Kapitalmangel og begrensninger i kredittmulighetene var vanligvis et stort problem og en begrensende faktor for kjøpmennene i Bergen. Lokal handel skjedde oftest som byttehandel.

I utenrikshandel ble inntektene fra eksporten gjerne brukt til den samme reisens innkjøp for import. Varebytte var den vanligste handelsformen, ofte i kombinasjon med kreditt. Det kunne skje ved at en kjøpmann i Bergen solgte et vareparti i Amsterdam, mot å gi kjøperen utsettelse på betalingen, ofte i flere uker eller måneder. Deretter dro han kanskje videre til Spania for å kjøpe f.eks. et parti salt på kreditt. Slik salgskreditt var oftest rentefri. Når dette varepartiet var solgt i Bergen ble gjerne selgeren i Spania betalt ved hjelp av en veksel på kjøperen i Amsterdam, som skyldte penger til Bergenskjøpmannen. Derved klarte handelen seg med et minimum av kontanter. Finansiering av handel kunne også skje ved at en kjøpmann med kontantoverskudd ga rentebærende kreditt, som senere ble avbetalt med vareleveranser eller veksler på andre kjøpmenn.

Slike handelsformer krevde tillit og kunnskaper om hvem man handlet med. Det var ikke lett å opparbeide et internasjonalt kontaktnett. Oppretting av kontakter under en opplæringstid i en fremmed by kunne derfor få stor betydning. Samtidig var det viktig å ha lokal kunnskap om vareslag, handelsformer og handelshindringer som krig, uår m.m. Omfattende korrespondanse og samarbeid med kjøpmenn med kontakter var viktig for handelen.

Ikke alle varer var kjøpmannens egne. Ofte fungerte kjøpmannen som kommisjonær for andre og fikk kun sin kommisjon. I tillegg var det ofte ikke kjøpmannen selv som foretok sin handel. I mange tilfeller hadde skipperen eller en reisende handdelsrepresentant for kjøpmannen myndighet til å foreta handel, slutte avtaler og gjennomføre betaling på vegne av kjøpmannen.