I perioden 1450-1700 ble det ført ca. 100 000 heksesaker i Europa. Omkring 50 000 ble henrettet for trolldom, de fleste i perioden 1580-1630. Det store flertallet var kvinner. Det var vanlig med bruk av tortur under avhørene. Også vannprøve var vanlig: Sank den anklagede var hun uskyldig, dersom hun fløt var hun en heks.

Hekseprosessene begynte i Danmark på 1530-tallet. Omfanget ble trolig begrenset ved at det i 1547 ble bestemt at tortur ikke skulle brukes for å tvinge frem tilståelser. (Men det kunne brukes som tilleggstraff.) I 1558 ble det også bestemt at en anklaget sin påstand om at andre var hekser ikke alene var tilstrekkelig til å starte hekseprosess mod de andre. Disse to bestemmelsene har begrenset antall hekseprosesser i Danmark og Norge. Særlig vil begrensingen av tortur ha hindret mange falske tilståelser som kunne ha ført til nye prosesser.

Vi finner likevel tilfeller hvor bruk av tortur forekommer. Bl.a. ble en kvinne i 1576 plassert på Bergenhus festsning og slått til blods. Men uten bevis fikk hun mulighet til å skaffe 11 andre personer som ville sverge på hennes uskyld, og med seg selv som tolvte sverget hun sin uskyld og ble frikjent. I Trøndelag ble en kvinne på slutten av 1500-tallet torturert og brent på bålet på grunnlag av anklager fra andre trolldomsdømte. Men det førte til at fogden ble avsatt, fordi anklager fra dømte hekser ikke var lovlig bevis, jfr. bestemmelsene fra 1547 og 1558. Trolig hadde denne fogden og hans lensherre også brukt trusselen om hekseanklager for å presse personer til økonomiske bidrag for å bli beskyttet. Det er ellers dokumentert at de begrensende bestemmelsene fra 1547 og 1558 så vel som lovkravet om to likelydende vitner ble oversett i deler av landet.

På 1600-tallet var presteskapet bedre utdannet og sterkere involvert i den lutherske tro, inkludert troen på det onde. Deres prekener kan ha vært medvirkende til endringer i folketroen: Endringer i folketroen ga grunnlag for flere dødsdommer. Dette er en mulig forklaring på at det på 1600-tallet var meget sjelden at en hekseanklaget person klarte å skaffe 11 personer som var villig til å sverge på hennes uskyld. Det kan også forklare at personer med rykte for trolldom, f.eks. p.g.a. tidligere anklager mot slekten, fikk økte problemer.

Dødsdommene ble gitt av de lokale tingene, d.v.s. av vanlige folk. Fra 1660-tallet skulle lagmannen vurdere bevisene i hekseprosesser. Det førte gradvis til en reduksjon i antall dødsdommer. Så sent som i 1842 ble trolldomslovgivingen opphevet i Norge.

Overtro og bruk av beskyttende magi var vanlig, se f.eks. bruken av kors på dører etc. Troen på kloke koner etc. var vanlig. Men folk har trolig ment at de kunne beskytte seg mot svart magi. Derfor ble det i middelalderen ikke ført slike rettsaker. I 1584 ble også hvit magi og kloke koner forbudt (med trussel om dødstraff) i Stavanger len. Fra 1593 kunne dødsstraff brukes mot hvit magi i hele landet. I 1617 kom en ny forordning som oppfordret til jakt på hekser og begrenset straffen for hvit magi til landsforvisning. Men forordningen førte likevel til kraftig økning i antall dødsdommer.

I Norge 1550-1700 kjennes 730 heksesaker, med 277 kjente henrettelser. De første sakene kom på 1560-tallet og endte i de fleste tilfeller med frikjennelse, trolig p.g.a. skepsis mot denne type anklager. Men 15 personer ble henrettet for trolldom på 1500-tallet. På 1600-tallet ble 262 personer henrettet. Etter 1680 ble få personer henrettet eller kjent skyldig, og etter 1720 er det stort sett slutt på hekseprosesser. Men vi kan også senere høre påstander mot enkeltpersoner om at de var hekser, uten at det førte til rettsaker. Slike anklager kunne f.eks. komme under nabokrangler og kunne heller føre til sak om erstatning for krenket ære.