Annas brev datert Bergen den 22de december 1918:

Hr. Børre Giertsen :

Af det brev min mand, rektor Geelmuyden mottok fra Dem, ser jeg, at De tror, at vi sidder inde med notater over familien Giertsen, men det gjør vi ikke.  Jeg er derimot i besiddelse af et billede af omtalte prest paa Sund.  Jeg har aldrig vidst hans fulde navn før De nu omtaler det som Hendrik Mathias Giertsen.  I midlertid er billedet efter min far, og mange gange har jeg hørt ham omtale sin oldefar (altsaa min tipoldefar), præsten paa Sund.  Dette billede eller fotografi staar selvfølgelig til disposition om De ikke allerede har det.  Hvad jeg vet, og kjender til følgende:  En af denne Henrik Mathias Giertsens sønner, blev sendt til Danmark for at studere til præst.  Han slog sig ned i Danmark, blev præst et sted som heter «Sengeløse» der kan man endnu se en tavle over kirkedølren tror jeg det er, til minde om ham.  Selve præsteboligen er fremdeles uforandret, og skal jeg, naar julen er over, og jeg faar bedre tid give dem nærmere underretning om dette og skaffe et fotografi af den gamle præstegaard, nu bare i al hast noget af det jeg vet.  Denne præsts søn, (navnet skal jeg nok senere faa givet Dem), var far til min bestefar altsaa:  Deres oldefar.  Han kom til Bergen og blev altsaa far til min far, altsaa Deres bestefar.  Dette er vistnok sikkert rekkefølgen, men som sagt naar jeg har noget bedre tid vil jeg, om De ønsker give Dem saa nøie besked, som jeg kan.  Jeg kjender nemlig en dame, som har besøgt «Sengeløse» og som kan give mig en del nøiagtige opgaver, og som i allefald for nogle aar siden viste mig billedet af præstegaarden.    Afdøde Wollert D. Krohn, gift med frk. Gran, søster af for lengst afdøde Jens Gran i Nubben, fortalte mig engang, da vi var sammen i et selskab, og hvor han gjerne vilde underholde sig med «sin familie», som han udtrykte sig.  At denne omtalte præst paa Sund var gift med «jomfru Monrad», og derfra skrev da vort familieskap sig.  Han fortalte mig da, at han havde i mange aar syslet med familieoptegnelser, og at han eiede et aftryk av et «Kruslaag» som havde tilhørt denne præsten paa Sund, formodentlig en hedersgave, men Hermann (?) (Ham ….) havde nok faaet «findgre» i selve kruset.  Ja, dette bliver vel for vidløftigt at snakke om i dag.  Jeg vil bare nevne for Dem, at apotheker Monrad Krohn vel kjender til alt dette, muligens har optegnelser.  Min fætter Christopher Giertsen H. S. gift med ….. har ogsaa i mange aar arbeidet med slegtstudier, jeg nevnet dette for Dem, om De ikke skulle kjende til det.  Som De ser interesserer ogsaa dette mig meget derfor disse hastige ord nu føre julen, men ifald De kan bruke noget af dette jeg har skrevet om, saa staar jeg med glæde til tjeneste fremdeles.  Gamle Wollert Krohn fortalte, at slægten kunne følges tilbake til «Martin Luther», gjennem en mængde præste og biskop blod, men han (?) har dermed (?) meste Monrad-slægten vet jeg.  I midlertid er det sikkert, at Sund-præsten var gift med Monrad, det vet jeg ogsaa gjennem far.  Ja, hermed faar disse hurtige linjer være slut.  Som sagt, at dersom jeg kan være Dem til noget nytte, er det mig en glæde.

En venlig hilsen, paa familieskabets vægne, Deres fars cousine:

Anne Geelmuyden
født Giertsen

I fald De ønsker omtalet fotografi af «tipoldefar» saa laaner jeg Dem det med glæde.

 

(Ovenstående brev ble sendt til Børre Rosenkilde Giertsen.  Hans privatarkiv ble under krigen tatt av nazistene, og originalene er forsvunnet.  Børres sønn Ola Holta Giertsen hadde i sitt privatarkiv en dårlig fotokopi av brevet, som er grunnlaget for avskriften.)

Oldebarn Ole Reinerts korrespondanse med Knut Geelmuyden om Anna Elisabeths datter Betty og slekten rundt henne.

Hei igjen.

Du ba meg om i Kistens begravelse å skrive ned det jeg fortalte deg om mormor Elisabeth (Betty).

Så vidt vi vet het hun bare Elisabeth, men ble kalt for Betty.

Bettys beste venninne fra barndommen var Emmie Bartz Johannessen (Mor til Dagny Hysing Dahl). De to holdt sammen hele livet. Mormor var liten, men ville vi si idag, atletisk bygget. Det gjorde da også at hun var en eminent stuper og skiløper. Stupingen drev hun så langt at hun slo norgesmesteren flere ganger. Hun fikk imidlertid ikke lov av faren til å konkurrere offentlig fordi Carl Victor syntes badedraktene var så uanstendige. Han må ha vært litt av en personlighet den gamle rektoren vår felles oldefar. Mormor fortalte meg en gang at Chr. Michelsen hadde besøkt dem for å overtale ham til å delta i regjering i 1905. Det ville CVEG ikke og begrunnelsen var at det ikke var en ren Venstre regjering. Han var en flittig gjest hos Betty på Stolmen i sine siste år jfr. gjesteboken der ute.

I tillegg til sine fysiske ferdigeter var mormor flink å synge. Derfor påbegynte hun operautdannelse i Berlin som 17 åring. Hr ble hun forelsket i en norsk fiolonist og ante ikke at han seksuelt var på begge sider av gjerdet. Det var imidlertid alminnelig kjent hjemme, og da CVEG fikk høre om dette måtte Betty hjem. Det var vel av taktiske hensyn CVEG sendte Bettys onkel overlege Sandberg (Første blindtarmoperasjon i Norge) til Berlin for å hente henne hjem. I mellomtiden hadde hun truffet kona til Berlins borgermester som var kunstmaler. Borgermesterinnen lavet et portrett av Betty som ble innkjøpt til det tyske justisministeriet der det ble hengende. Om det fortsatt finnes i dag er vel heller tvilsomt. Men bildet ble viet mye oppmerksomhet og ble gjengitt som forside på Tysklands største ukeblad den gang med tittelen «Nordische Valkyrie».  Hun fikk med seg en pastell av bildet. Den arvet min mor, så fikk jeg den til 40 årsdagen og nå er bildet gitt videre til min eldste datter Ane som kanskje ikke er så helt ulik mormor av skikkelse. Jeg har bedt henne fotografere det av slik at du kan få et eksemplar, men det ser ut som om det har gått i glemmeboken for henne. Skal minne henne om det. Da mormor kom tilbake i Bergen fik hun en kontorjobb tror jeg, i Æolus. På denne arbeidsplassen var også min morfar Erling Magnus. Han var sakfører, men hadde også en kunstnerisk åre i det han ville gjerne bli skuespiller. Etter avsluttete jus studier reistehan derfor til London for å bli skuespiller. Han livnærte seg ved å sende teateranmeldelser hjem til Bergen. Om de kom på trykk vet jeg ikke. Nå var de to som begge hadde kunstnerkvalieter havnet påsamme kontor i Bergen. Det tok ikke lange tiden før de fant hverandre og Erling fridde. De flyttet en del rundt i Fana (Midttun, Storetveit, Bønæs) før de byget Skrenten» på Paradis/Fjøsanger. De fikk, som du kjenner til 4 barn, Inger, Henrik, Anne Lisbeth og Christian. Ikke unaturlig hadde de mange kunstnervenner: Torborg Nedrås, Zinken Hopp, Gabriel og Per Dahl, Jacob Weidemann og Ansgar Larssen. (Det er disse jeg husker i farten) Morfar var en raus natur og hjalp disse kunsterne ved å skaffe dem stipender, plasser i utlandet etc.  uten noen gang å ta betaling for det etc. Familien var en del på Hjelmås i feriene de første årene. Kisten fortalte meg at han somliten falt utfor kaien der uten å kunne svømme. Men han ble fisket fort nok opp igjen. Morfar syntes nok det var greit å holde seg litt unna svigerfamilien inne i fjorden, men hans hug sto til havet og derfor bygget de huset «Småhaugen» på Stolmen i Austevoll. Lenger til havs kommer man ikke. Den gangen var fattigdommen stor der ute. Det var lenge før kraftblokkfiskefartøyene fantes.  Ennå, den dag i dag står fotografiet av Morfar pent i glass og ramme i noen hjem der ute. Årsaken var at han og mormor gjorde en stor innsats for stolmngene. Morfar var sakfører for en del rederier, og klarte å skaffe flere stolminger hyre i «de harde tredveåra». Morfar døde inne på Nordvikseteren i Samnanger påsken 37. Mor, Esbeth og Kisten kom hjem fra skitur, og der satt deres far død i stuen.  Han hadde ikke noen livsforsikring eller noen sparepenger, så mormor ble stillet på bar bakke. Men hun hadde «Skrenten» og Småhaugen. Etterhvert fikk hun arbeid også, som bestyrerinne på et aldershjem (Husker ikke når det var) Hun var en tøff dame. Straks etter morfar døde begynte hun å drive sommerpensjonat på «Småhaugen». Jeg husker godt at Karianna Årland fortalte at hun tidlig på morgenen hadde sett fru Magnus gå til Gårdsneset og at hun kom tilbake med en halv kalv over nakken. Det var mat til gjestene. Hun allierte se med lokale kvinner som mot betaling bakte lefser, ryddet rommene, vasket og laget mat. Det var fisk , krabbe og hummer i alle varianter. Hun var ingen kvinne som satte seg ned for å grine.

Mormors eldste sønn Henrik (nr. 2 i rekken etter min mor) må ha arvet en del av mormors egenskaper. Fotografier av ham viser en svært pen ung mann – og han var best på skolen i alt som hadde med gymnastikk og skigåing å gjøre. Hans beste venn var Fredrik Kayser som senere skulle melde seg i kompani Linge og sprenge tungtvannsfabrikken på Vemork. Henrik ble sjømann allerede i meget ung alder. Først på «Statsråd Lehmkuhl» som skoleskipsgutt og senere på forskjellige båter for bla. Westfal Larsen. Han kom ut for storm på Amerkas vestkyst. En skipskamerat var uheldig og fikk en bom over seg. Da Henrik skulle hjelpe ham løs, kom der en bom til og skadet benet hans kraftig. Derfra var det hjem og på sykehus. Benet var ikke mulig å helbrede så det ut til, og en kjæreste gjorde slutt med ham. I følge mor tok han alt dette veldig tungt. En dag mens han var syk kom Fredrik på besøk. De to skjøt på blink med pistol (!!) gjennom soveromsvinduet. Etter at Fredrik gikk hørtes et enslig skudd. Da Anne Lisbeth gikk for å undersøke fant hun storebroren sin død. Mor var på Stolmen da dette skjedde. Om dette var et uhell kan man bare spekulere på. Det er i hvert fall det som er historien – et vådeskudd – men mor var ikke så sikker på det. Men dette kunne jeg ikke snakke med mormor om. Hun fortalte mye om onkel Henrik, men dødsfallet var i hennes øyne et uhell – det nyttet ikke å snakke om andre muligheter. Dette skjedde i 1939 – altså ca 2 år etter at morfar døde.  Jeg tror aldri mormor kom seg helt etter dette. Det er forresten skummelt hvor historien gjentar seg: Min mor mistet sin mann i et flychrash ned på Spangerid i 1949. Så mistet hun sin sønn Arne Kayser i brann i 1985. (Da mor giftet seg annen gang var det med Fredrik Kaysers storebror Arne Kayser som ble min farsfigur). Men min mor taklet, i likhet med sin egen mor, det aller meste.

Ved krigsutbruddet var det mange, herunder min farmor og farfar som rømte byen. De ville lengst mulig bort. Det tok 5-6 timer med båt til Stolmen der mange venner endte opp for en tid. En del  motstandsfolk var i skjul der ute hos mormors venner, f.eks. Gerhard Sundt. Min onkel Eyolf (331 spitfire) var der ute like før han og mine foreldre stakk til Shetland. Søren Liby (Spitfire) var der etter kampene på Voss. Fredrik Kayser var der etter kampene i Skjervet. Ole Tobias Mehn Andersen (min fars venn, mosquito) var der etter at han var arrestert av Gestapo, men slapp unna.

Vår felles oldefar var også med til Stolmen etter krigsutbruddet, så vidt jeg husker skrev han om det i gjesteboken. Mormor opplevde det tredje dødsfall på kort tid da han døde i 1942. Over en 5 års periode mistet hun ektemann, sønn og far.

Mine foreldre stakk tl Shetland i mars 41.

Nå ble mormor utsatt for at tyskerne tvangsinnkvarterte en offiser på «Skrenten». Han kastet lange blikk etter Anne Lisbeth og ble konfirmert i klare ordelag på sitt eget språk. Han var livredd for mormor som han omtalte som «die alte Katze».

Jeg ble født 14 dager etter min far forulykket. Mor fortalte da at mormor svor en ed om at den lille babyen ikke skulle mangle noe av kjærlighet og varme. Etter at mor giftet seg på ny og fikk det travelt med mine yngre brødre Arne og Georg ble jeg helt mormors gutt. Jeg husker mormor mye bedre enn jeg husker min mor fra jeg var liten. Mormor tok meg med på stolmen, hun lærte meg om blomster. bær og sopp og fortalte meg masse fra sin egen barndom og ungdom. Hun hadde via sin far hilst på Nansen, Michelsen, Amundsen og  Grieg . Hun fortalte at hun, da hun var unge, hadde hatt et fotografi av Napoleon Bonaparte på veggen på rommet sitt (!!) Napoleon hadde vært så flott på sin hvite hest.

Mormor fikk arbeide for Magnus blondefabrikk på Nesttun som vareid av en av Erlings brødre.(Ballerina dameundertøy). Hver uke kom det bil med 4 scære kartonger med blonder. Så satt hun med heklenålen og trakk ut røde og blå produksjonstråder fra blondene. Jeg hjalp henne ofte med å «trekke blonder». Hun lavet også matrosknuter for Magnus. Da stappet vi lo inn i silken og så sydde mormor dem sammen.

Forholdet mellom mormor og meg var så tett at jeg besøkte henne hver eneste dag etter først barnehaven og senere gjennom hele folkeskolen. Da satt vi og pratet og trakk blonder, og så gikk jeg på butikken  for henne. Senere da mormor flyttet på gamlehjem på  Midttun besøkte jeg henne to ganger i uken der. Da gikk jeg fra Paradis. På gamlehjemmet var mormor et sosialt sentrum og vi barnebarna ble kjent med hennes nye venninner der, fru Bjørnstad og frk. Clausen. Frk. Clausen ble til og med med oss på Stolmen noen ganger. Min første store kjærlighet var en australsk pike som bodde i Bergen. Hun og jeg og et vennepar ville gjerne reise på Stolmen, men mor var nådeløs og sa nei. Da selte mormor på og reiste med oss som «anstand». Alle ungdommene syntes hun var kjempegrei.

Hun bodde mange år på gamlehjemmet og stortrivdes der. I 1968 fikk hun livmorskreft. Men hun var så blyg at hun nektet å la legen sjekke henne nedentil, og dermed fikk det utvikle seg. Hun visste ikke selv at hun hadde kreft før langt ut i 1969. Da ble hun innlagt på kvinneklinikken. Hun hadde mistet så mye av seg selv at hun trodde hun var innlagt på «Galehus» som hun sa. Men hun hadde full tillit til meg når jeg sa at det ikke var noe galehus og at hun skulle få komme hjem på aldershjemmet. Det var den gang sterkt skille mellom aldershjem og pleiehjem og mormor var opplagt pleietrengende. Bestyrerinnen på Midttun tok henne imidlertid hjem. Når hun kom tilbake til sitt eget rom klarnet hun opp. Hun visste godt hun skulle dø og at det sannsynligvis ville skje mens jeg var i militæret. Jeg vahjemme på perm høste 69 og vi tok farvel med hverandre. Så døde hun noe senere mens jeg var på Lahaugmoen. Jeg fikk ikke permisjon til begravelsen, men mor fortalte at det hadde vært så mange folk der at det var køer utenfor kapellet. Hun hadde en raushet og humoristisk sans, evne til å yte for andre, så det var kanskje ikke så rart.

Mange år senere lånte jeg ut gjesteboken fra «Småhaugen» til avisen «Marsteinen» i Austevoll. Mormor hadde vært så rasende på tyskerne at hun i dagbokform hadde latt sinne få utløp i denne boke. Det var rene ord for pengene, og hele gjeseboken måtte gjemmes. Men i boken skrev hun om et britisk fly som var blitt skutt ned, og gjenga i boken hva fiskerne hadde sagt om det som skjedde. Dette ble så skrevet om i avisen og det førte til at et engelsk fly som var savnet, ble funnet (1998 )

Mormor snakket alltid pent om din morfar (merknad:  morfar = Ivar Geelmuyden f. 1888 d. 1928) – men da jeg var liten var det så lenge siden han døde at mormor fortalte lite eller ingenting om ham. Det var mor som fortalte om at hennes onkel Ivar hadde vært kaptein på  «Mashona»

Hilsen Ole