Knud hadde offentlige verv som medlem (elegert mann) og leder av 16-mannsutvalget de elegerte menn.  Han var sjef for borgervæpningen (stadshauptmann), som må bety at han hadde klatret gradene som offiser der.  Han var også kirkeverge i Domkirken.

I likhet med faren Gerrit var også Knud  sjef for borgervæpningen (stadshauptmann).  Han hadde vervet i hele perioden 1727-1740.  I egenskap av stadshauptmann var han også formann for byens eligerte menn (16-manns råd).  Det er påstått at han skjøttet disse vervene med stor dyktighet.  Byens stadshauptmann oppbevarte også inntil 1772 arkivet for de elegerte menn.  Det betyr at de eldste delene av de elegerte menns arkiv, som nå er ved Bergen Byarkiv, i 14 år lå i Knuds hjem på hjørnet av Torvalmenningen og Strandgaten.  Tidligere må faren Gerrit ha hatt det eldre arkivet hjemme hos seg på samme adresse.

Knud Geelmuyden ble utpekt til eligert mann i 1727.  Det var strid i magistraten om de eligerte menn kunne supplere seg selv, eller om magistraten skulle utpeke de nye medlemmene.  Men de eligertes kandidater ble godkjent.  Han var altså primært borgerskapets og ikke magistratens valg, selv om de godkjente valget.  Han ble tvunget til å sitte i vervet til 1740.  Som stadshauptmann (leder for borgervæpningen) fungerte han også som formann for de eligerte menn.  Hans periode var preget av mye strid.  Vi vet ikke hvordan det interne samarbeidet blant de eligerte menn fungerte.  Vi kan altså ikke si om denne striden ble drevet frem av Knud, eller om det var den generelle situasjonen blant handelsborgerskapet og i de eligerte menn som drev striden.  Uansett må han ha stått midt i denne striden, og den må ha preget hans liv i denne perioden.  Vi vet at han på 1730-tallet et par ganger søkte høyere myndigheter om å slippe fri fra vervet, uten å lykkes.  Det kan bety at arbeidet og striden var en stor belastning, kanskje også at det var et hinder for hans kjøpmannskap.  Det kan også bety at magistraten ikke så ham som den mest stridbare, oppsetsige eller drivende kraft i striden.

I Knuds periode het stiftamtmannen Vilhelm August v. d. Osten (1728-1732), Ulrich Kaas (1732-1737) og Christian Bagger (1738-1741).

I 1729 arbeidet de eligerte menn for å få redusert skattebyrden.  De argumenterer med at byens borgere fremdeles sliter etter de store tapene under bybrannen 1702.  Men saken ga ingen resultater.  Sommeren 1731 mottok de et skriv fra 29 kjøpmenn med endel klager.  Det førte til at utvalget tross forbud sendte et skriv direkte til sentrale myndigheter, uten å gå veien om magistraten.  Magistraten sendte skriftlig protest  og irettesettelse på dette, signert bl.a. av Knuds slektninger i magistraten, Claus Fasting og Christen Montagne.

De eligerte menn viser selvsikkerhet i saken.  De må ha fått stiftamtmannen på sin side.  Han har i utvalgets protokoll skrevet inn i januar 1732 et vedtak om at de kan motta skriv og klager fra borgerskapet.  Dersom de har forelagt saken for magistraten uten at magistraten reelt har videreført rimelige saker, har utvalget rett til å sende saken direkte videre til stiftamtmannen.  Det samme gjelder ved klager over magistraten.  Problemet var likevel at magistraten ikke fortalte om de tok saken videre, slik at utvalget ikke visste hva som var gjort.

Samme år skrev statholderen til magistraten og påla dens medlemmer å trekke seg fra behandlingen av saker av betydning for dem eller deres familie.  Inhabilitet i mange saker hadde vært et av borgerskapets ankepunkter mot magistraten.

Politimester og borgermester Claus Fasting var blant de mest omstridte av magistratens medlemmer, ikke minst i forholdet til de eligerte menn.  Men han kom godt fra det etter at en undersøkelseskommisjon 1733-1738 (for byens regnskaper fra 1702-) vurderte bl.a. hans forhold.  De eligerte klaget bl.a. over at han med sine slektsforbindelser hadde for altfor stor innflytelse i byen.  Fasting ga derimot i brev til undersøkelseskommisjonen 8. mai 1737 (pakke 897) uttrykk for at slektskap ikke hjalp ham.  Han påsto at stadshauptmennene Jacob Philip (1714-1727) og Knud Geelmuyden, «disse mine begge saakaldede Svogrer» hadde vist ham lite vennskap i forbindelse med hans politimesterembete.

Den nevnte undersøkelseskommisjonen viste at byens regnskaper fra 1727 i stor grad ikke var reviderte, bl.a. p.g.a. magistratens overbelastning og de eligerte menns sendrektighet eller manglende prioritering og vilje til samarbeid med magistraten.  Til undersøkelseskommisjonen omtaler Fasting særlig den uenighet som oppsto mellom magistraten og de eligerte menn etter at Knud Geelmuyden ble stadshauptmann.  For kemnerregnskapene påviste undersøkelseskommisjonen at manglende avslutning av revisjonen for regnskap etter 1715 hadde sin årsak i at de eligerte menn og magistraten var uenige om enkelte utgiftsposter som de eligerte menn ikke hadde visst om eller samtykket i.

Undersøkelseskommisjonen avsluttet sitt arbeid med erklæring og innberetning til kanselliet 21. 5 og 29.12.1738, uten at noen av de da fungerende ble stilt til ansvar.

En stor del av konflikten mellom de eligerte menn og magistraten skyldtes at begge parter så seg selv som den fremste representant for bysamfunnet.  Magistraten så åpenbart de eligerte menn som et underordnet organ, mens disse etterhvert reagerte mot magistratens formynderskap og krevde en likestilling i byens styre.

Denne kombinasjonen, og magistratspersonenes personlige økonomiske interesser og slektskap i byen, gjorde det vanskelig å komme til enighet og samarbeide.  Det kan også ha betydning at økonomien i Bergen disse tiårene var svekket, og at også magistratens inntekter ble redusert.  De måtte derfor kjempe for både sin egen økonomi og magistratens posisjon.  Samtidig krevde de eligerte menn mer innflytelse i byens administrasjon, særlig i forhold til økonomiske interesser, og delvis i et kritisert samarbeid med handelsborgerne.  Etter 1740 ble magistraten mildere i tonen i sine skriv, og i de neste 50 år ble de eligerte menn gradvis styrket.

En annen konflikt som Claus Fasting sto i,  gjaldt skorsteinene i sjøgårdene på Strandsiden.  Ifølge reguleringsplanen etter bybrannen 1702 skulle skorsteinene fjernes.  De ble likevel stående.  Da rivingspåbudet skulle iverksettes ble Fasting beskyldt for vilkårlighet og egennytte.  Avgiftene som enkelte hadde betalt for å ha sine skorsteiner stående var forsvunnet. (jfr bl.a. stiftamtmannens kopibok nr. 51, skriv 22.7 og 30.9.1732 fra stiftamtmannen til statholderen.)

Halkild Nilsen (BHFS nr 62 1958/59 s. 126) forteller at Knud allerede i 1732 ba om å bli løst fra sitt verv.  Han fortalte at arbeidet påførte ham store personlige tap fordi han forsømte sin forretning, og han hadde også lagt ut mye penger ved deres møter, uten å få dette refundert.  Han må ha fått søknaden avslått.  I 1735 har han forsøkt igjen, og magistraten svarte i brev 28.12.1735 at den ikke godtok oppsigelsen.  I stedet minnet de ham på at han burde ivareta sine plikter med større trykk inn tidligere, slik at magistraten fikk de erklæringer de hadde bedt om.  Han hadde i sitt skriv klaget over at aldri var en stadshauptmann blitt behandlet slik som han var blitt behandlet av magistraten.  Det benektet magistraten, som hevdet at de alltid hadde møtt ham med den aktelse som han og hans stilling kunne gjøre krav på.

Blant de saker som magistraten hadde på 1730-tallet var revisjon av regnskapene etter det Bergenske Grønlands-kompani.  Selskapet hadde mislyktes, der var rot i papirene og økonomiske konsekvenser som ingen ønsket å påta seg.  (Saken er også omtalt i «Egede-festskriftet 1958», i artikkel av Halkild Nilsen og i korrespondanse til stiftamtmannen og til rentekammeret.)