Anna Beatha var datter av Willum Hedvart (Hedewortz) og hans første kone. Willum kom fra England før 1668.
Om Willums første kone
Litteraturen påstår vanligvis at Willum hadde kun en kone og kaller delvis Willum feilaktig for Storch. Men Sollied må ha rett når han antar at Willum Hedvart også var gift tidligere. I Knud Geelmuydens bibel skriver Knud om Anna Beatha at hun ble født i juni 1675. Det er to år før Willums kjente ekteskap.
Willums første kone døde før desember 1677. Vi kjenner ikke hennes navn, men muligheten for oppkalling antyder som en arbeidshypotese at hun het Elisabeth eller Catharina og Jansdatter eller Willemsdatter. Det mulige navnet Elisabeth er basert på Willum Hedvarts første datter i andre ekteskap. Alternativet Catharina er basert på at minst to av hans barn døpte døtre Catharina. For Anna Beatha var dette navnet så viktig at tre av hennes døtre fikk navnet, blant annet hennes to eldste døtre, som begge døde små. Men Anna Beatha hadde også en svigerinne med navnet, i tillegg til at farens andre kone, som var hennes stemor under oppveksten, også het Cathrine (kalt Trine Jansdtr Smit). På grunn av stemoren behøver derfor ikke iveren etter oppkalling å gjøre Catharina mer sannsynlig enn Elisabeth som navn på Anna Beathas mor.
Willum Hedewarts tomter i grunnleiebok for Bergen 1686: To påboende grunner, den ene 24 3/4 alen lang, og 12 3/4 alen bred etter skjøte 1572, på den andre er skjøte 1631, men ingen mål.
Om slekten Storch
Det er antatt at Willum Hedvarts tre eldste kjente barn er fra første ekteskap. Av disse brukte i alle fall Jan og Anna Beatha etternavnet Storch. Navnet kunne kommet fra Willum Hedvarts familie. Men når Willum ikke brukte navnet, og det i neste generasjon kun er funnet blant barn som kan antas å være fra første ekteskap, er det mest sannsynlig at Storch er hans første kones familie.
En sannsynlig far av Willum Hedvarts første kone Catharina / Elisabeth (?) er Willum Jansen Storch. Willum Jansen ble nevnt i kirkestolebok for Korskirken da konen Trine i 1664 betalte stoleleie for sin kirkestol, nr. 6 av kvinnestolene fra koret i Korskirken. Vi vet ikke om han var gift flere ganger. Siden det var Trine som betalte er det sannsynlig at hun i 1664 var enke.
Opplysningene nedenfor viser at slekten Storch noen tiår tidligere skal være kommet fra Nederland. Det kan derfor på Willum Hedvarts tid ikke være mange personer i Norge med slektsnavnet. Denne Willum Jansen Storch må derfor antas å være identisk med den Willum som er funnet i litteraturen, med opplysning om at han er født 1625 i Nederland. Willums søster Harmiche skal visstnok være født samme året i Amsterdam. Blant to andre kjente brødre døde den ene 1671 i Trondheim. Denne søskenflokken var barn av Jan Storch som skal være født 1590 i Nederland. Fordi vi finner minst tre av hans barn her kan Jan antas å ha innvandret til Norge.
At Willum Storch var sønn av Jan passer godt inn i den tidligere arbeidshypotesen, som på grunnlag av oppkallingsregler antydet at Catharina / Elisabeth (?) var datter av Willum eller Jan, og at Catharina / Elisabeth (?) var av slekten Storch. Hypotesen sannsynliggjøres også ved at Willum Jansen Storch sin datter Dorethe var gift von der Lippe og fikk en sønn kalt Paulus von der Lippe (1696-1746). Anna Beatha Storch og Knud Geelmuyden fikk en sønn Paulus, født 1701. Dette navnet er ellers ukjent i Geelmuyden-slekten og må ha sammenheng med Anna Beathas fetter Paulus von der Lippe, f. 1696. Anna Beathas søster Dorethe var trolig oppkalt etter sin antatte tante Dorethe Willumsdatter Storch. Hypotesen er sannsynliggjort, men noen flere bekreftelser er ønskelig. Det mangler også en bekreftelse på Catharina / Elisabeth (?) sitt fornavn.
Harmiche Jansdatter Storch, nevnt ovenfor,
Harmiche nevnes i Sollieds kartotek ved Statsarkivet i Bergen: Harmiche (Hermichen) Jansdatter Storch, født i Amterdam 28.11.1626, døde 30.11 1694 og ble begravet 6.12.1694 fra Korskirken. Skifte 20.7.1695, registrert 21.7.1695. Gift med Henrich Jansen Wessel. 6 kjente barn. Harmiche ble farmor til Peter Wessel Tordenskjold (1691-1720), som altså var tremenning av Anna Beatha.
Willums ankomst og virksomhet
I 1668 var han lagrettemann. Det antyder at han allerede hadde vært en tid i Bergen. Samtidig er han ikke funnet nevnt i koppskatten 1657 og må antas å ha innvandret etter den tid. Han eide 1670 parter i en kreyert på 30 lester og i en skute på 70 lester. 11. april 1672 tok han borgerskap i Bergen.
Willums yrke som kirurg eller bartskjærer
Willum Hedvart var Dr. Chirurgiae i Bergen. Det er uklart om han hadde vært i vanlig bartskjærer-lære. Tittelen tyder på at han kanskje hadde en høyere utdannelse fra England. Et mulig indisium på det er at i datteren Anna Beathas dødsboskifte finnes 75 gamle medisinske bøker, som hun trolig hadde etter Willum.
Bartskjærerne er bl.a. omtalt av St. Tschudi Madsen og O. Sollied i ”Medisinsk liv i Bergen”. De fikk yrkestittelen fra virksomheten som barber. Men yrket var mye mer omfattende. De var datidens kirurger, med forbud mot å drive indremedisinsk behandling. Slik virksomhet var forbeholdt stadsfysikus, som hadde høyere medisinsk utdannelse. Men han var kun en person. Produksjon av medisin som skulle tas inn i kroppen var forbeholdt apotekerne. I realiteten var det bartskjærerlaugets 9 medlemmer som utførte det meste også av indremedisinsk behandling i byen, tross forbudet. Det er også dokumentert at de laget endel medisin. De 9 bartskjærerne i lauget fikk mye konkurranse fra tilreisende bartskjærere, skipskirurger, badstumannen og de militære bartskjærerne. Konkurrentene hadde vanligvis ikke tillatelse til å drive slik virksomhet. Men tross risikoen for rettsaker og bøter var de vanskelige å hindre, på samme måte som stadsfysikus fant det vanskelig å hindre bartskjærerne å trenge inn i hans virksomhet.
Den vanligste utdannelsen for en bartskjærer var en kort læretid, fulgt av reisende svennevirksomhet rundt om i Europa. På disse reisene kunne de også arbeide ved hospitaler eller følge hærer i felten. Det førte til at endel bartskjærere fikk høy kompetanse som kirurg, i tillegg til at de også kunne oppnå medisinsk kompetanse som ikke behøvde å være dårligere enn hos stadsfysikus. Men det var stor forskjell på kompetansen hos ulike bartskjærere. Det var derfor et viktig kvalitetstempel at lauget måtte godkjenne deres kunnskaper før de ble opptatt der.
Bartskjærerne var som gruppe ikke blant de fremste borgerne. Borgerskapet i seg selv ga høy status. Men mange i befolkningen hadde ikke økonomi til å betale høye honorarer og dyre medisiner. Yrket medførte høye kostnader, bl.a. til apotekerne. Det begrenset yrkesgruppens velstand. Men der var også stor forskjell mellom ulike utøvere av yrket.
Bartskjærerne hadde normalt en lærling og gjerne en svenn til hjelp i arbeidet. I mange tilfeller bodde pasientene i sine egne hjem. Men det var også vanlig at pasienter måtte bo hos bartskjæreren. Pasientene og barberkundene som oppholdt seg i huset førte til at bartskjærerne gjerne også drev vertshus og ølservering.
En bartskjærer hadde lov til å drive sin kirurgiske og sårbehandlende virksomhet. Men det var en forutsetning at lauget hadde godkjent hans yrkesmessige kvalitet, at han hadde løst borgerskap i Bergen og at han var medlem av lauget. Han hadde ikke lov til å drive andre typer virksomhet. Det klages fra andre borgere over bartskjærere som driver indremedisinsk behandling, driver vertshus, selger øl og arbeider som kjøpmenn. Det er også dokumentert endel tilfeller hvor de arbeidet i Bergen uten å ha løst borgerskap, d.v.s. at de arbeidet uten tillatelse og i strid med andres privilegier.
Vi kjenner ikke hele Willums virksomhet. Han arbeidet sammen med en dreng, i tillegg til at familien hadde den vanlige tjenestepiken i huset.
Willum var blant dem som arbeidet uten å ha løst pliktig borgerskap, og hans skip antyder at han også drev som kjøpmann i Bergen. Han har altså ikke oppfylt kongens, byens eller laugets krav. Lauget var opprettet i 1597. På 1600-tallet øket myndighetenes kontroll med laugene. Høsten 1672 fikk bartskjærerlauget i Bergen nye laugsartikler med et sterkere fokus på laugets monopol. Det skjedde samme år som Willum løste borgerskap.
Willums virksomhet med skipsdrift, antatt kjøpmann, og bartskjærer uten borgerskap må trolig ha skapt reaksjoner og kanskje konflikter. Vi vet ikke om det er dette presset eller myndighetenes innskjerping av reglene som førte til at Willum løste borgerskap.
Willums bosted og andre kone
Willum ble gift andre gang 12. desember 1677 i Korskirken med Cathrine Jansdtr. Smit, også kalt Trine. Han fikk tre barn med henne. Familien bodde lenge i 22. rode, på østsiden av Vågen.
Familien flyttet tidligst i 1683, og trolig før Willums død, til 20. rode nr. 31, som nå heter Hollendergaten 2. Vår tids hus der er trolig bygget etter bybrannen 1702, altså etter Willums død. Men på den 126 m2 store eiendommen er to hvelvete steinkjellere (d.v.s. brannsikre) fra 1500-tallet eller tidligere. Eiendommen har hatt inngang på sydsiden av Hollendergaten, der en kjellerhals i vår tids hus fører ned til en murkjeller med tretak. Gjennom den kommer man inn i den ene hvelvete kjelleren. Derfra kan man gå opp noen trapper til en gårdsplass, hvor der er inngang til den andre hvelvete kjelleren. Huset må ha vært bygget over de to første, nedsenkete kjellerne. Bak den tredje steinkjelleren ligger Korskirkeveiten, like ved Korskirken. Kjøpet av en eiendom med to kostbare, brannsikre kjellere styrker teorien om at han også fungerte som kjøpmann. Slike kjellere ble brukt til oppbevaring av verdier, f.eks. kjøpmannsvarer som skulle vernes mot en ny bybrann. De tre kjellerne er nå en del av lokalene i restauranten Potetkjelleren, og gårdsplassen er innebygget som mottaksområde for restauranten, som nå har inngang fra Kong Oscars gate via nabotomten. Enke og barn ble etter Willums død boende på eiendommen.
Willums bosted i 20. rode nr. 31 ble funnet i grunneleiebok for Bergen 1686. Den neste tomten som nevnes i boken er en sjøgrunn, 37 alen ganger 15 alen (222 m2). For halve tomten oppgis betaling av leie, men ingen brukernavn. Det er derfor trolig at Willum også disponerte halvparten av denne tomten. Den andre halvparten ble disponert av Thies Dreier, som også bodde i 20. rode.
Willum ble begravet 14. desember 1685 i Korskirken. Da overformynderne i 1692 avregnet barnenes arv, ble den summert til 1027 riksdaler, 3 mark og 6 skilling. Det viser at han klarte seg godt økonomisk, sammenliknet med mange andre bartskjærere. Det er ukjent om det skyldes dyktighet i arbeidet eller andre virksomheter som kjøpmann, reder, etc. Han var relativt velstående, men var ikke blant byens rike menn.