Ifølge familietradisjonen skal slekten Geelmuydens stamfar Gerrit Adriansz nedstamme fra spanske jøder.  De skal være utviste fra Spania. Noen elementer tyder på at denne tradisjonen kan være korrekt. Men vi vet ikke når slekten eventuelt ga avkall på jødedommen og ble kristnet. Det må eventuelt ha skjedd i perioden 1500-1660 eller tidligere. Vi vet heller ikke om tradisjonen er knyttet til Gerrits mannslinje eller til andre av hans forfedre.  Slektsvåpenet inneholder tre stjernene som er et symbol på treenigheten og signaliserer en familie som er kristnet.

BAKGRUNN

Familietradisjoner er ofte forvrengt eller feil. I mange tilfeller har de en kjerne av sannhet, men er nærmest ugjenkjennelige fra tradisjonens faktiske opprinnelse. Er det grunn til å tro på tradisjonen om at vi nedstammer fra spanske jøder ?  

Familietradisjoner blir oftest brukt til å forherlige familien, d.v.s. at de har et positivt innhold. I dette tilfellet må innholdet ansees som negativt i sin tid: Jødene var nektet adgang til Danmark-Norge, og slapp kun inn med kongelig dispensasjon. På grunn av historiene i bibelen om Jesu død, var de i stor grad negativt omtalt i Europa. I de katolske landene ble de delvis forfulgt, delvis tvangsdøpt, og delvis tålt av økonomiske hensyn. Forholdene ble ikke bedre i de protestantiske områdene. Martin Luther fremsto etter hvert svært jødefiendtlig og hans holdninger preget i stor grad de protestantiske områdene. I Norge var jødene utestengt ved lov inntil 1840-tallet. Når tradisjonens innhold må ha vært sosialt negativt i sin tid, blir det mer sannsynlig at tradisjonen er korrekt.

Generelt om jødene i Europa, og særlig i Spania og nederlandene

Jødene kom tidlig til Europa og Spania. Allerede på Salomos tid skal jøder ha slått seg ned i arabiske land, visstnok også i Spania. Etter Jerusalems fall og ødeleggelse ca. år 70 ble mange jøder tatt som slaver og ført til Roma og til de romerske områdene nord for Alpene, antakelig også til Spania. Etter Bar-Kochbas opprør 132-135 e.Kr. ble Palestina en romersk militærkoloni, og den jødiske staten opphørte å eksistere. Nå forsvant igjen mange jøder fra Palestina. Antall jøder i Persia, Palestina og Romerriket i 1. århundre e.Kr. er anslått til 7-8 millioner, av dem 2-3 millioner i Palestina. Det siste tallet, jøder i Palestina, ble mer enn halvert etter år 70 og opprøret 132-135.

I Europa var jødene ofte forfulgt og utsatt for pogromer på 1200- og 1300-tallet.  Særlig etter Svartedøden 1348-49 økte forfølgelsene. Jødene ble forvist fra England (1290) og Frankrike (1394). Fra 1421 ble jødene i større grad forvist fra områder i vest-Europa, først fra mange tyske områder, senere syd-Italia, Spania og mange andre områder. Store grupper av jøder forflyttet seg til områder i Polen, Litauen og det Ottomanske Balkan. Store grupper dro også til nord-Afrika og Levanten (innerste Middelhavsområdet). Av ca. 200 000 jøder som omkring 1492 oppholdt seg i Spania dro antakelig ca. 50 000 til nord-Afrika eller østover. De øvrige ble i stor grad tvangskristnet enten i Spania eller senere i Portugal. Antakelig nær 70 000 dro fra Spania til Portugal, hvor de i 1497 ble tvangskristnet gjennom tvunget massedåp. De gjenværende døpte jødene i Spania ble i det vesentlige gradvis innlemmet i det kristne samfunnet. I Portugal besto jødene i større grad av personer som hadde vært forberedt på å ta et offer for sin tro i form av å rive opp sine røtter og forlate Spania, tåle forfølgelse og økonomisk ruin for å unngå å la seg døpe i Spania i 1492. I Portugal var der samfunn av tilsynelatende kristne krypto-jøder helt opp på 1900-tallet, med stadig utvandring østover.

Krypto-jøder defineres som døpte jøder som fremstod som kristne, men levde som jøder i det skjulte.  Begrepet marranere (”marranos”) kan defineres som ny-kristne som faller tilbake til jødedommen, mer eller mindre åpent. Det kan (og generelt for Europa bør) brukes om de som er mer eller mindre krypto-jøder, men for Italia er det også mye brukt generelt om ny-kristne som åpent går tilbake til jødedommen.

Nederlandene var reelt tømt for jøder i 1549, med unntak av noen marranoer som fikk bli værende i Antwerpen. Omkring 1570 var utpressingen av jøder fra vest-Europa i stor grad gjennomført, med forbud mot deres tilstedeværelse gjennomført i store områder. Prosessen var ikke kun et spansk fenomen.

I Spania var det relativ ro omkring jødene frem til ca. 1390. Men på 1390-tallet oppsto voldsomme jødeforfølgelser også i Spania. Minst 200 000 jøder i Aragonia og Kastilla lot seg døpe under dette presset. De ble betegnet som nykristne. Etter perioden med tvunget massedåp 1391-1415 ble det mer ro om jødespørsmålet. Men rykter og prestenes historier mot jødene bidro til å skape og opprettholde et økende press mot jødene i Spania. Spanias herskere Ferdinand og Isabella (gift 1469) hadde store pengeproblemer, og jødene var blant Spanias rikeste grupper. På betingelse av at kongeparet hadde den øverste ledelsen og fikk overta all eiendom fra de som ble dømt, tillot de i 1480 paven å innføre inkvisisjonen i Spania (gjennomført 1481). Derved oppsto et nytt press mot de nykristne jødene. Frykten for inkvisisjonen medførte også at jødene ikke lenger våget å la seg døpe, fordi de som kristne kom under inkvisisjonens jurisdiksjon. Eksemplet om kvinnen som nektet å spise flesk en lørdag viser hvor farlig det var å bli sett av inkvisisjonen: Hun spiste aldri flesk, fordi det gjorde henne kvalm. Men denne forklaringen trodde ikke inkvisisjonen på: Hun måtte som ikke-fleske-spisende nykristen være en skjult jøde: Hun ble dømt og ble brent på bålet.

I 1492 kapitulerte maurerne i Granada, den siste mauriske besittelsen i Spania. Da krigen var slutt ble jødenes økonomiske bidrag mindre viktig. Etter erobringen av Granada utstedte Ferdinand og Isabella et dekret som forbød utførsel av sølv og gull. (Det er likevel påvist at mange jøder fikk med seg sølv, gull og andre eiendeler da de utvandret.) Deretter fulgte 30. mars 1492 et dekret om at alle jøder som nektet å la seg døpe måtte forlate Spania innen tre måneder. Det er påstått at det da var ca. 200 000 jøder igjen i Spania. Mange skal nå ha latt seg døpe, men minst 70-80 000 ble fordrevet. Siste frist for å forlate landet var 2. august 1492, samme dag som Columbus og hans besetninger gikk ombord i skipene for hans første oppdagelsesreise mot vest. Utvisningen av jødene var bl.a. muliggjort av de store tvangsdøpte gruppene 1391-1415, som gjorde handel og industri mindre avhengig av de gjenværende jødene. Men jødene i Spania og Portugal var likevel fortsatt aktive bl.a. i handel og i industri som drev med ullstoffer, silke og lærprodukter.

I 1492 ble jødene utvist fra Sardinia og Sicilia, 1497 skjedde den store tvangskristningen i Portugal og i 1498 ble jødene utvist fra Navarre og fra det franske Provence. 1485-1510 ble jødene forvist fra mange italienske byer og tilslutt fra det meste av Italia syd for Roma. Mange av jødene som ble utvist havnet i Italia, Afrika eller det tyrkiske riket.

Portugal beskyttet de jødene som hadde konvertert til kristendommen inntil 1536, da den portugisiske inkvisisjonen startet.

Mellom 1390 og 1480-årene valgte kanskje 3/4 av den spanske jødiske befolkningen å konvertere til kristendommen fremfor å bli drevet ut av sitt hjemland av kirke og krone. Men konverterte jøder (conversos) ble mistenkt, ikke uten grunn, for bare å være kristne i navnet. Dermed utløste de sterkere frykt og hat fra kristne naboer enn jøder som valgte eksil. Når de nå hadde større sikkerhet, makt og nærhet til kristne enn på noe tidligere tidspunkt ble de konverterte jødene i Spania en trojansk hest i det kristne samfunn. Det resulterte i at også konverterte jøder (conversos) ble forvist i 1492.

Presset fra jødeforfølgelsene etter 1390, det negative klimaet overfor jødene i det følgende århundret, de nykristnes problemer med inkvisisjonens forfølgelser etter 1480 og jødenes utdrivelse medførte at jødene ble presset ut av Spania og senere Portugal. Det er kjent at mange religiøst forfulgte jøder i denne perioden slo seg ned i nederlandene, hvor Amsterdam tillot dem å leve som jøder. Det samme gjaldt den tyske byen Hamburg. I andre områder i Tyskland og i Frankrike, Polen og Italia måtte de leve som kristne, og studere hebraisk og skriftene i det skjulte. Også de jødiske levereglene måtte begrenses til den skjulte private sfæren. Det svekket de jødiske samfunnene.

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 2. utgave, 3. opplag, har følgende tekst om ”sefardim, sefarder eller sefardiske jøder, betegnelse på de jødene i Spania og Portugal som ble fordrevet i 1490-årene og senere slo seg ned i Nord-Afrika, Italia, Balkanlandene og Tyrkia, noen også i Vest-Europa, særlig Nederland. Navnet stammer fra Sefarad, brukt av profeten Obadja om Spania (Obad 1,20). Benevnelsen sefardim blir ofte brukt feilaktig om jøder av ikke-ashkenazisk opprinnelse.” Begrepet ashkenazim eller ashkenasiske jøder ble brukt om polske og tyske jøder. Mange av de sefardiske jødene var etterkommere av tvangdøpte jøder som ble utdrevet fra Spania og havnet i Nederland, Hamburg, m.m.

Ladino er betegnelsen på et blandingspråk som utviklet seg på 1200- og 1300-tallet blant jøder på den iberiske halvøy ved at de tok opp hebraiske ord i spanske dialekter (men ikke i samme utstrekning som i jiddisch på tysk grunn). Først da jødene ble fordrevet fra Spania, tok ladino til å bli et særskilt jødisk språk, ofte skrevet med hebraiske bokstaver. Det ble særlig bevart i sørøst-Europa (Tyrkia og Balkan).

Århundret 1470-1570 preges av at jødene i Europa ble forfulgt og drevet ut fra sine hjembyer. Flertallet av jøder i vest-Europa ble i denne perioden fordrevet til de polske og ottomanske områdene i øst. Åpen tilslutning til jødedommen ble nå helt utryddet i Spania, Portugal, Italia syd for Roma, Nederlandene og fransk Provence (unntatt pave-områdene ved Avignon).

Nederlandene (dagens Nederland og Belgia) var effektivt renset for jøder innen 1549, med unntak av noen ”marranos” som ble tillatt å forbli i Antwerpen. Også i Tyskland og resten av Italia ble jødenes bosteds-områder sterkt redusert.  Marranos betegner jøder som hadde konvertert til kristendommen, enten tvunget eller for å unnslippe forfølgelse, men som i det skjulte fortsatte å praktisere jødedommen (kryptojøder).

Det var en vanlig utvikling blant jøder i Europa at de, i alle fall utad, ga avkall på sin religion. I tillegg fremsto et stort antall jøder som kristne (ny-kristne, d.v.s. antatt kristne etterkommere etter jøder fra den iberiske halvøy), samtidig som de privat og i det stille også holdt fast ved sin jødedom (krypto-jøder).

Omkring 1570 endret holdningene seg overfor jødene. En hovedårsak er de religiøse konfliktene etter reformasjonen. Det gjorde det vanskelig å hevde at jødene skilte seg ut som den ene åpenbart feiltroende gruppen. I tillegg hadde herskerne økonomiske behov for dyktige folk til å fremme handel og industri.

I nederlandene skjer på 1570-tallet en markert endring i holdninger som gradvis åpner muligheter for jødene. Etter revolusjonen 1572 kollapset det stabile styresettet. Mye av landet ble i de følgende tiår preget av uro, med brudd på gamle regler og privilegier. Lederne blant opprørerne mente at jødene kunne gi materiell støtte i kampen mot Spania.

Fra ca. 1570 skjedde en endring, hvor jødene i flere områder i Europa gradvis ble invitert tilbake for å fremme stedenes handel og industri. På 1570- og 1580-tallet oppmuntret hertugen av øst-Frisland til jødiske bosetninger i Emden og Aurich (Gans: Zemach David p. 125 og Anklam: Judengemeinde in Aurich p. 5). Frisland er distriktet nordvest for Overijssel. I Overijssel finner vi byene Geelmuyden (Genemuiden), Zwolle og Kampen. Hertugens oppmuntring kan ha sammenheng med at tidligere nederlandske flyktninger fra hertugens av Alba sine herjinger nå tok med seg sin kapital og handelsvirksomhet og trakk sydover igjen, ettersom opprøret mot Spania ble konsolidert. Dette skapte nye behov for kapital og handel i øst-Frisland. De fleste jødiske innvandrerne til øst-Frisland i denne perioden kom fra kirkestatene i Westphalen.

I 1582 ble det holdt en synode for tysk jødedom. Den skapte (delvis gjenopprettet) ett enhetlig rettslig og fiskalt system for alle tyske jøder, bl.a. med 5 høyere rabbiner-domstoler i Frankfurt, Worms, Fulda, Friedberg og Günzburg. Jødene bl.a. i øst-Frisland hørte under domstolen i Frankfurt.

Jødenes gjeninnvandring i Nederland hadde sammenheng med revolusjonen i 1572, og det stabile styrets kollaps. Uroen som nå fulgte veltet gamle skikker og privilegier. Det skapte en situasjon hvor opprørslederne fant det strategisk å satse på økonomisk og materiell støtte fra jødene i kampen mot Spania. Wilhelm av Oranien håpet også at aksept av jødene ville gi ham en sterkere posisjon i kontakt med den tyrkiske sultanen, som også var Spanias erkefiende.

I Antwerpen hadde der vært en koloni av portugisiske jøder, mange av dem av slekt som var drevet ut av Spania. Et angrep på Antwerpen i 1576 fikk dem til å spre seg, bl.a. til Køln, Middleburg og Rotterdam. (se Pohl: Portugiesen in Antwerpen pp. 65-67.) I 1570- og 1580-årene flyttet grupper av tyske jøder, særlig fra øst-Frisland, over i de nordøstre nederlandske områdene, særlig til provinsen Groningen, rett nord for Overijssel.

Antwerpen ble tatt av spanjolene i 1585. Likevel fortsatte marranere fra nederlandene å slå seg ned i Antwerpen, den sentrale handelsbyen, frem til 1595 da den nederlandsk blokaden ble utvidet til andre flamske havner, slik at handelsmenn i Antwerpen mistet sine reservehavner, hvor de tidligere hadde kunnet omgå blokaden. Dette førte til at portugisiske krypto-jøder fra Antwerpen etablerte et jødisk samfunn i Amsterdam fra 1595. Av samme grunn oppsto samtidig marraner-kolonier i Hamburg, Emden og Rouen. Mange av jødene som etterhvert slo seg ned i Amsterdam var portugisiske marranere som kom direkte fra Portugal. Fraktkontraktene deres viser hvilken handel de hadde og hvilke steder de handlet med. Kontraktene ble inngått foran Amsterdams notarius publicus.

Jødene i Amsterdam ble tillatt å drive handel, men ble stort sett utestengt fra detaljhandel og håndverk. De kunne praktisere sin religion ved private bønnestunder i sine hjem, men fikk ikke drive offentlig religionsutøvelse. Den første synagogen i Amsterdam ble ikke tillatt åpnet før i 1639.

Forfatteren Jon Entine tegner et negativt bilde av Ashkenazi, d.v.s. jøder fra øst i Europa. På 16-1700-tallet var stereotypen av en ashkenazi en jøde som var kuet, religiøst gammeldags, lite utdannet (bortsett fra lesing) og lite velegnet til krevende yrker. Voltaire beskrev generelt jødene ut fra bildet av en ashkenazi. Motsatsen var en sefardisk jøde, d.v.s. med bakgrunn i Spania eller Portugal. Denne gruppen ble på 16-1700-tallet i større grad vurdert som meget velutdannet og kunnskapsrik om samfunnet, og kunne være fullt på høyde med utdannete og kultiverte mennesker i vest-Europa. De sefardiske jødene hadde lenge sett seg som overlegne i forhold til de østeuropeiske jødene. Den gradvise innvandringen av sefardiske jøder, nykristne og conversos til nederlandene og andre områder (f.eks. Amsterdam, Antwerpen, London, Hamburg, Frankfurt og Bordeaux), etter hvert som det ble tillatt, endret gradvis synet på jødene i vest-Europa. Sent på 1600-tallet ble de bedre ansett enn tidligere. Velutdannede jødiske kjøpmenn og bankmenn ble sett som idealer i sin bransje. Dette førte også til at sefardiske jøder ikke levde like lukket i sine egne samfunn, men integrerte seg mer i samfunnet. Særlig i nederlandene ble det mer inngifting i det lokale samfunnet, særlig ved at jødiske kvinner ble gift med ikke-jødiske men. Dersom dette også beskriver Geelmuyden-slektens bakgrunn er det sannsynlig at det jødiske innslaget i familien kom fra en kvinne. Samtidig gir tradisjonen ingen antydninger om det. Foreløpig må det ansees uavklart om slektens tradisjon betyr at det jødiske innslaget kommer via en mann eller en kvinne. DNA-undersøkelser kan kanskje avklare det spørsmålet.

Hva er slektens sannsynlige historie dersom tradisjonen er korrekt ?

Den generelle historiske bakgrunnen er forenlig med familietradisjonen om at slekten Geelmuyden nedstammer fra spanske jøder.  Når tradisjonen også kan oppfattes som en negativ belastning for slekten, er det grunn til å tro at tradisjonen er basert på historiske fakta.  Vi må derfor anta at noen av slekten Geelmuydens forfedre var jøder som i perioden 1390-1502 utvandret fra Spania og etterhvert, kanskje etter flere generasjoner, havnet i nederlandene.

For Geelmuydens forfedre kan vi anta at det er ca. 50% sjanse for at de emigrerte fra Spania via Portugal, og ca. 50% sjanse for at de emigrerte via et annet land.  Fra Portugal gikk den videre utvandringen delvis i bølger, med særlig stor utvandring 1497-1500, på 1530-tallet og igjen på 1580-tallet da den portugisiske inkvisisjonen ble effektiv.

Gerrit Adriansz ble født ca. 1632.  Vi anslår hver generasjon til å være ca. 30 år eldre enn den neste.  Etter dette skal hans tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar (8 generasjoner bak) være født ca. 1390 og hans tipp-tipp-oldefar (5 generasjoner bak) være født ca. 1480. Omkring denne perioden må vi anta at utvandringen skjedde. Det må med andre ord være en meget gammel tradisjon. Dette kan også passe med at tradisjonen er så enkel i sin form, helt uten detaljer bortsett fra de tre elementene: spanske, utviste, og jøder.

Når slekten kom til nederlandene er ukjent.  Men navnet Gerrit Adriansz er rent nederlandsk.  Det tyder på at i alle fall faren Adrian sine foreldre var aklimatiserte i nederlandene.  (Forutsatt at han ikke, som enkelte, hadde både et nederlandsk og et spansk/jødisk navn.) Det er et argument for å antyde at slektens innvandring til nederlandene må ha skjedd senest omkring 1570-1590.

I Nederlandene var det ikke tillatt med ekteskap utenfor troen.  Det betyr at kristne ikke kunne gifte seg med jøder.  Det kan antyde at familien i Nederlandene mest sannsynlig fremsto som kristne.  I tillegg var det ikke akseptabelt at en jødisk mann hadde et forhold til en kristen kvinne.  Derimot tålte de bedre at en kristen mann hadde et forhold til en jødisk kvinne, eventuelt at kvinnen konverterte til kristendommen.  Tradisjonen sier ikke noe om hvilken gren blant Gerrits forfedre som opprinnelig kan ha vært spanske jøder.  Det er ikke nødvendig at dette var farslekten bakover.  Det kan ha vært hans mors eller farmors forfedre.  Vi vet ikke.

Dersom de fremsto som jøder eller maranos kan vi forutsette at de ikke var i nederlandene i perioden fra 1549 til ca. 1570.  Gerrit Adriansz van Geelmuyden ble født ca. 1632.  Vi kan anta at hans far er født omkring 1600 og at hans bestefar ble født ca. 1570.  Etter disse beregningene kan vi gjette på at det var hans oldefar (eventuelt en meget ung bestefar) som innvandret til nederlandene.

Dersom familien tidlig var absorbert i den kristne flertallskulturen kan innvandringen ha skjedd langt tidligere.  I sistnevnte tilfelle må vi også regne med sannsynligheten for at de kan være inngiftet i den opprinnelige nederlandske befolkningen.  Men dersom de tidlig var absorbert i den kristne flertallskulturen må vi anta at det ble mindre sannsynlig at tradisjonen om spanske jøder ble bevart, men dette var fremdeles ikke utelukket. I kristen sammenheng i Bergen har tradisjonen om spanske jøder overlevet i familien.

I spekulasjonene over hva som kan ha skjedd i det halvannet århundrede som gikk frem til Gerrit Adrianssz sin fødsel, er det viktig å huske at vi vet lite.  Vi vet f.eks. ikke om slekten fortsatte som jøder, om de ble tvangskristnet (tvangsdøpt), eventuelt hvor dette skjedde (mest sannsynlige gjetning er i Portugal etter utstøting fra Spania, men det kan også ha skjedd i Spania), om en eventuell tvangskristning førte til at de ble kristne eller falt tilbake til jødedommen, eller om de ble krypto-jøder.  Derved vet vi heller ikke om de, da de på ukjent tidspunkt kom til de nederlandske områdene (nå Nederland og Belgia), fremsto som kristne eller jøder.  Det spørsmålet kan ha stor betydning for deres muligheter i området, og kan være avgjørende for spørsmålet om de kunne oppnå stabilitet, eller igjen måtte flytte på seg når jødene ble utsatt for nytt press.

I Europa på 15-1600-tallet snakket jødene stort sett hebraisk, jiddisk, spansk og portugisisk.  Om slekten Geelmuyden omkring 1600-1660 hadde et av disse eller nederlandsk som primærspråk er ukjent.

Slektens stamfar Gerrit er født i den lille byen Genemuiden (gammel skrivemåte:  Geelmuijden) ca. 1632. Byen lå ca. 12 kilometer fra den store handelsbyen Kampen. Den lå heller ikke langt fra Zwolle og innen rekkevidde av Amsterdam.  I Tyskland var det mer sjelden at jødene fikk slå seg ned i de store byene.  Det var mer vanlig at de slo seg ned i landsbyer i nærheten av de store byene.  Der opererte de bl.a. som bindeledd mellom by og land og deltok i langdistansehandel.  Jødenes muligheter i Amsterdam er omtalt ovenfor. Men hvordan var mulighetene for å slå seg ned i de lokale større byene Zwolle og Kampen, eller andre større byer i Overijssel ?  Midt på 1600-tallet ble de økonomiske og religiøse konsekvensene av jødisk immigrasjon til byene mye diskutert.  Resultatet ble delvis at mindre byer nær store sentra tillot jødene å slå seg ned, men andre byer som f.eks. Utrecht stengte jødene ute. På 1650-tallet slapp de inn i Amersfoort (nest største by i provinsen Utrecht).  I provinsen Overijssel ble det tatt beslutninger om jødenes mulige tilbakekomst i flere byer: Deventer sa nei i 1654, Zwolle sa nei i 1657.  Men Kampen slapp jødene inn i 1661, og Zwolle gjorde endelig det samme på 1680-tallet.  Slektens plassering i den lille byen Genemuiden nær Kampen og Zwolle er derfor forenlig med at de fremdeles i første del av 1600-tallet kan ha blitt oppfattet som jøder, men som aktive handlende slo seg ned i en småby nær de viktige byene for å kunne dra nytte av handelsvirksomheten der.  Men foreløpig er dette kun spekulasjoner.

Gerrit Adriaenzen van Geelmuyden fremsto i Norge som kristen. I tillegg viser det borgerlige slektsvåpenet et kristent element:  Over den springende hjorten står tre stjerner. De tre stjernene symboliserer treenigheten.  Vi vet ikke om slektsvåpenet ble tatt i bruk allerede i nederlandene.  Dersom dette kan fastslås er det mulig at vi kan plassere det kristne elementet i slekten lenger tilbake i tid.  Plasseringen i en liten by nær Kampen og Zwolle er forenlig med at de kan ha blitt oppfattet som jøder, men behøver ikke bety at dette var et faktum på 1600-tallet.  Det er også mulig at en tidligere generasjon som jøde har plassert familien der, eller at de p.g.a. jødisk bakgrunn plasserte seg der fordi det var tryggere og mindre utfordrende enn med tidligere jødisk bakgrunn å plassere seg i de store byene som hadde en klar holdning mot jødene.

Konklusjonen på spekulasjonene er at vi vet ingenting konkret om familietradisjonen.  Men de elementer som er kjent om slekten og om generelle forhold og hendelser i Europa og med jødene, virker forunderlig i overensstemmelse med det vi ville forvente om familien, dersom tradisjonen var korrekt.  Når tradisjonen i tillegg må anses å ha vært negativ, gir dette grunnlag for å mene at tradisjonen om at familien nedstammer fra spanske jøder kan ha en høy grad av troverdighet.

Litteratur om jøder i Europa:

Per Katz:  Jøderne i Danmark i det 17. århundrede. (København 1981).

Jonathan I. Israel:  European Jewry in the Age of Mercantilism 1550-1750. (The Littman Library of Jewish Civilization 1998.)

John Edwards:  The Jews in Christian Europe 1400-1700.  (1988)

DNA og den sefardiske diaspora:  Spanske og portugisiske jøder i Europa.

Skrevet av Abraham D. Lavender, dr.Ph, sosiolog, spesialist i etnisitet og jødiske samfunn, særlig de sefardiske.

Denne artikkelen finnes på internet-adressen http://www.cryptojews.com/dna_and_the_sephardic_diaspora.htm  Dette er en nettside for studiet av hemmelig jødedom, Society For Crypto Judaic Studies.  Hemmelig jødedom var et middel mange jøder brukte i Europa for å unngå forfølgelser og utestengelse fra det generelle samfunnet.  Det er mulig at slekten Geelmuydens forfedre i en periode har hørt til denne gruppen av jøder.

Studiet av genetikk, og særlig ideen om DNA testing, har i de senere år fått øket interesse fra medisinsk og rettsvitenskapelig sektor. Denne interessen er også økende fra genealogisk og flere akademiske sektorer. Siden midten av 1990-tallet har jeg introdusert mine klasser i etnisitet for L. Luca Cavalli-Sforza, Paolo Menozzi, and Alberto Piazza sin forskning, “The History and Geography of Human Genes” (Princeton University, 1994). Disse forfatterne laget tabeller (tilsvarende avstandstabeller mellom byer) som viste den genetiske avstand mellom diverse etniske og nasjonale grupper i verden. Ved å bruke relativt abstrakte tall vises hvordan italienske, franske, spanske, portugisiske, engelske, polske og tyve andre europeiske nasjonalitetsgrupper er genetisk i slekt med hverandre. De har også tabeller for afrikanske, asiatiske, innfødte amerikanske og andre nasjonalitetsgrupper.

Bruken av genetikk (DNA) øker også som bidrag til å forstå sin egen etniske, religiøse, nasjonale og/eller rasemessige nedstamming. Denne artikkelen diskuterer først noen hovedbegrep innen DNA testing, deretter bruken av genetikk på etterkommere av de spanske og portugisiske (sefardiske) jødene og den veldige sephardiske diaspora (spredning av jødene) som kom som et resultat av den spanske og portugisiske inkvisisjonen. Fordi det mannlige Y-kromosomet muterer oftere enn det tilsvarende kvinnelige mtDNA, er det mannlige Y-kromosomet brukt til å analysere spesifike genealogiske mønstre. Men det skjer også mye mtDNA-forskning, og fremtiden har stort potensiale for kvinner og menn (f.eks. Mark G. Thomas et al, “Founding Mothers of Jewish Communities: Geographically Separated Jewish Groups Were Independently Founded by Very Few Female Ancestors,” American Journal of Human Genetics, Volume 70, 2002, pages 1411-1420).

Sofistikerte DNA-tester gir nå resulater for 25 markører, d.v.s. 25 tall som hver representerer spesifikke punkter på den mannlige genetiske streng. Hver markør eller punkt har ett nummer eller en tallverdi innen en skala på ca. 10 (skalaens lengde varierer for de ulike markører). Andre tester er basert på et mindre antall markører, ofte 12 eller 9. Jo flere markører to menn har felles, dess nærmere er deres felles mannlige forfader, og jo nærmere beslektet er de. Dersom to menn f.eks. har 9 av 9 markører felles er det trolig at de har en felles mannlig forfader, men han ligger trolig mange hundrede år tilbake i tid. Dersom to menn har felles 25 markører, er de meget nært beslektet, og den felles mannlige forfader er trolig innen de siste diverse generasjonene. Med 9 markører må man trolig tilbake til kort før inkvisisjonen for å ha en 50% sjanse til å ha en felles mannlig forfader, selv om mutasjons-frekvensen fremdeles er omdiskutert (se Lev A. Zhivotovsky m.fl., “On the ‘Evolutionary’ Mutation Rate at Y Chromosome STRs,” paper presented at the 2002 Meetings on Human Origins and Disease, November 3, 2002, Cold Spring Harbor Laboratory, New York).

Uansett antall markører som testes, dersom to menn deler alle markører unntatt en, og avviket på den ene er lite, blir de sagt å ha en ett stegs mutasjonstreff. Det blir også ofte gitt resultater for to stegs mutasjonstreff. Dersom f.eks. flere menn har en felles tipp-tipp-oldefar vil de fleste av dem ha samme tallverdi på alle 25 markører, men en eller flere kan ha avvik på en markør (eller sjelden på to) p.g.a. en mutasjon som skjedde på en av slektslinjene. Jo større avstand til den felles mannlige forfar, jo mer sannsynlig vil der være mutasjoner på flere markører, og derfor mindre nøyaktige treff på testene mellom to menn. Det har vært vanlig for menn å begynne med å teste 9 eller 12 markører. Dersom det viste slektskap kan de oppgradere til den dyrere 25-markører testen for å se hvor nært de er i slekt.

Når en mann er testet for et antall markører, f.eks. 9, vil hans 9 numre (som representerer det nøyaktige nummer for hver av de 9 markørene) kalles hans haplotype. En 9-markørers haplotype kan f.eks. uttrykkes slik: 14 13 29 23 11 13 13 11 14. En bestemt haplotype kan selvfølgelig være felles for mange menn, særlig når haplotypen består av et lite antall markører. Genetikere grupperer sammen et antall haplotyper som har felles visse genetiske mønstere. Denne gruppering eller samling av haplotyper kalles en haplogruppe.

En mann som testes av et seriøst testselskap, f.eks. FamilyTreeDNA, får opplysning om sin haplotype og det antall menn som har eksakt samme treff på alle markører som er testet, de som har kun ett stegs mutasjon og de som ha to stegs mutasjoner. Dersom de andre har gitt tillatelse til å opplyse deres navn og kontaktadresse, kan mennene kontakte hverandre og søker mer informasjon. Bl.a. FamilyTreeDNA har en database med over 6 000 personer, stadig økende i antall. De spør menn om deres fedre-linjes opphavsland. I noen tilfeller er menn identifisert som askenasi eller sefardisk. Men der er også tilfeller hvor slekten ikke vet at forfedre forlot jødedommen for flere hundre år siden. Antall personer med jødisk opphav er trolig for lavt, fordi mange ikke har kjennskap til et jødisk opphav som ligger omkring 15 generasjoner tilbake i tid. Men FamilyTreeDNA bidrar mye til jødisk forskning ved å gi resultatene for personer med kjent jødisk opphav.

Der er også flere databaser på internet hvor du kan skrive inn din haplotype og finne hvor mange nøyaktige treff du får i de ulike kategoriene. i databasen for United States får du antall (uten navn) på europeisk-amerikanske, afro-amerikanske og spanske med nøyaktig samme treff, i den grad testpersonene har identifisert seg slik (se http://ystr.org/usa). Der er også en asiatisk database som inkluderer Tyrkia, Egypt, Syria og 11 andre land som kan ha interesse for de sefardiske (http://ystr.org/asia). Dessverre er der ingen database for nord-Afrika eller steder med stor sefardisk bosetning i Karibiea og deler av Amerika. Europas database (http://ystr.charite.de)  bidrar til å finne fjern slekt i Europa. Klikk på “help” dersom du trenger hjelp til å legge inn tallene. Dersom du ser en kommentarboks når du prøver å legge inn tallene; trykker du bare ok:

Den europeiske databasen er samlet ved å motta resultater for 9 markører fra laboratorier som sender inn resultatene. Laboratoriene er først testet etter strenge krav. Det er viktig å merke seg at lokalitetene nesten alltid er basert på tilfeldig utvalg fra et geografisk område, og ikke har sammenheng med DNA-testing av kriminelle. Resultater fra nær alle lokalitetene er publisert i vitenskapelige tidsskrifter (se http://ystr.charite.de ok trykk på “The Forensic Y-User Groups” for å finne navn på forskere og deres e-mail-adresser. De fleste svarer villig.

Den europeiske databasen vokser etter hvert som flere laboratorieresultater mottas. I juni 2002 hadde databasen resultater fra 72 lokaliteter (by, region, lite land) med totalt 9 607 menn. Allerede i november var det øket til 82 lokaliteter med 12 259 menn, inkludert tre lokaliteter i latinamerika med befolkninger av europeisk opphav (Sao Paulo i Brasil), Antioquia-området i Colombia, og Argentina. Dessverre kan data fra Recife-området i Brasil, hvor mange sefardiske slo seg ned som katolikker etter utkastelsen i 1654, ikke innkluderes p.g.a. ulike testmetoder. En “portugisisk” database inkluderer lokaliteter på den iberiske halvøyen og i latinamerika, menn nummerne kan ikke sammenliknes med de i den europeiske databasen.

Lokalitetene har i gjennomsnitt 50 personer, men varierer fra 44 for Friesland til 510 for Sverige. Seks mindre lokaliteter i Norge er slått sammen til en enhet på 300 personer. Jo mindre en lokalitet er, jo mer må resultatene sees som antydninger mer enn beskrivelser.

Eksemplet på haplotype (14 13 29 23 11 13 13 11 14) er den andre eller tredje vanligste I vest-Europa. Men med bare 12,259 menn i den europeiske databasen vil det likevel bli få treff for en mann. Eksempler på haplotype-frekvenser finnes bl.a. i “Distribution of Y-chromosome STR Defined Haplotypes in Iberia” (Annabel Gonzelez-Neira et al, Forensic Science International, Volume 110, 2000, pages 117-126; Mercedes Aler et al, “Y-Chromosome STR Haplotypes From a Western Mediterranean Population Sample,” Volume 119, 2001, pages 254-257).

Den nevnte haplotypen hadde 1,35% treff for Spania, hvorfra mange jøder dro fra 1391. Tallet er lite, men der var treff I 7 av 8 lokaliteter I Spania. I søndre Portugal var treffprosenten 1.79, og 3.82% i sentrale og nordlige Portugal hvor de fleste jødene fra 1497 var plassert da de ble hindret fra å dra, med mindre de unnslapp i hemmelighet. I andre europeiske områder var treffprosenten 4.80 for Belgia og 4.48 for sydlige Nederland (Holland og Zeeland) hvor der var store sefardiske samfunn (særlig Amsterdam), 2.18 for nordlige Nederland (Friesland og Groningen) hvor der var små sefardiske samfunn, 0.87 for Hamburg (hvor et sefardisk samfunn ble påbegynt, men senere tappet ved utflytting til København, 2.41 for fem lokaliteter I vest-Tyskland (Dusseldorf, Køln, Limburg, Mainz, Freiburg) nær Rhinen som renner ut I Nederland, 6.06 for Strasbourg ved Rhinen, 1.45 for syv lokaliteter i Tyskland (Munster, Magdeburg, Rostock, Berlin, Leipzig, Stuttgart, Munchen), 1.35 for Roma, 1.22 for fire lokaliteter i nord-Italia og 0.27 for fem lokaliteter i Italia. I London og Dublin, begge med sefardiske samfunn, hadde henholdsvis 2.83 og 1.87 prosent treff.

Treffprosent 6.35 i København (med et sefardisk samfunn) skal vurderes med forsiktighet, fordi der er få testpersoner. Skandinaviske områder uten sefardiske samfunn gir lavere tall, med 0.67% for Norge, 0.57% for Sverige og 0% for Finland. Åtte lokaliteter i Polen hadde 0.62% treff, med 0.16 for fire lokaliteter I øst-Europa (Litauen, Estland, Latvia, og Moskva). Budapest i Ungarn hadde 1.71 og var tidligere del av det Ottomanske riket som hadde et sefardisk samfunn. Kroatia med et sefardisk samfunn hadde 2.00, og Krakow i Poland, også med et sefardisk samfunn, hadde 0.93 (se Chaim Raphael, The Sephardi Story, Valentine Mitchell, 1991, s. 128-129, for et kart med endel samfunn).

Store antall sefardiske jøder dro til Hellas og Tyrkia, men der var ingen treff for denne haplotypen i Hellas og kun lite i Tyrkia. Men tallene gjelder en studie, og vi kan ikke regne med at “fjerne slektninger” blant jødene dro til ethvert sefardisk bosettingsområde. Det er det generelle mønsteret som har betydning. Selv om denne haplotypen gikk i eksil i Hellas og Tyrkia, må vi huske at omkring 95% av de spansk-portugisiske jødene I Hellas (mest i Salonika) ble drept av nazistene, og at etter 1948 dro store antall sefardiske jøder fra Tyrkia til Israel og andre land. Den jødiske befolkningen I Tyrkia, (ca. 95% sefardisk) ble redusert fra 80 000 i 1945 til ca. 20 000 nå (Daniel J. Elazar et al, The Balkan Jewish Communities, University Press of America, 1984; and Esther Benbassa and Aron Rodrigue, The Jews of the Balkans, Blackwell, 1995). Noen få situasjoner er vanskelige å forklare. Wien og Graz i Østerrike har ingen treff. Det er ingen overraskelse. Men Tyrol, det østerrikske området mellom syd-Tyskland, nord-Italia og østlige Sveits hadde en treffprosent på 2.62 uten at det er funnet sefardiske samfunn I det området. Lausanne I Sveits med 4.43% har en tilsvarende situasjon. Det er mulig at hugenottene i Frankrike, som tidligere var sefardiske, kan forklare en overføring av haplotypen fra Frankrike til Sveits. Men det er uklart om dette kan forklare de siste to tallene. Det er også behov for å kartlegge om samfunnet i de siste århundrene har endret genetisk sammensetning p.g.a. inn- og utflyttinger eller andre årsaker.

Generelt hadde regionene med mange treff sefardiske bosetninger etter jødenes utdrivelse fra Spania og Portugal.

(For opplysninger om endel lokaliteter se bl.a.
Miriam Bodian, Hebrews of the Portuguese Nation, Indiana University Press, 1997;
John Edwards, The Jews in Christian Europe 1400-1700, Routledge, 1998;
Jonathan I. Israel, European Jewry in the Age of Mercantilism 1550-1750, Clarendon Press Oxford, 1985;
Haim Beinart, editor, The Sephardi Legacy, Magnes Press, 1992.)

Det kan tenkes at en flaskehals, et antall gen-mønstre som ble sterkt redusert p.g.a. en hendelse, eller genetisk drift (tilfeldige gen-endringer over tid) kan føre til tilsynelatende treff som ikke er reelle eller som ikke er så nære som de ser ut som. Men der er en hovedgrunn til å ikke være for rask til å konkludere at tallene viser en sefardisk migrasjon etter inkvisisjonen i Spania og Portugal. Dette er “gammel-historie”-tesen. Det er mulig at disse gen-mønstrene er mange tusen år gamle og er spor etter tidlige innvandringer til vest-Europa, lenge før jødene kom hit.

(For en diskusjon om tidlige gen-mønstre på den iberiske halvøyen, se J. Bertranpetit og L.L. Cavalli-Sforza, “A Genetic Reconstruction of the History of the Population of the Iberian Peninsula,” Annals of Human Genetics, Volume 55, 1991, pages 51-67). 

Denne haplotypen finnes også i områder av Europa hvor der ikke har vært vesentlige sefardiske bosetninger. Tilsvarende mønstre har i ulik grad blitt funnet i analysen av 20 andre haplotyper fra Iberia.

“Gammel-historie”-tesen kan brukes som argument for at mønsteret er eldre enn den sefardiske utvandringen fra den iberiske halvøy etter pogromene fra 1391. En annen hypotese er at etterkommere etter de sefardiske utvandrerne har spredt seg til hele Europa og har skiftet religion. Det er kjent fra kildene at mange jøder forsvant fra sine samfunn på denne måten. I Tyskland kjennes omfattende konverteringer fra jødedommen gjennom flere hundre år. Mange etterkommere etter jøder har ingen spor eller kunnskaper om sin jødiske forbindelse. Mønsteret som er vist her, med en relasjon mellom et gen-mønster og kjente sefardiske bosetningsområder, er for sterkt til å støtte “gammel-historie”-tesen om genetisk spredning. Mønsteret ble også funnet i noen områder uten kjente sefardiske bosettinger. Likevel er mønsteret for sterkt til å være tilfeldig. Selv med det nevnte forbeholdet synes mønsteret å være en indikasjon på at denne haplotypen var del av den sefardiske diaspora eller utvandring.

En mindre studie trekker frem DNA mønstre basert på kun 5 markører. Av 526 menn identifiserte 78 av dem seg som sefardiske (mer enn 70% identifiserte seg som nordafrikanske), og 79 menn identifiserte seg som askenasiske. Spredningen antyder at de sefardiske treffene i Europa i synkende orden finnes i Albania, Bulgaria, Umbria (Italia), Budapest (Ungarn), Latium (Italia), Marche (Italia), Freiburg og Mainz (Tyskland), Friesland (Nederland), Lombardi (Italia), Tyrol (Østerrike) Køln (Tyskland), Danmark, Stuttgart ((Tyskland)), Holland (Nederland). Når det gjelder treff for askenasi finnes disse i synkende orden i Novgorod (Russland), Wroclaw (Polen), Moscow (Russland), Warsawa (Polen), Graz (Østerrike), Groningen (Nederland), Ljubljana (Slovenia), østlige Norge, Bydgoszcz (Polen), Magdeburg ((Tyskland)), Litauen, Romani-folket i Bulgaria og I deler av Ungarn, Dusseldorf ((Tyskland)), Munster ((Tyskland) og Krakow (Polen).

Selv om disse 5 markørene går flere århundre tilbake viser det sefardiske mønsteret en klar likhet til haplotype-mønsteret som er undersøkt ovenfor. Det viser også en klar kontrast til askenasi-mønsteret, til tross for at askenasiske og sefardiske jøder deler et felles opphave midtøsten.

Tvangskristningen av jøder i Portugal

(Oversettelse og utdrag av Arthur Benveniste sin artikkel med opprinnelig tittel The Forced Conversion of the Jews of Portugal. Foredrag ved Sephardic Temple Tifereth Israel, Los Angeles, oktober 1997.) Denne artikkelen finnes på internet-adressen http://home.earthlink.net/~benven/annivers.html

Se også på følgende nettside som gir mye interessant informasjon om jødene i Europa.  Dette er informasjon som har stor relevans til tradisjonen om at slekten Geelmuyden skal ha sine forfedre blant spanske jøder:
http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/vjw/Portugal.html#Expulsion%20from%20Portugal

Historien om utdrivingen av de spanske jødene i 1492 er kjent. Mindre kjent er hva som skjedde fem år senere i nabolandet Portugal.

Blant jødene som I 1492 valgte å flykte fra Spania, dro store antall til Marokko, Italia og til det Ottomanske riket. Men den største gruppen, kanskje halvparten av antallet, dro til Portugal.

Kong João 2. av Portugal tillot dem å komme inn I landet. Han forberedte en krig mot maurerne og hadde behov for skatteinntekter fra disse jødene for å finansiere krigen. Han var også oppmerksom på at jødene hadde talenter på mange områder, inkludert våpenproduksjon. Han håpet å dra nytte av dette, samtidig som han ønsket at disse talentene ikke skulle bli gjort tilgjengelig for maurerne.

Men hans velkomst til jødene hadde begrensninger. Bare 630 rike familier fikk permanent oppholdstillatelse. De fikk tillatelse til å etablere seg I flere deler av landet mot å betale 100 cruzados. Et antall håndverkere som var dyktige i våpenproduksjon fikk også permanent oppholdstillatelse.

Andre fikk oppholdstillatelse for åtte måneder mot å betale åtte cruzados for hver voksne person. Kongen forpliktet seg til deretter å skaffe skipsrom for dem ut av landet. Kanskje 100 000 flyktninger kan ha flyttet til Portugal på slike betingelser. Ved utløpet av åtte måneder sørget imidlertid kongen for at lite skipsrom var tilgjengelig og få fikk mulighet til å dra. De gjenværende ble erklært å ha mistet sin frihet. De ble erklært å være kongens slaver.

De kastilianske jødene hadde fått en betingelse for deres ankomst til Portugal, at de skulle reise videre. Da de fremdeles var i landet på den fastsatte datoen ga kongen ordre om at alle jødiske gutter, unge menn og jenter skulle fanges. Etter å ha blitt tvangskristnet, ble de i 1493 sent til den nyoppdagete øyen São Tomé med Alvaro de Caminha, som hadde fått øyen av kongen med arvelig rettighet. Ved å plassere dem så isolert, skulle de få grunn til å bli bedre kristne. Samtidig fikk øyen øket sin befolkning, med stor vekst som resultat. Ved 400-års minnet for hendelsene, i 1993, bodde etterkommere av disse barnene fremdeles på São Tome.

Kong João 2. sin sønn, kronprins Affanso, var gift med prinsesse Isabel, datter av Spanias katolske konge. En dag dro Affanso for å fiske. Senere på dagen ble han funnet druknet. Det er ikke kjent om det var en ulykke eller drap. Enken prinsesse Isabel returnerte til Madrid.

I 1494 døde kong João. Fetteren Manoel var tronarving.

Den nye kongen anerkjente at jødene var uten skyld. Han ga dem tilbake friheten. Han avslo en gave de i takknemlighet ville gi ham. Men det er ukjent om det var fordi han var en opplyst monark, eller fordi han håpet å vinne jødene for kristendommen. Jødenes status i Portugal bedret seg. De må ha følt seg trygge med en slik tilsynelatende nådig konge. Men lykken var ikke varig. Deres liv kom igjen i fare.

Manoels krav på tronen var omdiskutert. For å styrke sin posisjon ønsket han å gifte seg med prinsesse Isabel av Spania, som var enke etter den tidligere kronprinsen. Et slikt ekteskap kunne også skape en mulig fremtidig union med Spania, slik at hele Iberia ville bli styrt av Manoel eller en av hans etterkommere.

Svaret på hans tilbud til Ferdinand og Isabella var at et ekteskap ville bli godkjent bare dersom jødene ble utvist fra Portugal. Det skapte et dilemma for Manoel. Han ønsket ikke å miste jødenes rikdom og kunnskaper, som kunne brukes mot maurerne i den kommende krigen. Men han mente at et ekteskap med prinsesse Isabel var nødvendig.

Nå grep Isabel selv inn; Hun erklærte at hun ville ikke akseptere ekteskapet med mindre jødene ble utvist. Manoel aksepterte betingelsene. En ekteskapskontrakt ble undertegnet 30. november 1496. Fem dager senere utstedte kongen et dekret som forviste jødene fra landet. De fikk en frist til oktober 1497 for å forlate Portugal.

Manuel stilte snart spørsmål ved sin beslutning. Han kjente jødenes verdi, og kan ha ment at han kunne omvende dem. Han ønsket å finne en utvei for å beholde dem som katolikker i Portugal. Etter råd fra den jødisk frafalne Levi ben Shem-tob fant han en løsning. På den første dag av feiringen av jødenes utvandring fra Egypt, fredag 19. mars 1497, ble jødiske foreldre beordret å bringe alle barn mellom 4 og 14 år gamle til Lisboa. Ved ankomst fikk de beskjed om at barnene ville bli fratatt dem for å plasseres hos gode katolske familier, for å bli oppdratt til gode katolikker.

De barn som ikke ble frembrakt frivillig, ble grepet med makt og tvunget til døpefonten. Ubeskrivelige hendelser er beskrevet da kongens representanter grep barnene. I mange tilfeller ble barnene kvalt ved foreldrenes omfavnelser ved avskjeden. I andre tilfeller ble barnene kastet ned i brønner for å redde dem fra vanæren med et frafall fra jødedommen, hvoretter foreldrene drepte seg selv. I noen tilfeller ble selv gamle menn tvunget til kirkene og tvangsdøpte av overivrige fanatikere som hadde fått inntrykk av at ordren lød på omvending av alle jøder.

Den ønskete effekten, å presse foreldrene til å følge barnene i dåpen fremfor å miste dem for alltid, ble svært sjelden oppnådd. I alle andre tilfeller ble de uvillige nyomvendte, noen var spebarn, spredt rundt i landet, lengst mulig fra hjemstedet, for å bli oppdradd i kristne omgivelser.

Mer enn 30 år senere ble skrekkscenene beskrevet av den gamle biskop Coutinho. ”Jeg så mange bli trukket etter håret til døpefonten,” skrev han, ”Noen ganger så jeg en far, med hodet dekket som tegn på sorg og smerte, lede sin sønn til døpefonten, mens han protesterte og tok Gud til vitne på at de ønsket å dø sammen under Moselovene. Jeg var selv vitne til enda mer fryktelige ting som ble gjort mot dem.” Muslimenes barn var også inkludert I dekretet om utvisning. Men de ble ikke rørt. Myndighetene vedsto seg kynisk årsaken til forskjellen: Ønsket var å unngå represalier i land hvor muslimene hersket.

Datoen for avreise nærmet seg. Først ga kongen jødene anledning til å reise fra tre havner. Men han endret snart mening og beordret alle til å reise fra Lisboa. I oktober 1497 var omkring 20 000 jøder fra alle deler av Portugal samlet i Lisboa. Der ble de drevet inn i gårdsplassen til palasset Os Estâos, som normalt ble brukt til diplomatiske mottakelser. Der ble de presset av prester og frafalne jøder som et forsøk på å bringe dem til døpefonten. Noen ga etter. Resten ble holdt under vakt inntil fristen for deres avreise var utløpt. Deretter fikk de beskjed om at p.g.a. deres manglende avreise hadde de tapt sin frihet og var igjen kongens slaver. Flere ga da etter og lot seg døpe. Andre ble med makt tvunget til døpefonten. Resten ble overøst med vievann og erklært kristne.

Deretter sendte kong Manoel et budskap til den katolske spanske kongen: ”Der er ikke lenger noen jøder i Portugal».

Kilder for artikkelen:

Pina, Rui de:. Chronica D’El Rei Dom João 11. Collecqão de Livros Inéditos de História Portugueza (først publisert i Lisboa, 1792).
Gjengitt i: Raphael, David: The Expulsion 1492 Chronicles, Carmi House Press, North Hollywood, CA 1992.

Roth Cecil: A History of the Marranos, Fifth Edition, Sepher-Hermon Press, Inc New York, 1992.