Jordegods på landet
Unneland, slektens gård i Arna
Eierforhold til gården
Om Unnelands verdi og salg av jordbruksprodukter
Gerrits eiendommer i Bergen
En brannfarlig by
Byens utseende
Lokal oppfatning av himmelretningene i Bergen. Upresist språk.
Bebyggelsen i hans bygård – Bolighus, kjellere, mm
Fantasier om hans hus og innbo
Bebyggelsen i hans bygård – Sjøbodene ved Vågen
Bebyggelsen i hans bygård – Hele bygårdens størrelse
Sjøbod og nøst i Sandviken
Landsted og gårdsdrift på Engen
Jordegods på landet
Gerrit står i kildene som eier av ikke ubetydelige mengder fast eiendom. Vi må skille mellom jordegods på landet og eiendommer i Bergen.
Han eide halve gården Unneland i Arna sogn med en landskyld tilsvarende 3 løp 1/2 pd smør. Arna var skilt fra Bergen med fjellet Ulriken. Gården hadde i flere generasjoner tilhørt konen Karens slekt. Karen sin morbror Hans Thomassen Ruus hadde den andre halvparten av Unneland. Disposisjonsretten til Unneland kan følges bakover i Karens familie til hennes oldeforeldre, død tidlig på 1600-tallet. Gården viser altså ikke vilje til investeringer i jordegods hos Gerrit. Men gården regnes som særlig verdifull p.g.a. sin beliggenhet nær byen. Det gjorde det mulig hver uke å bringe ferske varer til byen for salg til faste kunder. Ferske varer ga høye priser. Se egen artikkel om Unneland.
Gerrits dødsbo eide også et jordegods i Sogn tilsvarende 12 løp smørs leie. Dette større jordegodset var totalt verdt litt mindre enn jordegodset i Unneland nær Bergen. Jordegodset i Sogn er identifisert som det gods som i 1647 var eiet av Peder Jensen i Bergen, tilsvarende tilsammen 12 løp smør og 1 tønne korn leie. Peder Jensen var Gerrits svigerfar av slekten Montagne. Jordegodset besto av eierandeler i tre gårder i Hafslo sogn, to gårder i Mundal sogn og 10 gårder i Kyrkjebø sogn. Mer detaljer om dette godset finnes i artikkelen om Peder Jensen Montagne – Bakgrunn og jordeiendom.
Jordeodset på landet kom fra Karens foreldre og må sammen med Unneland ha vært viktige deler av Karens medgift eller arv. Det er også sannsynlig at Gerrit kan ha kjøpt ut de andre arvingene. Men det er tydelig at Gerrit ellers ikke fokuserte på å investere i jordegods. Men det bør undersøkes om han kanskje har løst ut deler av svigerfarens jordegods fra de andre arvingene.
Unneland, slektens gård i Arna
Gården Unneland ligger i Arna sogn, tidligere Haus prestegjeld. Arna sogn ligger nå øst i Bergen, skilt fra det eldre byområdet av fjellet Ulriken. I eldre tid hørte Arna til Haus prestegjeld.
Eierforhold til gården
Slekten Geelmuydens stamfar eide Unneland. Det er sannsynlig at gården enten var del av den store medgiften som hans kone Karen Pedersdtr. Montagne skal ha fått ved vielsen, alternativt at hun arvet gården. Tidligere var gården eiet av Karens far Peder Jensen, som også fikk den fra sin svigerfamilie. Tidligere eierforhold viser at 90% av gården hadde vært eiet av Karens mormor Adelus Trulsdtr. Krog (død i perioden 1657-1670), som var en rik enke etter Thomas Hansen Ruus (ca. 1573-1613). Gården hadde hørt til Munkeliv klosters gods. Vi vet ikke når og hvordan gården kom i slektens eie.
Når jeg skriver at gården var eiet av Peder Jensen og senere av Gerrit Adriaenz van Geelmuyden har dette sammenheng med kildene. Når ektemannen lever vil nesten alltid han være oppført som eier av jordegods. Det hindrer ikke at det reelle eierforholdet kan være annerledes: Når gården antakelig minst to ganger ble overført som medgift eller arv, er det vel reelt konene Karen Thomasdtr. Ruus og senere Karen Pedersdtr. Montagne som var de reelle eierne. Det kunne vært korrekt å synliggjøre slike forhold bedre i tekstene. Men jeg velger som prinsipp å følge kildenes opplysninger, og kun vise de skjulte realitetene gjennom nyanser og enkelte kommentarer.
Om Unnelands verdi og salg av jordbruksprodukter
I eldre tid var jordbruket vanligvis preget av foredling av produktene. F.eks. ble melk foredlet til ost og smør. På Vestlandet førte avstanden fra byen til at bøndene bare sjelden kunne reise dit for å selge sine produkter. Dette reduserte prisene de kunne få for sine produkter.
Gårder som lå nær Bergen kunne drives på en annen måte. Bøndene kunne selge ferske produkter for en høyere pris til faste kunder, dersom det var mulig å dra til byen daglig eller i alle fall ukentlig.
Illustrasjon: Kart over Unneland, tegnet …… av Hans à Møinichen Geelmuyden. Kartet oppbevares ved Bergen Byarkiv, ……….., men er i privat eie. Publiseringstillatelse er gitt av eieren Unneland og Fjellgardane Grunneigarlag.
Unneland lå i et område hvor det var mulig å drive et slikt «bynært jordbruk». Det betyr at gården hadde en større verdi enn en gård som lå lenger borte, men hadde en tilsvarende størrelse eller produksjon.
Fra Unneland kunne veien eller heller stien til Bergen følges til fots, gjerne med kløvhest, ca. 5 kilometer til gården Borge i Langedalen i Arna. Derfra gikk en gammel trasè ca. 5 kilometer via Borgeskaret over Ulriken til Hardbakke i Isdalen. Videre gikk veien ned mot Svartediket og videre mot Store Lungegårdsvann, deretter øst for dette vannet forbi Stadsporten og inn i byen. Hele veien var nær 15 kilometer hver vei, med en steinete sti og endel bratte stigninger på begge sider av fjellet. Dette var den korteste, men også tyngste veien fra Arna til Bergen. Mellom Borge og byen er det regnet at bøndene brukte ca. 2 1/2 time hver vei. Veien var farlig om vinteren, men ble da antakelig mindre brukt. Det var i eldre tid vanlig at bøndene i Arna bar melk og varer til Bergen ca. 2 ganger hver uke.
Det fortelles at da Knud Geelmuyden (ca. 1667-1749) eide gården foret han 16 hester og 120 kyr der. Han og konen Anna Beathe Willumsdtr. Storch (1675-1750) hadde fem døtre som levde opp. Om sommeren måtte døtrene hver tilbringe 14 dager på Unneland for å se til at alt skjedde som det burde. Hver lørdag ble det ført hester til byen med smør og melk. Anna Beathe veiet selv opp smøret på kjøkkenbordet, før det friske smøret ble levert til faste kunder i byen. Det er fortalt at dette smøret var særlig godt, på grunn av det gode beitet på gården.
Gerrits eiendommer i Bergen
Hovedverdien i Gerrits faste eiendommer lå i Bergen. Vi vet at han 19. desember 1681 kjøpte et hus på Stranden i Bergen, som han solgte videre allerede et år senere, 6. november 1682. Men vi vet ikke om han har hatt flere slike hus, med andre ord om han har spekulert i byeiendommer.
Det meste av hans eiendommer i Bergen er relatert til boligen eller handels- og skipsfartsvirksomheten. I dødsboet 1701 nevnes enkens iboende hus og grunn med tilhørende kjellere og ildhus, en hage ved Engen og tre sjøboder nede i gården, i tillegg til to boder med loft og et nøst i Sandviken og en kvart reperbane ved Nøstet.
På 1600-tallet var der ikke faste adresser i Bergen. Men det er mulig å lokalisere Gerrits eiendommer.
Manufakturhusets grunnleiebøker gir en oversikt over alle eiendommer (ikke hus) i byen. Den eldste grunnleieboken 1686 viser at Gerrit da hadde eiendommer 6 steder i Bergen. Adresser er ikke oppgitt. Offisielle adresser var ikke brukt på 1600-tallet i Bergen. En jevnføring med de etterfølgende grunnleiebøkene frem til 1781 viser hvilke adresser disse eiendommene fikk: Se under de følgende artiklene om Gerrit sine eiendommer.
En brannfarlig by
Brann var en konstant risiko i Bergen. Trehusbyen ble rammet av mange store bybranner. Uten en forsikringsordning kunne en brann være ødeleggende for de som ble rammet. Om de klarte seg økonomisk, kunne det ta lang tid før eierne fikk råd til å bygge opp igjen sine eiendommer.
En almenn forsikringsordning for hus i Bergen kom ikke før i 1766. I Gerrits tid i Bergen brente et større område lenger ute langs Strandgaten både i 1660 og 1686, et område ovenfor Mariakirken brente i 1675, og nesten hele byen brente i 1702, året etter at Gerrit døde.
Byens utseende
Bergen ligger inneklemt mellom fjell, med Byfjorden i nord og Bergensdalen mot syd. Byen lå ved Vågen. I gammel tid var Vågen bredere, mer åpen og utsatt for vind fra nord. Om vinteren kunne både Vågen og deler av Byfjorden bli dekket av is.
Byens beliggenhet med en god havn, strategisk plassert mellom NordNorge og Europa, gjorde den til et viktig sentrum for nasjonal og internasjonal handel. Byen var liten i utstrekning. Den lå rundt Vågen, med noe bebyggelse i Skuteviken (utenfor den formelle byen) og sydover til Domkirken og Marken.
Sentrert rundt havnen ble det en naturlig konsekvens at bebyggelsen innrettet seg mot Vågen. Sjøhus omkranset havnen. Fra sjøhusene gikk smug opp til gater som gikk nord-syd langs Vågen og øst-vest syd for Vågen. En enkel eller dobbel husrekke fra sjøen til gaten ble omtalt som en gård. Husene hadde oftest gavl mot sjøen og mot gaten. Tomtene var gjerne 8-10 meter brede. På begge sider langs gatene lå bolighusene til kjøpmenn og håndverksmestere. Langsomt vokste bebyggelsen fra gaten oppover i skråningene. På Nordnes finner vi på 1600-tallet stor vekst i bebyggelsen oppover mot toppen av den nord-syd gående åsen, og endel bebyggelse på vestsiden av Nordnes-halvøyen.
På 1600-tallet ble byen inndelt i 24 roder eller distrikter, i tillegg til to roder i Sandviken. De militære områdene og Bryggen ble holdt utenfor rodesystemet. Første rode lå ved den ytterste boligbebyggelsen på Nordnes. Derfra gikk rodenumrene økende sydover Strandsiden, rundt Vågsbunnen og nordover til bygrensen, hvor de grenset mot Sandvikens første og andre rode, som lå utenfor byen. Byens kirkesogn ble inndelt etter rodene. Rode 1-9 dannet Nykirken sogn, rode 10-18 var Domkirken sogn, og rode 19-24 var Korskirken sogn. I tillegg hadde både Domkirken og Korskirken landsogn utenfor byens grenser. Byens eldste bevarte bygning, Mariakirken, var overtatt av hanseatene og ble brukt av tyskerne på Bryggen.
Navn på smug og gater var i daglig bruk, men der var ingen offisielle adresser i Bergen. Først på 1770-tallet ble offisielle adresser basert på rodene og tomte-numre tatt i bruk.
Kart over Bergens inndeling i roder.
Fra Knut Geelmuyden: Fallende folketall i Bergen 1801-1814 – Fiksjon eller realitet ?
Hovedoppgave i historie, Bergen 1994.
Husene i byen ga lenge et mørkt inntrykk. De var ubehandlet eller tjærebredde, med et grått eller brunt preg, kanskje med grønne torvtak. Scoleus-stikket fra ca. 1580 viser sauer som beitet på takene. Trolig var der også skifertak. Etter hvert ble rød takstein tatt i bruk. Utvendig dekormaling som er funnet på Bryggen tyder delvis på et fargerikt eksteriør i byen. Innvendig kan vi på 1600-tallet finne endel dekormaling og tapeter. Fargene var stort sett rød, oker, svart og endel hvitt og grønt.
Byens forsvarsverk og kirker vil i kontrast til bolighusene ha fremstått som store og dominerende. Kirker og enkelte andre steinbygninger kan ha vært hvitkalket med skifer eller spon på takene.
Fra 1647 ble det anlagt brygge fra det daværende torget ( ved tidligere Norges Bank på nåværende Vågsalmenning ) nordover til daværende Vågsalmenningen, som nå heter Torvalmenningen. Derved ble det skapt en ny og bedre kommunikasjon mellom bydelene.
Kart over Bergen 1814.
Fra Anders Bj. Fossen: Bergen havn gjennom 500 år, bd. 1 s. 83.
Hovedgatene ble fra 1500-tallet i stor grad besatt med stein. De rikeste familiene bodde langs gatene, Øvregaten i øst og Strandgaten i vest, og delvis i Vågsbunnen. Rikfolk hadde på 1600-tallet gjerne store hus som var to etasjer høye, med loft over og glass i vinduene. I noen tilfeller ble det bygget 1-2 etasjer over en steinkjeller. Småkårsfolk hadde sjelden mer enn et lite hus med en etasje og loft, eller de bodde tett innlosjert i et hus som ble delt av mange familier.
Bybrannen i 1702 rammet 7/8 av byen. Bare småkårshusene i noen av byens ytre områder sto igjen. Det betyr at vi vet relativt lite om byens fysiske utseende før 1702. Etter brannen på Strandsiden 1640 ga kongemakten tilskudd til murfasader i det området. En tegning etter brannen der i 1686 viser at mange hus da hadde murfasader. Det var lite brukt i andre deler av trehus-byen. Om husene i vesentlig grad var kledd med panel er ukjent. Etter bybrannen 1702 begynte de rundt 1730 å legge panel utenpå tømmeret. Panelet ble da malt ensfarget, gjerne i mørkt rødt eller oker.
Lokal oppfatning av himmelretningene i Bergen. Upresist språk.
Det gamle Bergen ligger i et dalføre. Fjellene i øst og vest er synlige og fanger blikket, uansett hvor man er i det gamle byområdet. Samtidig var Vågen det sentrale punktet i sentrum og preget bevisstheten.
Disse elementene har skapt et særtrekk i dagligtalen i Bergen: Det er vanlig å snakke upresist om himmelretningene. Holdepunktene når lokale folk oppga en himmelretning var i stor grad Vågen og fjellene. Vågen blir gjerne betegnet som åpen mot nord. Realiteten er at Vågen peker omtrent mot nordvest. Tilsvarende betegner fjellene øst og vest, som også er bare omtrentlig. Dette særtrekket i feil eller upresis bruk av himmelretningene vil delvis prege opplysninger i kildene, og vil også prege min tekst. Når teksten gjelder Bergen skriver jeg normalt nord når realiteten skal være nordvest, og vest når realiteten skal være sydvest. Jeg gjør ingen forsøk på å korrigere dette, fordi disse upresise himmelretningene er så dypt forankret i min lokale identitet at jeg neppe vil klare en konsekvent korrigering. Jeg ber derfor leseren om å tilgi og være oppmerksom på dette særtrekket. Samtidig kan kildene i noen tilfeller bruke himmelretningene korrekt. Det vil i de tilfellene også skje i min tekst, fordi jeg forholder meg til kildenes opplysninger.
Bebyggelsen i Gerrits bygård – Bolighus, steinkjeller, mm
Gerrit bodde i Bergen i et område kjent som 14. rode. Adressen kalles i 1683 for 14. rode nr. 166. Men husnumrene var kun løpenumre innen roden (området) i enkelte kilder. Numrene varierte etter hvert som bebyggelsen i roden endret seg, f.eks. ved at hus brant, ble revet, eller nybygget. Numrene var derfor ikke stabile og kunne ikke fortelle om beliggenheten før fra 1770-tallet. Det er derfor ingen grunn til å tro at han har flyttet når boligtomten fra 1686 gjenfinnes i grunnleieboken (lnr. 1195 s. 95) og senere identifiseres som adressen 14. rode nr. 26. Når adresse brukes om den eldre tomten viser det til den adresse-identitet tomten fikk på 1770-tallet og senere.
Illustrasjoner: Kart over rodene i Bergen på 1880-tallet. Utsnitt for del av 14. rode. Gerrit og Karen bodde i nr. 26 hvor deres bolighus lå. To steinkjellere og tre sjøboder lå øst for nr. 26, nærmere Vågen. Nr. 26 heter senere Torvalmenningen nr. 9. Fra Bergen Byarkiv.
Området ble rammet av bybrann 5. juli 1640. Det er mulig at Gerrits hus ble bygget kort etter den tid. Det er også mulig, men mindre sannsynlig, at tomten sto øde til Gerrit overtok den, slik at han selv kan ha bygget opp husene på tomten.
Illustrasjon: Indre del av Vågen ca. 1646 og 1686. Skissen viser først den nye kommunikasjonslinjen mellom Vågsbunnen og Torgalmenningen (da kalt Vågsalmenningen), deretter utfylling i Vågsbunnen med flytting av Torget nordover. Fra Anders Haaland: Sjøhusbyen Bergen, og Sandviksboder som del av denne (etter Anders Bjarne Fossen), i Fiskerihistorisk årbok 2003, s. 184.
Fredrik Christian Dreyer Geelmuyden fortalte 1824 at Gerrits hus var muret. Det er trolig en misforståelse basert på hans kjennskap til et senere hus på tomten. Det er mindre sannsynlig at Gerrits hus var muret. Murhus er i den mulige byggeperioden ikke kjent i det aktuelle området. Vi kan ikke helt utelukke at huset kan ha hatt en brannmur mot Strandgaten. Vi må likevel tro at det var et laftet tømmerhus, som de fleste av byens hus.
Bebyggelsen rundt Vågen var organisert i ”gårder”. En gård kunne være en ”enkeltgård” eller en ”dobbeltgård”, d.v.s. en eller to husrekker fra Vågen opp til gaten. Vi skal se at Gerrit hadde de to vestligste tomtene i husrekken, med bolighus mot Strandgaten, fulgt østover av en gårdsplass og deretter to brannfrie steinkjellere. Nedenfor steinkjellerne bodde naboen i øst Otte Maltesen, og øst for ham hadde Søren Smelt sin boligtomt. Nedenfor Søren hadde Gerrit sine sjøboder. Det er tenkelig at der lå andre sjøboder langs hopen, øst for Gerrit sine. Langs nordsiden av Gerrits gård lå Torvegården, som delvis hadde tre husrekker. Gerrits nærmeste nabo ved Strandgaten var Johan Kiøning i Torvegården . Tomten nord for Johan var eiet av Johan Lampe, og nedenfor ham Johan Danielsen.
Lenger øst i Torvegården bodde Johan Slytter, som også hadde sine sjøboder der. Naboene som bodde i husrekkene syd for Gerrit er nå ukjente. Det området ble etter brannen 1702 innlemmet i Torvalmenningen, før offisielle adresser ble innført i Bergen. Det er derfor meget arbeidskrevende å identifisere beboerne i det området.
Men vi vet foreløpig ikke om Gerrit bodde i en dobbeltgård. Nedenfor vil vi se at han må ha bodd enten i en enkeltgård med gårdspassasje på sydsiden, eller i nordre husrekke i en dobbeltgård. Tomtene under de kanskje fire husrekkene som lå syd for Gerrit ble omgjort til en del av Torvalmenningen etter brannen i 1702. Torvalmenningen ble gradvis utvidet for å beskytte byen mot spredning av branner, slik at boligtomten etter bybrannen i 1702 dannet det sydøstre hjørnet av Strandgaten, mot Torvalmenningen. Tomten må regnes som meget sentral, både på Gerrits og i vår tid.
Illustrasjon: Hjørnet hvor Gerrits bolighus tidligere lå, øverst i en lengre husrekke.
En kartlegging av hus og tomter i gården krever at vi fokuserer på detaljer. Når vi nevner en tomts lengde betyr det parallelt med husrekkens lengde, d.v.s. omtrent øst-vest. Bredde betyr nord-syd. Begrepet nedenfor betyr nærmere Vågen, altså østover.
Eiendommen omtales i 1686 uten adresse som «Giert Gelmeydens» påboende grunn, lang 37 alen, bred 18 1/4 alen ved Strandgaten, og på nedsiden 14 1/4 alen (om alen-målet, se nedenfor). Boligeiendommen lå syd i Strandgaten, men noen hus fra sydenden. Nå er tomten på hjørnet mellom Strandgaten og Torvalmenningen. Tomtens mål i 1686 forteller at den da inkluderte både hustomten 14. rode nr. 26 (mot Strandgaten) og den senere naboadressen på nedsiden, 14. rode nr. 27. Målene som nevnes i 1686 er oppmålt 1607 og 1624, da en sjællandsk alen var 63,26 cm. Samtidig vet vi at i Bergen ble det til omkring 1600 gjerne brukt norsk alen, som var 54,56 cm. Vi kan ikke være sikre på hvilke alen-mål som ble brukt. 37 alen i 1683 burde være 23,24 m. I 1751 var de to tomtene tilsammen 34,43 alen, som burde være 21,62 m. Dersom Strandgaten ble utvidet etter 1702-brannen kan begge mål være korrekte.
Vi har ingen beskrivelse av bolighuset, bortsett fra at dødsbo-skiftet etter Gerrit nevner store stuen (forutsetter «lille stuen»), salen, hagen og kjellerstuen. Begrepet hagen (”haugen”) er i Bergen en alternativ betegnelse på den lille gårdsplassen bak huset. Men begrepet er tvetydig ved at hagen (”haugen”) også kan være betegnelsen på eiendommen ved Lille Lungegårdsvann. Skattelistene i 1692 og 1700 forteller at Gerrit hadde 4 ildsteder som han betalte skatt for.
Gerrits hus lå mot Strandgaten. På nordsiden var huset skilt fra nabohuset kun av dråpefallet. På sydsiden var kun en gårdspassasje, enten felles med en sydlig husrekke i samme gård, eller mot nordsiden av bygården på sydsiden av Gerrits gård. Vi må derfor forutsette at Gerrits hus hadde hovedinngang fra Strandgaten.
Illustrasjon: Bergen ca. 1893. Utsnitt som viser bl.a. 14. rode i indre del av Vågen. Foto K. Knudsen, Billedsamlingen, UBB.
Kjellerstuen antyder at huset var bygget over en kjeller, som må ha vært av stein. Det er ikke mulig å utelukke at kjellerstuen lå i kjellerne som nevnes i neste avsnitt. Men de kjellerne var trolig brannsikre lagerlokaler. Vi vet ikke om kjellerstuen hadde hvelv, slik at den ble brannsikker.
I skiftet omtales huset med tilhørende kjellere og ildhus. Kjellere betyr i denne sammenheng steinmurte rom. De kan være første etasje under huset, eller de kan være delvis senket. En slik kjeller er nevnt under huset i forrige avsnitt. Men en steinkjeller kan også stå som et separat bygg. I steinkjellerne «nede i gården» kunne Gerrit og senere sønnen Knud oppbevare mange av sine verdier, relativt trygt mot brann.
Illustrasjon: Et bilde fra 1850-tallet viser huset som sto på tomten etter 1756. Bildet viser også to gamle steinkjellere nedenfor huset.
At Gerrits skifte bruker uttrykket «tilhørende kjellere og ildhus» viser at kjellere og ildhus likestilles: De var ikke en integrert del av huset, men må ha lagt separat nedenfor, d.v.s. øst for huset. Steinkjellerne var av stor verdi for kjøpmenn som brannsikre lagerrom. Mange slike «kjellere» (separate steinhus eller kjeller med velv under et trehus) finnes bevart i Bergen. Noen av dem brukes nå som som selskapslokale eller restaurant (f.eks. Potetkjelleren, en restaurant som ligger i kjeller mm som var eiet av sønnen Knud sin svigerfar.
Ildhuset kunne brukes til matlaging, klesvask m.m. og måtte av hensyn til brannsikkerhet være en separat bygning. I 1692 og 1700 forteller skattelistene at Gerrit hadde hele 4 ildsteder som han betalte skatt for. Det gir grunn til å tro at der også var kjøkken i bolighuset.
Illustrasjon: Bryggen sett fra Torgalmenningen, trolig våren 1858, med Gerrits eiendom i venstre bildekant. Merk steinkjelleren like nedenfor huset i bildekanten. Dette er trolig en av Gerrits steinkjellere. Dette bildet er derfor, i tillegg til enkelte dokumenter, det nærmeste vi kommer fysiske spor etter Gerrit. Vannskadet fotografi funnet i Det Hanseatiske Museum, fotograf Selmer. Fra Bryggen. Hanseatenes Kontor i Bergen. Det hanseatiske museums skrifter nr. 23, s. 69.
Gerrits hus brente i bybrannen 1702, året etter at han og Karen døde. Bygningene som nevnes i grunnmålingen 1751 og i husbeskrivelser må være gjenoppbygget etter 1702. Beskrivelsene kan derfor avvike fra hvordan Gerrits bygninger så ut. Men de forteller mye om Knud og Anna Beathas hus.
I 1751, etter sønnen Knuds død, krevde den nye eieren Herman Daniels i september 1751 oppmåling av eiendommen. Oppmålingen viser at naboen på nordsiden het Claus Hofman. At deres hus var atskilt bare av et felles dråpefall antyder at Gerrits husrekke lå nord for gårdspassasjen i gården. Hustomten inkludert gårdsplassen (”hagen”) bak huset var ca. 10,1 m bred langs Strandgaten, og 15,5 meter lang.
Nabotomten nedenfor, som også tilhørte Knud (og tidligere Gerrit), het senere 14. rode nr. 27. Oppmålingen i 1751 forteller at syd for gårdsplassen (nr. 26) var et innhukk, slik at sydsiden av nr. 27 lå ca. 1,8 m lenger nord enn sydsiden av nr. 26. Nr. 27 var ca. 6,1 m lang. Bredden er ikke opplyst, men skissen viser at tomten hadde samme bredde som gårdsplassen, d.v.s. at der var et tilsvarende hukk ut på nordsiden. Det betyr at også denne tomten var ca. 10 m bred.
Ifølge skissen gikk Claus Hofmans tomt (senere 14. rode nr. 25) i 1751 også langs nordsiden av nr. 27. På østsiden av nr. 27 lå Benjamin Angels hus. Angels tomt tilsvarer senere 14. rode nr. 28, eller i moderne bergensk språkbruk omtrent ved Lido-hjørnet, d.v.s. det senere hjørnet mellom Strandkaien og Torvalmenningens nedre del mot Torvet.
Fredrik Christian Dreyer Geelmuyden omtaler i 1824 Gerrits bolighus. Huset omtales som det (tidligere) femte (syvende) huset på nedre side av Strandgaten, regnet fra Torvalmenningen. Usikkerheten kan være basert på at et familiemedlem senere bodde noen få hus lenger nord. Fredrik Christian identifiserer Gerrits hus som det murte huset som vendte mot Torvet på nedre side av Strandgaten.
Han var fortalt at Gerrit hadde fått bygget huset. Det er usikkert, men mulig at Gerrit bygget sitt hus. Det er mer sannsynlig at her er en forveksling med et minne om at sønnen Knud bygget nytt hus på tomten etter bybrannen 1702, da Gerrits hus brente.
Deretter bygget sønnen Knud et nytt hus på tomten. Vi vet at Knuds nye hus etter bybrannen i 1702 var muret, i likhet med det mindre huset som han bygget oppå en steinkjeller. Grunnmålingen 1751 viser at Knuds hus var orientert mot Torvalmenningen. Det er rimelig etter at nabohusene i syd forsvant i 1702 og deres tomter ble innlemmet i Torvalmenningen.
Etter Knud bodde også hans sønn, rådstuskriver Hans Geelmuyden i Knuds hus. Det ble solgt ut av slekten 23. juli 1756. Om kvelden samme dag startet en bybrann som ødela 1500 bygninger, inkludert det huset som Gerrits sønn Knud hadde bygget på tomten. Salgsummen måtte halveres. Brannen la øde nesten hele bebyggelsen mellom Torvalmenningen og Nordnes.
Illustrasjon: Huset som Fredrik D. C. Geelmuyden trodde hadde tilhørt Gerrit var oppført etter 1756. Huset er med på fotograf K. Knudsens bilde av Torvalmenningen ca. 1865. Der ser vi tydelig at huset som ble bygget etter 1756 hadde to etasjer, valmet tak, en dør mot Strandgaten og to dører mot Torvalmenningen.
Vi vet ikke om murene i huset 1702-1756 ble gjenbrukt etter brannen i 1756, eller om huset på tomten da ble gjenoppbygget fra grunnen. Det murhuset som Fredrik Christian kjente var orientert med langside og inngangsdør mot Torvalmenningen. Men det huset var bygget etter 1756, med eller uten de gamle murene. Her tok Fredrik Christian feil. Dette nye huset som Fredrik Christian kjente var ikke relatert til slekten, kun til slektens tomt. Huset er med på fotograf K. Knudsens bilde av Torvalmenningen ca. 1865. Der ser vi tydelig at huset som ble bygget etter 1756 hadde to etasjer, valmet tak, en dør mot Strandgaten og to dører mot Torvalmenningen.
Men Fredrik Christians opplysning om husets plassering er korrekt.
Gerrit Adriaensz van Geelmuyden – fantasier om hans hus og innbo
På grunnlag av opplysninger om andre kjøpmannshus i Bergen har Ola Stang Geelmuyden skapt en fantasi om hvordan Gerrits hus kan ha sett ut. Han har tatt utgangspunkt i kunnskaper om vanlige hus i Bergen. Men det som er kjent om Bergens-hus kommer stort sett fra tiden etter brannen i 1702, da 7/8 av byen brente og Gerrit allerede var død. Kun ytterkantene av byen med ”allmuens” små hus sto igjen. Vi vet derfor lite om 1600-tallets arkitektur i Bergen. Gerrits hus på indre del av Strandgaten må være bygget i perioden 1640-1660.
Det området rundt ytre Strandgaten som brente i 1660 brente igjen i 1686. Vi har en tegning som viser brannstrøket 1686, med restene av mange store og kostbare hus. Under halvparten av husene hadde en brannbeskyttende utenpåliggende murfasade mot Strandgaten. Flertallet av husene hadde en asymmetrisk grunnplan, med inngangsdøren fra gaten plassert skjevt på fasaden, noen ganger med ett fag vinduer på ene side av døren og to fag vinduer på andre siden av døren. Andre ganger med rom på kun ene siden av døren, eller varierende størrelse på rommene ved fasaden. Tegningen viser stor variasjon i husbredde og detaljer. Felles for husene mellom Strandgaten og sjøen er at de ikke har plass til innkjørsel fra gaten til gårdsplassen. Det er sannsynlig at det har vært gangpassasje gjennom huset til gårdsplassen. Annen adgang til gårdsplassen må ha skjedd fra sjøen eller fra smugene som gikk mellom husrekkene fra sjøen til Strandgaten, oftest slik at det lå to husrekker mellom hvert smug.
Ola Stang Geelmuyden fortalte at bolighuset var et alminnelig bergensk kjøpmannshus av tre, i to etasjer, med grunnmurte kjellere og over etasjene en såkalt lem eller loft. Han mente at huset «visstnok som alle hus på den tid» (?) har vært rødmalt (?) og muligens med gavler mot gaten. Ola sier at Knud skal ha bygget huset opp igjen i samme skikkelse etter bybrannen i 1702.
Det er mulig at Ola her undervurderer variasjonen i Bergens trehusbebyggelse og overvurderer vår kunnskap om Gerrits hus. Delvis tar han også utgangspunkt i kunnskap om sønnens hus 1702-1756, uten å vise oppmerksomhet på at Gerrits hus brente i 1702.
Hustyper i Bergen senere enn Gerrits tid.
Begge illustrasjonene er hentet fra Eldre Bergensarkitektur.
Både på 16- og 1700-tallet var det variasjon i hustypene i Bergen, som også utviklet seg over tid. Olas beskrivelse av huset er en fantasi basert på en hustype i Bergen, og kan delvis også være en anakronisme preget av 1700-tallet. Beskrivelsen gir heller ikke plass til alle de bygninger vi vet må ha vært på tomten. Men det er også sannsynlig at Olas fantasi på endel punkt stemmer med de gamle realitetene. Vi må likevel være forsiktige med å oppfatte hans fantasi som et reelt bilde av utformingen av og tilværelsen i Gerrits hus.
Her følger Olas tidsbilde:
I første etasje var en stue med to fag vinduer og en stue med ett fag vinduer, begge ut mot gaten. Der var også en kjøreport inn til gårdsrommet, derfra en gang som gikk helt gjennom huset til gårdsplassen bak dette. Fra gangen var en oppgang til 2. etasje.
Til daglig oppholdt man seg i stuen til gaten. Bak stuen til gaten lå soveværelser og kjøkken. I annen etasje var «salen» eller bestestuen med et salskammer ut til gaten og de øvrige sove- og gjesteværelser mot gårdsplassen. Salen bruktes kun ved høytidelige anledninger. Resten av året sto den lukket. Den kalles også «den store stue” og ”var med omhæng betregt», dvs. trukket med lerret, hvorpå var malt figursscener eller ornamenter. Mellom bolighuset og den såkalte kjeller som var brannfri, lå gårdsplassen. Nedenfor kjelleren en åpen plass, deretter fulgte pakkboden med overbygget gang på bolverk ut mot Vågen.
Mellom pakkboden og nabogården var en «hop» – en smal gang eller passasje hvor sjøen løp inn og hvor man kunne legge til med små båter.
Ola forteller at vinduene var omtrent 130 cm høye til en meter brede, men baserer påstanden på en bevart glassrute fra 1700-tallshuset som ble bygget etter brannen i 1702. Den dessverre knuste ruten 16-23 med en malt og innbrent cartouche, var installert av sønnen Knud i 1733. Ruten ble bevart etter at Knuds hus brente i 1756 og var tidlig på 1900-tallet i Olas eie.
Av inventar i Geelmuydens hus var i dagligstuen først og fremst den store jernovn med messing kuler og en brannmur belagt med blåmalte hollandske steintøysfliser. Senere skattemanntall forteller at huset hadde fire ildsteder.
Langs veggene var faste benker med rysselærs betrukne løse puter eller hynder. Bak de små grønnlige vindusrutene sto hollandske blomsterpotter på rad. Midt på gulvet eller skjøvet opp i det ene hjørnet ved langveggen sto det store tunge fasanbordet på fuglebein og rundt bordet noen store tunge armstoler, rettrygget og rettbenet med rysselærs trekk og puter og store messingsknapper. Midt på langveggen hadde «Mor Karen» et stort hollandsk skap i eik til klær og lintøy og i kroken mot soveværelset et hjørneskap og sin fine dreiede ebenholt rokk.
Til belysning var i taket under midtbjelken festet en messing lysekrone for seks lys og på bordet to store messingstaker for vokslys. Over bordet i hjørnet var en hylle hvor Geert Adriaensz hadde sine bøker, fremfor alt sin store «Hondii Atlas» som han stadig studerte når hans skuter var på fart, dertil hans krittpiper og kardustobakk.
På veggene som var panelte og rødmalte hang et par hollandske «sjøstokker» og noen «Schilderier» i glass og rammer. Stuekammeret eller «canselliet» som det ble kalt, var Geerts kontor med hans skrivepult, en løibenk med rysselærs trekk og en liknende hjørnebenk, hvor folk kunne sitte. Foran denne sto et lite trebord med krittpiper og kardustobakk. «Het reiszende Hoop van leuwaeren» i et stort stenkrus. På veggen hang et hollandsk verdenskart, et par armbrøster, to huggerter. Og Hr. «Stadshopmandens» kårde og hatt. Her var det strengt forbudt å komme inn da det sto allslags prøver og andre saker «som enhver ikke just behøvde at ha sin næse udi».
Foran alle vinduer var grønn- eller rød stripete gardiner med kapper av siers, som var kjøpt hos svogeren Claus Fasting over gaten. Av samme stoff men blåfarget var også gardinene og «spredelakenet» med kapper om den store omhengsseng i soveværelset, bak dagligstuen mot gården. Her stod også et stort klesskap, to jernbeslåtte kister, en dragkiste og bord med de nødvendige brukssaker av hollandsk steintøy. Her og i kjøkkenet bak oppholdt «Mor Karen» og barna seg for det meste, så lenge de var små.
I det store lyse kjøkken var det alltid morsomt å være, når et lystig bål spraket på skorsteinen. Her ble det fortalt morsomme historier fra byen og her var det alltid noe å «haale» når mor bakte eller stekte. Her hang og stod naturligvis all slags kobber og tinn i hyller og skap og hollandsk blått steintøy som nå mer og mer ble brukt i stedet for tinn. Her holdt også pikene Anne Clausdotter og Agate Jansz og Samuel dreng til og her kom alle inn som brakte fisk og matvarer fra byen, fra torv og brygge, både stril og bonde.
På «salen» i annen etasje var det også gyldenlærs puter langs veggene på benkene, en stor jernovn og et langt bord ved langveggen samt høyryggede stoler med gyldenlærs trekk. I et glasskap nederst ved døren ble det oppbevart sølvtøy og krus og de høye venetianske glass som man ser på gamle hollandske malerier og som bruktes ved høytidelige anledninger, når det var «kalas» og Geert Hollænder førte de nådige fruer van Erpecom eller de Fine «udi menuetten eller gavotten». «Allemanden og Gagliaren» ble på den tid nesten ikke danset mer, kun de gamle kunne disse dansene, men derimot trådte de unge en polsk dans og mester Geert spilte da for dem på sin fløyte. Så ble det også drukket «gesundhets salut», «taroquet» (spillet tarok) og drukket og til sist ble rutene slått ut. Dette hørte med til tidens skikk og de fleste lå da døddrukne under bordet og måtte bæres hjem eller bringes til sengs for å sove rusen ut – «så Gud sig forbarme». De istykkerbrukne krittpiper brukes som kasteskyts. Man drakk Rostoker og Bremnerøl og dertil en god Schiedammer, samt fransk og spansk vin.
«Blaastuen» eller «Salskammeret» ved siden av salen over porten mot gaten hadde også to fag vinduer. Her stod en stor omhengseng med topp, en dragkiste med «klaff» og skuffer, noen enkle stoler med rysselærstrekk, noen toalettsaker på et bord mellom vinduene og ovenover et lite fasettert glasspeil i forgylt ramme. Stuen bruktes til gjestekammer og når sønnen hr. Peder var hjemme på besøk fra København og Vikør.
Bak salen var de øvrige barns værelser mot gaten, «klevene» med faste senger enten over hverandre eller etter hverandre i veggen. Alt var her av furutre, rødmalt og meget enkelt. Over den brannfrie kjeller var to rom for pikene og drengen med faste senger og meget enkle møbler. I den brannfrie kjelleren var de vanlige bryggekjeler og redskaper som hver familie brukte til å brygge sitt eget øl til daglig bruk.
Boden mot Vågen var i fire stok, meget lave, til oppbevaring av varer især korn, mel eller tønner med brennevin og andre kjøpmannsartikler, samt redskaper til skipene. Her foregikk den daglige handel inn og ut.
Det private liv gikk sin gang som hos alle Bergens velhavende kjøpmenn på den tid med deres vanlige gleder og sorger av hvilke Geelmuydens hadde to større, idet de tidlig mistet sin eldste datter Maria, som døde kun 20 år gammel i 1684, og sønnen Hans, som døde litt etter kun 13 eller 15 år. Geert, den yngste sønnen, synes også å ha vært sykelig da han finnes omtalt som «syke fetter Geert syd på stranden».
Geert (Gerrit) Adriansz van Geelmuyden førte som våpen- eller slektsmerke en springende eller flyktende naturfarget hjort med samlede bakben i grønt felt og derover tre gylne stjerner og på den kronede hjelm en halv springende hjort fra høyre mot venstre. Under skjoldet valgspråket «Semper idem». Det er provinsen Frieslands grønne farge i skjoldet (Leuwaerden) og i stedet for den stående løve en springende hjort.
Hans autograf finnes i litt forskjellige skrivemåter, men helst Geert og Gerrit som fremgår av en kvittering for brød 1680 og av en kvittering fra 11. september 1668. Dertil skrev han sitt fulle navn på et dokument fra 1673.
Bebyggelsen i Gerrits bygård – Sjøbodene nede i gården
Gerrit hadde i skiftet 1701 to sjøboder nedenfor steinkjellerne, enten som flere hus eller mer sannsynlig som to rom i første etasje i ett hus. Sjøbodene gjenfinnes som Gerrits eiendom fra før 1686 i grunnleieboken (SAB, stiftamtmannens arkiv lnr. 1196, s. 95). Tomten var en tidligere adelig eiet grunn som da tilhørte ”Giert Gelmeuden”. Den omtales som hans to sjøboders grunner nede i gården, lang 26 ½ alen, bred 9 ½ alen ifølge en oppmåling fra 1624. Begrepet ”nede i gården” antyder at eiendommen ligger øst for boligtomten, i retning av Vågen. Betegnelsen sjøboder antyder at bodene lå helt ned mot Vågen.
Det var vanlig at sjøbodene var bygget ut i Vågen på bolverk. Husene ble bygget slik at båtene kunne manøvreres inn i en hop mellom dem. Derved var det effektivt å heise lasten fra båtene over i sjøbodene. Fra hopen gikk smug opp til Strandgaten.
Oppmålingen i 1751 (nevnt i første tekst om Gerrits bygård) omfattet også den såkalte kanselliråd Geelmuyden (d.v.s. den nylig avdøde Knud) sin sjøgård. Oppmålingen de gjaldt kun to sjøboders tomt. Skissen viser at på sydsiden av tomten lå en felles brygge, 1,6 m bred. At bryggen, og derved hopen, lå syd for sjøbodene betyr at sjøbodene hørte til nordre husrekke i gården, eller at gården hadde kun en husrekke. I hopen kunne båter legge til, slik at varene kunne fraktes effektivt inn i sjøbodene.
Innenfor og like syd for bryggen lå trapp opp til loftene. Trappen dekket 1,25×1,25 m. Dette viser at huset, slik det var bygget for Knud etter brannen i 1702, hadde minst to etasjer. At trappen ligger syd for den felles bryggen antyder at den gikk opp til husets langsgående svalgang i 2. etasje. Derfra var det tilgang til ”loftene”, d.v.s. til rommene i andre etasje. Det er uklart om de to sjøbodene i 1751 var to hus ved siden av hverandre. Mer sannsynlig, og i overensstemmelse med vanlig språkbruk i datidens Bergen, var det ett langsgående hus som inneholdt to boder og loft. Det er også uklart om denne tomten på 1600-tallet hadde tre sjøboder, som da må ha vært mindre, eller om en tomt på østsiden er skilt ut: I 1751 lå jomfru (Canuta Beatha) Geelmuydens sjøboder på østsiden av tomten. Det varierer i kildene om dette skal være en sjøbod eller flere sjøboder. I alle fall viser det en teoretisk mulighet for at Gerrit kanskje hadde sin tredje sjøbod utenfor den oppmålte tomten.
Knuds sjøbod-tomt var vel 5,7 m bred og 12 m lang. På nordsiden lå i 1751 Jochum Smiths eiendom, og i vest lå Margaretha Hennings eiendom. Det betyr at Margaretha sin eiendom lå øst for Benjamin Angels tomt nr. 28. Det antyder at hennes eiendom var 14. rode nr. 29, som senere kart viser strekker seg nordover til hopen i nabogården, Torvegården. 1800-tallets rodekart viser fire tomter nedenfor nr. 28. Det var 14. rode nr. 29, 21b, 21c og 20a. Nr. 21b og c var tidligere kun en tomt, nr. 21. Tegnene viser at Knuds sjøbod lå på nordsiden av hopen i deres gård. Nr. 21c lå trolig i Torvegården. Rode 14-29 grenser i øst mot 14-21b. Målene på Knuds sjøbod-tomt stemmer ikke med størrelsen på nr. 20 a eller 21 b. Vi må derfor anta at etter 1751 har det skjedd endringer i tomtegrensene. Det meste av nr. 21 lå i Torvegården.
I Gerrits gård ligger ytterst mot Vågen nr. 20a. Nr. 20b er en tomt som ligger mot Strandgaten i Torvegården. Nummeret antyder at de engang har hatt et felles eierforhold. En mulig tolkning er at nr. 20a er den sjøbod-tomten som Knuds datter Canuta Beatha overtok. Canuta Beatha skal senere ha bodd noen hus nord for 14-26. Dersom denne hypotesen stemmer må Knuds sjøboder ha lagt syd for nr. 20a, begge tomtene ved sjøen må ha vært Gerrits eiendom, og gårdens hop må ha lagt syd for Knuds sjøboder, d.v.s. utenfor utsnittet av kartet over en del av 14. rode. Dette området er senere inkludert i Torvalmenningen og Torvet.
De mål som finnes i oppmålingen 1751 avviker noe fra målene på Gerrits tomter, slik de nevnes i grunnboken 1686. Noe kan skyldes unøyaktighet i målingen eller endringer i alen-målet over tid, andre avvik kan skyldes mindre endringer etter bybrannen 1702 eller utskilling av mindre deler. F.eks. opplyses sjøbod-tomtens bredde i 1686 5/16 alen bredere enn i 1751. En desimeter eller to i forskjell behøver ikke være en reell forskjell. Derimot var lengden i 1686 26,5 alen, ca. 7,3 alen lenger enn i 1751. Når vi vet at sjøbod-tomten i 1751 grenser mot Canuta Beatha Geelmuydens sjøbod-tomt, er det tenkelig at der har skjedd en deling av Gerrits tomt ved at 4,6 m lengde er skilt ut.
Det vanlige var at der ikke var passasje på tvers av gårdene. Transporten gikk enten på sjøen, langs gatene, eller i et smug (gårdspassasje) i gården fra sjø til gate. I Gerrits gård ble der åpnet en passasje fra Torgegården til Torgalmenningen eller Torget. Åpningen er trolig laget i andre halvdel av 1700-tallet. Den nevnes i en oppmåling 1800 i 14. rode nr. 20 (Torgegården). En nabo krevde da at en tralleport til Torvet fra de oppmålte pakkbodenes endebrygge ikke måtte lukkes, til skade for ham. Han viste til en kanselli-resolusjon av 12. januar 1793 og ”den nye Udgang af Pakboderne, som er giordt mot Torvet”.
Illustrasjon: Senere grunnmåling av Gerrits sjøboder
Skiftet etter Gerrit omtaler også to sjøboder «Needer udj Gaarden». De gjenfinnes som Gerrits eiendom fra før 1686, da de nevnes i grunnleieboken (lnr. 1196 s. 95). Tomten var en tidligere adelig eiet grunn som nå tilhørte «Giert Gelmeuden». Den omtales som hans tre sjøboders grunner nede i gården, lang 26 1/2 alen, bred 9 1/2 alen ifølge en oppmåling fra 1624. Begrepet «nede i gården» antyder at eiendommen ligger som en fortsettelse av boligtomten, i retning av Vågen. Betegnelsen sjøboder kan føre tanken til at bodene lå helt ned mot Vågen. Det er ikke funnet rodenummer på tomten.
Illustrasjon: Hop mellom sjøboder på Strandsiden ca. 1910. Fotograf ukjent. Fra Billedsamlingen UBB.
Det kan også finnes eldre opplysninger, før Gerrits tid, om sjøbod-tomtene «nede i gården». Vi vet at Saltødegården skal ha vært tredje gård fra Torgalmenningen i 1879, og at Gerrits hus da var hjørnehuset, altså to hus lenger syd. I Absalon Pedersens dagbok beskrives husene som brant i bybrannen 1561: To hus innenfor (syd for) Saltødegården lå fru Ingegerds gård, som Jacob buntmaker bodde i. At hun omtales som frue antyder at hun var adelig. Det kan stemme med at bod-tomten på Gerrits eiendom (lnr. 1196) var en tidligere adelig eiet tomt. Gården skal visstnok være identisk med Nils Henriksons gård som nevnes i sakefallregnskapet 1519, og er muligens identisk med Gyldenløve-slektens gamle gård. Det er antydet at den kan ha tilhørt riksråd Hartvikt Henriksson som levde i første halvpart av 1400-tallet og var gift med Jorund Sunolfsdtr. Hans sønn var biskop Olav i Bergen. (jfr Bernt Lorentzen: Gård og grunn i Bergen, s. 221).
Hele bygårdens størrelse
Nåtidens bebyggelse på stedet er store murbygninger, bygget etter brannen 1916. Murbygningenes sydvegg er ca. 40 meter lang, og det sydøstre hjørnet omtales omkring 2000 som Lido-hjørnet. En sammenlikning av kart over området før og etter bybrannen 1916 viser at den gamle eiendommens (”gårdens”) syd- og vestside lå noen meter innenfor ytterveggene i nåtidens murbygninger.
Den eldre ”gården” strakte seg dobbelt så langt østover som de nåværende murbygningene, samtidig som gårdens sydside trakk seg litt lenger mot nord i sin østlige halvdel. Dersom antydningen om at Knuds sjøboder lå lenger syd kan det tenkes at denne forskyvningen nordover i den østlige halvdelen har skjedd etter Gerrits tid.
Den nåværende kaifronten langs Strandkaien ligger ved nabogården, den gamle Torvegården, ca. 15 meter vest for østveggene på de gamle sjøbodene. Det er ved sydvestre hjørne av Vågen ca. 57 meter fra nåværende kaifront til murbygningens østfasade.
Mellom sjøbodene gikk hopen ved Gerrits eiendom kanskje nær 25 m inn mellom sjøhusene, dersom vi antar at de gikk like langt som i Torvegården før 1916. Derfra er det ca. 18 m igjen inn til nåtidens murbygninger på Lido-hjørnet. Totalt var gården, ifølge kartet før 1916-brannen, nær 80 meter lang fra Strandgaten til sjøbodenes østvegger, ute i Vågen.
Over mange hundrede år er Vågen utfylt, og Torget er gradvis flyttet med nordover. Tidlig på 1600-tallet lå Torget ved enden av Korskirkealmenningen. Nå har nordre kaifront ved Torget flyttet seg så langt nordover at den allerede før bybrannen 1916 hadde passert Gerrits sjøboder, slik at deres gamle beliggenhet ikke lenger grenser mot Vågen. Søndre husrekke i nabogården, Torvegården, har antakelig hatt sin nordre side omtrent i fortsettelsen av Blomster-Torgets kaikant, men ca. 15 meter lenger vest. Ca. 8-10 meter syd for denne linjen lå trolig nordre grenselinje av Gerrits gård, i hans tid.
Gerrits eiendommer i Bergen – Sjøbod og stor-nøst i Sandviken
Gerrit hadde også sjøboder i Sandviken. De første sjøbodene i området ble bygget på 1600-tallet, særlig fra midten av 1650-tallet. De ble bygget for byens kjøpmenn, og mange er fremdeles bevart. Mange av bodene fikk festsaler og oppholdsrom, og ble gjerne brukt som lyststeder i helgene. Vi vet ikke om Gerrit brukte sjøboden slik. Det er ikke utelukket at Gerrit og hans medeier fikk bygget sjøboden for seg.
Den ytre sjøbod-rekken lå utenfor Småmøllen (senere slaktehuset), den indre rekken lå fra Småmøllen til Bergenhus. De siste omtales delvis som Skuteviksboder, men noen av dem ligger nord for Skuteviken, på nordsiden av åsryggen Rothaugen hvor sjøen var dypere og mindre langgrunn enn ellers i Sandviken. Her nord for Rothaugen var til 1900-tallet bevart fire sjøboder, Skuteviksboder nr. 21 til 24, regnet sydfra. Flere av dem ble på 1980-tallet revet p.g.a. manglende vedlikehold, blant dem Gerrits bod, nr. 22. Nå ligger et bolighus (kalt ”Skuten”) i sjøhus-stil på denne og naboeiendommene.
Sjøbodene var bygget på bolverk i sjøen og lå normalt helt omringet av sjø, men enkelte kunne ha en side inn mot land. Det var nødvendig å bruke båt eller en landgang for å komme ut til bodene. Senere har utfyllinger gjort bodene landfaste. En kjøpmann som bodde ved Vågen vil antakelig ha blitt rodd ut dit av sine tjenestefolk.
Litteraturen (Elin Thorsnes, Anders Haaland) forteller at de eldste bodene uten unntak var bygget i laftetømmer. De hadde to eller tre etasjer med nær lik utforming, med ett eller flere laftetømrede rom i hver etasje og en bred svalgang mot sjøen eller hopen. Etasjehøyden kunne være god i første etasje, men var gjerne lav i øverste etasje. Rommene i første etasje kaltes pakkboder, i de andre etasjene ble de kalt stuer eller loft. Rommene var uten vinduer, delvis med unntak av noen små skyveluker. Innlasting skjedde fra hopen eller sjøfronten. De fleste sjøbodene hadde en vindeark, men i noen tilfeller fantes to vindearker. Kjøpmannen kunne ha et kontor i sjøboden. Svalgangene var ofte dekorert med dekormaling.
Den boden som Gerrit i 1686 og senere eide i Sandviken er ved mye arbeid identifisert som Skuteviksbod nr. 22 (tidligere nr. 30, grunnleiebokens lnr. 2223 s. 192). Eiendommen omtales som «Giert Gelmeyden» og Johan Haassewinchels sjøgrunn, lang 46 alen og bred 15 alen. En alen var på 1600-tallet 63,26 cm (kalt sjællandsk alen, 1541-1683). Fra 1683 ble en alen lovregulert til 62,8 cm, uten at tomtebeskrivelsen ble endret. Tomten var altså ca. 29 x 9,5 m eller ca. 275 m2.
Illustrasjon: De to hovedprinsippene for tradisjonell innredning av pakkhusbygninger eller sjøboder. Hovedtype A: Svalgangstypen, med langsgående sval mot sjøen eller hopen. Hovedtype B: Midtgangstypen, med boder på begge sider av en nokså bred midtgang frem mot svalgangen mot hopen eller sjøen. Tegning: Elin Thorsnes arkitektkontor as. Fra Sandviksboder 12-24 + noen flere, i Fiskerihistorisk årbok 2003, s. 106.
Gerrits sjøbod ”i Skuteviken” er identifisert ved å følge byens grunnleieprotokoller fra 1686 til 1781 og sammenholde opplysninger om eierne med kemnerens fastsettelse av adresser på 1770-tallet, panteregistre for området og nyere matrikler. Branntakstene begynner i 1766 og inneholder delvis beskrivelser av husene.
Dødsboskiftet etter Gerrit i 1701 viser at han eide to boder med lofter og et nøst i Sandviken. To boder kunne tolkes som to sjøboder/bygninger. Men vanlig språkbruk om sjøbodene i Bergen viser at dette var to boder med loft inne i en sjøbod på den nevnte sjøgrunnen, d.v.s. Gerrits andel, som sammen med nøstet lå på den nevnte sjøgrunnen.
Hans boder og loft (rom oppe i etasjene) var trolig halve sjøboden, siden tomten i 1686 hadde to eiere. Det stemmer overens med beskrivelsen av sjøboden, se nedenfor. Gerrits halvdel inneholdt i februar 1701 4 okshoder brennevin og 470 tønner salt og hvete. Kapasiteten var trolig vesentlig større, siden utnyttelsen antakelig var størst ved avslutningen av det siste handelstevnet tidlig på høsten.
Grunnleieprotokollene for Bergen viser at sønnene Knud og Geert sammen må ha overtatt nr. 22 etter Gerrits død, før boden senere ble overtatt av Johan Hendrich Eggerking. Mangelen på opplysninger om andre samtidige eiere kan antyde at Knud og Geert også overtok Johan Haassewinchels halvdel og kanskje har hatt hver sin halvdel. Knuds nøst ved sjøboden omtales ved auksjon i 1751 som et ”stor-nøst”.
Illustrasjon: Skuteviken ca. 1870, uten vei langs sjøen under Sverresborg. Fra Anders Haaland: Sjøhusbyen Bergen, og Sandviksboder som del av denne, i Fiskerihistorisk årbok 2003, s. 249.
Moderne grunnriss av bygningene finnes i 1980. De viser at sjøboden var utvidet østover. Trolig skjedde utvidelsen ved å inkludere nøstet i første etasje og bygge nytt høyere oppe.
Mange av sjøbodene fikk festsaler og oppholdsrom, og ble gjerne brukt som lyststeder i helgene. Auksjonen i 1751 forteller at familien også hadde to kammere med sval i sjøboden. Den ene var trolig synlig i moderne tid ved en skjøt i laftingen som antyder et gammelt værelse mot sjøen. Det styrker muligheten for at også Gerrit kan ha brukt sjøboden slik.
Ved auksjonen 1751 ble solgt i Sandviken (Skuteviken) to boder med to loft, to kammere og sval og et stort nøst ved siden av.
Sjøboden lå med bredsiden mot sjøen. Marco Trebbis undersøkelser på 1970-tallet fant at boden var dekorert med røde ornamenter i svalgangen mot sjøen. Det viser at boden på 1970-tallet inneholdt svært gamle elementer, trolig fra Gerrits tid.
Foto viser at boden hadde tre etasjer og loft. Det er sannsynlig at tredje etasje er et senere påbygg fra perioden 1788-1817. Bildet viser også at sjøboden hadde en hop på nordsiden.
Branntakstprotokollene forteller om bodens utseende. I 1767-1768 beskrives den som en sjøbod med 4 boder og 5 loft og to nøst med to etasjer. Dersom begge nøstene var fra 1600-tallet var det andre av dem tidligere trolig eiet av Johan Haassewinchel ? Så sent som i 1787-1788 er beskrivelsen den samme. Men i den perioden overtok Hilbrandt Harmens eiendommen. Beskrivelsen ble da noe endret, ved at det ene nøstet omtales med 8 loft. Det kan være en presisering, men det kan også antyde at dette nøstet er nyinnredet og har skiftet funksjon fra nøst til lagerhus.
Branntakstprotokollen for 1807-1817 gir en mer detaljert beskrivelse av to hus på tomten:
Et tømret pakkhus, tre etasjer, bord og stentak, 20 alen langt, 13 alen dypt, 2 pakkstuer, 4 pakkloft, 1 værelse, 2 fag vinduer, 1 vinde. I 1837-1847 måles huset til 20 ½ alen langt og 16 alen dypt, samtidig som det da har kun to sjøboder, men 5 pakkloft og to værelser med 3 fag vinduer. Endringene i mål kan være unøyaktighet, det øvrige kan være nybygging, men mer sannsynlig en endring i innredning. I 1868-1869 var huset 13 alen høyt, og de to værelsene kalles da et værelse og et kammer. Huset hadde da 22 dører og en trapp. Denne bygningen var Gerrits pakkhus, men må være ominnredet innvendig og trolig påbygget en etasje.
Det andre huset kalles 1807-1817 et tømret pakkhus, 3 etasjer, bord- og stentak, 23 ½ alen (i 1837-1847 25 alen) langt, 16 alen dypt, 4 pakkstuer og 8 pakkloft. Det fortelles senere at dette sistnevnte huset lå øst for førstnevnte. Nøstene er ikke omtalt, men sistnevnte hus er trolig identisk med det av nøstene, påbygget i høyden, som i 1787-1788 omtales som et nøst med 8 loft. Det andre nøstet kan være uteglemt eller revet, men mer trolig er det bygget inn i sjøboden. Det skjedde senere også med dette andre huset.
Elin Thorsnes forteller at det var vanlig at nøstene ved sjøbodene i området lå innenfor sjøboden, inn mot land. Det kan ha gjort det vanskeligere å få sjøsatt båtene som har lagt i nøstene.
Branntakstene antyder at ombyggingene var sene, etter Geelmuyden-slektens eierperiode. Grunnplanet viser at nøstene har vært bygget inn i sjøboden. Vi har derfor all grunn til å tro at Gerrit Geelmuyden og Johan Haassewinckels sjøbod og nøst fra 1600-tallet var i behold inne i den sjøboden som var synlig på 1970-tallet, før rivingen. Vi vet fremdeles ikke når boden ble bygget, men det må ha vært før 1686.
Gerrits eiendommer i Bergen – Landsted og gårdsdrift på Engen
Familiens hage ved Engen («hauge udj Engen») lå i byens 15. rode nr. 75. Den gamle adressen er identifisert gjennom grunnleiebokens lnr. 1197 s. 96. Stedsnavnet Engen er nå begrenset til et mindre område omkring teateret. Denne hagen lå noe lenger syd, ved Lille Lungegårdsvannet. Eiendommen må være kjøpt før 1686, og var fortsatt i Gerrits eie da han døde 1701.
Ved auksjon i 1751, etter Knud og hans enkes død, ble solgt et hus med hage i Vaskerelven, som dengang gikk lenger enn dagens gate med samme navn. Dette må være hagen ved Lille Lungegårdsvannet. Vi vet ikke om huset i 1751 var det samme som i Gerrits tid. Bybrannen i 1702 stoppet omkring dette stedet, men vi trenger flere undersøkelser for å finne presise opplysninger.
Huset hadde i 1751 en stue med kjøkken og spiskammer på nordsiden. På sydsiden av stuen lå en annen stue med kakkelovn og et kjøkken med spiskammer. I andre etasje var en stor sal og et kammer, og på loftet var en stor lem, alt under ett tak. Beskrivelsen kan få en til til å undre på om dette opprinnelig var to små hus, som nå var bygget sammen til ett større hus ?
I 1766 var det et en etages hus på eiendommen, som var taksert til 500 riksdaler i branntakstprotokollen. Det vil si at det var blant de største eller mest verdifulle husene i området. I 1767-1768 forteller branntaksten at huset hadde to arker. Men vi vet ikke når dette huset ble bygget. Beskrivelsen i 1751 synes å gjelde et to etages hus. Det kunne bety at Knuds hus ved Lille Lungegårdsvann brente eller ble revet mellom 1751 og 1766. Men arkene kan også bety at huset hadde 1 ½ etage pluss lem og var fra Knuds tid eller tidligere. I 1787-1788 beskrives huset med kun 1 ark, 10 fag vinduer og to ovner. Først ved branntakstene 1807-1817 er beskrivelsen mer detaljert:
-
Et Tømret Vaanhus, 1 Etage, med Qvist, Bord og Steentag, 20 al. Lang, 10 ½ al. Dyb, 3 Værelser, 10 Fag Vinduer, 3 Kakelovner, 2de Kiøkener med Skorsteener, og under Huuset en liden Bielke Kielder.
-
Et Tømret Pakhuus, Sønden for Vaanhuuset, 2 Etager, Bord og Steentag, 10 ½ al. Lang, 9 al. Dyb.
At huset 1807-1817 hadde to kjøkken er forenlig med at huset fra Knuds tid fremdeles sto på eiendommen. Vi kan da ikke utelukke at dette huset var der også i Gerrits tid. Om også pakkhuset var fra Gerrits og senere Knuds tid, vet vi ikke.
Ved huset var i 1751 et fehus, en hestestall og et hus for gjess. I hagen var to fiskedammer, en mengde frukttrær m.m. I 1752 var hagen ca. 37,7 meter bred (60 alen) og 75,4 meter lang (120 alen), omgitt av et steingjerde. Ved oppmåling 19. januar 1753 ble hagen opplyst å være 37,18 meter bred (59,14 sjællandske alen) mot Vaskerelven og 71 alen 1 ½ qt mot Lille Lungegårdsvann, 72,54 meter lang (115 alen 2 ½ qt) mot passasjen syd for tomten og 108 alen lang mot de to nabotomtene i nord.
Vi må anta at Gerrit og Karen kan ha brukt hagen delvis som kjøkkenhage til selvforsyning og delvis til rekreasjon, slik vi vet at sønnen Knud brukte den. Familietradisjonen forteller at Knud og Anna Beatha brukte eiendommen som landsted, med et hus og med gode epler og pærer i overflod. Det er trolig at huset i likhet med senere praksis lå i tomtens bakkant (vestside) ved den daværende Vaskerelven. Eiendommen ligger ca. 10 minutters spasertur fra bolighuset.
Om pakkhuset som nevnes 1787-1788 eksisterte i Gerrits og Knuds tid er kanskje tvilsomt, fordi det ikke er spesielt nevnt tidligere. Men når fehus, hestestall og hus for gjess nevnes allerede i 1751, er det sannsynlig at disse var der i Knuds og kanskje også Gerrits tid. Rideutstyr nevnt i Knuds dødsboskifte bekrefter behovet for en stall.
Vi vet ikke om eiendommen på Gerrits tid hadde alle de elementene som nevnes etter Knuds død, men vi vet heller ikke at Knud utviklet denne eiendommen videre etter 1701. Foreløpig er det ikke grunn til å tro at Gerrit skulle unnlate å utnytte de økonomiske mulighetene der.
Etter at eiendommen ble solgt på auksjon i 1751 var den ifølge panteregistrene og pantebøkene eiet av Jørgen Høgh, som i 1753 solgte den til Michel Frederich Wilchen (pantebok II.B.a.14 f. 266b). Den beskrives da som haugegrund og indhegnede husevåninger i Vaskerelven ved Lille Lungegårdsvannet. Wilchens enke Anna Simina var senere gift med Tobias Tolman. Hun solgte eiendommen 1800 til Adolph Fridrich Techen. I skjøtet 1800 nevnes grunnmålingsforretning av 19. januar 1753. Hun forbeholdt seg retten til en periode å bo fritt i den øverste stue. Formuleringen må bety at Knuds hus fremdeles sto i desember 1753. På 1800-tallet ble eiendommen delt i tre deler, som alle ble kjøpt av kommunen 1857-1860. Etter utfylling i Lille Lungegårdsvann og omregulering av området er eiendommen senere ikke synlig på kart over området.
Adressen 15. rode nr. 75 («hauge udj Engen») lå i et område som tidlig ble omregulert. Tomten var derfor meget vanskelig å lokalisere på kart eller i vanlige oppslagsverk om adresser i Bergen. Men det var inntil vi fikk hjelp av slekten: Tomten ble funnet på et kart tegnet av Hans à Møinichen Geelmuyden i 1805 ! Eiendommen lå opprinnelig med østsiden ned mot nordvestre strand ved Lille Lungegårdsvann, før vannet etter 1850 ble mye utfylt, slik at tomten nå ligger langt fra strandlinjen.
Kartet fra 1805 viser at syd for den sydlige nabotomten var en dunge ved vannet. Der kunne befolkningen plassere boss (Bergens-uttrykk for søppel) og trolig tømme dokaggene, med avrenning til vannet. På motsatt side av vannet lå på et nes Dungen (i bestemt form), som var en tilsvarende og mye brukt søppelplass. Lenger nord, i vannets nordøstre hjørne og med grense mot Maartmannshagen, lå byens starvhusboder (skomakernes garverboder). Disse bodene kan også ha bidratt til mye lukt og avfall til vannet.
Tomten ligger nå langt fra strandlinjen. Hele området ble omregulert og forandret etter bybrannen 1855. Den gamle tomteinndelingen forsvant. Det gjør det vanskelig å gjenfinne de gamle tomtene, tross utgangspunktet i 1805-kartet..
I 1888 ble det laget et bykart over de gamle tomtene i Bergen, men også påtegnet nye gater og kvartaler. «Vårt» område mangler stort sett den gamle tomteinndelingen. Dette kartet og matrikkelen var grunnlaget for et nytt bykart, tegnet i 1934, fremdeles uten «vår» tomt. Et annet kart ble tegnet over 16. og en del av 15. rode i 1932. Det kartet nevner også 15. rode nr. 75. Disse kartene, sammenholdt med kartet fra 1805, plasserer østgrensen for «hagen ved Engen» mellom Byparkens vestside og Nordahl Bruns gates østside, som grenser mot hverandre. Tomten strekker seg under den største og nordlige delen av kvartalet som inneholder Permanenten (Vestlandske kunstindustrimuseum) og et nyere bankbygg vest for Permanenten. Ved kvartalets nordvestre hjørne går tomten litt ut i Foreningsgaten. I nord krysser tomten Olav Kyrres gate og inkluderer deler av hjørnetomten mellom Olav Kyrres gate og Vaskerelven.
Illustrasjon: Nåtidens plassering av tomten ved strandlinjen til Lille Lungegårdsvann.
Kombinasjonen av kartene viser at tomtens vestside lå ved den gamle Vaskerelv-gaten, som må ha gått litt lenger sydover enn Vaskerelven i vår tid. Dette bekreftes av auksjonen i 1751. Syd for nr. 75 lå 6 tomter, et par passasjer og trolig et par bekker, før den gamle bygrensen som lå litt nord for den daværende midten av Lille Lungegårdsvann. Vannet er senere sterkt forandret ved utfylling og avgrensing av vannflaten. Nå er vannet åtte-kantet. Den gamle bygrensen gikk omtrent ved nordre ende av vannets vestside i vår tid, der den nordvestlige siden begynner for å gå mot Festplassen, som danner vannets nordside (husk det lokale særpreget i betegnelse på himmelretningene, se separat artikkel).
Plasseringen av tomten 15. rode nr. 75 må være riktig, men kartene varierer når det gjelder tomtens vinkel. Kartet fra 1805 viser at Maartmans hage og 15. rode nr. 75 gikk ned til stranden mot Lille Lungegårdsvannets henholdsvis nordside og vestside. Sydgrensen til Maartmans have og nordgrensen til nr. 75 danner en tilnærmet rett linje omtrent øst-vest. Men vinklene i tomtens hjørner stemmer ikke med oppmålingen 1753, særlig ikke i vest mot Vaskerelven. På østsiden av Lille Lungegårdsvannet ligger 16. rode nr. 87 med omtrent samme orientering øst-vest som 15. rode nr. 75. På nordsiden av 15. rode nr. 75 ligger noen mindre tomter mot et smug. Et kart fra 1700-tallet viser samme vinkling av nr. 75 som kartet fra 1805.
Kartet fra 1934 viser at smuget nord for nr. 75 er Rummelhoffsmuget, som nå er fjernet. Nr. 75 er avmerket på kartet, men delvis med uklare grenser. Viktigere er kartet fra 1932 som viser situasjonen før bybrannen 1855. Det viser plassering av nr. 75 ned til den markerte gamle strandlinjen. Problemet er at både i 1932 og 1934 blir 16. rode nr. 87 og 15. rode nr. 75 plassert litt vinklet i forhold til hverandre, i motsetning til i 1805. Samtidig lå Maartmans hage i 1805 nær vinkelrett på vannets nordlige strandlinje. I 1932 tegnes tomten noe skjevt mot strandlinjen. Huset i Maartmans hage er inntegnet både i 1805 og i 1932 og bekrefter at her er noe uventet i forhold til strandlinjen. Nordsiden av nr. 75 ligger som i 1805 i fortsettelsen av den i 1932 markerte nordlige strandlinjen. Men vinkelen mot både Maartmans hage og 16. rode nr. 87 ser ut til å være feil, sammenlignet med kartet fra 1805. Her kan selvfølgelig ha skjedd endringer i utformingen av noen tomter etter 1805, og det er mulig, kanskje sannsynlig, at vannets nordside er noe utfylt i nordøst, slik at strandlinjen i 1855 er blitt skjev. Men da skulle ikke nordsiden av nr. 75 lenger ligge i fortsettelsen av strandlinjen, men skulle vært noe mer øst-vest. Det ville stemt bedre med vinklingen av 16. rode nr. 87 og Maartmans hage.
Grunnmålingen 19. januar 1753 av 15. rode nr. 75 inneholder et grunnriss. Det viser omtrent rette vinkler på eiendommens hjørner mot «den almindelige gade» (Vaskerelven). Derimot viser grunnrisset at grensen mot vannet er skrå i forhold til tomten. Det antyder at tomten har lagt noe vinklet i forhold til Maartmannshagen og i forhold til 16. rode nr. 87, slik at grensen mot Vaskerelven kommer noe nord for den ikke helt parallelle grensen mot Lille Lungegårdsvannet. Dette antyder at oppmålingsvesenets kart som viser tomtens plassering før bybrannen 1855 er riktig, og at kartet fra 1805 og fra 1700-tallet plasserer tomten i noe feil vinkel.
Tomten nr. 75 sees på foto på 1800-tallet. Fjæren ligger utenfor tomten, noe skjev i forhold til tomtegrensen. Sammenholder vi tomtens østgrense på dette bildet med grunnrisset fra 1753 må tomten ha ligget noenlunde i retning øst-sydøst mot vest-nordvest.