København var på 1700-tallet en fattig by.  Majoriteten av byens befolkning levde på fattigdomsgrensen eller under.  Problemet var særlig stor om vinteren.  Kalde vintere med is i havnen hindret leveranser av mat (korn, smør, ost, flesk, kjøtt, saltet sild) og brensel.  Mangel på korn (d.v.s. hvete, rug, bygg, havre, erter) ut på en kald vinter ga høye priser til brødbakerne.  Høye brødpriser skapte sult og sykdom hos fattige og arbeidsløse.  I en kald vinter forsvant også mange av arbeidsplassene for vanlige arbeidere, og derved også inntektene deres.  I en fattig familie tjente forsørgeren omkring 1800 maksimalt 25-30 skilling om dagen.  En vervet soldat fikk kun 4 skilling om dagen.  Det skulle rekke til å forsørge familien !  Det var behov for å supplere inntekten med tilfeldige jobber og med tigging, som var forbudt.  Selv en tigger kunne tjene 6-8 skilling daglig på tiggingen.

1700-tallet var preget av ekstreme forhold, med sterk varme og kulde, fuktig og tørt vær, og ofte slo avlingene feil både i Danmark og ellers i Europa.  Verst var vinteren 1798-1799, med 17-18 minusgrader i februar, mye snø og en vinter som varte til etter påske.  Brensel og korn ble dyrt og ofte prismessig utilgjengelig.  Folk ble apatiske av sult, kulde og epidemier.  Mange fattige var uten bolig eller bodde på utette loft.  Uten mat og med dårlig bolig kunne det stå om livet for gamle, fattig og arbeidsløse.  Problemene oversteg fattigvesenets muligheter til å hjelpe.  En langvarig kald vinter førte også til problemer for mange som normalt klarte seg noenlunde gjennom dagene.  Både tidligere borgere og vanlige arbeidere kunne bli arbeidsløse og uten inntekt, og derved synke ned blant de fattige som byens fattigvesen måtte hjelpe.  Det var i samtiden et stort nederlag og en stor skam som mange i det lengste forsøkte å unngå.

Dersom tigging, tyveri el.l. førte gamle, fattige eller arbeidsløse i det sivile tukthuset ble de etterpå ansett som uærlige etter å ha hatt nærvær med mordere og forbrytere.  Det ga problemer med å få arbeid og skaffe inntekter.  Enslige mødre som f.eks. p.g.a. tigging havnet på tukthuset måtte gjerne ta med seg barnene dit.   Da ble også barnene ansett som uærlige (æreløse) og kunne få problemer med senere å etablere et «normalt» levebrød.  Stigmatisert av tukthuset ville ingen ansette dem, og deres fremtid ble meget usikker.  Problemet fungerte ikke på samme måte for Søkvæsthuset og for landetatens anstalt, fordi disse institusjonene ikke hadde æreløse forbrytere som de fattige kunne bli plassert med.  Det er viktig, fordi omkring halvparten av de fattige som ble innbrakt kom fra disse to etatene.

De fattige hadde en lite misunnelsesverdig tilværelse, og særlig ille var det om vinteren.  I tillegg var familiene avhengige av at forsørgeren var frisk og kunne arbeide, og ikke ble arbeidsløs eller døde.  En fattig enke kunne se seg tvunget til å be om at barnene ble tatt inn på fattighuset, fordi hun ikke hadde mat til dem.

Gamle, syke eller andre som ble rammet av mangel på inntekter, mat og brensel kunne bli hjulpet av sin familie eller av venner.  Men forutsetningen var at familie eller venner var i live, var tilgjengelige og hadde muligheter til å hjelpe.  Andre ble hjulpet av folk som drev veldedighet.  Men med mange tusen fattige i København var det mange som var avhengige av hjelp fra fattigvesenet, og for øvrig måtte lide seg gjennom de vanskelige periodene.  Mange fattige klarte heller ikke å foreta henvendelse til fattigvesenet, men ble funnet av vekterne når de kollapset, eller av politiet når de henvendte set til rådhusarresten som løsgjengere, for å få mat og en celle.

Et ekstra problem hadde personer som var vant til et noe bedre liv.  Mange hadde en sosial selvforståelse som ikke lot dem søke hjelp hos fattigvesenet, fordi det førte til tapt ære og tap av sosial anseelse.  De «fattigfine» eller «honette/skikkelige fattige» ville nødig akseptere det sosiale nederlaget og tap av borgerlig ære som registrering i fattigvesenet ville medføre.  Et slikt tap av ære og anseelse ville også redusere mulighetene til å kjempe seg tilbake til samfunnets «skikkelige stand».  Derfor ba de «skikkelige fattige» ikke om almisser, men ba gjerne om et lån eller «hjelp» gjennom annonser i avisen eller de ba om en stilling ved fattigvesenet.  Bare i den ytterste nød ville de la seg registrere som fattige i fattigvesenet.

Det var ikke uvanlig at personer med tilstrekkelig økonomi bidro til de fattige, enten på grunn av tidens patriarkalske holdninger eller fordi de ønsket selv å bli bønhørt av Gud.

Fattigvesenet måtte i sitt arbeid skille mellom dem som ble ansett som verdige fattige, d.v.s. som reelt ikke selv kunne skaffe seg hjelp eller inntekt, eller de uverdige fattige som ikke skulle motta fattigstøtte, fordi de ble ansett for ikke å ha gjort alt de kunne for å skaffe inntekt eller hjelp.  Blant verdige trengende kunne være fattige, hjemløse og foreldreløse barn, som det var mange av.  Fattigvesenet var i hovedsak finansisert av frivillige gaver.  Det var vanlig at en viss grunnleggende hjelp til de verdige trengende ble ansett som en moralsk rett og plikt, ikke bare fra fattigvesenet men også fra bedre stilte personer.  Dette var viktig, fordi samtiden manglet et velferdsystem eller en utbygget sosialomsorg.

København hadde et sentralisert fattigvesen, bortsett fra 1771-1799 da fattigkommisjoner i hvert sogn holdt kontakten med de fattige.  Militæret og sjøforsvaret hadde deres eget fattigvesen for personer som var innrullerte og deres familie.  Søkvæsthuset var Sjøetatens fattiggård og arbeidsanstalt.  Fra 1777 ble det flyttet til Det kgl. Opfostringshus bygning på Christianshavn, hvor deler av anlegget nå inneholder Orlogsmuseet.  Landmilitæret brukte Christian 4. sin gamle ladegård utenfor vollene som fattiggård eller krigshospital.  Fra 1768 ble bygningene brukt til St. Hans Hospital.

(Kilde:  Peter Henningsen m.fl:  Store forventninger   – moral og økonomi i 1700-tallets København. København 2010)