Intervju 24.8.1995 med tidligere jordskiftedommer Sverre Aardal, Hardangerveien 630, Haukeland.

Tema var utskiftningsformann Knud Geelmuyden.  Sverre Aardal arbeidet i jordskifteverket fra 1955 til han gikk av med pensjon i 1983.  Historiene om Knud Geelmuyden sier han å ha fått bl.a. av professor Thunæs, professor Jukam og av folk han traff på sine embetsreiser.  Han forteller at Knud Geelmuyden var en mann som åpenbart var godt kjent av folk i distriktet.  Ved intervjuet ble det benyttet lydbånd.  Nedenstående er i stor grad avskrift av lydbåndet.

Om Knut Geelmuyden

Det var ikke alltid så enkelt når de som vanlig skulle skifte en innmark.  Der hadde de utallige teiger som de skulle slå sammen, og da ble det jo av og til litt trøbbel, vet du.  De hermet etter han en gang:  Han bodde i Alversund, vet du.  Han hadde jo Nordhordland.  De hadde ikke så godt med kommunikasjoner, så de gikk mye.  Han gikk engang ut en mandags morgen, og så gikk han, han skulle til en mil vekk eller …, ja, det vet ikkje eg, kor han skulle hen.  Nok med det, han hadde tatt beina fatt, og så møtte han da han lørdag kveld kom heim igjen en gammel kone.  De gikk og pratet litt, du vet hun var jo litt pratesjuk.  Og så spurte hun:  Kor kjem du ifra nå da ?  spurde hun ham.  Å, jeg kommer fra helvete, sa han.  Og så gikk det da til mandags morgen.  Den gamle konen tok seg mange slike turer langs veien, og tilfeldighetene ville at hun møtte han da og, og seier, ja men, kor skal du hen nå da ?    Ja, nå skal jeg tilbake til helvete.  Så det måtte være en litt vanskelig plass, ja.

Kjeften var sikkert i orden på ham.

I en bispevisitas i Alversund, Geelmuyden var holdt for mer enn en menigmann, så han var bedt på middag.  Men at det var sønnen hans som var prest, det har ikkje eg hørt.  Men han var i hvert fall til middag i bispevisitas.  Og så satt han rett overfor biskopen.  Og han kunne jo endelig konversere, Geelmuyden, så han var ikke bare stor i kjeften, så han skulle liksom underholde bispen litt og.  Geelmuyden hadde et oppstående, og nokså mykje hår, etter sin alder.  Og så sier bispen det at, det var et nydelig hår de har, de Geelmuyden.  Hvordan farer de ad for at håret skal holde seg så flott som dette, sa han.  Jo, jo, det skal jeg si, herr biskopen, det kommer av mitt rene og sædelige liv.  Og biskopen var helt skallet.  Dette er den historien som er mest karakteristiske etter Geelmuyden.  Han hadde en kvikk tankegang og hadde talegavene i orden.

(Nyanser i historien, oppgitt fra andre personer: «Gamlingen var ikke noen flittig kirkegjenger.  … Ved bordet ble han plassert ved siden av biskopen.  …  Geelmuyden, som var både fetter og tremenning av fiolinisten Ole Bull, hadde et stort og fint hår, slik vi kan på bilder av Ole Bull i 60-års alderen. …)

En gang kullseilte Geelmuyden.  Han reiste rundt med arkivet i en kiste og arbeidet om kveldene med å skrive utskiftningene og få arbeidet over i rettslige former.  Han leiet båt selvsagt, og så hadde han en liten kiste som han hadde dokumentene og protokoll og sånt i.  Og da han kullseilte bare gaulte han: Grip kista, grip kista !  Det var det som var det viktigste.  Det kom noe vekk, som de i arkivet ikke greier å gjøre rede for.  (Han vet ikke akkurat hvordan, om det var ved kullseilingen eller i forbindelse med den historien som fortelles ved arkivet om at det skjedde da han gikk i land fra en robåt.  Det er uklart.  Er det mulig å finne spor av dette ved å se i arkivet hva som er borte av protokoll og dokumenter ?)  I et tilfelle var Aardal borti en jordskiftesak som Geelmuyden hadde tullet vekk.  Det var ute i Austreim, ja det var det.  Der var rett og slett originalen vekke.  Det var i forbindelse med det som forsvant, antakelig ved kullseilingen.  Så kommer han tilbake igjen og skriver opp igjen den der.  Og da skriver han sånn at der oppstår tvil når du skal bruke den.  Og der ble tull, Aardal husker ikke om det ble rettsak eller forlik da han behandlet denne saken.

Geelmuyden målte ikke så mye selv, men de lærte elementær kartlegging ved opplæringen borte i Stockholm, slik at de tok opp kart.  Det var såkalte målebordskart:  De tegnet dem direkte på papir i terrenget.  De siktet fra punkt til punkt for å bestemme punktene.  Det var ikke alltid så nøyaktig som i dag, men dette lærte han.  Og systemet var slik at de tok inn lærlinger (kalt utskiftningslandmålere;  Der var ikke høyere undervisning på området, så lærlingesystemet var nødvendig.  De lærte å ta opp kart og å vurdere jorden.  Men de fleste som ble opplært som lærlinger av jordskiftedommerne hadde en brist når de skulle behandle rettslige spørsmål.) som de lærte opp til å ta opp kart.  Og når de hadde lært nok tok de opp kartene for utskiftningsformannen, slik at han slapp det arbeidet.

Geelmuyden hadde en gang problem med å få partene enige.

En part sier at det går ikke an å gjera det der, det går ikkje an det der, Geelmuyden, for det at, det blir ikke rett, det er ikkje rettferdig å gjøre det.  Ja, jeg skal si deg en ting.  Jeg gir fan´en i rett og rettferdighet hvis bare jeg får rette linjer.  Historien viser Geelmuyden og forteller om hans litt røffe holdning til folk og til arbeidet.

Historien om at han tørket av beina da han gikk fra en utskiftning er kjent av Aardal.  Men han oppfatter historien mer som generell enn som Geelmuyden, d.v.s. at den kan være reelt om Geelmuyden, men sier mer om jordskiftedommeres situasjon og en kommentar som lett kan falle i den sammenheng, mindre om noe som er typisk for Geelmuyden.  Den markerer at «vi tar ikke med oss noe», jordskiftedommerne har ingen egeninteresse i jorden og resultatet.

Geelmuyden skrev en blanding av latinsk og gotisk skrift:  Han må i sin ungdom ha lært å skrive gotisk.  Ved overgangen til latinske bokstaver hang nok det gamle igjen og preget håndskriften i hans eldre år.

Geelmuyden var ifølge en historieprofessor en av pionerene i

en av de største reformene i Norge.  Utskiftningene etter 1859 har lagt grunnlaget for en omforming av hele kulturlandskapet i Norge.  Store problemer ble ved utskiftningene effektivt løst med 2-3 setninger i stedet for ved omfattende rettssaker.

For kunnskap om fremgangsmåten med eldre utskiftninger anbefaler Sverre Aardal å fa tak i forelesningskompendier om gamle utskiftninger.

Det fortelles at han hadde en egen måte å ta partene i en jordskiftesak på, som i begynnelsen som oftest brakte dem i harnisk, men når saken var avgjort, fant de vanligvis at arbeidet var godt og rimelig utført.

Han var kjent for sin vittige slagferdighet og saftige humør like til sin høye alderdom.

Andre anekdoter:

Han reiste alltid på første klasse med båtene, og en gang han hadde lagt seg til å sove på benken i salongen der, kom en fin frue inn.  Hun gikk straks til kapteinen og klaget over at det lå en lasaron og sov på første klasse.  Kapteinen ble selvfølgelig med tilbake for å ordne opp.  Han gikk inn og så på «lasaronen».  «Men det er jo Geelmuyden», sa han, hvorpå han gikk igjen.

Bjørnstjerne Bjørnson har i første kapittel av «Det flagger på byen og på havnen» skrevet en historie om «Sieur van Geelmuyden».  Historiens forbilde er lagt til Gerhard Pedersen van Geelmuyden (f. 1717 d. 1775, sønn av Peder Gerritsz van Geelmuyden og Christine Jersin).  Men Knuds datter Marianne hevder at den er tatt fra en historie om hennes far.  Se nærmere under Gerhard.

Det sies om ham at han «hytte av at han var gjort på do».   (d.v.s. var født utenfor ekteskap.)

Da de skulle ha ny prest i Alversund ble utskiftningsformannen spurt om hva han mente om hans sønn som prest der, hvortil han svarte at for ham var det det samme hvem som ble prest, om det så ble Fanden selv.

Jon Arne Hopsdal forteller en historie etter sin far om dengang Knud Geelmuyden i 1880-årene utførte et jordskifte på gården Hopsdal (ovenfor Leknes) i Lindås:
Læreren Steffen Skår hadde flyttet huset sitt ut fra fellestunet på gården, til en teig kalt Høyen.  Nå krevde Steffen utskiftning, med Høyen utlagt til seg.  Knud Geelmuyden gikk da til huset og banket på:
Geelmuyden:  Er det her fanden bor ?
Steffen:  Mitt navn er Steffen Skår !
Geelmuyden:  Da er jeg kommet på rett plass !
Historien er sagt å referere til Knuds syn på de som krevde jordskifte som kravstore kranglefanter.
Bruken av ordet fanden kan trolig sees i sammenheng med historien ovenfor hvor han sa til en gammel kone at han kom fra og skulle tilbake til helvete, når han en helg var hjemme fra arbeidet med et jordskifte:  Han må ha hatt sterke meninger om situasjonen og uenighetene ved jordskiftene.

Han hadde 10 døtre, og disse maste stadig om at de ikke hadde noen (passende) klær å ta på seg når de skulle ut.  Da de skulle flytte inn i det nye huset i Alverstraumen sa Marianne:  «Men far, her er jo ikke utbygget klekammer !»  «Unødvendig,» svarte han, «for dere har jo aldri klær.»

Engang det var offer i Alversund kirke og ingen hadde ofret noe, reiste gamle Geelmuyden seg i kirken og sa:  «Hva faen er det som feiler dere, folkens, skal dere ikke ofre ?» (Eller:  «Nå må dere faen være med å ofre !»)

Da sønnen som prest skulle få biskopen på visitas måtte også faren inviteres til selskapelighetene.  Han hadde en stor, fin hvit hårmanke, ikke ulik sin (både) fetter og tremenning, fiolinisten Ole Bornemann Bull da denne var i godt voksen alder.  Biskopen (Eriksen ?) gikk bort til gamle Geelmuyden og sa;  «Det var da et praktfullt hår du har, gamle mann.  Hvordan har du klart å holde det slik ?»  «Jeg har levd et ærbart liv.» svarte Geelmuyden:  Biskopen hadde ikke ett hår på hodet.

Datteren Hildur skal ha kalt ham verdens elskeligste og snilleste mann, men sagt at han kunne være rask i kjeften med strilekjerringene på båten (fjordabåten).

Han gikk alltid med slitte hatter, og engang hadde han i lengre tid gått med en med hull i.  Marianne gikk så og kjøpte en ny hatt engang hun var i byen.  Hun fikk piken til å brenne den gamle og plasserte den nye på stokken hans.  Faren ble rasende som en tyr og laget en voldsom huskestue og spurte:  «Er det deg dette her, Marianne ?»  «Ja,» svarte hun, «men jeg fikk beskjed av mor.»  Da stilnet han, for han hadde stor respekt for konen.

Engang han hadde foretatt en utskiftning tørket han godt av skoene før han gikk og sa:  «Se her, jeg tar ikke noe jord med meg !»

(ca. 75 år etter hans død påstår en jordskiftedommer at dette er en historie som finnes om flere, d.v.s. at det er en vandrehistorie.)

Nekrolog:

Knud Geelmuyden.  Fhv. Udskiftningsformand Knud Geelmuyden i Alverstrømmen er igaar afgaaet ved Døden i den høie Alder af noget over 93 aar.

Knud Geelmuyden var født 21. oktober 1823, hans Far var Infanterikaptein Geelmuyden.

Som ung Gut, tok han tilsjøs, men likte ikke Sjøen;  kom paa Land efter en Tur og gav sig i Optikuslære, eller som det dengang hed Instrumentmagerlære.  Men heller ikke dette kunde i Længden tilfredstille det unge letbevægelige Sind, og Knud Geelmuyden slog sig paa Læsning af Lovbøger og tog norskjuridisk Examen.

I et Aars Tid, i 1846, 23 Aar gammel saaledes, redigerede han «Adressesnutter» i Bergens Adresse Contoirs Efterretninger» og var Aaret efter konstitueret Lensmand i Manger og Alenfit.

Knud Geelmuyden havde i en temmelig ung Alder altsaa vært Sjømand, Optikuslærling, Redaktør, Lensmand, Examinatus Juris og Sagfører, fra 1852 (Kommentar:  skal være 1859) da det norske Udskiftningsvæsen skulde bringes i ordentlige Former.

Sammen med 7 andre unge Mennesker drog han til Sverige, hvor han paa den norske Stats Bekostning lærte Udskiftningen og dens Væsen, og blev ved Tilbagekomsten Udskiftningsformand i Søndre Bergenhus Amt med Bopæl i Alversund, i et Distrikt som var adskillig større end Distriktene, nei, hans Reiser gik lige til Voss og Traktene deromkring.

I ikke mindre end et halvt Aarhundrede var den Afdøde Forligelseskommisær, ett offentlig gjøremaal han hadde stor Interesse af.  Han fandt det uhyre interessant at høre Parterne fremsætte sine Paastande med mere eller mindre Iver, for saa at sige det mæglende Ord og bringe koldt Vand i Blodet, naar det gik som livligst løs.

Udskiftningsformand Geelmuyden blev i 1849 gift med Ida Kühle, Datter af Oberstløitnant Kühle;  hun døde i 1900.

Knud Geelmuyden var hvad man kalder et brillant Hode, og som Udskiftningsformand kan han med Tryghed karakteriseres som ualmindelig fremragende.  Det Arbeide hører, som det skjønnes, ikke til de letteste og allermindst til de behagelige, men skarp Jurist som han var, og dertil Menneskekjender, forstod Geelmuyden som faa sin Tont. –  Han stod i Udskiftningsvæsenet til i over 80 Aarsalderen.

Snartænkt var Knud Geelmuyden i høi Grad, og rap til paa staaende Fod at give Svar paa Tiltale.  Han var en freidig Natur, der sang ud, var aldrig bange for at sige sin Hjertens Mening – og denne kunde ofte komme frem i ikke netop de allermest parlamentariske Former.

Mange er Historierne om Sammenstød baade med Høi og Lav, men alle – Venner som Uvenner – maatte erkjende, at det var et MANDFOLK, man hadde for sig.

Geelmuyden var en meget musikalsk Natur, og spillede i sin Tid en udmerket Violin.

Han har været sygelig de sidste Par Aar, og sov hen efter en meget haard Dødskamp.

Med Knud Geelmuyden er vandret bort Norges ældste Sagfører, en i mange Maader merkelig Mand, han hørte ikke til dem, hvoraf der gaar trettet paa Tusinet.