Byens største reder i 1696, Jørgen thor Møhlen, hadde 11 eneeide skip og parter i 8 andre skip. Nr. 2 på listen, Jacob Andersen Widing, eide 5 skip alene og hadde parter i 16 skip. Til sammenlikning eide både Abraham von Erpecom og Gerrit Geelmuyden hver 3 skip alene og hadde parter i 15 andre skip, men slik at Erpecoms eneeide skipstonnasje var 430 trelastlester og Geelmuydens eneeide skipstonnasje var 340 ½ trelastlester. Dette var byens største skipsredere. Men skipsfart var risikabelt. Bare i 1796 mistet Thormøhlen 4 eneeide skip og to skip hvor han var partseier. Totalt mistet Thormøhlen 1692-1696 12 eneeide skip og 1689-1696 ble 18 skip kapret, med store tap som konsekvens. Frem til 1701 mistet Jørgen thor Møhlen alle sine skip, unntatt sine parter i to eldre skip. Til sammenlikning mistet hverken Widing eller Gerrit noe skip i 1996. Jørgen thor Møhlen sendte mange skip langt avgårde, til syd-Europa, Middelhavet og Vestindia. I de områdene var risikoen for kapringer og forlis store. Noe av forskjellen er trolig at Widing og Gerrit hadde mindre skipsfart i de områdene. Vi vet likevel at Gerrit sendte skip til Spania.

Forsikring av skip og last var kostbart og ikke vanlig før omkring år 1700. I særlig farlige tider gikk skip i konvoi, med beskyttelse av orlogskip. Slik sikring av investeringene ble betalt med konvoipenger. Skiftet etter Gerrit viser utgifter på 288 riksdaler til slik beskyttelse.

Et fokus på skipsredernes risiko må ikke skjule at også kjøpmenn uten skip hadde stor risiko. Kjøpmenn som kjøpte fraktetjenester led store tap når et skip og skipets last gikk tapt. Men ved å leie skipsrom på flere skip kunne de spre risikoen, og de slapp den doble risikoen ved å kombinere tap av både skip og last.

Store tap viser at skipsfart kombinert med handel også ga store muligheter for inntekter. Uten den balansen ville virksomheten ikke ha vært mulig.