Konflikten mellom Peter Severin Garbo og kone Geedske Johanne Kaae.
Knut Geelmuyden

Det er en ikke ukjent påstand at nåtiden er mer umoralsk og fri enn tidligere århundrer. Uten å ta stilling til påstanden vet vi at også fortiden var mangfoldig, og at menneskenes natur ikke har endret seg.

Historisk forskning viser at på 1700-tallet var omtrent 50% av de første barnene i søskenflokkene unnfanget før ekteskapet. Det kan se ut som om der var en forskjell mellom samfunnets overklasse og «alminnelige folk». En del av denne forskjellen var trolig at overklassen sørget for å skjule sine synder, f.eks. ved at døtre ble sendt ut av byen for at barnefødselen skulle bli mindre synlig, at soldater ble betalt for å påta seg farskapet, eller at bortreiste matroser ble oppgitt som fedre, slik at overklasse-mannens synder ble skjult. Bildet er likevel at i alle fall kvinnene i overklassen levde et mer «kysk» liv, noenlunde i tråd med overklassens offisielle moralnormer. Om dette er reelt er vanskelig å vite sikkert.

Lovene var meget strenge for gifte personer som fikk barn utenfor ekteskap. I tillegg var reglene om incest eller blodskam mer omfattende. De omfattet fjernere slektskap enn i vår tid. Men også ektefellens søsken og slekt var omfattet av reglene. I eldre tid var også faddere og deres slekt ansett som åndelig beslektet etter blodskam-reglene. Straffen for blodskam var døden.

På 1750-tallet oppsto en stor skandale i Bergens overklasse. På overflaten var dette en sex-skandale. Men etter hvert ble det skapt tvil om det var sakens eneste innhold. Saken inkluderte sannsynlige drapsforsøk på ektefelle, spørsmål om blodskam, fangenskap og forvisning av ektefelle, forsøk på å få opphevet ekteskapet for å skape mulighet for nytt ekteskap med en yngre elskerinne, fødsel i hemmelighet og falske navn på barn og foreldre for å få barnet døpt som ektefødt.

Selv nå, 250 år senere, etter en rettsprosess på 8 år og etter publisering av historien i 1774, er det mye som er uklart i historien. Vi vet ikke sikkert hva som er sannheten.

Det som er klart er at konen Geedske Johanne Kaas (også skrevet Gidske) ble utsatt for store belastninger gjennom mange år, uansett om hun var skyldig eller uskyldig i det hun ble beskyldt for. Men hun kom noenlunde helskinnet fra rettsaken. Ekteparet ble skilt 1760 ved kongelig reskript, Geedske ble boende i Bergen og døde i februar 1765, bare 5 år etter avslutning av saken, 47 år gammel.

Ektemannen Peter Severin Garbo sto i utgangspunktet sterkt i saken. Men han vant ikke frem i Høyesterett. Rettsprosessen avslørte mye av hans oppførsel og spill mot konen. Peter måtte forlate Bergen med sin skam og forsøke å finne levebrød et annet sted. Etter skilsmissen 1760 ble Peter gift med sin elskerinne Maren Mathiesen. Han døde 13 Nov 1771 i København.

Saken var omfattende og komplisert. Detaljene fremgår av den publikasjon Geedske Johanne Kaae sin advokat i høyesterett, Friderich Wilhelm Wivet, utga i 1774, etter partenes død. Publikasjonen er tilgjengelig her på nettsiden både som digital kopi og i moderne gjenfortelling.

Hovedpersoner omkring skandalen

Da Wivet i 1774 ga ut en bok om rettsaken var de to partene begge døde. Likevel identifiserte han ikke personene, fordi saken fremdeles var sårbar for deres omgivelser.

Rettsaken ble etter 8 år avsluttet i 1760, og partene døde i 1765 og 1771. Ca. 250 år senere er det etter alle regelverk lite problematisk å identifisere personene og fortelle om historien som for dem begge var ganske ødeleggende.

Hovedpersonene var Peter Severin Garbo og hans kone Geedske Johanne Kaae.

Peter var sønn av Karen Sørensdatter Anker eller Anchersen (død 19. mars 1743) og hennes andre ektemann Hendrich Garboe (døpt 14. september 1673 i Nykirken, Bergen). Hendrich var prest til Vejrum på Jylland. Der var skifte etter ham 10. april 1727 (folio 221, 389b, Hjerm herreds geistlige skifteprotokoll 1689-1750, 1792-1811). Om dette var et dødsboskifte er uklart: Det er også påstått at Hendrich døde i mars 1743 i Holstebro.

Peter var student ved Odense skole. Han kom til Kristiania som fullmektig hos stiftamtmannen der. Senere var han 1743-1745 proviant-, ammunisjons- og materialforvalter ved Bergenhus festning, før han 1745-1751 ble viseborgermester i Bergen. Han opprettet det første sukkerraffineri utenfor København ved Nøstet i Bergen, og arbeidet der som direktør. I tillegg var Peter viseborgermester i Bergen.

Peter hadde 4 halvsøstre etter moren Karens første ekteskap med Peder Lauritzen Vandborg, prest i Vejrum. Etter farens første ekteskap med Anne Cathrine Bruun hadde han to halvbrødre. I tillegg hadde han en helsøster.

Peter giftet seg 23 Aug 1740 i Bergen med Geedske Johanne Kaae.

Geedske Johanne Kaae (født 1718, begravet 21. februar 1765 i Korskirken, Bergen) var datter av residerende kapellan i Korskirken Jochum Jacobsen Kaae (født 1654 Bergen, død 20. juli 1722) og Gidske Johanne Ehlers. Gidske Johanne hadde 5 søstre og en bror. Jochum var tidligere gift med Anne Sakariasdatter, men ingen barn er kjent fra det ekteskapet. Geedske Johanne kaltes vanligvis Geeske/Gedske.

Peter og Geedske ble skilt ved reskript av 14. mars 1760.

Peter giftet seg deretter med Maren Mathiesen, datter av politimester, borgermester og magistratspresident i Bergen Henrik Mathiesen. Peter og Maren hadde i flere år et seksuelt forhold mens Peter var gift med Geedske. Maren ble døpt 27. juni 1723 i Bergen og døde 10. april 1810, 86 år gammel.

Peter og Maren fikk en sønn, Petrus Marinus Schmidt, som ble født allerede i 1749 i Danmark. Sønnen ble døpt under falskt navn, men var oppkalt etter begge sine foreldre. Han skrev dagbok som oppbevares på Landsarkivet i Viborg.

Peter Severin Garbo reiste siden utenlands, ble hoffråd hos fyrsten av Anhalt-Bernburg, tok 1762 medisinsk doktorgrad i Halle, kom derpå til København hvor han praktiserte som lege. Han skal være død fattig 13. november 1771 i København. Hans dødsbo var insolvent. Enken ernærte seg kummerlig ved å selge legemidler, piller og sårvann til sjøfarende, inntil hun fikk en arv.

En annen hovedperson var Hans Faber, sønn av Peters halvsøster. Han fremstår i saken som en person som hadde gitt mye oppmerksomhet og støtte til sin tante Geedske. Til gjengjeld hadde hun med ektemannens vitende tilbudt ham gratis kost og losji som takk. Ifølge hennes brev 13. april 1751 til ektemannen (Wivet s. 235) ville innflyttingen bli fremskyndet til den aktuelle uken fordi rådstueskriveren hadde kjøpt hus og skulle flytte. Hans ble beskyldt av sin onkel for å ha et seksuelt forhold til sin tante, men ble frikjent i Høyesterett.

Geedske Johanne sin eldste søster var Anne Kaae (født 1707 Bergen, død 1737 Haus utenfor Bergen). Anne var gift med sogneprest til Os Gert Knudsen van Geelmuyden (født 1697 Bergen, død 1780 Os utenfor Bergen). Blant Gert K. v. Geelmuydens søsken var rådstuskriver Hans Geelmuyden (født 1710 Bergen, død 1778 Bergen). Hans Geelmuyden var altså svoger av Gidske Johanne sin avdøde søster. Ifølge et brev (Wivet s. 235) bodde Hans Faber i logi hos rådstuskriveren, som må ha vært Geedske sin inngiftede slektning Hans Geelmuyden. Hans rolle i

Disse to bildene viser signet for rådstuskriver Hans Geelmuyden (1710-1778).  Han var bror av Geert Geelmuyden (1697-1780) som tidligere var gift med Anna Kaae (1707-1737), søster av Geedske eller Gidske Johanne Kaae (1718-1765).  Hans Geelmuyden hadde Peter Severin Garboes søstersønn Hans i logi i sitt hus, før den unge Hans flyttet til Peter og Geedske.  Hans Geelmuyden må også som rådstuskriver ha vært involvert i rådsturetten da rettsaken kom opp der.  Hans signet er spesielt ved å ha tre sider (slektsvåpen, initialer, blank) og kunne dreies rundt på et håndgrep, som også kunne brukes til oppheng av signetet.

historien er kun som en person i slektskretsen rundt Geedske som hadde tatt hennes manns nevø inn som logerende. Da Hans Faber måtte flytte p.g.a. Hans Geelmuydens flytting, ga det grunnlaget for en ny situasjon som muliggjorde påstandene om umoral mellom Geedske og Hans Faber.

Paul Lakiær (født 1713) var nevnt som konrektor først i 1742 ved katedralskolen i Bergen. I 1749 dro Lakiær med kone på en langvarig reise til Danmark. Han hadde med seg politi- og borgermester Mathiesens ugifte, men gravide datter Maren. Noen år senere ble det kjent at Maren fødte sitt barn på Jylland, hvor Lakiær hadde hjulpet henne med falske attester og falske navn for å få barnet døpt som ekte. Dette kom frem i saken ved prosteretten etter at Peter Severin Garbo hadde anmeldt sin kone for leiermål og blodskam med sin slektning Hans Faber.

Lakiær ble i 1754 av prosteretten fradømt sitt embete, men ble frikjent i Høyesterett i 1757 og kom tilbake som konrektor.

Rettsforhandlingene mellom Peter og Geedske varte 8 år og viste at Peter Severin Garboe var barnets far. Der fremkom også andre alvorlige opplysninger om «denne mand og hans ligesaa letsindige hustru». Både denne saken og skriv i biskopens arkiv gir et inntrykk av at den moralske standarden i byens overklasse midt på 1700-tallet ikke var så høy som overklassen gjerne ville gi inntrykk av.

Biskop Pontoppidan skrev 8. januar 1754 til kanselliet en redegjørelse om Lakiærs rolle i denne saken. Det førte til at Lakiær ble suspendert som konrektor i februar. Det påstås at det var for å hevne sin venn Lakiær og etter hans tilskyndelse at Peter Severin Garboe under et forhør på Jylland påsto at Pontoppidan trolig var like skyldig overfor borgermester Mathisens datter Maren som han selv var. Pontoppidan klarte i Danmark å renvaske seg for påstandene samme sommer, men forlot Bergen.

Her følger et sammendrag av saken:

Peter Severin Garbo fikk noen venner til å spionere på et rom i sitt hus, med begrunnelse at der hadde skjedd tyverier. Samtidig sørget han for at konen oppholdt seg mye i dette rommet, delvis sammen med Peters nevø Hans Faber. Senere beskyldte han sin kone Geedske Johanne Kaae for å ha hatt et seksuelt forhold til Hans, som var i logi i deres hus. Et slikt forhold kunne etter datidens lovregler betraktes som blodskam. Reglene for blodskam rammet ikke bare seksuelle forhold mellom nære blodslektninger. Det rammet også seksuelle forhold til inngiftede slektninger. Blodskam ga høy risiko for dødstraff.

Peter Severin Garbo var observert i uanstendig omgang med politi- og borgermester Mathiesens datter Maren. Ryktet fortalte at konrektor Paul Lakiær fulgte denne datteren til Danmark, og at hun der fødte et barn som fikk falske attester og falskt navn for å bli døpt som ekte født. Slike uanstendige forhold kunne altså skje i byens beste kretser. Peter påsto på et tidspunkt til og med at det ikke var ham, men biskop Pontoppidan som var far til barnet. Men det var det visstnok ingen som trodde på. Paul Lakiær ble fradømt sin lærergjerning for sin rolle i saken, men fikk den senere tilbake.

Om konen Geedske Johanne Kaae også var uanstendig med Peters halvsøstersønn Hans får vi aldri vite. Peter sine vitner påsto det, og det ble ikke utelukket. Men Peters vitner var avhengige av ham, og deres troverdighet ble trukket i tvil.

Peter manipulerte og skremte både halvsøstersønnen Hans og Geedske med at de skulle bli henrettet, og de kan ha sagt mye rart i den første skrekken, mens Geedske ble holdt i fangenskap av Peters venner. Peter forsøkte å sikre at hun ikke fikk kontakt med sine venner og slektninger. Han forsøkte også å skremme dem til å rømme, slik at rømmingen skulle fungere som en innrømmelse av skyld. De kanskje falske vitnene gjorde det vanskelig for Geedske og Hans å se hvordan de kunne bevise sin uskyld. Vitnene virket også tydelig manipulerte til å baktale Geedske om hennes holdninger til Peter og baktalte henne om drikking, renhold og om knapp mat.

Konen Geedske hadde ved ekteskapet brakt økonomiske midler til Peter, i tillegg til at hun ved sin handel selv underholdt ham og hele deres hus. Etter en del år ønsket han å bli skilt fra henne, på enhver mulig måte. Men hun måtte få skylden, slik at han kunne gifte seg igjen med moren til sitt uekte barn. Peter sørget for at hans halvsøsters sønn tilbrakte mye tid med Geedske. Ved Peters fravær i København hjalp nevøen henne med mye. Som gjengjeld tilbød hun ham værelse og kost i huset. Hun fortalte sin mann om dette, uten at han hadde innvendinger. Ekteparet var uten barn. Etter mannens hjemkomst foreslo han for Geedske at fordi ufruktbarheten var på hennes side, skulle hun holde en diett som han foreskrev for henne. Hun skulle ha god mosjon, gå og kjøre ut, og fordi han ikke selv alltid kunne følge henne skulle det skje ved hans søstersønn Hans. (På den tid skulle kvinner i overklassen ikke gå ute alene, men skulle ha følge for å sikre «anstendigheten».) Deretter skulle hun være inne i stillhet, og det skulle skje på hans kammer hvor hun skulle bruke den medisin som han foreskrev. Geedske sa seg villig til dette. På dette kammeret som var bestemt til hennes inne-opphold, hadde han skåret to hull i taket, også i betrekket (stoffet som dekket inne-taket). Peter forsikret seg om at hun ikke forlot værelset, og om at hans søstersønn som alltid var hjemme ikke ville unnlate å se til sin tante som han både spiste og drakk te med.

Ektemannen hadde 2 venner og tjenere som skyldte ham tjenester. Han ba dem komme på en bestemt dag og tid og la dem på loftet over hans kammer, hvor de skulle se ned gjennom hullene hva som skjedde i kammeret. Det ble forklart med at mye var stjålet.

Vitnene og Peter beskyldte deretter Geedske for et seksuelt blodskam-forhold til nevøen Hans.

I byretten ble Geedske frikjent p.g.a. de «meget mislige vidner». Vitnene var alle ansatt som tjenere hos Peter eller ved Sukkerhuset hvor Peter var direktør.

Rådstueretten dømte Geedske etter Lovens 6. bok, 13. kapittel, 25. artikkel til etter sin ytterste formue å bøte 200 riksdaler.

Overhofretten dømte Hans og Geedske til døden for blodskam.

I Høyesterett viste Hans sin forsvarer at dersom de hadde hatt ulovlig omgang, som vitnene påsto, så var det likevel ikke blodskam. Hans argument viste til Luthers tanker om ekteskapet, hvor Luther i en avhandling viser visse grader av slektskap hvor ekteskap ikke tillates, men som likevel kunne bli tillatt mot betaling, fordi de ikke var forbudt av gud. Han viste at selv om Hans og Geedske hadde begått en forseelse, kunne de ikke dømmes etter Norske Lovs 6. boks 13. kapittels 14. artikkel som tilsier dødsstraff for forseelser mot forbudte ledd i Guds lov, enten i blod eller svogerskap (blodskam). Men fordi 3. Moseboks 18. kapittel ikke nevner mors halvbrors hustru, som her var kasus, kunne lovbudet om forbudte ledd i Guds lov, og dette ikke finnes i Guds lov, ikke føre til straff etter denne artikkelen.

Peter ba i 1752 konsistorieretten om skilsmisse pga Geedskes forhold med hor i ekteseng, samt om rett til å inngå nytt ekteskap. Han sa ingenting om sin egen hor.

Peter spilte på at han så gjerne ville vise Geedske omsorg og beholde henne, om det bare ikke hadde skjedd omgang med hans søstersønn. Men han manipulerte vitnene og sin kone for å få sin ekteskapelige frihet.

Henrich, Peters søstersønn og bror av Hans, hadde ikke merket noe usømmelig eller mistenkelig omgang. Han hadde ikke hørt noen annen klandring av Peter over Hans enn at han ikke likte ham, siden han ikke var hans venn.

Vitnet Margrethe fortalte at Geedske gjorde alt hun ville uten frykt for ham, deriblant mye som ikke sto ham an. På spørsmål om hva denne rådighet besto i svarte hun: At hun ikke gikk i råd med ham. På spørsmål om hun ikke var knapp mot ham og folkene med mat og drikke, lys, etc., svarte hun: De sultet ikke, men fikk intet til overflod. Vet ikke at hun var tilbøyelig til løgn og sterk drikk.

Barbara vitnet at der intet var å utsette på noens oppførsel. Hun var vel en og annen gang ute om natten hos sin mor, men det var fordi festningen var lukket. Hun kunne ikke si at Geedske var ond eller arrig, men var litt knapp i mat og drikke. Dog fikk de hva de skulle ha.

Anna vitnet som den forrige. Hun kunne ikke si at Geedske var hengiven til sterk drikk, uten en gang i en bryllupsferd.

Dorthe vitnet at Geedske og Hans kom ofte til Geedskes mors hus, selv om der var ingen forretning for Geedske. De fulgte hverandre også hjem om kvelden. Hun hadde aldri sett noen løsaktighet hos dem. Han hadde kysset henne på hånden. De var i stuen i gaten, i gården og i haven sammen, men vitnet merket ikke noe mistenkelig.

Ahlet vitnet at Geedske gjorde hva hun ville, Peter fortrød ikke derpå, hun kunne heller ikke si at Geedske gjorde ham noe imot. Hun skjelte og larmet ikke, men var vel undertiden sur. Ikke knapp mot folkene. Men med maten syntes mannen at den han fikk kunne ha vært lekrere.

For å motvirke Peters forsøk på å bakvaske henne fikk Geedske vitner til å fortelle at Peter hadde svindlet handelspartnere. Peter hadde manipulert noen til å fortelle at en skyldner ville få kongens tillatelse til å ikke betale sin gjeld på 10 år. Peter fortalte at han hadde sett kongens brev om dette. Deretter fikk han kjøpt gjeldskravet billig fra kreditor som trengte penger og ikke kunne vente i 10 år. Men senere ble Peter avslørt ved at kreditoren fant ut at han var blitt holdt for narr. Saken viste Peters vilje til løgn og svindel, og at han var uten ære.

Geedske kunne også føre vitner på at hun i 1749 var blitt syk etter å ha drukket alkohol som Peter hadde nødet henne til å drikke. Hun var blitt meget syk. Straks hun fikk det i munnen merket hun at det var skadelig, at det snerpet munnen hennes, så hun spyttet det ut og begynte å skjelve. Deretter liksom løsnet tennene i hennes munn, hvilket hun samme kveld klaget over, så vel for sine foreldre, presten og andre. Dette var et forsøk fra Peter på å drepe henne med gift. Andre vitner kunne fortelle at han hadde kastet tunge ting mot hodet på henne, og da han bommet spøkte han det bort.

Vitnet madame O svarte: Var først i 1749 hos hr. F., hvor og Geedske var, da de spiste, og hun var gitt en porsjon rypestek. Geedske fortalte at hun ikke kunne. Foreldrene klaget over at det måtte være noe galt med datteren når hun ikke kunne spise. Hun klaget over at hennes tenner var løsnet, og sa: Når dere endelig vil vite det, så skal jeg si det: Min mann ga meg et glass akevit i morges, hvorav jeg kjenner at alle mine tenner er løsnet, og munnen liksom snerpet. Moren vred sine hender og sa: Ach mitt fattige barn.

8. nov. 1752 lot Geedske ta ut stevning til vitneføring ved en prosterett, angående et i året 1749 til degnen Jan ankommet og ennu værende guttebarn, Petrus Marinus, om dets fødested, dåp, hvem som hadde vedkjent seg å være far eller mor, på hvilken måte det har skjedd, etc. Dette var til en prosterett i Jylland.

Tilsvarende tok hun 6. desember ut ny stevning. Fordi hun hadde siktet hennes mann for begått leiermål med Maren, så vil hun søke opplyst hvordan han i noen år hadde hatt en mistenkelig omgang med nevnte Maren, til hennes reises befordring og med arrangert følge. Etter disse og senere stevnemål ble det på mange steder ført vitner, hvorav de viktigste var:

Henrich, Peters søstersønn, som forklarte: Han vet hans foreldre i året 1749 mottok et guttebarn. Han har hørt at Peter var faren, og at Maren var mor til samme barn. Hr. L kom der, som vitnet den gang ikke kjente, og talte med vitnets stefar i enerom, og etter at L reiste bort fortalte hans far at L hadde vært der for å få dem til å motta barnet, og at Peter var faren. Ellers hadde Peter, såvel i København som her, tilstått for vitnet at det var hans barn, avlet med Maren. Samme år var Maren med L i Jylland. Mange andre vitner støttet denne historien, om at Peter og Marens barn ble født 1749 i Jylland og etter mange løgner og falske papirer ble døpt som ekte under falsk navn og kalt Petrus Marinus. Da saken først ble kjent var det mange vitner ved prosteretten i Danmark som kunne bidra til å oppklare saken.

Henrich hadde 30. mars 1752 etter hans morbror Peters diktat blitt tvunget til å skrive et brev til sine foreldre, med tekst som støttet Peter. Men Henrich hadde med neste postgang tilbakekalt de feile opplysningene. Peter hadde åpenbart brukt samme metode overfor vitnene, ved å fortelle dem hva de skulle skrive i sine vitnemål.

Geedskes advokat i høyesterett Friderich Wilhelm Wivet uttrykte følgende:

Geedske er født av hederlige folk, og vel oppdratt. Skjønnhet er ikke falt i hennes lodd (så vidt meg er berettet). Hun har vært en lydig og kjær datter i sine foreldres hus. En uberyktet både jomfru og siden hustru i den ganske stad. En huslig, påpasselig og vindskipelig kone, som ved sine henders gjerninger, sin handel og tilfalte arv har oppholdt sin mann og hus. En tålmodig kone, som ikke har søkt å prostituere sin mann, skjønt overbevist om hans utillatelige elskov. Kort å melde: Hun er en velgjørerinne mot den, som nu vil være hennes morder.

Det jeg her har anført grunner seg på vitnenes forklaring: Hennes mann har søkt å beskjemme henne, med å føre vitner over hennes oppførsel forhen; Men hva er det ikke latterlig og vemmelig tøv, ved hvilket han gjør sin svertete sak sortere.

Hun beskyldes for løgn: Fordi hun sa til vitnet at hun hadde kjøpt melk for flere penger enn så var, men det var ikke hennes mann som spurte om dette. Er en matmor pliktig til å gjøre regnskap overfor sin pike ? Hun visste ikke hva klokken var da hun kom hjem: Hun var jo ikke gitt ham til urverk, men til kone.

Hun var knapp: Men hva besto det i ? Hun ville ikke la husfolkene stikke av med alle ting. Hun holdt ingen rendekierlinger, dog må vitnene tilstå at de fikk det nødvendige, og de kunne ta smør og brød når de ville.

Hun var noen ganger sur og bitter mot ham: Er det sant, så har han visst fortjent det. En kone, som har ansvar for husholdningen, som alene skal trekkes med grove og uskjønnsomme tjenestefolk, kan ikke alltid være munter når mannen kommer hjem fra sine forlystelser.

Hun var ofte ute om natten: Ja noen ganger. Men hvor var hun ? Hos hennes egen slekt, hos hennes foreldre. Hun som en kjærlig datter våket over sin syke mor, som først døde i desember 1751.

Hun var tilbøyelig til drikk: Derom kan ingen si noe. Han foreskrev henne jo selv vin, han nødet hennes selv med akevit, ja om en kone ved en bryllupsferd hadde fått et glass vin som har gjort en usedvanlig kulør, så er det just et bevis på at hun ikke er henfallen til drikk, for ellers gjorde det ikke den virkning. At der er blitt hentet akevit, som hun har betalt, er malitieux å hentyde henne til fylleri; For som hun var en god matmor og Hans hadde allting fritt var det ingenting å si på det. Dessuten tar man seg ikke i akt for at hun drev handel med kinesiske og ostindiske varer, og solgte samme til skippere; hvor det på slike steder alltid er skikken å skjenke de kjøpende.

Hun er selvrådig: Når et vitne skal gjøre sin forklaring sies det: Ja gud bedre dessverre. Men når det spørres hva det besto i svarer vitnet: At hun ikke rådførte seg med ham. I hans forretninger som mann behøvde han det ikke. For denne prosess viser at han er spissfindig og ikke behøver noe råd. I hennes forretninger som kone behøvde hun det ikke. Hvilken kone gjør sin mann til rådmann i kjøkkenet, når han har et viktigere embete i byen.

Disse er de beskyldningene som er gjort mot henne. Men det er særdeles, at han aldri har spurt eller dristet seg til å sikte henne for ukyskhet (når jeg unntar beskyldningen mot henne for utuktig omgang med hans søstersønn). Et fruentimmer som kunne overtale seg til så nær en forbindelse med sin manns slekt, som var intet barn men da 40-50 år gammel, som omgikk så mange mennesker ved sin handel, som rådde for sitt hus, som selv hadde penger, som tidligere ved mange anledninger ofte var alene, som bodde i en by hvor mange slags folk og fremmede hadde anledning til å snakke med henne, skulle etter så mange års velført levnet med et falle på denne gjerning, synes ikke trolig. Ja, det som bestyrker meg i denne mening er den villighet hun viste mot sin mann for å skaffe ham en livsarving. Dette må være nok til å gi en ide om henne. Hva de øvrige beskyldninger angår, da, som de hører under hovedsaken, skal jeg gjendrive dem der i deres orden.

Hva nå Peter angår, da ses hans karakter i tre hovedting:

Utenfor hans ekteskap kjenner vi hans hor med Maren, svindelen rundt barnets dåp som ekte (Petrus Marinus = Petrus & Maren), hans svindel med et falskt gjeldsmoratorium, falske papirer og manipulering av vitner og anklagete.

I hans ekteskap har han kastet ting mot henne som kunne ha drept ved et såkalt uhell. Og han er sterkt mistenkt for forsøk på giftmord med en forgiftet egge-sopken (bestaaer af Eggeblommer, stødt Sukker og fransk Brændeviin eller Rom).

Peters oppførsel i denne sak:

  1. Hvordan den var før og på den 10. mars 1752, til hun reiste.
  2. Fra hennes reise og til hun kom tilbake.
  3. Fra denne tid og til dato.

Når en mann søker å forlede sin kone til utukt for at han kan finne anledning til å bli skilt fra henne, så må jeg tilstå at jeg ikke bare anser ham for like straffskyldig som hun, men enda mer.

Av det som tidligere er hørt er det klart at Peter hadde godhet for en annen. Det var altså besluttet at hun, Geedske, ikke lenger skulle være til hinder. En ærlig kone som kjenner sine plikter. For Peter var fruksbarhetskuren et middel for å tvinge Geedske og Hans sammen og for å ha et sted å overvåke dem. Jeg tilstår aldri at hun deretter har bedrevet noe utillatelig, men jeg setter kun for et øyeblikk, om det var skjedd, hvor høyst-straffverdig hans oppførsel er: Han unnser seg heller ikke fra å si at han hadde gjort det just for å fange henne: Men hvilken ærlig mann tillater blodskam (som han selv kaller det) for å bli skilt fra sin kone.

Tredje punkt: Hans oppførsel da hun var kommet tilbake, viser også hans sinnelag. Han overtaler sin søstersønn til å skrive brevet til foreldrene for at han skulle ha noe å tvinge ham med og gjøre hans vitnemål, som han fryktet skulle være sannferdig, uetterrettelig. Han søker videre å prostituere sin hustru, skjønt i slike ting som absolutt ikke kan styrke hans sak, men gir tilkjenne at hans vitner som han hadde hastet med, ikke dugde. Endelig etter at han hadde fått saken i rettsvesenets hender og han selv tvilte på om utfallet ville bli til hans beste, så reiser han bort. At dette er sant viser den erklæring som er gjort for Ober-Hof-Retten. En reell frykt må uten tvil holde ham tilbake. Dette mener jeg å være nok for det første til å kjenne mannen og hans tale.

For å komme til hovedaken, så er spørsmålet: Om Geedske har bedrevet hor med Hans. (Blodskam er det vist at det aldri vil bli.)

Det er besynderlig at så ofte som de (vitnene) er stevnet, er de alltid fremkommet med skriftlige vitnesbyrd, som de dog ikke selv kan ha forfattet.

Ahled, Peters hengivne tjenerinne: Hennes frekkhet ses av at hun har vitnet å ha spurt sin matmor om hvorfor denne var mer omhyggelig med at Hans sitt kammer skulle rengjøres enn med sin manns. I hennes vitnemål finnes og mislighet. Hun har fastsatt å ha sett Hans kysse Geedske på munnen, skjønt hun tidligere har forklart å ikke ha sett annet enn håndkyss.

Det passet seg ikke for Geedske og Hans å ta Ahlet og Elias inn i stuen til seg for å holde dem med selskap.

De kysset hverandre i enerom. Hvor var vitnene og så dem kysse hverandre i enerom ? For når det skjedde i enerom var jo ingen tilstede.

De holdt hverandre om livet. Hva gale er det i det. Mange mennesker holder når de snakker sammen sine hender på livet til den som de snakker med.

Piken lå ikke i stuen hos henne som tidligere. Hvorfor piken har ligget der tidligere skal jeg ikke kunne si. Men dette vet jeg, at ingen kone er forpliktet til å ha sin pike hos seg.

At hennes manns anlegg mot henne ikke er skjedd på bakgrunn av en hendelse, men er på forhånd tenkt ut og arrangert. At vitneutsagnene ikke kan vektlegges fordi de er uetterrettelige. Den ære som hennes mann forsøker å ta fra henne, som hun i så mange år har vedlikeholdt og nå i sitt 52. år lar forsvare. Hennes manns gamle vellyst streber etter skilsmisse.

Høyesteretts allernådigste dom, avsagt 29. jan. 1760.

De tidligere dommer som sa at Hans og Geedske bør straffes på deres ytterste formue og forvises fra landet, frafalles.

Geedske Johanne Kaae ble i likhet med Peters halvsøsters sønn Hans Faber frikjent for anklagene mot dem. Geedske og Peter Severin Garbo ble skilt ved kongelig reskript 1760.

Litteratur

Friderich Wilhelm Wivet: Forsøg til fortælning om Mærkværdige danske og norske sager udførte i Høyeste ret. 1774
(Er tilgjengelig på Det Kongelige bibliotek, København, Danmark. Ikke til utlån.)

Lampe Thrap: Bergen stifts geistlighet bd. 1 s. 97.
Bergen bys historie bd. 2 s. 817
Biografisk lex. bd. V s. 565
Gjessing: Jubellærere, bd. II, 1, s. 310
Bernhoft: Kirkelig kalender 1876, s. 217 ff
Personalhistorisk tidsskrift II, 2, s. 199.
Historiske samfunn for Ribe amt, 1927, s. 667f    (Gedske Johanne Kaae (1749), gm Peter S. Garboe.)
A.E. Erichsen: Bergens kathedralskoles historie (Bergen 1906, s. 132-133).