←  Forrige historie

Gerrit hadde også sjøboder i Sandviken. De første sjøbodene i området ble bygget på 1600-tallet, særlig fra midten av 1650-tallet. De ble bygget for byens kjøpmenn, og mange er fremdeles bevart. Mange av bodene fikk festsaler og oppholdsrom, og ble gjerne brukt som lyststeder i helgene. Vi vet ikke om Gerrit brukte sjøboden slik. Det er ikke utelukket at Gerrit og hans medeier fikk bygget sjøboden for seg.

Den ytre sjøbod-rekken lå utenfor Småmøllen (senere slaktehuset), den indre rekken lå fra Småmøllen til Bergenhus. De siste omtales delvis som Skuteviksboder, men noen av dem ligger nord for Skuteviken, på nordsiden av åsryggen Rothaugen hvor sjøen var dypere og mindre langgrunn enn ellers i Sandviken. Her nord for Rothaugen var til 1900-tallet bevart fire sjøboder, Skuteviksboder nr. 21 til 24, regnet sydfra. Flere av dem ble på 1980-tallet revet p.g.a. manglende vedlikehold, blant dem Gerrits bod, nr. 22. Nå ligger et bolighus (kalt ”Skuten”) i sjøhus-stil på denne og naboeiendommene.

Sjøbodene var bygget på bolverk i sjøen og lå normalt helt omringet av sjø, men enkelte kunne ha en side inn mot land. Det var nødvendig å bruke båt eller en landgang for å komme ut til bodene. Senere har utfyllinger gjort bodene landfaste. En kjøpmann som bodde ved Vågen vil antakelig ha blitt rodd ut dit av sine tjenestefolk.

Litteraturen (Elin Thorsnes, Anders Haaland) forteller at de eldste bodene uten unntak var bygget i laftetømmer. De hadde to eller tre etasjer med nær lik utforming, med ett eller flere laftetømrede rom i hver etasje og en bred svalgang mot sjøen eller hopen. Etasjehøyden kunne være god i første etasje, men var gjerne lav i øverste etasje. Rommene i første etasje kaltes pakkboder, i de andre etasjene ble de kalt stuer eller loft. Rommene var uten vinduer, delvis med unntak av noen små skyveluker. Innlasting skjedde fra hopen eller sjøfronten. De fleste sjøbodene hadde en vindeark, men i noen tilfeller fantes to vindearker. Kjøpmannen kunne ha et kontor i sjøboden. Svalgangene var ofte dekorert med dekormaling.

Den boden som Gerrit i 1686 og senere eide i Sandviken er ved mye arbeid identifisert som Skuteviksbod nr. 22 (tidligere nr. 30, grunnleiebokens lnr. 2223 s. 192). Eiendommen omtales som «Giert Gelmeyden» og Johan Haassewinchels sjøgrunn, lang 46 alen og bred 15 alen. En alen var på 1600-tallet 63,26 cm (kalt sjællandsk alen, 1541-1683). Fra 1683 ble en alen lovregulert til 62,8 cm, uten at tomtebeskrivelsen ble endret.  Tomten var altså ca. 29 x 9,5 m eller ca. 275 m2.

Illustrasjon: De to hovedprinsippene for tradisjonell innredning av pakkhusbygninger eller sjøboder. Hovedtype A: Svalgangstypen, med langsgående sval mot sjøen eller hopen. Hovedtype B: Midtgangstypen, med boder på begge sider av en nokså bred midtgang frem mot svalgangen mot hopen eller sjøen. Tegning: Elin Thorsnes arkitektkontor as. Fra Sandviksboder 12-24 + noen flere, i Fiskerihistorisk årbok 2003, s. 106.

Gerrits sjøbod ”i Skuteviken” er identifisert ved å følge byens grunnleieprotokoller fra 1686 til 1781 og sammenholde opplysninger om eierne med kemnerens fastsettelse av adresser på 1770-tallet, panteregistre for området og nyere matrikler. Branntakstene begynner i 1766 og inneholder delvis beskrivelser av husene.

Dødsboskiftet etter Gerrit i 1701 viser at han eide to boder med lofter og et nøst i Sandviken. To boder kunne tolkes som to sjøboder/bygninger. Men vanlig språkbruk om sjøbodene i Bergen viser at dette var to boder med loft inne i en sjøbod på den nevnte sjøgrunnen, d.v.s. Gerrits andel, som sammen med nøstet lå på den nevnte sjøgrunnen.

Hans boder og loft (rom oppe i etasjene) var trolig halve sjøboden, siden tomten i 1686 hadde to eiere. Det stemmer overens med beskrivelsen av sjøboden, se nedenfor.  Gerrits halvdel inneholdt i februar 1701 4 okshoder brennevin og 470 tønner salt og hvete. Kapasiteten var trolig vesentlig større, siden utnyttelsen antakelig var størst ved avslutningen av det siste handelstevnet tidlig på høsten.

Grunnleieprotokollene for Bergen viser at sønnene Knud og Geert sammen må ha overtatt nr. 22 etter Gerrits død, før boden senere ble overtatt av Johan Hendrich Eggerking. Mangelen på opplysninger om andre samtidige eiere kan antyde at Knud og Geert også overtok Johan Haassewinchels halvdel og kanskje har hatt hver sin halvdel. Knuds nøst ved sjøboden omtales ved auksjon i 1751 som et ”stor-nøst”.

Illustrasjon: Skuteviken ca. 1870, uten vei langs sjøen under Sverresborg.  Fra Anders Haaland: Sjøhusbyen Bergen, og Sandviksboder som del av denne, i Fiskerihistorisk årbok 2003, s. 249.

Moderne grunnriss av bygningene finnes i 1980. De viser at sjøboden var utvidet østover. Trolig skjedde utvidelsen ved å inkludere nøstet i første etasje og bygge nytt høyere oppe.

Mange av sjøbodene fikk festsaler og oppholdsrom, og ble gjerne brukt som lyststeder i helgene. Auksjonen i 1751 forteller at familien også hadde to kammere med sval i sjøboden. Den ene var trolig synlig i moderne tid ved en skjøt i laftingen som antyder et gammelt værelse mot sjøen. Det styrker muligheten for at også Gerrit kan ha brukt sjøboden slik.

Ved auksjonen 1751 ble solgt i Sandviken (Skuteviken) to boder med to loft, to kammere og sval og et stort nøst ved siden av.

Sjøboden lå med bredsiden mot sjøen. Marco Trebbis undersøkelser på 1970-tallet fant at boden var dekorert med røde ornamenter i svalgangen mot sjøen. Det viser at boden på 1970-tallet inneholdt svært gamle elementer, trolig fra Gerrits tid.

Foto viser at boden hadde tre etasjer og loft.  Det er sannsynlig at tredje etasje er et senere påbygg fra perioden 1788-1817. Bildet viser også at sjøboden hadde en hop på nordsiden.

Branntakstprotokollene forteller om bodens utseende. I 1767-1768 beskrives den som en sjøbod med 4 boder og 5 loft og to nøst med to etasjer. Dersom begge nøstene var fra 1600-tallet var det andre av dem tidligere trolig eiet av Johan Haassewinchel ? Så sent som i 1787-1788 er beskrivelsen den samme. Men i den perioden overtok Hilbrandt Harmens eiendommen. Beskrivelsen ble da noe endret, ved at det ene nøstet omtales med 8 loft. Det kan være en presisering, men det kan også antyde at dette nøstet er nyinnredet og har skiftet funksjon fra nøst til lagerhus.

Branntakstprotokollen for 1807-1817 gir en mer detaljert beskrivelse av to hus på tomten:

Et tømret pakkhus, tre etasjer, bord og stentak, 20 alen langt, 13 alen dypt, 2 pakkstuer, 4 pakkloft, 1 værelse, 2 fag vinduer, 1 vinde. I 1837-1847 måles huset til 20 ½ alen langt og 16 alen dypt, samtidig som det da har kun to sjøboder, men 5 pakkloft og to værelser med 3 fag vinduer. Endringene i mål kan være unøyaktighet, det øvrige kan være nybygging, men mer sannsynlig en endring i innredning. I 1868-1869 var huset 13 alen høyt, og de to værelsene kalles da et værelse og et kammer. Huset hadde da 22 dører og en trapp. Denne bygningen var Gerrits pakkhus, men må være ominnredet innvendig og trolig påbygget en etasje.

Det andre huset kalles 1807-1817 et tømret pakkhus, 3 etasjer, bord- og stentak, 23 ½ alen (i 1837-1847 25 alen) langt, 16 alen dypt, 4 pakkstuer og 8 pakkloft. Det fortelles senere at dette sistnevnte huset lå øst for førstnevnte. Nøstene er ikke omtalt, men sistnevnte hus er trolig identisk med det av nøstene, påbygget i høyden, som i 1787-1788 omtales som et nøst med 8 loft. Det andre nøstet kan være uteglemt eller revet, men mer trolig er det bygget inn i sjøboden. Det skjedde senere også med dette andre huset.

Elin Thorsnes forteller at det var vanlig at nøstene ved sjøbodene i området lå innenfor sjøboden, inn mot land. Det kan ha gjort det vanskeligere å få sjøsatt båtene som har lagt i nøstene.

Branntakstene antyder at ombyggingene var sene, etter Geelmuyden-slektens eierperiode. Grunnplanet viser at nøstene har vært bygget inn i sjøboden. Vi har derfor all grunn til å tro at Gerrit Geelmuyden og Johan Haassewinckels sjøbod og nøst fra 1600-tallet var i behold inne i den sjøboden som var synlig på 1970-tallet, før rivingen. Vi vet fremdeles ikke når boden ble bygget, men det må ha vært før 1686.

→  Neste historie