På 1700-tallet hadde overklassen utviklet en særpreget etikette.  Adolph Knigge skrev i 1797 boken «Om omgang med mennesker», som viser viktig trekk i denne etiketten:

Etikette er regler for skikk og bruk, særlig innen de høyere samfunnslag. Det går ut over moderne tiders regler om god oppførsel. Normene kunne variere noe mellom stand og gruppe. Den «simple almue» ble ansett å være uten etikette. God etikette forutsetter takt som er evnen til å vise omdømme og hensyn i sosiale forhold. Begrepet dannelse har sammenheng med kulturen i Danmark og Europa, høyere utdanning, språk og klassiske kunnskaper, åndelige ferdigheter, preget av overklassen og de lærde grupper i samfunnet. Kunnskap og dannelse var viktig og bra. Dannelse bidro til utviklingen av god etikette, men var ikke en absolutt forutsetning. Forbildet på god etikette ble funnet i regler for oppførsel i adelen og ved hoffet.

Etikette ble ansett som kunsten å omgås mennesker. Men 1700-tallets etikette kunne inkludere mange forfinete elementer og mange kronglete og merkverdige gester. Det var viktig å tilpasse seg andre menneskers temperament, innsikter og tilbøyeligheter, uten å være falsk. Man skulle med smidighet tilpasse seg selskapets tone, uten falskhet eller smiger, men med et muntert og alltid likedant stemt sinn.

Kvinnene hadde sin egen etikette som menn hadde begrensete kunnskaper om. Kvinnene måtte være mer forsiktige med sitt rykte, og måtte være mindre forekommende i omgang med andre. Uforsiktighet og luner var mindre tilgivelige hos kvinnene, som var mer begrenset til den huslige krets, i motsetning til mannen som er mer bundet til staten, byen og den borgerlige krets.

Et av de viktigste kravene var å alltid være den samme i sinn og utvortes oppførsel, uten opphisselse eller utbrudd av lidenskap eller overilte handlinger. Dette kravet er uttrykt i Geelmuydens valgspråk Semper idem (Alltid den samme).

Det var viktig å alltid ha fine manerer og høflighet i oppførsel, beskjedenhet og kontroll med følelsene. Utseende og ansiktsuttrykk måtte være under kontroll, uten grimaser som kunne støte andre. Et edelt vesen og edle (aldri uanstendige) geberder var grunnleggende, uten bevegelser med hode og armer, slik som den laveste almuen bruker. Se folk i øynene, men beskjedent og vennlig, uten å trekke dem i armene eller annet. Vær oppmerksom på deg selv og andre, slik at omgangen blir behagelig. Ikke stirre, ikke snakke i munnen på folk, snu helst ikke ryggen til folk, pass på å bruke riktige titler og navn på folk. La den fornemmere gå på høyre side, eller i midten av tre. Når en mann som vi skylder respekt skulle de straks hilse eller åpne vindu når de gikk forbi. På tur sammen med kvinnene skulle mannen gå jevnt med, og ikke raskere enn henne, helst også gå parallelt med samme fot. Hun skulle støttes med venstre hånd når hun i trange passasjer og trapper må gå foran ned eller bak opp trappene.

En brukt tannstikke skulle ikke leveres tilbake, og det var en uvane å alltid fikle med noe i hendene eller tygge på noe i munnen. De skulle sitte rett i ryggen ved bordet i selskaper, uten å hviske. Andres uskyldig spøk skulle ikke ødelegges eller avsløres, f.eks. ved å avsløre metoden bak et korttriks. Det var viktig å ikke sitte taus i selskaper, men bidra til en god konversasjon uten bare selvfølgeligheter. Men skulle ikke sove under preken i kirken, snakke under konserter eller hviske til noen bak en annens rygg. Det var også viktig å unngå å danse eller lage musikk dersom det var latterlig dårlig.

Man skulle unngå tvetydigheter eller henvisning til ting som folk opplevde ekkelt eller fikk kyske kvinner til å rødme. Det var viktig å passe på ærbarhet og avvise ublu snakk, selv i selskaper med kun menn.

Man skulle være kledd etter stand og evne, hverken mer eller mindre. Ikke fantasifullt, ikke broget, ikke unødvendig prektig, men renslig og smakfullt. Både gammeldagse klær og nymotens rariteter skulle unngås. Lån av klær og smykker ville ha skadelig innflytelse på karakteren.

Valg av ektemake skulle være vist og godt, motsigende, stridige tilbøyligheter og ulike interesser. Ekteskap inngått i blind lidenskap og naturdrift etter eget valg i tidlig alder var uheldig. I ekteskapet skulle man unngå å plage ektefellen med gjentakelse av de samme historiene. Man burde unngå at ektefellen så en uflidd og med skitne klær, eller opplevde at en var for uhøvisk hjemme. Bondeaktige eller pøbelaktige skikker eller gemen, plump tale burde unngås. Alle plikter i ekteskapet burde oppfylles, slik at din hustruen ble fornøyd.

Når andre gjorde et mer fordelaktig inntrykk enn ønsket på en ektefelle var det viktig fortsatt å trofast oppfylle sine plikter og å unngå sjalusi, til situasjonen roet seg.

Mannen var fra naturen sin kones rådgiver og må unngå at hun overtrer sine plikter til hennes og familiens skam. Taushet var mer en mannlig enn en kvinnelig dyd, og kvinnen burde ikke gjøre noen skritt uten mannens vitende. Men han måtte aldri åpne sin kones brev eller gjemmesteder. Derimot måtte han, bundet til byen og staten, ofte ha hemmeligheter som ikke var hans egne.

Hver ektefelle burde ha sitt virkeområde og sine forretninger. Hun skulle ikke sitte på mannens kontor, og han skulle ikke hjelpe til å lage mat eller kle på døtrene. Det ville skape forvirring og hån fra tjenestefolkene.

Det var vanlig at standspersoner ga en viss sum som skulle rekke til husholdningsutgiftene. Hennes behov for å få pengene til å stekke til, også til egne behov, kunne skape en situasjon hvor hun mente at mannen sløste når han inviterte en venn til mat, eller at han mente at han ble servert for dårlig mat.

Dersom konen har formue tilkom det herren i huset å forlange uinnskrenket makt over anvendelsen av hennes formue. Konen skulle ha sans for detaljer, finhet, uskyldig snedighet, varsomhet, vittighet, overbærelse, føyelighet og tålmodighet. Mannen skulle være forutseende, fastere, mer ubeveget, mindre preget av fordommer, mer utholdende og mer dannet enn konen.

Få kvinner hadde styrke til standhaftig å tåle ulykke, gi gode råd i nødens tid og hjelpe å bære byrden. Små ubehageligheter burde derfor skjules fra konen.

Er konen umoralsk eller lastefull bør ektemannen selv dessto mer overholde sine plikter og oppføre seg fornuftig og rettskaffent. Unngå om mulig en skilsmisse. Unngå også unødvendig at tilfellene blir kjent for barn, tjenestefolk eller almenheten. La om nødvendig barnene oppdras hos andre rettskafne folk.

Man skulle alltid ha aktelse for enhver edel kone og pike, så vel som for kjønnet selv. Det gjelder selv om kvinnene har store svakheter. I selskap burde man more et fruentimmer: Den behagelige mann foretrekkes ofte før den verdige og fortjente mann med stor visdom. Ros som ikke er grov oppfattes positivt. Det beste er å la den andre part glimre, det gjelder særlig med damer.

Kvinner hadde mer luner og var mindre jevnt stemt enn menn. De kunne få ubehagelige følelser som menn aldeles ikke kunne forstå at vi er skyld i. Det bør vi bære med tålmodighet. Et uedelt fruentimmers hevn er grusom og vedvarende. Hun kan da vanskelig forsones. Slike furier kan forfølge en ærlig mann de tror seg fornærmet av. Kvinner som ville fremstå som lærde i vitenskapene burde heller holdt seg til naturens bestemmelse og utmerket seg som kvinne ved å oppfylle sitt kvinnelige kall, uten å kappes med menn. Hun må gjerne søke å forfine sin skrivemåte og muntlige samtale ved forsiktig valgt lesing, men skulle ikke gjøre et håndverk av det.

Kvinnene har i langt større grad enn menn evnen til å skjule sine tanker og følelser. Dette kunne også beskytte henne mot forførere som ikke fikk merke hennes sanselighet.

Overfor en venn skulle man være en varig og trofast venn og holde ham i ære enten du eller ham får gode eller dårlige tider. Man skulle ta sin venns parti, men ikke på bekostning av rettferdighet og redelighet. Når hans ære trues tross hans uskyld skulle du forsvare ham når det var ham til nytte.

De fleste mennesker var født til tjeneste, og bare få hadde en edel, høy tenkemåte og følelse. Tjenestefolk burde behandles godt, men godhet og fortrolighet med tjenestefolk skulle ikke overdrives. De skulle ikke være fortrolige i hemmelige saker, bli vant til for høy lønn eller et overdådig liv. De måtte ha nok å gjøre, og arbeidet skulle være styrt av arbeidsgiver.

Herrens oppførsel skulle være vennlig, alvorlig, rolig og alltid likedan. Det er forskjellig fra stiv, hovmodig og høytidelig. Lønnen skulle være tilpasset deres tjenesters betydning, de skulle holdes i orden og i arbeid, uten å gå ledige. Tjenestefolkene burde være arbeidsomme, renslige, i skikkelige klær, søke dyktighet og oppføre seg sædelig.

Man burde ikke slå eller skjelle ut tjenestefolk, men rolig og alvorlig kreve at tjenerne oppfyllte sine plikter. Herren skulle også hindre at tjenerne begår små tyverier av mat, men være et godt eksempel på måtehold og kontroll av egne lyster, og la dem noen ganger smake små godsaker som de kunne ønske.

Tjenerskapet som var bestemt til å leve i en lav stand skulle ikke gis for store innsikter eller få overanstrengt sin forstand. De skulle lære å bli tilfreds med samfunnet og være i nyttig aktivitet for den høyere stand. Alt annet ville lede dem på ville veier.

En person med god etikette skal alltid vise seg anstendig i sin oppførsel, og ikke oppføre seg alt for fornemt og heller ikke for simpetl, ikke vise seg for rik og ikke for fattig, siden man ellers lett vil bli ansett som en uvitende tullebukk. Overfor folk fra en lavere stand skal vi oppføre oss rett frem, åpent, alvorlig, velvillig, ikks for snakksomt, konsekvent og alltid oss selv lik.