhet («faktorier») er ikke funnet når det gjelder Gerrit.

En annen av eierne i reperbanen var Abraham von Erpecom, som også var en av de største skipsrederne i Bergen. Felles eierinteresser i diverse skip tyder på at Abraham og Gerrit har hatt god kontakt og samarbeid. Andre av Gerrits samarbeidspartnere ser ut til å være Daniel Wolpmann og Jacob Andersen. Blant skippere som han hadde et langvarig samarbeid med var Gunder Berentsen.

I 1670 finner vi ikke Gerrit som skipseier. Etter 10 år i Bergen er det trolig at han ikke hadde investert i skip. Kanskje hadde hans økonomi enda ikke gitt spillerom for så store og risikable investeringer, eller han kan ha drevet med en viss forsiktighet på 1660- og 1670-tallet. En internasjonal kjøpmann i Bergen hadde alltid høy risiko når varene ble fraktet til og fra byen på skip. Kombinert med skipseie øker risikoen. Det er først fra 1684 vi kan dokumentere at han også drev med skipsfart.

Det er mulig at Gerrit også tidligere eide skip. Men det blir spekulasjoner. Skipslistene forteller bare unntaksvis om skipenes eiere. I 1670 hadde byen også 6 defensjonskip, uten at eierne er navngitt i listen. Vi vet derfor ikke når Gerrit først kjøpte eierandeler i skip. Usikkerheten understrekes av senere opplysninger: I 1684 eide han ifølge listene andeler i to skip. Året etter nevnes disse skipene ikke. Derimot nevnes eierandel i et tredje skip. Senere synes det som om et av de først nevnte skipene dukker opp igjen i listene. Vi må derfor tro at når Gerrit nevnes som eier i skipslistene, er disse eierforholdene et minimum. Vi kan anta at mange eierandeler er skjult, enten unevnt eller under listenes betegnelse «og flere». Samtidig vet vi at Bergensrederne i 1670 hadde kun 46 skip, og at det i årene som fulgte skjedde en stor utvikling i skipsflåten. Det er derfor ikke utenkelig at Gerrit ikke eide skip før 1670, men en gang i den følgende perioden begynte å interessere seg også for denne virksomheten.

Vi må forutsette at han i sin tidlige kjøpmannsperiode leide skipsrom når han trengte frakt til sine varer, fordi det var økonomisk fornuftig. Utenlandske, særlig hollandske skip var økonomisk mer konkurransedyktige enn skip fra Bergen. Når han først investerte i egne skip er ukjent. At han begynte med skipsfart sier noe om et økonomisk overskudd som skulle plasseres. Det sier også noe om skipsfartens inntektsmuligheter og om hans risikovillighet ved å plassere overskuddet i skip i stedet for i jordegods. Gerrit ble etterhvert en av Bergens største skipsredere.

Oversikten over Gerrits skip viser at han i stor grad valgte å kjøpe parter i defensjonskip. Slike væpnede skip hadde større muligheter til å forsvare seg mot kapring. Samtidig fikk skipene noe redusert toll som gjorde skipsfarten mer konkurransedyktig, særlig i forhold til nederlandske skip. Det er mulig at innføringen av ordningen med defensjonskip fra 1670 var grunnen til at Gerrit begynte å investere i skip. Reglene for defensjonskip varierte med årene og skapte usikkerhet om de økonomiske handelsvilkårene (toll). I tillegg var det høy risiko i krigsperioder, fordi kongemakten hadde rett til å bruke skipene i slike perioder, samtidig som kongen av hensyn til statsfinansene var tilbakeholdende med å betale skipsredernes utgifter.

Vi kan forutsette at skipsfarten brakte ham store inntekter, men kildene forteller at skipseiere i Bergen også hadde store tap ved skipsforlis og kapring. Det er lite sannsynlig at Gerrit ikke skal ha blitt rammet i likhet med andre skipsredere og kjøpmenn. Både internasjonal handel og skipsfarten var virksomheter med høy tapsrisiko. I gode tider kunne skipsfart gi god fortjeneste. I andre perioder var fraktratene lave, samtidig som forlis eller kapring kunne gi store tap. Når vi ser på hans eierinteresser i 1701 var risikoen derfor spredt på 13 skip. Han tok risikoen ved å eie to skip alene. I de andre og partseide skipene eide han i 1701 ½ i ett skip, ¼ i 4 skip, 1/8 i 4 skip, 5/64 i ett skip og 5/128 i ett skip. Når vi ikke tar hensyn til skipenes størrelse og kvalitet kan vi derfor si at knapt halvparten av skipsinvesteringene var høyrisikoinvesteringer hvor han eide to skip alene, og vel halvparten var en begrenset risiko ved at den var fordelt på 11 skip som han eide sammen med andre redere.

Graden av risikovillighet varierte: I 1688 eide han kun ett skip som eneeier. I 1696 var han eneeier av 3 skip og hadde eierparter i 15 andre skip. Hans rolle i Bergens skipsfart er tydelig i 1696, da kun tre skipsredere hadde større skipsflåte enn ham: Jørgen thor Møhlen var den klart største og mest risikovillige med 11 eneeide skip (972,5 trelastlester) og parter i kun 8 andre skip. Jacob Andersen Widing hadde 5 eneeide (564 trelastlester) og parter i 16 andre skip. Abraham von Erpecom hadde like mange eneeide (3) og partseide (15) skip som Gerrit, men hans eneeide skip (430 trelastlester) var noe større enn Gerrits (340,5 trelastlester). Dette var byens fire klart største redere i 1696. Ved Gerrits dødsboskifte er hans flåte redusert til to eneeide skip og andeler i 11 andre skip, delvis med last.

Risikoen var størst med eneeide skip fordi konsekvensene av et tap ble store. Gerrit må ha vært risikovillig som plasserte så store verdier i skip. Ved å spre sine eierinteresser på flere skip kunne Gerrit både spre risikoen og disponere skipsrom til flere destinasjoner. Det ga flere muligheter i handelen. Men her må vi ikke glemme at vi ikke vet om han også benyttet den mer kostbare muligheten til å leie skipsrom på andre skip.

Med så stor skipsflåte som han etter hvert fikk, hadde han trolig kapasitet til det meste av sitt eget transportbehov. Han har sannsynligvis også leiet bort fraktekapasitet på skipene sine. Det er tydelig at handelen var lønnsom og at inntektene langt oversteg tapene ved forlis. Med økningen i hans skipsflåte må skipsfarten ha fått stor betydning for hans virksomhet. Men hovedfokuset var fortsatt på kjøpmannsvirksomheten.

Bergens-redere tapte under Gyldenløve-feiden 1675-1679 nær 100 000 riksdaler. Blant disse rederne (mer enn 18) nevnes Gerrit Geelmuyden, Job Jacobsen Dischingtun, Lyder Fasting, Berent Middelstorp og Cort von Wida.

Gerrit var allerede 1691 blant de største rederne i Bergen. Det er sannsynlig at omfanget av skipsinvesteringene og risikofordelingen på få eller mange skip varierte med hvor god handelen var til ulike tider, og med variasjonen i risiko for å bli kapret under krig i Europa.

I lange perioder når andre europeiske land var i krig, men Danmark-Norge var nøytral, var det svært lønnsomt å satse på skipsfart i Bergen.