←  Forrige historie

Fornavn

Det var vanlig å oppkalle barn etter nære forfedre eller slektninger som man ville ære.  Praksis kunne variere mellom familier, tid og områder.  Men følgende var vanlig:

Oftest skjedde oppkallingen ikke før den oppkalte var død.  Sosialt fremstående personer ble gjerne oppkalt før de mindre fremstående.  Dersom familien drev gård som var overtatt etter den enes familie, ble gjerne den aktuelle familien oppkalt først.  Dersom det var viktig å oppkalle en person, kunne oppkallingen bli gjentatt flere ganger dersom det/de første barnene døde.  Men i andre tilfeller ble dette sett som en ulykke, og oppkallingen ble ikke gjentatt.

Dødeligheten i eldre tid førte ofte til at en enke eller enkeman satt alene igjen med barn.  Kjønnsrollefordelingen førte til at en enke trengte en ny ektemann for å sikre gårdsdrift og levebrød.  En enkemann trenge en ny kone for å ta seg av kvinnepliktene i hus og på gård, og for å ta seg av barnene.  Derfor ble den gjenlevende ofte gift kort tid etter dødsfallet.  Det fortelles at i gårdsamfunnet kunne enken få frierier allerede før avdøde var begravet.  Det var vanlig at den avdøde ektefellen ble oppkalt ved første barnefødsel i det nye ekteskapet.

Oppkalling skjedde helst ved hele navn, eventuelt også med hele dobbeltnavn.  Men i noen områder og perioder kunne det også skje som forbokstav-oppkalling.  Dersom det var viktig å oppkalle en bestemt person, og kjønnet var feil, kunne de velge en annen kjønnsvariant av samme navn, f.eks. Lars / Larsine.

Farsnavn

Et barn ble gitt et patronymikon eller farsnavn, ved at -sen/-son/-søn ble tilføyet farens fornavn.  Navnet ble normalt ikke overtatt av neste generasjon.  I noen tilfeller finnes forvirring rundt patronymikonet.  En ikke tilstedeværende far kan unntaksvis føre til at farsnavnet blir byttet ut med morens navn.  Det gjelder særlig ved noen barn av enker eller barn født utenfor ekteskap.  I andre tilfeller kan et barn finnes med farsnavnet etter morens nye ektemann eller etter en fosterfar.  Gifte kvinner finnes oftest med sitt eget farsnavn, men kan også finnes med ektemannens farsnavn, oftest i byene.  Alle variasjonene er likevel unntak:  Det normale var at det var personens eget farsnavn som ble brukt.

Etternavn

I den største del av befolkningen var etternavn ikke brukt  Derimot ble gårdsnavnet tilføyet fornavn og farsnavn.  Det fungerte som et identifiserende element, og var en mellomting mellom etternavn og adresse.  For mange innvandrerslekter ble innvandrerens fødested brukt på samme måte.  Men gårdsnavnet ble normalt byttet med det nye gårdsnavnet når en person flyttet.  I innvandrerfamilier var det vanligere at fødestedet ble beholdt som etternavn også av etterkommerne.

Det var likevel ikke uvanlig at endel innvandreres etterkommere ikke fortsatte bruken av hans etternavn.  I andre tilfeller utelot også innvandreren etternavnet.

Mange familier må på 1600-tallet ha hatt en navne-identitet, uten at den gjenfinnes i kildene.  Det vises ved at når navnet blir synlig, gjenfinnes det hos mange søsken, i noen tilfeller også i en noe bredere slekt.  Det er ikke uvanlig i slike tilfeller at en søskenflokk tar et navn som må ha vært knyttet til morens familie, like gjerne som farens.

Slektsnavn var sjeldnere brukt i vanlige bondefamilier.  Det var oftere en indikasjon på en familie som var innvandret eller var en fremstående familie i samfunnet,  eventuelt hadde en borgerlig næring eller sosiale ambisjoner.

Gifte kvinner brukte ofte mannens etternavn.  Men praksis var ikke stabil.  Kvinnene kan like gjerne finnes med eget etternavn som med mannens etternavn.  Andre ganger finnes de med bare fornavn og patronymikon, uten etternavn.

Omkring 1800-tallet skjer en gradvis endring. Familier som ikke hadde etternavn begynner å bruke patronymikonet som etternavn, d.v.s. en generasjons patronymikon blir brukt av etterkommerne som etternavn.  I landdistriktene skjedde dette særlig omkring 1900.  Men i byene kan praksisen finnes allerede på 1700-tallet, uten at dette ble en almenn og stabil praksis.  Parallelt finnes en liknende utvikling med gårdsnavn som gradvis tas i bruk som slektsnavn.  Også her begynner utviklingen i byene, og først godt ut på 1800-tallet og delvis inn på 1900-tallet blir det vanlig i landdistriktene.

→  Neste historie