←  Forrige historie    Engelsk:   DNA and the Sephardic Diaspora:   Spanish and Portuguese Jews in Europe

←  Forrige historie    Norsk:       DNA og den sefardiske diaspora:  Spanske og portugisiske jøder i Europa

(Oversettelse og utdrag av Arthur Benveniste sin artikkel med opprinnelig tittel The Forced Conversion of the Jews of Portugal. Foredrag ved Sephardic Temple Tifereth Israel, Los Angeles, oktober 1997.) Denne artikkelen finnes på internet-adressen http://home.earthlink.net/~benven/annivers.html

Se også på følgende nettside som gir mye interessant informasjon om jødene i Europa.  Dette er informasjon som har stor relevans til tradisjonen om at slekten Geelmuyden skal ha sine forfedre blant spanske jøder:
http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/vjw/Portugal.html#Expulsion%20from%20Portugal

Historien om utdrivingen av de spanske jødene i 1492 er kjent. Mindre kjent er hva som skjedde fem år senere i nabolandet Portugal.

Blant jødene som I 1492 valgte å flykte fra Spania, dro store antall til Marokko, Italia og til det Ottomanske riket. Men den største gruppen, kanskje halvparten av antallet, dro til Portugal.

Kong João 2. av Portugal tillot dem å komme inn I landet. Han forberedte en krig mot maurerne og hadde behov for skatteinntekter fra disse jødene for å finansiere krigen. Han var også oppmerksom på at jødene hadde talenter på mange områder, inkludert våpenproduksjon. Han håpet å dra nytte av dette, samtidig som han ønsket at disse talentene ikke skulle bli gjort tilgjengelig for maurerne.

Men hans velkomst til jødene hadde begrensninger. Bare 630 rike familier fikk permanent oppholdstillatelse. De fikk tillatelse til å etablere seg I flere deler av landet mot å betale 100 cruzados. Et antall håndverkere som var dyktige i våpenproduksjon fikk også permanent oppholdstillatelse.

Andre fikk oppholdstillatelse for åtte måneder mot å betale åtte cruzados for hver voksne person. Kongen forpliktet seg til deretter å skaffe skipsrom for dem ut av landet. Kanskje 100 000 flyktninger kan ha flyttet til Portugal på slike betingelser. Ved utløpet av åtte måneder sørget imidlertid kongen for at lite skipsrom var tilgjengelig og få fikk mulighet til å dra. De gjenværende ble erklært å ha mistet sin frihet. De ble erklært å være kongens slaver.

De kastilianske jødene hadde fått en betingelse for deres ankomst til Portugal, at de skulle reise videre. Da de fremdeles var i landet på den fastsatte datoen ga kongen ordre om at alle jødiske gutter, unge menn og jenter skulle fanges. Etter å ha blitt tvangskristnet, ble de i 1493 sent til den nyoppdagete øyen São Tomé med Alvaro de Caminha, som hadde fått øyen av kongen med arvelig rettighet. Ved å plassere dem så isolert, skulle de få grunn til å bli bedre kristne. Samtidig fikk øyen øket sin befolkning, med stor vekst som resultat. Ved 400-års minnet for hendelsene, i 1993, bodde etterkommere av disse barnene fremdeles på São Tome.

Kong João 2. sin sønn, kronprins Affanso, var gift med prinsesse Isabel, datter av Spanias katolske konge. En dag dro Affanso for å fiske. Senere på dagen ble han funnet druknet. Det er ikke kjent om det var en ulykke eller drap. Enken prinsesse Isabel returnerte til Madrid.

I 1494 døde kong João. Fetteren Manoel var tronarving.

Den nye kongen anerkjente at jødene var uten skyld. Han ga dem tilbake friheten. Han avslo en gave de i takknemlighet ville gi ham. Men det er ukjent om det var fordi han var en opplyst monark, eller fordi han håpet å vinne jødene for kristendommen. Jødenes status i Portugal bedret seg. De må ha følt seg trygge med en slik tilsynelatende nådig konge. Men lykken var ikke varig. Deres liv kom igjen i fare.

Manoels krav på tronen var omdiskutert. For å styrke sin posisjon ønsket han å gifte seg med prinsesse Isabel av Spania, som var enke etter den tidligere kronprinsen. Et slikt ekteskap kunne også skape en mulig fremtidig union med Spania, slik at hele Iberia ville bli styrt av Manoel eller en av hans etterkommere.

Svaret på hans tilbud til Ferdinand og Isabella var at et ekteskap ville bli godkjent bare dersom jødene ble utvist fra Portugal. Det skapte et dilemma for Manoel. Han ønsket ikke å miste jødenes rikdom og kunnskaper, som kunne brukes mot maurerne i den kommende krigen. Men han mente at et ekteskap med prinsesse Isabel var nødvendig.

Nå grep Isabel selv inn; Hun erklærte at hun ville ikke akseptere ekteskapet med mindre jødene ble utvist. Manoel aksepterte betingelsene. En ekteskapskontrakt ble undertegnet 30. november 1496. Fem dager senere utstedte kongen et dekret som forviste jødene fra landet. De fikk en frist til oktober 1497 for å forlate Portugal.

Manuel stilte snart spørsmål ved sin beslutning. Han kjente jødenes verdi, og kan ha ment at han kunne omvende dem. Han ønsket å finne en utvei for å beholde dem som katolikker i Portugal. Etter råd fra den jødisk frafalne Levi ben Shem-tob fant han en løsning. På den første dag av feiringen av jødenes utvandring fra Egypt, fredag 19. mars 1497, ble jødiske foreldre beordret å bringe alle barn mellom 4 og 14 år gamle til Lisboa. Ved ankomst fikk de beskjed om at barnene ville bli fratatt dem for å plasseres hos gode katolske familier, for å bli oppdratt til gode katolikker.

De barn som ikke ble frembrakt frivillig, ble grepet med makt og tvunget til døpefonten. Ubeskrivelige hendelser er beskrevet da kongens representanter grep barnene. I mange tilfeller ble barnene kvalt ved foreldrenes omfavnelser ved avskjeden. I andre tilfeller ble barnene kastet ned i brønner for å redde dem fra vanæren med et frafall fra jødedommen, hvoretter foreldrene drepte seg selv. I noen tilfeller ble selv gamle menn tvunget til kirkene og tvangsdøpte av overivrige fanatikere som hadde fått inntrykk av at ordren lød på omvending av alle jøder.

Den ønskete effekten, å presse foreldrene til å følge barnene i dåpen fremfor å miste dem for alltid, ble svært sjelden oppnådd. I alle andre tilfeller ble de uvillige nyomvendte, noen var spebarn, spredt rundt i landet, lengst mulig fra hjemstedet, for å bli oppdradd i kristne omgivelser.

Mer enn 30 år senere ble skrekkscenene beskrevet av den gamle biskop Coutinho. ”Jeg så mange bli trukket etter håret til døpefonten,” skrev han, ”Noen ganger så jeg en far, med hodet dekket som tegn på sorg og smerte, lede sin sønn til døpefonten, mens han protesterte og tok Gud til vitne på at de ønsket å dø sammen under Moselovene. Jeg var selv vitne til enda mer fryktelige ting som ble gjort mot dem.” Muslimenes barn var også inkludert I dekretet om utvisning. Men de ble ikke rørt. Myndighetene vedsto seg kynisk årsaken til forskjellen: Ønsket var å unngå represalier i land hvor muslimene hersket.

Datoen for avreise nærmet seg. Først ga kongen jødene anledning til å reise fra tre havner. Men han endret snart mening og beordret alle til å reise fra Lisboa. I oktober 1497 var omkring 20 000 jøder fra alle deler av Portugal samlet i Lisboa. Der ble de drevet inn i gårdsplassen til palasset Os Estâos, som normalt ble brukt til diplomatiske mottakelser. Der ble de presset av prester og frafalne jøder som et forsøk på å bringe dem til døpefonten. Noen ga etter. Resten ble holdt under vakt inntil fristen for deres avreise var utløpt. Deretter fikk de beskjed om at p.g.a. deres manglende avreise hadde de tapt sin frihet og var igjen kongens slaver. Flere ga da etter og lot seg døpe. Andre ble med makt tvunget til døpefonten. Resten ble overøst med vievann og erklært kristne.

Deretter sendte kong Manoel et budskap til den katolske spanske kongen: ”Der er ikke lenger noen jøder i Portugal».

Kilder for artikkelen:

Pina, Rui de:. Chronica D’El Rei Dom João 11. Collecqão de Livros Inéditos de História Portugueza (først publisert i Lisboa, 1792).
Gjengitt i:
Raphael, David: The Expulsion 1492 Chronicles, Carmi House Press, North Hollywood, CA 1992.

Roth Cecil: A History of the Marranos, Fifth Edition, Sepher-Hermon Press, Inc New York, 1992.

→  Neste historie:    Nederland og frihetskampen 1564-1648