Sønn av 1. Gerrit Adriansz van Geelmuyden (1632-1701) og Karen Pedersdtr. Montagne (1633-1701).

Knud ble ifølge sin familiebibel født 14. april 1667.  Han ble oppkalt etter onkelen, byfogd Knud Stoud.

Han ble opplært som kjøpmann i farens virksomhet og reiste visstnok utenlands som ung, antakelig til Nederland.  Han kan også som broren Adrian ha vært i lære andre steder i Europa.  29. august 1695 fikk han borgerskap som kjøpmann i Bergen og må ha etablert seg som kjøpmann før faren døde i 1701.  Det vises både ved at han må ha bodd i et annet hus i 14. rode og ved at Gerrits skifte avslører handel mellom dem ved å vise forretningsgjeld.  Etter farens død  skal han ha overtatt farens forretning, etterhvert også huset i Strandgaten.  Han var også skipsreder, eide flere store skip og drev handel på Holland og Ostindia.  Bl.a. handlet han med vin, brennevin og korn.  I noen år forpaktet han laksefiskerier i Finnmark.  Han hadde også ”factorier”, d.v.s. drev produksjons-virksomhet.  Om dette var en eller flere virksomheter er ukjent.  Vi vet at han var involvert i hvalfangst gjennom  1/16 eierpart i skipet Fortuna (senere de Liefde) på 70 lester.  Derimot vet vi foreløpig ikke om han også var medeier i trankokeriet i Nyhavn i Sandviken.

Krigen mellom Nederland og England ga ham store oppdrag som kommisjonær for hollandske ostindia-farere som kom inn til Bergen.  Det bidro til hans store formue.  Datteren Karen fortalte at han i sine velmaktsdager eide 100 000 riksdaler.  En kartlegging av tinglyste obligasjoner vil vise at han var aktiv med utlån av penger.

Men Knud led store tap.  Han ble hardt rammet av Bergens-brannen 1702:  Han var ikke hjemme da brannen brøt ut.  Han mistet bolighuset og en mengde kjøpmannsvarer som brente opp i hans pakkbod nedenfor bolighuset.  Etter brannen bygget han opp igjen huset, visstnok i mur, med brannfrie hvelvete kjellere og pakkhus like til sjøen.  Tomten og de nye byggene er funnet beskrevet, se i fortellingen Knuds eiendommer.  Brannen rammet likevel ikke hardere enn at han fikk samlet malm som falt ned i Domkirken under brannen og skipet det til Amsterdam for å få støpt ny klokke til den restaurerte kirken.  Det fortelles etter brannen at han sto seg vel.  Han har altså klart seg rimelig bra til tross for bybrannen og de store tapene.  Den senere tiden viser at han beholdt nok til å gjenoppbygge sin virksomhet.

Også skipsfarten ga store tap.  I 1714 opplyser han at han tapte 280-300 riksdaler i skipet St. Jan og 450 riksdaler da skipet de Liefde forliste 1710.  Samme år ble skipet Emanuel kapret.  Knud hadde store verdier ombord, men skip og last ble sluppet fri mot løsepenger, slik at Knuds tap ble begrenset til 300 riksdaler.  Tilsvarende beløp kostet tapet av skipet Engelen Gabriel, og i 1714 tapte han 650 riksdaler ved andre forlis.  Totalt ga dette et tap på 2000 riksdaler i løpet av få år.

I 1736 hadde Knud og familien investert 33 000 hollandske gylden i en stor ostindia-farer, Ebenezer.  Jomfruturen gikk fra Amsterdam til St. Martin med sønnen Adrian som skipper.  Men på hjemveien i 1737 forliste skipet med kostbar last i den engelske kanal.  Adrian døde.  Dette store tapet skal ha knekket hans formue.  Sammen med tapet av sønnen brøt det også ned hans arbeidskraft.  Tradisjonen forteller at før denne hendelse var det velstand og glede i familien, men etterpå krympet familiens næringsdrift og velstand.

I tillegg til disse tapene brukte han også store beløp til å gi sønnene en start i livet.  Han lot tre sønner studere.  Til sønnen Hans kjøpte han etter tidens praksis  rådstuskriver-embetet for 3000 riksdaler og til sønnen Wilhelm tollinspektør-embetet for 2000 riksdaler.  Trolig måtte sønnene selv dekke disse utgiftene ved gjeldsobligasjoner til faren.  Samlet førte utgifter og tap til at formuen ble vesentlig redusert.

Hans tap kan ha redusert hans økonomiske situasjon, men knekket ikke hans økonomi.  Bl.a. nevner auksjonene etter enkens død 1/16 eierandel i skipet Emmanual, av typen galliot, ført av skipper Christen Beyer.  Ved auksjonen lå skipet med last på Vågen.  Han hadde også eiendommer, juveler og andre løsøre til store verdier.

Ved dødsbo var det ikke ukjent at arvinger holdt deler av formuen utenfor for å redusere kostnader og avgifter ved skiftet.  Vi ser også at folk forsøkte å skjule verdier når myndighetene skulle fastsette et grunnlag for skatt.  Vi vet ikke Knuds holdninger til slikt.  Men i desember 1743 fylte han ut skjema for en ”selvangivelse”.  Det gjaldt 2%  formueskatt .  Han oppgir da sin formue til 10 000 riksdaler, endel mindre enn det som finnes i dødsboet 1751-1752.  Det kan antyde at han har valgt å nedvurdere sin formue.  Men det er også mulig at formuen økte i hans seks siste leveår.  Uansett antyder tallene at han kan ha hatt store tap og utgifter, men at han fremdeles var en velstående mann.  Den nevnte ”selvangivelse” er signert av Knud.

 

Knud Geelmuydens selvangivelse og signatur  i desember 1743.  (Riksarkivet, Byregnskaper, 340 Kontribusjonsregnskap 1699-1711.)

Da kong Christian V i 1733 besøkte Bergen ble han av kongen beæret med rang og tittelen kanselliråd.  Til minne om dette var i stuen to glassruter, 18,5 x 23 cm, med malte og innbrente cartoucher, med hans og konens navn.  I bybrannen 1756 forsvant konens glassrute.  Knuds ble reddet, men knust.  Innskripsjonen lød ”Edle Hr. Sr. ude Bergen Knud van Gelmuyden 1733”.

 

Byen var hardt rammet etter bybrannen 1702, som raserte 7/8 av byen.  Økonomien ble satt tilbake for lange tider.  Deretter begynte krigen mot Sverige 1709-1721.  Den rammet skipsfarten hardt, med store konsekvenser for Bergen.  Samtidig førte krigen til økte skattebyrder.  Etter krigen var det fortsatt lave konjunkturer for handel og sjøfart.  På 1720- og 1730-tallet var fiskeprisene lave i utlandet, og byens økonomiske problemer synes særlig store i den perioden.  Endel bergenskjøpmenn hadde også hatt vesentlige økonomiske interesser i Finnmark-handelen.  Dette forsvant da den handelen i 1729 ble et monopol for København.  Første halvdel av 1700-tallet omtales som stagnasjon i Bergen, med stor arbeidsledighet i almuen (etter gjennopbyggingen etter 1702-brannen) og svekkelse av handelen.  Innbyggertallet sank.

 

 

Vindusrute med maleri fra Haus kirke, gitt av Knud Geelmuyden (1667-1749).  Er dette slik han kunne forestille seg selv og konen Anna Beatha Willumsdatter Storch ?   Fra Randi Andersen:  Arna bygdebok bd. 1 s. 304.

Fredrik Christian Dreyer Geelmuyden eide på 1800-tallet hans portrett.  Knud var ifølge datteren Karen  ”en from og forstandig far”.  Det var kanskje et utslag av fromhet at han påtok seg vervet som kirkeverge i Domkirken, fikk støpt Domkirkens nye kirkeklokke, og at han ga et glassmaleri til Haus kirke.

 

Knud er omtalt som en fremragende kjøpmann og en hedersmann.  At utsagnet kommer fra datteren Karen behøver ikke redusere tiltroen til dette, særlig ikke når hun også forteller at han var preget av tidens ”honette ambisjon”.  Det oppfattes ikke som et kompliment, men en antydning om en kanskje noe underlig ”finhet” med overdrevne og merkelige manerer.  I vår tid kan det forundre at ”honette ambisjoner” etter datidens skikker kunne forenes med at Knud hadde  fire små stein ”spyttepotter”.

Glassmaleriet som han ga til Haus kirke fremstiller en kvinne og en mann til hest med pistol og kårde.  Det er mulig at bildet   er ment å fremstille Knud og Anna Beatha.  Vi vet at Knud eide både kvinnesal og sal for menn (begge gamle), to gamle pistoler, et grønt skabrok med pistolhylster (skabrok er et stoff eller skinn som legges over salen), en messing kårde, to sølv (-skjeftete ?) kårder og en gammel børse (gevær).

Knud var ikke avhengig av å ri, bruke båt eller gå til fots for å dra omkring.  Han hadde to karmsleder (den ene forgylt) og en karjol med to hjul.  Vogn med hjul var ikke særlig vanlig i Bergen, med smale gater og få, dårlige og delvis korte veier utenfor byen.

Det var mote å bruke parykk på Knuds tid, og parykker ble ilagt skatt.  Skattelistene 1711 viser at Knud brukte parykk, boet hadde også en ”parykkstokk” til å henge parykken på.  Anna Beatha brukte ”sætt”, d.v.s. et oppsatt løshår.

En grundig gjennomgang av gjenstandene i huset vil fortelle mye om familien og livet i huset.    Det store antall tekjeler og kaffekanner viser at begge drikkene ble brukt i stort omfang, og at de må ha hatt store selskaper.  Et vaffeljern viser at noen moderne skikker er gamle.  24 malerier viser et stort velstandshus, men at alle (med  ett unntak) ble solgt ut av familien antyder at dette ikke var familiebilder.  Eldre familiebilder var trolig brent i bybrannen 1702.  Men vi kan tro at ett av bildene kan ha vært det maleriet av Knud som Fredrik C.D. Geelmuyden senere eide.

Her var både vinglass og ølkrus.  3 små kanoner med drikkebegeret inni var noe spesielle !  Kanskje har de tiltrukket Knud i sammenheng med hans ledelse av borgervæpningen ?   Vi kan også se en utvikling i bordskikkene.  Av bestikk er funnet sølvskjeer, sølvkniver, sølv teskjeer og to gafler.  Gafler var nytt på 1700-tallet, og det er uklart om nærmere undersøkelser vil vise flere gafler. Timeglasset var derimot gammel kunnskap. Det kan ha vært brukt ved matlaging, i skipsfarten eller i andre sammenhenger.

To strykejern viser et grundig stell av klærne.  Strykejern var i Norge ikke særlig vanlig.  Det meste av befolkningen brukte mangletre, som var en vanlig forlovelsesgave fra mannen.  Knud var også langt fremme ved at de hadde en bordklokke i huset.  Mer bemerkelsesverdig er at han også hadde en håndklokke (lommeur), som må ha vært mindre vanlig i Bergen i første halvdel av 1700-tallet, til tross for at lommeuret ikke var en ny oppfinnelse.

Det er uklart om to stanglykter ble brukt når de var ute og gikk, eller om de lyste på gaten ved huset.  Inne hadde de minst 10 lampetter (delvis med speil), minst 6 speil med rammer og mange skap.  Endel av innboet må være importert fra England eller Nederland.  Tre pengeskrin med beslag forteller sammen med mye papir og 10 ubeskrevne protokoller om en rik kjøpmanns behov.

I 1711 hadde familien en tjenestepike og en dreng.  Det var en ganske vanlig tjenerstab for borgerskapet.  I tillegg hadde familien en tjenestepike som var ansatt for å passe barnene.  Antakelig var dette en ung pike.  Hun arbeidet uten lønn, d.v.s. for kost og losji.  I tillegg skriver Knud i skattelisten at hun fikk noe klær ”fordi hennes far er i kongens tjeneste” (soldat).  Knud ga altså uttrykk for at han mente at hun var godt behandlet.

Knud og Anna Beatha fikk 15 barn, 7 gutter og 8 jenter.  Av dem døde 4 barn som små.  I tillegg døde sønnene Johan, Paulus og Adrian før Knud.  Også  svigersønnen Bernt Smiths død skal ha vært et stor tap for Knud.  Etter foreldrenes død levde sønnene Geert, Wilhelm og Hans og døtrene Karen Montagne (vår omtalte tradisjonsbærer), Catharina Fleischer, Marie Smit, Anna Dorothea Borse og Canuta Beatha de Lange.

Tradisjonen forteller at Knud forsøkte å påvirke barnenes valg av ektefelle.  Datteren Anna Dorothea ble nektet brudeutstyr (hjemmefølge) da hun giftet seg med Hans Jacob Borse.  Årsaken skal ha vært at Knud ikke ønsket at datteren skulle bli gift med en offiser.  Anna Dorothea og Hans Jacob holdt seg derfor borte fra foreldrene i to år.  I skiftet etter Knuds død ble hjemmefølgets verdi endelig utbetalt med 500 riksdaler.

Knud ble begravet i Domkirken 18. mars 1749.  Anna Beatha døde 7. november 1750.  Begge ble begravet i Domkirken i en muret gravkjeller som de festet, se fortellingen om familiens kirkestol og gravkjeller i Domkirken.

Knud har mange nålevende etterkommere med slektens navn.  Blant Knuds etterkommere var fiolinisten Ole Bornemann Bull (1810-1880).

Knud Gerritsz van Geelmuyden og Anna Beatha Willumsdatter Storch hadde 15 barn:

3-4-a  Catharina Maria Knudsdatter Geelmuyden f. 1695 d. 1696
3-4-b  Geert Knudsen Geelmuyden f. 1697 d. 1780
3-4-c  Catharina Maria Knudsdatter Geelmuyden f. 1698 d. 1698
3-4-d  Wilhelm Knudsen Geelmuyden f. 1699 d. 1699
3-4-e  Paulus Knudsen Geelmuyden f. 1701 d. 1738
3-4-f  Karen Knudsdatter Geelmuyden f. 1702 D. 1802
3-4-g  Wilhelm Knudsen Geelmuyden f. 1703 d. 1757
3-4-h  Johan Knudsen Geelmuyden f. 1704 d. 1743
3-4-i  Catharina Knudsdatter Geelmuyden f. 1705 d. 1774
3-4-j  Maria Elisabeth Knudsdatter Geelmuyden f. 1706 d. 1796
3-4-k  Anna Beathe Knudsdatter Geelmuyden f. 1708 d. 1708
3-4-l  Adrian Knudsen Geelmuyden f. 1709 d. 1737
3-4-m  Hans Knudsen Geelmuyden f. 1710 d. 1778
3-4-n  Anna Dorothea Knudsdatter Geelmuyden f. 1711 d. 1793
3-4-o  Canuta Beatha Knudsdatter Geelmuyden f. 1715 d. 1763

NB Koden som er brukt for hvert barn betegner at de er i andre generasjon, første barnekull i den generasjonen, og deretter alfabetisk nummerering innen barnekullet. For etterkommere med flere ekteskap vil hvert ekteskap med barn utgjøre ett kull.