C gen. 9 Elina Hetlevik
Elina skrev selv sin etterfølgende selvbiografi:
Jeg er født den 1. april 1926 i Bergen, som den fjerde datteren til mine foreldre Ivar Geelmuyden og Sigrid født Hafstad. Min far har jeg aldri kjent, for han døde da jeg var ca. 2 år (40 år gammel). Jeg er vel derfor blitt ekstra preget av min mor, som var en kvinne født minst 50 år for tidlig. Opptatt av samfunnspørsmål, rettferdighet, fredsak, og lærte meg tidlig respekt for alle mennesker uansett herkomst, yrke, farge eller livsyn.
Som en liten motvekt mot alt det kvinnelige i vår familie hadde vi farfar, Carl Victor Emanuel Geelmuyden. Vi kalte ham bestefar, og han var den eneste av den generasjon igjen da jeg var født. Jeg hadde et nært og godt forhold til ham, og det til tross for at han vel må sies å være av den meget patriarkalske skole. Han var en typisk intellektuell mann, rektor ved Tanks skole, ordfører i Bergen for Venstre og noen år stortingsmann. Men han var pensjonist da jeg ble kjent med ham som min bestefar.
Disse to mennesker tror jeg er de som i min barndom preget meg og gjorde meg til et noenlunde samfunnsbevisst menneske, men jeg har dessverre aldri hatt min mors mot til å stå 100% for det jeg burde etter egen overbevisning.
Mine tidligste barneminner skriver seg fra Hjelmås i Osterfjorden. Da min far (som opprinnelig var kaptein, men som var gått på land og begynt med havarikontor og dessuten salg av sand fra sandtakene i Osterfjorden) døde, og mor satt igjen med 4 barn fra 2 til 10 år, minimale inntekter og 30åras økonomiske kriser i fanget, flyttet hun ut til vårt landsted på Hjelmås utenfor Bergen. Dette huset hadde far og mor bygget i gode tider, og mens far enda jobbet på sjøen. Huset var vinterbygget for at mor hvis noe hendte far til sjøs (1. verdenskrig) skulle hun ha et hus som var hennes og som var beboelig året rundt. Dette kom nå til nytte, og vi flyttet ut dit, jeg tror det var i 1929-1930.
For meg var dette en lykkelig tid, liten som jeg var og helt uten anelse om mors daglige kamp for å brødfø seg og sine barn. Det jeg husker mest fra disse første årene er lyden av veven nede i stuen. Min mor var billedvever, men vevde også gardiner og duker for Husfliden i Bergen. Flatveven til damask og gardiner hadde forte, litt harde slag, og når hun satt med billedveven og slo ned innsmettet med gaffelen lød det som små krafs av kattepoter.
Så husker jeg at hver gang de satte brislingsteng nede i Juviken, som hørte til vår eiendom, måtte en av oss barna gå ned med bøtte og få landlotten. En bøtte brisling.
Vi hadde masse bærbusker, og vi måtte alle være med å plukke og så ble bærene sendt til byen og solgt. Men store mengder ble også saftet og syltet hjemme, og jeg husker mor kjøpte noe som het «syltesukker» i sekker. Der var klumper i det, og jeg lurte meg ofte til en klump når ingen var i nærheten.
Mine søstre begynte på skolen på Hjelmås, men bestefar var ikke fornøyd med undervisningen der. «Du må huske at dere en gang skal tilbake tilbake til byen, og dine barn skal ha mer skolegang» tror jeg han skal ha sagt. Og da en venninne av min mor også med flere barn var blitt enke i vanskelig økonomisk situasjon (Det var ingen trygder for slikt den gang.) fikk leie et nhus nær vårt, ble der ansatt en «guvernante» til å undervise alle disse barne. Jeg har igrunnen aldri spurt, og vet ikke, men jeg går ut fra at bestefar var behjelpelig med den økonomiske siden av denne saken. Skolestuen var hos oss, og guvernantene, det ble jo 3 etter hvert, bodde hos oss. Ikke alle var like populære, men spesielt 2 av dem, frk. Hafstad (ikke familie av mor) og frk. Bleiklie var kjære lærerspirer hos oss. En av dem som hadde noe av mors kunstnerevner, hjalp henne å male hattestativer som ble solgt. Det var stiliserte menn og damer som ble malt i tjeneruniformer og til å skru fast på hattehyllen, og så ble hatten lagt oppå der og ble ikke klemt på noen måte. Enda et av mors påfunn for å tjene noen kroner. (Merknad fra Knut: Treformen til figurene ble dreiet av snekker Ivar på kaien på Hjelmås. En mannsfigur er bevart og var i Elses eie, nå hos Knut.)
En av disse lærerne var glad i å synge og mor spilte meget godt piano. Og det er et annet godt minne fra barneårene: Når mor samlet oss rundt pianoet for å spille og synge med oss alle. Dessverre har ingen av oss barna arvet mors musikalitet, så det ble nok falskt mange ganger, men gleden ved god musikk har vi alle beholdt. For å snakke meg ferdig om musikk, alle vi 4 måtte lære å spille piano. Men ikke med så godt resultat. Men det hørte liksom med til god oppdragelse å kunne spille piano. Ja, mor var så imot all hermetisk musikk, at vi ikke fikk radio før etter 2. verdenskrig. Og da var det bare mor og jeg igjen hjemme. Hun var redd for at radioen skulle ta plassen fra den levende musikken.
Min mor var datter av en kaptein, og hun og hennes søster bodde tidvis ombord i morfars båter. De gikk på skole bl.a. i Amerika, og da mor giftet seg med far (en av de yngste kapteiner noen gang i Norge) reiste hun med ham til barna meldte sin ankomst. Så det var vel ikke så rart at hun hadde litt lopper i blodet og lengtet etter å reise i den store verden. Jeg husker godt lange vinterkvelder når mor satt sammen med en av guvernantene og tegnet om en buss til bovogn for alle sammen og planla hvordan de skulle kjøre Europa rundt. Husk at dette var i 30-åra. Var bobiler vanlige da ?
(Tillegg fra Knut, fortalt av Elina trolig 26.3.1995:)
Elina har fødselsdag 1. april. Som liten ønsket hun seg veldig noen lommetørklær med påtrykte figurer. Da hun åpnet pakken i sengen om morgenen fant hun tørklene og ble glad. Men Else (som var 6 år eldre) ropte «»Aprilsnarr, det er ikke til deg» og fjernet pakken. For Elina var det forferdelig. Men hun fikk likevel tørklene senere på dagen.
Jeg var jo bare lilllesøster. Når de andre var på «skolen» satt jeg i kroken og hørte på, og tilslutt ble det til at jeg og fikk begynne i 1. klasse der i peisestuen vår. Det var et år for tidlig og det fikk jeg igrunnen svi for opp gjennom alle år på skolen, for jeg var alltid yngst i klassen.
Da jeg skulle begynne i 3. klasse, det må ha vært i 1932, flyttet vi til Paradis i Fana. Mor hadde leiet en leilighet der og startet veveskole. Hun hadde også fått i oppdrag å veve et av de store kirketeppene i Storetveit kirke. Mor vevde Matteus. Det tok 1 1/2 å veve. Og jeg husker det var veldig moro å få lov å sitte på den lange benken som gikk foran veven med seter på skinner og suse fram og tilbake.
Min eldste søster Sigrid hadde utdannet seg til barnepleierske. Hun begynte barnehave i kjellerleiligheten der vi bodde. Jeg hadde lykkelige år på Paradis. Og her startet også den fritidsbeskjeftigelsen som skulle følge meg hele livet og gi meg så mange fine opplevelser: Nemlig speiderarbeidet.
Jeg husker en 17. mai mor og jeg så på flaggtoget i Bergen, da var jeg nettopp fylt 10 år. Så marsjerte speiderne frem, og jeg syns det så så flott ut. Det vil jeg og bli, sa jeg. Ja, sa mor, det skal du få lov til når du blir stor nok. Dengang måtte en være 11 år. På selve 11-årsdagen året etter meldte jeg meg inn i Paradis 1. Dengang hadde speiderne utsalg i Marken, bestyrt av «HO Meyer». Aldri glemmer jeg det høytidstemte øyeblikk da jeg fikk gå inn den døra og kjøpe speiderdrakt og rødt kløver, møysommelig spart til, men subsidiert av mor. «Ho Meyer» behandlet meg som en dronning følte jeg, og den følelsen da jeg hadde rett til å ta på meg den uniformen og sy rødt kløver på armen, den ligger inni meg et sted ennå.
Miljøet på Paradis og mine klassekamerater var vel typisk middelklassemiljø, og litt over det. Endel av mine venner hadde nok tildels en helt annen levestandard enn oss, men det var noe vi aldri den gang tok notis av. Alle levde igrunnen veldig nøkternt, og ikke så jeg noen forskjell på aftensbordet enten jeg spiste hos en venninne, noe som var veldig stas, eller hjemme. Noe av det beste jeg visste forresten, den gang, var gammelt brød, skåret i terninger, strødd med sukker og varm melk over. Men det verste jeg visste var havregrøten om morgenen. Mor kokte den opp om kvelden, satt den i «høkassen» (det var en kasse kledd med puter med høy i) og der kokte den videre om natten og var ferdig til bruk neste morgen.
Hver onsdag kom bestefar til middag hos oss, og da hadde vi (sa sånt det gikk an å få fatt i) fersk pale og palesuppe.
Noe slikt som «ukepenger» for unger fantes vel ikke i den tiden, iallfall ikke hos oss og våre venner. Men en liten form for «ukepenger» hadde vi på den måten at når bestefar kom til middag, fikk vi gå i lommen og se om der var småpenger, og de ble da delt mellom oss.
Min bestefar bodde i denne tiden på Arnetz pensjonat på Fjøsanger, og jeg tilbrakte mye tid der nede hos ham. Vi gikk lange turer om høstkveldene, og han som var svært interessert i matematisk geografi, innviet meg i alle de fantastiske og for meg mystiske ting som vedgikk himmel og stjerner og hele universet. Men liten som jeg var, ble det vel litt i meste laget for meg, for jeg endte opp med å bli måneredd, og det gikk ikke over før godt opp i voksen alder.
På pensjonatet hadde de radio. Det var litt av et under når jeg av og til fikk hodetelefonene på og bestefar regulerte krystallene slik at jeg fikk høre barnetimen med onkel Einar.
Det var bestefar som gjorde meg kjent med Asbjørnsen og Moe. I 1930-åra kom disse eventyrene ut i hefteform, som bestefar abonnerte på, og hver gang et nytt hefte kom leste og fortalte han for meg. Vi hadde mange koselige stunder på hans rom på pensjonatet med disse eventyrene. Da samlingen var ferdig ble de nydelig innbundet med skinnrygg, og jeg fikk dem. De har fulgt meg da gjennom alle år, og ble flittig brukt da min datter var liten.
En ting som var vanlig den gang var sydamen. Vår het frk. Daa, og var en likandes person. Hun kom hver vår og høst og da var det hektisk i huset. Vi måtte hjelpe med å sprette opp sømmer, trekke tråkletråder og av og til sveive symaskinen. Det var jo for det meste omsying, snuing av plagg o.s.v. Frk. Daa var helt fantastisk flink til å få noe fint og spennende ut av gamle ting, skjøte på så det så ut som det var slik det skulle være, sy på en lomme her eller der for å pynte opp, ja vi var alltid spent på hva det skulle bli ut av alt ståket.
Jeg som jo var yngst, var alltid mest interessert i hvordan nye stoffer så ut på rangen, for det var den siden som ble rette når plagget ble snudd og sydd om til meg.
Jeg husker den første kjolen jeg fikk som luktet nytt stoff. Frk. Daa sa at hun måtte få prøve den på meg, for det skulle være julegave til min søster, så hun skulle ikke vite om det. Kjolen var grønn, med mørke grønne fløyelsbånd til pynt. Jeg må bekjenne at jeg var virkelig sjalu på henne som skulle få den flotte kjolen. Men da jeg julaften pakket ut akkurat den kjolen, da ble jeg så glad at jeg gråt, og i dagevis gikk jeg og luktet på stoffet.
Frk. Daa hadde dessuten en herlig humoristisk tone, og vi var svært glad i henne. Da hun senere sluttet som hjemmesyerske, sydde hun på en systue som hun drev selv hjemme hos seg selv. Men tilslutt tror jeg hun reiste til Amerika etter 2. verdenskrig.
Det var i denne tiden jeg og fikk en leksjon i respekt for andre menneskers arbeid. Vi hadde som de fleste andre en som kom med jevne mellomrom og vasket tøy. Da sto hun i kjelleren hele dagen, kokte i gryte, skrubbet på brett, skylte i store kar, og hang opp tungt tøy. Det ble jo ikke så mye vann hun klarte å vri ut av tøyet. Ja, de store lakener og dynetrekk ble bare hengt over bukker for å renne av seg. Jeg hadde vært nede i kjelleren, og antakelig hadde jeg gått i veien for henne, og hun var vel trett, for hun sendte meg opp igjen, og jeg var sinna for det. Så ba mor meg gå ned å si at kaffen var ferdig, og jeg sa den «kjerringen» kunne drikke kaffen der hun var for hun var så sur. Men da fikk jeg så ørene flagret. Og jeg fikk en forelesning om menneskeverd og respekt for andre menneskers ærlige arbeid som jeg aldri har glemt. Kjerring var i den tid, og i mors omdømme, nærmest et skjelsord, og det var jo slik jeg hadde ment det og. Så den leksen fortjente jeg. Jeg har husket på den mange ganger hvis jeg har merket at mennesker blir behandlet etter pengepung og ikke etter hva de er som menneske.
Min eldste søster som var barnepleieutdannet hadde vært et år i Tyskland og arbeidet i Göthingen. Da hun kom hjem var hun så begeistret for alt Hitler hadde utrettet der nede. Hun hadde et bilde av ham som hun hengte opp på veggen. Men det ble snart tatt ned, mor ville ikke ha den mannen på veggen i sitt hus, og jeg husker noen friske diskusjoner mellom de to. Men min søster fant vel tilslutt ut at mor hadde rett i sitt syn på Hitler og hans vesen.
Mor var et typisk politisk menneske, men det var først etter 2. verdenskrig at hun tok noe aktivt del i politikk. Hun var innom «Nytt Norge», men endte opp i SF.
Jeg har endel spredte minner fra disse barneårene før krigen. Bestefar hadde en søster som het Sophie, en elskelig gammel dame. Når vi besøkte henne varmet hun alt vi fikk. Eple, appelsiner, drikke, alt måtte bortom ovnen.
En anne slektning var kusine eller tremenning av mor. Hun bodde med sin mor på Håndverk og industriforeningens aldershjem i en knøtt liten leilighet. Men de julebesøkene hos tante Margit, de var bare helt maks. Vi var hele stua full, og vi spilte Gnav og andre slike leker, med marsipan som premier. Og når vi gikk hjem fikk alle unger med seg en pose med nøtter, frukt og dadler. Hun hadde et lite, kunstig juletre, som sto på et lite bord, og vi gikk rundt og sang julesanger. Hvordan vi fikk plass kan jeg nesten ikke fatte idag. Men hvor der er hjerterom er der husrom.
Mor hadde fått ødelagt hørselen sin i spanskesyken. Hun var meget sterkt tunghørt. Som en følge av det var hun meget aktiv i Tunghørtes forening. Og vi var alle etter tur med på møter, julefester o.l. Men typisk for mor var vel at hun så problemet sitt i et større perspektiv. Hun ivret for å gjøre noe for alle andre med dette handicapet. Målet var en barnehage for hørselskadde barn. Vi satt og laget blomsterbuketter av ullgarn, husker jeg, for å skaffe penger til formålet. Nå dette ble et sidespor. Det jeg ville fortelle var mors kamp med høreapparatet. Hun måtte kle det på seg sammen med klærne om morgenen. En bøyle over hodet med vibrasjonsplater bak øret. Snor derfra under toppen, ned ryggen, under armen og frem til en diger mikrofon, som var ca. 15-20 cm, på brystet. Ledninger derfra til to batterier, hver ca. 15-20 cm lange, som hun hadde i en pose sydd fast til korsettet nederst, så de hang langs låret. Hvis hun da hadde det travelt og glemte noen av disse ledningene, var det bare å begynne forfra igjen. Dette apparatet hadde hun til etter 2. verdenskrig. Det siste hun hadde var som et smykke med en liten ledning til en propp i øret. Så utviklingen går sin gang.
I løpet av de første årene etter at far døde, måtte mor sette seg på skolebenken og ta handelskolen, så hun kunne få handelsbrev og på den måten få fars lille firma til å fortsette. Hun hadde da folk ansatt der på kontoret, men det ble lite overskudd som tilfalt mor, og hun måtte da ta den beslutningen at det var noe sikrere å drive med sand enn med veving. Kvinnelige sysler som f.eks. veving har jo hverken da eller nå hørt til de ting som kaster fortjeneste av seg. Så mor sluttet med vevingen for selv å drive Geelmuydens sandkontor.
Den gang kom sandskøytene inn fra Osterfjorden, lå ved kai i Bergen og ventet på lossing til de som var kjøpere. Mor fant at dette var en urasjonell og lite lønnsom måte å drive sandhandel på. Hun ville bygge en silo for sand i Bergen. Tomt fikk hun i Dokken, men kapital hadde hun ikke. Dessverre klarte hun ikke å reise nok kapital selv til å få aksjemajoriteten i siloen, men ble sittende med bare en forholdsvis liten del. Men siloen ble reist, og mor ble disponent der. Mange er de historiene mor kunne fortelle om byggherrer og entrepenører som nektet å avtale forretninger med henne fordi hun var kvinne og vel ikke kunne ha forstand på slikt. Men min mor lot seg aldri pille på nesen og ble etter hvert en respektert dame i miljøet. Det ble for vanskelig å bo på Paradis når mor skulle arbeide i Dokken. Forbindelsene var ikke så alt for gode og vi flyttet til Fjellveien i 1938, og jeg begynte i 7. klasse på Nygård skole.
Det var ikke enkelt. På Storetveit skole hadde de ikke begynt på undervisningsplanene for det nye skolesystemet. (Engelsk i 6. og 7. klasse, og 2 år realskole, 3 års gymnas.) Så jeg hadde ikke hatt engelsk. Dessuten kom jeg til en klasse hvor jentene hadde gått sammen i 6 år. Fra min klasse var det bare 2 som bodde i Fjellveien, vi fikk jo kontakt etter hvert, men de hadde jo sine gamle venner. Når jeg så attpå hadde problemer med det engelske, ja da var det ikke lett alltid å være meg, når jeg dertil var et år yngre enn de andre. Et år er mye i enkelte sammenhenger. Så jeg må si at mitt 7. skoleår er ikke beheftet med for lyse minner. Men et par ting husker jeg godt. Spesielt en ting som jeg senere virkelig har beundret min mor for. Vi skulle på klassetur til Stavanger. Båten ned og opp igjen, og rundtur i Stavanger. Turen kostet kr. 10,-. Året var 1939. Mor hadde bare ikke råd til å la meg reise. I grunnen gjorde det meg ikke så mye, men selvfølgelig hadde det vært greit å være med. Pastor Kordt-Olsen som var far til min klassevenninne som bodde nær oss i Fjellveien, syns det var leit at jeg skulle være hjemme, og tilbød seg å betale for meg. Jeg må si jeg syns det var stort av mor å tenke mer på meg enn på sin egen stolthet og ta imot. Så jeg ble med, og ingen i klassen visste at jeg var «sponset».
Jeg savnet kveldsturene med bestefar, han bodde jo fremdeles på Fjøsanger. Nå ble det bare de tradisjonelle onsdagene. Men av og til traff jeg ham i Bergen. Når jeg kom fra skolen og skulle bort til Skivebakken for å komme meg hjem, la jeg ofte veien bort forbi vinduene hos konditor Reimers. Når bestefar var i byen gikk han gjerne inn der, satt ved et spesielt vindusbord og drakk sjokolade med krem. Hvis han da så meg, banket han på ruten og jeg fikk komme inn og ble traktert.
Somrene disse barneårene ble selvfølgelig tilbrakt på Hjelmås. Bestefar bodde med oss der ute, og mor kom ut i helgene. Vi hadde da hushjelp som stelte for oss. Bestefar var streng, men snill når han hadde ansvaret. Jeg husker mange hyggelige ting. Vi kunne ligge nede på svaene og bade, en masse unger, så kom bestefar med en stor pose skillingsboller, og alle fikk.
Hver onsdag morgen var det om å gjøre å få gå med kaffebrett til bestefar, for den som kom fikk 1 krone. Så var det å gå på butikken og kjøpe Allers og Hjemmet. Da ble der 30 øre igjen, og det var til ukens rasjon av snop. Poenget var at det var den lykkelige innehaver av pengene som fikk bestemme hva som skulle kjøpes, men etterpå måtte det deles.
Jeg husker når bestefar kom på landet i påsken, gikk han tur på veien med lommene fulle av små marsipanegg som han delte ut til alle unger han møtte.
Han satt ofte på en stor stenbenk utenfor huset vårt, med en stråhatt på hodet, jeg tror det het panamahatt, den gikk liksom opp i en topp, kikkerten innen rekkevidde. Vi visste når vi var ute med båten at der var et vaktsomt øye oppe i lien som fulgte med at vi ikke gjorde gale ting. Grensene for hva vi fikk lov til var soleklare. Det gikk mange år før jeg ble klar over at bestefar var glad i å bade, men han gikk alltid for seg selv nede i Juviken når ingen kunne forstyrre ham.
Jeg hadde gode lekekamerater på Hjelmås. Der vokste jeg opp med mine tremenninger tvillingene Håkon og Sverre Sandberg, naboens gutt Håkon Helland og hans søster Åsta. Noe av det greieste vi gjorde var å leke dampbåt. Da rodde vi inn og ut mellom holmer og skjær og tutet og sto i. Men en gang vi drev på med dette, gikk det riktig ille. Tvillingene som visste at jeg var levende redd etterkopper, hadde samlet en fyrstikkeske full av disse ekle krypene. Og da vi var midtfjords mot en av holmene, hev de den bort til meg og sa det var noe lurt i den. Jeg åpnet, og der aulte det av edderkopper. Jeg bare bykste rett over bord. De ble nok litt betenkt da, mine «plageånder». Jeg nektet å komme ombord før alle edderkopper var vekk. Selvfølgelig hadde bestefar observert at jeg «badet» midt ute på fjorden fra båten, og det var forbudt. Så det vanket en god skjennepreken og forbud mot bruk av båten i flere dager etter den historien.
Jeg hadde en venninne lenger inne i fjorden på Herland i Forlandsvågen. Hennes foreldre var venner av mor, så dermed var vi blitt venner. Wenche het hun. Det var enormt stort å få reise med båten videre inn fjorden helt alene, og så bli hentet på kaien og være gjest. Wenches far var driftsingeniør på kraftstasjonen. Jeg husker jeg var veldig imponert, for han hadde bygget sin egen radio. Et svært monstrum som ble drevet av noen store batterier. De fikk jeg være med Wenche å levere nede på stasjonen fordi de skulle lades. Vi hadde mye gøy der på Herland. Bygget hytte oppe ved fossen, kokte kakao på grue, og ikke å forglemme når vi fikk være med Wenches far på inspeksjonsturer av og til. Da fikk vi kjøre drosjebil, og det var ikke dagligdags å sitte i en slik bil. Wenches mor var mitt ideal av en mor den gangen: Stor, ferm og alltid hjemme. Jeg må huske på i den forbindelse en bursdagshilsen jeg engang ga mor. Jamen kan vi barn være lite snille av og til: Jeg hadde tegnet en stor tykk dame, og under skrev jeg «Mor slik hun skulle være», og på den andre siden hadde jeg tegnet en mager dame: «Mor slik hun er». Huff Huff.
Det eneste jeg ikke likte på Herland, var at de slo melken opp i glass om kvelden, så når vi skulle drikke den neste morgen var der en centimeter med fløte på toppen. Det var hardt å få i seg. Men «spis det du får»-lærdommen satt godt i den gangen.
En gang Wenche var på besøk hos meg på Hjelmås, det regnet og blåste, men vi ville ut med båten. Vel utpå var det for fristende å prøve om vinden ville drive båten. Vi festet regnslaget vårt til båtshaken, reiste den i været, holdt godt i sidene, og spør om vi fikk fart. Det bar rett utover fjorden, forbi den tilladte holmen og for full fart mot den ytterste, Kråka. Endelig så vi oss tilbake. Ned med regnslaget, ut med årene og fikk snudd. Men nå måtte vi ro. Jeg har glemt hvor mange timer vi tok inn igjen. Det var mange. Trøtte, våte og engstelige. Vi visste jo at bestefar måtte ha sett oss. Men vi kom omsider hjem. Vi fikk varm kakao, bål på peisen, tørre klær og forbud mot å bruke båten når det var vind. Jeg tror bestefar skjønte at vi var straffet nok med den roturen. Men Wenche er min beste venninne den dag i dag.
Før far døde hadde han vært formann i Indre Nordhordland dampbåtlag, som trafikkerte Osterfjorden. Mor hadde derfor fribillett for seg og sine barn på båtene. Det gjorde at vi kunne reise på landet uten at det kostet noe. Og vi reiste nesten hver helg.
Lørdag kl. 14.30 la alle båtene ut fra kaien. Oster, Hamre, Johan Jebsen og Haus. Dessuten alle øygardsbåtene, og alle som skulle til Masfjorden. Det var et yrende liv på havnen. Båtene konkurrerte om best posisjon ut forbi Skolten. Og alle båtene som skulle nordover kappedes om å komme først til Salhus, for der skulle alle båtene oppom. Dengang var jo Salhus et stort fabrikksted med mye arbeidskraft fra bygdene omkring, og alle ville hjem i helgen. Lite ante jeg den gang at her på Salhus skulle jeg bli innboer gjennom ekteskap med en Salhusgutt.
Miljøet ombord på disse båtene var fantastisk for oss unge. Vi ble kjent med en masse ungdommer som reiste til hytter innover fjorden. Vi lekte gjemsel, pikken og hadde det moro. Turen til Hjelmås tok 4 timer. Så var det hjemover til byen søndag kveld. Båten gikk fra Hjelmås i 19-tiden. De mørke høstkveldene på tur til byen var helt spesielle. Mange småflørtet nok litt i krokene, men jeg var for liten til det, lekte med andre. Enda i dag kan jeg treffe på folk som sier «Kjenner ikke vi hverandre ?» Når alle andre steder er forsøkt, er det ofte vi kommer på at det er fra båten inn fjorden for mange år siden.
Høsten 1939 begynte jeg i 1. middel på Tanks skole. Dette var den eneste klassen etter gammel modell i Bergen. Så her var det nesten bare slike som hadde dumpet året før, eller hadde for dårlige engelsk-karakterer til å komme inn på den nye realskolen. Jeg som allerede var et år yngre enn de fleste, fikk nå mange klassekamerater som var to år eldre.
For mor var det heldig at denne klassen ble opprettet på Tanks, for siden bestefar hadde vært rektor her fikk jeg friplass. For meg derimot var det meget blandete følelser. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg fikk høre, hvis ikke resultatene var slik læreren ønsket: «Dette hadde jeg ikke ventet av rektor Geelmuydens barnebarn. Nå må du ikke skuffe din bestefar» o.l. Ikke akkurat så pedagogisk syns jeg. Jeg hadde virkelig problemer på skolen. Og det resulterte til slutt i at jeg i 2. middel bare fikk 1/2 friplass. Spesielt hadde jeg problemer med tysken, og en venninne av mor ga meg timer privat, men tysk ble alltid et problem for meg.
Jeg husker godt den dagen 3. gymnasiastene sto alvorlige og diskuterte over en avis. Tyskerne hadde rykket inn i Polen. Det var vel begynnelsen til slutten på en tildels problemfri og god barndom.
Min 14 års dag 1. april 1940 ble feiret som vanlig. Min mor holdt alltid åpent hus for oss og våre venner. Jeg har hatt mange venninner på besøk, fått ønske meg middag, og hatt en koselig dag. Men nå hang skyene over oss etter hvert.
Mandag kveld, 8. april, hadde vi nettopp stått ute og sett striper etter fly høyt oppe, vi så jo sjelden fly den gang, og vi hadde en litt uhyggelig følelse. Det ble ikke bedre da min mor, som var lotte, litt etter fikk et brev levert av et bud som kom løpende, der det sto at i tilfelle flyalarm skulle hun møte på Kalmarhuset., hvor førstehjelpstasjonen var. Mine søstre som var hjemme var da 18 og 20 år gamle. Min eldste søster hadde da flyttet til Oslo.
Så våkner vi midt på natten av et forferdelig bråk. De skjøt fra Hellen festning. Aldri i mitt liv har jeg vært så redd. Vi sto der og hadde oversikt over hele Bergen, vi så flyene og båtene, skuddene. Min mor forsøkte å ta det rolig. Det var utenkelig for henne å ikke følge opp det hun hadde lovet, så hun rustet seg til å gå ned i byen til Kalmarhuset. Vi andre gikk på loftet og rullet tøy. Etter en stund da skytingen var over og kontortiden begynte, gikk min søster Else (20 år) til byen, hun arbeidet i Privatbanken. Dagny (18) og jeg gikk bort til Kordt-Olsen. Der fikk vi vite at de skulle evakuere inn til Hardanger, og jeg fikk tilbud om å være med. Så fikk vi fatt i mor på telefon og møttes hos Sundt, for jeg måtte få nytt undertøy hvis jeg skulle evakuere.
Så gikk vi hjem, Else kom fra banken, alle hadde fått gå hjem, for byen skulle bombes, sa de.
Så reiste jeg da med familien Kordt-Olsen, og en del andre, på en lastebil i vårløsningen over Kvamskogen, ned Tokagjelet (gamle vei) til Norheimsund. Der lå vi florlagt på gulvet på hotellet før vi neste dag fikk skyss ut til Vikøy prestegård hvor vi var velkommen. Jeg holdt ut i 3 uker, da lengtet jeg meg syk etter alle hjemme, og fikk reise med Kordt-Olsen da han reiste til byen igjen.
(Tillegg, fortalt 26.3.1995 av Elina til nevø Knut som noterte. Hører trolig best til her i historien:)
Da Elina plutselig etter invasjonen skulle evakuere, fikk hun av moren 50 kroner, pakket inn i guttaperkapapir (vanntett oljepapir). Pakken ble festet med en sikkerhetsnål ved brystet i undertrøyen. Dersom noe skjedde med familien, eller Elina kom vekk, skulle Elina i alle fall ha de pengene som en sikkerhet. Da hun kom tilbake til Bergen hadde moren sydde en pose til pengene, også i guttaperkapapir. I tillegg fikk hun en pakke med pepper som moren hadde brettet i vanlig papir. Pakken var brettet på en slik måte at når hun satte tommelen i en sprekk ble den åpnet, og hun kunne kaste pepperpakken i fjeset på en truende person.
Hjemme var intet til å kjenne igjen. Mor hadde stilt leiligheten til disposisjon for et aldershjem fra Møhlenpris. Det var gamle over alt. Vi hadde et rom igjen til oss selv. Men det var godt å være hjemme igjen. De gamle flyttet hjem igjen dagen før Marineholmen gikk i luften. Vi våknet (8. mai 1940) av et forferdelig brak, og det var skremmende når vi så alle flammene og tenkte på alle de gamle som nettopp var flyttet ned der igjen. Men heldigvis gikk det bra med alle de gamle.
Men Else var blitt dårlig og den natten ble det riktig ille. Mor var og blitt syk. Det var kusma. På Else slo den inn og ble hjernehinnebetennelse, mor fikk vanlig kusma: Ikke spøk når man er 50 år. Mor lp i sengen og var riktig dårlig da to portører fra Haukeland (sykehus) kom for å hente alt sengetøyet til Else. Hvorfor, sa mor. Hun har fått meningitis, sa den ene portøren. Vi skal røke tøyet hennes. Dagny var ikke hjemme, hun var reist inn i fjorden for å snakke med sandeierne for mor. Så der var jeg da, med leksikon i fanget, for å lese for mor om meningitis. Det var ille. Der sto at enten ble de gal, eller sinnsyk. (Kommentar fra Knut: Historien er ellers fortalt: at de ble gal eller døde.) Mor lå og ba om at Else skulle dø. Men heldigvis, det var ikke så galt likevel. Riktignok var hun dårlig, men hun be da frisk igjen, og mor ble heldigvis ikke bønnhørt.
På Hjelmås var huset vårt fullt opp av evakuerte fra byen. Den ene familien ble boende hele sommeren, og da de hadde jente på min alder hadde vi tross alt en fin sommer det året.
Når høsten kom, hadde tyskerne tatt Tanks skole, og vi ble plassert på Sydneshaugen skole. Skoleåret ble vanskelig, for vi hadde en erklært nazist, unghird, i klassen, og flere som «gikk» med tyskere, så der var mye uro men endel gode ting og. Og jeg fikk noen gode venner i denne klassen. Den ene var sågar grunn til at jeg senere traff min mann. Skoleåret ble avbrutt på våren 1941 av streik og uro. Det ble portforbud i byen, ingen voksne fikk reise ut. Da laget min eldste søster sommerpensjonat for barn på Hjelmås, og jeg fikk jobb som kokk. 15 år var jeg den sommeren. Jeg har glemt hvor mange barn der var, men det var en god del. Jeg var glad i og nokså flink til å lage mat, så jeg tror alle ble mette hver dag. Spesielt godt husker jeg noe fiskemel som vi laget fiskekaker av. Jeg blandet det i et vaskefat, stekte i tran og med poteter til, gled det ned uten protester. Vi var vel blitt vant til smaken av tran, tenker jeg. Men tross mye jobb var det en grei sommer. Vi følte oss nyttige, ungene trivdes og jeg husker ikke at vi hadde svært store problemer.
I denne tiden flyttet vi til Møhlenpris. Bussen til fjellsiden stoppet, og det ble for tungt for mor som hadde kontor i Dokken å bo i Fjellveien. Vi flyttet til en leilighet i en gate på Møhlenpris. Det var forferdelig. Vi hadde en vertinne som ikke tålte lyder, knapt at vi gikk over gulvet. Og vi som alltid hadde åpent hus for alle våre venner vantrivdes kolossalt. Vi holdt ut 1/2 år, da fikk mor se en ledig leilighet i den gamle Bredslsgården på Møhlenprismarken, og den fikk vi. Store rom, deilig have, ingen trang gate, men trær utenfor.
Vinteren 1941-1942 var det meget vanskelig med mat i Bergen. Mor hadde ikke anledning til å stå i kø etter mat, og noen måneder den vinteren spiste vi på Rathkes pensjonat. De tok middagsgjester i pensjon. Så lei vi var tilslutt av kålrabibiff i alle varianter, solsild og frosne åoteter, så var det nok veltillaget og etter omstendighetene så godt som det var mulig.
Jeg ble konfirmert i desember 1941. En av mors venner inne i fjorden hadde skaffet henne litt kjøtt, av en annen fikk hun en tert. Så laget hun en fin karbonadekake til hver som forrett. Men bestefar var ikke klar over at her var det rasjonering, han sa «nei dette så deilig ut, Sigrid», og så tok han to. Den av mine søstre som da fikk fatet lot det gå videre vel vitende at her kunne det bli katastrofe. Da så en onkel (Knuts kommentar: vel egentlig en generasjon lenger ut, fetter av far Ivar, doktor Sverre Aall Sandberg f. 1880.) fulgte bestefars eksempel og tok to og, så fikk ikke min andre søster heller. Ja, slike ting biter seg merkelig fast.
Ellers hadde vi mange spleisefester i disse årene. Vi søstre som bodde hjemme selv om vi var i ulike aldre, hadde mange greie kvelder med våre venner med medbrakt mat. Det hendte jo og hvis det var portforbud, så måtte vi la besøkene vare til den lyse morgen.
Jeg husker en gang bestefar hadde vært til søndagsmiddag hos oss: Jeg hadde vært på byfjellet med noen venninner om formiddagen og da hadde vi truffet noen gutter som vi hadde pratet med. En av dem spurte om vi skulle sykle tur om ettermiddagen. Jo, jeg ville da det. Kl. 5 avtalte vi. Kl. 5 plystret han ute i veien. Men da skal jeg si at bestefar ble indignert. Lar du guttene plystre etter Elina utenfor ? Eier de ikke oppdragelse. Vet de ikke hvordan de ringer på en dør ? Jaså men, den som måtte ut og hente mitt nye svermeri og be han komme inn og hilse på bestefar, det var jeg. Men heldigvis, da han kom inn var bestefar den elskeligste som tenkes kunne. Og så kunne vi da få lov å sykle tur.
Høsten 1941 ble Tanks flyttet over til Solheim skole. Der fikk vi gå på dagtid. Da husker jeg at vi møttes ved porten til Nygårdsparken om morgenen, og så gikk vi i følge med gymnasiastene gjennom parken. De var mørkeloser for oss som var yngre.
Men heller ikke dette skoleåret skulle bli fullført. Nye uroligheter førte til at skoleåret ble avbrutt ved pinsetider det året. Jeg som da hadde fått en veldig lyst til å arbeide med jord og dyr og så meg selv som småbruker på Hjelmås, var glad til. Jeg hadde nemlig fått beskjed fra min tremenning Jørgen Sandberg om at jeg var velkommen til å jobbe på gården hans i Ølensvåg. Jørgen hvis far og farfar var leger, hadde brutt tradisjonen og blitt bonde. Og en meget dyktig sådan. Så da skolen likevel ikke var åpen mer dro jeg tidligere ned til Ølensvåg. Jeg lærte mye der nede, men det jeg forbinder aller mest med den sommeren er bestefars død. Jeg fikk beskjeden der en kveld vi kom inn fra arbeidet på jordet, det var fælt, for Jørgen forsto ikke hvordan jeg kunne ta det så tungt, det var jo «bare» en bestefar. Men for meg var han den faren jeg ellers ikke hadde hatt, og den dagen han ble begravet stakk jeg til skogs og lå og gråt i flere timer. En epoke i livet var så definitivt over.
Høsten kom med ny skolegang. Siden mor selv hadde vært nødt til å sette seg på skolebenken som voksen for å få handelsbrev, var hun svært bestemt når det gjaldt å få en skole som kunne kvalifisere til handelsbrev: Vi skulle ikke oppleve det samme som hun. Så tok jeg 1/2 års handelskole på Anton Johannessen. Men så fikk jeg jobb fra våren som dreng på et lite småbruk på Jåstad i Hardanger. Nå skulle jeg for alvor begynne på det jeg ville. Jeg glemmer aldri første morgen der på gården. Jeg tror ikke Øyvind (bonden selv) hadde så mye tro på at denne byjenta mente så alvorlig. Så da jeg spurte hva jeg skulle gjøre etter at vi hadde spist frokost, svarte han at hesten han hadde lånt sto forspent møkkakjerra. Den skulle fylles fra møkkakjelleren. Bare sett i gang sa han. Jeg skjønte at skulle jeg bli tatt på alvor, måtte jeg vise det der og da. Så da Øyvind kom etter litt senere, sto jeg i møkkakjelleren og spadde og spydde, spadde og spydde. Jaggu tror eg du meiner alvor sa han, kom deg ut, det er arbeid for meg det der. Og slik ble vi samarbeidere. Han spadde møkk, jeg kjørte og spredde på jordene. Det ble et fantastisk halvår med veldig hardt arbeide, men også med mange hyggelige stunder når Øyvind sa «Nå tar vi en femminutter» og så prata vi og hadde mye moro. Der var jeg til siste pæren var kommet i hus i oktober. Og reiste hjem med mye deilig frukt i bagasjen, og mange gode venner igjen der inne.
Jeg hadde nå vært så mye vekke fra byen og uhyggen ved krigen, at jeg ble forferdelig irritert da en venn fra Hardanger kom til byen og vi avtalte å møtes utenfor Sundt om kvelden, men mor forlangte å få følge meg til sentrum for å se meg vel fram til han som ventet. Jeg syns det var flaut, men min venn ble helt betatt av min mor som hadde slik omsorg for sin datter.
Jeg hadde søkt om plass på Hesthammer småbrukerskole, og i påvente av plass der flyttet jeg nå ut på Hjelmås for å begynne å arbeid der. Også for å slippe unne arbeidstjenesten selvfølgelig. Jeg hadde en mann fra Hjelmås til å hjelpe meg og vi drev og ryddet skog fra et område som skulle bli bærhage. Men en morgen våknet jeg og følte meg dårlig. På bena hadde jeg store kuler. Heldigvis var det kontordag for distriktslegen den uken, så jeg gikk ned til ham. Det var knute-rosen. Jeg ble beordret i seng, en dame med sine barn flyttet inn til meg og stelte meg. Og en detektivjobb for helsevesenet. Hvem hadde smittet meg ? Tilslutt fant de smittebæreren lenger inne i fjorden. Jeg hadde sittet ved siden av henne på båten en kald dag, og hun hostet ustanselig. Det viste seg at hun gikk med tuberkulose, og var smittebærer.
Nå begynte noen år hvor jeg kostet min mor mange sorger og mange penger. Jeg hadde glemt å melde meg inn i trygdekassen i Hamre kommune, og fikk intet dekket derfra. Så da jeg ble sendt til Moen rekreasjonshjem i Valdres for å kure vekk en skygge på lungen måtte mor betale det selv. 8 måneder var jeg der. Vi fikk ingen medisiner, men lå og kurte, d.v.s. at vi måtte ligge musestille i sengen med alle vinduer på vidt gap i 1 1/2 time to ganger om dagen. Om vinteren når gradestokken krøp ned under 20 grader var det jammen ikke spøk. Ellers var det å gå små spaserturer, en gang om dagen, men ikke hvis temperaturen gikk under 10 grader. Ellers hadde vi god og nærende mat, og oversøster hadde den formening at hvis vi la på oss viste det at vi kom oss, derfor ble vi veiet hver uke, og hvis ikke vi hadde øket i vekt, fikk vi ekstra melkeglass til frokost. Da jeg reiste ned etter 8 måneder, gikk min søster forbi meg på stasjonen. Det var vel ikke lett å kjenne igjen den jenta som trillet avgårde med 80 kilo å dra på. Men dr. Engelskår ble ikke glad da han fikk se meg, og satt meg på slanking.
Nå hadde Dagny utdannet seg til Skjønnhetspleiespesialist og hadde en liten salong i byen. Der fikk jeg jobb som lærling og ryddehjelp. Nærmest for å bli innmeldt i trygdekassen. Og det var av det gode, for jeg hadde ikke vært hjemme lenge før det begynte med smerter i brystet, opp til dr. Engelskår, jo takk, så var det blitt plevritt i den ene lungen. Ny tur til Moen. Men denne gangen med et brev fra legen i bagasjen om at jeg skulle ta av, ikke legge på meg. Ingen kunne bli frisk av å bli tykk skrev han. Søster Inga ble ikke blid, men hun måtte jo lyde min lege. Der var en lege som kom hver 14. dag og tok senking på oss, men det var ingen lungespesialist. Dr. Engelsgård ville at jeg skulle gå til kontroll hos en spesialist som holdt til på Dokka. Dette likte søster Inga dårlig, men jeg måtte jo få reise. Men nå blir jeg overgitt over hennes reaksjon når noe ikke gikk i hennes mønster. Intet ble ordnet for meg unntatt time hos legen. Jeg måtte overnatte, og fant en kafe hvor de leiet ut rom, jeg måtte gå gjennom et 4 mannsrom inn til meg, ingen nøkkel, skittent sengetøy, jeg satt i sengen med klær på hele natten. Dette var jo midt i krigen, så den uhyggen lå der hele tiden når en var langt hjemmefra.
En gang fikk jeg telegram: Alt vel hjemme. Da ble jeg nesten hysterisk for det gikk ikke å komme frem i telefonen. Dessverre, fikk jeg til svar, telefonlinjen til Møhlenpris er brutt. Min mor som bare tenkte at jeg ville bli redd om jeg fikk høre om det store bombardementet i Bergen, hadde sendt telegrammet. Men vi var jo utenfor all folkeskikk og hørte ingen nyheter fra Bergen. Derfor ble jeg så oppskaket, noe forferdelig måtte jo ha hendt, selv om telegrammet sa at alt var bra.
Vår store forlystelse på Moen var å gå rundt på gårdene og bytte ting vi hadde, for å få fløte eller egg tilbake. Så pisket vi eggedosis eller vispet krem og koste oss på rommene våre om kvelden. Forlystelsene ellers var få langt der oppe i Valdres. Det var mest peinsevenn-predikanter som kom og fikk holde møter i storstua og så gikk vi i kirken når der var noe. Et par ganger laget vi underholdningskvelder vi pasientene. Noen spilte piano, vi leste dikt og sang.
Dette andre oppholdet på Moen varte bare to måneder, og så reiste jeg hjem. Da jeg kom hjem var det bare jeg og mor igjen hjemme, to av mine søstre var gift (Dagny og Else), og en var østpå (Sigrid). Mor hadde flyttet fra Bredalsgården etter bombardementet på Hellen skole, og hun var flyttet inn på min søsters skjønnhetsalong. Den var nemlig blitt stengt p.g.a. at hun hadde nektet å behandle en høyere nazist i byen. Nå flyttet jeg og inn der, og vi hadde det virkelig originalt og koselig. Så der bodde vi da freden eksploderte. Min søster (Dagny) som bodde midt på Torvalmenningen i en takleilighet, ringte bort til oss: Kom hit bort, med en gang. Vi avgårde, og under oss på Torvalmenningen var der et bølgende folkehav. Min svoger (Haldor) viste det seg var med i ledelsen av Milorg, og vi hadde ikke visst noe. Endelig kom der en venn av oss som ville gå med meg ned i byen. Og så danset vi i lange rekker, omfavnet kjente og ukjente, sto med klump i halsen og så et kjempebilde av kong Haakon bli firt ned langs fasaden av Sundt, og vaktmesteren der gikk rundt og tente lys i alle etasjer. Ja det var et eventyr. Nå måtte mor og jeg flytte igjen, for salongen skulle jo åpnes igjen. Vi ble innlosjert i et hus oppe i Parkveien og bodde der over sommeren. Det var vanskelig med hus, men p.g.a. at jeg hadde vært syk i lungene, fikk vi tildelt en leilighet på Kronstad. Jeg hadde måtte skrinlegge ønsker om å bli bonde, helsen var ikke til det. Så nå jobbet jeg på salongen, samt var vaskehjelp på kontoret hos mor.
Men så en dag, jeg hadde vært på byfjellet, og fikk så inderlig vondt for å puste igjen. Da jeg kom til dr. Engelskår ble han virkelig lei seg. Plevritt på andre lungen. Nå lå jeg hjemme i et par måneder. Jeg nektet å reise til Moen igjen. Engelsgård ville sende meg til et sanatorium østpå, men nå ville ikke mor det. Så jeg ble sendt til et lite pensjonat på Geilo, hvor luften og det jeg selv visste om kuring skulle få meg frisk. Og der ble jeg i to måneder. Men da var jeg og frisk.
Men selv om jeg var erklært frisk, hadde jeg strenge direktiver om alt jeg ikke fikk lov til. Ikke soling på 5 år, ingen sport som krevde krefter, ingen svømming. I det hele tatt ikke noe som var moro av utendørs aktiviteter.
For alle oss som hadde sin ungdomstid under krigen var vel drømmen om å få komme ut i den store verden ganske sterk. Så da jeg var frisk og skulle tenke på utdannelse, ble det at jeg valgte samme yrke som min søster, og fikk reise til Stockholm for å utdanne meg til skjønnhetspesialist som det het den gang. Problemet var valuta. Men jeg fikk da kranglet meg til 225,- svenske kroner i måneden. Det var mindre enn andre fikk som tok en mer «nyttig» utdannelse.
Jeg bodde de første månedene på det norske studenthjemmet i Stockholm. 6 på rommet, og ikke akkurat så hyggelig. Men billig var det jo. Rom og full pensjon kr. 140,- i måneden. Men så skulle jeg betale for skolen, instrumenter, frakt o.l., så det var bra en var oppdratt til nøysomhet. Men det som gjorde at alt ble så trivelig, tross dårlig økonomi, var at jeg fikk forbindelse med svenske speidere. Vi har i speideren et internasjonalt pass som vi kan levere fra oss til organisasjonen i det landet en reiser til, og slik får vi kontakt. Jeg hadde ikke vært i Stockholm en uke før jeg ble invitert til en ledersamling, og så var det gjort, jeg ble medlem av Wallinska flickscoutkåren og fikk mange svenske venner.
En venninne av mor hadde korrespondert med en dame i Stockholm siden 1905. Det var dengang et ledd i forbrødringen mellom de to land. De hadde da fortsatt å skrive i alle år. Nå fikk jeg da hilse på der og, og de ble som en tante og onkel for meg der borte. Det ga meg en god følelse å ha kjente som kjente folk hjemme, selv om det bare var pr. brev.
Som gift bodde ekteparet i Salhus. Etter Olavs død flyttet Elina til Nesodden for å være nær Haldis.