Friderich Wilhelm Wivet:
Forsøg til fortælning om Mærkværdige danske og norske sager udførte i Høyeste ret.
1774. Bind 2, hefte 2.

Forfatteren hadde vært forsvarer for Geeske, som er en av hovedpersonene i saken. Historien ble utgitt etter begge partenes død og uten fulle navn. Men hovedpersonene og en del andre er gjenkjennelige og historien gjenfinnes i rettsakene, se artikkelen om saken.. Nedenstående gjengivelse av Wivets tekst er laget for et privat formål. Den fremstår som en blanding av avskrift og gjenfortelling, med sterke preg av modernisering, fornorskning og forenkling for å gjøre historien lettere å lese for en moderne leser. I noen uvesentlige sammenhenger er også gjort utdrag. Men det er ikke brukt tid på et sammenhengende og konsekvent språk. Historiens språk og flyt fremstår derfor svært blandet.

Friderich Wilhelm Wivet utga 1774-1776 fem bind i denne bokserien. Bøkene kan finnes ved Det Kongelige Bibliotek, København, men utlån tillates ikke.

Wivets innledning

Hele heftet omfatter kun en sak, men saken inneholder flere sider som kan sees som 6 prosesser, med alle deres ulike vinklinger, vitneforklaringer og beviser. Wivet anser denne saken som en av de merkeligste han har opplevet som advokat i høyesterett. Saken hadde vært ført for lukkete dører, ikke av hensyn til partene, men fordi vitnene hadde så uanstendige opplysninger. Wivet har i sin gjengivelse dekket til disse uanstendighetene, med ett unntak, slik at de kan leses av ærbare folk. Det er gjengitt fordi Wivet mente at det var det viktigste bevis for hans prinsipalinnes uskyld. Men det er til gjengjeld gjengitt på latin. Sakenes tre hovedpersoner er kun gjengitt ved fornavn, og de er alle ved utgivelsen døde.

Saken begynte ved en særdeles uttenkt list. Peters forhold er dekket av en forestilt gudsfrykt. Vitnenes forklaringer er besynderlige. Geeskes flukt. Hans sin skriftlige tilståelse. Guttebarnet som ble født på Jylland. Alt dette bidrar til å gjøre saken merkverdig.

Ved Ober-Hofretten ble gjerningene ansett som blodskam, og personene derfor dømte til døden. Men i høyesterett viste Hans sin forsvarer at om denne utillatelige legemlige omgjengelse etter vitneforklaringene virkelig hadde skjedd, var det likevel ikke blodskam. I mitt forsvar med hensyn til Geeske forholdt jeg meg til det som Hans sin forsvarer fremførte, fordi han talte først. Hans argument viste til Luthers tanker om ekteskapet, hvor han i en avhandling viser visse grader av slektskap hvor ekteskap ikke tillates, som likevel kunne bli tillatt mot betaling, fordi de ikke var forbudt av gud. Han viste at selv om Hans og Geeske hadde begått en forseelse, kunne de ikke dømmes etter Norske Lovs 6. boks 13. kapittels 14. artikkel som tilsier dødsstraff for forseelser mot forbudte ledd i Guds lov, enten i blod eller svogerskap. Men fordi 3. Moseboks 18. kapittel ikke nevner mors halvbrors hustru, som her var kasus, kan lovbudet om forbudte ledd i Guds lov, og dette ikke finnes i Guds lov, ikke føre til straff etter denne artikkelen.

s. 137

XIII. Den for blodskam, av sin mann beskyldte, hustru.

Peter bodde i en kjøpstad i Norge. Konen Geeske var med ham i sitt første ekteskap. Hun brakte ham gjennom ekteskapet midler, i tillegg til at hun ved sin handel selv underholdt ham og hele deres hus. Etter en del år ønsket han å bli skilt fra henne, på hvilken som helst måte det kunne skje. Men han hadde et problem, fordi han ikke fant en begrunnelse på hennes side. Formålet var at en ny elskov som hadde båret frukter (barn) skulle føre til ekteskap, som ble hindret av hans daværende ektefelle. Peter hadde en halvsøsters sønn som fikk et embete i samme by, hvor Peter bodde. Peters kone tok vel imot mannens nevø. Ved Peters fravær i København hjalp nevøen henne med mye i forbindelse med hennes fars dødsbo. Som gjengjeld tilbød hun ham værelse og kost i huset. Hun fortalte sin mann om dette, uten at han hadde innvendinger. Ekteparet var uten barn. Etter mannens hjemkomst foreslo han for Geeske fordi ufruktbarheten var på hennes side, skulle hun holde en diett som han foreskrev for henne. Hun skulle ha god mosjon, gå og kjøre ut, og fordi han ikke selv alltid kunne følge henne skulle det skje ved hans søstersønn. Deretter skulle hun være inne i stillhet, og det skulle skje på hans kammer, og der bruke den medisin som han foreskrev. Geeske sa seg villig til dette. På dette kammeret, som var bestemt til hennes inne-opphold, hadde han skåret to hull, også i betrekket (tapetet). Deretter å ha forsikret han seg om at hun ikke forlot værelset, og om at hans søstersønn som alltid var hjemme ikke ville unnlate å se til sin tante som han både spiste og drakk te med. Ektemannen hadde 2 venner og tjenere som skyldte ham tjenester. Han ba dem komme på en bestemt dag og tid og la dem på loftet over hans kammer, hvor de skulle se ned gjennom hullene hva som skjedde i kammeret. Det ble forklart med at mye var stjålet, og de skulle passe på for å se hvem som stjal. De la seg på loftet 10. mars 1752. Peter gikk ut. Da han kom tilbake om kvelden fortalte disse to ham hva de hadde sett: Hans kone hadde hatt åpenbar legemlig ublu omgang med hans søstersønn. Peter fortalte sin kone hva han hadde hørt, og at han hadde to vitner til handlingen. Han fortalte det også til sin nevø, og at denne måtte rømme for å unngå å falle i rettsvesenets hender. I begynnelsen sa tante og nevø seg fremmed for beskyldningene. Men de ble forskrekket da de hørte at der var to vitner. Hans, som var søstersønnens navn, ønsket å unngå arrest. Han ga sin morbror en skriftlig tilståelse til stiftamtmannen om sin forseelse. Geeske ble holdt i hemmelig arrest i sitt hus, i varetekt av noen av hennes manns tilhengere. Både hun og Hans ble overtalt til å reise. De underskrev begge stevningene, og deretter ble det igangsatt sak mot dem for blodskam.

Peter tok straks ut stevning til Constitorii om skilsmisse og nytt ekteskap. Men etter at Geeske var reist fikk hennes venner høre om saken, og hun ble ved biskopens hjelp brakt tilbake. Såsnart hun var tilbake og fri avga hun en forklaring hvor hun sa at hun ikke vedgikk noen av beskyldningene mot henne. Hans gjorde det samme da han kom tilbake fra København, hvor han hadde fått allernådigst Salvus Conductus.

Saken kom nå opp for alvor: De to personene som var bedt om å vokte kammeret avga skriftlige vitnesbyrd under ed om at de hadde sett tante og nevø ha samleie.

Byretten avsa dom etter mye om og men: Geeske ble frikjent p.g.a. de «meget mislige vidner». Hun beholdt sin adel av fellesboet, men måtte av egne midler betale både sin forsvarer og kost og losji i hennes arrest hos sin svoger, samt sin del av saksomkostningene, fordi hun selv hadde bidratt til mistanken ved å la seg overtale til å reise.

Hans kunne etter vitnenes forklaringer ikke dømmes skyldig. Men ikke bare ved sin reise, men særlig ved sin skriftlige tilståelse (tross at den var forklart) hadde skjemmet sitt embete og sin person. Han burde derfor fjernes fra sitt embete og bære sine prosessomkostninger.

Vitnene Elias, Aanon og Lars burde etter lovens 1. boks 13. kapittels 21. artikkel ansees ugilde til vitnesbyrd i fremtiden p.g.a. deres grove misligheter og uriktigheter. I tillegg burde de bøte 2 riksdaler hver til de fattige eller byens manyfakturhus, og like meget til justiskassen, samt betale deres saksjostnader. Hans, Peter og Geeske må hver betale en tredjedel av de 100 riksdaler som var aktors salær.

Rådstuerettens dømte Geske etter Lovens 6. boks 13. kapittels 25. artikkel til etter sin ytterste formue bøte 200 riksdaler. Det øvrige om hennes avreise ble etter vitnenes forklaringer ansett som en nødvendig beslutning etter mannens råd i hennes venneløse og forlatte situasjon. Som et fruentimmer kunne hun ikke klandres for dette.

Når det gjaldt Hans tilsa lovens 1. boks 2. kapittels 6. artikkel samt etterfølgende 3. boks 4. kapittels 2. og 3. artikkel, så vel som kongelig reskript av 25. august 1752, at byfogden og meddomsmennene var uten rett til å fjerne ham fra hans embete. Rådstueretten begrenset seg derfor til å innstille til kongen om at Hans ble fjernet fra embetet. Beskyldningene om hans løsaktighet med Geeske ble vurdert etter hans eget skriv datert 13. mars 1752 og vitneutsagnene. Han måtte derfor bøte 15 riksdaler både til byens fattige og til justiskassen.

Vitnet Elias kunne ikke gis noen erstatning, men Lars og Aanon fikk hver 4 riksdaler i erstatning for sine prosesskostnader. Aktor ved bytinget ble fradømt salæret på 100 riksdaler, men Geeske og Hans skal hver betale ham 15 riksdaler. Aktor ved bytinget hadde ikke oppført seg som han burde, og skulle derfor betale 8 riksdaler i mulkt til manufakturhuset og like meget til justiskassen. Byfogden måtte på egne og meddomsmenns vegne bøte pro meliori informatione 4 riksdaler til manufakturhuset og like mye til Justiskassen. Den nye aktor prokurator R. ble tilkjent 30 riksdaler i salær.

Oberhofrettens delvis stadfestet og delvis forandret rådstuerettens dom. Oberhofrettens dom baserte seg på de to vitnene Lars og Aanon og dømte Geeske og Hans for samleie 10. mars 1752. Innvendingene mot de to vitnene ble avvist, fordi Geeske og Hans sin avreise og deres erklæringer fungerte som en bekreftelse av vitnene. I tillegg er det bekreftet av Geeskes to brev til Peter 6. og 13. april 1751 at hun visste at Hans var ektemannen Peters søstersønn. Hans og Geeske ble derfor dømt til døden for blodskam. Deres boslodd ble inndratt til kongens kasse.

Bytingets aktor kritiseres for at han ifølge dokumentene hadde vist seg mer interessert i de anklagete enn at han har aksjonert aktivt mot dem. Derfor ble hans saksførsel ansett som uanstendig og lovstridig. Han skulle derfor ikke ha noen belønning som aktor, men skulle bøte 10 riksdaler til det norske krigshospital, og like meget til justiskassen.

De beskyldningene Hans og Geeske kom med mot vitnene Lars og Aanon ble ansett å være uten hjemmel og bevis. Vitnene ble derfor renvasket, bytingsdommen mot dem opphevet og Hans og Geeske ble dømt til å betale deres prosessomkostninger med 10 riksdaler hver.

De bøter som rådsturetten hadde idømt byfogden ble opprettholdt.

Wivet konkluderer med at dommen er basert på vitnene Lars og Aanon.

Lars forklarte 20. mars 1752 følgende:

For en tid siden ble han hentet til hr. Peter som klaget over en del sølv som nylig var stjålet fra hans hus. I tillegg var et og annet forsvunnet fra hans kammer ovenpå. Han ba meg ved tilkalling om å komme og tilbringe et par timer på loftet over kammeret, hvorfra det var mulig å se alt som skjedde i kammeret. Om jeg så noe skulle jeg tie om det overfor alle andre enn Elias og hr. Peter. Jeg ble tilkalt fredag ettermiddag 10. mars kl. 2 slet. Sammen med Aanon ble vi av Elias ført opp til et lite rom på det øverste loftet, hvorfra vi i to hull kunne se kammeret. Herren og madamen var tilstede, men han gikk kort etter ut, og madamen ble alene igjen. Etter en times tid kom en kone inn, som madamen snakket med, hvoretter konen gikk. Omtrent kl. 16.30 kom den logerende hr. Hans inn i herrens kammer, kledt i en grønn Calemankes nattkjole og tøfler. Han gikk straks bort til madamen og kysset henne mange ganger lenge på munnen. Hun satt på en stol, og Hans sto foran henne, kysset henne og klappet henne på brystet, og hun ham på kinnene og noen ganger på hånden. Disse og andre slemme løsaktige og utuktige omstendigheter varte lenge. En gang banket madamen med foten gulvet. Da kom piken opp med tevann, og de satt seg ved det lille bordet. Oppførselen fortsatte etter at piken var gått. Endelig reiste begge seg, låste døren, og madamen lente seg halvt stående bakover til veggen. (Lars gjorde videre en nøyaktig beskrivelse av hva som skjedde, før han avsluttet:) Jeg ved altså sikkert at de virkelig bedrev utukt og samleie. Deretter kysset de, før de satt seg og drakk te sammen. Derpå kom en mann i sorte klær inn, og litt etter kom Peter inn.

Samme dag som Lars avga Aanon sitt skriftlige vitnesbyrd, i god overensstemmelse (men med en del forskjell i detaljene) med det første. Lars og Aanon var der fra kl. 2 til ca. kl. 18. Han forteller bl.a. at paret plutselig gikk fra hverandre, og madamen satt seg i stolen, de hadde trolig hørt noen komme gående i trappen. Elias kom noen ganger inn i kammeret i ulike ærend. Senere kom piken Ahlet, etter madamens tilkalling med foten, inn. Mannen som senere kom inn kalles hr. L.

Poul ga følgende skriftlige vitnesbyrd: Han ble budsendt og kom til Peter kl 9 om kvelden fredag 10. mars. På Peters kammer fant han Peter, konen, Hans og flere. Noe etter kom David. Hans gikk ut av kammeret. Peter skjøv smekken for døren og erklærte at han var blitt oppmerksom på at hans kone lå i hor med hans søstersønn Hans. Han ba dem bli hos ham den natten for å bevitne at han ikke søkte seng med henne. Hun virket meget forbauset og sa: Ja, ja, ja, så min gode mann, det er vel! Var der ingen annen måte å skille deg fra meg ? Mens hun snakket pekte Peter på Canopeen og sa: Der er tumleplassen. Hun tok lyset og sa omtrent følgende: Har jeg i dag enten sittet eller ligget på Canopeen, så gid jeg farer levende inn i helvete, og dermed gikk hun ut av kammeret. Peter ga instruks om at Elias og piken Ahlet måtte bli hos madamen om natten for å se til at intet ondt skjedde, og især for å avverge at Hans ikke kom til henne. I løpet av natten fortalte Peter at han etter sin hjemkomst fra København hadde merket Hans og konens omgang med hverandre. Det var utålelig for ham å se på, og sa at dersom dette ikke var gått, ville han reist bort. I en samtale neste dag mellom Peter og konen foreslo hun løsninger som kunne gi ham den atskillelsen han ønsket, uten at hun ble rammet av den store skammen. Men da han beskyldte henne for å ha blandet blod med hans søstersønn sa hun at dersom hun kunne tale fritt, da ville hun nok si noe, hvorav man kunne slutte at det just ikke var kommen dertil mellom Hans og henne. Neste dag, søndag 12., fikk han høre av andre at hun hadde bestemt seg for å reise til Emden, hvor hun best kunne forsørge seg p.g.a. det Asiatiske kompani, som hadde varer som hun forsto seg på. Men hun hadde tenkt å ha en kvinne til følge. Hun likte det ikke da de i stedet foreslo en mann til å følge henne. Til bords foreslo Peter å sende henne til en venn i Amsterdam. Neste dag reiste hun med tre kofferter og en del verdier. (Hun må ha vært i området, utenfor byen, for der var flere ganger kontakt med henne.) 23. mars satt hun seg med to menn i en båt og dro bort.

Henrichs vitnemål er datert 8. mai 1752: Han ble 11. mars 1752 kl. 6 om morgenen ble han tilkalt. Vel fremme fant han Hans Henrich, og begge ble værende på mannens kammers. Konen var ikke der oppe. Senere kom en annen i hans sted, han gikk da og kom ikke igjen før om kvelden. Peter spurte om de ville bli med, dersom hans kone besluttet å reise bort. Hun svarte: Jeg tror ikke det er ditt alvor. Søndag formiddag kl. 12 kom hun opp, og det ble snakket mye. Peter mente at det var best at hun reiste for å unngå skammen. Han sa at hun ikke skulle bli ettersøkt før hun var kommet unna, og at hun ikke skulle reise tomhendt. Hun ville nødig reise, fordi det ville være vanskelig for henne som kvinne å klare seg på et fremmed sted. Hun ergret seg også over at hun hadde underskrevet stevningen uten først å lese den. Senere gikk de sammen til nøstet.

Peters stevnIng til consistorium for skilsmissedom lyder således: Stiftbefalingsmann og biskopen forstændiger. Eder Geeske, at eders ektemann Peter her i byen, med hvem I på 12 års tid har levet i ekteskap, har andraget, hvodan han med største gremmelse har funnet at I med hor eders ekteseng skal ha besmittet, og det med deres egen pårørende, nemlig klagerens egen søstersønn Hans. Klageren har en og annen gang blitt underrettet om ditt løsaktige forhold med nevnte person, men har ikke kunnet forestille seg at det kunne være sant, før du nå fredag 10. denne måned i eget hus i vitners nærvær ble funnet i utuktig omgang med hans søstersønn. Ektemannen vil ved separat stevnemål ved konsistorii retten saksøke henne for horeri og blodskam for å oppnå skilsmisse og ha mulighet til å inngå nytt ekteskap, og han har måttet beslutte å ikke dele seng med henne. Saksomkostningene er tenkt pålagt henne.

Bytings-stevningen til vitneføring er av samme dato og lyder: Da jeg med lovlige vidner er nødsaget til å overtyde Dem Geeske, som min hittil hustru, ikke bare deres mistenkelige og lettferdige omgang en og annen tid i alminnelighet, men også Deres begangne horeri i går 10. denne måned med min søstersønn, hvor De med ham i løsaktig og legemlig omgang ble sett, og et altså ikke kan forundre at jeg fra den samme dag ikke mer kan søke seng med Dem, liksom jeg av mitt i dag forkynte stevnemål til Konsistorii-retten erfarer hvordan det påligger meg å bevise ditt avskyelige forhold. Derfor innstevnes du og nevnte Hans, som du har besmittet min ekteseng med, til å møte meg eller min fullmektig 20. mars, for å høre vitner for å få et tingsvitne om deres mistenkelige omgang og onde forhold til lettferdighet med hverandre atskillige tider i alminnelighet, og hvordan dere fredag i mitt hus ble funnet i lettferdighet og legemlig utukt. Stevningen var påtegnet: Meg lovlig forkynt, og jeg forlanger ingen lovdags foreleggelse. 13. mars 1752. G. At underskriften er skrevet med madamens egen hånd i vår overværelse bevitnes av Paul og Hans Henrich.

Denne stevning er meg, som hr. Peters halvsøstersønn på mødresiden lovlig forkynt. 13. mars 1752. Hans. Underskriften ble bevitnet av Paul og Christian Henrich. Samme dag tilskrev Hans Stiftbefalingsmannen følgende:

At jeg pga mitt grove fall og forseelse med min mors halvbror hr. Peters kone, har jeg gjort meg selv ulykkelig, og derved forskierset min timelige velferd. Men i alt annet, så vel i som utenfor mitt embete har jeg oppført meg slik at det kan være kjent for alle rettsindige og har således en god samvittighet og håper på nåde for min forseelse for så vidt angår den personlige straff. Jeg ber derfor om deres attest.

1752 den 18. sendte stiftbefalingsmannen kopi av Konsistorii-stevningen og utnevnte aktor og forsvarer. Samme dag rekvirerte Peter svar fra Paul, Hans Henrich og David, at siden de hadde vært tilstede fra den tid hans forførte kone vitnefast ble overbevist om det med Hans bedrevne, inntil man ikke så henne mer, og hørte hva som ble sagt, så begjøres deres svar på følgende spørsmål, som de med ed og for Guds dom kan bestå.

1. Om de ikke hadde hørt hennes egen utvungne tilståelse om hennes fortrolige, og ellers legemlige omgang med Hans.

s. 176

Hertil svarte de alle enstemmig: Hun aldri fragikk sitt fall, men både med ord og øvrig oppførsel kjendte seg skyldig og ba ofte om nåde.

2. Om hun kke likeledes tilsto, at han hadde tilkjendigitt henne de slette tanker han hadde om Hans, og for lengst bedt henne skaffe ham av huset, siden han av frykt for en fortørnet kone ikke selv kunne.

David husket ikke det første, men hun tilsto at han hadde bedt om å skaffe ham av huset. De andre vet sikkert at hun tilsto alt det omspurte.

3. Om de hørte henne bevreide ham det minste om han oppførsel i ekteskapet, eller at han hadde gitt minste anledning.

Hun bebreidet ham intet, men takket ham kjærlig for han godhet mot henne, ei heller at han hadde gitt minste årsak til det passerte.

4. Hvordan hans oppførsel den tid var mot henne, samt om skilsmissen var indifferent eller søtelig.

Hans oppførsel var fornuftig og kristelig, full av medlidenhet, omsorg og kjærlighet. Skilsmissen så hjertebrendende, at det førte dem og flere inn til sjelen. Han ønsket under gråt, at

s. 177

dersom det ikke var skjedd med en søstersønn så ville han gjerne beholdt henne.

20. mars har aktor tatt ut stevning mot Geeske og Hans til å lide dom. Samme dag falt Peters uttatte vitnestevning i retten, og følgende dag fremsto følgende vitne: Elias hadde tjent Peter siden 1746, var født i stiftet hvor han oppholdt seg, inntil han pga leiermål med sitt søskenbarn ble dømt til slaveri, hvor han arbeidet 2 ½ år. Straks etter at han med sin herre var kommet hjem sist sommer, merket han usømmelig omgang mellom de innstevnte, som besto i å kysse, klappe og holde hverandre om livet i enerom, men hadde ikke sett noen legemlig omgang, dog hørt sådan av medtjenere og andre. To ganger, da de hadde kysset, klappet og holdt om hverandre kom han over eller til dem, hvorpå de straks gikk fra hverandre. Den påstevnte fredag, da Peter var gått ut, var der fremmede hos Hans, og madamen var alene på sitt kammer. Da de fremmede var borte gikk Hans inn til henne. Tevann ble båret opp. Vitnet oppholdt seg i kjøkkenet, som er nede under herrens kammer, og hørte de gikk

s. 178

fra tebordet til døren, og han hørte noen slags tummel, hvorav vitnet merket og konkluderte at de hadde usømmelig omgang sammen, og siden ble han fortalt av de to andre innstevnte, som samtidig var over det nevnte kammer, som var innkalt og posterte for det formålet. Men da de ble innkalte, ble det ikke sagt at den påstevnte ulykke-gjerning skulle observeres, men i henseende til tyveri. Tror heller ikke at de har hørt noe av det påstevnte, for da di gikk opp, var de ganske frimodige men så bedrøvete og altererte ut da de kom ned igjen. Han spurte dem da de gikk ut om de hadde sett noe, da de svarte: Ja alt for mye, og om de med ed unne bekrefte hva de hadde sett, svarte de begge ja.

Til forsvarers spørsmål:

  1. Om han ikke ved hans herres hjemkomst fra Danmark fortalte ham hva han hadde hørt mumle blant tjenerne om denne usømmelige omgang ? Svar: Har ikke fortalt hans herre dette, heller ikke spurt før noe etter jul. Da Peter var kommet hjem en aften etter å ha hørt rykte i byen spurte ham om han ikke hadde sett utillatelig omgang mellom de innstevnte. Vitnet svarte at han ikke hadde merket noe annet enn at de var sammen når han var ute.
  1. Hvorfor skulle han vokte på tyveri, når han visste hvem som var inne på kammeret ? Svar: Han hadde fått ordre om det, og samme ordre hadde han fått 14 dager tidligere.

Lars og Aanon bekrefte sine attester under ed, inkludert at de selv hadde skrevet sitt.

Ahlet, piken som tjente Peter: At før Hans kom i huset søkte han adskillige ganger dit, og da syntes hun at deres omgang var mer fri enn den burde være. Men særliter at han nær St. Hans sist år kom i huset, har de ofte søkt hverandre i enerom, og han noen ganger kysset henne på hånden, og når vitner eller andre kom til har de straks gått fra hverandre. I kjøkkenet har hun hørt smæk av kyssing, noe hun ikke har merket når mannen var hjemme, men

s. 180

såsnart han er gått ut. Har og sett dem søke hverandre, hun til hans og han til hennes kammer, men har ikke sett legemlig omgang. Den omstevnte fredag var de begge sammen da hun bar tevann opp. Tingsvitne sluttet.

27. mars ga Geeske følgende erklæring: Etter at hennes mann Peter om aftenen 10. mars, etter to over hans kontor til oppsyn mot tyver henlagte menns beretning hadde tillagt henne den harde og mot skilsmisse siktende beskyldning, at hun samme dag skulle ha drevet hor og blodskam med hans halvsøster-sønn, har han først samme aften, til mandag 13., latt henne bevokte av husets tjenere og andre av hans venner, slik at hun ikke har kunnet få hverken muntlig eller skriftlig korrespondanse med hennes venner. Dessuten under onde og gode forestillinger, trusler om overleverelse, som en livsfange, i arrest, å oppfordre henne til å reise til femmede land, og derved å sette beskyldningen in confesso. Til dette formål hjalp hans venner ham, pakket hennes tøy, og brakte henne etter at tøyet var sendt forut til et sted utenfor byen, hvor David leverte henne ekvipasjen og bestilte båt for å bringe henne til et annet sted. Mens hun var under hans og deres makt i hans hus har hun, for å unngå videre sinne, måttet si det hun ikke ville gjøre, og i strid med hennes absolutte erklæring, at hun heller ville gi seg ut på reisen. Hun måtte også mot sin vilje og under protest underskrive to papirer, uten selv å lese eller få dem opplest. Det ene i hans hus, før avreisen, og det andre på den siste gård hvor det ble forelagt av Poul og Hans Henrich. Da hun ved sine venners etterforskning og hjelp ble løst fra slik vold og trang, så vil hun ha tilbakekalt, så vel de på slik lovstridig måte anskaffete underskrifter, som alt det hun fra 10. til 23. mars, da hun kom i sin svogers verge, måtte finnes å ha sagt til noen, helst til de som var implisert i hennes bortførelse, etter henne munne kunne ville attestere, alt skal ansees og usagt, uriktig, tvunget og sagt mot hennes vilje, og at hun alt i kraft av lovens 1. bog 15. kap. 2. art. fragår, og absolutt motsier, bedende at denne hennes erkløring må eses for retten og leveres tilbake til henne. Lest for bytingsretten 10. april.

Samme dag som denne erklæringen ble utstedt, og hun var kommet tilbake igjen, tok Peter ut en stevning med følgende innhold: Da du Geeske, som min utro og ulykkelige hustru, med forakt for all min godhet, velmenenhet og i gjerning utviste ømhet og hjertelag mot deg, har mot din egen frelse, ja mot all fornuft, latt deg overtale til å la deg bringe tilbake til din svogers hus her i byen og der arrestere, som om om du enten var bortført med vold, eller kunne rettferdiggjøre din sak slik at du kan og vil forsvare den mot meg, skjønt din løsaktige omgang og blodskam med min utakknemlige søstersønn allerede ved lovfaste vitner for bytinger er blitt bevist, så vel som pga deres dristige og frekke tilbakekomst som søker å overtale alle lettroende og ellers uvitende at du av meg er skjedd en skammelig og ubegrunnet fornærmelse, foruten at det nu spargeres blant almuen, at jeg i 5-7 år ikke skal ha søkt seng med deg, og ha levd ille med deg, kjøpt deg til å ta flykten og ta skylden på deg, ikke frarådet deg ditt lettferdige forhold, ikke oppført meg med saktmodighet og etter plikt mot deg, da ditt fall var blitt oppdaget ha tvunget deg til å underskrive stevningen, jaget deg naken bort, og enten kjøpt falske vitner elelr brukt ubekvemme dertil, med mer slikt ubegrunnet diktning, alt til mitt ryktes største svekkelse og nedverdigelse. Så for å overbevise hele den honette verden og alle fornuftige mennesker om den rene og sanne sannhet, om jeg har hatt årsak til min beslutning eller ikke, handlet etter, ja over alle plikter i dette stykke, eller ikke, tvinges jeg nå (Gud vet, mot min natur, gemytt og ennu til overs værende hjertelag) til denne din skammelige saks nærmere opplysning. Du stevnes derfor herved til å høre vitner og se dokumenter. Og da du også skal være innbildt at jeg mot mitt løfte til deg skal for bytingsretten 21. dennes under tingsvitnet ha pga spørsmål tvunget vitner til å oppdage alle de uterligheter og nesten uhørt skammelige tubgm sin ved oppdagelsen 10. dennes mellom deg og Hans skal ha skjedd. Så reserverer jeg med ved separat stevnemål sådant mm etter lovlig gitt varsel å opplyse.

Første april tok Geeske ut et stevnemål til tingsvitne, angående hennes manns oppførsel mot henne, angående denne handel. Samme dag tok hun også ut kontrastevning mot hennes mann: Av et stevnemål forkynt meg 27. mars oppfattes av alle fornuftige, at min til skilsmissedom (for hor og blodskam med hans halvsøstersønn) ilende mann, finner sitt anlegg ikke lite forstyrret ved at jeg som et enfoldig og forsvarsløst fruentimmer, mens jeg under hans tjeneres og andre implisertes forvaring og oppsikt var hindret fra alle korrespondanse og samtale med mine venner, under påstand om forventet arrest hadde latt meg bekvemme, etter hans og implisertes råd og foranstaltning, å la meg føre videre ut på leden, for videre etter deres styring å bli ført ut av riket, og nå siden igjen ved mine venners etterforskning har funnet anledning til det, som jeg for min avreise har erklært å ville utvelge, heller bli tilstede under arrest, enn ved min avreise å liksom sette beskyldningene mot meg med alle sine omstendigheter in confesso. Hva min frivillige retur, som han betegner frekk og dristig, kan ha virket enten til å overbevise ham eller annet, eller hos almuen til å tro og spargere, må vi begge overlate til enhvers frihet. Jeg har bare ønsket på en lovlig måte å få vår begges sak opplyst og forsvart, heller enn å bli sendt i et evig eksil, Gud vet hvor. Hva nå min mann, høyt fortørnet over min retur, kan sine tjenere og andre ompliserte kan sikte på å få opplyst om sin oppførsel og omgang, samt stadige sengsøking til attester under ed, samt videre forklaring om hans mot meg passerte de tre siste dager før min avreise, da blir jeg for så vidt å beklage, som det blir fryktelig, at den største del, særlig de ennu i hans brød værende tjenere vil bli villige på hans side. Så dog, som i en del ikke kan finnes andre vitner, enn de som af veed. Min mann kontrastevnes til å høre vitner om hans oppførsel mot meg, angående at han uten grunn har søkt natteleie utenfor deres felles ekteseng, og holdt seg fra deres felles bord, etc.

5. april tok Peter ut en stevning mot henne: For å opplyse hvor uriktig deg rykte er som spargeres, ligesom han skulle ha kjøpt Hans til å drive løsaktighet med Geeske, eller kjøpt begge til å flykte, og at de skulle være uskyldige, eller at han mot sitt løfte til henne skulle ha tvunget vitnene til å decouvrere alle de uterligheter og nesten uhørte skammelige ting, som ved deres avslørte omgang skal være foregått, stevnes hun til å høre Hans sin egen tilståelse om hans fall, så vel som vitner.

Geeske har deretter ført sine vitner.

Henrich, Peters søstersønn, forklarte: Han ble først underrettet at hun beskyldtes for blodskam lørdag 11. mars om morgenen kl. 6, da Elias kom til ham og ba ham komme til Peter fortest mulig. Han hørte ingen diskusjon mellom Peter og Poul m.fl., enn at de snakket om at det var best for henne å reise, og hvor det var best å reise til. Mannen ba vitnet gå til henne og spørre om hun ikke ville reise, og foreholde henne hvor farlig saken var. Hun holdt det for et fremmed spørsmål, og erklærte rett ut at hun ikke ville reise. Poul, Hans Henrich og David var tilstede av og til, men vet ikke hvorvidt overlegg, uten hva han har tidligere forklart om reisen. Av hennes mann, især av Poul, ble det foreholdt henne om det ikke var best å reise, kan ikke huske om det skjedde fra andre. Da vitnet hørte henne første gang snakke om reisen, hørte han henne si: Heller å bli her, enn reise. Han syntes at hun ble gitt tid til å tenke seg om til mandagen, men vet ikke av hvem. David hadde i oppgave å skaffe folk og båt, men vet ikke om han selv tilbød det. Pakkingen skjedde søndag ettermiddag og mandag morgen. Gatedøren ble lukket, og var slik hele mandag og søndags ettermiddag, men lørdag og søndag formiddag mener han den var åpen. Vitner var tilstede da hun ble bedt om å underskrive stevningen. Hun var lite tilfreds med å underskrive det hun ikke fikk lese. Da hun kom inn på hennes kammer klaget hun over at hun ikke hadde bedt om lovdag, ja mens hun skrev forbannet hun

s. 188

den dag hun hadde lært å skrive, ti hun skrev mer enn engang, og imidlertid la pennen fra seg. Elias bar reisekjolen, og vitnet møtte dam bak Lågen. Han fulgte med, og skulle ha fulgt henne først til Bremen, og så til Amsterdam, men utstyrte seg selv. Mannen foreslo det først, og da hun var overtalt til reisen ba hun selv derom, men vitnet selv ønsket det mest. Hennes gods var ført ut til gården av David. Degen etter at hun var kommet dit ut, ble hun forelagt et skrift til underskrivelse, men hun krevde ikke å lese det. For hun sa at siden hun har underskrevet det første kunne hun underskrive så mange det skulle være. Åtte dager senere kom Poul, som hadde provisjon til reisen, adressebrev og pass, men ingen reisepenger. Hvordan passet var beskaffen kan han ikke hindre, men mente det var trykt, ei heller hvilket navn det sto under, har vel åpnet det, men ikke lest gjennom det. Samme leverte han siden tilbake til hennes mann. Brevet var i en knvolutt, på samme var det navn S. Isach i AAmsterdam. Det innerste brev var til Petsch, men husker ikke fornavnet. Vitnet tilsto at det er det samme brev han ble forevist. Pouls ærend var å fære dem med skip ut av riket, men skipet var ikke ankommet. Hun var bedre fornøyet med å dra til byen, og Poul ble noe særdeles derved, som vitnet ikke hadde tenkt, ved denne beslutning. Da hennes mann fikk vite dette, sa han: Når det er med hennes egen vilje, så var han fornøyd. Elias gikk lørdag 11. mars uten for det værelse hun oppholdt seg i, og så vidt vitnet vet, for å hindre Hans eller noe bud fra ham å komme til henne.

Piken Ahlet forklarte: At hun vel har hatt mistanke hos seg selv om Geeskes og Hans sin utillatelige omgang, men det sikre ryktet ikke hørt før fredag kveld 10. mars, da Elias gikk etter de andre og på spørsmål fortalte henne det. Natten mellom 10. og 11. ble vitnet befalt å ligge i kameret av madamen og Elias. Den første natt lå hun der alene, men den andre natten satt Elias der på en stol, men hun vet ikke hvorfor. Vitnet slutter at godset ble pakket søndag, siden vitnet ble af Elias utvist til å måtte gå i aftensang, og bli ute til klokken 8. Elias gikk utenfor kammeret lørdagen. Men hun vet ikke hvorfor. De øvrige vitner som ble ført ga denne forklaring: At de 3 personer var der hele tiden, at henne gods ble pakket og ført bort, at Elias gikk utenfor hennes kammer, at piken var inne i kammeret, m.m., som er til overflødighet og unødvendighet her å anføre blant en mengde av så mangfoldige ting. Hertil henhører det brev, som Hans Henrich ga skipperen som skulle føre henne bort, som lyder slik: Jeg underskrevne holder skipper Johan S. skadesløs for de to passasjerer, som jeg har anbefalt til ham, og svarer for all den skade han for deres skyld skulle få. Datert 23. mars 1752.

8. mars er på Peters side ført vitne etter de uttatte stevnemål. Da fremsto:

Lars, som fremla sin skriftlige forklaring av dags datum, overenstemmende med den forrige av 20. mars, med forandring og tillegg nest etter, han kusset henne på hånden, følger en latinsk tekst. Hun nødet ham også til å motta noen få penger, før der ble alvor av gjerningen, og manglet ikke på hennes side det som kunne oppmundtre ham til løsaktighet. Der hørtes og engang gange i trappen. Aktor spurte ham: 1. Da denne forklaring er skrevet på ren norsk, skjønt vitner er født svensk, så spørres etter hvem sin forskrift og konsept den er renskreven ? Svar: Vitnet har selv forfattet både renskrivning og konsept. 2. Hvem har brakt vitnets opptegnelse til connexion og forbedring ? Svar: Ingen har forbedret det for ham, har selv rettet alt, og renskrevet uten noens hjelp, for same aften passagen skjedde nedtegnet han alt, og forbedret det senere. 3. Om han oppmuntret henne, eller hun ham; om hun betalte ham, eller han henne ? Svar: Da tevannet var båret opp, tok hun 2-3 mark fra lommen. Han vegret seg først for å ta imot, med tok deretter imot. 4. Om han lå rett over der gjerningen skjedde, og om hulles var skrått eller rett ned, og så stort at hun kunne se gjennom med begge øyne, og hvor langt unna hans medkikker lå fra ham ? Svar: Han lå skrått over det ene hjørnet. Panelingen under bjelken var brekket hull på over en halv alen i firkant, og på et lerredstrekk skåret et så stort hul at hun kunne løfte det opp så mye han ville og kunne se med begge øyne gjennom hulle. Han lå på magen og bøyde hodet ned til trekket. Han lå ikke slik hele tiden, men mens det ene vitnet observerte, rettet den andre seg, og det andre vitnet lå midt på kammeret, omtrent et par alen mellom begge hullene. Han kom et kvarter før det andre vitnet, og ventet på tjenerens kammer til den andre kom, visste ikke at den andre var tilkalt før han så ham. Deretter ble de begge vist opp på løftet, som var belagt med hår o.l. De tok av seg skoene. 5. Hvem bestilte ham først til denne tjenesten ?

s. 193.

Svar: Først tilkalte David ham og spurte om han kunne tie, men sa ikke om hva. Åtte dager senere viste han vitnet til Peter, som vitnet ikke snakket med den kvelden, men vil kort med Elias. Men anden dag leverte han Peter utkast om passagen, hvilket utkast han beholdt, som siden ble revet i stykker, men fikk et annet tilbake. For Peter ville ikke ha alt det groveste innflrt, som nu i dette siste inneholdes. De var på loftet lukket inne, og måtte ligge til Elias kom og lukket opp. 6. Hvorfor forfattet han det skriftlig og leverte til Peter, siden de kun var posterte for på se etter tyver ? Svar: Han gjorde det av seg selv, for å ha det i hukommelsen. For sitt bry hadde han fremdeles ikke fått noe, men ble lovet det av Peter da han ble bestilt.

Andre vitne Aanon fremla sin skriftlige forklaring med samme ordyd som den han tidligere hadde innlevert, med den forandring og tillegg etter, dette varte temmelig lenge, følger ligesom forhen er ved Lars sitt vitnesbyrd anført, inntill, da det fik ende. Til aktors spørsmål ble svart: Han har selv konsipert og renskrevet sin forklaring, og konferert det med utkastet. Ingen andre har hjulpet ham med det. Dog har Peter sett det første utkastet den første gang, men dette ikke før i dag. Ingen har forbedret det, uten hans første utkast sto det ord madam, hvor Peter har alene satt ordet kone.

Vitnet så, at de hadde virkelig legemlig omgang, og lå nesten over det sted hvor gjerningen skjedde. Men det andre vitnet lå litt lenger borte. Hullet var avlangt og temmelig stort, nesten en halv alen i firkant, så vitnet kunne komme med hodet på trekket, hvor der så var skåret en rift i trekket så han kunne se over kammeret. Peter talte selv med vitnet om å komme. På loftet enten tirsdag eller onsdag, før gjerningen skjedde. Med Elias talte han samme kveld og sa kort hva han hadde sett.

Noen dager etter viste han Peter dette av han skriftlig forfattede, og kom samme dag av en hendelse i hans hus, og Peter hadde en dag tidligere, da han var der i ærend bedt ham sett det opp skriftlig.

Det som nu i hans forklaring er innført, og utelatt i første, var ikke i utkastet. Da vitnet første gang var hos Peter, fortalte han ham om de ting som Lars hadde satt i sitt utkast, og ba vitnet kun utelukke samme, siden hun var beskjemmet nok likevel. Men da vitnet nu andre gang ble stevnet av aktor, ba Peter ham si den rene sannhet, og intet utelukke. Da han kom til Peter, sa han at Elias eller en annen hadde sagt det til ham, og at han visste hva som var passert, sa også at vitnet ble stående på det, og at han skulle forfatte det skriftlig. Ham er hverken blitt lovet eller har fått noe for sin umake.

Henrich Peter, søstersønn til Peter:

  1. Om vitnet ikke har merket mer enn sømmelig vennskap mellom Peters kone og Hans, og har hatt mistanke til dem ? Svar: Har ikke merket noe usømmelig eller mistenkelig omgang. Vitnet har mens Hans var der i huset vært der ukentlig to ganger, noen ganger oftere. Har ikke hørt noen annen klandring av Peter over Hans, enn at han ikke likte ham, siden han ikke var hans venn. Dog var han misfornøyd med at han var der i huset.

Vitnet Margrethe har tjent et år hos Peter for 5 ½ år siden. Så lenge vitnet var der søkte han seng med sin kone hver natt og lå hjemme, spiste også med henne. Gud bedre det dessverre. Det kunne vitne se at hun foretok og gjorde alt hun ville uten frykt for ham, og deriblant mye som ikke sto ham an. På spørsmål om hva denne rådighet besto i svarte hun: At hun ikke gikk i råd med ham. På spørsmål om hun ikke var knapp mot ham og folkene med mat og drikke, lys, etc., svarte hun: De sultet ikke, men fikk intet til overflod. Han overbar hennes egenrådighet, og var ikke uartig mot henne. Vet ikke at hun var tilbøyelig til løgn og sterk drikk.

Barbara vandt: At der intet var å utsette på noens oppførsel. Hun var vel en og annen gang ute om natten hos sin mor, men det var fordi festningen var lukket. Kan ikke si at Geeske var ond eller arrig, men litt knapp i mat og drikke. Dig fikk de hva de skulle ha.

Anna, som den forrige. Kan ikke si hun var hengiven til sterk drikk, uten engang i en bryllupsferd.

Dorthe vandt: Geeske og Hans kom ofte til den førstes mors hus, selv om der var ingen forretnng for den første. De fulgte hverandre også hjem om kvelden. Hun har aldri sett noen løsaktighet hos dem. Han har kysset henne på hånden. De var i stuen i gaten, i gården og i haven sammen, men vitnet merket ikke noe mistenkelig. Forklarte ellers at Elias var hos henne med et skrift som hun skulle underskrive, og han ville lese for henne. Men hverken skrev hun, eller han leste, derfor vet hun ikke innholdet. Samme dag var vitnet hos Peter og spurte etter hans kone, da Elias sa: Hun finner henne ikke mer i denne verden. Vitnet spurte da om hun var død, hvortil Elias sa nei, men du finner henne ikke mer. Siden snakket hun med Peter og spurte hvorfor han sendte et slikt skriv til hennes underskrivelse, og han svarte: Han kunne vel sende to, men ville ikke ha det skulle komme såvidt ut.

Elias. Hun kunne gjøre hva hun ville. At det var ham imot, sluttes av han sukk og krompen på arterne; thi hun var somme tider meget mocqvant. Av hennes ansikt syntes vitnet hun var sur, og ofte ille svarte både henne mann og

s. 198

vitnet. Knapp med mat, især i de første to år. Syntes og der kunne være laget bedre mat til mannen. For det var undertiden så dårlig som det kunne være. Så ingen bitterhet hos ham, og ingen uenighet mellom dem, uten engang da hun var bitter. Han tiet til sist, eller andre tider tiet han, og gikk sukkende til sitt kammer. Vitnet har merket at hun var tilbøyelig til løgn, helst nu på noen tid. Erindrer især siste nyttårsdag hun var ute, men nektet det for mannen. Har noen ganger sett henne ta en Sopken om morgenen, men vet ikke om hun har vært drikkfeldig. Et par ganger merket at hun har hatt så mye at hun måtte gå til sengs, men om det var av fyll eller annen sykdom kan han ikke si.

Ahlet. Hun gjorde hva hun ville, han fortrød ikke derpå, kan heller ikke si at hun gjorde ham noe imot. Hun skjelte og larmet ikke, men var vel undertiden sur. Ikke knapp mot folkene. Men med maten syntes mannen at den han fikk kunne ha vært lekrere. Når hun var ute mange netter til klokken 1-2, var Hans med henne. Angående hennes løsaktighet visste vitnet at hun løy, og det besto i at hun visste ikke hva klokken var, likeså at hun mange ganger innbilte mannen at hun hadde kjøpt melk for så mange penger, som dog ikke var, hvilken løgn hun så fortalte til vitnet, men mannen spurte ikke om dette. Vitnet hentet ofte drikkevarer til henne, men ved ikke om hun var henfallen til dette. Dog hadde hun engang så mye at hun måtte gå til sengs, hvilket hun konkluderte av ansiktet at det var pga fyll. Da mannen var borte hørte hun Hans var ofte nede i madamens kammer, like til om morgenen det ble ringt til Froprediken. Vitnet spurte henne ofte hvorfor hun satt så lenge oppe ? og da svarte hun at når det var skyet eller tordenvær torde hun ikke være alene. Vitnet så dem mange ganger sitte slik at han la sine ben i hennes fang, eller hun sine over hans kne. Ofte når Hans var kommet hjem ba han henne gå etter madamen, da hun straks kom hjem når han ba vitnet om dette, og hun kunne svare kanskje hun ikke kan komme, svarte han, når du bare sier at jeg er hjemme kommer hun vel. De var ofte sammen, og når hun gikk ut, hvisket hun til Hans at han skulle komme etter. Merket at de søkte hverandre ved at de kom hjem sammen. Hun var omhyggelig for Hans, og når vitnet spurte hvorfor

s. 200

hun ikke var så omhyggelig for hennes mann, svarte hun: Han har Elias som kan se til seg.

29. mai har Hans latt publisere følgende: 10. mars om kvelden, da han losjerte i Peters hus, var han blitt truet med fengsel under skin av at Peter med vitner ville overbevise sin hustru og ham å ha drevet legemlig omgang. 11. mars da han var gått ut for å søke annet logi fikk han et anfall av svakhet på sinn og legeme. 12. mars under høymessen kom Poul til ham og rådet ham til å reise, som eneste måte å få sin person i sikkerhet, med forsikring om at han ellers neste dag ville bli arrestert, at Peters kone allerede var overtalt til å reise, kunne ikke recolligere seg, skjønt han visste seg fri for beskyldningen. Da han hørte at Geeske skulle reise samme natt, og derved så godt som påta seg skyld, da ble han bestyrket om de tidligere trusler, da han visste at Peter var en mann som aldri har gått lei av å skille folk fra ære og velferd, har mange venner, og aldri mangler ideer og konstige anlegg, fremdeles av Poul tilskyndet å reise, lovet assistanse, skip bestil av Poul og interessentene. Besluttet om reisen, men i annen hensikt enn de, nemlig for å få madamen funnet, for å rense seg fra saken, eller i mangel av det å gå direkte til København for å presentere saken og begjøre salvum conductum, hvilket siste er bevist i gjerning å være riktig. Da jeg etter avreisen mente å være i sikkerhet kom jeg 16. mars til et sted, 7 mil fra byen, i en båt med tre menn som hadde en annen båt med, hvori var to menn. Herved ble jeg atter angrepet av dødsangst, av frykt for pågripelse, og satt i slik desperasjon at jeg måtte oppfylle alt Poul ville, både med stevningens påskrivelse, som lovlig forkynt i byen den 13., uten lovdag, samt og med et skriv til stiftamtmannen, om minnes rett, liksom en tilståese, hvilken han mtte forfatte pga 1. Var i desperasjon og av Poul ble rådet under sine trusler at reisen ennu ikke var sikker for ham for angivelse. 2. For å holde Poul i samme tanker som han ved omreisen ver blitt bestyrket i, nemlig at hensikten ikke var annet enn hans persons sikkerhet på et fremmed sted, inntil saken var pådømt, og da søke kongelig befrielse for straffen. 3. For å oppnå at ikke reisen med

s. 202

sukker-skipet, som de selv hadde foranstaltet, skulle bli contramenderet, ble skriftet gitt åpent til Poul, i den tanke at når Peter hadde sett dette, og fått det etter sitt ønske, da skulle han la ham fare, men han utvirket likevel forbud på hans reise med dette skip. Nu som han er kommet i frelse og hans person i sikkerhet, benekter han og har i det hele erklært ugyldig alt, som så vel med stevnemålets påtegning som skriftets forfattelse skrevet og tilstått, og enn videre er villig til å bekrefte med ed de nevnte årsaker, og sa samme ei er noen tilståelse for dom og rett, protesterer mot mottakelsen i retten og innlemmelse i akten.

Geeske har deretter tatt ut stevning for å overbevise det ene vitnet Aanon om en slags mislighet. Men samme er av ingen betydning og er denne sak helt uvedkommende. Derimot førte hun vitner om hennes oppførsel:

Synneve vandt under ed: I all den tid hun har kjent Geeske har hun ikke sett noe lastverdig eller merket noe uskikkelig av henne. Folkene fikk deres gode nødtørftige underhold, merket at ingen manglet, men hørte Ahlet klage når hun fikk melk og grøt noe ofte, skjønt vitnet så at nøkkelen alltid sto i kjeller, spisekammer og matskap, så hun kunne spise når hun ville. Hun ga ut til husholdningen, men vet ikke om hun fikk noe av mannen til det, men så at hun solgte og selv bestyrte sin kasse. Har ikke merket at hun løy. Når hennes mann ringte eller talte, kastet hun alt fra seg for å oppasse ham. Hun bestyrte sin handel uten hans hjelp. Har aldri sett henne drikke, uten til sin mat til nødtørst. Hun var from og føyelig mot sin mann og vet henne intet til last, men meget mer til artighet. Hans, når han er enten kommet eller gått, kysset han henne på hånden, og noen ganger på munnen, det siste også sett i hennes foreldres hus engang. Sistleden nyttårsaften var vitnet på loftet med Peters samtykke sammen med Elias, som først så ned gjennom et hull skåret på loftet. Deretter så vitnet ned og så madamen sitte ved ene ende av bordet med sitt sytøy og drakk te, og hans satt ved den andre side av bordet. Han reiste seg noen ganger, og gikk hen og kysset henne på munnen, men hun reiste seg ikke, og noe etter kom mannen inn. Da han reiste seg fra bordet kyste han henne, og da han gikk ut. Peters søstersønn Henrich ba henne (vitnet) om å gjøre hans morbror den tjenesten, og derved vet vitnet at det var med hans samtykke.

Henrich, Peters søstersønn, forklarte blant annet at han så at av Poul og Hans ble henne forelagt et skrift under navn av stevning til underskriving, men slik tildekket at hun ikke kunne se et ord av hva som sto der. At hun med stor beklagelse krevde enten selv å lese det, eller å få det forelest, men ble nektet, og etter megen motstand så vidt ble overbrutt at hun kunne se et par rader som inneholdt lovdags fraskrivelse. Etter hennes tilbakekomst sa hun til vitnet at han hadde gjort vel, om han hadde synliggjort hennes manns anslag, så hadde hun ikke blitt ulykkelig på den måten.

Fordi Peter har villet overbevise sin hustru om at hun var hengitt til løgn, så har hun 11. juli tatt ut slik stevning: Siden hennes mann ved fremsatte spørsmål for de avhørte vitner har søkt å finne feil å belaste henne med, nødsages hun å se ham som en avfeldig mann, overgydet en del hans ulovlige bedrifter, især det i 1747 brukte anlegg til å besvike M. kreditorer.

Etter samme stevning fremsto 16. august 1752 vitnet Bechmann, som vandt således: Enten sist i 1747 eller først i 1748 kom Peter til ham, ba om å få snakke med ham i enerom. Det første han sa var: Du har talt med meg om de penger som M for hans handelstue skylder til Søren T, som var 800 rdl. Peter hadde tidligere sagt til vitnet at han ville forhandle denne fordringen til 500 rdl. Ba ham nu oppsøge Søren T. og la ham vite at med siste post hadde M. fått et kongebrev eller moratorium slik at ingen i 10 år kunne påtale den gjeld som hans handelsforvalter hadde påført ham. Vitnet spurte: Er det sannt. Peter svarte at det er helt sikkert, vil du komme til meg i morgen skal jeg vise deg det. Vitnet svarte: På den måten får Søren T. ikke det han er tilbudt. Peter svarte: Jeg er kommet til deg for at du skal si til T, at jeg ved deg har tilbudt ham det, for jeg vil ikke selv fragå mine ord, ei heller vil jeg at du skal ha noen

s. 206

belastning ved det. Men det må skje straks, og jeg vil si til M. at det er sluttet mellom meg og T, slik at han skal se at jeg fremstår som en ærlig og redelig mann. Vitnet etter denne alvorlige forestilling trodde dette, gikk til T og fortalte alt dette, og T. sa deretter: Peter er en ærlig mann. Ba vitnet tale med Peter og si at han måtte legge noe til. Vitnet fant ham hos M, de talte sammen i enerom.

Dagen etter var vitnet hos Peter på hans kammer, ba ham la seg se kongebrevet, og tok derpå frem et stykke papir hvor var skrevet noen linjer, med omtrent slikt innhold: Den gjeld som M. ved sin handelsforvalter Christian på hans handelstue er brakt i, må ingen av de kreditorer fordre innen 10 år, som ved sær kongelig nåde er bevilget, under vår kongelige hånd og signet.

Deretter fortalte vitnet Søren T det passerte, som selv talte med Peter dagen etter, og kom derfra til vitnet og sa at nå er avtalen sluttet, fortalte og at Peter leste av et stykke papir som før fortalt, og sa at originalen var hos M. 2-3 måneder senere kom T og sa til vitnet: Vi er begge blitt fikserte av Peter. M har aldri fått noe moratorium. Vitnet gikk til Peter og sa: Det var jo ikke sant at M hadde fått noen bevilling, hvortill han svarte: Han hadde ikke fått den, men kunne få den. Vitnet ga til gjensvar: Der var stor forskjell mellom, og var ille gjort at hun skulle være den som skulle bringe T på de tanker, hvortil Peter sa: Det var kun en statstreg (strategi ?) og ba vitnet ikke tenke mer på det.

Søren T bekreftet forrige vitnes uttalelser, men husker ikke at Peter leste noe, men forsikret at M hadde moratorium, hvorfor vitnet gjorde avslag på sin fordring, dog kvitterte han for den fulle summen.

Vitnet Jan B vandt, at Peter var etter den avg. Major Fs underretning hos ham for å overtale ham, nemlig vitnet, til å gi M avslag, og sa vitnet at Peter hadde utlatt seg med det han hadde foreholdt M om ikke å benytte seg av sitt moratorium siden han satt i embete. Vitnet fikk sine fulle penger.

Vitnet majorinne F. Hennes mann som hadde til gode hos M sa at han måtte ettergi

s. 208

siden de hadde fått et kongebrev, Det var Peter som handlet i saken og betalte kravet.

Vitnet Herman F. tilsto at Peter avgjorde M gjeld, kjenner ikke til et moratorium, men vitnet Christian F. har hørt det som et rykte.

25. juli 1752 har Geeske tatt ut stevning av følgende innhold: For bedre og raskere å få avsluttet den rettergang jeg er tvunget å søke for å beskytte min ære mot de grove og harde mot meg fra deg og dine handlangere, så vidt mulig å se oplyst deres særdeles konstige anlegg, mot meg deres ekte-hustru, så vidt skje kan, under reservasjon av ytterligere forestillelse, hvorfor jeg og herved først sikter deg, at du lenge, og ventelig for annen ønsket ekteskap (hvorom ved passe tid mer skal omtales), har søkt å bli kvitt meg.

For engang, nemlig først i året 1749, har du fattet en, ikke av noen god ånd innskutt beslutning, at de ville være min morder i henseende til mitt naturlige liv, da du en formiddag, etter at du med et glass akevit hadde skjenket en venn på ditt kontor, oppfordret meg å ta en dose, senere, da jeg pga husgjerninger utsatte det, bar du dosen selv ned og kom meg i møte i trappen og fulgte meg inn i dagligstuen og presset meg til å drikke den omtalte, etter din påstand, gjenstående rest, hvori jeg og føyet deg. Men straks jeg fikk det i munnen merket at det var skadelig, at det snerpet min munn, så jeg spyttet det ut og begynte å skjelve. Hvoretter du selv siden ingen tjener var for hånden, sprang etter rent vann og helte i halsen min. Deretter likseom løsnet mine tenner i min munn, hvilket jeg samme kveld klaget over, så vel for mine foreldre, presten og andre. Men denne deres adferd er etter min fars ønske blitt skjult og overbåret.

Annet har du latt samme ånd drive deg til å ville bli min morder både til liv og sjel. For noen daget etter siste jul har du under inntrykket av en kjær mann villet innbille meg at du var hel forlegen for å kunne avle livsarvinger med meg, noe gud ikke hadde velsignet vårt ekteskap med. Det fremgikk av din utlegning at ufruktbarheten var på min side og måtte repareres med en kur, som endelig etter mange omsvøp ab meg ble besluttet å foreta etter en tysk forskrift, som du først en aften du hjemkom leverte meg på min seng for å lese, og siden

s. 210

forklarte meg å være dr. E. råd. Du leverte meg selv deretter de ordinerte saker, så som krydderte og smørelse og røkelse, samt befalte meg å holde meg varm og bruke daglig mosjon med å kjøre ut og i mellomtiden ikke ha noen omgjengelse med deg. Jeg begynte kuren og levde akkurat etter dine bestemmelser, såvidt været tillot det, inntil torsdag 9. mars, da jeg i kuren skulle holde en ganske annen orden og diett, og stadig forbli på et og samme sted og værelse, og innrette min husholdning således at jeg ikke skulle komme utenfra samme værelse, hvor det omsider er funnet at det meg bestemte sted for kuren var tilpasset for deg, som du og medimpliserte har plassert over meg på lur. Ti stevnes du herom å høre vitner.

Om dette vitner:

Hr. s erindrer ganske vel for et par år siden, i hr. T hus, fant med ham og kone, madame Geeske, som sat og gråt bitterlig, så meget elendig og bekymret ut, så han måtte spørre om årsaken. Hr. T kalte ham samtidig inn i sitt kammer og fortalte ham samme tid årsaken til hennes bedrøvelse, samt ba ham trøste henne og overtale henne til å gi seg tilfreds. Da de kom inn i stuen igjen spurte vitnet henne hvorfor hun så så elendig bedrøvet ut.

Hun og hennes foreldre fortalte da samtidig at hennes mann noen tid tidligere hadde overtalt henne til å drikke noe som han påsto var akevit. Men da hun tok det i munnen, og en stund etter, sa hun å ha merket at det måtte være gift han hadde gitt henne. Husker at hun beklaget at alle hennes tenner var så godt som løsnet av samme drikk, som og sammen med opphisselse hadde forvoldt henne en sterk diare. At han brakte drikken ned fra sitt kammer, da hun var treg med å komme opp, og at hun så noe som liknet støv i glasset. At han presset henne til å drikke det ut da han merket at hun betraktet glasset. Hørte hun og hennes foreldre si at han uten tvil søkte å bli kvitt henne, for å inngå ekteskap med en annen som de navnga, og som hun sa at hennes mann hadde gjort gravid, og derfor endelig ville la henne antaste, om ikke hennes far hadde rådet henne derfra.

Vitnet kom ikke ofte i hr. Peters hus, men merket likevel engang at han oppførte seg uskikkelig mot henne, idet han kastet en stor medaljeg like i ansiktet på henne i det samme hun kom inn døren, men dog med en leende mine, som i spøk, idet han sa: Kone ta deg i akt, nå kaster jeg. Medaljen som var stor rammet veggen tett ved hennes tinning, og vitnet ble forbauset over dette, da det kunne ha vært meget farlig. Han syntes og selv å bli forbauset, sprang opp og sa: Gud bevare oss kone, traff jeg deg, jeg kastet bare for spik, og følte på hennes tinning. Hun sa i det samme han hadde kastet: Gud bevare oss mann, vil du slå meg i hjel.

Vitnet madame O svarte: Var først i 1749 hos hr. F., hvor og Geeske var, da de spiste, og hun var gitt en porsjon rypestek. Hun fortalte at hun ikke kunne. Foreldrene klaget over at det måtte være noe galt med datteren når hun ikke kunne spise. Hun klaget over at hennes tenner var løsnet, og sa: Når dere endelig vil vite det, så skal jeg si det: Min mann ga meg et glass akevit i morges, forav jeg kjenner at alle mine tenner er løsnet, og munnen liksom snerpet. Moren vred sine hender og sa: Ach mitt fattige barn.

Vitnet mad. B. enstemmig med forrige vitne.

Vitnet Henrich, Peters søstersønn. Såvidt han husker, hørt at Peter 14 dager før hans kones avreisse sa at han ville få sin kone til å bruke medikamenter. Han var da en søndag kveld på vitnets kammer og viste vitnet en tysk opskrift om hva slags medikamenter hun skulle bruke. Ordenen var, etter beste hukommelse, denne: Hun skulle først purgere, siden bruke krydderte, drikke søt vin, bruke et slags smørelse, ha sterk mosjon i 8 dager, siden skulle hun være i stilhet og sterk varme, være fri for omsorg for huset, og omgås med lystige og behagelige ting. Husker og noen visse omstendigheter, som bluferdighet forbyr at fremføre, men vet ikke hvem som har innrettet det, slutter, samme tok sin begynnelse samme dag. For samme mandag kveld ba han vitnet gå på apoteket for å spørre hvor mange dråper hun skal ha ta et visst slag (husker ikke navnet), siden det hun hadde tatt ikke hadde effekt. Drengen i apoteket sa til vitnet: Maksimalt 30 dråper. Etter Peters eget utsagn var det for å få henne opp på sitt eget kammer, hvor han mente å oppdage det han hadde henne mistenkt for. Vitnet ved at det ene hullet

s. 214

var innrettet før nyttår, men ikke når det andre ble laget. Geeske har ellers før denne sak ble anlagt fortalt vitnet om hennes manns onde planer, og deriblant om den drikk som snerpet munnen sammen.

Deretter fremsto folkene i huset, som forklarte at hun på den tid drakk krydderte og søt vin, samt kjørte ofte ut, dels med mannen, dels med Hans.

Apotekeren og dreng forklarte, at det som ble fått fra apoteket var for å hjelpe hennes svakhets forstoppelse. Hun fikk og laurbærolje og rabarbrapulver.

8. nov. 1752 har Geeske latt ta ut stevning til vitneføring ved en prosterett, angående et i året 1749 til Degnen Jan ankommet og ennu værende guttebarn, Petrus Marinus, om dets fødested, dåp, hvem som var vedkjent seg å være far eller mor, på hvilken måte det har skjedd, etc. Dette var til en prosterett i Jylland.

Tilsvarende tok hun 6. desember ut stevning angående at ettersom hun har siktet hennes mann for begått leiermål med Maren, så vil hun søke opplyst hvordan han i noen år har hatt en mistenkelig omgang med nevnte Maren, til hennes reises befordring og med arrangert følge.

Etter disse stevnemål og andre i fortsettelsen, og på atskillige steder er førte vitner, hvorav de viktigste er:

Henrich, Peters søstersønn, som forklarte; Han vet hans foreldre i året 1749 mottok et guttebarn, men visste ikke om dets navn var Petrus Marinus, men visst Petrus. Han har hørt at Peter var faren, og Maren mor til samme barn. Hr. L kom der, som vitnet dog den gang ikke kjente, og talte med vitnets stefar i enerom, og etter L bortreise fortalte hans far at L hadde vært der for å få dem til å motta barnet, og at Peter var faren. Barnet kom ikke dit mens vitnet var der, men ved Michelsdagstid. Han tenker barnets alder nåer på fjerde året. Etter vitnets stefars fortelling skal det være født av Maren. Ellers har Peter, såvel i København som her, tilstått for vitnet at det var hans barn, avlet med Maren. Samme år var Maren med L i Jylland. Peter var og i 1750 i Fyn, da vitnets mor der kom til ham med

s. 216

barnet, og har selv for vitnet tilstått, å ha satt dette barn til oppdragelse hos vitnets mor. Mens Peter var i København skrev han brev til Maren, som vitnet leverte til L til befordring, vet og at Peter har vært redd for at denne saken skulle bli oppdaget, og at han i likhet med L anmodet vitnet om å reise bort for ikke å bli brukt til vitne, og motivene har vært frykt for sakens oppdagelse. Peter har selv omstendelig fortalt, endog måten i hans omgjengelse med Maren, den vitnet ikke uten med bluferdighet og ømhet nu er nødt til å si.

Andre vitne Johan H. så L og hustru, og et annet fruentimmer, i Jylland, men vet ikke om det var Maren. Der gikk om henne et dobbelt rykte, nemlig at hun hadde vattersott og at hun var svanger og hadde gjort barsel, samt at barnet var sendt til degnen.

Tredje vitne Leonard D vet, at Maren reiste med L til Danmark. Ryktet gikk at hun gjorde seg klar til barsel. Har engang sett Peter ha sin hånd inne i henne barm, og den andre hånd hadde han et annet sted.

Fjerde vitne Christian D. vet likedan at hun reiste. At ryktet gikk at hun gjorde seg klar til barsel, og at Peter var barnefaren. Har engang sett dem kysse.

5. Nieske hørte dem engang kysse i spisekammeret, da kysset smasket.

6. Stephen har engang sett Peter og Maren gikk på det øverste loft, men vet ikke hvem som gikk først eller sist. Det var høylys dag, da vitnet engang sto på politikammeret og så ned på plassen, så han Peter og Maren gikk sammen inn på natthuset, etter vitnes hukommelse ad hver sin dør, og det var før hun reiste bort.

Degnen ga til prosteretten sitt innlegg, hvori han fortalte slik: At han har mottatt et guttebarn Petrus Marinus, til oppforstring i 3 år, til 16 rdl. Betaling årlig. Har hørt atskillig om foreldrene, og etter utspørring skulle det ha mer enn en far eller en mor. I øvrig vil han ikke vitne om sine gjerninger.

Degne-konen, Peters søster, ga sitt skriftlige vitnesbyrd således: At her i året 1749 er ankommet et drengebarn Petrus Marinus, som ennu er her. Det beviser seg selv, ti det er hverken mot guds eller kongens lov, derfor har det ikke vært en skjult sak. Hvor det er

s. 218

født, vet ikke annet enn det dåpseddelen viser. Om hvem som har vedkjent seg å være far eller mor kan med sannhet sies, at fruentimmeret som i stevningen siktes for å være mor har hun aldri sett eller snakket med. Vet ikke om hun er mor til barnet, eller hvem som er far. Av stevningen og løst snakk har hun hørt atskillige beskyldes som far, men kan intet si derom. En bonde og bondekone brakte etter vitnets forståelse barnet til dem, men hvor de bor eller hva de heter vet hun ikke. Hvem som ba dem ta imot dette brev kan hun ikke vitne om, for hun var ikke hjemme, og ingen forhandlet med henne om det, og siden den første gang har ingen forhandlet med henne om klær, mat eller oppdragelse. For den første avtalen varte i 3 år, og var just utgått Michelsdag. Hun kan vitne at hun ikke har mottatt noe skriftlig fra mann eller kvinne om den videre sak, som kan gi opplysning i saken, eller om de har vedkjent seg barnet. Kjenner ikke fruentimmeret som er beskyldt for å være mor. Vitnets bror Peter har vel snakket med henner for 2 ½ år siden i Odense, men hun husker ikke hva de snakket om. Men husker da å ha sagt til ham at folk nu ville konkludere at han var far til det barnet som hun den gang hadde med, hvorpå han lo og sa: La dem konkludere, for jeg kan sverge på at det ikker er tilfellet. Han hverken ga henne for eller til det, eller forhandlet med henne om det. Engang talte med ham sist vinter i Warde, hvor han fortalte henne mye om den fortred han opplevde med sin utro kone og om hvordan hun hadde siktet ham for dette barnet, som hun da spurte han alvorlig om. Men han sa da: Jeg er min sjel ikke far til det, nei min salighet er jeg ikke, nå må du tro det om du vil. En annen gang sa han: De må søke moren der de vil, men jeg blir aldri faren, tro meg nå. Om barnet er av ekte eller uekte seng ved hun ikke annet enn dåpseddelen inneholder. På videre spørsmål svarte hun at den bonde og bondekone som brakte barnet hører hjemme i Grimsted, men vet ikke hva de heter. Spørsmålet om anbringelse av barnet skjedde 4-5 uker før det ble brakt, men av hvem vet hun ikke. Mens hun var i Warde kom hennes mann til henne og rådførte seg, om de skulle motta barnet, da han la det frem slik: At der var en person som han ikke kjente, som forhandlet med

s. 220

ham om det. Da han kom hjem skal hennes sønn Henrich ha sagt at personen het Poul L. Samme person hadde ikke noe brev med seg, utenom et fra Peter, men det inneholdt ingenting om barnet. Hennes bror ville komme til henne til Odense, hvor hun og kom, og hadde barnet med seg. Noe etter at barnet var kommet, ble de tilsendt 16 rdl i bankosedler i et kvart papir under forsegling, men visste ikke hvor de kom fra, vet heller ikke om noe var skrev i samme. Da hun spurte de som brakte barnet hvor det kom fra var svaret at det fikk hun ikke vite. De medbrakte dåpseddelen, og etter den skulle barnet være 17 dager da det kom til dem.

Degnen, mann til forrige vitne, forklarte: Barnet Petrus Marinus kom til dem onsdag 5. nov. 1749. Vet ikke hvor det er født, døpt eller foreldre, men det fremgår av dåpseddelen. Kan med god samvittighet vitne, at ingen muntlig eller skriftlig har vedkjent seg det, og de som brakte det til dem var etter anseelse bønder. Hva de het, hvor de bor, hvor de fikk barnet, hvilken vei de kom er ukjent. De avla ikke regnskap til ham, og han spurte dem heller ikke, og da de 16 rdl årlig var avtalt, dro han til sin kone i Warde for å rådføre seg om saken, og da han kom hjem sa hans sønn at det var hr. L. fra Norge. Har aldri kjent eller sett ham før. De 16 rdl årlig, for tre år, ble sendt i bankosedler i rent papir. Enigheten var vel til Michelsdag i 3 år, dog skal han beholde det i 7 år. Kom da ingen og vedkjente seg barnet måtte vitnet anvende det til hva han ville, dog slik at han kunne forsvare det for gud. Vitnet var med sin kone i Odense og hadde barnet med seg for å ha det i oppsyn, snakket da med Peter, men kan ikke huske om han ga barnet eller ammen noe. For resten ved han ikke hvem som er far eller mor, uten hva ryktet sier. Men Peter vedsto seg ikke som far og snakket heller ikke om dets mor.

Presten som døpte barnet, hans skriftlige vitnemål av følgende innhold: 25. sept. 1749 om kvelden i skumringen kom et fremmed fruentimmer med hennes mann og begjærte natteleie, som også pga tung reise befant seg dårlig, da hun gjorde seg klar til barsel, og derfor måtte bli igjen da mannen reiste bort i andre affærer, men straks kom igjen og oppholdt seg hos henne i 12-14 dager. Deretter reiste han bort i noen få dager, da hun 18 oktober fødte et levende og velskapt guttebarn. Hennes man var høy, bar en hvit parykk og en brun reisekjole, utga seg for kjøpmann fra Gøteborg med navnet Lorentz Smitt. Som barnet var skrøpelig ble det straks døpt av vitnet og kalt Petrus Marinus. Hun sa at hun var den nevnte kjøpmanns ekte-hustru og kalte seg Lucia Smittin. Pass eller bevis ble ikke etterspurt, ettersom de var skikkelige folk, samt reisende og på landeveien. Dessuten var vigselattest vist av mannen ved første ankomst, og kopi etterlatt, men 1750 etter krav fra hr. S vedheftet bruderegisteret. Mannen reiste som nevnt, men hvor han hadde fått sin kone huskes ikke, men fra vigselattestens innhold huskes at de var gift i den tyske kirke i Gøteborg av en prest kalt Ericus. Så vel for hennes egen som for barnets svakhets skyld forble de der inntil 3. nov. Vet ikke hvor han kom fra eller reiste hen. Hun beholdt barnet hos seg og ga det die så lenge hun var der. Barnet ble hentet av en bonde i en åpen vogn, men ved ikke hvor det ble ført hen. Det er trolig skjedd etter arrangement av faren som reiste en dag tidligere. Dåpseddelen ble fremvist og har samme innhold som vitnets forklaring.

Hr. prost S vitner: At for noen år siden, husker ikke om det var 1749, var hr. L og hans hustru, som vitnet ikke kjente. Heller ikke det andre fruentimmeret. Men hr. L. sa hvem han var. Ved hr. L annen ankomst, berettet han at fruentimmeret var i Ribe og skulle kureres, og at de skulle ha henne med tilbake til Norge. Vitnet syntes å erindre, at hr. L i enerom sa at nevnte fruentimmer var gravid, og at Peter hadde besvangret henne. Siden derom hørt mange relasjoner. Etter hennes bortreise hørt at hun skulle ha gjort barsel.

Dette vitnes hustru forklarte: Hr. L og hustru, som sa seg å være i slekt med vitnet, skjønt aldri vet å ha sett dem, besøkte vitnet for noen år siden om høsten, reiste fra dem til Greenstad. Omtrent ved juletider kom de tilbake til dem og ble så dager deretter av dem befordret til Fridericia. De sa at de hadde en svak jomfru med seg fra Norge, men vitnet husker ikke navnet,

s. 224

og at hun skulle til Fridericia, fra doktoren i Ribe, som de sa kurerte henne. Madame L. talte vel i enerom med vitnet om den medbrakte jomfruen, men husket ikke hva det var. Dog synes hun å huske at hun fortalte at jomfruen var gravid.

Hr. Claus H. fra Greenstad forklarte: Omtrent 1749 kom en mann med sin kone og et annet fruentimmer og logerte i Greenstad noen dager. Mange av sognefolkene sa at det var vitnets bror. Men vitnet kjente ikke personen eller det medbrakte fruentimmer. Reiste derfor etter ham for å finne ut om det var vitnets bror. Men han nektet for det, og fortalte at han var en skolelærer fra Norge. Noen tid senere kom nevnte mann og hustru, som dog var ukjennelige for vitnet, og ba om at de måtte logere der natten over, foregivende at de hadde etterlatt et sykt menneske, som morgenen derpå skulle komme til dem, hvilket og skjedde. Samme fruentimmer ble aldri nevnt med dåps- eller fornavn, men ble bare kalt jomfruen. Det var ved michelsdagstider de kom. L. leiet morgenen derpå en bondevogn for å kjøre bort med det syke fruentimmer, som han forega hadde obstructionem mensium, som etter doktorens råd skulle slå løs når hun rullet på vognen. Han kjørte bort med henne, men vitnet vet ikke hvor. Og da han kom tilbake begjærte vitnet at han ville bevise at han var den person han ga seg ut for, hvorpå han tok frem biskopens reisepass, hvorav vitnet trodde at han var L. Hun var tykk som en barselkone, men om det var av barn eller obstruction visste han ikke.

Anna Sabina H., hustru av vitnet før siste, forklarte: For noen år siden ved Michaelitider logerte i Greenstad en mann som hadde to fruentimmer med seg. Etter noen dagers forløp kom denne mann og det ene fruentimmer til vitnets gård og kalte seg L, og at medbrakte fruentimmer var hans kone. Dagen deretter kom det andre fruentimmer og ble der natten over. Hørte ikke hennes navn nevnt og snakket kun lite med henne. Hun var tykk, men kunne ikke forstå om det var av barn. De sa hun var svak og skulle til doktoren i Ribe. Om morgenen kl. 9 reiste hun og mannen bort, men det andre fruentimmer, kalt mad. L, ble hos dem. Etter noen dagers forløp kom mannen alene tilbake, og det fruentimmer var aldri

s. 226

siden i deres hus. Madamen snakket med vitnet om deres reise og så vidt hun kunne forstå var hun lei av reisen, ettersom hun siden hun kom til Jylland hadde forstått at det medbrakte fruentimmer var fordektig, men vet ikke om hun noen gang nevnte Peters navn.

Denne mann og kone snakket engang i vitnes påhør omtrent slik: At dersom det ikke hadde vært for det bortreiste fruentimmers foreldre, hadde de ikke behøvet å påta seg noen reise og belastninger, hvortil mannen L svarte at det skjedde like meget for mannens skyld, men kan ikke erindre at de nevnte noen navn. Disse to personer reiste siden bort, og var temmelig lenge borte. Siden kom de igjen og ble værende to dager, og husker da at madamen kom til vitnet i kjøkkenet og sa: At der var en kone i Ribe som sa om jomfruen, at hun så mer ut som en barselkone enn en med vattersott.

Niels Hansen og hustru Gye Hansdtr forklarte: For 4 år siden ved Michaelistider logerte 3 personer hos dem, som etter ryktet skulle være fra Norge. De oppholdt seg to netter og halvannen dag. Han, vitnet, kjørte fruentimmerne til Hiortelund, og mannen leiet en hest for å ri et par mil. Den ene snakken norsk, og den andre kun lite.

Christopher Nielsen forklarte: Der var en mann og to kvinner i Greenstad, men husker ikke hvilket år. Dog var det om høsten. Han kjørte for mannen og det ene fruentimmer, men det andre ble tilbake i prestegården. Vet ikke om det fruentimmer han kjørte for gjorde seg klar til barsel. Men kjørte til Michelborg hvor der holdt en vogn de satt på og kjørte videre, men vet ikke hvor hen. Vitnet ble noen timer i skogen til mannen kom tilbake, og kjørte ham tilbake til Greenstad. I samme Michelborg kom til ham, da han hadde ditkjørt noen hosekremmere, det samme fruentmmer med barn, som han sammen med henne kjørte over Schioldborg Å, hvor der sto en vogn hvorpå var Anders Blytekker og kone, så vidt vitnet kunne høre på stemmen, for det var mørkt om natten. De tok barnet og dro, ukjent hvor hen, men fruentimmeret kjørte han til Ribe. Der var ingen andre enn fruentimmeret, da hun kom til vitnet, enn den som kjørte for henne, og den kjente vitnet ikke. Ingen hadde bestilt ham til å kjøre den gang, ti hun traff ham i skogen, tiltalte

s. 228

og leiet ham. Men første gang bestilte den fremmede mann ham til å kjøre. Dette fruentimmer talte ikke norsk, men god bred dansk. Så vidt han forsto var det det samme fruentimmer som kom med barnet, som han kjørte ut første gang.

Anders Andersen Blytekker forklarte: For 4-5 år siden kom en fremmed mann og kvinne til Greenstad. Hos Niels Hansen så han to kvinner, men ikke i prestegården. Der kom en fremmed mann og bestilte ham til å kjøre til Heden mellom Veyen og Schioldborg, og der ta imot et barn. Dette skjedde. Kjørte barnet til degnen i O., fik med barnet et skrin, men ingen brev. Vitnets kone var med. Den fremmede mannen berettet at han var utsendt fra en svensk mann. Det skjedde i mørket, men på målet mente han at det var Christopher Nielsen. Moren ba ham levere barnet til degnen i O., og ikke annet. Degnen spurte ham ikke hvor barnet kom fra.

Maren Nielsdtr forklarte: At hun fulgte med hennes mann, forrige vitne, og bar barnet til degnen i O.

Hr. Ancher vandt: Talte med L., men husker ikke når. Så vidt husket for L at en av kvinnene var gravid, nevnte ikke hennes navn. Men vitnet kan ikke nekte at L ba vitnet vise dem et sted hvor en kvinne kunne være og føde et barn, ba vitnet døpe det, og forsikret at han ikke skulle komme i fortred om han døpte barnet. Vitnet ga skriftlig tilkjenne at kvinnen ikke skulle bli i sognet.

Amtsforvalter B forklarer: At etter at stevning var gått ut kom degnekonen og sa at da dette barn kom i deres hus, kom der et forseglet brev med 48 rdl, at hennes bror aldri har tilstått å være barnets far. Vitnet har hørt at en prest skal være barnets far, ved en fornem manns datter.

Det forrige vitnets hustru forklarte: At degnekonen hadde sagt å ha vært med barnet i Odense hos hennes bror, og da var presten med, men i røde klær. De forklarte: At degnen hadde sagt at L. i 1749 var i hans hus og avtalte om barnet Petrus Marinus, og hans stesønn Henrich var samtidig hjemme.

s. 230.

Degnen og hustru har sagt til vitnet at Maren i Norge var moren. Degnekonen har og sagt at barnet var av tysk avstamning, og etter tre år skal han til Tyskland igjen. Han var av store folk, og var to øyne lukket skulle han snart få både far og mor. Degnen sa at de hadde fått 48 rdl in Banco. Vitnet er og forevist brev, noen fra Henrich, og noen etter degnefolkets utsagn fra Peter. Kan ikke huske noe særlig av innholdet, annet enn at den gamle mann måtte de ikke la lide nød. Da vitnet spurte dem hvem som var ment, svarte degnefolkene at det var Petrus Marinus, som ikke måtte nevnes annerledes. Om sommeren 1752 kom degnen til vitnet og foreviste ham et dokument, datert fra Norge, hvori var rekvirert hans og hustruens attest om hvem som var far til det hos dem værende barn. Degnen ba da vitnet råde ham hva han skulle gjøre eller svare. Vitnet rådet ham til å ikke svare, siden det da allerede var kjent at de skulle vitne. Kort før jul 1752 kom degnen og hustru kl. 12 om natten til vitnet. De beklaget hva de skulle gjøre, de hadde fått brev fra Peter om å møte ham i Warde den natten. De foreviste vitnet et utkast til en attest, som de sa var fra Peter, og som de skulle gi ham, men vitnet rådet dem til å ikke gi noen attest før de kom i retten. Degnekonen sa at det var hennes brors hånd. Degnen har sagt til vitnet: Han fryktet for at det skulle gå dem ille pga dette barnet. Vitnet svarte at det var ingen fare når de ble ved sannheten.

Dette vitnets hustru forklarte: Sist i 1749 var degnekonen hos vitnet, da det ble sendt bud etter en kone, hos hvem hun avtalte plass for et spebarn som hun forega at det tilhørte en som skulle være amme i Wisløf prestegård. Ellers forklarte hun det samme som sin mann, nemlig at barnet var av tysk avstamming etc, samt at de om natten hadde vært hos dem med brev fra Peter om å møte ham samme natt og gi attest.

Peter var ved retten tilstede og forklarte sine ord, at den gamle mann ikke skulle forstås som annet enn hans svoger B. Degnen, nær 56 år gammel, som for å evitere en vanskelig vei til kirken, og en mengde sjikaner, kunne ha liten lyst i sin alder å forflyttes til et bedre sted og en skikkelig prest,

s. 232

som kunne forstå seg på dyd og et ærbart levnet. Men å mene et barn på 3-4 år under betegnelsen en gammel mann var longissime petitum qvid.

Bodil Stephensdtr vandt: I 1749 leverte degnen B et barn til henne for oppfostring. Barnet het Petrus Marinus. Degnen kom siden tilbake. Vitnet var med barnet til Fyn, og da så hun en som degnekonen kalte sin bror og mente det er den samme som nu er i Oustrup, nemlig Peter. Denne mann ga vitnet en dukat, som degnekonen vekslet og ga henne 4 spdlr for. Samme mann ba vitnet være god mot barnet. Det var en hos ham som hun mente var hans tjener. Peter ga selv dukaten til vitnet.

Niels Jansen forklarte: At da han for et år siden var i O sa degnekonen til vitnet: Hadde de vridd halsen om på barnet da det ble født, så hadde der kun gått en sjel, og den kunne blitt reddet. Nå fryktet hun at der ville gå med flere sjeler. Dette må være nok å fremføre i denne del, og er det viktigste til opplysning. Det øvrige er kun små biting som ikke bidrar mye til saken og for det meste er basert på gjetninger og andres fortellinger, som rykter.

Peter har deretter ført mange av sine husfolk som vitner. De har forklart hvordan hans kone var mer omhyggelig for Hans enn for ham. Det besto i at hun lot gjøre dennes kammer rent når han fikk fremmede, men mannens kun hver lørdag. At hun betalte når Hans skulle ha akevit, men ikke for mannen, At hun lot ham vite når hun ville gå ut, da han gikk etter og de kom hjem sammen. At hun lot hente en pel akevit til seg. En hadde sett mannen sitte og grine, fordi hun ikke oppførte seg som han ville. En annen hadde hørt ham si at han visste hvilken ulykke han måtte trekkes med, d.v.s. konen, og en av pikene forklarte at hun engang kom inn da Hans og Geeske satt tett ved hverandre, dog på hver sin stol, og han hadde lagt sine knær i hennes fang.

For videre å vise hennes tilbøylighet til Hans fremla Peter to brev fra hans kone til ham, datert 6. og 13. april 1751:

s. 234.

Hans har både før og etter din avreise, særlig nå for tiden, vist seg skikkelig, oppriktig og tjenstaktig mot meg. Skulle han noensinne forlange og ha nytte av min attest skulle han være sikret et amtmannskap. Jeg har tilbudt ham logi og mat uten betaling, tviler ikke på din godkjenning av det. Han tenkte å leie hus og ta sin brors kone til seg, noe jeg ikke kunne råde ham til. Jeg har følt meg pliktig til å tenke på om jeg på noen måte kan gjengi hans godhet og umake mot meg i denne tiden. Jeg har ikke kunne finne noe bedre for ham, da han ofte har ønsket å være nær sin morbror og få hans råd. Vær du sikker på at mitt fremste formål i dette er deg. At jeg ikke tidligere har nevnt Henrich (hans andre søstersønn) er ikke fordi jeg har noe imot ham. Han er et skikkelig menneske som jeg holder av. Jeg har stor godhet for dem begge, og jeg tror de likeså for meg.

Det andre brevet: Jeg beklager at mine skal vise seg så uskjønsomme mot deg, da Hans viser seg annerledes mot meg, noe jeg skal gjengi. Derfor har jeg tilbudt ham hus hos oss, tror han flytter inn i neste uke. Jeg hadde ikke tenkt det skulle skje før din retur. Men han må, fordi rådstueskriveren selv har kjøpt hus og skal flytte. (Avskrivers innskudd: Dette må være rådstuskriver Hans Geelmuyden.)

Endelig, siden Henrich, Peters søstersønn i sine forklaringer hadde vunnet en del for Geeske og en del mot sin morbror Peter, fremla denne også Henrichs brev til sine foreldre datert 28. april 1752: Ellers er her en elendig og bedrøvelig tilstand. Hans, som i morbrors fravær ble tatt inn i hans hus, har med min morbrors hustru bedrevet blodskam. Saken har av visse omstendigheter for lang tid siden vært alt for vel bekjent av hennes mann og andre der i huset. Men endelig 10. mars ble denne skammelige sak, d.v.s. deres legemlige omgang vitnefast. Følgelig har de begge etter loven forbrudt deres velferd, ære og liv. Min morbror oppførte seg meget fornuftig og kristelig mot sin falne og nu forførte kone. Han søkte å frelse henne ved å sende henne bort. Ga henne meget med seg og lovet henne mer assistanse så lenge han levde.

s. 236

Hun var og virkelig på flukt, men hennes venners og slette gemytters råd, med øye for det hun hadde med seg, overtalte henne til å komme tilbake. Hennes venner akter å føre saken mot hennes uskyldige mann og betjene seg av hans godhet mot henne som et våpen mot ham. Men jeg håper at de skal bli til skamme. Hans derimot er bortrømt, kanskje til København, for å søke befrielse fra legemlig straff. Herav sees noenlunde sakens sammenheng. Men hvilken bedrøvelse vi hittil har hatt av medynk over henne er ubeskrivelig. Men som nu Hans av en falsk og ugrunnet mistanke, for den kjærlighets skyld jeg har hatt til henne og min elskelige morbror, som han har vært en fiende av (dvs. den siste) holder meg for den første og fornemste årsak til hans ulykke og den skammelige saks oppdagelse, hva gud vet best. For jeg har søkt, endog mot mitt bedre vitende å overtale morbror fra å tro det, av kjærlighet til moster, som har elsket meg, især før Hans kom der i huset, og om jeg enn hadde stræbet å få saken åpenbar så tenker jeg det kunne unnskyldes i betraktning av den kval, hjertesorg og krenkelse morbror måtte lide, som så og måtte dog tie, inntil gud ikke lenger ville ha saken skjult. Som nå blodskjenderen har meg mistenkt og er min fiende, så tviles ikke at han for å bringe meg i fortred vil bruke all sin flid på å få det beviste åpenbaret. Allerkjæreste foreldre gjør all flid og anvend all forstand og forsiktighet til å se både dem selv og meg bevart. Tro ingen, omgås ikke fortrolig med noen i så viktig en sak. De må holde seg dertil: Den som sikter (anklager) skal bevise. La ikke kjære morbror, som har godhet for meg, og som min ulykke vil gjøre vondt, ikke på ny ved mitt fall bli såret, kanske bli sint på meg. Jeg refererer meg til mitt forrige brev. Deres flid skal ikke bli ubelønnet, så vidt jeg kan, og bedre skal skje for ettertiden. Glem ikke å be godt for ham og meg i farlige omstendigheter.

Om dette brev har Henrich uttalt seg i sitt innlegg til retten: Siden hans morbror har funnet for godt å fremvise et brev som han 28. mars 1752 skrev til sine foreldre, så finner han seg tvunget til å opplyse det mørke og uforståelige deri, som mer vedkommer hans morbror enn ham. Den beskyldning han tillegger ham, for å være

s. 238

den som har angitt hans kone, mens han var i København, er usann og tvert imot hans bedre vitende, og hvorfor legger han da ikke frem brevet. Det lastes ham at han fulgte med henne da hun reiste, men utelater at han allerførst foreslo for ham om han ville reise med. Beskylder ham for å ha lagt i søskenseng med henne. Men dette er en stor usannhet. Det har vært hans morbrors forsett lenge før denne tid å frata ham ærlig navn og rykte, noe som var årsaken til at han avsondret seg fra ham. Brevets uttrekk viser hva han kan få folk til å gjøre, dvs. umenneskelige ting.

Har kassert hans foreldres brev til ham, og ønsket likedan at han kunne kassere det han visste. Men å forsverge seg for han morbrors eller noen annens skyld, det gjør han ikke, hva det enn skal medføre. Enhver skjønner hvor uredelig hans foreldre har behandlet ham. Brevet viser hans morbrors egenskaper, når først er sagt som en sannhet at dette brev er skrevet etter hans overtalelse og gjennomlest av ham og L., noe han kan bekrefte med salighets ed.

Siden, 30. mars 1752, måtte han og etter hans morbrors diktat skrive et brev til sine foreldre, gud vet med hvilket hjerte, men sant fornøden, neste postdag å tilbakekalle hva han den gang så vel som tidligere hadde skrevet. At det produserte brev ikke er skrevet av egen drift viser innholdet. For hvordan kunne han vite at hans moster og Hans hadde forbrudt ære og velferd, og at han den gang reiste til København og hva han der skulle gjøre ? Hvordan kunne han lære foreldrene at den som anklager også må bevise, da han neppe hadde sett lovboken. Og hvordan kunne han, som ingenting har, love sine foreldre belønning. De små venner som omtales kunne ikke være andre enn Petrus Marinus, og hvorfor skulle han hilse ham, som han aldri hadde sett. Alt dette viser at brevet er skrevet for hans morbrors berømmelse. Tilstår å ha gått for langt i visse uttrykk om hans moster, men samme må unnskyldes med bakgrunn av at det er skjedd på hans morbrors anmodning. Det er ikke skrevet med tanke på at det skulle komme noen til skade, som det vel heller ikke kan. Har og dessuten i sitt vitnemål nektet alt han har skrevet. Tilstår at han trodde det som de beskyldes for, og hvordan kunne han annet ? Hvordan kunne han ha så slette tanker om sin morbror, og ventet han skulle

s. 240

oppdikte en så skammelig gjerning. Han stilte seg og alt for ærlig an til at han skulle tenke slik. At han har skrevet at han mot bedre vitende har overtalt sin morbror fra å tro saken har han motsagt med sitt eget vitnemål. At han skriver at han av visse årsaker visste, henger sammen med at morbroren fortalte om mistanke, og fortalte ham diverse, også skammelige ting, for å overbevise ham om rigtigheten, slik at disse omstendigheter kom av hans egen fortelling og ikke av noe han selv hadde sett. Han bekrefter altså sitt vitnemål. Det siste av brevet viser hvilke mann hans morbror er. Hadde det vært mindre skam i ham hadde han ikke latt det komme frem i lyset, da han selv best vet hvordan det siste, ellers uforståelige, skal forstås. Det kan ikke nytte her å regne opp slikt, fordi det ikke kan bevises. Vil ellers minne ham om den skammelige sak han ville hatt ham til å gjøre i henseende til Petrus Marinus. Vitner for herrens ansikt, at han ikke for løfters skyld, brøt vennskap med sin morbror. Hans morbror vet selv hvilke løfter han har gitt ham, om han hadde villet gjøre det han ville.

Hans, som den andre hovedpart i saken, søkte å bevise med vitner:

1. I hvilken forvirring han var da han mot all tanke ble underrettet om Peters forehavende.

2. At de av Peter førte vitner var uetterrettelige. Hertil er tatt ut atskillige stevnemål.

Angående første:

Madame F vitnemål: Da Hans lørdag 11. mars kom til dem så han så ille ut at vitnet ble forskrekket. Han ble straks deretter så heftig angrepet på sinn og legeme at han måtte gå til sengs. Han liknet mer en forrykt enn seg selv og måtte i to dager nesten hver time holde sengen. Hun spurte hva som var galt ved ham. Han svarte: At Peter beskylte ham for ulovlig omgang med hans kone og ville føre vitner på det, men det kan han aldri uten at han fører kjøpte vitner, som er lett for ham, og han har nok penger. 12. mars var Poul og snakket med ham, men vitnet vet ikke om hva. Men Hans fortalte deretter hva Poul hadde sagt, at eneste mulighet for ham til å redde sin person

s. 242

var ved å reise uten å nøle, siden stevnemålet skulle ut følgende dag, da han nok ville bli arrestert, samt at Geeske var overtalt til å reise samme natt og at Poul tilbød seg å arrangere hans reise med sukkerskipet. Straks Poul var gått sa Hans at han måtte beslutte å reise, da han som øvrighetsperson umulig kunne tåle den skade å la seg fengsle. Han ble da grepet av styrke til å forsvare saken og sa: Jeg kunne gjerne bli tilstede, men jeg har ikke anledning til å la meg arrestere. Før Poul var hos ham snakket han ikke om noen reise. Han beklaget at Geeske var forledet under tvang, trussel eller lokking til å dra, eller det kunne være av kjedsommelighet for et så fortredelig ekteskap, samt at hans sak derved ble mye verre og fikk anseelse, så vel som at hun derved pådro seg skylden. Han ville reise til København og få denne sak fremstilt for kongen og søke å bli uarrestert. Den siste gang han snakket med vitnet beklaget han med tårer en så ukristelig og grusom omgang, bekreftet sin uskyldighet og sa at han håpet innen 6-7 uker å se dem igjen.

Vitnet madam Karen L. vandt enstemmig med forrige vitne, som var tilstede samtidig med henne og hørte Hans snakke.

Vitnet Dam L. forklarte at søndag 12. og mandag 13. mars snakket med Hans som var så forrykt, angstfull og konsternert som aldri før eller senere har sett ham, og så avmektig at han mens de snakket sammen iblant måtte legge seg på sengen. Forsto årsaken etter at han hadde fortalt å være blitt mistenkt eller beskyldt av Peter for hans hustru, med trussel om å bli arrestert, og at det var en lett sak for dem som hadde forstand og penger å få kjøpt et par falske vitner, for straks å få skilsmissedom til nytt ekteskap. Hørte ikke at Hans på noen måte tilsto handlingene, men sa rett ut at han nok kunne være tilstede for å forsvare seg dersom hans ære ikke led under det ved at han som en øvrighetsperson skulle forkynnes arrest eller ta imot andre grovheter. Da han tok avskjed hørte ham si: At han ønsket sin fiende så stor skrekk eller angst som han da var påført, trøstet seg selv og sa til sin svigersøster at han håpet innen noe tid å se henne igjen.

s. 244.

Elias forklarte: 10. mars om kvelden kom han inn til Hans som satt og spilte kort med noen andre, tok ham i armen og sa at han ville snakke med ham. Da han kom inn på sitt eget kammer sa vitnet: Det var best han trakk seg ut av huset, fortalte hvorfor, men husker ikke ordene. Dette gjorde vitnet etter Peters ordre, og så vidt han husker spurte Hans vitnet om han var gal eller fra seg selv. Vitnet svarte: At Peter hadde snakket med en prokurator og at der ble slet anstalt av. Likevel gikk Hans igjen inn på Peters kammer og satte seg til å spille kort igjen. En stund etter at de sluttet å spille så han at Hans var gått ut, åpnet Peter døren og sa: Gå du bare opp på kammeret ditt. Han så Hans forbauset og hørte ham beklage seg at han den natten ikke kunne være sikker på sitt liv. Hans klær ble 12. mars utlevert til Poul uten at han selv var tilstede, men han pakket først selv.

Pkt. 2: Om vitnene, da i anledning av deres syn og forklaring om små ting, som de skulle ha sett 10. mars mot kvelden, da de lå på loftet, samt om forfatting av deres attester:

Doktor E. Attest om Aanons syn. I dag 20. sept. 1752 var Aanon hos ham og ba ham se på sine øyne og vurdere om han var stærblind. Han kunne ikke nekte ham denne tjenesten. Men som han så forut at han måtte maintenere samme attest, så gjorde han besiktigelsen og prøven dessto nøyere. Beså da ved den klareste dags lys hans øyne og fant ikke den minste skade på dem. Siden prøvde med en bok av middels stil og lot ham lese det langt fra øynene, og det gikk bra. Siden tok en bok med fin stil og lot ham lese boken i hånden, og utstrakte armer. Han leste ganske bra, og bedre enn doktoren selv kunne lese, som dog er vant til de fineste kirurgiske operasjoner, e.gr. med å stikke for stær. Og da doktoren ikke engang kan se så langt som han, og dog kan se fint arbeid, så sluttes at han har ganske gode øyne uten skader.

25. okt. 1752 etter foregående stevning fremsto Aanon for retten for å vise prøve på sitt syn. Han ble forelagt det nye testamente av Waysenhusets opplag, små stil, for å lese det første kapittel av Åpenbaringen. Så vidt retten observerte leste han samme

s. 246

meget stammende, omtrent et kvarter fra seg. Etter prokurator R.s ønske ble han forelagt den Norske Lov for å lese 3. boks 4. kapittel 1. og 2. artikkel. Samme holdt han en halv alen fra seg, men leste deri noe stammende. Ellers sto han like ved et vindu, så dagens lys sto like ned på det han leste.

Hans sa, at nå er med Aanons egen prøve bevist at han er stærblind og har skade på sitt syn. Hans forundret seg derfor over doktorens attest, som nå er bevist å være åpenbart uriktig og upålitelig.

Vitnet Svend Olsen forklarte at da han tjente hos fogden H, var og Aanon der i 4-5 år. Vitnet erfarte da at når han skulle lese skrift holdt han det ved sine øyne, men kan ikke vite sikkert om han er stærblind. Har sett ham både lese og skrive, og da alltid holdt papiret så nær som sagt ovenfor. Han ble tillatt å øve seg på kontoret i å skrive, men var ikke dreven i skriving eller ortografi til noen ferdighet i konsipering, eller forfatte en mening i noen orden, vet ikke han har vært siden i noen situasjon hvor han kunne øve seg.

Hans ba at Aanon nå måtte pålegges den andre prøve, og vise sin ferdighet i skrivekunsten, da han ville gi ham en fortelling som av Aanon i pennen kunne forfattes. (Her følger en historie til bruk i retten.)

s. 248.

Etter påstand fra Hans satt retten opp 7 linjer, contentum av den tilførte historie for Aanon, for å sette den i skikkelig kort eller lang stil, som han syntes. Men Aanon svarte: Han forstår det ikke, eller begriper det, men retten 4-5 ganger ba ham sette disse 7 linjer i stil, men han unnskyldte seg med at han ikke kunne sette dem annerledes enn de var skrevne for ham. Prokurator R ba om at retten ville forevise Aanon noen skrifter og forsøke om han ikke kan lese disse. Ingen fornuftig kan forundre seg over at Aanon, som en simpel person, som kun er vant til å skrive likefrem i enfoldighet, har erklært seg ute av stand til å prestere det forlangte. Han ba ham spurt om han ikke tilstår ennu både å ha skrevet og oppsatt sin skriftlige forklaring. Deretter ble han forevist et skrift, vel stort skrevet. Samme leste han meget langsomt og meget stammende, men helt nær ansiktet. For øvrig vedblir han at han selv har både oppsatt og skrevet hans avlagte forklaring. Deretter skrev han de syv nevnte linjer, men prokurator R. dikterte dem til ham.

Retten forela Lars den svenske lovbok og ba ham fra denne å oversette fra noen utvalgte avsnitt (gjengitt i teksten, deretter gjengitt Lars A. sin oversettelse, noe svenskpreget).

Deretter gjorde aktor 20. mai 1754 slik påstand: Her er to vitner på hendelsene, og 3 andre til bekreftelse, item begges unnvikelse og Hans sin egenskrevne bekjennelse. Men deres fakta blir heftet på Peters eget ansvar, og Hans forsvarer seg med forvillelse, derfor står i hovedsak disse forsvarsgrunner på rimelighet, helst begge oppførte seg sær vise og fornuftige folk. Hertil kan sies eller føyes at ingen blodskam kan være gjort, om enn begge vitners utsagn står fast, siden derav ikke mer kan utdras enn de beskyldtes utilbørlige, utuktige og løsaktige omgang, som de ikke dømmes på livet, om enn Hans hadde vært Peters fullsøstersønn, men straffen måtte bli på formue og fengsel. Kan ikke konsipere seg annet begrep herom (sub posito vitnenes pålitelighet) enn at begge anklagete har hatt utilbørlig omgang med hverandre,

s. 252

som bør straffes på kroppen eller formue, inngir således saken til doms og påstår for arbeidet 200 rdl av det beslaglagte bo.

Hans og Geeske gjorde påstand om frifinnelse og satisfactions erholdelse.

Etter at saken var pådømt ved bytinget har prokurator R fått ordre fra stiftbefalingsmannen om å innstevne saken til rådstuen, og følgende: At da der under saken er sagt at saken kan bli bedre opplyst om retten ble satt på åstedet. Og da dommen viser at stærblindhet kan være en av grunnene til at Aanons vitne er ansett uetterrettelig. Derfor skal han søke å få retten på stedet til å søke et slikt opplyst og derved slik tid som gjerningen skal være begått. Datert 3. april 1755.

26. april er tatt ut stevning til gransking, som skjedde 3. mai. Lars gjorde først anvisning inne i kammeret på det hull hvor han skal ha sett hendingene. Hullet var synlig i det vestre hjørne tett ved carnissen, og syntes så stort at man kunne stikke en stor tommelfinger gjennom. Det var skåret gjennom lerretet som loftet var trukket med. Det andre vitnet Aanon anviste det andre hullet som han skulle ha sett gjerningen gjennom. Hullet var skåret avlangt, omtrent halvannen tomme langt og en halv finger bredt, som var skåret for lenge siden. Retten gikk på loftet og så på stedet hvor vitnene forklarte at de lå. Der var en ganske smal avdeling på det øverste loft, i den vestre ende av huset, ganske lavt under sperrene, at man med møye kunne krype hen under til det sted hvor hullene finnes. Bredden var så rommelig at to personer nok kunne ligge der, og enhver kunne se gjennom hullene, uhindret av den andre, dog kunne ingen reise seg, med mindre han først krøp tilbake. Hullene var slik innrettet: Det øverste loft var brukket opp, og i det nederst loft nest trekket var utskåret på skrått et hull som en håndsbredd, og var innrettet slik at man med et øye kunne se vist dergjennom. Nederst til trekket var

s. 254

hullene større enn de som er nede i kammeret, og lagretten bemerket at sist beskrevne hull var bedre i situasjonen å se gjennom, enn hullet i hjørnet.

På aktors spørsmål svarte lagretten: At de vel når de først kom til hullene kunne se ned med begge øyne, men når de nøye ville betrakte det som skjedde i kammeret måtte de se med et øye.

Deretter krevde aktor at først Lars i noen av lagrettemennens nærvær måtte begi seg til hjørnehullet som han har fortalt om, og i deres nærvær svare på spørsmål. Han bega seg derpå med to av retten på loftet og ble spurt om han kunne se de nedenværende. Han svarte ja. Aktor gikk til B som sto ved døren og tok ham over skuldrene. Da svarte han at aktor tok B om livet. En av lagretten sto et stykke fra døren. Lars ble spurt om hvilke klær han hadde på. Han fortalte det, men kunne ikke se hva han hadde på hodet før han gikk et par skritt fra veggen, da han sa parykk som var riktig.

Aanon gikk på loftet og la seg ved det andre hullet, som var omtrent halvannen alen fra det andre, i nærvær av to menn. R tok en del penger i hånden og viste til retten. Vitnet svarte at han så en del penger i Rs hånd, nemlig en 8 skilling lengst oppe ved tommelfingeren og en del 2 skillinger og annen mynt, dog observerte retten at der bl.a. var ort. R satt seg ved bordet og holdt et ortstykke i været. Vitnet svarte at R hadde en mynt i hånden, enten en ort eller en tiskilling. Hans leverte en av lagretten en korketrekker. Vitnet svarte at han så en ting i hånden, men kunne ikke si hva det var. Det øvrige som ble gjort var uten betydning.

10. mai 1755 ga Peter R. fullmakt til å påanke bytingsdommen, og derpå 5. juni ble tatt ut stevning, hvori han klagelig andrar hvordan han ved den avsagte bytingsom finner seg høylig fornærmet, ikke bare i at byfogden urettelig har trenert

s. 256

saken i nesten 2 år, til stor omkostning og redusert velferd for ham, saasom desformedelst i konsistorieretten fra tid til annen har skjedd utsettelse, og dessuten på andre måter ser seg fornærmet.

31. juli gjør aktor påstand over Hans og Geeske, at de skulle straffes etter Norske lovs 6. boks 13. kap., 14. art., og deres boslodd hjemfalle til kongen. Byfogd og lagretten og forrige aktor bør ilegges mulkt.

Det ble gitt innlegg fra Geeske, Hans, byfogden, Peters forrige aktor, vitnenes og Henrichs side. Saken ble deretter pådømt i Rådstuen og Ober-Hofretten, og innstevnet til Høyeste rett, da jeg som utnevnt forsvar for Geeske fremførte følgende:

Stormektigste allernådigste arvekonge og herre ! For all den møye en advokat har i sitt embete, for alle de fiender som han ofte får ved å si sasnnhet, så har han den ubetalelige fornøyelse, den sinns og sjels sanne glede, at han undertiden kan bli et middel til sin nestes livs og velferds vedlikeholdelse. Således vil alle advokater som tenker godt og føler menneskeligheten, heri finne lindring i deres ellers fortredelige forretninger. Men di i særdeleshet som nyter den nåde, ære og lykke å fremtre for deres kongelige majestets egen rettferdige domstol, forut forvisset om at hva enten saken går med eller mot dem, vil visdom, sannhet, rimelighet og rettferdighet utgjøre dommen. Jeg møter i dag for deres kongelige majestets allernådigste høyesterett, bebyrdet med de aller-ømmeste følelser av min ulykksalige nestes og medundersåtters nød. Deres kgl. Majestet har hørt dokumentene og bevisene i saken. De er de som taler best. Dog, deres kgl. Maj. Har befalt meg å tale, og hvor venter jeg ikke lett å kunne oppfylle denne min allerunderdanigste plikt, da jeg mener saken selv taler for henne, og da der er forut her så vel talt i saken. Det spørsmål, som msr. Anchersen, som defensor for Hans har fremsatt og opplyst, nemlig at om endog det var slik som vitnene har sagt,

s. 258

ble det dog ingen livløs gjerning, slik som oberhofretten har dømt, er for deres kgl. Maj av ham således opplyst, at meg er blitt ganske og aldeles fratatt anledning til å kunne legge til noe. Må derfor bare huske, at jeg i et og alt henholder meg til hva han i dette tilfellet har fremført, skjønt jeg som ham allerunderdanigst formener at det er kun til overflødighet.

Jeg kunne vel likeledes i adskillige andre poster under saken henholde meg til det som er fremført. Men på det at det ikke skal synes som om jeg (overbevist om at intet ble glemt av den som talte før meg) ikke hadde bekymret meg om samme. Dernest da der er forskjell på personene, deres stand og de med dem innløpne omstendigheter, så ville deres kgl. Maj. ikke unådig ta det opp, når noe imellom innløper, som under Hans sitt forsvar er forebrakt.

Persons anseelse, hvor der skal dømmes etter loven, ved man ikke bør finne sted. Man gjør ikke kjønnet noen ære eller skaffer det frelse for domstolen, når man påroper seg at det er et svakt fruentimmer. Deres sjæler har intet forskjellig fra mennenes, i å utøve dyder og begå laster, i klokskap og dumhet, i mot og feighet: Al menneskets slekt bor på den ganske jords kreds av et blod. Men personers foregående oppførsel og gjerninger omennskjønt de kke vedkommer den sak som er til doms, mener jeg enn og i anledning av loven er tillatelig å ta under betraktning. Derfor ber jeg allerunderdanigst deres kongelige majestet ville tillate meg å gi en beskrivelse over min prinsipalinne.

Hun er født av hederlige folk, og vel oppdratt. Skjønnhet er ikke falt i hennes lodd (så vidt meg er berettet). Hun har vært en lydig og kjær datter i sine foreldres hus. En uberyktet både jomfru og siden hustru i den ganske stad. En huslig, påpasselig og vindskipelig kone, som ved sine henders gjerninger, sin handel og tilfalte arv har opphold sin mann og hus. En tålmodig kone, som ikke har søkt å prostituere sin mann, skjønt overbevist om hans utillatelige elskov. Kort å melde: Hun er en velgjørerinne mot den, som nu vil være hennes morder.

Det jeg her har anført grunner seg på vitnenes forklaring: Hennes man har søkt å beskjemme henne, med å føre vitner over

s. 260

hennes oppførsel forhen; Men hva er det ikke latterlig og vemmelig tøv, ved hvilket han gjør sin svertete sak sortere.

Hun beskyldes for løgn: Fordi hun sa til vitnet at hun hadde kjøpt melk for flere penger enn så var, men det var ikke hennes mann som spurte om dette. Er en matmor pliktig til å gjøre regnskap overfor sin pike ? Hun visste ikke hva klokken var da hun kom hjem: Hun var jo ikke gitt ham til urverk, men til kone.

Hun var knapp: Men hva besto det i ? Hun ville ikke la husfolkene stikke av med alle ting. Hun holdt ingen rendekierlinger, dog må vitnene tilstå at de fikk det nødvendige, og de kunne ta smør og brød når de ville.

Hun var noen ganger sur og bitter mot ham: Er det sant, så har han vist fortjent det. En kone, som har ansvar for husholdningen, som alene skal trekkes med grove og uskjønnsomme tjenestefolk, kan ikke alltid være munter når mannen kommer hjem fra sine forlystelser.

Hun var ofte ute om natten: Ja noen ganger. Men hvor var hun ? Hos hennes egen slekt, hos hennes foreldre. Hun som en kjærlig datter våket over sin syke mor, som først døde i desember 1751.

Hun var tilbøyelig til drikk: Derom kan ingen si noe. Han foreskrev henne jo selv vin, han nødet hennes selv med akevit, ja om en kone ved en bryllupsferd hadde fått et glass vin som har gjort en usedvanlig kulør, så er det just et bevis på at hun ikke er henfallen til drikk, for ellers gjorde det ikke den virkning. At der er blitt hentet akevit, som hun har betalt, er malitieux å hentyde henne til fylleri; For som hun var en god matmor og Hans hadde allting fritt var det ingenting å si på det. Dessuten tar man seg ikke i akt for at hun drev handel med kinesiske og ostindiske varer, og solgte samme til skippere; hvor det på slike steder alltid er skikken å skjenke de kjøpende.

Hun er selvrådig: Når et vitne skal gjøre sin forklaring sies det: Ja gud bedre dessverre. Men når det spørres hva det besto i svarer vitnet: At hun ikke rådførte seg med ham. I hans forretninger som mann behøvde han det ikke. For denne prosess viser at han er spissfindig og ikke behøver noe råd. I hennes forretninger

s. 262.

som kone behøvde hun det ikke. Hvilken kone gjør sin mann til rådmann i kjøkkenet, når han har et viktigere embete i byen.

Disse er de beskyldningene som er gjort mot henne. Men det er særdeles, at han aldri har spurt eller dristet seg til å sikte henne for ukyskhet (når jeg unntar beskyldningen mot henne for utuktig omgang med hans søstersønn). Et fruentimmer som kunne overtale seg til så nær en forbindelse med sin manns slekt, som var intet barn men da 40-50 år gammel, som omgikk så mange mennesker ved sin handel, som rådde for sitt hus, som selv hadde penger, som tidligere ved mange anledninger ofte var alene, som bodde i en by hvor mange slags folk og fremmede hadde anledning til å snakke med henne, skulle etter så mange års velført levnet med et falle på denne gjerning, synes ikke trolig. Ja, det som bestyrker meg i denne mening er den villighet hun viste mot sin mann for å skaffe ham en livsarving. Dette må være nok til å gi en ide om henne. Hva de øvrige beskyldninger angår, da, som de hører under hovedsaken, skal jeg gjendrive dem der i deres orden.

Hva nå Peter angår, da ses hans karakter i tre hovedting:

  1. Utenfor hans ekteskap.
  2. I hans ekteskap.
  3. I denne sak.
  1. Utenfor hans ekteskap. Handelen med det fingerte moratorium er ikke bevis på rettsindighet: Det er blitt sagt og sies, at dette ikke vedkommer denne sak. Jeg tilstår det og at det utfordrer en separat aksjon, men det utmerker mannens ånd, og hva han er i stand til å kunne intrigere: Her i Høyesteretts skranker er det blitt betitlet med navnet skierts, altså tilståes gjerningen. Peter kalte det selv en stats-strek: Men det er ingen skierts, det viser følgene: For den som ikke unnlater å misbruke sin konges hellige navn til å hjelpe andre, som han er forbunden, hva skierts og streker kan man ikke forhåpe av ham når han selv er i knipe eller vil ha sine forsetter iverksatt.
  1. I hans ekteskap. Hans fortrolige omgang med Maren på loftet, i forstuen og det hemmelige Mag, derom har vitner gitt forklaring. Disse vitner er usvekket og det er aldri gjort protest mot dem. Ja denne omgang bestyrkes

s. 264.

videre med det forunderlige barn, Petrus Marinus, hvis dåpenavn er meget lærd sammenstøpt.

Qvam bene conveniunt & in una fede morantur Petrus & Maren.

Jeg er sikker på at alle som hører i ettertid denne historie ikke vil ha vanskelig for å gjette hvem som er far og mor. Dog er saken så underlig sammensatt at uten dokumenter og tingsvitner måtte man tro at det var oppdiktet av et vittig hode. Her sies at dette heller ikke vedkommer saken, men til det svarer jeg at det ikke er påstått. Men den viser årsak til denne skammelige saken, og hvilke intriger som er brukt i den første, som har vært så mektige at man finner åpenbart uriktige vitnemål, som blant annet kan sees av at Peters søster, som hadde barnet med seg til Odense, blant annet vitner som sin mann, at de tidligere fikk for barnets underholdning i tre år sendt 16 rdl banko-sedler for hvert år, til sammen 48 rdl i banko-sedler. Den attest som Peter sendte dem for at de skulle underskrive da de skulle vitne, og hvorom de rådførte seg om hva de skulle gjøre, samt hans søsters erklæring om at det hadde vært bedre om de hadde dreiet halsen om på barnet enn at flere sjeler skulle forderves, m.m., det viser hvordan den ene ugudelighet har rakt den andre hånden i denne sak. Jeg skal ikke driste meg til å oppholde Høyesterett med gjentakelser av det som allerede er hørt til opplysning av saken. Deres kgl. Maj. Har hørt bevisene, og de fjerner all tvil om sakens sannhet.

Hans forhold mot henne sa han kastet en medalje mot hennes hode skal nå gjøres til skierts (spøk). Men det er ingen måte å gi sin kone gaver på. At han selv, da det lykkedes ham, for å sette sminke på sitt forhold, måtte si: Gud bevare oss kone, ramte jeg deg. Men om den hadde gjort den ønskete virkning var det vel blitt til en våde-gjerning, som ikke hadde kostet så mye som denne prosess, og dog likevel hatt samme tilsiktede virkning, nemlig skilsmisse.

Hvilken mistanke rammer ham ikke, når han i trappen gir henne en drikk som har virkning at den sammensnerpet munnen og gjorde hennes tenner løse. Hvilket hastverk gjorde det nødvendig å by henne drikken i trappen: Det sies nå at det var en egge-sopken. Når han nøder på henne sopkens, hvorfor klager han da over at hun drikker. Men virkningen viser annerledes hva det har vært: Skadelige ting; Skjevann eller annet av samme sort, som har den virkning at den sammensnerper munnen og løsner tennene, og når den svelges forårsaker døden. Slikt kan jeg med så mye mer sikkerhet si, som her for Høyesterett for noen år siden ble pådømt en sak hvor en handlanger hadde forgiftet en gibser på Borreby med en slik dose som hadde sammensnerpet munnen, løsnet tennene, og da han fikk den i seg forvoldte gibserens død. Her er vel kun hennes egen fortelling, men vitner på at hun straks og før denne sak begynte, har beklaget seg. Blant disse vitner er Peters egen søstersønn Henrich, som forklarer at hun hadde fortalt ham, før denne saken kom opp, om hendelsen med giften. Faktum tilstås når det sies at det var en egge-sopken. (Merknad fra internet: Ægge-sopken, en. d. s. s. -snaps beg. Den almindelige bekiendte Egge-Sopken, der bestaaer af Eggeblommer, stødt Sukker og fransk Brændeviin eller Rom.)

  1. Hans oppførsel i denne sak. Denne må ansees:
  1. Hvordan den var før og på den 10. mars 1752, til hun reiste.
  2. Fra hennes reise og til hun kom tilbake.
  3. Fra denne tid og til dato.

Angående det første, da om det er sant som vitnene har sagt, så er ved ham en uutslettelig klik:

Etter mine ringe tanker er det vel ikke helt i overensstemmelse med kjærligheten i Jesu Christi lærdom at en mann dreper sin hustru om han fant henne i hore-seng, da alle forseelser som ikke rører det alminnelige bør tilgis. Men da vor lov befrir den for straff som er så uheldig, så ynker jeg den som har benyttet seg av denne tillatelse. Men når en mann søker å forlede sin kone til utukt for at han kan finne anledning til å bli skilt fra henne, så må jeg tilstå at jeg ikke bare anser ham for like straffskyldig som hun, men enda mer.

Av det som tidligere er hørt er det klart at Peter hadde godhet for en annen. Det var altså besluttet at hun, Geeske, ikke lenger skulle være til hinder. Han finner det beste middel til å fange en dydig kone som elsker sin mann; Han foreslår for henne hvor inderlig han ønsket barn med henne, men at skylden var hennes: Ingen hore ønsker seg barn, hun søker kun

s. 268

å styre sine lyster og har avsky for de smerter og uleiligheter som barnefødsel og oppdragelsen medfører. En ærlig kone som kjenner sine plikter, gleder seg over å kunne ytterligere binde seg til sin ektefelle med dette kjærlighets pant og bånd. Slik var min prinsipalinne, hun finnes villig til å adlyde ham, hun tar en kur som skal skaffe henne livsfrukt, uten å vite at den sikter på å bidra til hennes død.

Den diett han foreskrev henne viser også hans intensjon. Etter det som finnes i dokumentene var den slik:

Resept:

Noen dagers god mosjon med å kjøre og gå med Hans.

Avholdenhet fra din mann.

Søt vin.

Noen dager inne på ditt kammer, uten å komme ut i frisk luft.

Det første skulle ha to virkninger: Først at det skulle bli stor fortrolighet mellom henne og søstersønnen. Deretter, om det ikke gikk, så skulle hun føres i by-rykte når det som hullene var laget for ble iverksatt. Dersom der ble fortrolighet mellom disse to, så øket den ved andre punkt. Virkningen av søt vin som medisin, og når den hadde den ønskete virkning, så var det siste nødvendig for at en bestemt sted kunne overvåkes, da forelskede ikke lar tredjemann vite om deres sammenkomst.

Jeg tilstår aldri at hun deretter har bedrevet noe utillatelig, men jeg setter kun for et øyeblikk, om det var skjedd, hvor høyst-straffverdig hans oppførsel er: Han unnser seg heller ikke fra å si at han hadde gjort det just for å fange henne; Men hvilken ærlig mann tillater blodskam (som han selv kaller det) for å bli skilt fra sin kone.

Jeg vil ikke her si noe om hans oppførsel med vitnene, hennes fangefogder, og deres forestillinger til henne, samt hennes bortreise, det skal jeg allerunderdanigst senere fremlegge når jeg tilbakeviser de grunner som hun er dømt på, og de beskyldninger, som under hovedsaken er gjort mot henne; Men for å vise hans karakter fordres dette; Hans oppførsel mot henne 10. mars og da hun skulle reise.

Heller rent ugudelig enn hyklersk, har engang en stor lærer sagt: Den regel har og en

s. 270

komedieskriver iakttatt i komedien: Den ugudelige, for etter at han forestilles å ha bedrevet atskillige ugudeligheter, så forfaller han til sist til hykleri, slik ser man det også her.

Med hvilket hjertelag gir han henne det kyss, før han går ut, og vet allerede at samtidig lurer to som skal gjøre henne ulykkelig på livstid, om ikke skille henne fra livet. Ektemannens gråt da hun pakket vil jeg gjerne tilstå kunne komme fra hjertet, men der er to slag gråt, en som kommer av sorg, og en annen som kommer av glede; Sorg over gjerningen kunne denne ikke være, for den visste han jo på forhånd skulle skje, og dersom han ikke hadde visst det måtte han bristet i gråt tidligere da han kom i erfaring om denne hendelsen. Av samme beskaffenhet er besvimelsen, for den synes å ha skjedd når han ville ha den. En mann med tendens til besvimelse ville uten tvil få den når han ble forebrakt sin kones utroskap, dersom han elsket henne.

Men hvor vemmelig er ikke hans uttrykk, skjønt de er krydret med trøst av de allerbeste talemåter. Han sier: Synden er ikke større enn at den kan tilgis. Lær bare å kjenne din frelser, i hans erkjennelse kan synden raskt tilgis. Da hun derpå ber ham å la henne bli hos seg, svarer ham: Be meg ikke om det, det skjer ikke.

Det hadde vært bedre for ham om han hadde utelatt frelseren og kun holdt seg til Norske Lov. Men når han er så åndelig, og som frelserens disippel vil preke syndenes forlatelse for andre, så skal han følge hans bud, og hva dette er, an han bl.a. lese hos Matteus, 18. kap, fra 21. vers til enden, hvor han også vil finne frelserens dom. Det er da sammen med annet, hykleri i høyeste grad både for Gud og menneskene.

Den bevegete avskjed da de skiltes, som er fortalt om, hadde nær ikke fått virkning, pga kyss, favntak, trykken mot brystet, og atskillige kjærlige ord som ble vekslet mellom dem, hva tilkjennegir det annet enn den ytterste falskhet. Alle disse handlinger bør jo ha utspring i et kjærlig hjerte, som har tilgitt forseelser og følgene av forseelser, som

s. 272

er straffen, her skilsmisse. Hvor kontradiktorisk er det ikke å oppføre seg slik for en skilsmisse som man selv kan hindre. Hva ville man dømme om den mann som gikk inn til sin døende kone, når man hørte ham beklage skilsmissen, kysse henne, takke henne for hennes omhyggelighet, og når det var slutt, da avslutte med disse ord: Så dø nå kone, annet enn at det var ren falskhet alt han tidligere hadde sagt. Falskhet er en avskyelig last. Da hun nå endelig skal bort, så lyser han herrens velsignelse over hennes, som over forbrytere før de skal henrettes. Da hun kommer ut på gaten kaster ham fingerkyss etter henne, og da hun har glemt sin reisehette, så kysser han den først, før han gir den fra seg; Hva er dette annet enn hykleri og falskhet.

Skjønt jeg ikke har lest gjennom denne sak uten å bli beveget av medynk, så kan jeg ikke nekte for at i denne tragedien er også noe komikk: For når jeg forestiller meg Peter ta avskjed med sin kone, kaste kyss etter henne og kysse hennes reisehette, så mener jeg han spiller samme rolle som tjeneren i komedien, som etter å ha avpillet ågerkarlen, tar vennlig avskjed med ham, kaster kyss til ham og ber ham å beskytte seg mot den luften, som er kald også i juni måned.

Andre punkt: Hans oppførsel etter at hun var reist: Da viser brevet av 15. mars, dersom det da er skrevet til hans venner i Amsterdam, likeledes hykleri og misbruk av guds navn. Hvorfor måtte hun ikke få lese vitnestevningen da hun underskrev den i sin arrest i mannens hus ? Hvorfor skulle hun fraskrive seg lovdag og allting måtte skje i hastverk ? Bare fordi han ville lure seg til en dom ved konsistorium, til skilsmisse og nytt ekteskap. Derfor beklager han seg for retten over at denne sak var utsatt, at han ikke kunne få dom ved konsistorio til skilsmisse og nytt ekteskap, som stevningen inneholdt. Hvorfor skal Hans påtegne stevningen under 13. mars, da det dog skjedde den 16. ? Hva er Hans sin erklæring til stiftamtmannen, som Peder hadde i sin verge, og som jeg senere skal underdanigst omtale, sammen med den i hennes fravær skrevne rekvisisjon, og endelig vitneføringen, annet enn mistenkelig og listig.

Tredje punkt: Hans oppførsel da hun var kommet tilbake, viser også hans sinnelag. Han

s. 274

overtaler sin søstersønn til å skrive brevet til foreldrene for at han skulle ha noe å tvinge ham med, og gjøre hans vitnemål, som han fryktet skulle være sannferdig, uetterrettelig. Han søker videre å prostituere sin hustru, skjønt i slike ting som absolutt ikke kan styrke hans sak, men gir tilkjenne at hans vitner som han hadde hastet med, ikke dugde. Endelig etter at han hadde fått saken i rettsvesenets hender, og han selv tvilte på om utfallet ville bli til hans beste, så reiser han bort.

At dette er sant viser den erklæring som er hørt er gjort for Ober-Hof-Retten. Vel har jeg nå her ifald de fremlagte brev er skrevne av ham, fornemmet at han først i 1759 oppholdt seg i Jever, senere i Ballenstad. Men hvor er han nå ? En reell frykt må uten tvil holde ham tilbake. Dette mener jeg å være nok, for det første til å kjenne mannen og hans tale.

Min motpart gjør meg urett når han beskylder meg for å behandle personalia med hårdhet og uten grunn. Jeg tar saken som den er: Det er ingen prosess om adkomst, gods og gjeld, men om personers handlinger, derfor må jeg vise hvordan personene er, og deres egenskaper, som senere skal gi et lys i hovedsaken: Jeg fremfører intet uten at det finnes i dokumentene, og hvorav jeg igjen drar tilforlatelige slutninger.

Jeg har aldri medgitt overfor min motpart at min prinsipalinne hadde del i de beskyldninger som gjøres mot henne: Jeg har kun sagt at om det enn var så, så stinker saken på Peters side. I dette tilfellet spør man meg:

1. Hva skulle en mann gjøre som fant sin kone i åpenbar hor med sin søstersønn ? Skal han beholde henne, og er det noe ulovlig i at han søker skilsmisse og nytt ekteskap ?

2. Hvordan skal han få skilsmissedom uten å tilkjennegi den personen som hun har drevet hor med ? 3. Kunne da en mann og morbror oppføre seg bedre mot sin kone og søstersønn, da han ser at han ikke kan beholde sin hustru, og han ser ved saksføringen at hun og hennes bolere må bøte med deres liv, enn at han ikke bare bevarer samme (livet), men også setter henne i stand til å kunne ha sitt opphold et annet sted ?

Til dette svarer jeg: Dersom Peter av en hendelse var kommet over denne gjerning: Dersom årsaken til skilsmissen oppsto fra avsky for en troløs person som han aldri, heller ikke for sin samvittighets

s. 276

skyld, kunne leve med som mann og kone og han visste at han ikke kunne leve avholdende, så hadde han gjort en edelmodig gjerning, skjønt han først burde undersøkt om det var blodskam, for ellers var saken ikke så farlig som han har innbildt folk. Men da all hans adferd kommer fra en uren kilde, da han selv tidligere har planlagt det, da han ønsker denne onde handling for å få skilsmisse, da han søker mest mulig å fremme denne handling. Hertil kommer at når han hadde hatt den minste mistanke til sin hustru burde han advart henne, og det sto i hans makt å skille seg av med sin søstersønn når han merket en altfor fri omgang med hans kone. Ingen innbiller folk som har lært å kjenne forelskete personer, og som selv utøver kunsten, at de jo kan merke det minste, selv øyekast, og mye mer en så stor godhet i daglig omgang som er vitnet om at hun viste mot Hans. Men aldri har han visst det, så har han jo vært ruffere mot sin egen hustru, inntil han kunne fange henne og slik oppnå sitt formål: Da kan vel aldri noen som elsker dyd holde ham det til gode. Jeg vil hermed forlate dette, som bare er anført til overflødighet, da jeg fremdeles erklærer at jeg med alt dette ikke kan bekrefte beskyldningene, som jeg nå allerunderdanigst skal vise.

For å komme til hovedaken, så er spørsmålet: Om Geeske har bedrevet hor med Hans. (Blodskam er det vist at det aldri vil bli.)

Ober-Hof-retten har lagt til grunn Lars og Aanon sine vitnemål og styrket samme med de pågjeldenes unnvikelse og tilståelse. Her i Høyesterett har aktor lagt en antatt styrke til, nemlig: Hennes foregående mistenkelige omgang med Hans. Det er som om Overhofretten ikke har hatt den beste tillit til vitnene, derfor har den tatt de to andre omstendighetene til hjelp, noe som ikke var nødvendig da all sannhet skal bekreftes av to vitner, og aktor har innsett at det ikke var nok, derfor har han her tillagt den tredje. Jeg burde derfor anse disse tre argumenter som skanser utenfor en festning: Skansene må inntas før festningen kan overmannes, eller som støtter til en gammel bygning som uten støttene ville falle ned. Da det vil ikke være mulig i denne sak uten mange gjentakelser, må jeg gi meg til å

s. 278

gjennomgå de to vitners avlagte vitnemål, og når jeg allerunderdanigst har vist hvor lite jeg mener man kan feste tillit til samme, da til de andre tre beviser.

Deres kgl. Maj.s lov bygger på Guds lov. Det er da intet under at deres Maj.s lov inneholder så mye visdom, billighet og rettferdighet, at misunnelse selv har vært tvunget offentlig for alle nasjoner å rose den, for ikke aldeles å blotstille sin egen skam. Det heter i Guds lov ved Mose: Etter to vitners eller tre vitners munn skal den dødes, som er skyldig til å dø. Norske lov sier i dens 1. boks 13. kap. 1. artikkel: Vitne er ikke mindre enn to overensstemmende personer, og i en ting. At denne overensstemmelse har vært på det nøyeste iakttatt hos jødene, sees av Susannes historie. Jeg vet vel, at boken hvor den fortelles ikke er opptatt blant de kanoniske, dog kan ikke det forkastes som angående rettergangsmåten og de jødiske skikker er overens med Mose lov, som ble overholdt da folket var i Babylon. Her var 2 vitner, to arrige skalke, begge vandt at de hadde sett Susanna ha legemlig omgang med en ungkar, men da de ble fraskilte og den ene sa at gjerningen var skjedd under et mastixtre, den andre under en eik, ble deres vitnemål ansett for løgn. Sikkert er det at det kreves mye før man kan få de to vitner dømt og straffet som falske vitner etter loven, men loven har foruten falske vitner andre som ikke skal stå til troende.

Lovens 1. boks 13. kap., 16., 17., 18., 19. og 20. artikler viser hvilke vitner som ikke skal ansees eller gjelde: 1. Villige vitner, som tyende. 2. Blant villige vitner, de som selv har vært med i handlingen som de skulle vitne om. 3. Den som er forvunden for noen uærlig sak. 4. Den som finnes ustadig i sitt vitne, og nu sier et nu et annet.

Samme kapitels 6. artikkel lyder: Ingen må på tinget etter skriflig seddel vitne, uten han det selv har skrevet, og selv leser det for retten.

s. 280

Uten å driste meg til å forklare deres kgl. Maj.s lov, tillates det meg allernådigst å fremføre mine allerunderdanigste tanker, som jeg har hatt om disse ord: Uten han det selv har skrevet, om derunder også må forstås forfattet, konsipert. Jeg styrkes i disse mine tanker av følgende:

  1. Loven har ved denne besluting ønsket å hindre alt samarbeid mellom parter og vitner, samt påvirkning av den enfoldige. Når nå parten hadde tillatelse til å konsipere og vitnet skrev etter dette, enten det skjedde etter skriftlig eller muntlig tilsigelse, så oppfylles ikke denne hensikt.
  1. Finner jeg i loven selv denne forklaring, at under ordet skrevet forstås forfattet. Lovens 6. boks 21. kapitel 8. artikkel sier: Overbevises noen å ha skrevet eller oppsatt skandskrifter og pasqviller. Her tas ordet skrevet i to betydninger: Først om den som har skrevet: Det er forfattet uten å ha oppslått det, og den som har skrevet det ut etter et rullerende eksemplar, som ingen vet hvor kommer fra, men har oppslått samme.

Samme forståelse av ordet skrevet finnes også i lovens 1. boks 26. kap. 4. art. når det heter om supplikasjoner: Kan supplikanten ikke lese eller skrive, da står den til rette derfor som har skrevet det, med mindre han kan bevise å ikke ha skrevet noe utenom det som av ham har vært krevet.

Man sier derfor i alminnelighet: Han har skrevet en bok, skrevet et vers, som alt forstås som: Han har forfattet.

Hvorfor jeg har brukt tid på dette ord skal jeg senere underdanigst vise.

Den 7. artikkel lyder: Blir noen tilskrevet å vitne i noen sak, og dommeren ber ham avlegge ed for å vitne sannhet i saken, da bør han vitne med sin ed alt hva ham er sant.

Konferert med 8. art., som sier: Dommeren skal fremkalle dem som skal avlegge vitnemål, og de skulle sverge med

s. 282

opprekte fingre at de ville si sannhet, og intet skjule. Og deretter. Når saken angår folks ære, liv og velferd skal de hver for seg alene innkalles og forhøres.

Den 9. artikkel sier: Finnes noen å vitne åpenbar løgn av fri vilje og fullt forsett, så man kan vite at han vitnet løgn, da skal han straffes.

Man behøver ikke alltid å overbevise vitners løgnaktighet med andres vitnemål. For ofte ligger overbevisningen i deres eget. Når et vitne vitner om urimelige ting, så er han en løgner. Når han under sin ed forklarer om sin person i et betydelig punkt som ikke kunne være feiltakelse, og det siden med annet bevis finnes annerledes, er han også løgner.

Mange mener at man ikke skal ta det så nøye med vitners forklaringer. Jeg må tilstå at i visse saker er det mulig. Men hvor jeg etter de to vitners utsagn skal dømmes fra ære, liv og velferd, da skal og vitnene være således, både av personlige egenskaper, og i deres vitnemåls innhold, at aldeles intet kan være å utsette på dem i de tilfeller hvor loven enten har forbudt dem å benyttes, ikke tillatt dommer å legge vekt på dem, eller befalt ham å straffe dem.

Som offerdyrene tidligere ikke måtte ha den minste utvortes eller innvortes lyte, så skal disse som med sine vitnemål kan gjøre sin neste til sitt offer, ikke ha noen av de lyter, store eller små, som loven har anført og som kan gjøre dem til uantakelige vitner.

Alt jeg har fremført skal jeg underdanigst vise kan anvendes på de to vitnene som har avgitt vitnemål som kan koste min prinsipalinne livet.

Lars tilstår for retten 21. mars 1752 om sin person, at han er betjent ved Sukkerhuset hvor Peter er direktør. Han kom dit fra Fridericshald, hvor han bodde i 7 år, og kom tre år tidligere til Christiania fra Sverige, hvor han har vært handelsmann, men ble p.g.a. hans kreditorer nødt til å flytte. Hvor godt denne mann vet å forkle sitt landstrykeri, sees av at i stedet for å si

s. 284

at han bedro sine kreditorer i Sverige og rømte, gjør han sin salighets ed på at hans kreditorer krevde at han skulle rømme, noe som er åpenbart usant, for de hadde gjerne beholdt ham. Men han ble tvunget til å rømme fordi hans kreditorer ellers ville beholde ham. Alle meninger i et vitnes forklaring skal være tydelige, og ikke satt på skruer. Han er da en betjent av Peter, og kan derfor ansees som et villig vitne mot den av meg angitte 16. artikkel i lovens 1. boks 13. kap.

Herimot innvendes to ting:

1. At han ikke var blant hans tyende, det er hans tjenestefolk i huset. 2. At selv om han hadde vært det, så viser samme artikkel at i saker av beskaffenhet som denne skulle de vitne som kjenner til saken.

Det er sant at han ikke var kusk, tjener eler gårdsgutt, men betjent ved Sukkerhuset. Men hvilken betjening tok han på seg da han etter første plystring fra Peter var villig til å legge seg på magen i fire timer for å se etter tyver, noe en ærekjær gårdsgutt hadde unnsett seg for. Han blir da vel ikke mer enn et tjenestetyende, men mindre. Var han ikke ansatt tjener for Peters egen regning, så var han i denne saken hans kjøpt til tjeneste for penger. For han hadde lovet at han ikke skulle gjøre det forgjeves. Da Peter altså visste i hvilken sammenheng han og Lars sto som prinsipal og betjent, så visste han også unntaket og kunne derved benytte seg av det som loven kaller annet vitne, som man kan bruke, helst det kun kom an på å leie folk.

Et villig vitne er den som selv har vært med i den handling som det skal vitnes om. Der er altså to slags villige vitner. Noen bare for personers skyld som de skulle avlegge vitnemål for, og noen om de selv har vært med i handlingen.

Beskikkelsesvitner vitner om det ærend de har vært utsendt, og om hensikten med utsendingen av dem ikke alltid er ren, så kan de dog ikke gå utenom sitt ærend. Etter loven er de tillatelige.

Det som byfogden i sin dom sa om disse vitner, må jeg innrømme etter min oppfatning ikke er upassende. Loven er redelig, den krever derfor redelighet av sine underdanere.

Peter skal ha krevd av vitnet og hans kamerat at de la seg over loftet for å passe på tyver.

s. 286

Umenneskelig dum måtte den vist være som ikke kunne forstå at han ved denne sin handling enten ville drive giek, eller ha andre hensikter.

Å ligge på et loft for å se etter tyver som med behendighet utøver deres profesjon, og som etter at de var kommet inn ville komme seg raskt ut igjen før vokterne, som krepsene, var krøpet ut av hullene, er lite hensiktsmessig. Det var aldri kjent for dem at noe var stjålet fra hans kammer: Slikt er heller ikke bevist.

Hva skulle få ham til å bli liggende på loftet for å se etter tyver, når ingen andre var der inne enn husets egne folk, og disse ikke kunne angis for tyveri selv om de bar noe ut av værelset.

Er han derfor så dum at han kan la seg bruke til et slikt formål, så er han av det slag som etter 18. art. i 1. bok, 13. kap. ikke kan sammenliknes med barn, men må regnes blant de gale.

Skjønt han ikke har vært med i den handling som han vitner om, så har han vært med i den handling Peter har gjort, nemlig å la seg bruke til å ligge på loftet for å kunne vitne om de ting som Peter ville at han skulle vitne. Dersom han hadde sagt dette: Peter hadde sin kone mistenkt for utillatelig omgang med Hans. For å få sikkerhet om dette ba ham meg om å legge meg på loftet for å se hva de foretok seg i hans fravær. Dette gjorde jeg, og så da følgende: Da hadde han vel latt seg bruke til en handling som ingen ærekjær påtar seg. Men da var hans forhold ikke så fullstendig mistenkelig. Nå er det derimot soleklart at han går i ett med Peter, når han vil innbille folk at han påtok seg oppdraget for å se etter tyver.

Han har klaget over å være forført av Peter til denne kikkingen. Jeg vil ikke oppholde meg over det ordet: Forført, om det skal forstås å avlegge falsk vitnesbyrd, eller til å se etter tyver. Men visste han da ikke at om han virkelig hadde sett det han nu har vitnet om, at han ikke var forpliktet til å åpenbare det ? Og var det ikke nok for ham å si til Peter at han ikke hadde sett noen stjele noe. Peter hadde vel tatt seg i akt for å sikte sin hustru for hor, og stevnet til vitneføring, når han kke hadde fått vite mer. Men nå blir han, foruten å ha konspirert med Peter selv, en angiver om en gjerning som han ikke var utsendt for å gi

s. 288

forklaring om, følgelig kan han ikke, som beskylder, være vitne om sin egen påstands riktighet, da han ikke er bemyndighet til slike forretninger, men han bør som hovedmann bevise påstanden. Han tilstår at han leverte Peter konsepten til sitt skriftlige vitnemål, som Peter rev i stykker. Men han, vitnet, hadde en annen i behold, følgelig hadde han to, hvorav Peter kunne velge hvilken han ville. Han satt seg mot at retten krevde prøve. Han agerer part med Peter, etter at denne var reist bort. Slik konspirasjon mellom parter og vitner strider mot forordningen av 3. mars 1741. Dette må være nok til å vise at han er et villig og partisk vitne.

Han er ustadig i mange av sine forklaringer. Jeg vil anføre et tydelig bevis på det. I sitt skriftlige vitnemål 20. mars sier han: Han vet sikkert at de virkelig bedrev utukt og hadde reell legemlig omgang som mann og kone. Men 8. mai svarer han på 11. spørsmål: Dette kunne neppe være annet enn sammenblandelse. Han tviler altså 8. mai om det som han 21. mars forsikret under ed. Altså har han sagt nå det ene, nå det andre, noe som etter loven er nok til å vise at han er et ustadig vitne.

Etter den av meg anførte 8. artikkel må han ikke skjule noe. Men deres kgl. Maj. har allernådigst erfart at han i sitt vitnemål 20. mars har utelukket, det som han har innført 8. mai angående insektene, og at hun bød ham penger. Enhver kan lett skjønne at slikt kun er gjort for til det ytterste å prostituere dem begge som kåte og lidderlige. Dersom det er en sannhet, hvorfor skjulte han det første gang ? Og er det som han påstår, at Peter da ikke ville ha det, men senere så viser han jo at han har diskutert med ham hva han skulle skrive ? Alt dette kunne være nok til å gjøre ham til et upålitelig vitne som ikke bør vektlegges.

Men, allernådigste konge, det beste gjenstår. Han har vitnet åpenbar usannhet. Dette har prokurator S skrevet offentlig for Overhofretten. Jeg tør derfor så mye mer frimodig gjenta hans erklæring, som den finnes å være sann.

Når en blind vitnet at han så en kysse en annen manns kone, er han en åpenbar løgner.

s. 290

For det er en umulighet, så lenge det er sikkert at han er blind. Når en gjør sin salighets ed på at han så at jeg for en time siden ikke tenkte på mitt hus er han også en løgner. For ingen uten Gud kjenner mine tanker. Ikke dessto mindre har dette mennesket dog påtatt seg det samme.

Deres kgl. Maj. har hørt at han er innfødt svensk. Hans fremlagte vitnemål viser at de ikke bare er skrevet på dansk, men endog på godt dansk, slik som en i det danske språk kyndig kunne skrive.

Da han fremlegger dette sitt vitnemål, så erklærer han 8. mai under sin salighets ed at han selv har forfattet det, både i renskriving og NB konsept.

Nå går jeg tilbake til hans prøve for retten 25. oktober 1752, og så overlater jeg, uten videre bevis, om den som har gjort denne oversettelse er kyndig i det danske språk, mindre kan føre slik stil som i vitnemålene er ført. Altså slutter jeg således:

Lars har fremlagt sitt vitnemål skrevet på dansk.

Han har under sin ed bevitnet at han selv har konsipert det.

Han er overbevist om at han ikke kan oversette en forut gitt materie fra sitt morsmål til dansk, og

skrive dansk.

Følgelig har han vitnet åpenbart usant, da han har vitnet å ha gjort det som for ham er en umulighet.

For ikke å gi ham noe, vil jeg begi meg til den andre umulighet, som han også har gjort ed på. Det består i: Det spørres om Hans siste gang kom tilbake av seg selv, eller om det ble sendt bud etter ham. Derpå svarte han: Han var ikke ute av kammeret, men satte seg igjen, da han ikke hørte noen komme. Hvordan kunne han eller noe menneske si hva han hørte eller ikke hørte. Hørselen er jo en sans som foregår inne i mitt hode, og virker ikke på tredjemann utenfor meg. Hadde han sagt at han satt seg ned da han kanskje ikke hørte noen komme, var der rimelighet i forklaringen. Men nå vitner han uttrykkelig at han ikke hørte noen kom. Jeg kan jo ikke banne på at en ikke hører, selv om han later som han ikke hører, like lite som om hva en tenker eller ikke tenker. Å merke på en at han hører noe kunne noenlunde endog gjettes

s. 292

av hans geberder. Men å se at noen ikke hører noe synes for meg urimelig. Men dette viser hans frekkhet i å vitne hva han vil, til og med urimelige ting.

Resten av hans vitnemål, om det han har sett ble gjort av Geeske og Hans, skal jeg gjendrive når jeg gjendriver hans medkikkers vitnemål.

Aanon. Jeg refererer til det jeg har sagt om Lars i alt som stemmer overens med hans stallbror i hans forhold og vitnemål, da også Aanon er en betjent under Peters direksjon. Jeg behøver altså ikke gjenta samme.

Jeg forbigår å gjenta mange små omstendigheter som kan bidra til å vise uriktighetene i hans vitnemål. For når man har ett uimotsigelig, så behøver man ikke flere. I den anledning vil jeg først vise noe som berører ham i særdeleshet, og hans kamerat likedan. Det angår det kikkeri som ble iverksatt av dem 10. mars 1752.

10. mars 1752, altså 10 dager før jevndøgn, ifølge dette vitnets forklaring, kom Hans inn til Geeske omkring klokken 5. Forrige vitne sier klokken var omtrent halv fem. Fra den tid av kjærtegnet de hverandre, inntil det kom til den ommeldte ytterlighet, og da det var skjedd gikk de hen for å drikke te. Straks deretter kom en mann inn i sorte klær, og siden Peter. Da gikk vitnene. Sammenlikner man at de har forklart at de var der fra klokken halv 3 til klokken 6, så finner man når gjerningen skulle ha skjedd, nemlig nær klokken 6. På den tid av året om ettermiddagen er det mer enn halvmørkt, særlig i en by hvor det for det meste alltid er regn, følgelig tåke, som gjør det enda mørkere. På den tid skulle de så grangivelig ha sett alle de ting som de har forklart om. De lå på magen og hodet stukket ned fra loftet hvor det var skåret hull ned til betrekket, følgelig lå de med nedbøyde hoder. Nå vet enhver at den som ligger på magen med nedbøyet hode vil merke at blodet løper ned i hodet, og følgelig for øynene, så synet blir mindre klart. Ikke dessto mindre ble disse så grandsynende fra 13. mars til 8. mai at de kan se et insekt på en nål om kvelden klokken 6 i mars måned fra et slikt sted. Dette vitne sier med uttrykkelige ord: At hun

s. 294

tok en knappenål. Hvordan kan han som stærblind på et slikt sted kjenne en knappenål fra en synål, da hodet gjemmes av fingrene. Han er dog ikke så plump at han sier hva som satt på enden av knappenålen. Men slutter seg til at det var det insektet, siden det var noe smått. Hvordan var det mulig at han som senere er blitt overbevist om å være stærblind kunne se noe smått, og så lite insekt så langt ifra, og på den tid av dagen. Lars derimot sier: Som sluttelig etter anseelse. Følgelig har han kunnet se dette, siden han benytter seg av det ord, etter anseelse, noe som er en stor usannhet. De vitner derfor i dette tilfellet å ha sett det som intet menneske på det sted, den tid og i den legemstilling, var i stand til å kunne se.

At Aanon er stærblind vitner best den prøven som ble gjort for retten 25. oktober, da han ikke uten stamming og omtrent et kvart fra seg, kunne lese første kapitel i Åpenbaringen, i det opplag av det nye testamentet som kom fra Waysenhuset i liten stil, ja heller ikke uten å stamme, to artikler av Norske Lov, skjønt den var med stor stil, og han hadde boken bare en halv alen fra seg og sto ved dagslys.

Han har vitnet at han selv konsiperte og renskrev sitt vitnemål. Dog har Peter korrigert det første. Det er etter min forstand utslettet og innflikket. Leser man hans vitnemål så finner man dem meget ordentlige og like sammenhengende som uriktige. Men når han 25. oktober skal gjøre prøve, så kan han ikke føre den enfoldigste tildragelse i stil, men måtte bekjenne at han ikke kunne forme den annerledes enn den var skrevet for ham. Han har altså i likhet med den forrige vitnet uriktig, og utgitt seg for å ha gjort ting som han ikke kunne gjøre.

Om begge disse vitner må jeg fremdeles huske dette:

Lars forklarer 8. mai 1752 på 12. spørsmål: Han lå på magen og bøyde hodet ned til trekket, som det var skåret et hull i slik at han kunne løfte det opp så mye han ville, og kunne se med begge øyne gjennom hullet. Synsmennene forklarer i deres forretning 3. mai 1755 at når man ville se grandt, måtte det skje med ett øye.

s. 296

Videre vitner han (som hans kamerat og heller ikke motsagt) at han ikke alltid lå og så, men mens det ene vitnet så, rettet det andre seg opp.

Lagretten forklarer i sin synsforretning: At ingen kunne rette seg opp uten at han først måtte krype tilbake fra hullene. Dette er en meget betydelig omstendighet og tilintetgjør hele vitnemålets gyldighet.

Deres kgl. Maj. har hørt at de begge har gjort en sammenhengende forklaring fra det første til det siste, fra Peter gikk ut og til han kom hvem, og at de begge hadde sett alt. Det er jo ikke sant. For mens det ene vitnet så, rettet det andre seg. Ingen av dem kunne rette seg uten først å krype tilbake. Det er jo da etter deres egen tilståelse soleklart, at de ikke begge har sett en og samme gjerning, men om noe er foregått, så har den ene sett noe, den andre noe annet, følgelig kunne de bare stykkevis forklare seg, hver om det den ene har sett. Det går an til skips, hvor den ene styrmann avløser den andre bestemte timer, og hver av dem observerer vinden og fører den til protokoll, noe som har troverdighet, men med vitner er det en annen beskaffenhet. Loven sier: Vitne er ikke mindre enn to, overensstemmende om en ting. Denne overensstemmelse skal ikke bestå i bare deres forklaring, men også i deres foretakende som deres forklaringer bygger på. De skal begge ha sett en ting samtidig og på samme sted. Dersom defensor hadde iakttatt sin plikt, så hadde det vært en lett sak straks å gripe disse personer i usannhet. For etter at Lars hadde gjort forklaring om at mens den ene så, rettet den andre seg opp, burde han latt dem avhøre om hva hver især hadde sett, og da måtte det altsammen bli kun en og uetterrettelig. Jeg skal straks her for Høyesterett bevise, at jeg med et eneste spørsmål kunne kullkastet hele vitnesbyrdet, uavhengig av hvordan de svarte. Jeg ville latt dem begge innkalle for retten, etter at de hadde vitnet to ganger, og da spurt begge under ett: Hvem av dere så den legemlige omgang mellom Hans og Geeske. Svarer enten Lars eller Aanon, at det var en av dem. Vel! Så var her kun ett vitne. Svarer de: Vi så det begge, så sier jeg, så er Lars sitt vitnemål usant, for han har vitnet at mens den ene så rettet den andre seg opp.

s. 298

Svarer de: En av oss så og fortalte den andre hva han hadde sett, og slik skiftet vi på å kikke og fortelle hverandre hva vi så, så svarer jeg: Ingen må i slike tilfeller sverge på hva han har hørt, men kun på hva han selv har sett. For i denne sak er dere øyenvitner (testes oculati) og som vitner kan ikke være mindre enn to. Kommer de i uenighet om hverandres vitnemål, så er de begge uetterrettelige.

Det er besynderlig at så ofte som de er stevnet, er de alltid fremkommet med skriftlige vitnesbyrd, som de dog ikke selv kan ha forfattet, hvorfor de etter mine allerunderdanigste tanker ikke burde vært antatt. Min prinsipalinnes liv og ære bør ikke lide ved hennes forsvars skjødesløshet.

Ingen kan nekte meg denne sannhet, at ved disse vitner finnes slike feil som loven ikke aksepterer kan være ved dem. Om de ikke alle skulle finnes, så er en nok til å forkaste dem.

Til bestyrkelse for Lars og Aanon sine syn er holdt en synsforretning 3. mai 1755, men denne er også til hennes befrielse. Stiftbefalingsmannen befalte aktor at han skulle med denne forretningen finne et slikt tidspunkt som da gjerningen skulle være begått. Etter vitnenes forklaring skal den være begått 10. mars. Derimot er forretningen fullført 3. mai, da dagen er 4 timer lenger enn i mars, følgelig kl. 6 høylyst. Vil man innvende at befalingen er utstedt 3. april, og at det altså var umulig å gå tilbake i tiden, så kunne de i en så maktpåliggende sak ventet til 10. mars 1756, ettersom saken 6. mars 1755 ble ved Rådstueretten anhengiggjort, ikke ble pådømt før 7. okt. 1756, altså var det mulig å gjøre denne forretning 10. mars 1756. Men de hadde fryktet å etterkomme ordren på samme tid, fordi det da visselig hadde blitt åpenbart at de omvitnede ting i alminnelighet ikke kunne sees, i særdeleshet ikke nålen med det derpå sittende små. Altså er forretningen, som ikke er holdt på den befalte tid, uetterrettelig, viser vedkommendes frykt for at sannheten skulle bli synlig, og på ingen måte alvorlig for min prinsipalinne. Ja skjønt denne forretning er holdt på en slik tid at de da burde kunne sett bedre, så kunne han ikke se forkjell på å ta en om livet og ta om skuldrene, ikke kjenne en 24 skilling fra en tiskilling, og ikke kjenne en korketrekker eller si hva det var, skjønt den ene så noe smått på enden av en knappenål, og

s. 300

den andre, etter dette små, dets anseelse, kunne si hva det var.

Som nå vitnemålene pga de mange feil som finnes i dem, ikke kan bli etterrettelige, så skal disse hjelpes med de pågjeldendes egen tilståelse.

Norske Lovs 1. boks 15. kapitels 1. og 2. artikkel viser hvilke tilståelser som gjelder og ikke gjelder. Det heter:

Første art. Hvis noen for dom og rett vedgår det som han siktes og beskyldes for, så kan han senere ikke benekte det.

Andre art. Sitter han i fengsel, og er NB i annen manns vold og tvang, og bekjenner noe som han siden, når han kommer i sin egen frihet igjen, benekter og fragår, da bør en slik tilståelse ikke være ham til hinder eller skade.

For å utføre et stort arbeid kreves ofte flere enn en person. Foruten Lars og Aanon, som skulle være vitner, hadde Peter spesielt 5 andre, nemlig Elias, Poul, Hans Henrich, Christian Henrich og David. Disse hadde hver deres egen besynderlige rolle i dette sørgespill. For å bevokte henne, sette skrekk i Hans, til å forkynne stevnemål, og til å befordre hennes reise. For kort å vise hvilken troverdighet disse 4 håndlangere har (Elias skal jeg komme til senere), må jeg minne om at Lars har forklart at David bestilte ham til tjenesten med å ligge og lure på tyver. Hans Henrich ga skipperen bevis for at han skulle holdes skadesløs. Det var unødvendig dersom passet var riktig. De skulle ha trykt pass, men det er aldri kommet for dagen og påstanden var følgelig uriktig. Poul, som skulle føre henne bort ble forundret da han hørte hun ville reise tilbake til byen. Kjærlighet til henne kunne det ikke være, men frykt for at omgangen skulle bli oppdaget. Christian Henrich var og med på å befordre reisen.

Etter at den første akt var avsluttet, og Peter var forvisset om Lars og Aanon sin villighet i det som skulle følge etter kikkeriet, nemlig edelig bekreftelse på forretningen. Men som han dog også meget vel innså, og med seg selv visste hvilke mangler disse vitner hadde, og hvor

s. 302

uetterrettelige de ville bli når det ble alvor, så går han altså til andre akt, som er å få hennes egen bekjennelse. Denne måtte også skje i vitners påhør slik at hun etter hans tanker ikke senere kunne fragå den. Han sendte derfor bud, ikke på hennes venner (som vel hadde vært det retteste, både for å overbevise dem om hennes utvungne bekjennelse, men også for å legge for dagen at han ikke hadde foretatt seg annet enn han var tvunget til), men til en del for henne ganske fremmede, og ham hengivne, Poul, David og Hans Henrich. Poul har forklart at da han etter budsendelsen kom til Peter, gikk Hans i stuen, men da han gikk ut av kammeret, skjøv Peter slåen for døren og erklærte at hans kone lå i hor med hans søstersønn Hans. Merkelig er det at han ikke tilkjendegir slikt mens Hans var på kammeret, men først etter at han var gått ut, da han hadde et fruentimmer, sin kone, alene blant hans tilhengere. Det kunne vel vært funnet den mannsperson som ved å høre en slik beskyldning hadde besvart den på stedet så ettertrykkelig, at beskylderen hadde betenkt seg på å gjøre flere, men hun blir som Poul har vitnet, forbauset, d.v.s forskrekket. Denne forskrekkelse må man ikke hentyde til et kjennetegn på beskyldningens visshet. Intet var mer naturlig enn forskrekkelse. En kone å bli beskyldt av sin mann i folks nærvær for åpenbar hor, og det i mannfolks nærvær. Å høre en beskyldning av slik viktighet som denne, og å vite seg uskyldig. Å kjenne denne persons sinnelag, og hva han var i stand til å kunne gjøre og tenke ut. Å være overbevist om at han ikke gjorde en slik beskyldning med mindre han hadde forsynt seg med beviser, hva de enn var, kunne vel vekke forskrekkelse hos den som ikke av forbitrelsen glemte at han var alene, og tok beskylderen på en annen fot. At min prinsipalinnes forskrekkelse har reist seg, ikke av at hun visste seg skyldig, men av hva hun visste hennes mann siktet mot, nemlig å bli kvitt henne. Dette vises i hennes første svar på hans beskyldning: Ja, ja, ja, så min gode mann, det er vel, var der ingen annen måte å skille deg ved meg. Det er ventelig kommet henne i minne de to første måter, nemlig medaljen og egge-sopken, som ikke lyktes, derfor skulle denne måte påfinnes, ikke av henne: For så hadde hun intet å bebreide, men av ham, og talemåten gode mann er her bare ironisk ment. I alt dette ligger ingen tilståelse. Da han pekte på

s. 304

canopeen, og sa: Her var tumleplassen, benektet hun det under ed. Peter har snakket med vitnene, og da har de fortalt at canopeen var tumleplassen, derfor sier han det. Men da hun benekter det, så blir deres forklaring endret, for at hun skal ansees for å ha sverget på det hun kunne sverge på.

Dagen derpå lørdag 11. mars, gikk Poul som på eget initiativ, dog etter Peters ønske, for å finne ut hva hun ville foreta seg. (Hva dette spioneriet skulle tjene til, utenom å finne på noe som kunne hindre hennes handlinger, når de ikke bidro til Peters hensikt.) Poul fant henne da gråtende, sa bl.a.; Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg hen. Dette er aldeles ingen tilståelse. Gråten er ingen anger over den synd, som hun ble beskyldt for å ha begått, men over de beskyldninger som hun så at man ved vitner ønsket å overbevise henne. Jeg finner just de samme uttrykk i den av meg anførte historie om Susanna, når hun sier: Jeg er redd på alle sider, for om jeg gjør det er jeg skyldig til å dø, og gjør jeg det ikke kan jeg ikke unnslippe deres hender. Det er tillige: Deres vitnesbyrd, da de la hendene på hodet når de avla vitnemål som kunne gi dødsdom.

Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg hen ? sier hun. Det er: Sier jeg ja til beskyldningen, så er jeg skyldig til å dø. Sier jeg nei, så kan jeg ikke unngå deres vitnemål.

Poul sier videre: Av det som ble sagt husker han at hun ba om forlatelse. Men hva ble sagt ? Poul sier at hun sa: Hva vil du da vel gjøre med meg, men hva Peter svarte husket han ikke. Men jeg skal hjelp hans hukommelse. Han har gjort beskyldninger mot henne og truet henne med skilsmisse og straff. I stedet for en annen, som ikke kan ha hatt den oppdragelse som hun, hadde gitt sådant svar: Det er løgn, og skal bli til løgn. Så benytter hun seg av den høflige talemåte som skikkelige folk bruker i alminnelig tale, når de vil motsi enten deres over- eller likemenn: Jeg ber om forlatelse, det forholder seg ikke slik. Hun skal ha hvisket noen ord til sin mann, hvorav man kunne forstå at det var ikke kommet til virkelighet, og disse av henne til hennes mann

s. 306

hviskete ord, sa han høyt til vitnene på latin. En herlig forklaring.

1. Hva Peter sa til vitnene.

2. At han sa det på latin, som hun ikke forsto og kunne tilbakevise, og

3. at det ene vitnet i særdeleshet, nemlig David, som har vitnet det samme, i likhet med Poul ikke forstår latin.

Engang, da hun skulle ha brukt talemåten Jeg ber om forlatelse, skal hun ha brukt motivet Gud er dog nådig. Derav skal sluttes at hun tilsto handlingen, og Peter svarte: Han kunne ikke. Det er underlig at disse folk gjør forklaring om enkelte ord, stumper og stykker. Når hun sier: Jeg ber om forlatelse, og det i den mening og bruk som jeg før allerunderdanigst har vist, og hun derpå sier: Om jeg endog hadde forsett meg på en slik måte mot deg, så betenk ditt levnet og oppførsel. Gud, som ikke kan synde, men som gjør oss godt, bare for at vi skal elske ham, han er jo nådig, hvor meget mer bør min mann være det. Hva skal utdras til noen sikker slutning av hennes ord, som ikke er samlet i en mening, men kun stykkevis. Jeg skal siden allerunderdanigst nærmere vise hvilken gyldighet de har, såvel i hensyn til den tilstand hun da var i, som og vitnenes beskaffenhet.

For å bekrefte hennes tilståelse legges hennes skriftlige tilståelse frem for stiftamtmannen.

Tillat allernådigste konge at jeg låner tanker av en eldgammel bok, Æsops fabler, hvori jeg finner en som passer på denne begivenhet. Nemlig den om katten som hadde sine unger i eiketreet, og innbilte ørnen, som hadde sitt rede øverst, at soen ved treets rot ville velte treet for å få dens unger: Men likedan innbilte soen at når den gikk fra sine griser ville ørnen ta dem til rov, inntil de begge av frykt ikke våget å gå ut, døde av sult, og ble til bytte for katten og yngel.

Peter har to personer å bestille med i denne begivenhet. Det var om å gjøre for ham at disse to ikke noensinne skulle få snakke med hverandre, slik at hans planer ikke skulle mislykkes. Deres kongelige Majestet ville allernådigst huske både det som er hørt om de anstalter han hadde gjort for at Hans skulle forføye seg ut av huset, samt at han ikke måtte få Geeske i tale, hvorfor hun ble voktet. Han innbiller Hans gjennom sine utsendte at Geeske har bekjent, slik at han derfor reiser bort av frykt for at vitnene derved skal bli styrket. Da han er

s. 308

bortreiset, så bruker han det samme som begrunnelse for få henne til å reise. Da hun reiser 13. mars vet han hvor Hans er og nytter hennes avreise til 16. mars å få en erklæring fra ham til stiftamtmannen. Slik har Hans forklart i sin erklæring, da han kom tilbake.

Msr. Anchersen har vist, hvor intet betydelig denne tilståelse er mot Hans, og hva som har forårsaket den. Det er derfor dessto mindre min sak å tilføye noe (om det var mulig) til bestyrking, som den ikke kan være til fornærmelse for min prinsipaline, da hun ikke etter å ha fått vite om den har tilstått dette.

Men allernådigste konge ! Jeg må for et øyeblikk tilsidesette alle de gode tanker jeg har om Hans, og tro det verste om ham, nemlig at han har konspirert med Peter, sin morbror, for å hjelpe i saken, eller at han ikke har vært ved sin sans da han skrev det.

Den attest som han ber om fra stiftamtmannen om sitt forhold i sitt embete, kunne han alltid under saken ha fått, dersom den kunne hjulpet til frikjenning, noe enhver ser at den ikke kunne. For han skulle ikke stilles for retten for sin oppførsel i embetet, men for den handling han ble beskyldt for, som ikke angikk embetet. Heller ikke ventet han på å få denne attesten før han reiste til København.

At han ville tjene sin morbror med tilståelsen sees også av at han leverte ham originalen i hendene. Dette behøves jo ikke, for han kunne jo sendt den til stiftamtmannen selv, og ikke overgitt sine våpen i sin fiendes hender. Jeg burde derfor ha grunn til å tro at Peter har brukt denne overtalelsen:

«Skriv du bare til stiftamtmannen og gjør en full tilståelse. Jeg skal gjøre det slik at intet skal komme ut som kan skade deg. Og om du mister ditt embete, så skal jeg, som tidligere vist, hjelpe deg på annen måte. Imidlertid blir jeg kvitt kierlingen.»

Jeg påstår ikke dette fordi jeg selv tror det. Hans forsvarer har fjernet all min tvil om hans redelighet. Hans oppførsel senere viser også at det har skjedd delvis i forvirring og delvis for å unngå arrest, og i en tilstand hvor han ikke kunne forstå

s. 310

sin motstanders snedighet. Men i tilfelle noe fra hans tilståelse skulle belastes ham, kan jeg ikke forbigå dette uten å minne om at det ville skade min prinsipalinne i hennes rettferdige sak, da hun som jeg tidligere har vist aldri har bekreftet hans erklæring, og dessuten ved meg benekter å ha hatt noen andel i dette.

Det er ellers spesielt at Peter, som har vært i stand til å få en slik tilståelse av en lovkyndig mann, tross all list og vold ikke har kunne få det fra sin kone. Det er ikke fordi hun ikke kunne skrive, men fordi han visste at hun ikke ville skrive noe slikt. Man kan se det tydelig av at hun ikke kunne få lese stevningen da hun underskrev den, og at hun gråtende skrev under, altså ikke godvillig men tvunget.

Henrich, Peters søstersønn, vitner at hun ikke ville underskrive, og at hun med mye klage krevde enten selv å få lese det, eller at det måtte bli lest for henne. Men begge deler ble nektet og skrivet ble dekket, unntatt de linjer hvor hun fraskrev seg sin lovdag. Hvorav man ser at hun ikke har skrevet annet enn sitt navn, og at selv ordene Lovlig forkynt, og jeg forlanger ingen lovdag, er skrevet av andre. Dette var vel ikke forsiktig gjort av henne, men det kan ikke bli henne til skade da hun var under tvang.

Som vitnene ikke kan bli sterke nok, så skal ordene som hun i tre dager sa, og som vitnene bit for bit har forklart om uten noen sammenheng, bestyrke vitnenes utsagn og til desto mer bekreftelse er hennes flukt nevnt.

Peter kan aldri beskylde sin kone for å rømme. For han har selv ikke bare foreslått reisen for henne, og ved hjelp av sine tilhengere befordret den. Fra han låste døren til hun var bortført var hun stadig under en slags vakt av hans fortrolige.

Henrich vitner at gatedøren ble lukket og at Elias satt om natten inne i kammeret på en stol, men om lørdagen gikk han som en vaktpost utenfor kammeret.

Hvordan skulle hun komme seg fri fra dette fengselet ? Hvordan skulle hun komme ut av huset, uten ved å vise seg villig til å reise ? Når jeg setter meg i hennes sted hadde jeg trolig gjort det

s. 312

samme. Hun kjente sin mann, at han våget alt for å bli kvitt henne. Hun hørte at han påberopte seg to vitner. Etter to vitners munn visste hun at hun endog skulle dø. Den som ikke har betenkninger på å skaffe seg to vitner om en handling som jeg skal dø for, han har trolig ingen betenkninger på å slå meg i hjel når han ser at han kan slippe unna med det. Måtte hun ikke frykte å bli drept på en voldsom måte. Og ble det ikke til en visshet, at hun selv av fortvilelse og for i levende live å unngå verdens skam, avlivet seg. Når man er i nød søker man å redde seg på enhver måte man kan. Man har eksempler på folk som for å unngå brannen, som var deres nærmeste ulykke, har kastet seg ned fra toppen av huset og ikke vurdert at de da kunne brekke nakken. Vel så mye kunne hun la seg overtale til å reise for å komme ut av huset. Dersom hun hadde fortsatt sin reise kunne man ha grunn til å holde det som bevis mot henne, men det gjør hun ikke. Så snart hun har kommet i frihet, ut av hans vold, reiser hun tilbake, og viser derved at hun ikke var redd. Men at hun ikke ville reise vitner Henrich, Peters søstersønn slik: Da de spurte henne om hun ville reise, var hun fremmed for spørsmålet, og erklærte at hun ikke ville bli, men at hun heller ville bli enn reise.

Hans sin bortreise er ikke noe bevis mot henne. Monsr. Anchersen har vist grunnen, at det var for å sikre seg mot arrest. Han kjente Peter, han hørte at der var to vitner, ja til overdrivelse ble det sagt til ham at Geeske selv hadde tilstått handlingen. Der var altså ikke noe for ham å vente på uten å bli arrestert. Foruten den skade som følger av slik arrest, så er det stor forskjell på å forsvare sin sak som fange og som fri mann, særlig i en slik sak som dette. Hun har heller ikke noen medvirkning i Hans sin avreise, og har hverken tilskyndet eller frarådet ham om dette

Dette er det grunnlag som Oberhoffretten har bygget sin dom på. Aktor ved Oberhofretten og her ved Høyesterett har et tredje bevis. Det skal være Hans og Geeske sin tidligere lettsindige oppførsel med hverandre, bestyrket gjennom vitnemål fra Elias og Ahlet.

Det er sagt her i Høyesterett at det var et by-rykte at Hans og Geeske hadde ulovlig omgang med hverandre. Men

1. det er aldri bevist i saken at der var et byrykte, utenom det som Ahlet selv sier å ha sett. Men det er ikke noe byrykte. Ingen har snakket om noe slikt. Ingen i byen har drømt om dette før stevningen var tatt ut og saken ble fortalt av Peter. Elias sier at Peter tidligere hadde sagt til ham at der var et byrykte. Men det må være et påfunn av Peter for å få det til at der var et byrykte. Slikt er lett å få til, for vil man bare spørre en

s. 314

om han ikke har hørt det og det, så får man med tiden spredt et byrykte, som alltid begynner med «De sier». Men spør man «hvem sier» står vedkommende der. Peter har aldri sagt av hvem han har hørt slikt.

2. Peter har selv befalt henne å kjøre ut med Hans, og altså kunne han ikke klage på det. Hvorfor skulle han si til Ahlet og Elias at han ikke ville at Hans skulle ha omgang med hans kone, når han selv tillot det. Hvorfor søkte han seng med henne og ga henne medikamenter for å fremme hennes fruktsommelighet ?

Aktor har ellers her i Høyesterett, når han snakker om punktet om Maren, sagt at det var et byrykte som man ikke kunne tro på. Jeg vil derfor bruke hans eget bevis mot ham og si: Det var et byrykte. Men da var det ikke sant, siden man ikke kan tro på byrykter.

Når det gjelder de to personene Elias og Ahlet sine vitnesbyrd om Hans og Geeske sin tidligere såkalte ulovlige omgang med hverandre, kommer intet derfra som kan fornærme dem.

Elias sitt vitnemål kan ikke vektlegges, for han er grepet i åpenbar usannhet. Når han under sin ed skal forklare seg om sin person, sier han å ha vært dømt til slaveriet pga leiermål med sitt søskenbarn, som er usant. For dommen viser at han 18. mai 1748 ble dømt på sitt liv og hovedlodd etter lovens 6. boks 13. cap., 14. art, og det var ved Oberhofrettens dom for begått leiermål med sin avdøde brors enke. Det er blitt sagt til forsvar at han ikke var tvunget til å vitne om sine egne handlinger. Jeg innrømmer det, og at han derfor kunne ha undratt seg fra å svare på de spørsmål som ble rettet mot ham, hans person og handlinger utenfor det som vedkom saken. Men når han vil svare på dem skal han også vitne i sannhet, ellers blir han et uetterrettelig vitne som ikke kan tillegges vekt i noen punkt av vitnemålet. Han har også vært implisert med Peter i dette verket. Det var han som boret hullene, som posterte kikkerne, og visste formålet, som spurte dem da de gikk ned om de med ed kunne bekrefte det de hadde sett, som satt skrekk i Hans for at han skulle rømme, som voktet over henne natt og dag, som løp omkring med et skrift som Peter ville ha Dorthe til å underskrive, og som sa til Dorthe at Geeske ikke var mer i verden, for at hun desto mere i sitt vitnemål skulle holde med Peter.

Ahled, Peters hengivne tjenerinne: Hennes frekkhet ses av at hun har vitnet å ha spurt sin matmor om hvorfor denne var mer omhyggelig med at Hans sitt kammer skulle rengjøres, enn med din manns. I hennes vitnemål finnes og mislighet. Hun har fastsatt å ha sett Hans kysse Geeske på munnen, skjønt hun tidligere har forklart å ikke ha sett annet enn håndkyss. Nå er det mulig at en kan høre smask som fra kyssing, men å høre om en kysser på hånd eller munn er jo ikke mulig, følgelig blir hennes vitnemål ikke troverdig i ett punkt og altså i de øvrige. Og jeg henholder meg allerunderdanigst til hva jeg tidligere i alminnelighet har påvist om vitner, i alt det som kan henføres til disse som senere har giftet seg med hverandre. Men

s. 316

hvorom allting er, så sier deres forklaringer intet, for de er dessuten like hverandre.

Hans har vært alene hos henne om kvelden. Meget rimelig. Mannen gikk oftest ut om kvelden. Hans var en indgetogen mann som ikke gikk ut uten at han hadde et ærend. Det var jo da hyggelig at han holdt henne med selskap, og det passet seg ikke for dem å ta Ahlet og Elias inn i stuen til seg for å holde dem med selskap.

Hans kysset henne på hånden og munnen. Deri er intet ondt. En mannsperson som daglig omgås et fruentimmer finner mange anledninger til å gi håndkyss. Nå ved sin ankomst, nå ved sin avreise, nå for å takke, gjøre høflig unnskyldning, og vise sin høyaktelse og oppmerksomhet over et pent innfall. Kyss på munnen kunne hun gi ham, for han var ingen tjener eller fremmed, men en embetsmann og hennes manns familie. Dessuten er det ikke uvanlig å kysse en kone på munnen. Det er endog noen steder lokal skikk.

De kysset hverandre i enerom. Hvor var vitnene og så dem kysse hverandre i enerom ? For når det skjedde i enerom var jo ingen tilstede.

De holdt hverandre om livet. Hva gale er det i det. Mange mennesker holder når de snakker sammen sine hender på livet til den som de snakker med.

Når hun ville gå ut, gikk hun til hans kammerdør, og likedan han til hennes. Dette er jo veloppdradde folks skikk når de bor sammen i hus og er i familie, at de hilser på hverandre når de går ut. En matmor kan gjøre det ufortenkt, fordi hun ville vite om den som var hjemme trengte noe før hun går ut, da hun ikke har anledning til å la enhver løpe omkring med hennes nøkler. Og det var jo uhøflig av Hans å gå ut uten å la henne vite det, om det skjedde på en uvanlig tid.

Piken lå ikke i stuen hos henne som tidligere. Hvorfor piken har ligget der tidligere skal jeg ikke kunne si. Men dette vet jeg, at ingen kone er forpliktet til å ha sin pike hos seg. Og det er jeg og forsikret om, at den kone som vil gå den veien, hun får lett slike piker på sin side, som er klar til heller å fremme enn å hindre utillatelig elskov. Alt man kan si er at hun har vært kjærlig mot ham, og det har hun ikke vist på noen lumsk måte. Hun har først meldt det i brev til sin mann, at hun ved å unne ham fri kost og værelse i deres hus ville gjengjelde hans positivitet og tjenstaktighet mot henne i hennes manns fravær.

Hun lot Hans sitt kammer gjøre rent når han skulle ha besøk, men Peters, hennes manns kammer, ble kun rengjort hver lørdag. Er det ikke å se ondt i de aller uskyldigste ting ? En husmor holder det for ille at det skal være urent i de værelser som er i hennes hus. Hun ber derfor sine piker om å holde rent, slik at de som er i huset ikke skal klage, og fremmede tale stygt om

s. 318

henne. Hans kunne tåle det, men Peter hadde sitt kammer fylt med allslags papirer, og kunne ikke tåle det. Der er mange gode menn som ønsket at pigen aldri kom for å gjøre rent der hvor der var bøker og papir. For disse bringer papirene i største uorden for å samle allting ordentlig på ett sted.

Nå mener jeg underdanigst å ha tilbakevist alt oppspinn og uttalelser om min prinsipalinne:

At hennes manns anlegg mot henne ikke er skjedd på bakgrunn av noe som bygger en hendelse, men er på forhånd tenkt ut og arrangert.

At vitneutsagnene ikke kan vektlegges fordi de mangler det som skulle gjøre dem etterrettelige i en sak av så stor betydning som denne.

At hennes utsagn fra 10. mars til 13. mars, endog om deri var noe som ellers var å klandre henne, ikke er gyldige, fordi hun var i tvang og annens vold under bevaring, og har ifølge loven fragått dem så snart som hun ble fri.

At hennes reise ikke var kjennetegn på skyld, da hun ikke på annen måte kunne komme ut av klørne å dem som holdt henne fanget.

At hennes oppførsel aldri tidligere har vært klandret, og at de bagateller av høflig omgang med Hans er ting som ikke har betydning, dersom de er sanne.

På det meste kan de som krever at fruentimmere har den aller strengeste levemåte i omgang med mannfolk, kalle henne ikke helt forsiktig, men etter min mening aldri løsaktig.

At alt som Hans har foretatt seg, enten med sin reise eller erklæring til stiftamtmannen, er henne helt uvedkommende ettersom det er skjedd uten hennes vilje og kunnskap.

Kort, allernådigste konge, at hun er uskyldig. Hvilken sorg og skam hun har tålt i de år prosessen har vedvart blir altfor omfattende å oppregne og fortelle. Jeg er sikker på at skikkelige folk i byen har skammet seg når de hørte om saken, slik det sies om Susanna, for det var aldri sagt slike ord om henne.

Men jeg håper allerunderdanigst at Eders kongel. Majestets forventende allernådigste dom skal fjerne hennes forsmedelse blant hennes folk, og tørke bort hennes hittil daglige gråt. Jeg vet nå ikke om noe som er utelatt for å oppfylle den plikt jeg i mitt forsvar her skylder min neste. Hun ber derfor allerunderdanigst ved meg om at hennes ære, liv og gods må være dyrebar i deres kgl. Majestets øyne. Den ære, som hennes mann forsøker å ta fra henne, som hun i så mange år har vedlikeholdt, og nå i sitt 52. år gjennom meg lar forsvare.

Hennes manns gamle vellyst streber etter skilsmisse. Hans hissighet kan ikke kjøles ned uten i hennes blod. Hun ber om at, da hun ved døden er berøvet sine venner, ved hennes mann hennes velstand, ved vitner hennes gode navn og rykte, ved Oberhofrettens dom hennes liv, deres kongelige Majestæt vil tillegge henne erstatning.

Derfor blir min allerunderdanigste påstand og irettesettelse: «At de tidligere dommene må bli allernådigst underkjente og forandret slik at de ikke må fornærme Geeske på liv, ære og gods, eller til forkleinelse på gode navn og rykte eller til pengers utgift på noen måte, men

s. 320

at hun for all tilltale i denne sak må bli allernådigst frifunnet, og hun hos hennes mann tillagt en slik erstatning, så vel for saken i seg selv, som omkostninger, slik som deres kgl. Majestæt allernådigst behager begge deler, bør gis henne. Hva angår vitnene holder jeg meg til den påstand som Hans sin forsvarer allerunderdanigst har nedlagt. Men skulle deres kgl. Majestet ikke allernådigst ville tillegge henne reparasjon, så ber jeg allerunderdanigst at hun må gis regress til samme etter lovlig omgang.»

Og således nedlegger jeg allerunderdanigst denne sak, og all min prinsipalinnes hittil tålte nød til forandring og lindring ved deres kongelige majestets allernådigste dom. Hun sier ved meg, og jeg med alle: Kongen, min herre, er rettferdig, og hans dommer er rettferdige.

Høyesteretts allernådigste dom, avsagt 29. jan. 1760.

De tidligere dommer, som sa at Hans og Geeske bør straffes på deres ytterste formue og forvises fra landet, frafalles.