Trolldomsaker i Norge

I perioden 1450-1700 ble det ført ca. 100 000 heksesaker i Europa. Omkring 50 000 ble henrettet for trolldom, de fleste i perioden 1580-1630. Det store flertallet var kvinner. Det var vanlig med bruk av tortur under avhørene. Også vannprøve var vanlig: Sank den anklagede var hun uskyldig, dersom hun fløt var hun en heks.

Hekseprosessene begynte i Danmark på 1530-tallet. Omfanget ble trolig begrenset ved at det i 1547 ble bestemt at tortur ikke skulle brukes for å tvinge frem tilståelser. (Men det kunne brukes som tilleggstraff.) I 1558 ble det også bestemt at en anklaget sin påstand om at andre var hekser ikke alene var tilstrekkelig til å starte hekseprosess mod de andre. Disse to bestemmelsene har begrenset antall hekseprosesser i Danmark og Norge. Særlig vil begrensingen av tortur ha hindret mange falske tilståelser som kunne ha ført til nye prosesser.

Vi finner likevel tilfeller hvor bruk av tortur forekommer. Bl.a. ble en kvinne i 1576 plassert på Bergenhus festsning og slått til blods. Men uten bevis fikk hun mulighet til å skaffe 11 andre personer som ville sverge på hennes uskyld, og med seg selv som tolvte sverget hun sin uskyld og ble frikjent. I Trøndelag ble en kvinne på slutten av 1500-tallet torturert og brent på bålet på grunnlag av anklager fra andre trolldomsdømte. Men det førte til at fogden ble avsatt, fordi anklager fra dømte hekser ikke var lovlig bevis, jfr. bestemmelsene fra 1547 og 1558. Trolig hadde denne fogden og hans lensherre også brukt trusselen om hekseanklager for å presse personer til økonomiske bidrag for å bli beskyttet. Det er ellers dokumentert at de begrensende bestemmelsene fra 1547 og 1558 så vel som lovkravet om to likelydende vitner ble oversett i deler av landet.

På 1600-tallet var presteskapet bedre utdannet og sterkere involvert i den lutherske tro, inkludert troen på det onde. Deres prekener kan ha vært medvirkende til endringer i folketroen: Endringer i folketroen ga grunnlag for flere dødsdommer. Dette er en mulig forklaring på at det på 1600-tallet var meget sjelden at en hekseanklaget person klarte å skaffe 11 personer som var villig til å sverge på hennes uskyld. Det kan også forklare at personer med rykte for trolldom, f.eks. p.g.a. tidligere anklager mot slekten, fikk økte problemer.

Dødsdommene ble gitt av de lokale tingene, d.v.s. av vanlige folk. Fra 1660-tallet skulle lagmannen vurdere bevisene i hekseprosesser. Det førte gradvis til en reduksjon i antall dødsdommer. Så sent som i 1842 ble trolldomslovgivingen opphevet i Norge.

Overtro og bruk av beskyttende magi var vanlig, se f.eks. bruken av kors på dører etc. Troen på kloke koner etc. var vanlig. Men folk har trolig ment at de kunne beskytte seg mot svart magi. Derfor ble det i middelalderen ikke ført slike rettsaker. I 1584 ble også hvit magi og kloke koner forbudt (med trussel om dødstraff) i Stavanger len. Fra 1593 kunne dødsstraff brukes mot hvit magi i hele landet. I 1617 kom en ny forordning som oppfordret til jakt på hekser og begrenset straffen for hvit magi til landsforvisning. Men forordningen førte likevel til kraftig økning i antall dødsdommer.

I Norge 1550-1700 kjennes 730 heksesaker, med 277 kjente henrettelser. De første sakene kom på 1560-tallet og endte i de fleste tilfeller med frikjennelse, trolig p.g.a. skepsis mot denne type anklager. Men 15 personer ble henrettet for trolldom på 1500-tallet. På 1600-tallet ble 262 personer henrettet. Etter 1680 ble få personer henrettet eller kjent skyldig, og etter 1720 er det stort sett slutt på hekseprosesser. Men vi kan også senere høre påstander mot enkeltpersoner om at de var hekser, uten at det førte til rettsaker. Slike anklager kunne f.eks. komme under nabokrangler og kunne heller føre til sak om erstatning for krenket ære.

Ingeborg og Anna på Berget – Trolldomsanklager

Ingeborg på Berget og hennes datter Anna ble beskyldt for trolldom. De har antakelig levd med trusselen om dom og henrettelse i noe tid før de ble frikjent. De må ha vært utsatt for store belastninger. Vi vet ikke hvor gamle Ingeborg og Anna var da saken verserte, antakelig på 1560-tallet. Senere måtte de tåle usikkerhet og mistro i sine omgivelser. Selv om de ble frikjent må ryktet ha fulgt familien: Annas datterdatter Birgitte Hansdatter ble også anklaget for trolldom. Også Birgitte ble etter ca. 5-7 år frikjent.  Vi vet ikke alle de sosiale konsekvensene av familiens rykte.  Men vi må anta at de i mange generasjoner kan ha vært delvis hemmet og plaget av denne pletten på deres sosiale anseelse.

Bakgrunn

Vi kjenner ikke Ingeborg på Berget og Anna sin bakgrunn.  Men slektens inngifte i fogde- og skriverslekter antyder at de har hatt økonomiske ressurser og jordegods.  Vi kan derfor antyde at deres forfedre kanskje har tilhørt overklasse eller adel i tidligere tider.  Men det vil foreløpig bare være spekulasjoner.

Når Anna ble født kan bare antydes. Hennes dattersønn Thomas Hansen Ruus ble født ca. 1573. Det viser at Annas datter må antas å være født omkring 1550 eller gjerne tidligere.  Det var da mulig at Anna selv kunne være født senest 1520-1530, men hun kunne gjerne være født tidligere. Følgende viser at det må ha skjedd:

Dersom vi tar utgangspunkt i at Annas datter Elsebe skal være gift med Hans Hansen før 1559 og at vigselsalderen var ca. 20-24 år, må Elsebes fødselsår anslås til ca. 1535-39 eller tidligere.  Det antyder at Annas fødselsår ikke kan være senere enn ca. 1510-1519, men igjen er det mulig at Anna var eldre enn dette.

Ingeborg på Berget døde antakelig ca. 1568-1570.  Vi kjenner ikke hennes fødselsår, men vi kan antyde tidspunktet med utgangspunkt i beregningene av Annas alder.  Når Anna neppe kan være født senere enn 1510-1519 bør moren antas å være minst 20-24 år eldre.  Det antyder at Ingeborgs fødselsår må være ca. 1486-1499 eller tidligere.  Vi kan altså konkludere at Ingeborg må være født på slutten av 1400-tallet.

Ingeborg og datteren Anna bodde «på Berget».  Fredag 19. desember 1561 ble Bergen rammet av en stor bybrann.  Anna må dengang ha vært enke, for det er hun og ikke hennes ektemann Thomas Ruus som omtales i kildene.  Av samme grunn må det være Anna og ikke hennes mor Ingeborg som dengang eide huset.  Om lokalisering av bostedet se teksten Anna på Berget – Hennes boligeiendom.

Deres etterkommere ble inngiftet i fogdekretser. Det er en indikasjon på at slekten kanskje kan tilhøre slektskretser som markerte seg i det tidligere norske samfunnet.  Om fogdene i slekten se teksten Anna på Berget – Inngifte av fogder i hennes etterslekt.

Trolldomsaken

Ingeborg og hennes datter Anna fikk beskyldninger om kjetteri og trolldom rettet mot seg.  Beskyldningene kom fra naboen Henning skredder, som de antakelig i mange år hadde hatt en nabostrid med.  Henning var fra Danmark og var en rik mann, borger og forstander for spedalskhospitalet.

Presten Absalon Pedersen (Beyer) forteller i sin dagbok at Henning skredder sto for retten 19. august 1568. På det tidspunktet var Anna ca. 50-60 år, og hennes mor Ingeborg var trolig ca. 70-83 år gammel.  Henning var beskyldt for falske anklager mot Ingeborg og Anne. Henning hadde tidligere fått dom mot seg i saken. Nå ble dommen stadfestet, og han ble pålagt å stå frem for en 12-manns domstol. Det våget han ikke, av frykt for en rettsgyldig dødsdom. Det var vanlig at straffen for falsk anklage var like alvorlig som den straffen den falsk anklagete hadde risikert p.g.a. anklagene. Henning flyktet derfor til Danmark.

Illustrasjon:  Heksetortur.  En kvinne som er tiltalt for hekseri blir underkastet tortur mens datteren tiltalt som medskyldig ser på.  Moren blir heist opp etter bakbundne armer, rundt føttene henger tunge blylodd.  Etter «Das Recht im Bilde».  Vi vet ikke om Ingeborg og datteren Anna ble torturert (utsatt for «pinlig forhør»).

Absalon forteller 3. august 1570 videre:

«Henning skreddere, en borgere i Bergen, fød i Sjælland, oc hafde verit en rig mand og udi agt og Spital forstandere, kom i trette med Anna paa Bergit, oc haver skyldit henne for ketteri og troldom. Denne trette haver varit i mange aar, oc have de dømt honom fra halsen, oc han rømte til Danmarch for nogle aar, oc fik forskrift fra Kongen til Erich Rosenkrans, at hans sag skulde forhøris paa ny igen. Der han skulde møde udi rette, forstak han sig oc drog til Danmarch, oc der raadit her udi byen var sende Nils Laurensson, raadmand oc 2 andre borgere til kongen, sendte Hening nogle borgere til dem, lod dem adspørre, om de ville gaa udi rete med honnom det same giorde han oc med Hans skriver paa Ask, som haver Anna paa Bergits dotter, och drog saa strax til Kongen, oc fik brev til Matz Scheel, slotsherren paa Bergenhus, om sin sag. Hans skriver drog oc til Kongen. Marcus Hess lod føre Hening til Helsingør og overleverte ham til Hans skriver. Han tog honnom med sig hid op og overgav ham til byfogdens hender til hand kom i rette, blev da den dom samtøckt, som før var giort hannom, oc han sett paa Slottit, der sidder han, hustruen er kommen til byen at ville bede om hans liv.»

Vi må anta at konen hadde fulgt Henning på flukten, og at hun nå var kommet til byen fra Danmark.  At Henning var Spital forstander forteller at han var forstander for et spedalsk-hospital, mest sannsynlig for St. Jørgen.  Det forteller også at han har vært i en økonomisk og sosial god posisjon.

Absalons fortelling viser at Ingeborg og Anna må ha blitt frikjent for Hennings beskyldninger, og at Henning som svar ble dødsdømt for falske beskyldninger. Annas svigersønn Hans Hansen var aktiv i saken.  Han hadde en posisjon som kan ha vært viktig for å påvirke resultatet av rettsakene, og det var viktig for ham og hans families anseelse at anklager mot slekten om kjetteri og trolldom  ikke ble bekreftet ved en dom.

At Ingeborg nevnes av Absalon 19. august 1568 antyder at hun da kan ha vært i live. At hun ikke nevnes 3. august 1570 antyder at hun da kan være død. Vi kjenner ikke hennes dødstidspunkt eller dødsårsak. Men en slik trolldomsak må ha medført store belastninger både psykisk og fysisk. Vi vet ikke om Ingeborg og Anna ble utsatt for tortur under forhørene («pinlig forhør»), men en slik fremgangsmåte var ikke uvanlig, selv om der skulle være en høy terskel for å ta i bruk slike metoder.

Vi vet ikke hvor Ingeborg og Anna satt i arrest, på Bergenhus eller i arresten under rådhuset.  Hvilket rådhus som kunne være aktuelt er avhengig av hvilket år rettsaken mot Ingeborg og Anna skjedde.  Årstallet er ukjent.  Absalon nevner i sin dagbok 19. august 1566 en trollkone som var under rådhuset.  Kanskje satt også Ingeborg og Anna der.  Men i 1776 satt en hekseanklaget kvinne på Bergenhus festning.

En anklage om kjetteri og hekseri var meget alvorlig i et samfunn hvor den anerkjente religionen var selve sannheten i livet.  Selv om en person ble frikjent var det normalt at usikkerhet om sakens realiteter ville klebe til personen og hennes slekt.  I dette tlfellet er det synlig ved at nye trolldomsanklager senere ble rettet mot Ingeborgs oldebarn,  Annas datterdatter Birgitte Hansdatter.  Se under avnittet om Laurits Markvardsen i teksten Anna på Berget – Inngifte av fogder i hennes etterslekt.