Treff 51 til 100 av 14,656
| # |
Notater |
Linket til |
| 51 |
Se: M. Bugge: Våre forfedre s. 176. | KLEMMENSEN, Søren (I3190)
|
| 52 |
Se: Personalhistorisk tidsskrift 8. r. I s. 178. M. Bugge: Våre forfedre s. 175. C. W. Ludv. Horn: Mindeblade om dem, fra hvem jeg stammer s. 20f. I. Wahl: Slægtebok over afkommet av Christjern Nielsen. | CLEMENTSDTR., Kirstine (I3183)
|
| 53 |
Se: Sollieds samlinger
Skiftet tyder på at dette ikke er den mad. Thunbo som det ble ringt for i Mariakirken 18.02.1751.
Skifte 5 desember 1749. | KROGH, Birgitte Catharina von (I1976)
|
| 54 |
Se: Sollieds samlinger | NEVERMAN, Karen Tiesdtr. (I2388)
|
| 55 |
Seigneur de l'Aigle | DE L' AIGLE, Richer (I14729)
|
| 56 |
Svensk. Bodde 1899 på Grønland i Oslo.
| Marie (I18308)
|
| 57 |
TEORI: Det er mulig at han er identisk med Elling Sjursen Tjore, som var gift med Berete ? Barn: Anders, Nils, antakelig også Guri og Kari (jfr. tingbok 1685). Koppskatten 1645: betalt for seg, kone og en datter på midt-Tjore. Manntall 1647: bruker 1/2 løp 1/2 tønne i midt-Tjore (d.v.s. alt). Kvegskatten 1657: bruker oå midt-Tjore. Jordebok (?) 1661 bruker på midt-Tjore. Manntall 1664: bonde på midt-Tjore. Tingbok 1676 nevnt som vitne i en sak. Tingbok 1696 sak om alarm på tinget, saken også nevnt i 1697. Lagrettemann 1671, 1673, 1675, 1676, 1678, 1679, 1680, 1685, 1686, 1687. | Elling Sjursen (I2846)
|
| 58 |
Ved Anders' dåb er faderen benævnt indsidder i Pederstrup. Vacc. 4. juli 1859 af Castenskiold. Lysning den 18. søndag efter Trin. Forlovere ved vielsen: Hans Kristian Andersen/Myrup og Hemming Hansen/ Myrup. | ANDERSEN, Anders Christian (I25260)
|
| 59 |
Ved dåben bor familien Bastebrostræde nr. 2 i Nyk. Falster. Dagnys faddere: Barnets mor, fabriksbestyrer Christen Lippert og hustru - Nyk., bogholder Bertram Nielsen - Baurholm, pedel Mehlsen Mortensen - Nyk.. Kaldenavn: Dagny. Dagny får navneforandring til Ingeborg Dagny Bang Gerlyk. Dagny bor - 1950 -1956 - Roskildevej nr. 140. (onklen Christians hus). Er i flg. FT 1950 ansat på Kgl. Porcelæns Fabrik som pudser. Dagny skulle være et selskabsmenneske. Bliver sent i livet Jehovads Vidne, udtrådt af folkekirken 21. nov. 1983. Bliver enke inden 1950. | ERIKSEN, Ingeborg Dagny Bang (I25112)
|
| 60 |
Viet 2.gang til pottehandler Johan Friderich Klopheim, 30. juli 1798 Helligåndskirken, København, efter foregående tillysning. | ZEUTHEN, Dorthea Elisabeth (I23781)
|
| 61 |
was likely the Sancium regem named as son-in-law (generum meum) by Galindo Aznárez I, Count of Aragón in 867. He is also probably the Sancho, lord of Pamplona and head of the Basques, who defeated and captured Muzaffar ibn Muza ibn Di al-Nun at some date between 865 and 875 (during his brother's captivity), as reported by chronicler Ibn Khaldun. Chronicler Al-Udri names Velasquita, wife of Mutarrif ibn Musa ibn Qasi, as daughter of a sahib Sancho, although Ibn Hayyan reports her as daughter of García Íñiguez. Sancho's son, Aznar Sánchez, married a daughter of his uncle king Fortún Garcés and had a son, Sancho, and two future queens Toda Aznárez, wife of king Sancho Garcés I, and Sancha Aznárez, wife of king Jimeno Garcés. | Sancho (I14629)
|
| 62 |
- forpakter på «b»Grevens Vænge hovedgaard, Rønnebæk sogn, Hammer herre, Præstø amt«/b» (ikke funnet viet der), gården ligger en halv mil fra Næstved,
- forpakter på «b»Hallebygaard, Sæby sogn, Løve herred i Holbæk amt«/b».
- Fra 1730 til 1735 skal han ha bodd på «b»Hesede (tidligere Hirset) hovedgaard, Bråby sogn, Ringsted herred, Sorø amt.
«/b»Jeremias Michelsen på Hirset gård og Peder Qvistgaard tjenende på Gisselfeldt var 17. august 1734 fadder for datter av Peter Schmidt Jæger ved Gisselfeldt og Birte Olesdatter.
(Bråby sogn kb 1723-1814 oppslag 15, pagina 22, høyre.)
Jeremias Michelsen og Peder Qvistgaard er svogre, gift med to søstre.
- 1736-1737 Det er ikke dokumentert hvor han bodde disse to årene.
- I 1738-1739 forpakter på «b»Totterupholm (Rosendal ) i Fakse sogn, Fakse herred, Præstø amt.
«/b»Jeremias var fadder for Peder Qvistgaards datter født i 1739. Jeremias var da på Thotterupholm.
Totterupholm i Faxe sogn er samme herregård som Rosendal. Gården het inntil 1748 Totterupholm, 1748-1789 Rosenlund, og deretter het gården Rosendal.
«i»Der var også Rosenlund gård på Lolland. Den ble lagt under Krenkerup hovedgård i Radsted sogn, Maribo amt. I Radsted sogn begynner kirkebøkene 1779. Gården på Lolland er trolig irrelevant for Jeremias.
«/i»Kirkebøkene for Fakse sogn er ikke bevart før 1760. Dersom Jeremias var der 1736-1739 kan det forklare at dåpen ikke er funnet for døtrene Karen og Christiane.
- 1740-1743 var han forpakter i«b» Lellinge gård vest for Køge«/b». Fra 1721 hørte Lellinge gård under Vallø som ligger syd for Køge.
Kirkeboken for Lellinge 1734-1806 oppslag 23 viser at Jeremias Michelsen ved en tjenestepikes barnedåp Domin. 1. advent 1743 var forpakter "her ved Gaarden" (Lellinge). Men oppslag 22 viser at 14. juli 1743 var forpakter på Lellinge grd. Peiter Neergaard: Kan det bety at Jeremias var den gamle forpakteren ? Oppslag 21 Fer. 2. Nativ. Christi 1742 nevner Forpagter Michelsen og Johanne Hans Klokkers af Lellinge. Oppslag 20 nevnes 15. april 1742 som fadder Forpagter monsr. Michelsens Kieriste. Oppslag 23 nevner Forpagterens Kieriste Dorthe Marie Neergaard paa Lellinge Grd. Oppslag 25 Fer. Omn Sanct. 1744 nevnes Forpagteren paa Lellinge Grd. monsr. Peiter Sigvartsen Neergaard. Fer. 2. Pentec. 1745 nevnes madame Clara Neergaards fra Vibye gaard. Oppslag 16 nevnes på slutten av 1740 seig.er Peiter Neergaard forpagter ibid (Lellinge grd.)
Dom. 20. post Trinitatis 1739 (oppslag 14) var Neergaard forpakter på Lellinge.
Dette kan se ut som om forpakterne Neergaard og Jeremias Michelsen har vært parallelt på Lellinge ?
- Forvalter Michelsen stod fadder 3 ganger i 1766-67: Kirkebok for «b»Holtug sogn i Præstø amt«/b» 1751-1780 - AO opslag 16 på AO. I danske DIS debattforum påstås at han het Jeremias. Det er mulig, men ikke dokumentert at dette er samme mann.
- Assendrup (Aversi sogn)
Fallitt 1774.
- Ved begravelsen i «b»Vor Frue kirke, København«/b», kalles han "forhen Forpagter 78 Aar, fra Farve-gaden, paa Østre Plads, ved 12 slet."
Funnet i skifteregisteret for Kbh. '96 forseglingsprotokol - og der nævnes at han er forhenværende forpagter og var gift 1. gang med Birgitte Jørgensen, men der nævnes også at han er gift 2. gang med Cicilia Eegholm. I registeret til enkekasseindskydere 1739-1775 finder jeg at de er blevet gift i 1747 og at hun er født i 1722. Han står som forpagter på Rosenlund. Indskydningsregisteret til enkekassen er nr.: G2100.
År 1787 d. 19. April indfandt skifteretten her i Staden sig ved fuldmægtig Borch med Christen Lars Lund for Enken Cicilia Eegholm udi hendes tillejehavende Værelser udi Lysestøber Evalds tilhørende Huus No. 44 i Farvergaden, for efter hendes forlangende at foretage Forretning efter hendes nu nylig afdøde Mand forrige Forpagter Jeremias Michelsen; herved tilstæde Enken, som tilkendegav at den afdøde af 1. ste Egteskab med afgd. Birgitte Jørgensen har avlet og efterladt følgende Børn:
1. Kirstine Michelsen, gift med magister Kreiberg boende i Rørbye Præstegaard ved Callundborg.
2. Cathrine Michelsen gift med Consistorial Ammd. Contoppidan paa Friderichsberg
3. Marie Michelsen Enke efter …….. boende ved Aalborg I Jylland.
4. Karen Michelsen som er død, og har i Ægteskab med Proprietær Brønstorp avlet endel Børn hvis navne Comparentinden ikke erindrede. Videre var tilstæde Tienestepigerne Anne Catharina Jacobsdatter, og Johanne Sinderup.
(oprensning af deres ejendele)
behandlings protokol F side 131 ( ikke fundet endnu)
Det er interessant å observere at 10 år etter datteren Karens død er der så liten kontakt med svigersønn Mathias og Jeremias sine barnebarn at Jeremias sin enke ikke kjenner navnene på Karens barn.
Opplysninger om kausjonistene (forloverne) ved den antatte søsteren Marie Michelsdtrs vielse (se ektemannen) forteller at "... Brudens sr. Michel Rasmusøn ... ": Det forteller at Michel Rasmusøn kan være f.eks. hennes far, halvbror, svoger eller liknende nært slektskap. Hennes farsnavn kunne antyde at far burde være første arbeidshypotese, men fordi første del av teksten snakker om brudgommens bror kan det også tolkes som at utelukkelse av et relasjonsbegrep betyr at relasjonen er den samme, d.v.s. brudens bror ?
Michel Rasmusøns datterdatter Margrethe Wiumb ble gift med Mikkel Rasmussen f. ca. 1736. Jeremias Klocher, forpakter på Birkendegaard, opplyste at han var fetter av såvel Margrethe som hennes enkemann Mikkel Rasmussen. Dersom også Mikkel Rasmussen er fetter av Margrethe (ekteskapsbevillinger ?) kan de alle tre være barnebarn av Margrethe sin morfar NN som da kan hete Mikkel Rasmussen ? | Jeremias Michelsen (I13497)
|
| 63 |
? marriage extracted from Boyds | SOMERSCALES, Margaret (I17818)
|
| 64 |
"af Holtum". | NISSEN, Søren (I4215)
|
| 65 |
Minst en nålevende eller privat person er linket til dette notatet. Detaljer ikke tilgjengelig. | Nålevende (I4542)
|
| 66 |
"brought Ricleden Grange to the Hedworth's (after 1421)"
(Eneas Mackenzie, Marvin Ross: Periodical: An historical, topographical, and descriptive view of the county of Durham.
Publication: MacKenzie and Dent.
| LUMLEY (I19110)
|
| 67 |
"brought the Monor of Woodham". | WOODHAM (I19462)
|
| 68 |
"capitaine" | FRØRUP, Christen (I2228)
|
| 69 |
"Fra Hitteren".
Navnet er også skrevet Riber.
Se: W. Lassen: Wibe og Lund | RIIBER, Karen (I1220)
|
| 70 |
"gamle-Bendik"
Leilending, første bygsel 1644 på 2 1/2 bpd smør, betalt med 13 rdl | YNDESDAL, Bendik Iversen (I21410)
|
| 71 |
"Hans Kirsebum's Datter", 6 år gammel. | KIRSEBOM, Jørgine (I2558)
|
| 72 |
"of the deanery" | HEDWORTH, John (I19254)
|
| 73 |
"Ole Jensen Aasens Barn 15 uger", gravlagt ved Naustdal. Dette kan ha vært Oles barn. | ÅSE, Ukjent Kjønn (I9964)
|
| 74 |
"schipper, los werkman, arbeider vatenfabriek, lakker en magazijnbediende". | KLIJN, Tijmen (I11466)
|
| 75 |
"Sjellandsfarer". | LANDGROV, Jens Sørensen (I17455)
|
| 76 |
"Thomas Nielsen Lods's Kone", 63 år gammel, begravet kl. 12 fra 1. rode nr. 28. | KIRSEBOM, Abel Cathrine (I2565)
|
| 77 |
"til Berge".
Bosted Steile i Vang i Valdres.
Bonde på Steile, "sad i stor Velstand" på nedre Steile (i Nigarde). | WANGENSTEEN, Boye Ovesen (I5846)
|
| 78 |
"til Refstrup" | SKADE, Niels Madsen (I7424)
|
| 79 |
"til Skobling og Østergaard" | SKADE, Mads Nielsen (I7423)
|
| 80 |
"visserijknecht, fabrieksarbeider en magazijnbediende".
| KLIJN, Christian (I11463)
|
| 81 |
"When you find one brick out of place, you'd better check the entire wall."
TIL INNLEDNING
1 - Kinesisk ordtak: Det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.
Dette slektsarbeidet er langt fra perfekt. Mange opplysninger mangler, mye er ikke tilstrekkelig dokumentert, og det vil helt sikkert vise seg å inneholde endel feil. I tillegg er mye hentet fra andre slektshistoriske arbeider, uten at det har vært tid og anledning til å kontrollere tilstrekkelig.
Men jeg ber om forståelse for at jeg mener at det er bedre å bidra til kunnskapen om slekten, selv med alle de ovennevte forbehold og svakheter, enn å la vår slekts historie bli liggende i mørke.
2 - Eksempel på hvordan denne boken IKKE er skrevet:
Tactfully Told Tale...
The Smith's were proud of their family tradition. Their ancestors had come
to America on the Mayflower. They had included Senators and Wall Street
wizards.
They decided to compile a family history, a legacy for their children and
grandchildren. They hired a fine author. Only one problem arose - how to
handle that great-uncle George, who was executed in the electric chair.
The author said he could handle the story tactfully.
The book appeared. It said "Great-uncle George occupied a chair of applied
electronics at an important government institution, was attached to his
position by the strongest of ties, and his death came as a great shock."
3 - Dikt
Pral ei av fedrenes ære,
hver har kun sin.
Kan du ei spenne buen,
er den ei din.
4 - Visdomsord
Ingen virkelighet er mer vesentlig enn historien, når det gjelder å nå fram til bevissthet om oss selv.
(Karl Jaspers)
5 - Om slektstrær
- A family tree can wither if nobody tends its roots.
- Any family tree produces some lemons, some nuts and a few bad apples.
- Genealogy is like playing hide and seek: They hide ... I seek !
- Snobs talk as if they have begotten their own ancestors !
6 - Utdrag
"Og det er det stora, og det er det glupa,
at merket det stend, om mannen han stupa."
(Per Sivle, "Tord Foleson", mannen som bar Olav den helliges merke i slaget på Stiklestad.)
- Forkortelser
- Om kilder og troverdighet
Filens innhold er hentet fra mange manuskripter, bøker og kilder. Mange sekundærkilder har det ikke vært tid og anledning til å kontrollere. Generelt skal filens innhold derfor ikke ansees for å være kontrollert og godkjent, med mindre den enkelte opplysning er tilført henvisning til en troverdig originalkilde. Alt annet må sees som sannsynligheter og teorier og som et grunnlag for det videre, gjenstående forsknings- og kontrollarbeidet.
Mange har i litteraturen nevnt personer eller mindre deler av slekten. Men kun to tidligere større arbeider om slekten Geelmuyden finnes:
Fredrik Christian Dreier Geelmuyden skrev det første manuskriptet om slektens historie. Han skal ha æren for å være pioneren i arbeidet og for å ha bevart minner om innvandrerer Gerrit og mange andre i den eldre del av slekten, minner som uten Fredrik Christian ville ha gått tapt. Det er ellers tydelig at manuskriptet i mindre grad bygger på skriftlige kilder. En rekke opplysninger og forbindelser må justeres eller korrigeres. Hans manuskript finnes i ca. 5-6 kjente eksemplarer, skrevet til ulik tid:
- Eksemplar datert 1821 oppbevares i manuskriptsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen.
- Eksemplar datert 1821 (hurtig skrevet, dårlig håndskrift) oppbevares ved Statsarkivet i Bergen, i arkivet for Baroniet Rosendal, lnr. 208, 1. legg.
- Ett eksemplar skal oppbevares ved Riksarkivet.
- Eksemplar datert 1824 ble funnet 1882 i boet etter Geert Christopher Frederick Geelmuyden. (Undersøk om det er identisk med ett av de andre kjente ?)
- Ett eksemplar var 1990 i Halfdan B. Griegs eie.
Ola Stang-Geelmuyden skrev det neste manuskriptet om slekten Geelmuyden. Han har i større grad benyttet skriftlige kilder, særlig kilder som var tilgjengelige i Oslo. Det er tydlige at han har gjort en stor og prisverdig jobb med slektens historie. Likevel må også hans arbeid nøye kontrolleres før vi kan godta alle detaljer og relasjoner. Det er uklart hvor mange eksemplarer hans manuskript finnes i.
- Ett eksemplar datert 1931 oppbevares som manus nr. 761 i manuskriptsamlingen ved Universitetsbiblioteket i Bergen.
- Ett eksemplar var på 1990-tallet hos en Knud Geelmuyden (manus 1929 med tillegg/tilføyelser).
NOTATER TIL EN INNLEDNING, Inkludert Ola Stang Geelmuydens innledning:
- Historisk innledning
En av de store forskjellene fra eldre tid, ikke minst som en konsekvens av 1968-opprøret, er en kulturendring: Tidligere ble det fokusert på lydighet, plikt og behovsutsettelse. Moderne tid fokuserer mer på rask behovsoppfyllelse og hensynet til seg selv.
Ola Stang Geelmuydens innledning: Slekten Geelmuyden er en gammel slekt i Norge, innvandret fra Holland i det 16. århundre (feil: skal være 17. århundre).
Navnet synes å være tatt etter den vesle hollandske by ved Zeudersjøen ved utløpet av den lille elven Vecht eller Zwaartewater og betyr "den gule munning", i likhet med navnene Ijmuijden og Ijselmuiden. Det ble omkring 1931 skrevet Geenemuijden, men ble dengang til daglig ennå uttalt Geelemøije.
I tidligere tider ble det skrevet Geelmuijden, således på Hondius's kart over Nederlandene fra 1630. Byen ligger i provinsen Ober-Yssel, er kjøpstad med rettigheter fra 1275 og hadde 1931 ca. 2000 innbyggere, 1975 ca. 5000 innbyggere. Dens hovedbedrift var ca. 1931 siv-produksjon, matter og liknende. Den har i tidligere tider vært et yndet sommerutfluktsted fra Amsterdam og den gamle Hansastad Kampen, som kun ligger 12 km lenger syd.
Byen var i 1868 totalt nedbrent og der nevnes tidligere branner i 1625, 1698 og 1741 samt en oversvømmelse i 1825 (Riestap's geografi).
Ola Stang Geelmuyden hevdet at det er mer sannsynlig at familien skriver seg fra Kampen og har tilknytning til familien Valckenier, da det har vært flere av denne familien i Norge og som har forandret navn.
Da hans far ingeniør Bernhard Geelmuyden var på en reise i Holland i 1886 for å søke opplysninger om familien, fant han intet i byen selv, da alt var ødelagt i de store brannene. Befolkningens type er en helt annen, nemlig lys, enn vår familie som er mørk.
De etterfølgende opptegnelser om slekten Geelmuyden er utarbeidet etter undersøkelser i allerede trykte kilder og dels fra arkivene i Oslo, Amsterdam og den Haag.
I tillegg er materialet vesentlig utvidet av Knut Geelmuyden i perioden etter 1972, og er under kontroll og korrigering.
Ola Stang Geelmuyden har dessverre ikke tatt med noen familietradisjoner, da disse vanligvis er forvansket, lite tilforlatelige og meget ofte oppdiktete.
Familien Geelmuydens slektsmerke:
En fra høyre mot venstre naturfarvet springende hjort hvorover 3 gyldne (1,2) stjerner, i grønt felt. På den med en heraldisk krone forsynte hjelmen en halv springende naturfarvet hjort.
Som hjelmpryd finnes også i det 18. århundre på sigiller to lyreformete vesselhorn i stedet for den halve hjort.
Også ført med stjerner stilt i bjelke, og på hjelmen to harniskkledte armer holdende en laurbærkrans.
Ola Stang Geelmuydens hypotese om opphavet:
Han mener at Geelmuyden stammer fra slekten Valckenier på følgende måte:
Jan van Valckenier, kjøpmann i Kampen, Bergen og Amsterdam, født 1522 i Kampen, død 29.01.1592 i Bergen. Gift med en kjøpmannsdatter i huset hvor han bodde, kalt Maria Janze Tengnagel, død 1562. Han hadde en sønn Evert Jansz van Valckenier, født på 1540-tallet i Bergen, som også hadde en sønn.
Han mener at Evert Jansz også kan være kalt van Geelmuyden, var antakelig kjøpmann, født ca. 1545 (Bergen ?), død ca. 1620 (eller ca. 1604 Bergen ?), gift ca. 1570.
Han antar at sønn til Evert het Adriaen Evertsz, som han mener skal være født ca. 1572/76 (i Bergen ?), død ca. 1650/1643 i Bergen, gift ca. 1595 med Maria. Det kan være han som tok borgerskap i Bergen 1593 som kjøpmann (kalt Adrian Nykommer), eller i 1584, kalt Adrian, hollænder, skredder.
Dette paret mener han er foreldrene til Gerrit Adriaensz van Geelmuyden.
Hypotesen er foreløpig uten enhver form for bekreftelse, og må ansees som ren fantasi. Det eneste vi vet om Gerrit's opphav er at han er født i byen Geelmuyden (derav navnet van Geelmuyden = fra Geelmuyden), og er født ca. 1632.
I Ola Stang Geelmuydens manuskript om slekten Geelmuyden (Bergen universitetsbibliotek, manus 761) står i slutten av bindet en hel del opplysninger om slekten van Valckenier i eldre tid. Dessuten en del spredte opplysninger om familien Storck.
Ola Stang-Geelmuydens innledning i 1931 (med tilføyelse av enkelte opplysninger:
Slekten Geelmuyden er en gammel slekt i Norge, innvandret fra Holland i det 16. århundre.
Navnet synes å være tatt etter den hollandske by ved Zeudersjøen ved utløpet av den lille elven Vecht eller Zwaartewater og betyr "den gule munning", liksom navnene Ijmuijden og Ijselmuiden. Det skrives nå (1931) Geenemuijden, men uttales til daglig "Geelemøije".
I tidligere tider ble det skrevet Geelmuijden, således på Hondius's kart over Nederlandene fra 1630. Byen ligger i provinsen Ober-Yssel, er kjøbstad med rettigheter fra 1275 og har 1931 ca. 2000 innbyggere. Dens hovedbedrift er sivproduksjon, matter og liknende. Den har i tidligere tider vært et yndet sommerutfluktsted fra Amsterdam og den gamle Hansastad Kampen, som kun ligger 12 km. lenger syd.
Byen var i 1868 totalt nedbrent og der nevnes tidligere branner i 1625, 1698 og 1741 samt en oversvømmelse i 1825 (Riestaps geografi).
Det er mer sannsynlig at familien skriver seg fra Kampen og har tilknytning til familien Valckenier, da det har vært flere av denne familien i Norge og som har forandret navn. (Min kommentar: Tvilsomt !)
Da min far ingeniør Bernhard Geelmuyden var på en reise i Holland i 1886 for å søke opplysninger om familien, fant han intet i byen selv, da alt var ødelagt i de store brannene. Befolkningens type er en helt annen, nemlig lys, enn vår familie som er mørk.
De etterfølgende opptegnelser om slekten Geelmuyden er utarbeidet etter undersøkelser i allerede trykte kilder og dels fra arkivene i Oslo, Amsterdam og den Haag.
Medtatt er ingen såkalte familietradisjoner, da disse vanligvis er forvansket, lite tilforlatelige og meget ofte oppdiktede.
Om valg av primær navnevariant i mitt materiale:
Det kan ofte være forskjell på det navn en person selv brukte, det han ble kalt av andre i sitt lokalmiljø som ofte brukte en form for "klengenavn" eller "lokaliseringsnavn", den lokale dialektuttale, og det han blir kalt i skriftlige kilder.
De fleste navnealternativene vil vanligvis være ukjente. Lokal dialektuttale av navn kan variere over tid, og det kan være store feilkilder i et forsøk på å finne en persons "lokale" dialektnavn. Slektshistorisk arbeid bygger i det vesentlige på skriftlige kilder. Jeg har derfor valgt å ta utgangspunkt i de navneformene som finnes der. Men i tillegg vil jeg notere andre navnevarianter, når de blir funnet.
Også i skriftlige kilder kan navnene være varierende. I utgangspunktet vil jeg forsøke å benytte den navneform som synes å være den vanligste for personen. Når jeg mangler en oppfatning av dette vil jeg bruke navneformen fra dåpen.
(Se: Genealogen nr. 2/2001Ivar Utne: Utviklinga av slektsnavn i Norge, med særlig vekt på sen-navn.)
Moral - Hva bruker vi tiden til ?
**
WEB DANMARK
arkivalieronline.dk
hovedstadsarkiver.dk
gotiskskrift.dk (Lisbeth Riel, kr. 200 pr. time)
Rigsarkivet: www.daisy.sa.dk
www.ksa.kk.dk
starbas.dk/soeg.html
landsarkivetkbh.dk
**
GJENNOMGÅTTE KILDER:
DIGITALARKIVET:
Bergen døpte
t.o.m. 1815 begge kjønn etternavn G + lm
Bergen vielser
t.o.m. 1815 begge kjønn etternavn Ge + lm
1816-1911 menn G + lm GJENSTÅR Å FINNE FEDRE I KIRKEBOKEN
1816-1911 kvinner G + lm GJENSTÅR Å FINNE FEDRE I KIRKEBOKEN
Bergen begravelser
Ringt i Mariakirken 1660-17...
t.o.m. 1815 etternavn G + lm
1816-1886 etternavn G + lm
Søk i alle databaser:
1650-1900 etternavn begynner på Geelm
FADDERE ER IKKE GJENNOMGÅTT.
**
Jomfru Grethe Geelmuyden nevnes som fadder for styrmann Erich Johannesen og Elisabeth Davidsdatters sønn Ernst Andreas, født 10. september 1810, døpt 16. sept. 1810.
(kb. DK A5 1808-1820 p. 40.)
**
HISTORISKE NOTATER
Ostindiske kompani: arkivet oppbevares i Riksarkivet i Haag, Nederland
**
1689-1702 Personalunion mellom Nederland og England
**
Nederlands frihetskamp 1564-1648.
Nederlandene var spanske besittelser, med Antwerpen som den store, sentrale handels- og finansbyen. Finans, handel og industri (særlig veving) var viktige aktiviteter for velstanden i nederlandene. I de områdene som utgjør det moderne Nederland vant reformasjonen fort frem, ikke minst i form av kalvinisme. I de områdene som utgjør det moderne Belgia var katolisismen fortsatt dominerende. Spanske Filip 2. arbeidet aktivt for å fremme motreformasjonen. Hans religionspolitikk i nederlandene skapte stor uro der. I 1564-1565 ble det kjent at Filip 2. også ville innføre inkvisisjonen i nederlandene. Samtidig var der økende kornpriser og nød i proletariatet. Dette førte til voldsomme opptøyer. Filip 2. svarte med å sende en stor hær til nederlandene, ledet av hertugen av Alba. Han ankom Brussel i august 1567, og hans brutale styre varte til høsten 1573. I denne perioden innførte Filip 2., uten stendenes samtykke, en omsetningskatt i nederlandene. Han ønsket å øke sine inntekter. Men skatten angrep borgernes inntektsgrunnlag. Mange kjøpmenn og industridrivende utvandret, de øvrige innførte passiv motstand og stengte i stor grad sine virksomheter. Handelen stoppet opp. Spanjolene hadde kontroll på land, men mange nederlendere drev sjørøveri langs kysten. I 1572 erobret disse sjørøverne byen Briel. Dette utløste et nytt opprør. Men spanjolene hadde fremgang i sør. De erobret Gent i september 1584, Brussel i mars 1585 og Antwerpen i august 1585. Men kampene fortsatte. Utover 1590-tallet ble det klart at Spania var svekket i striden, og i 1609 ble det innført en 12 års våpenhvile.
De sørlige provinsene (det senere Belgia) lå fortsatt under spanjolene. Men de nordlige provinsene (Nederland) øket raskt sin styrke, politisk, økonomisk og kulturelt. De utviklet seg til en borgerlig preget stat. Hæren besto stort sett av utenlandske leiesoldater, men de utviklet en sterk marine og handelsflåte og etablerte raskt en serie kolonier. Landets viktigste handelsby var Amsterdam, som hadde overtatt som økonomisk sentrum etter Antwerpen.
I 1621 var våpentilstanden med Spania over. Denne delen av krigen falt sammen med Tredveårskrigen. I 1639 ble den spanske flåten knust i et slag i den Engelske kanal. Men krigen fortsatte til januar 1648, da fredsavtalen ble undertegnet i Münster. Landet ble anerkjent som fritt og uavhengig, med eierretter til de besittelser de da hadde i Europa og i koloniene.
Gerrit Adriansz van Geelmuyden var i 1648 ca. 16 år gammel. Vi kan anta at hans bestefar er født omkring begynnelsen av denne konflikten, ca. 1570, og at hans far er født omkring 1600, før våpenhvilen ble innført.
**
Hanseatiske byer i Holland som gjorde seg gjeldende i Bergenshandelen i senmiddelalderen:
Deventer
Kampen
Zwolle
Amsterdam
Se Helle: Bergen bys historie bd. 1 s. 793ff (inkl. s. 797):
1476 var et bergensfarerkompani (Olavsgilde) i Deventer.
**
Om jøder :
Gammel familietradisjon forteller at slekten Geelmuydens stamfar Gerrit Adriansz nedstammer fra spanske jøder.
Familietradisjoner er ofte forvrengt eller feil. I mange tilfeller har de en kjerne av sannhet, men er nærmest ugjenkjennelige fra tradisjonens faktiske opprinnelse. Er det grunn til å tro på tradisjonen om at vi nedstammer fra spanske jøder ?
Familietradisjoner blir oftest brukt til å forherlige familien, d.v.s. at de har et positivt innhold. I dette tilfellet må innholdet ansees som negativt i sin tid: Jødene var nektet adgang til Danmark-Norge, og slapp kun inn med kongelig dispensasjon. På grunn av historiene i bibelen om Jesu død, var de i stor grad negativt omtalt i Europa. I de katolske landene ble de delvis forfulgt, delvis tvangsdøpt, og delvis tålt av økonomiske hensyn. Forholdene ble ikke bedre i de protestantiske områdene. Martin Luther fremsto etter hvert svært jødefiendtlig og hans holdninger preget i stor grad de protestantiske områdene. I Norge var jødene utestengt ved lov inntil 1840-tallet. Når tradisjonens innhold må ha vært sosialt negativt i sin tid, blir det mer sannsynlig at tradisjonen er korrekt.
I Europa var jødene ofte forfulgt og utsatt for pogromer på 1200- og 1300-tallet.
Særlig etter Svartedøden 1348-49 økte forfølgelsene. Jødene ble forvist fra England (1290) og Frankrike (1394). Fra 1421 ble jødene i større grad forvist fra områder i vest-Europa, først fra mange tyske områder, senere syd-Italia, Spania og mange andre områder. Store grupper av jøder forflyttet seg til områder i Polen, Litauen og det Ottomanske Balkan. Store grupper dro også til nord-Afrika og Levanten (innerste Middelhavsområdet). Av ca. 200 000 jøder som oppholdt seg i Spania dro antakelig ca. 50000 til nord-Afrika eller østover. De øvrige ble i stor grad tvangskristnet enten i Spania eller senere i Portugal. Antakelig nær 70 000 dro fra Spania til Portugal, hvor de i 1497 ble tvangskristnet gjennom tvunget massedåp. De gjenværende døpte jødene i Spania ble i det vesentlige reelt gradvis innlemmet i det kristne samfunnet. I Portugal besto jødene i større grad av personer som hadde vært forberedt på å ta et offer for sin tro i form av å rive opp sine røtter og forlate Spania, tåle forfølgelse og økonomisk ruin for å unngå å la seg døpe i Spania i 1492. I Portugal var der samfunn av tilsynelatende kristne krypto-jøder helt opp på 1900-tallet, med stadig utvandring østover. For Geelmuydens forfedre kan vi anta at det er ca. 50% sjanse for at de emigrerte fra Spania via Portugal, og ca. 50% sjanse for at de emigrerte via et annet land. Fra Portugal gikk den videre utvandringen delvis i bølger, med særlig stor utvandring 1497-1500, på 1530-tallet og igjen på 1580-tallet da den portugisiske inkvisisjonen ble effektiv.
Nederlandene var reelt tømt for jøder i 1549, med unntak av noen marranoer som fikk bli værende i Antwerpen. Omkring 1570 var utpressingen av jøder fra vest-Europa i stor grad gjennomført, med forbud mot deres tilstedeværelse gjennomført i store områder. Prosessen var ikke kun et spansk fenomen.
I Spania var det relativ ro omkring jødene frem til ca. 1390. Men på 1390-tallet oppsto voldsomme jødeforfølgelser også i Spania. Minst 200 000 jøder i Aragonia og Kastilla lot seg døpe under dette presset. De ble betegnet som nykristne. Etter perioden med tvunget massedåp 1391-1415 ble det mer ro om jødespørsmålet. Men rykter og prestenes historier mot jødene bidro til å skape og opprettholde et økende press mot jødene i Spania. Spanias herskere Ferdinand og Isabella (gift 1469) hadde store pengeproblemer, og jødene var blant Spanias rikeste grupper. På betingelse av at kongeparet hadde den øverste ledelsen og fikk overta all eiendom fra de som ble dømt, tillot de i 1480 paven å innføre inkvisisjonen i Spania (gjennomført 1481). Derved oppsto et nytt press mot de nykristne jødene. Frykten for inkvisisjonen medførte også at jødene ikke lenger våget å la seg døpe, fordi de som kristne kom under inkvisisjonens jurisdiksjon. Eksemplet om kvinnen som nektet å spise flesk en lørdag viser hvor farlig det var å bli sett av inkvisisjonen: Hun spiste aldri flesk, fordi det gjorde henne kvalm. Men denne forklaringen trodde ikke inkvisisjonen på: Hun måtte som ikke-fleskespisende nykristen være en skjult jøde: Hun ble dømt og ble brent på bålet.
I 1492 kapitulerte maurerne i Granada, den siste mauriske besittelsen i Spania. Da krigen var slutt ble jødenes økonomiske bidrag mindre viktige. Etter erobringen av Granada utstedte Ferdinand og Isabella et dekret som forbød utførsel av sølv og gull. Deretter fulgte 30. mars 1492 et dekret om at alle jøder som nektet å la seg døpe måtte forlate Spania innen tre måneder. Det er påstått at det da var ca. 200 000 jøder igjen i Spania. Mange skal nå ha latt seg døpe, men minst 70-80 000 ble fordrevet. Siste frist for å forlate landet var 2. august 1492, samme dag som Columbus og hans besetninger gikk ombord i skipene for hans første oppdagelsesreise mot vest. Utvisningen av jødene var bl.a. muliggjort av de store tvangsdøpte gruppene 1391-1415, som gjorde handel og industri mindre avhengig av de gjenværende jødene. Men jødene var likevel i Spania og Portugal fortsatt aktive bl.a. i handel og i industri som drev med ullstoffer, silke og lærprodukter. I 1492 ble jødene utvist fra Sardinia og Sicilia, 1497 skjedde den store tvangskristningene i Portugal og i 1498 ble jødene utvist fra Navarre og fra det franske Provence. 1485-1510 ble jødene forvist fra mange italienske byer og tilslutt fra det meste av Italia syd for Roma. Mange av jødene som ble utvist havnet i Italia, Afrika eller det tyrkiske riket.
Mellom 1390 og 1480-årene valgte kanskje 3/4 av den spanske jødiske befolkningen å konvertere til kristendommen fremfor å bli drevet ut av sitt hjemland av kirke og krone. Men konverterte jøder (conversos) ble mistenkt, ikke uten grunn, for bare å være kristne i navnet. Dermed utløste de sterkere frykt og hat fra kristne naboer enn jøder som valgte eksil. Når de nå hadde større sikkerhet, makt og nærhet til kristne enn på noe tidligere tidspunkt ble de konverterte jødene i Spania med ett en trojansk hest i det kristne samfunn. Det resulterte i at også conversos ble forvist i 1492.
Presset fra jødeforfølgelsene etter 1390, det negative klimaet overfor jødene i det følgende århundret, de nykristnes problemer med inkvisisjonens forfølgelser etter 1480 og jødenes utdrivelse (1502 ?) medførte at jødene ble presset ut av Spania. Det er kjent at mange religiøst forfulgte i denne perioden slo seg ned i nederlandene. Vi vet at dette også gjaldt mange jøder.
Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon, 2. utgave, 3. opplag, har følgende tekst om "sefardim, sefarder eller sefardiske jøder, betegnelse på de jødene i Spania og Portugal som ble fordrevet i 1490-årene og senere slo seg ned i Nord-Afrika, Italia, Balkanlandene og Tyrkia, noen også i Vest-Europa, sørlig Nederland. Navnet stammer fra Sefarad, brukt av profeten Obadja (Obad 1,20) om Spania. Benevnelsen sefardim blir ofte brukt feilaktig om jøder av ikke-ashkenazisk opprinnelse." Begrepet ashkenazim eller ashkenasiske jøder ble brukt om polske og tyske jøder. Mange av de sefardiske jødene var etterkommere av tvangdøpte jøder som ble utdrevet fra Spania og havnet i Nederland, Hamburg, m.m.
Ladino er betegnelsen på et blandingspråk som utviklet seg på 1200- og 1300-tallet blant jøder på den iberiske halvøy ved at de tok opp hebraiske ord i spanske dialekter (men ikke i samme utstrekning som i jiddisch på tysk grunn). Først da jødene ble fordrevet fra Spania, tok ladino til å bli et særskilt jødisk språk, ofte skrevet med hebraiske bokstaver. Det ble særlig bevart i sørøst-Europa (Tyrkia og Balkan).
Omkring 1570 endret holdningene seg overfor jødene. En hovedårsak er de religiøse konfliktene etter reformasjonen. Det gjorde det vanskelig å hevde at jødene skilte seg ut som den ene åpenbart feiltroende gruppen. I tillegg hadde herskerne økonomiske behov for dyktige folk til å fremme handel og industri.
I nederlandene skjer på 1570-tallet en markert endring i holdninger som gradvis åpner muligheter for jødene. Etter revolusjonen 1572 kollapset det stabile styresettet. Mye av landet bli i de følgende tiår preget av uro, med brudd på gamle regler og privilegier. Lederne blant opprørerne mente at jødene kunne gi materiell støtte i kampen mot Spania, og William av Oranien mente at det kunne gi større gjennomslag hos den tyrkiske sultan, som også var Spanias fiende.
Den generelle historiske bakgrunnen er forenlig med familietradisjonen om at slekten Geelmuyden nedstammer fra spanske jøder. Når tradisjonen også kan oppfattes som en negativ belastning for slekten, er det grunn til å tro at tradisjonen er basert på historiske fakta. Vi må derfor anta at noen av slekten Geelmuydens forfedre var jøder som i perioden 1390-1502 (?) utvandret fra Spania og etterhvert, kanskje etter flere generasjoner, havnet i nederlandene.
Gerrit Adriansz ble født ca. 1632. Vi anslår hver generasjon til å være ca. 30 år eldre enn den neste. Etter dette skal hans tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-oldefar (8 generasjoner bak) være født ca. 1390 og hans tipp-tipp-oldefar (5 generasjoner bak) være født ca. 1480. Omkring denne perioden må vi anta at utvandringen skjedde. Det må med andre ord være en meget gammel tradisjon. Dette kan også passe med at tradisjonen er så enkel i sin form, helt uten detaljer bortsett fra de to elementene, spanske og jøder.
Når slekten kom til nederlandene er ukjent. Men navnet Gerrit Adriansz er rent nederlandsk. Det tyder på at i alle fall faren Adrian sine foreldre var aklimatiserte i nederlandene. (Forutsatt at han ikke, som enkelte, hadde både et nederlandsk og et spansk/jødisk navn.) Det er et argument for å antyde at slektens innvandring til nederlandene må ha skjedd senest omkring 1570-1590.
Dersom de fremsto som jøder eller maranos kan vi forutsette at de ikke var i nederlandene i perioden fra 1549 til ca. 1570.
Gerrit Adriansz van Geelmuyden ble født ca. 1632. Vi kan anta at hans far er født omkring 1600 og at hans bestefar ble født ca. 1570. Etter disse beregningene kan vi gjette på at det var hans oldefar (eventuelt en meget ung bestefar) som innvandret til nederlandene.
Dersom familien tidlig var absorbert i den kristne flertallskulturen kan innvandringen ha skjedd langt tidligere. I sistnevnte tilfelle må vi også regne med sannsynligheten for at de kan være inngiftet i den opprinnelige nederlandske befolkningen. Men dersom de tidlig var absorbert i den kristne flertallskulturen må vi anta at det ble mindre sannsynlig at tradisjonen om spanske jøder ble bevart, men dette var fremdeles ikke utelukket. I kristen sammenheng i Bergen har tradisjonen om spanske jøder overlevet i familien.
I spekulasjonene over hva som kan ha skjedd i det halvannet århundrede som gikk frem til Gerrit Adrianssz sin fødsel, er det viktig å huske at vi vet lite. Vi vet f.eks. ikke om slekten fortsatte som jøder, om de ble tvangskristnet (tvangsdøpt), eventuelt hvor dette skjedde (mest sannsynlige gjetning er i Portugal etter utstøting fra Spania, men det kan også ha skjedd i Spania), om en eventuell tvangskristning førte til at de ble kristne eller falt tilbake til jødedommen, eller om de ble krypto-jøder. Derved vet vi heller ikke om de, da de på ukjent tidspunkt kom til de nederlandske områdene (nå Nederland og Belgia), fremsto som kristne eller jøder. Det spørsmålet kan ha stor betydning for deres muligheter i området, og kan være avgjørende for spørsmålet om de kunne oppnå stabilitet, eller igjen måtte flytte på seg når jødene ble utsatt for nytt press.
Århundret 1470-1570 preges av at jødene i Europa ble forfulgt og drevet ut fra sine hjembyer. Flertallet av jøder i vest-Europa ble i denne perioden fordrevet til de polske og ottomanske områdene i øst. Åpen tilslutning til jødedommen ble nå helt utryddet i Spania, Portugal, Italia syd for Roma, Nederlandene og fransk Provence (unntatt pave-områdene ved Avignon). Nederlandene (dagens Nederland og Belgia) var effektivt renset for jøder innen 1549, med unntak av noen "marranos" (se nedenfor) som ble tillatt å forbli i Antwerpen. Også i Tyskland og resten av Italia ble jødenes bosteds-områder sterkt redusert. Denne bakgrunnen øker sannsynligheten for at slekten Geelmuydens forfedre i denne perioden, i alle fall utad, ga avkall på sin religion. Dette var en vanlig utvikling blant jøder i Europa. I tillegg fremsto et stort antall jøder som kristne (ny-kristne, d.v.s. antatt kristne etterkommere etter jøder fra den iberiske halvøy), samtidig som de privat og i det stille også holdt fast ved sin jødedom (krypto-jøder). Begrepet marranere ("marranos") kan defineres som ny-kristne som faller tilbake til jødedommen, mer eller mindre åpent. Det kan (og generelt for Europa bør) brukes om de som er mer eller mindre krypto-jøder, men for Italia er det også mye brukt generelt om ny-kristne som åpent går tilbake til jødedommen.
Fra ca. 1570 skjedde en endring, hvor jødene i flere områder i Europa gradvis ble invitert tilbake for å fremme stedenes handel og industri. På 1570- og 1580-tallet oppmuntret hertugen av øst-Frisland til jødiske bosetninger i Emden og Aurich (Gans: Zemach David p. 125 og Anklam: Judengemeinde in Aurich p. 5). Frisland er distriktet nordvest for Overijssel. Jeg antar at øst-Frisland ligger like øst for Frisland. I Overijssel finner vi byene Geelmuyden (Genemuiden), Zwolle og Kampen. Hertugens oppmuntring kan ha sammenheng med at nederlandske flyktninger fra hertugens av Alba sine herjinger nå tok med seg sin kapital og handelsvirksomhet og trakk sydover igjen, ettersom opprøret mot Spania ble konsolidert. Dette skapte nye behov for kapital og handel i øst-Frisland. De fleste jødiske innvandrerne til øst-Frisland i denne perioden kom fra kirkestatene i Westphalia.
I 1582 ble det holdt en synode for tysk jødedom. Den skapte (delvis gjenopprettet) ett enhetlig rettslig og fiskalt system for alle tyske jøder, bl.a. med 5 høyere rabbiner-domstoler i Frankfurt, Worms, Fulda, Friedberg og Günzburg. Jødene bl.a. i øst-Frisland hørte under domstolen i Frankfurt.
Jødenes gjeninnvandring i Nederland hadde sammenheng med revolusjonen i 1572, og det stabile styrets kollaps. Uroen som nå fulgte veltet gamle skikker og privilegier. Det skapte en situasjon hvor opprørslederne fant det strategisk å satse på økonomisk og materiell støtte fra jødene i kampen mot Spania. Wilhelm av Oranien håpet også at aksept av jødene ville gi ham en sterkere posisjon i kontakt med den tyrkiske sultanen, som også var Spanias erkefiende.
I Antwerpen hadde der vært en koloni av portugisiske jøder, mange av dem av slekt som var drevet ut av Spania. Et angrep på Antwerpen i 1576 fikk dem til å spre seg, bl.a. til Køln, Middleburg og Rotterdam. (se Pohl: Portugiesen in Antwerpen pp. 65-67.) Likevel flyttet i 1570- og 1580-årene grupper av tyske jøder, særlig fra øst-Frisland, over i de nordøstre nederlandske områdene, særlig til provinsen Groningen, rett nord for Overijssel.
Antwerpen ble tatt av spanjolene i 1585. Likevel fortsatte marranos fra nederlandene å slå seg ned i Antwerpen, den sentrale handelsbyen, frem til 1595 da den nederlandsk blokaden ble utvidet til andre flamske havner, slik at handelsmenn i Antwerpen mistet sine reservehavner, hvor de tidligere hadde kunnet omgå blokaden. Dette førte til at portugisiske krypto-jøder fra Antwerpen etablerte et jødisk samfunn i Amsterdam fra 1595. Av samme grunn oppsto samtidig marrano-kolonier i Hamburg, Emden og Rouen. Mange av jødene som etterhvert slo seg ned i Amsterdam var portugisiske marranos som kom direkte fra Portugal. Fraktkontraktene deres viser hvilken handel de hadde og hvilke steder de handlet med. Kontraktene ble inngått foran Amsterdams notarius publicus.
Jødene i Amsterdam ble tillatt å drive handel, men ble stort sett utestengt fra detaljhandel og håndverk. De kunne praktisere sin religion ved private bønnestunder i sine hjem, men fikk ikke drive offentlig religionsutøvelse. Den første synagogen i Amsterdam ble ikke tillatt åpnet før i 1639.
Vi vet ikke hva som var slektens primære språk. Etter noen generasjoner i Bergen tyder historien om utsagn ved et forlis på at slekten i Bergen hadde tysk som sitt morsmål, og at norsk kun har vært språk nr. 2. I Europa på 15-1600-tallet snakket jødene stort sett hebraisk, jiddisk, spansk og portugisisk. Om slekten Geelmuyden omkring 1600-1660 hadde et av disse eller nederlandsk som primærspråk er ukjent.
Slektens stamfar Gerrit er født i den lille byen Genemuiden (gammel skrivemåte: Geelmuijden) ca. 1632. Byen lå ca. 12 kilometer fra den store handelsbyen Kampen. Den lå heller ikke langt fra Zwolle og innen rekkevidde av Amsterdam. I Tyskland var det mer sjelden at jødene fikk slå seg ned i de store byene. Det var mer vanlig at de slo seg ned i landsbyer i nærheten av de store byene. Der opererte de bl.a. som bindeledd mellom by og land og deltok i langdistansehandel. Jødenes muligheter i Amsterdam er omtalt ovenfor. Men hvordan var mulighetene for å slå seg ned i de lokale større byene Zwolle og Kampen, eller andre større byer i Overijssel ? Midt på 1600-tallet ble de økonomiske og religiøse konsekvensene av jødisk immigrasjon til byene mye diskutert. Resultatet ble delvis at mindre byer nær store sentra tillot jødene å slå seg ned, men andre byer som f.eks. Utrecht stengte jødene ute. På 1650-tallet slapp de inn i Amersfoort (nest største by i provinsen Utrecht). I provinsen Overijssel ble det tatt beslutninger om jødenes mulige tilbakekomst i flere byer: Deventer sa nei i 1654, Zwolle sa nei i 1657. Men Kampen slapp jødene inn i 1661, og Zwolle gjorde endelig det samme på 1680-tallet. Slektens plassering i den lille byen Genemuiden nær Kampen og Zwolle er derfor forenlig med at de fremdeles i første del av 1600-tallet kan ha blitt oppfattet som jøder, men som aktive handlende slo seg ned i en småby nær de viktige byene for å kunne dra nytte av handelsvirksomheten der. Men foreløpig er dette kun spekulasjoner.
Gerrit Adriaenzen van Geelmuyden fremsto i Norge som kristen. I tillegg viser det borgerlige slektsvåpenet et kristent element: Over den springende hjorten står tre stjerner. De tre stjernene symboliserer treenigheten. Vi vet ikke om slektsvåpenet ble tatt i bruk allerede i nederlandene. Dersom dette kan fastslås er det mulig at vi kan plassere det kristne elementet i slekten lenger tilbake i tid. Plasseringen i en liten by nær Kampen og Zwolle er forenlig med at de kan ha blitt oppfattet som jøder, men behøver ikke bety at dette var et faktum på 1600-tallet. Det er også mulig at en tidligere generasjon som jøde har plassert familien der, eller at de p.g.a. jødisk bakgrunn plasserte seg der fordi det var tryggere og mindre utfordrende enn med tidligere jødisk bakgrunn å plassere seg i de store byene som hadde en klar holdning mot jødene.
Konklusjonen på spekulasjonene er at vi vet ingenting konkret om familietradisjonen. Men de elementer som er kjent om slekten og om generelle forhold og hendelser i Europa og med jødene, virker forunderlig i overensstemmelse med det vi ville forvente om familien, dersom tradisjonen var korrekt. Når tradisjonen i tillegg må anses å ha vært negativ, gir dette grunnlag for å mene at tradisjonen om at familien nedstammer fra spanske jøder kan ha en høy grad av troverdighet.
Dersom vi aksepterer familietradisjonen om at vi nedstammer fra spanske jøder, blir neste spørsmål hvordan jødene kom til Spania. Allerede på Salomos tid skal jøder ha slått seg ned i arabiske land, visstnok også i Spania. Etter Jerusalems fall og ødeleggelse ca. år 70 ble mange jøder tatt som slaver og ført til Roma og til de romerske områdene nord for Alpene, antakelig også til Spania. Etter Bar-Kochbas opprør 132-135 e.Kr. ble Palestina en romersk militærkoloni, og den jødiske staten opphørte å eksistere. Nå forsvant igjen mange jøder fra Palestina. Antall jøder i Persia, Palestina og Romerriket i 1. århundre e.Kr. er anslått til 7-8 millioner, av dem 2-3 millioner i Palestina. Det siste tallet, jøder i Palestina, ble mer enn halvert etter år 70 og opprøret 132-135.
**
(http://www.cryptojews.com/dna_and_the_sephardic_diaspora.htm)
DNA and the Sephardic Diaspora:
Spanish and Portuguese Jews in Europe
By Abraham D. Lavender Ph.D. from HaLapid Winter, 2003
The study of genetics, and especially the concept of DNA testing, has gained much interest in recent years in the medical and forensic areas. This interest also is beginning to increase in the area of genealogy and in several areas of academia. Since the mid-1990s, I have introduced my classes in ethnicity to the research of L. Luca Cavalli-Sforza, Paolo Menozzi, and Alberto Piazza, The History and Geography of Human Genes (Princeton University, 1994). These authors compiled charts (similar to road mileage charts showing the distance between cities) showing the genetic distance between numerous ethnic and nationality groups throughout the world. Using somewhat abstract numbers, one can see how Italians, French, Spanish, Portuguese, English, Polish and twenty other European nationality groups are related to each other genetically. They also have charts for Africans, Asians, Native Americans, and other nationality groups.
The use of genetics (DNA) to help understand one's own ethnic, religious, nationality, and/or racial ancestry, also is increasing. This article first discusses some major concepts of DNA testing, and then discusses the use of genetics as it applies to descendants of the Jews of Spain and Portugal (Sephardim) and the tremendous Sephardi diaspora that developed as a result of the Inquisition in Spain and Portugal. Because the male Y-chromosome mutates more rapidly than the comparable female mtDNA, the male Y-chromosone is used for analyzing more specific genealogical patterns, but significant mtDNA research also is being conducted, and the future holds tremendous potentials for females and males (e.g., Mark G. Thomas et al, "Founding Mothers of Jewish Communities: Geographically Separated Jewish Groups Were Independently Founded by Very Few Female Ancestors," American Journal of Human Genetics, Volume 70, 2002, pages 1411-1420).
Sophisticated DNA tests today give results for 25 markers, that is, 25 numbers representing specific points tested on a male's genetic chain. Each marker or point has one number, which is from a possible range of about ten numbers (markers vary in the range of possible numbers). Other tests are based on a smaller number of markers tested, frequently 12 or 9. The more markers two males match on, the more recently they had an exact common male ancestor, and the more closely they are related. If two males match, for example, on nine out of nine markers, then they probably had a common male ancestor, but one has to go back a good number of centuries to reach the common male ancestor. If two males match exactly on 25 markers, then they are very closely related, and the common male ancestor is probably within the last several generations.With nine markers, one probably goes back to shortly before the Inquisition to have a 50% chance of having a common male ancestor, although the frequency of mutations is still debated (see Lev A. Zhivotovsky et al, "On the 'Evolutionary' Mutation Rate at Y Chromosome STRs," paper presented at the 2002 Meetings on Human Origins and Disease, November 3, 2002, Cold Spring Harbor Laboratory, New York).
Whatever the number of markers used, if two males match on all the markers except one, and they are only slightly off on that one, they are said to be a one step mutation match. Results also frequently are given for two step mutation matches. If several males share a great-great-great grandfather, for example, then most of them will have the exact same numbers on all 25 markers, but one or more might differ on one marker (or, rarely, two) because of a mutation that occurred in one line of descendants. The further the distance from the common male ancestor, the more likely there are to be mutations on several markers, and therefore the less exact matches the two males will have. Males frequently will begin with nine or twelve markers, and if a relationship is found there, then they will upgrade to a more expensive 25 marker test to see how more closely/recently they are related.
When a male is tested for any number of markers, for example, nine markers, his nine numbers (representing the exact number for each of the nine markers), is referred to as his haplotype. A 9-marker haplotype could be, for example, 14 13 29 23 11 13 13 11 14. Many males, of course, can share a specific haplotype, especially when the number of marker numbers in a haplotype is small. Geneticists then group together a number of haplotypes which share certain genetic patterns, and this grouping or cluster of haplotypes is referred to as a haplogroup.
When a male is tested by a major testing company, such as FamilyTreeDNA, for example, he is given his haplotype, and the number of other men who match with him exactly on all markers tested, the number who match with a one step mutation, and the number who match with a two step mutation. If other men who matched have given permission for their names and contact addresses to be given, then the males can contact each other and pursue more information. FamilyTreeDNA, for example, with a database of over six thousand people and growing, also asks men to give their paternal country of origin if known. In some cases, people are identified as Ashkenazic or Sephardic. However, in a family which was Jewish but left Judaism several centuries ago, many descendants will not be aware of an earlier Jewish origin going back fifteen or so generations, so the number of "Jewish distant cousins" is likely to be understated. But, FamilyTreeDNA makes a major contribution to Jewish research by giving results for people who have known Jewish ancestry.
There also are several databases on the web where a person can type in his haplotype, and find out how many exact matches he has in different categories. In the United States Database, he is given the number (no names) of exact matches he has among European-Americans, African-Americans, and Hispanics as self-defined by men tested (see http://ystr.org/usa). There also is an Asian database, which includes Turkey, Egypt, Syria, and eleven other countries which might be of interest to Sephardim (http://ystr.org/asia). Unfortunately for Sephardim, there is not a database for North Africa or for sites of heavy Sephardic settlement in the Caribbean and the Americas. But, to get an idea of one's "distant cousins" in Europe, the European Database is most helpful (http://ystr.charite.de). Click on "Help" if you need help inserting numbers; if you see a box of comments when trying to type in a number, simply click on o.k.).
The European Database is compiled by receiving results for nine markers from labs which, after meeting stringent testing requirements, send their results to be added to the European Database. It is important to note that these site results are nearly always based on random samples taken from the geographical area, and do not come from criminal institutions. Even if an occasional "criminal" gets in, he might easily represent scores of close and distant noncriminal "cousins." with the same haplotype. Results for nearly all of the sites have been published in scientific journals (see http://ystr.charite.de), then click on "The Forensic Y-User Groups" to see names of researchers and e-mails to contact them. I have e-mailed a number of researchers for further details, and most have responded promptly.
The European Database grows as more lab results are received. In June 2002, the database had results from 72 sites (a city, region of a country, or small country) with a total of 9,607 men. By mid-November, there were 82 sites with a total of 12,259 men. This actually includes three sites in Latin America with European-based populations: Sao Paulo (Brazil), the Antioquia area of Colombia, and Argentina. Unfortunately, data from the Recife area of Brazil, where many Sephardim settled and stayed as Catholics after an expulsion in 1654, can not be a part of the European Database because a different method of testing was used. There is a "Portuguese" database which includes sites in Iberia and Latin American, but the numbers are not comparable to those in the European Database.
The sites currently averages 50 people per site (12,259 divided by 82), but the numbers currently vary from 44 for Friesland to 510 for Sweden (I have combined six small sites in Norway into one site with a total of 300). The smaller the sample size, the more one should view the results as suggestive rather than descriptive. One can compute a percentage for each site, and see where he has the most matches adjusted for sample size. Roewer et al note that the European Database "should be equally useful in forensic analysis and anthropological or archaeological research" ("Online Reference Database of European Y-chromosomal Short Tandem Repeat (STR) Haplotyes," Forensic Science International, Volume 118, 2001, pages 106-113). The authors also give a very good history and description of the database.
The haplotype I gave above as an example (14 13 29 23 11 13 13 11 14) is the second or third largest haplotype in western Europe. Therefore, it is not surprising that there will be many matches in Europe for this haplotype. Most men will not have the number of matches this haplotype has. In fact, for a number of haplotypes, there will be only a few or even zero matches in the European Database with "only" 12,259 men so far in the database. For examples of haplotype frequencies, see, for example "Distribution of Y-chromosome STR Defined Haplotypes in Iberia" (Annabel Gonzelez-Neira et al, Forensic Science International, Volume 110, 2000, pages 117-126; Mercedes Aler et al, "Y-Chromosome STR Haplotypes From a Western Mediterranean Population Sample," Volume 119, 2001, pages 254-257).
The percentage of matches for the above haplotype was 1.35 for Spain, from which many Jews were allowed to leave from 1391 on. Although moderate or small, there were matches in seven out of eight sites in Spain (in descending order, Madrid, Asturias, Valencia, Barcelona, Galicia, Zaragoza, Andalusia, and, with no matches, Cantabria). Percentages were 1.79 for southern Portugal, and 3.82 for central and northern Portugal where most Jews were trapped from 1497 on when they were not allowed to leave without secretly escaping.
The percentages for other European areas are: 4.80 for Belgium and 4.48 for southern Netherlands (Holland and Zeeland) where major Sephardic communities existed (especially Amsterdam, referred to as "The New Jerusalem"); 2.18 for the northern Netherlands (Friesland and Groningen) where smaller Sephardic communities existed; 0.87 for Hamburg (where a Sephardic community was begun, but later lost numbers to Copenhagen), 2.41 for five sites in western Germany (Dusseldorf, Cologne, Limburg, Mainz, Freiburg) on or very close to the Rhine River whose mouth is in the Netherlands, 6.06 for Strasbourg, on the Rhine River, on the French-German border, which was referred to as "The Jerusalem of Germany,"1.45 for seven sites elsewhere in Germany (Munster, Magdeburg, Rostock, Berlin, Leipzig, Stuttgart, Munich), 1.35 for Rome, 1.22 for four sites in northern Italy, and 0.27 for five other sites in Italy. London, England and Dublin, Ireland, both of which had Sephardic communities, had respectively 2.83 and 1.87.
There was a 6.35% match (to be interpreted cautiously because of a small sample size) for Copenhagen, Denmark, which had a Sephardic community, but for Scandinavian countries without Sephardic communities, there was 0.67% for Norway and 0.57% for Sweden. Finland was 0%. The percentage was 0.62 for eight sites in Poland, and 0.16 for four sites in Eastern Europe (Lithuania, Estonia, Latvia, and Moscow). Budapest, Hungary, earlier part of the Ottoman Empire with a Sephardic community, had 1.71, Croatia, with a Sephardic community, had 2.00, and Krakow, Poland, also with a Sephardic community, had 0.93 (see Chaim Raphael, The Sephardi Story, Valentine Mitchell, 1991, pages 128-129, for a map of some communities).
Large numbers of Sephardim went to Greece and Turkey, but there were no matches for this haplotype in Greece and a small match in Turkey.. But, we must remember that we are dealing with one case study, and so we cannot assume that "distant cousins from one very large extended family" went to every Sephardi area of settlement. Even a large "family" will not necessarily spread to every settlement; it is the overall pattern that is important. Even if this haplotype did go into exile in Greece or Turkey, however, we must remember that about 95% of the Spanish-Portuguese Jews in Greece (mostly in Salonika) were killed by the Nazis, and that after 1948 large numbers of Sephardim left Turkey for Israel and other places, its Jewish population (about 95% Sephardic) decreasing from 79,765 in 1945 to about 20,000 today (Daniel J. Elazar et al, The Balkan Jewish Communities, University Press of America, 1984; and Esther Benbassa and Aron Rodrigue, The Jews of the Balkans, Blackwell, 1995). There were also a few situations difficult to explain. Vienna and Graz in Austria had no matches, which was no surprise (although Vienna had a Sephardic community), but the Tyrol area of Austria, the Austrian panhandle sandwiched between southern Germany, Northern Italy, and eastern Switzerland, including Innsbruck, had a match of 2.62. I have been unable so far to find references to Sephardic settlements in that area. Lausanne, Switzerland, with 4.43%, is in a similar situation. It is possible that Huguenots from France, previously Sephardim, might account for a flow into Switzerland from France, but I do not know about these two sites, and welcome facts or suggestions. We also must know whether the community has changed significantly in genetic makeup in the last few centuries because of migration or other factors.
In general, the regions where I had large matches are known to have had Sephardi settlements after the exiles from Spain or Portugal. For references to some sites, in addition to Raphael above, see; Miriam Bodian, Hebrews of the Portuguese Nation, Indiana University Press, 1997; John Edwards, The Jews in Christian Europe 1400-1700, Routledge, 1998; Jonathan I. Israel, European Jewry in the Age of Mercantilism 1550-1750, Clarendon Press Oxford, 1985; and Haim Beinart, editor, The Sephardi Legacy, Magnes Press, 1992.
It is possible that a bottleneck, a number of gene patterns being greatly reduced because of a specific event, or genetic drift (random changing of genes over time), can lead to apparent matches that are not real or not as close as they appear. But, there is one major reason that causes hesitation in concluding that all of this data represents a Sephardic migration pattern after the Inquisition era. This can be referred to as the "ancient history" thesis. It is possible that these DNA patterns go back thousands of years to very early migrations to western Europe, and long predate a Jewish presence in western Europe (for a discussion of early genetic patterns in Iberia, see J. Bertranpetit and L.L. Cavalli-Sforza, "A Genetic Reconstruction of the History of the Population of the Iberian Peninsula," Annals of Human Genetics, Volume 55, 1991, pages 51-67). This haplotype does have matches in areas of Europe other than areas of major Sephardic settlements. Similar patterns of varying degrees have been found by this author in analyses of twenty other haplotypes from Iberia.
The ancient history approach could be used to argue that the pattern discussed in this paper pre-dates the Inquisition-based Sephardic exile. Another suggestion is that Sephardic descendants of the exiles, in the 600 years since significant migrations began from Spain (migrations started in 1391, following a wave of persecution), have spread to many places within Europe, and that many of the descendants are today Christians who have no memory of their Jewish ancestry. We know from a number of writings that a significant number of Jewish descendants have been lost to the community in this manner. Certainly in Germany there have been major Jewish conversions to Christianity for several hundred years, and there are many descendants of Jewish families who have lost all traces of their Jewish ancestry. The pattern shown in this article, with the specific relationship between this DNA pattern and known Sephardic areas of settlement, is too strong to support an ancient history pattern of genetic distribution. Even taking into account the matches in areas with unknown Sephardic settlements, as in parts of Germany, the overall pattern is too strong to have happened by chance. Although I approach this conclusion with double caution because I share the haplotype analyzed, I do think that the pattern indicates that this haplotype is part of the Sephardic diaspora.
Other findings that deserve more attention come from an analysis which I have done using DNA patterns from a recent Israeli study which used six markers (Almut Nebel et al, "The Y Chromosome Pool of Jews as Part of the Genetic Landscape of the Middle East," American Journal of Human Genetics, Volume 69, 2001, pages 1095-1112). Five of these markers are also in the European Database, and I used these five for analysis. Out of a total of 526 men, the Israeli study had 78 men who identified themselves as Sephardic (over 70% identified as North African), and 79 men who identified themselves as Ashkenazic. Although these findings are preliminary, using samples from North African Sephardim and Ashkenazim, the Sephardi matches in Europe were, in descending order, in Albania, Bulgaria, Umbria (Italy), Budapest (Hungary), Latium (Italy), Marche (Italy), Freiburg (Germany), Mainz (Germany), Friesland (Netherlands), Lombardy (Italy), Tyrol (area of Innsbruck, Austria), Cologne (Germany), Denmark, Stuttgart (Germany), and Holland (Netherlands). On the other hand, the matches for those who identified as Ashkenazi were Novgorod (Russia), Wroclaw (Poland), Moscow (Russia), Warsaw (Poland), Graz (Austria), Groningen (Netherlands), Ljubljana (Slovenia), Eastern Norway, Bydgoszcz (Poland), Magdeburg (Germany), Lithuania, Romani of Bulgaria, Romani of Baranya area in Hungary, Dusseldorf (Germany), Munster (Germany), and Krakow (Poland). Although these five markers go back a number of centuries, the Sephardic pattern bears a striking similarity to that of the haplotype used in this study, and a marked contrast to the Ashkenazic pattern, despite conclusions that both Ashkenazi and Sephardi share Near Eastern origins. It seems to this researcher that several Ashkenazim had a Sephardi genetic pattern, and that several Sephardim had an Ashkenazi pattern, probably due to people being absorbed over time into the other culture through migration and/or marriage. Without these cases, the Sephardi-Ashkenazi distinction would be even greater.
There have been conversions to Judaism (and other forms of gene input) throughout history among both Ashkenazim and Sephardim, and a maternal based Jewish status has brought at least some "new" male Y-chromosomes into Jewish communities going back centuries. Much more research is needed for both Ashkenazim and Sephardim, and DNA research must be approached with an open mind and integrated with knowledge of a group's specific history, culture, and migration patterns. Why Spanish-Portuguese Jews went into exile, how many went, where they went, how many were left in Spain or Portugal, and how many immediately or eventually left Judaism must be integrated into DNA research. SCJS can play a major role in this area.
Abe Lavender PhD, a sociologist, specializes in ethnicity and the Jewish community, with a special interest in Sephardim. One of his courses is World Jewish Communities.
Dr. Lavender expresses appreciation to Dr. Rene Herrera, geneticist, Department of Biological Sciences, Florida International University, and to Reese Mozingo of Raeford, North Carolina, for their assistance and takes full responsibility for all interpretations and positions taken on still controversial issues.
ØTHE FORCED CONVERSION OF THE JEWS OF PORTUGAL
by Arthur Benveniste
(From an address at Sephardic Temple Tifereth Israel, Los Angeles, October 1997)
The story of the 1492 expulsion of the Jews from Span is well known. Not so well known is what happened five years later in the neighboring country of Portugal.
Of those Jews who chose to flee Spain in 1492, large numbers went to Morocco, Italy and to the Ottoman Empire. But, the greatest number, perhaps half of the total went to Portugal.
King João II, of Portugal, allowed them to enter. He was preparing for war against the Moors and he needed the taxes collected from these Jews to finance that war. He also was aware of the great talent of the Jews in many fields including the mechanics of arms making, which he hoped he would call upon and he did not want that talent to be available to the Moors.
But his welcome was not complete. Permanent residence was granted only to 630 wealthy families who were allowed to establish themselves in several parts of the country upon payment of 100 cruzados. A number of craftsmen, skilled in arms making, were also granted permanent residence.
Others were allowed to settle for only eight months upon payment of eight cruzados for each adult. The king then bound himself to provide shipping so that they could leave. One hundred thousand refugees may have entered under these conditions. At the end of eight months, however, the king saw to it that little shipping was available and few could leave. Those left behind were declared forfeit of their liberty and were declared slaves of the king. In 1493, many Jewish children were torn from their parents and sent to the recently discovered island of São Tomé off the west coast of Africa:
In this year of 1493, ... the king gave to Alvaro de Caminha the Captaincy of the Island of São Tome of right and inheritance; and as for the Castilian Jews who had not left his kingdom within the assigned date, he ordered that, according to the condition upon their entry, all the boys, and young men and girls of the Jews be taken into captivity. After having them all turned into Christians, he sent them to the said island with Alvaro de Caminha, so that by being secluded, they would have reasons for being better Christians, and [the king] would have in this reason for the island to be better populated, which, as a result, culminated in great growth.1
In 1993 the descendants of those children, still living on São Tome, held ceremonies to commemorate that tragic event.
The son of King João II, Crown Prince Affanso, was married to Princess Isabel, the daughter of the Catholic Kings of Spain. One day Affanso went fishing. Later that day his body was found, drowned. It is not known if this was an accident or foul play. Princess Isabel, now a widow and still a very young woman, returned to Madrid.
In 1494 King João died. Next in line of succession to the throne was a cousin, Manoel.
The new king recognized that the Jewish slaves were guiltless and he restored them their liberty. He even refused a gift offered to him in gratitude. Was this because he was truly an enlightened monarch or because he hoped to win them over to Christianity? The status of the Jews of Portugal appeared to be improving and they must have felt secure to be ruled by such a seemingly merciful king. But, their good fortune did not last. Soon their lives were again in peril.
There was some dispute as to the legitimacy of Manoel's claim to the monarchy. He needed a way to solidify his position. His solution: marry Princess Isabel of Spain. A union with the widow of the late crown prince would not only give him a stronger claim to the throne, but also create a possible future union with Spain in which all of Iberia would be ruled by Manoel or one of his descendants.
He made an offer to Ferdinand and Isabella. Their answer: the marriage would be approved only if the Jews were expelled from Portugal.
Manoel was in a dilemma; he did not want to lose the wealth and skills of Jews and he feared that these skills would be used to the advantage of the Moors in the coming war. But, he felt that a marriage to Princess Isabel was necessary.
Finally, Isabel herself interceded; she announced that she would not accept the marriage unless the Jews were expelled. Manoel agreed to the terms. A marriage agreement was signed on November 30, 1496. Five days later, the king issued a decree banishing the Jews from the country. They were ordered to leave Portugal by October 1497.
Soon Manoel began to question his decision. He knew of the value of the Jews and may genuinely have felt he could convert them. He wanted to find some way to keep them in Portugal as Catholics. On the advice of the Apostate Levi ben Shem-tob he found a way to achieve this goal: Friday March 19, 1497 (the first day of Passover) Jewish parents were ordered to take their children between the ages of four and fourteen to Lisbon. On arrival in the capital, they were told that their children would be taken from them and given to Catholic families to be raised as good Catholics.
At the appointed time, those children who were not presented voluntarily were seized by the officials and forced to the font. Scenes of indescribable horror were witnessed as they were torn away by the royal bailiffs. ... In many cases, parents smothered their offspring in their farewell embrace. In others, they threw them into wells in order to save them from the disgrace of apostasy, and then killed themselves. Sometimes, even old men were dragged to the churches and forcibly baptized by over-zealous fanatics, who were under the impression that a general conversion of all the Jews had been ordered. The desired effect of forcing the parents to accompany their children into baptism rather than lose them for good was achieved only on exceptionally rare occasions. In all other cases, the unwilling neophytes, some mere babies, were distributed throughout the country, as far as possible from home, to be brought up in Christian surroundings.
More than thirty years later, the terrible scenes still lived in the mind of the old Bishop Coutinho. "I saw many persons dragged by the hair to the font," he wrote, "Sometimes, I saw a father, his head covered in sign of grief and pain, lead his son to the font, protesting and calling God to witness that they wished to die together in the law of Moses. Yet more terrible things that were done with them did I witness, with my own eyes." The children of the Moslems, who were included in the edict of expulsion, were untouched. The authorities cynically confessed the reason. It was that there were lands in which the Crescent was supreme, and in which reprisals might be carried out! 2
Meanwhile the final date for departure was arriving. At first the king gave the Jews three ports from which to leave. But soon he changed his mind and ordered them all to leave from Lisbon. In October 1497 some twenty thousand Jews from all parts of Portugal gathered in Lisbon where they were herded onto the courtyard of Os Estâos, a palace normally used for diplomatic receptions. Here priests and apostate Jews harangued them in an attempt to bring them to the baptismal font. Some succumbed. The rest were kept under guard until the time for their departure had elapsed. They were then informed that by their failure to leave they were now declared forfeit of their liberty and again were the king's slaves. More succumbed, others were dragged to the font by force. And the remainder? Holy water was sprinkled on them and they were declared to be Christians.
King Manoel then informed the Catholic Kings of Spain. "There are no more Jews in Portugal"
~~~~~~~~
1. Source: Pina, Rui de. Chronica D'El Rei Dom João 11. Collecqão de Livros Inéditos de História Portugueza (first published in Lisbon, 1792). As quoted in : Raphael, David The Expulsion 1492 Chronicles, Carmi House Press, North Hollywood, CA 1992
2. Roth Cecil: A History of the Marranos, Fifth Edition, Sepher-Hermon Press, Inc New York, 1992
**
Byggeskikk i Nordhordland
Før 1850 har vi få opplysninger om byggeskikkene i Nordhordland, fordi nesten ingen hus står igjen i sin opprinnelige, uendrete form. Tiden og endringene rundt utflytting ved jordskiftene har skjult mange spor. Eilert Sundt ("Bygningsskik paa Bygderne i Norge. Cra. 1900) hevder at den vanlige hustypen på Vestlandet var røykstue med todelt grunnplan. Det stemmer med det som er funnet for Nordhordland. Husets kjerne, stuen, var tømret, mens tilbygget var i reisverk. Tilbygget kunne være delt i to, slik at her var et ekstra rom, koven, i tillegg til inngangspartiet. Det kunne også være tilbygg i reisverk i form av sval.
Røykstuen som hustype går tilbake til middelalderen. | _UKOBLET 0. PERSONER (I10406)
|
| 82 |
«b»Berthe Margaretha«/b» «b»Falch«/b» («b»F2f«/b») (1760-1808), ble g. 22.7.1798 (lysning, 3½ år tidligere: 5.12 1794) | FALCH, Berthe Margaretha (I23361)
|
| 83 |
«b»Dersom«/b» hun ble født på Espeseth er følgende familie en mulighet i ft. 1801 ? :
Niels Disideriusen, 53, i 1. ekteskap, bonde og gårdbeboer
Marta Sørensdtr, 56, i 1. ekteskap, hans kone
Barn:
Dissiderius Nielsen, 23,
«b»Anna Nielsdtr, 18«/b»
Sara Nielsdtr, 10 | Anna Nielsdtr (I25852)
|
| 84 |
«b»Død u«/b»ng. | TORVESTAD, Randi (I9656)
|
| 85 |
«b»En«/b» Detlef (Deteleff) Paust ar 25.8.1672 fadder i Nykirken, Bergen for Lucas, sønn av Jens Knudsøn rivesmed (riffue smed), blant fadderne nevnes også Karen Gierdt Gielmyens. | PAUST, Detlef (I13784)
|
| 86 |
«b»Enkekassen:
Cathrine Elisabeth Frelsen «/b»
«i»Født:«/i» 13-01-1778 St. Petri Kirche, Copenhagen «i»Stempelmærke:«/i» Danmark
«i»Død:«/i» 01-01-1811
«i»Notat:«/i» Dåbsattest i RA. Dødsdato usikker.
«b»«i»Indskyder«/b»«/i»
«i»Pensionspolice 6015 oprettet: «/i» 24-11-1800
«i»Årlig Pension:«/i» 70 «i»Indbetalt: «/i»0 «i»Afdragsordning: «/i»263
«i»Enkekassenummer:«/i» «u»6015 «/u»
«b»Christian Nicolai Lindgreen «/b»Auditeur ved det Siellandske Infanteri Regiment
«i»Født:«/i» 18-12-1772 Holmens Kirke, Kiøbenhavn «i»Stempelmærke:«/i» Danmark
«i»Død:«/i» 01-01-1817
«i»Notat:«/i» Dåbsattest i RA. Dødsdato usikker. | FRELSEN, Elise (I18565)
|
| 87 |
«b»Fra manus Anne Louise Alstrøm 1971:
"Sognepræst Henrik Mathias Giertsen født 20.6.1758 død 10.12.1806.
350 efterkommere i Danmark." Personkode 1 J 10 :
«/b»
Hun vokste opp som adoptert hos sin tante Frederikke Birgitte Petersen og Johan Christopher Giertsen (f. 1835). | GIERTSEN, Johanne Marie /Petersen (I18068)
|
| 88 |
«b»Fra manus Anne Louise Alstrøm 1971:
"Sognepræst Henrik Mathias Giertsen født 20.6.1758 død 10.12.1806.
350 efterkommere i Danmark." Personkode 1 J 10 :
«/b»
Ved datteren Olga Christophas dåp fremgår at moren Frederikke Bergitte 10 måneder før fødselen oppholdt seg hos Knoblauch Adelgade 36 og at fødselsdato var innført i Trinitatis nordre sogns kirkebok 27.1.1873 (ikke funnet).
Fredrikke Bergitte døde i barselseng av emboli i lungepulsåren.
Begravet Ass. kapel, Ass. kirkegård S175, N969 begr.jnr. 1003/1892.
Dødsanmeldelsesprotokollen 9.2.1892, nr. 909, forteller:
Underskrevne Johan Chr. Giertsen, hvis hustru Frederikke Birgitte, f. Petersen den 31. f.m. er afgaaet ved døden uden at have været i andet ægteskab end med mig og uden at efterlade andre livsarvinger end fem i vort ægteskab fødte børn, anmoder om at hensidde i uskiftet bo i medhold af forordning af 21.4.1845 prg. 18.
Berlingske Tidende 2.2.1892:
At min kjære hustru Frederikke, f. Petersen søndag morgen plutselig er afgaaet ved døden, meddeles herved paa egne og børns vegne. J. Chr. Giertsen. | PETERSEN, Frederikke Bergitte (I8650)
|
| 89 |
«b»Fra manus Anne Louise Alstrøm 1971:
"Sognepræst Henrik Mathias Giertsen født 20.6.1758 død 10.12.1806.
350 efterkommere i Danmark." Personkode 1 J 10 a :«/b»
Ved hennes dåp ble fremlagt et skriv fra faren om at han ønsket at barnet skulle hete Olga Christopha Giertsen. Faddere var forvalter Gerners hustru Nielsine, Wildersgade 43, jordmor madam Berg, barnets far.
På 10-månedersdagen for fødselen oppholdt moren seg hos Knoblauch, Adelgade 36. Der står anført at fødselsdato er innført i Trinitatis nordre sogns kirkebok (ikke funnet) iflg. meddelelse av 27.1.1873 fra Københavns magistrat.
Forlovere ved vielsen 1890 var hørkræmmer E. J. W. Fich, Vestergade 2, og grosserer J. Chr. Giertsen, Østerbrogade 5.
Ved folketellingen 1901 bor de i Vestergade 2, forhuset, og Olga har sin yngste søster Else Frederikke boende hos seg sammen med 1 stuepike og 1 kokkepike.
Olga ble separert fra Axel Fich og i 1904 bodde hun i V. Voldgade 92, samme sted i folketellingen 1906 hvor hun fremdeles har søsteren og 1 tjenestepike boende hos seg. Hun ble ifølge folketellingen underholdt av grosserer Axel Fich, Vestergade 2.
Senere flyttet hun til Dr. Tværgade 33 hvor hennes far døde hos henne 25.11.1906.
1911 bodde hun i Nørregade 35, 3., med en logerende og en ung pike. Hun var da utenlandsk korrespondent hos ChrSchmidt & Co., Vester Voldgade 103. Olga bodde på denne adressen til sin død.
Der var ingen barn i ekteskapet med Axel Fich.
Begr. journal 4442 / 1952-53. Olga Christopha Fick, forhenværende språklærerinne, død 16.9.1952 på klinikken Sortedams Dossering 83. Dødsårsak degenertin myocardia, bopel Nørregade 35. Bisatt 21.9.1952 Bispebjerg krematorium, pastor A. Bliddal. Urnen nedsat Ass. kirkegård N 969 1. kl. gravlagt 29.9.1952 kl. 11 i Frue sogn.
Berlingske Tidende 18.9.1952:
Vor køre søster Olga Fick, f. Giertsen, sov stille ind den 16. septb. 1952.
Aagot Hartlev, Else Nielsen, Chicago, Johanne Giertsen.
Bisættelsen finder sted Søndag den 21. ds. kl. 11 Bispebjerg Krematoriums store sal. | GIERTSEN, Olga Christopha (I8815)
|
| 90 |
«b»Fra manus Anne Louise Alstrøm 1971:
"Sognepræst Henrik Mathias Giertsen født 20.6.1758 død 10.12.1806.
350 efterkommere i Danmark." Personkode 1 J 10 b :
«/b»
Dåpen innført i Holmens kirkebok, døpt av J. Nielsen. Faddere var grosserer Schjelderup og hustru, frk. Elisabeth Troye, faren.
Han bodde hos foreldrene i deres boliger på Sortedams Dossering 99, Kronprinsessegade, Østerbrogade 5. Ved folketellingen 1901 var han fullmektig og bodde hos faren i Vester Voldgade 90.
Etter farens død 1906 førte han videre firmaet I. Chr. Giertsen. Kontoret var etter 1911 i Strandgade 27b.
Ekteparet bodde i Strandgade 27b, 1. Etter 1916 flyttet de til Hyldegårds tværvej 13, Charlottenlund og deretter til Sophus Bauditzvej 26. Kontoret var fremdeles i Strandgade 27b.
Begravelsesjournal 5332/1948-49:
Den 17.11.1948 døde Johan Christopher Giertsen, Soph. Bauditzvej 26 af cancer coli, hæmorrhogia cerebri, og bisættes 20.11.1948 Bispebjerg krematorium, store kapel, pastor Gottschalk Hansen. Urnen nedsat 27.11.1948 Ass. kirkegård N 969 1 kl. gl.
Berlingske Tidende 18.11.1948:
Vor kære Mand og Fader gross. Johan Chr. Giertsen er afgaaet ved Døden den 17.11.1948. Clara Giertsen. Aage Giertsen.
Bisættelsen bekendtgøres senere.
19.11 Bisættelsen foregaar Bispebjerg Krematorium store Sal Lørdag den 20. November kl. 11.
| GIERTSEN, Johan Christopher (I8810)
|
| 91 |
«b»Fra manus Anne Louise Alstrøm 1971:
"Sognepræst Henrik Mathias Giertsen født 20.6.1758 død 10.12.1806.
350 efterkommere i Danmark." Personkode 1 J 10 c :
«/b»
Hjemmedøpt 7.12.1875 av pastor Nielsen, ifølge Sct. Johannes kirkebok.
Faddere ved dåpen 19.7.1876 var grosserer Johan Troye, fru Mathilde Troje og foreldrene.
Vielsen er funnet i Personalhistorisk Tidsskrift.
Ved folketellingen 1901 bodde hun med to barn hos faren. | GIERTSEN, Astrid Johanne Elizabeth (I8817)
|
| 92 |
«b»Fra manus Anne Louise Alstrøm 1971:
"Sognepræst Henrik Mathias Giertsen født 20.6.1758 død 10.12.1806.
350 efterkommere i Danmark." Personkode 1 J 10 e :
«/b»
Døpt av pastor J. Nielsen i Sct. Pauls kirke.
Gudmor frk. Johanne Schjelderup. Faddere frk. Anna Troye, grosserer I. Jansen, grosserer V. Schjelderup, faren. | GIERTSEN, Wilhelm (I8827)
|
| 93 |
«b»Fra manus Anne Louise Alstrøm 1971:
"Sognepræst Henrik Mathias Giertsen født 20.6.1758 død 10.12.1806.
350 efterkommere i Danmark." Personkode 1 J 10 f :
«/b»
Bopel ved dødsfallet Sortedams Dossering 59, 1.
Døpt av pastor Nielsen. Faddere var fru Amalie Fich, grosserer Vilh. Schjelderup, foreldrene.
Hun bodde 1969 i Sortedams Dossering 59, 1.
Begravelsesjournal 2299/1969/70 Ågot Hartlev, f. 2.3.1882 er død den 14.6.1969, og begraves på Ordrup kirkegrd 19.6.1969 på Kommunehospitalet, bopæl Sortedams Dossering 59, 1, enke efter ?
Begraves 19.6.1969 af V. A. Dierks Ordrup Kirkegaard.
Berlingske Tidende 17.6.1969:
Aagot Hartlev, f. Giertsen, f. 2.3.1882 død 14.6.1969. Familien.
Begravelsen finder sted torsdag den 19 januar kl. 14 fra kapellet på Ordrup kirkegård.
Aagot etterlot seg ingen barn. | GIERTSEN, Aagot (I8828)
|
| 94 |
«b»Fra manus Anne Louise Alstrøm 1971:
"Sognepræst Henrik Mathias Giertsen født 20.6.1758 død 10.12.1806.
350 efterkommere i Danmark." Personkode 1 J 11 :«/b» | GIERTSEN, Didrik Henrik Behrens (I8651)
|
| 95 |
«b»Fra manus Anne Louise Alstrøm 1971:
"Sognepræst Henrik Mathias Giertsen født 20.6.1758 død 10.12.1806.
350 efterkommere i Danmark." Personkode 1 J 4 :«/b» | GIERTSEN, Helene Didrikke Behrendine (I18066)
|
| 96 |
«b»Kalundborg Byfoged Skifte-afkald Book 39 1579-1807 FHL film 314094 no index as no page numbers«/b» by Aurelia Clemons 8/25/2005
«b»Hans Ottesen Langemack i Callundborg«/b» 27 Jul 1769/afkald 9 Dec 1775 pg #233? WIFE: (dod .- 31 Jan 1754) CH: Hans Otto Chas Langemach i Callundborg BRO: Hans Christian Langemach i Callundborg WIFE.BRO: Wincent Gotlieb raadmand i Callundborg [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Hans Christian Langemach kiobmand i Callundborg«/b» 31 Jul 1779/afkald 1792 pg #354 WIFE: ... (=2. Herrichend tolder i Callundborg) CH: Eggert Langemach i kongl Siellandske Jaeger Corps i Callundborg [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Christian Langemach kiobmand i Callundborg«/b» 11 Jul 1772/afkald 28 Jul 1792 pg #353 CH: Ane Susanne Theodose Langemach = August Ludvig Rorbye landinspecteur i Flinterup gaard [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Christian Hansen Langemack kiobmand i Callundborg«/b» afkald 27 Aug 1791 pg #350 2WIFE: Anna Host CH: Christen Host Langemach corporal ved Husarene i Roeskilde (fodt 14 Mar 1766 i Kalundborg) 1WIFE: CH: Hans Otte Langemach (afkald 14 Jan 1781) [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Hans Christian Langemach kiobmand i Callundborg«/b» 31 Jul 1779/afkald 1789 pg #340 WIFE: ... (=2. Tolder Herrschend ) CH: Hans Ottesen Langemach i Aarhuuske Inf regmt i Callundborg Rasmus Falten Langemach studiosus theologie i Callundborg (signed: R.S. Langemach) [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Frederich Holmsted Langemak i Callundborg«/b» afkald 2 May 1787 pg #328-31 MODER: ... = N. Falk i Kalundborg SIS: J.L. Langemach sl. Honsberg ½BRO: Hans Ottesen Langemach i Callundborg BRO: J.C.H. Langemach (unsure about 1st names) guard: N. Falk [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Christian Hansen Langemak borger handelsmand i Kallundborg«/b» 26 Jul 1769/afkald 1785 pg #314 WIFE: ... (=2. N. Falk) CH: S.S. Langemak i Khvn (unsure of 1st names) [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Christian Langemak i Callundborg«/b» 11 Jul 1772/afkald 14 Jun 1781 pg #266 CH: Karen Langemak = A.N. Konsberg i Callundborg Hans Otto Langemak [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Susana Gotlieb & Christian Langemach«/b» afk 9 Dec 1775 pg #20 & 73 HEIR: Hans Otte Langemach i Callundborg [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Christian Langemach kiobmand«/b» afk 14 Jun 1781 pg #73 CH: Karen Langemach = Konsberg farver Frederich Holmsted Langemach med curator afk 1785 Frederich Holmsted & stiffad Falch amtsf. Christen Host Langemach fri corporal afk 1791 Ane Susanna Theodora Langemach = August Ludvig Rorbye land inspecteur afk 1792 [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Rasmus Salten«/b» afk 2 Mar 1787 pg #131 HEIR: Hans Boeslod (NOTE: this may not be Anders name?) [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Frederich Holmsted Langemach«/b» afk 2 May 1787 pg #133 MODER: madam Falk HEIRS: Christen Host Langemach Hans Otto Langemach madam Konsberg Susanne Theodora Langemach afk 1788 Christiane Falk Nicoline Falk [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Hans Christian Langemach kiobmand«/b» afk 8 Jan 1789 pg #105 CH: Frederich Hans Ottesen Langemach (? fendrik Hans Ottesen Langemach) Rasmus Salten Langemach studiosus fendrik Eggert Langemach afk 1792 curator: Herscheid tolder [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Hans Christian Langemach«/b» 14 Mar 1796/1 Nov 1802 pg #9 CH: Hans Otto Langemach & Rasmus Salten Langemach [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
«b»Hans Otto Langemach = Gerhardine Frederikke Oldenborg betient«/b» 3 Sep 1806 pg #61 CH: N.G. Langemach soelieutenant C. Hansen Langemach handlerbetient [Kalundborg Byfoged Skifte-afkald; Book 39 1579-1807; FHL film 314094]
| LANGEMARK, Hans Ottesen (I15039)
|
| 97 |
«b»Lucia Maria Pedersdatter Steen«/b», (11.8 1799 - 7.6 1868).
Av 1801-tellingen fremgår det at Berthe Margaretha Steen, 40 år, er enke og bor i «i»4-30 = Y. Markvei 22c«/i» med sin søs-ter, «i»Lena Falk«/i», «i»42 år«/i» og datter, Lucie Maria, «i»2 år«/i». Matros, Peder Olsen Steen er sann-synligvis omkommet på sjøen. To år senere, i 1803, dør Berthes søster. Adressen er nå «i»4-28«/i» («i»Y. Markvei 24«/i»). Når svigermoren, Berthe Margaretha, går bort i april 1808, står «i»Peder Olsen Sten's Enke«/i» anmerket som «i»forsør-ger«/i». Uhel-digvis går Berthe Margaretha selv bort syv uker senere. Lille Lucia Maria er foreldreløs.
En annen tante i huset ved siden av, «i»Pigen«/i», «i»Anne Falk«/i», 61 år gml., som altså formodes å være Søren Falchs niese, (d.a., hans antatte - og sannsynlige - bror, «i»Peder Falch.) «/i» (adr.: «i»4-30«/i») går bort i 1811. Den geografiske nærhet tyder på at det var samhold, disse kusinene imellom og en våger tro at de siste år Lucia Maria opplevde i familiens skjød, var tilbrakt med «i»Anne Falch«/i». Piken som etter hvert hadde mistet "dem alle" var nå blitt 12 år; livets harde virkelighet banket på døren. Hennes videre skjebne er imid--lertid lite kjent - bortsett fra ni år senere, da vi finner henne igjen som tjenestepike.
Maria ble, som fastslått, alt for tidlig foreldreløs. 1815-tellingen plasserer henne i «i»5-14 = Claus Ochens Smug 10«/i» på Nordnes som «i»Lusie Maria, tjener«/i». Alderen står oppført som «i»8 - 15 år«/i». Vertskapet er «i»Fredr. & Maria Scheffer«/i». Han er "«i»Kiøbmand«/i» og«i» Huseier, paa en Reise«/i»" . En får inntrykk av at Scheffer-familien tok til seg pleiebarn, for senere å gjøre dem til tjenere i huset. Året er 1821, Lucia, 22, blir ugift mor. Hun står alene og har ingen igjen av sine nærmeste som kan dele glede med henne eller yte noen støtte. Hun er tjenestepike; bopel: «i»Knøsesmuget/St. Hans Strædet«/i» - i hvert fall året før - og barnet er "«i»uægte«/i»". Barne-ts far: «i»Jens Munthe Gelmeyden, ugift, Bestyrer, 39 år gml«/i», (1782-1825), adr.: «i»Ø.Korskirke-alm. 13«/i». «b»[«/b»Siden 1812, «i»Bestyrer & Redaktør«/i» for «i»Bergenske Adresse Contoir«/i», siden 1765, en avis i «i»Gelmeyden«/i» og «i»Brose«/i»-famili-ens eie. Fra nr. 12, 1823 blir bladet utgitt på «i»J.M. Gelmuydens«/i» vegne, og fra nr. 86, 1825 blir bladet utgitt på «i»J.M. Gelmuydens«/i» "«i»Stervboes«/i»" vegne. Hele tiden: «i»ved Hans Gelmuyden«/i» («i»Jens«/i»' y. bror). Redaktøren blir høyst sann-synlig syk og sengeliggende, for til slutt å dø, 43½ år gml. I registreringen står han oppført som «i»Student«/i», bosted: «i»Strandgade 168«/i». En logisk familielink mellom «i»Jens M. Gelmuyden«/i» og Lucia er hennes tidligere tante, «i»Maren Kirstine «/i»Brochs, g.m., «i»Anders Pedersen Brose«/i». Bladet, «i»Bergenske Adresse Contoir«/i», ble startet av en «i»Ole Brose«/i» i 1765 og drevet videre av en «i»R. Gelmuyden«/i» i 1778.«b»]«/b»
Det er rimelig lett å forestille seg at denne hendelsen ikke ga Lucia en lettere fortsettelse i livet. Utenom den naturlige konsekvens som ligger i sakens natur er det uvisst hvilken rolle - eller innflytelse - «i»Jens Munthe Gelmeyden«/i» og/eller hans familie utøvet på Lucias liv; den gang - eller senere. Iflg. datidens innstilling var hennes situasjon slik at hun "«i»ikke kunne ha noen forhåpninger«/i»". Da Gelmuyden døde var lille Bergitte 4½ år. En kan ikke se bort fra at Lucia kan ha vært Gelmuydens husholderske og at deres tid sammen var godartet.
Lucia er fortsatt ugift når så lille Mons blir født i -31. Nå er hun to-barns mor, fortsatt uten ektefelle. Datteren er blitt 10 år gammel.
Død som almisselem. | STEEN, Lucie Maria Persdatter (I12600)
|
| 98 |
«b»MIN HISTORIE«/b»
Denne livshistorien er skrevet primært for min egen del og bærer preg av det, men samtidig har jeg vært oppmerksom på at den også vil bli lest av andre. Noen detaljer og navn er derfor ikke tatt med. Ikke minst har jeg utelatt historier om mine forhold til damer gjennom de ugifte årene, og de fleste elementer som jeg mener er private for andre. Det bidrar til at noen vil mene at jeg skriver for mye om negative ting, og utelukker mye positivt og moro. For meg er mye av alt det positive likevel med i min opplevelse når jeg skriver om jobb, hobbyer, familie og reiser. Jeg skriver mest nøkternt om rammen rundt livet, mindre om enkeltepisoder med venner og kjærester. Det er et bevisst valg. Jeg er også bevisst på at når jeg skriver om problemer og konflikter er det umulig å unngå at dette er min opplevelse. Enhver opplevelse er en subjektiv virkelighetsforståelse. Også her velger jeg å utelate de fleste detaljene. Men selv om jeg er oppmerksom på at det selvfølgelig vil finnes andre med en annen subjektiv virkelighetsforståelse, har jeg skrevet så nøkternt og korrekt som jeg er i stand til om de vanskelige tingene.
Jeg husker kun enkelte episoder fra min barndom. Mitt trolig tidligste minne er av et grønt lys og stor grining: Jeg har forstått at dette var en dag mor skulle på byen for å handle. På veien satt hun meg igjen hos en venninne i en dagpark ved siden av Rasmus Meyers samlinger. Det grønne lyset var solskinn gjennom et stort tre, og jeg var ikke vant til at mor etterlot meg på uvant sted.
Mor sydde selv klærne til barnene. Jeg husker ikke selv, men er fortalt om tante Elina sitt bryllup på Hjelmås i 1955. Vielsen skulle skje i Hamre kirke og selskapet i hytten på Hjelmås. Mor hadde sydd ny "bryllupsbukse" til meg. Jeg var 3 år gammel veldig utålmodig og klarte ikke å stoppe maset om å få på den nye, fine buksen. Jeg var trolig en pest og plage !
Ved det neste minnet var jeg trolig omkring 3-4 år gammel. Vi var på besøk hos mors og fars venner, Unn og Henrik Rongve. Der ble jeg og mine to søstre jaget rundt og rundt en stol av en stor, svart, farlig hund. Skrekkblandet fryd ! Realiteten var at de nettopp hadde fått en Airedale terrier valp. De er nesten svarte som valper.
Jeg vokste opp med etter hvert å passe denne hunden, som jeg hadde stor glede av. Når den var hos oss lå den om natten på mitt rom. Jeg husker at den en morgen viste sin utålmodighet på tur ved å hoppe med forbena opp i sengen slik at han havnet tvers over min mage: Jeg bråvåknet og vi gikk på turen han ønsket !
Han var også noen ganger med oss på Hjelmås, til min store glede. En gang laget mor vafler på kjøkkenet. Jeg holdt meg selvfølgelig nær og fikk den første stekte. Den tok jeg med meg utenfor huset for å nyte. Men hunden var meget interessert. Den hoppet opp og snappet vaffelen før den kom inn i min munn, og uten å være nær meg med tennene. Stor ulykke ! Jeg gren over tapet av vaffelen, men var raskt inne på kjøkkenet hvor jeg fikk en ny vaffel til erstatning. Lykken var gjenetablert, og jeg og hunden var like gode venner.
Hundeeierne fikk etter hvert en hytte på Nepstad. Vi brukte robåt med påhengsmotor dit, før veien mellom Nepstad og Hjelmås ble bygget. På vei opp fra kaien lekte meg med en pinne og hunden. Han grep etter pinnen, og traff ved et uhell den pinnen jeg har under buksen. Det var smertefullt, og jeg har 60 år senere fremdeles arr etter en hjørnetann. Jeg var så glad i hunden at jeg klarte å se at det kun var et uhell. Denne hunden er bakgrunnen for at jeg alltid har vært glad i hunder og senere selv fikk en Airedale terrier.
På taket av naboblokken på Møhlenpris var en barnehage. Barnehager var uvanlig på den tid. Men der begynte jeg som barn og trivdes visstnok godt. Jeg husker primært dramatiske episoder, som da vi observerte en gressbrann på Løvstakken, da noen andre barn trolig ved uhell brakk halsen på min leke-giraff jeg hadde fått av tante Gyda. Den var nesten like høy som meg selv og ble reparert av mor. Jeg husker også tydelig en utflukt i Botanisk hage hvor barnehagepersonalet lekte seg med å skremme barnene ved å late som om de hadde gått seg vill: I ettertid vet jeg hvor vi var og vet at de kunne se porten som nå er vis a vis gamle UB. De hadde full kontroll, men jeg husker det som dramatisk. En morsom detalj er at jeg 20 år senere ble gjenkjent av en mann som jeg hadde gått i barnehagen sammen med !
Mor følte behov for å begynne i arbeid igjen, noe tid etter at de tre barnene var født. Hun begynte i halv jobb med regnskap hos Nilsen på Bryggen og fikk inn en daghjelp for å motvirke konsekvensene i familien og for barnene. Jeg husker at jeg en gang (kanskje flere) overnattet hos daghjelpen som bodde på Laksevåg, nær Damsgård hovedgård.
Vi bodde i daværende Welhavensgt. 14 (nå skiftet gatenavn) på Møhlenpris. Jeg husker lek med en guttegjeng i en skråning på baksiden av huset. En av gutten falt og skled ned i veien og fikk hjernerystelse. Jeg tror at det ellers gikk bra med ham, men vet det ikke.
Mor og far hadde av ukjent grunn en dag særlig knapt med penger. For å klare seg trengte de panten fra melkeflaskene. Jeg fikk beskjed om å ta med flaskene og løpe ned i melkebutikken på hjørnet i boligblokken nedenfor for å pante melkeflaskene.
Jeg husker også at jeg en desember deltok på et stort julearrangement på Industrihuset, på andre siden av Welhavens gate: Enormt mye folk og en god opplevelse for et barn.
I en oppgang i huset, nord for vår, bodde Nina. Hun lekte jeg mye med. Men dessverre mistet jeg kontakten med henne og andre venner da vi flyttet. Vi flyttet derfra da jeg var i 1. klasse. Jeg var trolig 7 år.
7 år gammel var jeg på tante Dagny og onkel Haldor sin kai på Hjelmås, sammen med familie. Far hadde modell av en motorbåt, med motor. Jeg lekte med den på en U-formet flytebrygge. Men så kom båten ikke helt inn igjen, og jeg måtte strekke meg etter den. Jeg falt i vannet, men kunne ikke svømme. Jeg var nær ved å drukne og husker klart et gjennomrustet vaskevannsfat som lå på sjøbunnen. Men onkel Haldor fikk tak i meg en gang jeg kom opp og fikk meg på land. Etterpå strakte han seg etter båten og falt også uti, åpenbart i et forsøk på å løfte stemningen. Senere lærte onkel Haldor meg å svømme.
Om somrene tilbrakte vi hele fars lærerferie på hytten på Hjelmås. Der var vi også de fleste helgene om vår og høst. Det var et godt sted å være. Jeg var ofte ute i robåt eller kajakk. Noen ganger overnattet jeg på loftet i uthuset eller i dukkestuen. I uthuset ("vedboden") var der også snekkerbenk og mye utstyr. Jeg lærte mye av far om trearbeid. Men i sløydtimene på skolen var det mindre attraktivt. Vi hadde en lærer som krevde at alt skulle være perfekt, noe som ikke var å forvente fra folkeskolebarn. Derved ble sløydarbeidene på skolen i stor grad aldri ferdige.
Far trakk meg inn i arbeidet på Hjelmås, i den grad han kunne. Problemet var at han alltid skulle ha kontroll ved at arbeidet ble gjort akkurat når han ønsket og på akkurat den måten han ønsket. Det fremmet ikke arbeidslysten hos en gutt, som derved lærte seg å unngå konfliktene ved å ikke være tilstede når det ble aktuelt med arbeid. Men ellers trivdes jeg godt som barn på Hjelmås.
Også som voksen har Hjelmås vært viktig. Det har stadig vært et godt sted å være, både med familie, med venner, med naboer, alene og med kone. Det aller fineste juletreet hadde vi en gang jeg og Torill tilbrakte julen på hytten der. Da vi kom dit hadde storm veltet en stor søyle-eine nær gangveien opp mot hytten. Den var for høy, så vi kuttet toppen tvert av slik at den i hytten gikk opp mellom bjelkene, flatt mot taket. Den var tett og fin, og dannet en flott bakgrunn for juletrepynten. Et helt usedvanlig juletre ! Hytten med sitt gamle interiør og sine mørke trevegger var et enestående og koselig bosted en høst og vinter, med kontinuerlig vedfyring for å ha god varme.
Astri er skarp i sin kritikk av våre foreldre, kritikk og påstander som verken jeg eller Unn kjenner oss igjen i. Hun forteller diverse historier som ingen av oss andre oppfatter som reelle.
Jeg opplever at barndommen var god. Mor og far følte for sine tre barn og gjorde det de kunne for at alle barnene skulle bli godt ivaretatt og ha det godt. Det betyr ikke at de var perfekte. Men barna var viktige for dem. De hadde gode intensjoner og gjorde åpenbart så godt som de kunne med utgangspunkt i sine sterke og svake sider og den kunnskap som var vanlig i den tid de levde i. Både jeg og Unn er enige om at de var meget gode foreldre. Samtidig kan jeg ikke skjule at der for meg i barndommen også var belastninger med helse og en søster. Det kommer jeg tilbake til nedenfor.
Jeg vet ikke hva som ligger bak Astri sin virkelighetsforståelse om våre foreldre, forskjellig fra min og Unns virkelighetsforståelse. Men jeg tenker i den sammenheng på min bestefar Jacob. Han døde da jeg var 8 1/2 år gammel. Jeg husker ham som en meget streng mann. MEN: Dette er et motsatt inntrykk i forhold til minnene hos Unn og alle mine fettere og kusiner. De forteller om en hyggelig, kreativ og leken mann som fant på mye sprell og leker for sine barnebarn. De forteller om en fantastisk bestefar, helt i strid med mitt minne. Det er åpenbart at grunnlaget for mine minner må være at han en gang har tatt tak i meg, trolig med god grunn for noe jeg gjorde. Det har satt seg fast hos meg, men de andres minner forteller at mitt inntrykk er åpenbart urimelig mot bestefar. Som barn oppfatter og husker vi gjerne på måter som ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med en nøktern oppfatning av realitetene. Det er trist når dette for Astri skaper en virkelighetsforståelse og "minner" som ifølge alle de 4 andre i familien er lite i overensstemmelse med realitetene i familien.
Mormor var mye på hytten på Hjelmås. Far gikk ikke så godt sammen med henne og de holdt helst litt avstand fra hverandre. Men vi andre hadde mye glede av mormor der, med god støtte og mye spill, kortspill og kabaler. Da vi flyttet fra Welhavensgate til Fjøsangerveien 32, bodde mormor i nabooppgangen, inne i kroken på Danmarksplass.
Trolig først i tenårene var jeg i lek på nabogården på Hjelmås, noe jeg hadde stor glede med. Der hadde de besøk av familie. Vi var flere barn (inkludert Geir) som lekte i høystålet, hvor en besøkende jente fant ut at hun skulle trekke av meg buksen. Jeg svarte med å true med, og forsøke, å gjøre det samme på henne. Ingen av oss lyktes, men den uskyldige situasjonen ble trolig misforstått av de voksne. Det ble ikke populært.
Da jeg i 2. klasse begynte på Solheim skole, var det ikke så lett å komme inn i miljøet. Jeg fikk en god venn Terje, men opplevde ellers (slik jeg husker det nå) forholdet til mye av klassen som noe nøytralt. Det kan ha blitt forsterket av at jeg som ny i klassen også avvek med mye fravær p.g.a. sykehusopphold, operasjoner og gips etter operasjonene. Men jeg og Terje besøkte hverandre ofte, og han var også med på Hjelmås. Men jeg hadde også greie forhold til de fleste i klassen.
Vi måtte alle tre barn hjelpe til i huset. Antakelig far laget en pappskive som kunne snurres. Bakplaten var tredelt med oppgavene løpe ærend, vaske opp, og friuke. Forplaten hadde våre tre navn. Vi måtte daglig utføre disse oppgavene.
På bakplassen ved Danmarksplass skulle jeg lære å sykle, kanskje omkring 10 år gammel (?). Far gikk bak og holdt i bagasjebrettet. Etter en stund regnet han med at jeg klarte balansen og gikk opp i leiligheten. Jeg fortsatte å øve meg. Men så søkte jeg straks større utfordringer: Jeg syklet ut i Ibsens gate og videre for å besøke tante Dagny i Ole Irgensvei. På vei opp mot Bellevue ble det for bratt for første dags sykling. For å unngå at sykkelen ble stjålet dro jeg den opp i en skråning mot bergveggen. Deretter gikk jeg på besøk. Men: Da jeg kom ned igjen var sykkelen borte ! Det vi senere oppdaget var at politiet hadde sett sykkelen og trodde at den var stjålet ! Far måtte hente den på politistasjonen.
Jeg var noe tilbakeholdende som barn og ungdom, og søkte etter flyttingen ikke mye selskap, trolig for lite. Det har trolig preget hele livet. Jeg trives godt i eget selskap og har i det daglige ikke store behov for å søke andre. Samtidig oppfatter jeg meg selv som sosial og trives i godt selskap. Og selvfølgelig har jeg som alle andre sosiale behov. Jeg opplever at jeg har gode venner som jeg setter stor pris på. Men jeg oppsøker og ivaretar dem trolig for sjelden. Jeg opplever meg selv som en noe merkelig blanding av introvert og meget ekstrovert. Den ekstroverte siden er nok videreutviklet mye gjennom dansing, godt humør, gode naboer og gode arbeidskollegaer gjennom mange år. Jeg har en stor tendens til å fleipe og å ikke ta ting mer alvorlig enn nødvendig. Selv legger jeg aldri en brodd i fleipen, men jeg kan selvfølgelig være uheldig og bli oppfattet skjevt. Jeg tar ikke alltid den enkeltes sensitivitet og noen ganger manglende eller annerledes humor tilstrekkelig med i beregningen. Jeg har endel ganger måttet forklare meg for å rette opp i misforståelser. Fleipen er med andre ord både en styrke og en svakhet, trolig mest avhengig av om folk kjenner meg godt eller ikke.
Blant mine beste venner er nabo Eva og hennes familie. Fra barnene var ganske unge har de oppsøkt oss når de hadde sine sosiale behov eller sine behov for alternativt selskap, og jeg regner også dem blant våre gode venner. Hele denne familien som jeg har vært venner med det meste av livet er trolig blant dem som vet mest om meg, på godt og ondt. Her har lite vært skjult gjennom årene. Det er verdifullt å ha slike naboer.
I 9. klasse hadde jeg to valgfag, sjøkunnskap og maskinskriving. Det ene førte til båtførerbevis, og maskinskriving er trolig et av de mest nyttige skolefag jeg har hatt.
I gymnastiden ble jeg tidlig venn med Christine, som jeg delte klasse med. Klassen trodde dengang feilaktig at der var mer mellom oss. De tok feil, men de tre skoleårene med godt vennskap har preget oss slik at vennskapet er bevart gjennom livet. Vi var også ofte sammen med en jentegjeng som Christine var med i. Også med enkelte av dem har jeg vedvarende gode forhold, ikke minst med Hanne Sophie som jeg ser som en god venn.
En god venn sa til meg at vi har alle gjort ting vi ikke er stolte av. Det tror jeg er riktig. Omkring tenårene gjorde jeg to ting jeg har grunn til å være flau over og angre på. Men jeg ser det nå som tenåringsproblemer. Utenom disse to har jeg selvfølgelig også i mange situasjoner vært mindre heldig med uttalelser og handlinger. Jeg har vært og er absolutt ikke perfekt, men når jeg sammenlikner med det jeg har sett rundt meg gjennom årene, ser jeg heller ikke grunn til å være overdrevent kritisk mot meg selv. Jeg vektlegger å være ærlig og sannferdig i alle sammenhenger, jeg vil gjerne bidra til at folk har det godt og føler seg vel, og dersom jeg gjør feil (som selvfølgelig skjer) er jeg tilhenger av å vedstå meg feilene. Jeg lyger aldri (med forbehold for en sjelden hvit løgn), delvis av mellommenneskelige hensyn, men også fordi jeg ikke kan lyge. Det har ikke hindret at jeg noen ganger har blitt beskyldt for løgn, kanskje fordi jeg har uttalt meg feil etter misforståelser, og kanskje fordi jeg og den aktuelle andre part har hatt ulike forståelser av virkeligheten. Utenom enkelte oppvekstproblemer tror jeg at jeg har oppført meg noenlunde normalt og på måter jeg føler at jeg kan være rimelig bekjent av.
MOBBING
På Solheim skole var jeg utsatt for mobbing. Problemet var en gutt (som i stor grad fikk med seg to andre som støtte) som førte til at jeg alltid måtte være forberedt på å sloss en mot tre for å klare å komme meg hjem fra skolen. Jeg husker spesielt en anledning der slosskampen varte hele veien hjem. Jeg måtte kjempe meg baklengs opp trappen til leiligheten i 4. etasje. I ettertid er det interessant å observere at jeg kanskje har klart å slå litt tilbake, fordi de holdt tilstrekkelig avstand til at jeg klarte å rygge opp trappen. Det var ved denne anledning at mor oppdaget problemet p.g.a. bråket i oppgangen.
En historie husker jeg ikke selv, men er blitt fortalt. Episoden skal ha gjort stort inntrykk på klassen. Etter en operasjon hadde jeg gips til kneet på høyre fot. Da mobberen prøvde seg igjen, svarte jeg med å sparke ham med gipsen. Det skal ha vært effektivt.
På Solheim skole var det kun den ene gutten som var et reelt problem. Men han preget meg sterkt nok til at jeg i 20 års alder ble kvalm da jeg tilfeldig så ham i en butikk. Men de to støttespillerne hans har jeg ingen negative holdninger til. De var sekundære i hendelsene.
HOBBYER
15 år gammel begynte jeg å spille sjakk, med hjelp fra et kurs i tilknytning til skolen. Jeg var ett år med i sjakklubben. Jeg likte sjakk og oppfattet det som et sosialt spill, ikke minst da jeg på Alrek studenthus, med felleskjøkken, spilte mot de 7 andre på felleskjøkkenet. Det var moro, men krevende, å spille alene mot 7 som samarbeidet. Situasjonen avviser alle som påstår at sjakk ikke kan være et sosialt spill.
16 år gammel begynte jeg å danse. Det ble for tidkrevende med begge hobbiene, så jeg sluttet etter hvert i sjakklubben. Jeg gikk på danseskole i 10 år (ca. 10 timer i uken). Etter en pause begynte jeg senere i swingklubben i Bergen, hvor jeg gikk i 5 år (ca. 20 timer dans i uken). Vi hadde mye moro, både med hverandre og ved å leke oss med å være kreative i dansen. Det sosiale miljøet var meget godt. Om mandagene var vi gjerne på et utested for å danse. Diverse ganger var en trivelig gjeng fra swingklubben på helgetur til Hjelmås. En mindre muskelskade i leggen bidro til at jeg etter hvert sluttet med den aktive dansingen. Men jeg har gjennom livet hatt mye glede både av dansen og av kontaktene derfra. Jeg var aldri i tvil om at jeg i valget mellom sjakk og dans gjorde et for meg riktig valg. (Selv om jeg beklager at jeg ikke fikk utviklet mine sjakkkunnskaper videre.)
Allerede 11 år gammel begynte jeg med slektshistorie som hobby. Jeg ble en gjenganger på Statsarkivet. Min nettside viser det meste av mine kunnskaper om slekten. Denne hobbyen bidro til å forme livet, ved at den førte til valg av både utdanning (historiker) og yrke (arkivar i depotarkiv, historiske arkiver). Men med arbeid som arkivar var jeg også så opptatt med kildene at slektsarbeidet kanskje ble noe hemmet. Til gjengjeld skapte det kunnskap og nærhet som også bidro sterkt i arbeidet. Slektsfilen er delvis et resulat av innsamlet arbeid gjort av andre, delvis av tilfeldige funn gjort av meg eller kollegaer med kunnskap om mine interesser, og delvis resultatet av grundige, detaljerte og langvarige undersøkelser som jeg er stolt over om enkeltproblemer som var vanskelige å løse. Min glede ligger i løsing av de vanskelige problemene. Det er et formål at slektsopplysningene skal være fritt tilgjengelige for andre interesserte. Samtidig ser jeg at detaljene ikke er av interesse for alle. Det er greit nok. Målsettingen er kun at de med spesiell interesse lett skal kunne finne de opplysninger jeg har samlet gjennom snart 60 år.
Som pensjonist er arbeidet med slektshistorie en hovedaktivitet. Jeg leser og gjør andre ting, men det er ikke tvil om at slektshistorie er min viktigste aktivitet. Sammen med bøkene bidrar det til at jeg aldri har mangel på aktivitet og oppgaver.
Jeg har lest mye, noe skjønnlitteratur, men mest historie-relatert litteratur. Min boksamling er preget av mange bygdebøker, mye Bergens-historie, mye relatert til slektshistorie og arkivundersøkelser, og en god del generell historie. Boksamlingen er nå sterkt redusert, men er fremdeles omfattende, og stadig vanskeligere å redusere videre.
Jeg har også hatt glede av å drive noe med bildevev, en hobby som har lagt stille i endel år. Merkelig nok var mormor, som var en stor bildeveverske og en kvinnesaksforkjemper, ikke så begeistret for det. Hun ga uttrykk for at jeg var teknisk god, men syntes ikke at jeg skulle drive med det. En tolkning kan være at hun mente at det var for tidkrevende. En annen tolkning kan være at hun mente at det var et kvinnearbeid som jeg som mann ikke burde drive med. Jeg vet ikke svaret. Ellers var jeg meget fornøyd med hennes kommentarer om det tekniske arbeidet. Jeg har aldri hatt ambisjoner som kunstner. Den type evner har jeg ikke, og det er ikke min type. Derimot har jeg alltid hatt stor beundring for dyktige håndverkere, i alle fag. Å bli ansett som en dyktig håndverker oppfatter jeg som et meget stort kompliment.
MILITÆRTJENESTE
Etter artium var jeg i militærtjeneste. P.g.a. klumpfoten var jeg arbeidsdyktig, ikke-stridende. Jeg hadde en måned rekruttskole på Evjemoen, fulgt av noen måneders kontortjeneste i Heimevernet på Bergenhus, og deretter tjente jeg ved Krigskommisariat Vestland hvor jeg delvis hadde kontortjeneste og delvis utførte evnenivå-tester på rekruttene. Gjennom hele tjenesten og noen år etterpå var vi en gruppe som holdt sammen og trivdes sammen. Jeg var heldig med tjenesten.
UTENLANDSREISER. TANTE SIGRID
Min første reise var til Sverige i 1966. Det var med KFUM til en sommerleir sør for Stockholm.
I tyve-årene reiste jeg ofte til England. Jeg tilbrakte gjerne en måned med haiking omkring i England og Skotland. Høsten 1977 bodde jeg i England. Jeg har med store glede tilbrakt samlet ca. 1 år der. Blant de mange som jeg ble kjent med underveis var Carole. Jeg traff Carole i Malham, Yorkshire, og har fremdels god kontakt med henne.
I 1975 gikk returen via Belgia (Gent og Munte), Nederland (Amsterdam, Genemuiden = Geelmuyden), Tyskland og Danmark. Danmark har jeg senere mange ganger hatt store glede av å besøke. Ellers har jeg reist lite utenlands.
Jeg hadde alltid et godt forhold til min tante Sigrid. Hun var en uortodoks person med store evner og mange interesser. Jeg hadde stor glede av å besøke henne hver gang jeg var i København. I hennes senere år ble hun svekket, men var åndsklar. Da sørget jeg og min kone Torill for å ta turen til Danmark hvert år i en 5-års periode, primært for å besøke Sigrid. Hun var gjerne bortsunket når vi kom, men våknet godt til liv når vi var der. Vi pratet, spilte sjakk og dro på kjøreturer. Det var alltid trist å reise igjen, fordi vi visste at hun snart ville synke hen igjen. Danske pleiehjem var ikke imponerende, og de hadde lite personale.
Når vi besøkte Sigrid delte vi dagen. Om formiddagen hadde vi vanlig ferie, ofte ved at jeg dro på arkiv for å gjøre slektsundersøkelser, mens Torill dro til hager og plantesentre, andre ganger dro vi sammen for å dele hverandres selskap og interesser. Andre halvdel av dagene dro vi til Sigrid og tilbrakte tiden med henne, til glede for oss alle.
Sigrid døde 5. februar 2009. Da hadde mor vært hos henne fra rett etter jul, i ca. 6 uker. Mor ville være hos henne og støtte henne på dødsleiet. Det var godt for mor, men slet henne helt ut. Jeg og Torill fikk øyeblikkelig beskjed om dødsfallet, og neste morgen satt vi i bilen på vei til København, via Sverige. Vi hadde avtalt med mor at vi skulle komme ned for å hjelpe til med opprydding og begravelse. Mor satt særlig pris på den hjelp Torill kunne gi i samarbeid med organisten for å velge god musikk til begravelsen. Søster Unn og kusine Haldis kom ned fra Norge til begravelsen, I tillegg var Sigrids fosterdatter Ingrid og et par fra hennes familie, Ingrids bror Manfred og vår slektning May Brit der. Vi var kun 11 pluss organisten tilstede. Det var en meget liten begravelse, vi satt samlet rundt kisten, men det var den trolig fineste begravelsen jeg har vært med på. Urnen ble senere etter Sigrids ønske nedsatt i familiegrav i Bergen. På returen tok vi ferge fra Hirtshals. Mor var så utslitt at hun sov i bilen på vei fra København til fergen. Vi opplevde at mor aldri helt ble seg selv igjen etter den belastningen hun hadde med å våke ved Sigrids dødsleie.
UTDANNING
Fra andre klasse gikk jeg på Solheim skole. På slutten av 5. klasse ble skolen påtent av en elev. Derfor var vi i 6. klasse plassert over gaten, på Yrkeskolen. Ungdomskolen var på Gimle skole.
Jeg hadde en uvane på skolen. Jeg gjorde aldri lekser, med mindre de var skriftlige og kunne kontrolleres. Derimot fulgte jeg godt med på undervisningen. Derfor ville jeg på en lekseprøve alltid gjøre det meget dårlig. På en større prøve gjorde jeg det alltid bra. Jeg ble i 9. klasse meget sur på lærer i samfunnsfag som ikke hadde sørget for flere tester enn en lekseprøve og en større prøve. Sammenstilling av en bunnkarakter og en toppkarakter ga et dårlig bilde av kunnskapen: Muntlig eksamen ga derimot god karakter. Litt surhet over karakteren i akkurat dette faget, kombinert med at jeg ville selv velge hvilket gymnas jeg skulle på, gjorde at jeg valgte å ta 10. klasse, igjen plassert på Yrkeskolen. På Bergen katedralskole valgte jeg latin. I andre og tredje klasse var vi kun 10 elever i latin-gruppen. Som vanlig gjorde jeg ikke lekser som var muntlige. Problemet var at læreren normalt kontrollerte 7-8 elever hver dag. Min teknikk besto i å se hvor i klassen han begynte leksehøringen, telle elever frem til meg, og deretter hurtig beregne hvilken latinske setning jeg ville bli kontrollert på. Da kunne jeg arbeide med den setningen til læreren kom til meg. Det gikk stort sett bra. Jeg fikk gode resultater i latin.
Etter artium ved Bergen katedralskole hadde jeg et noe unormalt utdanningsløp. Jeg ønsket å ta historie, men begynte på jus fordi jeg ikke ville risikere at utdanningen førte meg inn i lærer-yrket. Jeg er blitt fortalt at familien påvirket valget av jus, uten at jeg husker det. Jeg er relativt sikker på at min personlighet ikke ville egnet seg til undervisning av yngre, motvillige elever. Jeg liker å undervise og har gode erfaringer med det (mange kurs om historiske kilder, gotisk skrift eller slektshistorie, begrenset arkivundervisning på universitetene i Bergen og Oslo), men kun for voksne med interesse for tema.
Som mange andre studenter fikk jeg etter hvert problemer med gjennomføring av studiene. Selv om jeg i jus grunnfag fikk gode resultater, var det ikke riktig valg for meg. Det preget fortsettelsen.
I den perioden fikk jeg fra 1979 jobb på Statsarkivet i Bergen, som jeg dengang ønsket. Med foten innenfor valgte jeg å skifte utdanning til mitt primære valg. Jeg beholdt et grunnfag fra jus og tok mellomfagstillegg i historie (lokalhistorie, resultat 2,2), «u»før«/u» jeg tok historie grunnfag (!). Deretter fikk jeg tillatelse til å begynne på historie hovedfag (resultat 2.0), «u»før«/u» jeg etter hovedfaget tok det siste grunnfaget (Kulturvern og kulturformidling, resultat 1,9), slik at jeg ble cand.mag. og cand.philol. på samme dag ! Et meget sært studieløp, men det passet for meg. Med unntak av filosofi-delen av ex.phil. har jeg på vitnemålet laud på alle eksamener. Hele historiestudiet ble gjennomført ved siden av jobben, kun med fri for forelesninger. Jeg var allerede i jobb et sted som passet meg, og jeg hadde ikke ambisjoner. Derfor opplevde jeg det ikke som viktig å fullføre studiet, men litt stahet sa at når jeg hadde begynt på et studium, burde jeg også fullføre. Det gjorde jeg.
EKTESKAP, JOBBER
Jeg traff Ally da vi begge var ute på tur med våre hunder. Vi ble gode venner, og etter hvert mer. Vi giftet oss i 1981 og holdt sammen i 7 år. Det var et godt ekteskap. I tillegg lærte jeg hvor godt hunder kan ha det når de er to sammen. I 1988 valgte vi tross alt positivt å skille lag. Men selv skilsmissen og delingen ble gjennomført på en fredelig måte.
5. februar 1993 var jeg i besøk hos Christine. Der var også hennes venninne Torill. Jeg og Torill hadde begge vært venner av Christine i mange år, uten å ha truffet hverandre. Vi tilbrakte mye tid sammen den kvelden, både med prat og dans. Christine fikk en god latter da vi begge dagen etter selskapet spurte henne ut om den andre. Det varte ikke lenge før vi traff hverandre igjen, og allerede 9. april flyttet vi sammen. Jeg var tatt med storm. Jeg har aldri kjent noen andre som Torill. Hennes varme og hennes omsyn for andre. Vi fungerte fabelaktig godt sammen. I tillegg var hun en vakker dame. Det var blant de aller beste hendelsene i mitt liv at jeg traff henne. Det har gjort livet godt. Vi har selvfølgelig hatt våre uenigheter underveis. Men til denne dag må jeg si at vi har aldri hatt en krangel. Det høres merkelig ut, men vi har alltid løst våre uenigheter på en fredelig måte og uten at det har eskalert. Det er verdifullt for meg. Det gjensidige hensynet til hverandre har alltid fått styre. Alle negative situasjoner har blitt overskygget at det gode forholdet. Jeg har aldri tidligere forventet at jeg kunne finne et så godt og vellykket forhold og en kone som jeg har så sterke følelser for. Torill og samværet med henne er hovedgrunnen til at jeg føler at jeg har et priviligert liv !
Det bør også nevnes at jeg to ganger har opplevd å komme inne i uvanlig gode svigerfamilier, både når det gjelder forholdene internt i de to svigerfamiliene og de mange gode personene i disse to familiene. Dette har vært et viktig element i mitt liv som jeg verdsetter høyt.
Som ungdom hadde jeg feriejobber to steder, først en rekke år ved jernvarehandelen hos firma Berstad, senere 1975-1978 ved fremmedkontoret på politikammeret.
Jeg har som voksen hatt kun to faste jobber:
- Ved Statsarkivet i Bergen i 23 1/2 år (1979-2003) arbeidet jeg mye med arkivordning og arkivatalogisering, arkivundersøkelser, bibliotekansvar og betjening av publikum på lesesal. Særlig arkivundersøkelser og hjelp til publikum var trivelige og utfordrende oppgaver. Jeg trivdes godt både med arbeidet og mange gode kollegaer. Jeg merket det ikke underveis, men sett i ettertid oppfatter jeg at vi kanskje satt i en krok av verden, hvor vi kunne drive med vårt uten å være veldig involvert i samfunnet. Godt og trivelig, men ikke veldig involvert utover de bidrag vi kunne gi til enkeltpersoner i publikum.
- Som avdelingsleder ved Bergen Byarkiv i 16 år (2003-2019) fikk jeg et krevende arbeidsfelt med ansvar for depotarkiver, avleveringer, standarder, magasiner og sikkerhet, samt styring av drift av lokalene. Dette var en atskillig mer krevende jobb, men midt i mitt kompetanseområde. Det var meget interessant og utviklende. Kombinert med et særlig godt arbeidsmiljø trivdes jeg godt og hadde gode dager der.
- Jeg oppfatter meg som priviligert med mine to jobber. Jeg har alltid hatt jobb i senter av mine interesser, i stor grad slik at hobby og jobb ble kombinert. I tillegg har der vært meget gode arbeidsmiljøer, inkludert personer som jeg oppfatter som venner like mye som kollegaer. Det skaper et godt liv og ikke minst en god hverdag hvor det ofte kan være både trivelig, underholdende og spennende. Andre må betale for å få de godene, men jeg fikk lønn ! Problemet er kanskje at når jobb og hobby i stor grad er det samme, blir alle eggene samlet i en kurv. Det er en risiko. Men når en konflikt endte med at jeg fikk en enda bedre jobb, bør jeg ikke klage over det elementet. Det ga nye utfordringer, større ansvar og myndighet, større frihet til å forme dagen og nye muligheter til å bidra til kollegaene, og etter hvert høyere lønn og pensjon.
KONFLIKT MED TRAKASSERENDE SJEF, AVGJORT I SJEFENS DISFAVØR
På Statsarkivet var der under statsarkivar Egil Øvrebø en god arbeidsplass og et godt miljø. I 1995 kom der ny sjef. Av en eller annen grunn, som jeg ikke kjenner, mislikte han meg tydelig. Det undret meg, fordi jeg dengang var meget positiv til ham. I løpet av et langt liv er det naturlig at enkelte personer vil mislike en, og det må jeg finne meg i. Men det er ikke mange som har gitt aktivt uttrykk for slikt. Det er selvfølgelig flere som jeg har hatt uenigheter med, men store, aktive konflikter har jeg bare hatt med to, d.v.s. en sjef og en søster.
Jeg ble fortalt at sjefen sa til en kollega at «u»han ville hindre meg«/u» i etter utdanningen å få jobb som amanuensis (i det daglige kalt arkivar).
Jeg hadde vært forutseende og sørget for å få en meget god attest fra gamlesjefen før han sluttet, med tanke på jobbskifte etter fullført utdanning. Med lang erfaring, god attest, og meget gode resultater på vitnemålet klarte den nye sjefen ikke å unngå at jeg fikk den ledige amanuensis-stillingen som jeg søkte.
Senere fikk jeg høre at han sa til en kollega at det var ikke noe problem, det var «u»enkelt å bli kvitt en arbeidstaker han ikke ønsket. Det var bare å få arbeidstakeren til å ønske å slutte«/u» !
Dette er det klareste signalet om trakassering jeg noensinne har hørt, og jeg har arbeidet 18 år som tillitsvalgt, stort sett som sentral tillitsvalgt for Arkivverket på landsbasis. Sjefen fortalte meg også direkte at han hadde en hatliste. Han fortalte at nr. 1 på hatlisten var daværende leder på Statsarkivet i Stavanger. Men jeg var subjektivt aldri i tvil om at uttalelsen var et signal til meg om at også jeg sto på listen. Jeg opplevde de etterfølgende årene som stadig trakassering fra sjefen, i så stor grad at jeg diskuterte problemet med bedriftslegen.
Den mest brutale episoden jeg var utsatt for skjedde da jeg returnerte etter nær 2 års sykemelding pga store problemer med ryggen. Jeg var tydelig preget av ryggproblemene. Sjefens plikt var å tilrettelegge for arbeidtakere med spesielle behov. Tvert imot sa han at han ikke trodde på legens friskmelding og ville teste ut om den var reell: Han beordret meg til å sjaue første dag tilbake etter sykemeldingen ! Jeg var aldri i tvil om at dette var hans metode for igjen å prøve å bli kvitt meg: Dersom ryggen sviktet under arbeidet ville jeg i løpet av kort tid ha passert den perioden jeg hadde stillingsvern under sykdom. Tillitsvalgt og verneombud fungerte åpenbart ikke for meg. (De ble senere av Arbeidstilsynet ansett som kjøpt og betalt av sjefen.) Jeg valgte derfor å utføre arbeidet, langsomt og med stor forsiktighet og bare en liten arkiveske om gangen. Derved laget jeg ikke nye problem med sjefen, samtidig som han mislyktes i sitt hensynsløse forsøk på å ødelegge min helse for å "vinne" konflikten.
Jeg var ikke den eneste som opplevde sjefen som et problem. Jeg er blitt fortalt, delvis direkte og delvis via andre kollegaer, at 6-8 kollegaer i disse årene sluttet helt eller delvis fordi de ikke ønsket ham som sjef. Det var ca. 1/4 til 1/3 av de ansatte. Noen av disse sakene gikk i stillhet, i andre tilfeller førte det til uro som ga gjenklang i Arkivverket, ikke minst inne på Riksarkivet. Jeg oppdaget reaksjonene på Riksarkivet gjennom alle spørsmålene jeg fikk når jeg var der. Det var tydelig at han der hadde et dårlig renomme som personalleder. I tillegg til de som sluttet var der også enkelte som ga uttrykk for store problemer med sjefen, men som nektet å la seg knekke. De ville bli værende i jobben tross problemene.
Men det skal sies at han som arkivar var førsteklasses med gammeldags arkivarbeid i et depotarkiv. Han var også meget serviceinnstilt overfor publikum og overfor de kollegaer som viste beundring overfor ham. Dette tjente ham til ære. Dessverre var han lite brukelig som sjef og personalleder. Når han ikke kunne briljere i faget og når han var i sosiale sammenhenger virket han meget dårlig tilpasset. Dette stemmer overens med kommentarer fra medlemmer av hans familie som har snakket om ham. Når han hadde vært på møter ved Riksarkivet hadde han en sterk tendens til etterpå å baktale og latterliggjøre kollegaer han hadde vært i møte med, også åpent på allmøter i Bergen.
Han eskalerte konflikten da en kollega ga ham usannheter om noe hun påsto at jeg hadde sagt. Jeg vet fremdeles ikke om denne kollegaen skapte usannhetene som ren løgn for å støtte oppunder leder, som en tilfeldig misforståelse av det jeg faktisk sa, eller i et bevisst forsøk på å få meg til å slutte slik at hun kunne få overta min jobb og lønn. I alle fall brukte sjefen de falske og udokumenterte påstandene til et forsterket angrep på meg. Det er ingen tvil om at de sterke angrepene påvirket meg både mentalt og psykosomatisk (ryggproblemer). Men jeg er ingen tilhenger av å holde kjeft når jeg er utsatt for angrep og urettferdigheter. Jeg ga klare gjensvar i saken om hvordan jeg oppfattet situasjonen. Tillitsvalgte sa at hun ikke kunne ta saken "fordi hun da ikke kunne fungere for de andre ansatte" !? (Hva sier det om sjefens saklighet ?) Da hovedtillitsvalgt i etaten tok saken ble han truet med privat rettsak og måtte trekke seg. Det er samme teknikk som sjefen forsøkte å bruke overfor min lege: Da legen på min instruks (og taushetsplikt) svarte nei til et møte med sjefen, ble legen anmeldt til Fylkeslegen ! Jeg oppfattet at alle som ikke ville støtte sjefen mot meg ble forsøkt truet. Med slike trusler ble det fagforeningen sentralt som handterte saken. Det var ikke populært hos sjefen som sa at fagforeningen sentralt burde ha fungert for ham som medlem og sjef !? (Med andre ord ønsket han fagforeningen som sjefens redskap mot de ansatte, ikke til beskyttelse av de underordnete ! Det fungerte lokalt, men ikke med de sentrale tillitsvalgte.)
Jeg har bevart dokumentasjon på at Arbeidstilsynet konkluderte med at både lokal tillitsvalgt og verneombudet (samme person som fremsatte usannhetene) ble ansett som kjøpt og betalt av leder, og altså ikke gjorde jobbene sine, men tvert imot løp sjefens ærend. Det var også mitt syn.
Noen vil kanskje mene at min beskrivelse av arbeidskonflikten er vel detaljert. Min opplevelse er at beskrivelsen kun inneholder noen hovedpunkter. Alle de mange detaljene og mengden av opplevelser er utelatt. Det var en mangeårig konflikt som ga meg store belastninger og traumer.
«u»Jeg vant og Statsarkivet tapte saken hos Arbeidstilsynet«/u». De anket, og tapte igjen i Arbeidsdirektoratet i enda klarere ordelag. Da forsøkte de å få Arbeidsdirektoratet til å vurdere saken enda en gang, men nå kombinert med at de ba direktoratet om å krenke mine partsrettigheter ! Det var rimelig patetisk. De ble selvfølgelig avvist av direktoratet som ga dem klare beskjeder om regelverk og partsrettigheter.
Jeg er ikke i tvil om at saken skadet sjefen. Han hadde på forhånd et dårlig renomme ved Riksarkivet som personalleder. Jeg holdt ikke munn under prosessen. I tillegg hadde jeg i 16 år vært i det sentrale hovedtillitsmannsutvalget, delvis som hovedtillitsvalgt og i 11 år som lønnsforhandler for halvparten av etatens ansatte. Jeg var derfor en kjent og synlig person med stort nettverk, og hadde i tillegg et usedvanlig godt samarbeid med de andre fagforeningene. Det ble godt kjent hva jeg var utsatt for. Det skadet tydelig hans renomme.
I tillegg er jeg senere fortalt av personer i viktige posisjoner på Riksarkivet og i Arkivverket at hans konflikter som leder og resultatet hos Arbeidstilsynet og hos Arbeidsdirektoratet var viktig da hans posisjon skulle vurderes i forbindelse med omorganisering av Arkivverket. Han var embetsmann og det måtte finnes en god løsning for ham. Han beholdt tittelen, men ble skjøvet tilside. Fra 26 underordnete endte han med et minimalt og for styring av etaten perifert ansvarsområde med kun to underordnete, og ellers en frihet til uten myndighet å personlig bruke tiden som han ville (med andre ord skjøvet ut i en mini-posisjon uten sentral betydning). Jeg kan ikke vite at dette var pga konflikten og resultatene hos Arbeidstilsynet og Arbeidsdirektoratet, men tror på personene som har fortalt dette. Andre statsarkivarer fikk ved omorganiseringen store og sentrale ansvarsområder med stor innflytelse.
I mellomtiden hadde jeg konkludert med at selv om jeg hadde likt meg godt på Statsarkivet, var jeg ikke villig til å utsette min helse for større belastninger. Jeg begynte å se meg om etter en alternativ jobb. Men jeg var ikke villig til å bytte jobb uten at jeg fant et alternativ som tilfredstilte mine personlige ønsker.
Jeg skal være selvkritisk og si at når jeg ble utsatt for trakassering fra sjef (jeg oppfattet ham aldri som leder), var jeg ikke villig til å holde munn. Jeg sa tydelig ifra om hva som skjedde og leverte inn skriftlige gjensvar når sjefen eskalerte saken. Min manglende vilje til å holde munn og finne meg i trakassering bidro selvsagt også til å eskalere konflikten. Men jeg mener at det er riktig å stå opp for seg selv, og jeg er klar i oppfatningen om at med daværende sjef ville det ikke gjort noen langsiktig forskjell til det bedre om jeg hadde vært stille som en mus.
BERGEN BYARKIV
Tidligere, da jeg fullførte studiet, tok jeg (samme dag, etter siste muntlige eksamen) turen innom Bergen Byarkiv for å undersøke mulighetene for en jobb der. Dette var flere år før konflikten på Statsarkivet eskalerte og før jeg fikk amanuensis-stilling der. Da hadde Byarkivet dessverre ikke ledig stilling. Det ble derfor dengang ikke til et jobbskifte. Det beklaget jeg, fordi Bergen Byarkiv var en høyt utviklet arkivinstitusjon med et internasjonalt renomme, ikke minst i Skandinavia. Etter endt utdannelse ønsket jeg en jobb der.
Da jeg ca. 6 år senere bestemte meg for at jeg av hensyn til arbeidsmiljø og helse burde skifte jobb, lette jeg i ca. 1/2 år før jeg fant en jobb som var av reell interesse. Jeg hadde ikke ambisjoner for en ny jobb, utover trivsel og faglig interesse. Men det ble utlyst en stilling ved Bergen Byarkiv. Det var et betydelig større selvstendig ansvar enn det var mulig å få på Statsarkivet. På et fagområde med lokalt kun 3 arkivinstitusjoner og få stillinger var denne stillingen trolig det beste som kunne oppstå for meg i Bergen, uavhengig av institusjon. Som avdelingsleder fikk jeg etter hvert ansvar for (på det meste) nesten like mange personer (på det meste 22) som arbeidet ved Statsarkivet (26), ansvar for en større arkivbestand enn Statsarkivet hadde, og på enkelte begrensete områder også delansvar for hele Byarkivets personale som raskt vokste fra 16 til 95 personer. Med mange ferske personer uten arkiverfaring så jeg det delvis som min oppgave å bidra til at de nye fikk gode arkivholdninger og et godt skjønn for arbeid de utførte relatert til mitt ansvarsområde. Jeg brukte mye tid på å snakke med og veilede de nye personene som kom, i den grad de ønsket det. Det var en faglig spennende, selvstendig og utviklende jobb som jeg tidligere ikke kunne ha forventet å få. Jeg verdsatte også at jeg fikk en slik jobb på et tidspunkt hvor byarkivaren hadde fullt kjennskap til konflikten. Han gjorde grundige undersøkelser blant kollegaer som han stolte på for å være sikker på at jeg ikke var hovedgrunnen til konflikten. Jeg er senere fortalt at han fikk beskjed om å se meg som et offer i sammenhengen. Det er et begrep jeg ikke liker, men det er bedre enn å være hovedårsak til konflikt.
Både Arbeidstilsynets og Arbeidsdirektoratets konklusjoner mot Statsarkivet viser at jeg i motsetning til statsarkivaren kom fra saken med æren i behold, i den grad det er mulig i en konflikt hvor jeg mener at alle parter nødvendigvis taper. Dette positive merket jeg da jeg så holdningene til meg da jeg begynte på Bergen Byarkiv (hvor alle på grunn av nærheten til Statsarkivet var godt kjent med saken), og da jeg i den nye stillingen ved Bergen Byarkiv ved flerfoldige anledninger fikk henvendelser og rådspørring ikke bare fra gamle kollegaer ved flere institusjoner i Arkivverket, men også fra byarkivet i København, fra det svenske riksarkivet, fra Stockholms byarkiv og fra andre arkivinstitusjoner. Det var tydelig at jeg hadde min personlige anseelse i behold, og i tillegg hadde fått øket faglig anseelse.
Det var et meget vellykket jobbskifte, og det har gitt meg høyere lønn, pensjon, myndighet og anseelse enn jeg kunne fått på Statsarkivet. Ulempen var at med alt det positive og gode i den nye jobben og arbeidsmiljøet, var det også en meget krevende og stressende jobb. Men jeg fikk også en ny og meget god leder, både faglig og som personalleder. Den kombinasjonen er sjelden og var meget god for meg. Jeg har stor respekt og beundring for daværende leder på Byarkivet. Det tok bare en måned etter at jeg fikk ny leder før jeg kjente at ryggen ble mye sterkere igjen. Arbeidsituasjonen hadde stor betydning for helsen. I tillegg var jeg så heldig at jeg fikk en leder som jeg var faglig på linje med, slik at det var lett å arbeide selvstendig og likevel følge hans ønsker om retning på arbeidet. Det var også gode kollegiale forhold på Byarkivet, med et usedvanlig godt arbeidsmiljø. Ikke minst hadde vi et godt samarbeid i ledergruppen. Flere av mine kollegaer på ulike nivå anser jeg som gode venner.
KONFLIKT MED EN SØSTER, FRA JEG VAR SPEBARN TIL NÅTID
Den andre konflikten jeg har hatt (har) er av en annen karakter. «u»Min ene søster Y var i konflikt med både meg, mor, far og min andre søster. I en familie på 5 personer hadde 4 et greit forhold til hverandre, og når det selvfølgelig oppsto konflikter også mellom oss klarte vi alle etter hvert å rydde opp i det.«/u» Selv mor fikk, etter urimelige reaksjoner fra far omkring separasjonen, igjen et meget godt vennskapsforhold til far. De ble aldri skilt: Hun var den viktigste personen i fars liv det siste året han levde. Dette oppfatter jeg betyr at søster Y sine mange og dels underlige påstander om forholdet mellom mor og far skal tas med «u»meget«/u» store forbehold. Søster Y har tolket utsagn og situasjoner på sin egen særegne måte. Selv opplysninger som hun sier at hun har fått direkte fra mor er delvis gjengitt på helt andre måter enn det som de to andre søsken har blitt direkte fortalt av mor. Tilsvarende vet jeg at min kone Torill var nær mor og snakket mye og personlig med henne, om mors liv, tidligere år og situasjonene i familien. Men heller ikke Torill kjenner seg igjen i Y sine versjoner. Søster Y har sine egne subjektive opplevelser om livet i familien, og ingen av oss andre kjenner oss igjen i hennes bilde av familien.
«u»Denne ene søsteren hadde konflikter med alle de 4 andre i familien, og hun klarte aldri å komme videre i forholdet til noen av de andre. Dette er trist, men det er også et klart signal om hvor hovedproblemet lå.
«/u»
For min del startet konflikten med søster Y ifølge min mor da jeg ble født. Jeg ble født med klumpfot. Fra jeg var 14 dager lå jeg 6 måneder med gips opp til hoftene. Senere lå jeg stadig på sykehus og gjennomgikk en serie operasjoner frem til jeg var 14 år. All den ekstra oppmerksomheten og behandlingen jeg fikk skapte store problemer for søster Y.
For min eldste søster X var det ikke et stort problem. Men X har alltid vært godt balansert. Jeg har alltid hatt et godt forhold til henne, uavhengig av eventuelle uenigheter underveis. Det er bare trist at vi bor på hver vår side av landet.
For min søster Y skapte de tidlige årene ifølge mor store problemer med spebarnsjalusi som hun aldri kom over, igjen ifølge mor. Jeg mener at mor hadde rett i sin oppfatning, også da hun i sin selvbiografi skrev at søster Y "hadde også sine problemer", uten å utdype det. Hennes problemer ble bl.a. dokumentert av Y's ekstreme og dysfunksjonelle reaksjoner på mors korte kommentar i boken. Hele min barndom og oppvekst var preget av det jeg oppfattet som plaging og negative utspill fra søster Y. Jeg lærte som barn at overfor henne var det helt nødvendig å ta igjen. Det gjorde selvfølgelig ikke forholdet bedre. Jeg antar at vi gjennom oppveksten gradvis ble låst i et gjensidig mønster. Jeg er enig med mor i at Y «u»aldri har kommet forbi sin spebarnsjalusi«/u», men at den fremdeles preger hennes handlingsmønster.
Jeg oppfattet at søster Y også gradvis ble låst i et annet mønster: Hun fikk et tydelig behov for anerkjennelse fra mor. Det anser jeg naturlig, ettersom jeg mener at det grunnleggende problemet opprinnelig var mors opptatthet med meg som barn p.g.a. klumpfoten. (Men slektsmedlemmer har sagt at mor likevel var flink til også å fordele oppmerksomhet til mine to søstre.) Det ble etter hvert tydelig at søster Y ikke tålte at mor ga anerkjennelse til meg, til søster X, eller til mine koner. Da kom der sure kommentarer fra søster Y, som også direkte har gitt uttrykk for at hun mener at mor ikke ga anerkjennelse til henne.
Jeg oppfatter at det var feil: Mor ga anerkjennelse til alle sine barn, ganskje jevnt, og jeg mener at hun ikke fremhevet noen av sine barn utover de andre. Jeg oppfattet at det var dette som var søster Y sitt behov, og at det var manglende «u»særanerkjennelse«/u» som førte til at søster Y også skapte konflikt med sin mor og ikke så sin mor de siste 15 årene hun levde, selv ikke da mor ble syk eller lå på dødsleiet som Y var blitt varslet om i god tid. Men som mor sa på sykehjemmet, tross sin Alzheimers sykdom: "Jeg elsket alle mine barn" ! Selv om hun ikke klarte under sykdommen å uttrykke så mye, var det tydelig at mor led under fraværet av en av sine døtre og hennes barn.
Søster Y sin evige konflikt med mor var et problem, ikke bare fordi Y stadig angrep mor verbalt. Mor fortalte at det også minst en gang skjedde fysisk da Y skjøv mor, 80 år gammel, baklengs utfor en nær halv meter høy kant. Heldigvis var mor sprek nok til å unngå å falle og slå bakhodet. Mor fortalte oss gråtende om det kun minutter etter hendelsen.
Y angrep mor gjennom hyppige og utskjellende brev, men også på andre måter, bl.a. ved å nekte henne å være synlig i fars dødsannonse: Mor var fremdeles gift med far og hadde vært meget viktig for ham i de siste årene. Kravet var derfor urimelig. Samtidig sa Y at dersom mor var med, eller vi brukte ord som "kjære" eller "savn" om far, da ville hennes familie ikke være med i annonsen. Hun ville altså frata oss andre å uttrykke vår sorg i fars dødsannonse. Jeg og X ønsket ikke at Y skulle utelukke seg selv og sin familie fra dødsannonsen. Y fikk beskjed om at det da måtte bli to dødsannonser for å inkludere mor (og de riktige ordene). Det nektet Y, men det var utenfor hennes myndighet. I ettertid beklaget hun seg over de to dødsannonsene, fordi hennes venner spurte henne om hvorfor det skjedde, noe hun selvfølgelig ikke kunne svare godt (og sant) på uten å avsløre at hennes krav om mor og ord var bakgrunnen. Konflikten om fars dødsannonse gjorde sorgprosessen mye tyngre for meg. Jeg så hennes behov for å usynliggjøre vår mor, fars enke og beste venn, som meget urimelig. Det var også urimelig å nekte de andre arvingene å uttrykke sine følelser for far, selv om søster Y ikke ville inkludere seg selv i ordene.
Det er min oppfatning at en balansert person ikke ville ha behov for å utelukke fra vår fars dødsannonse enken som hun selv hadde en ensidig konflikt med. En balansert person ville heller ikke ha behov for å hindre sine søsken i å uttrykke sorg og savn i dødsannonsen, selv om hun selv var i konflikt med avdøde. En slik person ville latt slikt seile forbi, selv om hun ikke inkluderte seg selv i ordvalget.
Jeg oppfatter at søster Y fremdeles er preget av sin spebarnsjalusi og sitt behov for særanerkjennelse, og at dette er bakgrunnen for hennes konflikter med alle de andre i hennes gamle kjernefamilie. Men jeg oppfatter også at dette er noe som gjelder internt i forhold til familien hvor disse problemene oppsto, i tillegg til overfor personer som gir uttrykk for at de ikke aksepterer hennes påstander om sin familie. Bevarte brev fra Astri til de ulike andre i familien forteller om hennes påstander og særegne holdninger overfor de andre familiemedlemmene.
Jeg har aldri oppfattet eller observert at hennes problemer har hatt betydning overfor personer utenfor kjernefamilien, utover at hun bruker andre til å forsøke å oppnå sympati ved å fortelle hvor forferdelig familien hennes er (og særlig jeg, nå som våre foreldre er døde).
Merkelig at alle de 4 andre i familien har vært i stand til å komme forbi sine konflikter med hverandre, mens hun selv aldri kom over noen av sine konflikter med «u»alle«/u» de 4 andre i familien ? Hennes ektemann gir henne naturligvis støtte og har direkte uttalt til meg hvor forferdelig han mener "hele familien Orstein" er. Jeg får håpe at han da ikke inkluderte sin egen kone, som selvfølgelig er en del av familien. Min forståelse er motsatt av hans: «u»Det er lite sannsynlig at hovedproblemet ligger hos de 4 personene som var i stand til å skape gode forhold med hverandre, når den ene personen som har problemer med «b»alle «/b»de andre, ikke har vært i stand til å komme videre med noen av dem.«/u»
Etter fars død besøkte mor, Y og jeg skifteretten for å ordne skiftet etter ham. I den sammenheng forsøkte Y intenst å få skifteretten til å pålegge meg arveavgift for noen goder jeg hadde fått fra far. Skifteretten brød seg ikke om hennes utspill, men hun fortsatte forsøket nær hele tiden vi var der. Hun hadde ingenting å oppnå uten eventuelt å skape en kostnad for meg. Dette var Y slik jeg generelt oppfatter henne: Hun vil om mulig skape en negativ situasjon eller belastning for meg. Det er heldigvis sjelden det blir så tydelig synlig, men situasjonen er langt fra enestående.
Etter mors død ville Y ikke akseptere mors gyldige testament. Ved advokat ble det truet med rettsak. På skiftemøtet holdt hun en helt irrelevant og 45 minutter lang enetale om hvor forferdelig hun mente familien var. Jeg og X klarte med store anstrengelser å holde munn overfor hennes forvrengte virkelighetsforståelse. Vi var der for å finne en løsning for arveoppgjøret, ikke for en irrelevant diskusjon om Y sin virkelighetsforståelse. Y kom også med andre usannheter i møtet, f.eks. om hva som var gjort med tidligere hyttereparasjoner, inkludert påstander som jeg senere har fått kontrollert er feil. Jeg oppfattet møtet som et spill fra henne og hennes advokat for å utpresse sine søsken til å gi henne en større andel av arven enn hun var berettiget til. Selv om vi var trygge på å vinne en eventuell rettsak, valgte vi å gi henne et beløp hun ikke hadde rett på for å unngå å bli opphengt i en plagsom sak de neste tre årene.
Etter min oppfatning er en del av problemet at Y har en forvrengt virkelighetsforståelse. Jeg tror ikke at hun direkte lyger. Jeg tror at hun selv tror på sine beretninger. Men med en forvrengt virkelighetsforståelse tror hun mye rart som hun mener har skjedd i familien, påstander som for oss andre er usannheter. Når jeg eller andre i familien gir uttrykk for vår virkelighetsforståelse påstår hun derfor at vi lyger.
Søster Y har alltid vært et problem. Ved min skilsmisse skrev min første kone i brev til søster X hvordan hun opplevde familiesituasjonen og hvorfor hun tok første initiativ til skilsmisse. Hun skriver bl.a. om problemer at det ikke gjaldt meg. Hun skriver hvordan hun ble utskjelt av søster Y og om det vanskelige forholdet til Y, og om hvordan det vanskelige familieforholdet var avgjørende for skilsmissen fodi hun ikke var villig til å leve med det dårlige forholdet til sin svigerinne, tross et godt forhold mellom meg og min kone. Jeg påstår ikke her at Y var årsak til skilsmissen, kun at Y ifølge min første kones brev hadde betydelig større betydning i den sammenheng enn en søster bør ha. I dette må jeg ta et lite forbehold: Jeg vet ikke detaljene i hva Y sa til min kone, kun at det var så ille at min kone ikke ville gjengi det overfor meg. «u»Dersom«/u» Y har sagt tilsvarende ting som hun senere sa til min neste kone, kan jeg ikke utelukke at Y var direkte utløsende årsak til skilsmissen. Jeg og min første kone hadde ingen uoverenstemmelser mellom oss før skilsmissen, kun familiebelastningen.
Jeg sammenholder dette med at Y også overfor min andre kone har brukt mye tid på å baktale meg og har bedt henne "komme seg vekk" fra meg og skille seg fra meg. Dette har Y i brev bekreftet overfor meg. Y påstår selvfølgelig at hun gjorde det "av hensyn til" min kone, slik at det skulle bli sosialt akseptabelt for Y. Men min kone forteller at der ikke var antydning til omtanke eller omsorg for henne fra Y, kun 55 minutter med konstant angrep mot meg med oppfordring til min kone om å skille seg. Min kone valgte å forholde seg taus overfor Y. Heldigvis for meg har jeg og min kone et meget godt, fredelig og balansert ekteskap som tåler utspill fra Y.
Men jeg oppfatter det som «u»uakseptabelt«/u»«b» «/b»at en søster aktivt og bevisst forsøker å ødelegge en brors gode ekteskap og det som er best i hans tilværelse. Det sier trolig mye om henne og hennes forhold til familien. At hun er negativt involvert overfor begge mine to ektefeller oppfatter jeg som ganske utrolig. Det er som om hun ikke unner meg å ha en ektefelle å dele livet med !
Dette er ikke de eneste tilfellene hvor hun har angrepet meg ved å forsøke å skape belastninger for meg, uten at hun hadde noe å tjene på det. Det er vanskelig for meg å unngå oppfatningen at min søster ønsker meg alt ondt hun kan skape, og at hun er likegyldig til om det inkluderer mine ektefeller, bare hun oppnår et resulat.
Jeg og Y er også naboer ved at vårt hus og deres hytte deler grense. Det medfører sine problemer, f.eks. ved at da de ønsket å kjøpe seg inn i vår vei, fikk jeg beskjed om at de også forutsatte at de da ville bli deleier i grunnen under veien, altså en del av min tomt. De hadde en «u»uomtvistet og akseptert rett«/u» til å kjøpe seg inn i veien, men prisen var fastsatt til halve anleggskostnaden for veilegemet, ikke mer. Det var altså veilegemet de hadde rettigheter til, ikke grunnen under. Det var forsåvidt en bagatell, men med det dårlige forholdet var jeg ikke villig til å gi fra meg deler av min tomt til X uten at hun var villig til å kompensere dette. De fikk beskjed om at kjøpet måtte utsettes til det problemet var løst. Det kunne vært løst med en setning i kontrakten om at tomten ikke var inkludert. Dette kaller selvfølgelig X at jeg startet en konflikt, mens jeg oppfatter at «u»veikonflikten startet ved at de krevde mer enn de hadde rett på«/u», uten vilje til kompensasjon for det ekstra. De forutsatte (overfor oss) også eiendomsrett under resten av veien som gikk over nabobruket. Men de fikk vite at de ikke kunne få eierrett der, fordi det var klart etter forhandlingene med naboen at jeg ikke hadde slik rettighet der og derfor ikke hadde noen rett til grunnen som kunne gis videre (utover retten til plassering av veien). I ettertid oppfatter jeg at bakgrunnen for denne situasjonen har utgangspunkt i at Kjell Erik fortalte at en jurist hadde sagt at de "bør" få med eierrett til veiparsellen i avtalen. Men "bør" skaper ingen rett, og de var ikke villige til å gi kompensasjon. Jeg antar at sammenhengen var at det var ikke mulig å tinglyse en eierrett i veien uten at den var utskilt med eget bruksnummer. Da var det kun en bruksrett som kunne tinglyses. Det var et problem for dem, men det var ikke mitt problem. En annen grunn til at de sto så hardt på ønsket om eiendomsrett til parsellen var kanskje at det ville fjerne et annet element i skjøtet for deres eiendom, klart negativt for dem. Det kunne med litt fleksibilitet vært ordnet med en formulering i kontrakt. Jeg var også villig til å selge 50% eierrett i veiparsellen, men ikke villig til uten kompensasjon å gi bort deler av min eiendom. Jeg forsto dengang ikke hvorfor det var så viktig for dem å få eiendomsrett til grunnen under veien på min tomt. Problemet ble etter hvert løst etter mekling og de ga kompensasjon. Kompensasjonen besto av et lite makeskifte og en bestemmelse i kontrakten om gjensidig begrensning av vegetasjonens høyde langs våre felles grenser. Bestemmelsen om vegetasjon har hun motvillig holdt nord på tomten, men påstår uten dokumentasjon og totalt uten grunnlag i avtalens formuleringer at bestemmelsen ikke gjelder lenger sør, hvor avtalen er brutt ved at trær som tar vår utsikt mot øst er blitt stående, i strid med den tinglyste avtalen.
Da jeg fikk laget et gjerde mellom tomtene hadde entrepenøren instruks om å være nøye med grensen og grensemerkene. Han bommet likevel på en strekning slik at gjerdet og merkene ble forskjøvet (primært) inn på min tomt. Entrepenørens feil var mitt ansvar. Til tross for at dette var klart i min disfavør har Y gjort dette til et problem. Y mottok fra oss oppmåling av avviket, slik at hun fikk kunnskap om omfanget og hvilken vei feilen gikk. At hun valgte å ikke tro på avvik-oppmålingen er hennes problem. Kommunen har nå etter min bestilling korrigert merkeplasseringen. I mellomtiden ignorerte hun mottatt kunnskap og uten kontroll feilplasserte nytt gjerde mellom tomtene, men også da ved å plassere deler av gjerdet inn på min eiendom. I ettertid har hun korrigert dette.
Jeg utelater alle de mange små detaljene hvor Y kommer med sine merkelige påstander om hva hun mener jeg skal ha gjort og ment, og mine svar og forsøk på korrigeringer av dette. Det er tilstrekkelig å si at jeg og Y åpenbart har ulike oppfatninger om det meste.
Vi oppfatter stadig at der kommer nye underlige påstander om meg og nye problemer fra Y. Jeg oppfatter at hennes ektemann har rett som han skrev til meg, at hun har et traumatisk og dysfunksjonelt forhold til meg. Jeg mener at det i stor grad gjelder hennes forhold til alle i vår familie. Det fremgår ikke bare av hennes utskjellinger og brev til familiens medlemmer, men også av ektemannens utsagn om "den forferdelige familien Orstein". De langvarige problemene fra 1952 til nå og hennes ekstreme reaksjoner preget forholdene og gjør at det ble dysfunksjonelt til svar også fra de fleste av oss andre familiemedlemmer. Mor opplevde det nok også som traumatisk. Søster Y synes å bære sine konflikter inn i døden, slik hun gjorde med far da hun i fars dødsannonse ville nekte fars enke å være synlig og ville nekte sine søsken å uttrykke sorg og savn etter ham. Hennes vilje til å bære sine konflikter inn i døden ble også demonstrert da hun etter 15 års fravær valgte å ikke oppsøke mor da hun var syk og på dødsleiet.
Y forteller i brev at hun regelmessig bruker forholdet og baksnakking av meg som tema når hun har selskaper med utenforstående. I tillegg har jeg ved tilfeldighet overhørt henne baktale meg overfor bygdefolk, i tillegg til at bygdefolk, etter at Y har snakket med dem, har ringt meg med rapport om hvordan Y har baksnakket meg og beskyldt meg for at alt jeg har sagt og skrevet er løgn ! Hun mener tydelig at jeg ikke er i stand til å snakke sant, og at alt hun er uenig i er løgn ! Jeg antar at hun også anser alle sine merkverdige påstander i alle sine brev til meg som nøkterne og nøytrale ? Hun klager i alle fall over at jeg besvarer hennes brev med korrigering av hennes mange underlige og ugjenkjennelige påstander. Jeg har ikke vært tilhenger av å la hennes påstander stå ubesvarte. Det kunne bli oppfattet som at jeg aksepterte alle hennes feilpåstander.
Uten denne kunnskapen om Y sine aktiviteter ville jeg nok ikke vært så åpen om konflikten som jeg her er. Men en sak har alltid to sider. Jeg velger derfor å være synlig åpen om forholdet. Samtidig gjør jeg det her på et relativt bortgjemt sted hvor jeg antar at få personer leser min historie. Det kan endre seg dersom søster Y igjen eskalerer situasjonen.
ANNET
I den tid mor hadde bruksrett til hytten på Hjelmås tilbrakte jeg og Torill mye tid der, både sammen med mor og alene. Vi var der også delvis i lange perioder høst og vinter. Det var gode tider som sitter fast i minnet.
Etter lang forberedelse bygget jeg og Torill i 1999 hus på vår del av slektstomten på Hjelmås (på en flate som fra gammel tid heter Småstallane), hvor vi har et godt liv med naturen rundt oss og utsikt over fjorden, og god støtte i hverandre. Husets grunnplan utformet vi selv, og definerte hvordan det skulle formes utvendig og innvendig, før byggefirma tegnet det.
Før husprosjektet hadde jeg ikke hatt sertifikat. Jeg hadde alltid bodd nær busser som gikk hvert 8-10 minutt og følte ikke behov for å kjøre bil, selv ikke da Allly hadde bil. Nå ble sertifikat en del av husprosj | GEELMUYDEN, DNA Knut (I1)
|
| 99 |
«b»Monsen-familien fra Nygaard
M1«tab»Niels Monsen«/b», forpakter, (c. 1777 - 22.04 1837). Han (gikk bort 17 dager etter sin hustru) var g. m.,
«b»Anna Monsdatter«/b», (c. 1780 - 5.04 1837). Deres opphav og tilhørende detaljer er foreløpig uvisst.
I 1807 var imidlertid Niels forpakter på gården Midtgaard i Dk sogn i Bergen. Året etter over-tok han som forpakter av Nygaard, et område som ikke lenge etter skulle utvikle seg til å bli en viktig bydel. I 1815 bor famili-en i «i»11-148 = Sydnessmuget 9«/i». DA viser at de i hvert fall fikk fire barn, dpt. i Dk,
«b»M2a«tab»Mons Nielsen«/b», f. 30. 9.1807.«tab»«tab»M2b«tab»«i»Jacob Nielsen«/i», f. 25.10.1808.
M2c«tab»«i»Ole Nielsen«/i», f. 25.7.1810.«tab»«tab»«tab» M2d«tab»«i»Anna Nielsdatter«/i», f. 3.6.1815.«b»
M2a«tab»Mons Nielsen«/b», f. 30.9 1807, tjenestekar, gesell, ble 26.10 1834 gift i Dk med,
«b»«tab»Lucia Maria Pedersdatter Steen«/b», («b»F3fa«/b») (11.8 1799 - 7.6 1868), dpt. i Dk sogn, d. a.,«b»
«/b» | MONSEN, Niels (I23365)
|
| 100 |
«b»Undersøkt skiftedesignasjon Sunnhordland t.o.m. 1735.
«/b»
Det er fortalt at Paust-slekten skal være innvandret til Norge med en dansk fogd.
Det er åpenbart at han hadde nær forbindelse med rådstutjener Niels Jacobsen Paust (begravet 13.2.1769) og hans kone prestedatteren Anne Sophie Wadbech fra Finnås prestegjeld (skifte 24.4.1748), og deres sønn skipperen Hans Wadbech Paust.
Hans Jacob er kanskje oppkalt etter Hans Jacob Wordeman, som var halvbror av Niels Jacobsen Paust. Hans Jacob Wordeman ble gift 1731, 6 år etter fødsel av Niels sitt eldste kjente barn. Det antyder at Niels tilhørte morens første ekteskap, Hans Jacob hennes andre ekteskap. Moren er ukjent. Et alternativ er også at oppkallingen er kombinert etter Anne Sophie sin far Hans og Niels sin far Jacob, men jeg oppfatter det som mindre sannsynlig:
Hans Jacob Paust kan ikke være barn i ekteskap av Niels Jacobsen Paust, basert på at han ikke er nevnt i Anne Sophie Wadbech/Paust sitt skifte 1748. Det er selvfølgelig teoretisk mulig at han kan være sønn av Niels utenfor/før ekteskap, men ingen dokumentasjon på dette er funnet. En annen mulighet er at han kan være en nevø av Niels, alternativt et fosterbarn som har tatt fosterfarens etternavn.
Uansett hva løsningen er, tror jeg at når den blir funnet vil forholdet til Niels trolig være nært.
Hans Jacob Paust sitt fødselsår er usikkert, basert på aldersangivelser.
Hans Jacob var ifølge bygdeboken født 1722. Studiosus.
I et brev til biskopen 1787 sier han at han hadde tjent som klokker 44 år og var i sitt 66. år. Han ble klokker i 1744, som gir ett års avvik. I sitt 66. år var han etter moderne uttrykksmåte 65 år gammel. Det stemmer med fødselsår 1722. Når vi i tillegg ved at aldersangivelser i eldre tid ofte var upresise, og mer upresise jo eldre de var, er det fornuftig å sette ca. foran årstallet. Hans Jacob var trolig født ca. 1722.
Hans Jacob var 16.11.1740 fadder i Korskirken for Hans Jacob Wordeman og Mallene Egholms barn. Dette styrker teorien om det nære slektskapsforholdet Hans Jacob Wordeman var halvbror av Niels Jacobsen Paust, og Hans Jacob Paust var trolig oppkalt etter Hans Jacob Wordeman.
Hans Jacob var 10.2.1743 fadder i Nykirken for Jan Møller og Else Sophia Buchofs barn. Else Sophia var søster av Hans Jacobs svigermor Anna Isachsdtr. Bukhof.
Han nevnes i registeret til matrikkel for universitetet i København:
Iohannes Iacobus Paust, fra Bergen skole, dimittert 1742, 22 år gammel, side 77.
Etter dette skal fødselsåret være ca. 1720.
Det kan være nyttig å kontrollere den originale matrikkelen ved Rigsarkivet i København for å undersøke om den har flere opplysninger, f.eks. fars navn ?
Tidligere nevnes følgende Paus i register til matrikkelen for universitetet i København:
Cornelius Paus 15.7.1686 Christiania
Ludovicus Paus (far? Christian) 19.4.1671 Sogneprest Vadsø-Vardø
Johannes Paus 11.8.1734 Kongsberg - Østermariæ
Paulus Paus (far? Johannis) 20.7.1705 Skien
Petrus Paus 25.7.1712 Fr.borg Sorenskriver
Ludovicus Christian Paus (far? Ludovici) 17.7.1696 Bergen Sogneprest Eidsberg
Johannes Paus (far? Ludovici Pauli ) 19.1.1732 Sorenskriver
Christianus Paus (far? Severini) 20.7.1674 Christiania Sogneprest Kviteseid
Viet 20.9.1742 i huset i Domkirken sogn. Hans Jacob kalles ungkar og studiosus. Sophia kalles demoiselle.
Hans Jacob nevnes i registeret over ekteskapsbevillinger, men en ekteskapsbevilling er ikke funnet. Det må gjelde følgende:
20.12.1743 erklæring om oppreising etter søknad + biskop O.C. Bornemans erklæring for
studiosum Hans Jacob Paust og kone Sophia Hilman
for for tidlig samleie, slik at det ikke skal blikkere ham fra geistlig embete, unntatt der hvor forseelsen skjedde eller innen 2 år etter forseelsen.
Han betalte 2 rdl i bot til Hospitalet (St. Jørgen).
(Biskopen, Ekteskapsløyve 5 1741-1743.)
I november 1742 kalles han kjøpmann på Smørsalmenning.
Bjørg Stuland Høyby påstår i "Sunnhordland. Årbok 1989" s. 122 at han var gullsmed i Bergen (mester 1738). Påstanden er tvilsom og bør inntil videre ikke aksepteres. At noen ble mester 16 år gammel er helt usannsynlig. Inntil videre antas det at dette er en forveksling med sønnen Hans Jacob Paust (født 1757), som ved sin datters dåp 1785 i Nykirken, Bergen ble kalt mester gullsmed. Skal vi gjette på at årstallet 1738 kan være en forveksling for 1783 ? Det kan undersøkes om Hans Jacob junior fikk sitt mesterbrev det året.
Hans Jacob Paust etterfulgte 1744 sin morfar Nils Nilsen Høyby som klokker i Stord. Men Hans Jacob hadde også tidligere i noen år vært hjelpeklokker hos sin gamle morfar. Hans Jacob skal ha vært flink som klokker og som lærer, og fikk svært gode skussmål av de foresatte. På visitasene hadde menigheten bare godt å si om ham. I 1740 forteller biskop Erik Pontoppidan etter en visitas om Hans Jacob at "Klokkeren katekiserede ikke ilde og sang vel".
Hans Jacob bodde i likhet med sin morfar og sine etterfølgere på kirkens bruk på Kyvik (Kyvikjo), som ble brukt som klokkerbolig. Bruket ble kalt Klokkargarden, og slekten som sammenhengende hadde klokkerembetet på Stord i 170 år hadde hele perioden sitt tilhold der.
Klokkerne fikk sin lønn på samme måte som prestene, d.v.s. med en viss vekt korn fra hvert gårdsbruk, fast offer fra hver bonde, husmann og ungdom, frivillig høytidsoffer og diverse sportler for kirkelige handlinger. I 1781 oppga Hans Jacob at klokkerlønnen var 90 rdl.
Klokkerlønnen i etterfølgeren Knud Torbjørnsen Kyviks tid skal ha vært:
1 tønne havrekorn fra hver kirke, 1 pund (6 kg) av hver gårdbruker.
Høytidsoffer til hver av de 3 store høytidene med 4 skilling fra hver gårdbruker, 4 skilling fra hver gårdbrukerkone, 2 skilling fra hver husmann og 2 skilling fra hver husmannskone, 2 skilling fra hver dreng og pike.
Ved barselkoners første kirkegang 16 til 24 skilling.
Ved begravelse 8 til 16 skilling.
Ved barnedåp 8, 10, 12 skilling og noen ganger ingenting.
For å innskrive forlovede til lysing 16 til 24 skilling.
Om dette var det samme som i Hans Jacobs tid er uklart, men ganske sannsynlig.
Klokkeren hadde en sentral plass i bygdesamfunnet, både i kirken og ved de varierende forhold i bygdefolkets liv. Både ved bryllup, barnsøl og gravferd, og som rådgiver når noe skulle skrives eller avtales. Som prestens hjelper var han bindeleddet mellom prest og menighetens medlemmer.
Hans Jacob ble sliten da han ble eldre. Det førte til et brev til biskopen:
Høy og Velbaarne, Høyærværdige Hrr Bischop! Høytbydende Herre !
Det er i dybeste Underdanighed jeg understaaer mig at bønfalde Deres Høyædle Høyærværdighed, at denne min underdanigste Supliqve naadigen maatte ansees.
Høyærværdige Hrr Bischop ! Jeg er nu en gammel Mand, som har tient i Storøens Præstegield som Klokker i 44 Aar og ved de mangfoldige og lange Reyser med Aarene saaledes meer og meer svækkes, at en skrøbelig Alderdom kand forbyde mig omsider gandske at opvarte det Stykke Brød Forsynet har beskiært og hidindtil velsignet for mig og mine mange Børn.
Jeg beder derfor underdanigst at Deres Høyædle Høuærværdighed ville i Betragtning af min Alder, som nu er neste 66 Aar, og min lange Tieneste, beskikke en duelig Klokker i min Stæd; og da jeg selv endnu ofte kand forrette Tienesten, at det mig og herefter maatte tillades, naar det bliver mig mueligt, mod at nyde den halve Indkomst af Degnekaldet. Jeg henstiller underdanigst min allerunderdanigste Supplication til Deres Høyærværdigheds gunstige Velvilje og bliver i dybeste Underdanighed Høy og Velbaarne Hrr Bischop, Deres Høyærværdigheds underdanigste Tiener
Hans Jacob Paust. - Storøen 1787.
Ovennevnte brev hvor Hans Jacob søkte etter en medhjelper, ble etterfulgt av en søknad fra Knud Torbjørnsen Eskeland, som i 9 år hadde vært lærer i Stord hovedsogn. Han ber om å få bli medhjelper og etterfølger i klokkerembetet. Søknaden er vedlagt en anbefaling fra hans Paludan.
På 1760-tallet søkte skoleholder Carl Frederich Sterenberg om å få overta klokkerstillingen nå Hans Jacob sluttet eller døde. Men Sterenberg døde lenge før Hans Jacob sluttet i 1788. Da hadde han allerede i flere år vært sykelig og fikk Knud Torbjørnsen Eskeland som hjelpeklokker. Knud ble gift 1789 med Hans Jacob sin yngste datter Else Marie Paust.
Hans Jacobs datterdatter Sofie er sitert på at hun var bevisst på at hun var av klokkerfolket på Kyvik. Det var åpenbart at hun mente at det ga status og ære. I tillegg er det sagt i de snakket litt "fint" i klokkerslekten. Vi vet ikke hva som ligger i det utsagnet, men kanskje var de mer dansk-påvirket i språket enn den lokale dialekten ?
OPPKALLING
Av 4 sønner av Hans Jacob er
Niels oppkalt etter farmors far (eller etter Niels Jacobsen Paust),
Helle etter morfaren.
De to andre sønnene het Jacob og Hans Jacob. Det øker sannsynligheten for at farfar eller farfars far het Jacob eller Hans Jacob.
Syv døtre het Karen Margareta, Anne, Helene, Christence Sophie, Karen Magrete, Sophia og Else Marie. Siden to av sønnenes navn er åpenbar oppkalling, må vi tro at farmorens navn kan gjenfinnes blant døtrene. Det mest interessante kan kanskje være eldste datters navn Karen Margareta. Der kan også være spor av oppkalling etter eldre personer i slekten med Margretha, Anna og Sophie.
FADDERE
Blant hans barns faddere er Krag, Gorm og Gran trolig en slektskrets på Stord.
TEORI 1:
Sollieds skifteavskrifter for Bergen s. 1525 (24. juli 1736, fra folio 371b) forteller at Margrethe Dorothea Kier, enke etter Peder Paust, ved testamente hadde gitt Niels Jacobsen Pausts sønn Peder Paust en gave på 30 rdl.
Sollieds utdrag fra magistratens resolusjoner, 31, 1743, forteller om denne testamentariske gaven fra sorenskriver Peder Pausts enke, som hadde vært fostermor for Niels. I 1743 ber Peder om at faren Niels blir ny kurator, i stedet for farens halvbror Hans Wordeman.
Når Niels Jacobsen Paust hadde en halvbror Hans Wordemann må vi konkludere at Niels sin far Jacob Paust var gift med enken etter en Wordeman. Niels sin halvbror må være Hans Jacob Wordeman, som ifølge Sollieds kartotek ble gift i Korskirken 1.6.1731 med Malene Jonsdtr Egholm. Han ble vanligvis kalt Hans.
Niels sitt eldste kjente barn ble døpt 30.12.1725 i Domkirken, 6 år før Hans Jacob Wordemans vielse 1731. Det gir en ikke sikker antydning om at Niels var eldre enn Hans Wordeman, og derved at faren Jacob Paust var gift med Wordemans enke trolig i sitt andre ekteskap. Men med denne tolkningen blir de ikke halvbrødre, men stebrødre ! Det stemmer ikke med kildenes påstand.
Det er min oppfatning at navnekombinasjonen Hans Jacob omkring 1700 var lite vanlig. Når navnet finnes hos Niels sin halvbror Hans Jacob Wordeman antyder det at Hans Jacob Paust trolig er oppkalt etter ham (eller en eldre person i den slekten). Dette knytter Hans Jacob Paust til etterkommerne av Jacob Paust (Niels sin far ), men ikke nødvendigvis til Niels.
Vi vet ikke om Niels sin far Jacob Paust er identisk med Jacob Detlefsen Paust.
Skiftet etter Jacob Detlefsen Paust sin brordatter Karen Clausdatter Paust i 1730 (Sollieds skifteavskrifter s. 1482, 12.12.1730, fra folio 281b) viser at Jacob og Claus Detlefsønner Paust var brødre, at Jacob Detlevsen hadde bodd i Holland og i 1730 var død, men hadde etterlatt sønnen Detlef, også død, og to barnebarn Jacob Detlefsen Paust og Anna Detlefsdatter Paust i Amsterdam.
At Niels Jacobsen ikke er nevnt i skiftet etter Karen 1730 er i debatten sett som bevis for at han ikke var bror av Detlef og sønn av Jacob Detlefsen Paust. Den konklusjonen er usikker, fordi det forelå et testament som ikke behøver å ha nevnt hele slekten. Det betyr at vi ikke bør ekskludere muligheten for at Niels er sønn av Jacob Detlefsen. Men vi bør heller ikke utelukke at Jacob Detlefsen kan ha andre barn som er interessante å vurdere i jakten på Hans Jacobs far.
Niels Jacobsen Paust sin kone Anna Sophia Paust (Wadbech) og deres første barn Hans Wadbech Paust var de eneste representantene for Hans Jacobs slekt ved dåpen av deres første barn i Domkirken 4.11.1742. Det antyder et nært slektskap mellom Hans Jacob og Niels. Ved datteren Annes dåp 1744 på Stord nevnes fadderen mademois. Karen Paust, uten at hun er identifisert.
Hans Wadbech Paust sin tilstedeværelse ved dåpen i 1742 og hans borgerskap som skipper 1749 viser begge at Hans Jacob ikke kan være identisk med Niels og Anna Sophia sin sønn Hans f. 1725.
Anna Sophia Paust (Wadbech) sin far var prest i Finnås fra 1706. Det gir denne familien en tilknytning til Sunnhordland.
At vi i denne slektskretsen bør lete etter Hans Jacob Paust sine foreldre styrkes av tilkoblingen til slekten Høyby: Claus Detlefsen (Paust) var gift med Margrethe Hansdatter Høyby som ble begravet i Nykirken 3. mars 1705. Hans Jacob var dattersønn av klokker på Stord Nils Nilsen Høyby, jfr. geistlig skifteprotokoll for Sunnhordland prosti, prot. nr. 2 1722-1745, folio 187a-192a, hvor Hans Jacob er kreditor i et skifte fordi hans morfar Nils Nilsen Høyby, som var hans verge, i 1735 hadde lånt ut penger som var Hans Jacobs arv. Dette sannsynliggjør også at en eller begge av Hans Jacobs foreldre var døde før 1735.
Min hypotese er at Hans Jacob Paust mest sannsynlig er et barnebarn av Niels Jacobsens far Jacob Paust.
Dersom vi ikke finner en alternativ Jacob Paust av passe alder er det sannsynlig at Jacob kan være identisk med Jacob Detlefsen Paust. Ifølge det nevnte skiftet 1730 bodde Jacob Detlefsen i Holland, hvor han også var gift, og der finnes også sønnen Detlev og i Amsterdam to barn av Detlev. Denne slekten vandrer tydeligvis mellom Norge og Nederland. Er det tenkelig at løsningen på spørsmålet om Hans Jacobs far kan finnes i Nederland ?
TEORI 2:
Vi vet at Hans Jacob Paust sin kone Sophie hadde en mormor som het Sophie Jensdtr. Paust, d. 1704. Det er sannsynlig at hun og Hans Jacob Paust var slektninger. Men hennes foreldre og hennes tilknytning til slekten er ikke funnet.
**
Det kan ha interesse å undersøke skiftet etter Jacob Detlefsen Paust, som døde i Holland. Hans kones første ektemann var av slekten Wordeman og hadde en sønn Hans Jacob Wordeman. Det antyder oppkalling, og Hans Jacob Paust bør derfor trolig finnes blant etterkommerne etter Jacob Detlefsen Paust og Wordemans enke, trolig som et barnebarn. Foreløpig er kun to av Jacob Detlefsens barn kjent, Niels og Detlef. Kanskje må det også letes i Holland, trolig i Amsterdam, hvor to av Detlefs barn oppholdt seg i 1730, den ene kalt Jacob.
Hypotesen styrkes ved at Jacob Detlefsens bror var gift med Margrethe Hansdtr Høybye, som gir en tilknytning også til Hans Jacobs morslekt.
DIVERSE
I geistlig skifteprotokoll for Sunnhordland prosti, prot. nr. 2 1722-1745, i et skifte folio 187a-192a, under pkt. 5: Klokkeren paa Storøen Hans Jacob Paus, efter obligation udstæd til hans Sl. morfader Niels Nielsen Høybye dat. 1ste Septembr. 1735, fordrer 30-"-".
Deretter følger avskrift av obligasjonen, som skal være publisert på vårtinget på gården Bjelland i Sunnhordland 22. mars 1736, Føyen og Fjære skibrede. Obligasjoen er utstedt til Niels Nielsen Høyby mot at Niels lånte ut penger som han ivaretok for sin myndling Hans Jacob Paust. I tillegg har Hans Jacob en fordring i boet på 12 rdl som Niels Nielsen også hadde utlånt. Kravene ble dekket ved utlegg av gjenstander til Hans Jacob.
Kilden viser to fakta: Niels var morfar av Hans Jacob, og Niels var hans verge. Det betyr også at Hans Jacobs foreldre, minst en av dem, må være død senest 1735 (sted ukjent, men mest sannsynlig i Bergen eller Sunnhordland, teoretisk mulig i Nederland). At obligasjonene er utstedt 1735 kan tyde på at dødsfallet var skjedd nylig.
Hans Jacob Paust er altså dattersønn av klokker på Stord Nils Nilsen Høyby og Margrethe Olsdatter Glad. Nils var 1692-1744 klokker til Stord. Han har laget altertavlen i Fjelberg. Altså må Hans Jacobs mor hete Nilsdatter.
Navnet Høyby gjenfinnes hos Claus Ditlevsen Paust, begr. 28.05.1676, sin kone Margrethe Hansdtr. Høybye, begr. 03.03.1705 Nykirken.
Hans Jacob Paust ble dimittert 22 år gammel fra Bergen katedralskole. Det er uklart når, og eleveprotokollene begynner i 1749. Dersom han ble dimittert før vielsen i 1742 må alderen antyde at fødselsåret kan være før 1722. Når han ved vielsen kalles studiosus er det et spørsmål om han kan finnes immatrikulert i København ?
Gift 20.09.1742 (ikke 26.06) i huset. Ved vielsen kalles han studiosus, konen kalles Sofie Hillemann. At vielsen skjedde kun vel en måned før barnet ble født antyder at denne vielsen ikke var planlagt eller godkjent. En måte å tolke forsinkelsen kan være at brudgommen var meget ung ? At vielsen skjedde i huset kan ha vært av hensyn til diskresjon med en høygravid brud. Arbeidet med å få tillatelse til vielse i huset vil også ha bidratt til å forsinke vielsen noe.
Nevnt 21 november 1742 som kjøpmann på Smørsalmenning, Bergen
(konens navn ved første barnedåp tilsier at det er det samme ekteparet: Han ville da være kun 20 år gammel dersom fødselsår er riktig ??). Det er mulig at paret ble tidlig gift fordi de fikk et barn sammen.
Hans Jacob Paust er ikke nevnt i borgerboken for Bergen. Han er heller ikke nevnt i registeret til pantebøkene for Bergen (nr. 12 1737-1742 og nr. 13 1742-1750). Det er underlig at han skal ha kunnet drive som kjøpmann uten borgerskap og uten å ha fått skjøte på hus, kanskje også utstedt obligasjon på finansiering av hus eller varer. Kjøpmannskap uten borgerskap var i strid med byens privilegier. En mulighet er at han har drevet i meget liten skala, og at det har tatt tid før klager og myndigheter har stoppet virksomheten p.g.a. manglende borgerskap. En annen mulighet er at han kan være nevnt under andre navn: Fornavnet Hans Jacob nevnes i panteboken med etternavn Elkier, Hiorth og Wordeman, uten at det er undersøkt om han teoretisk kan være identisk med en av disse. Dersom det var tilfellet vil det antyde at han var oppfostret av Paust og at det kunne være grunnen til at han brukte det etternavnet.
Kanskje kan nadverdsprotokollene opplyse hvem han gikk til alters sammen med ?
Foreldre: kjøpmann Hans Jacob Paust og Sophia Hilleman på Smørsalminding
Barn:«tab» Karen Margareta, døpt 4.11.1742 Domkirken
Faddere:
Anna Sophia Paust«tab»«tab» Anne Sophie Wadbech, Skifte 24.4.1748, Gm Niels Jacobsen Paust
Dorothea Buchhof«tab»«tab»morens mor het Buchof
Barbara Buchhof«tab»«tab» morens mor het Buchof
Hille Hilleman«tab»«tab» morens far
Hans Wadbech Paust døpt 30.12.1725 Domkirken, sønn av Niels Paust og Anna Sophia Wadbech
Han fikk 1743 kjøpe Klokkergården under Kyvik nedre, som var den part av Kyvik som Stord kirke eide på 1600-tallet.
Hans Jacob Paust og Sophia Hilman fikk 20 desember 1743 oppreisning etter leiermålsforseelse. (Bispearkivet i Bergen, Ekteskapsbevillinger 1717-1804.) UNDERSØK: I registeret er Hans Jacob nevnt uten etternavn !
1744-1788 klokker til Stord prestegjeld.
Barn Anne døpt 1744 Stord
Faddere:
Mad. Johanne Marie Schmidt
Mad. Anne Wærløs
Mademois. Karen Paust Trolig nær slekt av faren Hans Jacob Paust
Tolder Andreas Krag
Mons. Wilhelm Frimann Koren
Barn Niels døpt 1746 Stord
Faddere:
Mad. Sara Helena Gran
Sophie Buchhof Trolig søster eller halvsøster av mormoren
Knud Krag
Niels Gorm
Lars Mulderup
Barn ... ?
Barn Christence Sophie døpt 1749 Stord:
Faddere:
Sara Gorm
Elen Gram
Barbara Buchhof
controleur Waager
Tolder Dankert Dankertsen
Barn Helle Helman døpt 1751 Stord:
Faddere:
Mari Horneland
Dorthe Agdesten
Reinert Agdesten
Johans og Mogns ... Huglen
Barn Jacob døpt 1752 Stord:
Faddere:
Nathael Gram
mons. Wilhelm Schmidt
Jacob Wendelboe
madame Dankertsen
Jomfrue Maren Schmidt
Barn Karen Magrete døpt 1754 Stord:
Faddere:
Lensmann Johannes Lønning
Tollak Langeland
Magrete Lønning
Guri Kannelønning
Johanne lille Bøe
Han var 10 juni 1781 fadder for tvillingbarnene Moses Benonius og Inger Martine, f. 04.06.1781,
barn av Lars Mogensen Otto, skipstømmermann, og hustru Birthe Hansdtr.
De andre fadderne het
Marie Dorothea Jacobsen,
Anne Margrethe Reimers,
Johanne Holm,
Giertrud Marie Beyer,
Hans von Bechen,
Michael Holm,
Leonard Hess jun.,
Hans Hagelsteen,
Andreas Felthuus.
f. 1720 enke Sophia Paust, 82 år, begr. 25.2.1802 Stord
f. 1722 forsørger klokker til Stord Hans Jacob Paust
Sophia Jensdatter Paus f. 1735 reg 1675 (døypte i Saude prestegjeld 1681-1700 ??? Sauherad, Telemark)
Se:
Stord bygdebok bd. 2 s. 193.
Bergen skifteprotokoll 4 1748-1762 f. 154
Sollieds samlinger NST 4 s. 247, s. 369
Kirkebok Domkirken 4 1758-1789 f. 26
Teologisk tidsskrift bd. 7 f. 384 (1864)
Pontoppidans hyrdebrev 1753
Stiftets kopibok C.9.a 1762 s. 81 (10 barn)
En etterkommer av ham er Bjørg Høiby, Sundtagardsv. 14, 4017 Stavanger.
OPPLYSNINGER OM SLEKTEN PAUST:
1 Ditlev
2 Claus Ditlevsen Paust, begr. 28.05.1676, var
gift med Margrethe Hansdtr. Høybye, begr. 03.03.1705 Nykirken.
6 barn levde:
3 Ditlev og Falkor døde ugifte innen 1690.
3 Peter Clausen Paus, sorenskriver i Nordfjord
«tab»Skifter i Nordfjord:
«tab»- Peder Paust på Løken i Eid, pr. 4b f. 392 (1709-1711)
«tab»(skifte etter Cathrine Margrete Paus på Gjerde i Eid, pr. 18b, 1786-1790 f. 335b)
3 Maren, g.m. Henrik Torafest (skifte 22.08.1713)
3 Agathe, g.m. Østen Olsen (skifte 26.06.1716)
3 Karen, død ugift 1729
2 Jacob Ditlevsen Paust (bror av Claus Ditlevsen Paust), døde i Holland.
3 Sønn: Ditlev Jacobsen Paust, død før 1730 i Holland.
To barn av Ditlev:
4 Anna Ditlevsdatter Paust, levde i Holland 1730
4 Jacob Ditlevsen Paust, levde i Holland 1730.
Jacob Ditlevsen Paust ble gift med en enke etter Wordeman i Bergen
5 og fikk sønnen Niels Jacobsen Paust, død 1760, rådstuetjener i Bergen.
Anne Sophie Wadbech Skifte 24.4.1748
Gm Niels Jacobsen Paust
Rådstutjener, begr. DK 13.2.1769
Han g.2. DK 22.9.1748 m Dorthe Cathrine Schauer, dp- KK 13.7.1710.
Sollieds kartotek
Skifte 24.4.1748 Anne Sophie Wadbech
1769 Niels Jacobsen Paust (begr 13.2.)
Skredder Hans Jacob Wordeman og Magdalena Wordeman hadde 25. mars 1735 en datter Anna Maria til dåpen i Domkirken. Blant fadderne var Anna Sophia Paust, i tillegg til Emerentze Blydt, Elisabeth Hansdtr. Faye, Jørgen Lench, Hans Meyer, Friderich Pettersen.
Forbindelsen mellom Wordeman og Paust gjør det mulig at Hans Jacob Paust er oppkalt etter Hans Jacob Wordeman. HJW har nær forbindelse til Niels Paust og Anna Sophia Wadbech/Paust ved at mor til Niels var enke etter en Wordeman (se ovenfor) .
Både oppkallingsregler og faddernes navn ved Hans Jacob Pausts sine barns dåp antyder at Niels Jacobsen Paust og Anne Sophie Wadbech kan være foreldre av Hans Jacob Paust. Dersom dette er riktig kan hans mor ikke være datter av klokker Niels Høybye !? Det er en usikker konklusjon, fordi hennes farsnavn er ukjent.
Dersom Hans Jacob Paust ikke er sønn av Niels og Anne Sophie må vi anta at der er en annen og meget nær forbindelse.
At navnet Wadbech ellers bare er funnet i Sunnhordland styrker troen på forbindelsen, fordi Hans Jacob senere gjenfinnes på Stord, hvor også Niels Høybye var klokker.
Navnet Wadbech er sjelden. Det forekommer hos Anna Sophia og hennes etterkommere, men er ellers funnet kun i skiftedesignasjoner for Sunnhordland 1737:
Anne Catharine Hansdtr Vadbech, Saxeide, Føyen skibrede, 2106 1737 folio 102 (To gårder i Moster og Bremnes sogn i Finnås prestegjeld.)
Harrald Thorsen Vadbech, Stangeland, Fjeldberg, 0507 1737 folio 102b (Gård i Ølen sogn, Fjelberg prestegjeld.)
Niels Paust og Anna Sophia Wadbech hadde 30. desember 1725 en sønn Hans Wadbeck til dåpen i Domkirken. Faddere var Anna Wordeman, Anna Magrete Røising, Mette Marie Haagens, Casten Woltman, Claus Rinov og Hans Peter Berie.
Niels Paust og Anna Sophia Vadbech hadde 1. januar 1727 en sønn Peder til dåpen i Domkirken. Faddere var Marie Holbech, Birthe Hegge, Berent Specmand, Hans Rødberg, Jacob Preutz.
Rådstutjener Niels Paust ble begravet 13. februar 1769 fra Domkirken.
far Niels Paust
mor Anna Sophia Wadbech
barn Hans Wadbech dp. 30.12.1725 DK
Faddere«tab»Anna Wordeman
«tab»«tab»Anna Magrete Røising
«tab»«tab»Mette Marie Haagens
«tab»«tab»Casten Woltman
«tab»«tab»Claus Rinov
«tab»«tab»Hans Peter Berie
Barn Peder døpt 1.1.1727 DK
Faddere«tab»Marie Holbech
«tab»«tab»Birthe Hegge
«tab»«tab»Berent Specmand
«tab»«tab»Hans Rødberg
«tab»«tab»Jacob Preutz
Barn Karen Elisabet døpt 26.9.1728 DK
Faddere«tab»Herman von Schoppens kjæreste
«tab»«tab»Kirstine Berg
«tab»«tab»Jan Hanssøn
«tab»«tab»Hans Jacob Wordeman
Anna Sophia Paust«tab»= Anne Sophie Wadbech, Skifte 24.4.1748
Far «tab»Niels Jacobsen Paust, rådstutjener, bolig Pundersmuget
mor «tab»Dorothea Catharina Schauer
Barn«tab»Georg Friderich, døpt 28.6.1750 DK
Faddere Tollskriver Keutels kone
«tab»Jomfru Sophie Magdalena Keutel
«tab»Hille Hillemand
«tab»Hans Peter Berg
«tab»Joen Ravn
Gift 22.9.1748 DK
Niels Paust, enkemann, rådstutjener
Dorthe Catharina Wagner, enke
Niels Paust, rådstuetjener, begravet 13.2.1769 DK
***
24.07.1736 skifte etter mad. Margrethe Dorothea Kier, afg. sal. Peder Paust. Testamentet ga arv til følgende to:
- Niels Jacobsen Pausts sønn Peder Paust
- Claus Fridrichsen Thoravest
(Sollieds skifteekstrakt s. 1525.)
Skifte 30.3.1759 folio 841b Petter
Skifter i Nordfjord:
- Peder Paust på Løken i Eid, pr. 4b f. 392 (1709-1711)
- Cathrine margrete Paus på Gjerde i Eid, pr. 18b, 1786-1790 f. 335b
Et kongebrev skal omhandle (en eller annen) Paust
OPPLYSNINGER OM SLEKTEN WORDEMAN:
Peitter Wordemand, skredder borgerskap 1609
Jan Wordemand, født ved Bremen, borgerskap 1202 1638
Claus Wordemand, adr. i Dreggen, «tab»«tab»begr. 26.6.1733 KK
Hans Vordemann, adr. fra Slettebakken, «tab»begr. 11.5.1763 SJ
Hans Wordeman, ungk
Barbara Jensdat, pige
Gift Sep 06 1667 DK
Far Willum Wordemand
Mor Margrete Andersdtr
Sønn Moritz dp. Sep 07 1704 KK
Peder Olsen Berg (i enkens senere skifte 1738 feilaktig kalt Hans Peter Berg)
Ane Wordemann (hennes første ekteskap, opplysninger fra hennes skifte 1738)
Sønn Hans Petter Berg, myndig i 1738
Datter Kirstine Pedersdatter Berg, 31 år i 1738, bl gift med Johannes Torstensen Dahl, skifteavkall 22.9.1746.
Far smed Jon Hansen, ved konens skifte kalt enkemann Jon Hansen Eegholm, hennes 2. ektemann.
Mor Anna Wordemand, Skifte 11. april 1738
Gift 6. april 1712 KK
Datter Malena / Mallene dp. Okt 20 1713 KK, gift med Hans Wordeman
Sønn Peder Jonsen dp. Mar 03 1717 KK
Datter Barbra Johanna dp. Jun 02 1722 KK, ble gift med Niels Blege, skifteavkall 12.7.52
Far Hans Jacob Wordeman / Hans Wordeman / Hans Vordemand / 1745 raadstuetiener
Mor Malene Egholm / Mallena Egholm / Magdalene Jonsdtr Egholm
Enken Malene Wordeman døde 74 år gammel, adresse 19-50, Begr. Mai 21 1791 KK kl 12 slet paa Korskirkegården
Barn Ane dp. Jul 23 1732 KK
Barn Claus Johann dp. Feb 07 1734 DK
Barn Anna Maria dp. Mar 25 1735 DK i Marcken Begr. Jun 27 1747 KK
Barn Jon dp. Apr 07 1737 KK
Barn Hans Wordeman dp. Aug 21 1739 KK
Barn Barbara Sophie dp. Nov 16 1740 KK
Barn Claus dp. Jan 30 1743 KK «tab»«tab»«tab»Begr. Sep 15 1745 KK
Barn Jens Wordeman dp. Des 17 1745 KK«tab»Begr. Des 31 1745 KK
Barn Claus Wordeman dp. Des 27 1746 KK
Barn Hans f. Jun 29 dp. Jul 06 1749 KK«tab»«tab»Begr. Jul 12 1749 KK
Barn Claus dp. Jul 31 1750 KK
Barn Anna Maria f. Feb 23 dp. Mar 02 1753 KK
Barn Karen dp. Nov 09 1755 AA 24 s. e. T.
Far provis Berenth Henrich Clasen / 1792 enkemann, barnet født utenfor ekteskap
Mor Karen Wordeman
Trolovet 18. feb., gift 1. april 1793 KK, enkemann og pige
Barn Malene Kierstine f. Aug 15 dp. Aug 15 1792 KK
Barn Hans Jacob Wordeman f. Okt 12 dp. Okt 19 1794 KK
Far mæsterskrædder Bernhard Sigismund Linck / Bernhard Sigmund Linck
Mor Barbra Sophia Wordemann / Barbara Sophie Wordeman
Trolovet 28, mars, gift 19. juni 1765 KK, begges første ekteskap
Barn Hans Jacob f. Apr 27 dp. Mai 02 1770 KK
Barn Gertrud Sophia f. Des 07 dp. Des 15 1774 KK
Barn Anna Sophia dp. Des 06 1767 DK
Barn Magdalena dp. Des 06 1767 DK
Barn Henrich Sigismund dp. Jan 08 1766 DK
Far Baltzer Henrich Smith
Mor Cecilia Cathrine Wordemarch / Wordemark. Skifte 1763 Sicilie Cathrine Wordemarch.
Barn Johan Henrich dp. Jul 02 1756 NK
Barn Anna Margretha dp. Jul 30 1758 NK
Barn Johan Henrich dp. Feb 17 1762 NK
Skifte 28. oktober 1691 etter salig Hans Wordeman.
Barn:
Claus, myndig
Ide Marie eller Catrine, gm Søren Resen
Jens
Ane, gm Peder Olsen Berg 28.7.1700
Se:
Stord bygdebok bd. 2 s. 193 + s. 229-233.
Bergen skifteprotokoll 4 1748-1762 f. 154
Sollieds samlinger
NST 4 s. 247, s. 369
Kirkebok Domkirken 4 1758-1789 f. 26
Teologisk tidsskrift bd. 7 f. 384 (1864)
Pontoppidans hyrdebrev 1753
Stiftets kopibok C9a 1762 s. 81 (10 barn)
Sunnhordland. Årbok 1992. s. 99-117
FADDERE FOR HANS JACOBS BARN:
Faddere:
mad. Johanne Marie Schmidt
mad. Anne Wærløs
mademois. Karen Paust
toller Andreas Krag
Wilhelm Frimann Koren (presten ?)
Fadderen 1744 mad. Johanne Marie Schmidt (født Frimand)
gift 14.10.1. Wilhelm Smit, comminister til Kvinnherad.
Dette må være fadderen 1751 monsieur Wilhelm Schmidt og nær slekt av fadder 1751 jomfru Maren Schmidt.
Navnet Schmidt forekommer i Strømsø prestegjeld, hvor vi 1792-1822 også finner Paust, bl.a. styrmann Isac.
Fadderen 1744 mademoiselle Karen Paust var fadder i Domkirken 21.7.1747. Fellesskap i faddernes navn er ikke observert.
Karen Elisabeth Paust var 21.11.1755 fadder i Nykirken for Peder Paust og Elisabeth Maria Paust sitt barn. Også blant fadderne var da Andreas Tanche, som noen måneder senere ble gift med den samme Karen Elisabeth Nielsdtr Paust, datter av Niels Jacobsen Paust.
Fadderen 1744 toller Andreas Krag (og i 1746 adder Knud Krag).
Knud var murmester på Rådstugaten og hadde barn til dåpen i Nykirken og Domkirken 1736-1746. Fellesskap i faddernes navn er ikke observert.
Fadderne 1746 Niels Gorm og 1749 Sara Gorm.
Niels Larsen Gorm var fadder 21.11.1753 i Nykirken for Christian Ritscher og Johanne Maria Colbanus sitt barn. Blant fadderne var også madame Elisabeth Koren. | PAUST, Hans Jacob (I2171)
|
|
|
