 1170 - 1241 (70 år)
-
| Navn |
VALDEMARSEN, Valdemar II "The Victorious" |
| Suffiks |
Kung av Danmark |
| Kallenavn |
The Victorious |
| Født |
9 Mai 1170 |
| Døpt |
Denmark - aka Valdemar II Sejr the victorious  |
| Kjønn |
Mann |
| Alt. dåp |
28 Jun 1170 |
| Navn |
Valdemar II af Danmark Valdemarsen |
| Navn |
Valdemar Valdemarsson Valdemarsen |
| Død |
28 Mar 1241 |
| Gravlagt |
Sct Bents |
| Person ID |
I34919 |
Geelmuyden_etc |
| Sist endret |
16 Jul 2021 |
-
| Notater |
- {geni:occupation} Konge af Danmark 1202-1241, deltog i korstoget mod Estland 1219, hvor Dannebrog faldt fra himlen, formulerede Jyske lov i 1241
{geni:about_me}
'''Valdemar Sejr''' (Valdemar 2.) - var konge af Danmark fra 1202 til sin død. [http://da.wikipedia.org/wiki/Valdemar_2._Sejr Wikipedia DA]
==Valdemar II Sejr==
==Valdemar the Victorious==
==Links:==
*[http://thepeerage.com/p10547.htm#i105463 The Peerage]
*[http://www.geneall.net/W/per_page.php?id=149 Geneall]
*[http://www.gravsted.dk/person.php?navn=valdemarsejr Burial] In Danish
*[http://finnholbek.dk/genealogy/getperson.php?personID=I9376&tree=2 Holbek]
*[http://en.wikipedia.org/wiki/Valdemar_II_of_Denmark Wikipedia]
*[http://www.danmarkskonger.dk/king21.htm Kings of Denmark]
*'''King of Denmark:''' Reign 1202–1241
>'''Predecessor:''' [http://www.geni.com/people/Knud-VI-Valdemarsson/294434855870002563 Canute VI] '''Successor:''' [http://www.geni.com/people/Erik-IV-Plovpenning-Konge-af-Danmark/6000000001651460598 Eric IV Ploughpenny] '''Junior Kings:''' [http://www.geni.com/people/Valdemar-den-Unge-Konge-af-Danmark/6000000003165915061 Valdemar the Young] and [http://www.geni.com/people/Erik-IV-Plovpenning-Konge-af-Danmark/6000000001651460598 Eric IV]
*'''Duke of Schleswig:''' Reign 1183–1216 with [http://www.geni.com/people/Valdemar-den-Unge-Konge-af-Danmark/6000000003165915061 Valdemar the Young] (1209–1216)
>'''Predecessor:''' Vacant '''Successor:''' [http://www.geni.com/people/Erik-IV-Plovpenning-Konge-af-Danmark/6000000001651460598 Eric IV Ploughpenny]
Valdemar II (9 May 1170 or 28 June 1170 – 28 March 1241), called Valdemar the Victorious or Valdemar the Conqueror (Valdemar Sejr), was the King of Denmark from 1202 until his death in 1241. The nickname Sejr is a later inventionand was not used during the King's own lifetime. Sejr means victory in Danish.
He was the second son of King Valdemar I and Sophia Valadarsdattir, a Varangian princess. When Valdemar's father died, young Valdemar was only twelve years old. He was named Duke of Southern Jutland (Latin: dux slesvicensis, literally Sleswickian duke[1]), represented by the regent Bishop Valdemar Knudsen (1182–1193).
--------------------
Valdemar Sejr (Valdemar 2.), dansk konge fra 1202-1241. Han efterfulgte sin broder, Knud, der døde barnløs. I 1188 blev han hertug af Slesvig. Den danske ekspansion, som Valdemar den Store påbegyndte, blev videreført under Knud og også under Valdemar Sejr. Først erobrede han Holsten, siden Ditmarsken, Lübeck og Hamburg.
Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven havde opfordret Valdemar Sejr til at iværksætte et dansk korstog som hjælp i Palæstina eller føre korstog mod hedenske baltere, og kongen ville således hellere færdiggøre mange års erobringspolitik i Estland således at Sværdridderne (senere indlemmet i Den Tyske Orden) ikke blev for magtfulde på bekostning af den danske konge.
Med i korstoget var også Johanniterordenen, som siden omkring 1130 havde haft pavens velsignelse til at føre et rødt-hvidt korsbanner. Ganske vist med et hvidt kors, der opdelte den røde dug i fire kvadratiske felter. Dannebrog har som bekendt to kvadratiske og to aflange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring år 1500 det dramatiske slag, hvor det længe ser ud til, at de kristne ville tabe slaget ved Lyndanise (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle ærkebiskop, Anders Sunesen knælede i bøn på en bakketop. Når han rakte armene mod himmelen, rykkede danskerne frem, når armene blev sænket på grund af træthed, veg de tilbage. Hjælpere sprang til for at støtte den gamle ærkebiskops arme. Da kampen var på sit højeste, sendte Gud hjælp. Tegnet var et rødt flag med et hvidt kors, der faldt ned fra himlen. Dette ansporede danskerne yderligere, og de vandt en stor sejr. Kong Valdemar kundgjorde, atdette korsbanner, der gav danskerne sejren, herefter skulle være det danske rigsbanner.
Under en jagttur til Lyø i 1223 blev Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar taget til fange af grev Henrik af Schwerin, kaldet "Sorte Henrik". Greven afværgede de efterfølgende angreb, og i 1225 løskøbtes Valdemar for 45.000 mark, penge som han havde lånt af Henrik. Desuden skulle alle erobrede områder i Nordtyskland gives tilbage. Endelig måtte kongen sværge at afstå fra hævn. Alt håb om generobring af områderne bristede efter nederlaget ved Bornhøved i 1227, hvorefter Valdemar gik i gang med rigets indre opbygning. Kort før sin død stadfæstede han Jyske Lov.
På grund af disse mange erobringstogter fik han tilnavnet "Sejr". Alle erobrede områder undtagen Estland gik imidlertid tabt igen allerede i hans egen tid efter konflikten med Grev Henrik. Som sin far søgte Valdemar Sejr at sikreden kongelige arvefølge ved at få kronet sin ældste søn til medkonge, og de andre sønner fik hver et landområde i arveligt len. Dette medførte en svækkelse af kongemagten og indeholdt kimen til den tronkamp, som sønnerne udkæmpede efter hans død. I 1205 giftede Valdemar Sejr sig med Dagmar, datter af Ottokar 1. af Böhmen (Tjekkiet). Hun var ifølge traditionen elsket af befolkningen. Hun døde i 1212 og "hviler udi Ringsted". På sit dødsleje skulle hun efter overleveringen (folkevisen) have forsøgt at overtale Valdemar Sejr til at ægte Karl af Rises datter, Liden Kirsten og ikke den "beske blomme", Bengerd, som hun kaldes i folkevisen. I 1214 giftede Valdemar Sejr sig alligevel med Berengaria, der var datter af kong Sancho I af Portugal. Hun blev moder til Erik, Abel og Christoffer.
Nachkommen Gorms des Alten, König von Dänemark, Sixten Otto Brenner, (Dansk Historisk Håndbogsforlag, København, 1978), Reference: 150.
Danmarks Adels Aarbog, Thiset, Hiort-Lorenzen, Bobé, Teisen., (Dansk Adelsforening), [1884 - 2005]., DAA 1916:422.
--------------------
Valdemar II (Segraren) av Danmark, danska Valdemar Sejr [sajr], född 28 juni 1170, död i Vordingborg 28 mars 1241, begravd i Mariakyrkan i Ringsted, var hertig av Schleswig (Sønderjylland) från 1182 samt kung av Danmark 1202–1241. Valdemar är känd för sina erövringar i norra Tyskland och Baltikum, men under hans regeringstid hann även det danska stormaktsväldet falla samman. Han var son till Valdemar den store av Danmark och Sofia av Minsk, och efterträdde sin barnlöse bror Knut VI på tronen.
Han gifte sig första gången år 1205 på Ribehus med Dagmar, dotter till kung Ottokar I av Böhmen. År 1206 ledde Valdemar tillsammans med ärkebiskop Anders Sunesen en korstågsflotta till Ösel. År 1212 dog hustrun Dagmar. År 1214 gifte Valdemar om sig med Berengaria av Portugal (död 1221) och det beslöts att hans son skulle bli Danmarks kung. År 1219 drog Valdemar Sejr med sin ledungsflotta på korståg till Estland, ditkallad att hjälpa Albert av Riga, som själv försökte erövra Estland. Det är i korståget mot esterna som Dannebrogen, enligt en senare nedtecknad legend, föll ned från himlen i slaget vid Lindanäs. Valdemar besegrade Estland med sin armé istället för Albert varmed landetblev en dansk koloni.
En annan legend förknippad med Valdemar är den om Kullamannen som efter att ha utmanat kungen avslöjade att alla hans tre söner skulle bli kungar, något som först fick kungen att bli glad, men sedermera insåg han att detta innebar att de skulle regera korta perioder och sedan dö.
Valdemar tillhör tillsammans med sin bror och far de så kallade Valdemarerna i den danska kungalängden.
Hertug af Sønderjylland 1188 - 1202.
Konge 1202 - 12411214 anerkender den tyske kejser Valdemars overhøjhed over området ned til Elben. 1215 Erobres Hamborg. 1219 Korstoget mod Estland hvor Dannebrog iflg sagnet faldt ned fra himlen d 15. juni. (Valdemarsdag siden 1912). 1223 blev kongen og sønnen Valdemar d. Unge kidnappet på Lyø af Grev Henrik af Schwerin. Fange i 2 år, kæmpe løsesum betales. 1231 Kong Valdemars Jordebog. 1241 Udstedelse af Jydske Lov. Loven udarbejdet under ledelse af Biskop Gunnar af Viborg. Dele af loven ha
r været gyldig til ind i det 20. århundrede i dele af Sønderjylland
He reigned over Denmark from 1202 to 1225.
Kung i Damnark från 1202.
Valdemar Sejr (Valdemar II), sønn av Valdemar I den Store, var dansk konge fra 1202 til 1241. Han etterfulgte sin bror Knut, som døde barnløs.
I 1188 ble han hertug av Slesvig. Den danske ekspansjonen, som Valdemar den Store hadde paÌŠbegynt ble videreført under Knut, og ogsaÌŠ under Valdemar Sejr. Først erobret han Holsten, senere Ditmarsken, Lübeck og Hamburg.
Korstog og Dannebrog
Den 15. juni 1219 kom Estland under dansk overherredømme. Paven hadde oppfordret kong Valdemar til aÌŠ iverksette et dansk korstog til Det hellige land eller føre et korstog mot de antatt hedenske balterne. Valdemar ville langt heller gjøre ferdig den mangeaÌŠrige erobringspolitikken i Estland slik at sverdridderne (senere innlemmet i Den tyske orden) ikke for mektige paÌŠ bekostning av det danske kongedømmet.
Med paÌŠ korstoget var ogsaÌŠ Johanniter-ordenen, som siden rundt 1130 hadde hatt pavens velsignelse til aÌŠ føre rødt-hvitt korsbanner. Det var et hvitt kors som delte den røde duken i fire kvadratiske felter. Det danske flagget Dannebrog har som bekjent to kvadratiske og to avlange felter. Roskilde-munken Peder Olsen beskrev omkring aÌŠr 1500 det dramatiske slag hvor det lenge saÌŠ ut som de kristne ville tape slaget ved Lyndanisse (i dag Tallinn) den 15. juni 1219. Den gamle erkebiskopen Anders Sunesen knelte i bønn paÌŠ en bakketopp. Da han strakte armene mot himmelen rykket danskene fram og da armene av tretthet ble senket vek danskene tilbake. Det hjelpere til for aÌŠ støtte den gamle erkebiskopens armer. Da kampen var paÌŠ sitt kraftigste sendte Gud hjelp. Tegnet fra Gud var et rødt flagg med et hvitt kors som dalte ned fra himmelen. Dette ansporet danskene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar kunngjorde at dette korsbanner som ga danskene seieren skulle heretter være det danske riksbanner.
Det kalde korstog
I 1217 sendte Valdemar sin nevø Albert av Orlamünde til Estland i haÌŠp om aÌŠ erobre øya Øsel. Vinteren 1218-1219 var kald og hard nok til at man kunne sende tropper fra Riga over isen til Estland. Denne ekspedisjonen fikk i ettertid tilnavnet ?Det kalde korstog?. Sverdbroderordenen, tyske korsfarere og nyomvendte lettlendere og litauere bega seg i vinternattens mørke over isen til Suntaken og derfra over land til Reval. Frosten og den bitende vinden fikkansiktshuden til slaÌŠ sprekker og falle av. Mange forfrøs nese, hender og føtter i løpet av natten.
Om morgenen satte de i fortvilelse den første landsbyen de fant i brann for aÌŠ skaffe seg varme, og de tilbrakte de neste dagene med aÌŠ plyndre og drepe hedninger og deretter jagde de krigsfanger og kveg ut paÌŠ isen ved Reval og gikk tilbake til Riga med byttet. I løpet av sommeren 1219 kom Valdemar selv. Hvis det er riktig at han hadde med seg 1500 skip hadde han ogsaÌŠ mobilisert de danske stormennenes egne styrker. Erkebiskop Sunesen var ogsaÌŠ med.
Danskene reiste naÌŠ den borgen som ble kalt for Danskeborgen, men som paÌŠ estisk ble til Tallinn. Esterne møtte fram hos Valdemar og overga seg til ham og kristendommen. Rørt ga Valdemar dem store gaver mens biskopene døpte dem. I virkeligheten var det en krigslist for esterne vendte tilbake tre dager senere og overfalt de danske styrkene. Danske satt og spiste kveldsmat og ble overrumplet. De ble reddet kun for at Vitslav av Rügen sto gjemt bak en sanddyne med sine ryttere og fikk drevet esterne paÌŠ flukt.
Danskene og de tyske vasallene forfulgte de flyktende og skal ha drept mer et tusen av dem. Det ble holdt en takkegudstjeneste før Valdemar dro tilbake til Danmark. For sikkerhets skyld ble biskopene igjen med en tropp som ?hele aÌŠret kjempet mot Revals beboere inntil de endelig modtok daÌŠpens sakramente? [2].
Tatt til fange
I løpet av en jakttur til Lyø i 1223 ble Valdemar Sejr sammen med sønnen Valdemar tatt til fange av greve Henrik av Schwerin, kalt for ?Sorte Henrik?. Greven avverget paÌŠfølgende angrep fra danskene og i 1225 ble Valdemar kjøpt fri for store sum 45 000 mark, penger som han maÌŠtte laÌŠne av Henrik selv. Dessuten var det en betingelse at alle erobrede omraÌŠder i Nord-Tyskland skulle bli gitt tilbake. Til sist maÌŠtte kong Valdemar sverge paÌŠ aÌŠ avstaÌŠ fra hevn.
Alt haÌŠp om aÌŠ gjenerobre de tapte omraÌŠdene brast med nederlaget ved Bornhøved i 1227. Deretter gikk Valdemar i gang med rikets indre oppbygging. Kort tid før sin død stadfestet han Den Jyske Lov.
Ettermæle
PaÌŠ grunn av sine mange erobringstokt fikk han tilnavnet ?Sejr?. Alle omraÌŠder unntatt Estland gikk imidlertid tapt igjen allerede i hans egen til etter konflikten med greve Henrik. Som sin far søkte Valdemar Sejr aÌŠ sikre den kongelige arvefølgen ved aÌŠ faÌŠ kronet sin eldste sønn som medkonge, og de andre sønnene fikk hver et landomraÌŠde i arvelig len. Dette førte i praksis til en svekkelse av kongemakten og innebar kimen til den kampen om tronen som sønnene utkjempet etter hans død.
Familie
I 1205 giftet Valdemar Sejr seg med Dagmar, datter av Ottokar I av Böhmen (Tsjekkia). Hun var i henhold til tradisjonen elsket av befolkningen. Hun døde i 1212 og ?hviler udi Ringsted?. PaÌŠ sitt dødsleie skulle hun i henhold tilfolkevisen ha forsøkt aÌŠ overtale Valdemar Sejr til ekte Karl av Rises datter Liden Kirsten, og ikke den ?beske blomme Bengerd? som hun kalles i visen. I 1214 giftet Valdemar Sejr seg med Berengaria som var datter av kong Sancho I av Portugal. Hun ble mor til Erik, Abel og Kristoffer.
Med Helena Guttormsdatter (datter av Guttorm jarl; enke etter Esbern Snare) fikk han utenfor ekteskap sønnen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 - 1260), hertug av Reval (Tallinn).
Med Margrethe Dragomir (Dagmar av Danmark) fikk han sønnen Valdemar (1209-1231).
Med Berengaria av Portugal fikk han barna:
Erik Plogpenning (1216-1250)
Sofie av Danmark (1217-1247)
Abel av Danmark (ca 1218-1252)
Kristoffer av Danmark (ca 1219-1259)
Referanser
^ Gravsted.dk: Valdemar Sejr
^ Jensen, Kurt Villads: Korstogene. Sidene 161-162, forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
RESEARCH NOTES:
King of Denmark 1202-1241. Conquored Pomerania, ceded all territory north of
Elbe & Elde by German emperor in 1217. Overran Estonia 1219, w/ pope Honorius
III's sanction to force Christianity.
Seized in 1223 by Count of Schwerin, detained several years, released upon
ransom payment. 1241 gave DK code of laws.
SOURCE NOTES:
http://home.sol.no/~nermo/slekt/d0006/g0000021.html#I2012
LUH v. 6, p. 1856
King of Denmark 1202-1241.
433220. Kong Valdemar II SEIER av Danmark(2488) was born on 28 Jun 1170.(2489) He was a Hertug in 1190 in Sønder - Jylland / Danmark.(2490) ble innsatt av sin bror He was a Konge in 1202 in Danmark. (2491) Han erobbret 1201 og følgende aÌŠr hele Nordalbingen, ble deretter konge og kronet i Lund 25.12. .s.aÌŠ av erkebiskop Andreas Sunesen. He died on 28 Mar 1241 in Vordingborg.(2492) (2493) Døde sjærtorsdag i Vordingborg, begravet i Ringsted Kirke Han mistetunder sitt fangenskap 7.5.1223-21.12.1225 de fleste av de erobrede land.
Valdemar 2. Sejr (1170-1241), konge af Danmark 1202-41. Da broderen Knud 6. d°de i 1202, kσredes Valdemar til hans efterf°lger. I hans regeringstid nσede Valdemarernes rige sin st°rste udstrµkning, kulminerende med erobringen af Estland i 1219, hvor Dannebrog if°lge legenden dalede ned fra himlen. Derefter gik det imidlertid ned ad bakke, og nederlaget ved Bornh°ved i 1227 satte en stopper for den kortvarige stormagtsstatus. Fra hans regeringstid stammer Jyske Lov 1241. Han er gravlagt ved sin faders side i St. Bendts Kirke i Ringsted.
He ruled from 1202 to 1241.
På danska -Valdemar Sejr
Valdemar var hertig av Sønderjylland under brodern Knut Valdemarssons kungatid och erövrade då Holstein 1201–02. Valdemar, vars främsta medhjälpare var ärkebiskop Andreas Sunesøn, fortsatte faderns kraftfulla utrikespolitik. Som kung stödde han Fredrik II i kampen om tyska kejsarkronan och denne erkände honom 1214 som herre över landet norr om Elbe och bifloden Elde (bl.a. Lübeck och delar av Mecklenburg). Dessförinnan hade han 1210 företagit ett framgångsrikt korståg mot preussarna vid Wislas mynning och 1219 fullbordade han expansionen österut med Estlands erövring.
Men 1223 blev Valdemar under en jakt tillfångatagen av greve Henrik den svarte av Schwerin och för att åter bli fri måste han 1225 ge upp alla danska landförvärv längs östersjökusten utom Estland och Rügen. Sedan han frigivits 1225 sökte han återvinna de tyska besittningarna men besegrades vid Bornhöved 1227.
Under Valdemars regering genomfördes många inre reformer i Danmark; vissa av dem har satt spår i den s.k. Valdemars jordebok. Bl.a. blev Jyske lov (Jyllandslagen) utfärdad tronföljden reglerad samt skatte- och ledungsförhållandena reorganiserade.
Far till Valdemar den unge, Erik Plogpenning, Abel och Kristofer I.
Valdemar II of Denmark
From Wikipedia, the free encyclopedia
"Valdemar the Victorious" redirects here. For the novel by Bernhard Severin Ingemann, see Valdemar the Victorious (novel).
Valdemar II (May 9, 1170 or 28 June 1170—March 28, 1241, Vordingborg), called Valdemar the Conqueror or Valdemar the Victorious (Valdemar Sejr), was the King of Denmark from November 12, 1202 until his death in 1241. The nicknameSejr is a later invention and was not used during the King's own lifetime.
Contents
[hide]
* 1 Life
* 2 Family and children
* 3 In memoriam
* 4 External links
[edit] Life
He was the second son of King Valdemar I and Sophia Valadarsdattir, a Varangian princess. When Valdemar's father died, young Valdemar was only twelve years old. He was named Duke of Southern Jutland but couldn't rule until he came of age. Bishop Valdemar Knudsen of Schleswig was appointed regent for him. Bishop Valdemar was an ambitious man and disguised his own ambitions as young Valdemar's. When Bishop Valdemar was named Archbishop of Lund, his plot to overthrow King Canute with the help of German nobility and sit on Denmark's throne himself was revealed.
Duke Valdemar realized the threat Bishop Valdemar presented. He invited the archbishop to meet him in Åbenrå in 1192. When the archbishop arrived, Duke Valdemar arrested Bishop Valdemar and imprisoned him in Søborg Tower on Zealand for the next 13 years. Young Valdemar faced another threat from Count Adolph of Rendsburg. Adolph tried to stir up other German counts to take southern Jutland from Denmark to assist Bishop Valdemar's plot to take the throne. With the bishop in prison, Duke Valdemar went after Count Adolph and with his own troop levies march south and captured Adolph's new fortress at Rendsburg. He defeated and captured the count later that year and sent him to sit in acell next to Bishop Valdemar. Three years later Duke Valdemar let Count Adolph buy his way out of prison by ceding all of Schleswig north of the Elbe to Valdemar. Duke Valemar's elder brother, Canute VI died unexpedtedly at age 40 leaving no heirs. In 1202, Duke Valdemar was proclaimed king at the Jutland Assembly (Danish:landsting).
In 1203 Valdemar invaded and conquered Lybeck and Holstein, adding them to the territories controlled by Denmark. In 1204 he attempted to influence the outcome of the Norwegian succession by leading a Danish fleet and army to Viken, Norway in support of Erling Steinvegg the pretender to the Norwegian throne. This resulted in the second Bagler War which lasted until 1208, when the question of the Norwegian succession was temporarily settled. The Norwegian king owede allegiance to the king of Denmark.
In 1213 Valdemar instituted a "war" tax in Norway, and the peasants murdered Valdemar's tax collector at the Trøndelag Assembly and revolted. The uprising spread over several regions in Norway. Valdemar supported Emperor Frederick II and was rewarded with the emperor acknowledging Denmark rule of Schleswig and Holstein, all of the Wendish lands and Pommerania. The Teutonic Knights who had been attempting to Christianize the peoples of the eastern Baltic, but by 1219 the were being hard pressed and turned to Valdemar for help. Pope Honorius III elevated Valdemar's invasion of Estonia into a crusade. Valdemar raised an army and a called all of Denmark's ship to gather to transport the army eastward. Once assembled, the fleet numbered 1500 ships.
When the army landed in Estonia, near modern-day Tallinn, the chiefs of the Estonians sat down with the Danes and exchanged gifts and agreed to acknowledge the Danish king as their overlord. A few of them allowed themselves to bebaptized which seemed to be a good sign. Just three days later On 15 June 1219 while the Danes were attending mass, thousands of Estonians broke into the Danish camp from all sides. Confusion reigned and things looked bad for Valdemar's crusade. Luckily for him, Vitslav of Rugen, gathered his men in a second camp and attacked the Estonians from the rear. During the Battle of Lyndanisse the legend says that whenever Bishop Sunesen raised his arms the Danessurged forward and when his arms grew tired and he let them fall the Estonians turned the Danes back. Attendants rushed forward to raise his arms once again and the Danes surged forward again. At the heigt of the battle Bishop Sunsen prayed for a sign and it came in the form of a red cloth with a white cross which drifted down from the sky just as the Danes began to fall back. A voice was heard to say "When this banner is raised on high, you shall be victorious!"[1] The Danes surged forward and won the battle. At the end of the day thousands of Estonians lay dead on the field, and Estonia was added to the Danish realm. Estonians were forcibly baptised as Christians. Valdemar ordered the construction of a great fortress at Reval, near the site of the battle.[2] Eventually a city grew around the hilltop castle which is still called "the City of the Danes", Tallinn, in Estonian. The red banner with a white cross (Danish:Danebrog) has been the national flag of the Danes since 1219. It is Europe's oldest flag design still in modern use.
Count Heinrich of Schwerin ingratiated himself into Valdemar's favor and in 1223 was invited to hunt with Valdemar on the island of Ly near Funen. The count'sship was brought to the place where the king and his men were camped. Once the king and Prince Valdemar were bound and gagged and rushed aboard the count's ship. Heinrich raced back to Schwerin and threw King Valedmar and his son into Schwerin Tower. While Valdemar sat in prison for most of a year, most of the German territories tore themselves away from Denmark. Danish armies were defeated. To secure his release Valdemar had to acknowledge the break away territories in Germany, pay 44,000 silver marks, and sign a promise notto seek revenge on Count Heinrich.
Pope Honorius III excused Valdemar form his oath and immediately set about trying to restore the German territories. Valdemar concluded a treaty with his nephew Otto I, Duke of Brunswick-Lüneburg and headed south to take back what he thought were his lands by right, but his luck deserted him. A series of Danish defeats culminating in the Battle of Børnehoved on 22 July 1227 cemented the lost German territories. Valdemar himself was saved only by the courageous actions of a German knight who carried Valdemar to safety on his horse.
From that time on Valdemar focused his efforts on domestic affairs. One of the changes he instituted was the feudal system where he gave properties to men with the understanding that they owed him service. This increased the power of the noble families (Danish: hoj adelen) and gave rise to the lesser nobles (Danish:lavadelen) who controlled most of Denmark. The traditional free peasants lost the traditional rights and privileges they had enjoyed since Viking times.[3]
Valdemar spent the remainder of his life putting together a code of laws for Jutland, Zealand and Skåne. These codes were used as Denmark's legal code until 1683. This was a significant change from the local law making that had been made at the regional assemblies (Danish:landting). Several traditional methods of determing guilt or innocence were outlawed including trial by ordeal and trial by combat. The Code of Jutland (Danish:Jyske Lov) was approved atmeeting of the nobility at Vordingborg in 1241 just prior to Valdemar's death. Valdemar was buried next to Queen Damar at Ringsted.
[edit] Family and children
Before his first marriage Valdemar had been betrothed to Rixa of Bavaria, daughter of the Duke of Saxony. When that arrangement fell through, he married first Margarethe of Bohemia, also known as Queen Dagmar in 1205. She was thedaughter of Premysl Ottokar, King of Bohemia. She quickly won over the hearts of the Danes. By this marriage, Valdemar had a son, Valdemar, whom he elevated as co-king at Schleswig in 1218. Unfortunately, Prince Valdemar was accidentally shot while hunting at Refsnæs in 1231. Queen Margaret's birth year is not known for certain but was possibly 1189; she died in 1212/13. Old folk ballads says that on her death bed she begged Valdemar to marry Kirsten, thedaughter of Karl von Rise and not the "beautiful flower" Berengaria of Portugal (Danish:Bengerd). In other words she predicted Berengaria's sons' fight over the throne would bring trouble to Denmark.
After Margaret's death, in order to build good relations with Flanders, (a commercially important territory to the west of Denmark's hostile southern neighbours), Valdemar married Berengária of Portugal in 1214. She was the orphan daughter of King Sancho I of Portugal and a sister of Ferdinand, Count of Flanders where stayed until her marriage. Valdemar and Berengaria had three sons, Eric IV of Denmark, Abel of Denmark, and Christopher I of Denmark, and adaughter, Sophie. She was beautiful, but so hard-hearted that she was generally hated by Danes until her early death in 1221.
Valdemar's two queens play a prominent role in Danish ballads and myths - Dagmar as the soft, pious and popular ideal wife and Berengária (Bengjerd) as the beautiful and haughty woman.
King Valdemar also had at least two illegitimate sons. Canute (Knud) whom he created as Duke of Reval (Estonia), Lolland, and Blekinge, born of a noblewoman, Helena Guttormsdotter, of Swedish birth and wife of an important Danishnobleman. Nicolas (Danish:Niels) was created Count of Halland.
[edit] In memoriam
Because of his position as ”the king of Dannebrog” and as a legislator, Valdemar enjoys a central position in Danish history. To posterity the civil wars and dissolution that followed his death made him appear to be the last kingof a golden age.
Since 1912, June 15 has officially been called Valdemarsdag (Valdemar's Day). The date now belongs to the group of 33 Danish annual Flag Days where Dannebrog is raised in celebration.
In the upcoming film Arn: The Knight Templar he is played by Mads Mikkelsen.
[edit] External links
* Article "Valdemar II" from the 1911 Encyclopædia Britannica
* thePeerage.com
Valdemar the Victorious
Born: May 9, 1170 Died: March 28, 1241
Regnal titles
Preceded by
Canute VI King of Denmark
1202-1241 Succeeded by
Eric Plough-tax
Hertug af Sønderjylland 1188 - 1202.
Konge 1202 - 1241
1214 anerkender den tyske kejser Valdemars overhøjhed over området ned til Elben. 1215 Erobres Hamborg. 1219 Korstoget mod Estland hvor Dannebrog iflg sagnet faldt ned fra himlen d 15. juni. (Valdemarsdag siden 1912). 1223 blevkongen og
sønnen Valdemar d. Unge kidnappet på Lyø af Grev Henrik af Schwerin. Fange i 2 år, kæmpe løsesum betales. 1231 Kong Valdemars Jordebog. 1241 Udstedelse af Jydske Lov. Loven udarbejdet under ledelse af Biskop Gunnar af Viborg. Dele af
loven har været gyldig til ind i det 20. århundrede i dele af Sønderjylland.
Kilde: http://freepages.genealogy.rootsweb.com/~slekter/
Mor til Nicolas Greve av Halland var en frille (hore).
Gift 1.gang 1205 med Dragomir (Dagmar) av Bøhmen.
Gift 2.gang 1214 med Berenggaria (Bergjerd) av Portugal.
Også gift med Helena Guttormsdatter som 1.gang var gift med Esben Snare Hvide.
Valdemar II, 1170-1241, Konge,
Søn af Valdemar I og Dronning Sophie (XVI, 163), fødtes ved St.Hansdags Tid 1170.
Allerede som ung vakte hans kjække og livfulde Personlighed store
Forhaabninger, og han var selvskrevet til at overtage Posten som
Hertug i Sønderjylland, som hans Fader og Farfader havde haft.
Denne var midlertidig betroet hans Fætter Biskop Valdemar
Knudsen (S. 193), men da V. blev 18 Aar gammel, overdroges Stillingen
ham. Forholdet mellem de to Slægtninge blev snart spændt, og
V. fratog Bispen forskjellige Borge og Ejendomme, vistnok med
god Grund, i det han saa, at Fætteren forbandt sig med Landets
Fjender; i hvert Fald fik denne ikke Medhold, da en pavelig
Udsending efter hans Begjæring nærmere undersøgte Forholdet. Ikke
længe efter flygtede Bispen til Sverige, og da han letsindig gjorde
et Indfald i Landet (S. 194), tog V. ham til Fange.
Grev Adolf III af Holsten var en højst urolig Nabo og viste
baade ved denne Lejlighed og senere aabenbart Fjendskab mod
Danmark; dog vakte han ogsaa Uvilje i sit eget Land, og flere af
de misfornøjede opsøgte V. i Slesvig. For at holde ham i Ave
faldt V. 1201 ind i Holsten og erobrede det aabne Land samt
Hamborg og Lybek; Lauenborg kunde han derimod ikke indtage.
Ved et kjækt Indfald bemægtigede Adolf sig paa ny Hamborg,
men uventet stod V. paa Juleaften uden for Voldene, og Adolf
maatte kjøbe sig fri mod at overgive Lauenborg. Herpaa vilde
denne Borgs Forsvarere imidlertid ikke indlade sig, og saaledes
maatte Adolf gaa i Fangenskab, hvad der vakte en umaadelig
Jubel i Danmark. Da Kong Knud døde sønneløs 12. Nov. 1202,
blev V. enstemmig taget til Konge, Ærkebisp Anders Sunesen
kronede ham Juledag i Lunds Domkirke. Sommeren derefter drog
V. med en stor Hær til Elben; i Lybek hilsedes han som
Nord-albingiens Herre, og snart efter overgav Lauenborg sig, imod at
Grev Adolf blev givet fri. V. indsatte sin Søstersøn den unge
Grev Albert af Orlamiinde (I, 168) til Herre over Nordalbingien,
og denne styrede Landet med Retfærdighed og Dygtighed.
I Juni 1204 foretog V. et Tog til Norge for at støtte Baglernes
Tronprætendent Erling (Stenvæg); Sværdene bleve dog ikke dragne,
og Toget fik ingen Betydning, om end Erling hyldede V. som
Overherre; senere blandede V. sig heller ikke i Norges
Anliggender. Derimod var der stadig Uroligheder ved Rigets Sydgrænse,
ikke mindst efter at V. paa manges Forbøn havde frigivet Biskop
Valdemar af Fængselet, og denne derpaa mod sit givne Tilsagn
havde ladet sig vælge til Ærkebisp af Bremen. End videre viste
de to Brødre Greverne Gunzelin og Henrik af Schwerin en
fjendtlig Holdning, hvorfor V. lod Grevskabet besætte og tvang dem til
at hylde sig som Lensherre. Under Striden mellem Tysklands to
Herskere Otto IV og Philip tog V. Parti for Otto og støttede ham
med Penge og Hjælpetropper, men efter at Philip var bleven
myrdet (1208), følte Otto sig sikker og var beredt til at vende
Vaabnene mod Danmark. Otto fik imidlertid snart en Medbejler i
Frederik II, og da denne stadig vandt større Magt i Tyskland,
sluttede V. s*ig til ham. Frederik II havde saa lidt Interesse for
de nordtyske Lande, at han afstod til V. alle Lande nord for Elben
og dens Biflod Elde (Dec. 1214), hvilken Afstaaelse Paverne
Innocents og Honorius snart efter bekræftede.
Men V. vilde udstrække sin Magt til endnu fjærnere Egne,
han vilde befri Østersøen fra Sørøvere og udbrede Kristendommen
hos de endnu hedenske Folk ved dens Kyster. Efter et Togt til
Øsel, som han erobrede, men dog ikke turde holde besat (1206),
drog han paa Korstog til Preussen og Samland, og Hertugen af
Pomerellen maatte hylde ham (1210). Vigtigst blev dog det store
Togt til Estland 1219. Med en Flaade paa 1500 Skibe landede
han ved Lyndanise. Esternes Høvdinger syntes villige til at
underkaste sig og søgte Daab, men en Aftenstund overfaldt de
forræderisk den kristne Hær, som maatte bestaa den haardeste Kamp
med Esterne, men ogsaa slog dem fuldkomment. Til dette Slag
har Traditionen knyttet Fortællingen om Korsfanen (Danebroge),
der dalede ned fra Himlen, medens en Røst hørtes, der lovede
de danske Sejr under dette Mærke, hvorfor de angreb paa ny og
sejrede. Med Støttepunkt i den byggede Borg Reval bredte de
danskes Magt sig stadig videre over Landet; V. anførte selv to
Togter der hen (1220, 1222), men endnu var Besiddelsen usikker, og
den tabtes, da Ulykkesaarene kom.
Inden der fortælles om disse, skal om V.s personlige Forhold
nævnes, at han først sent indtraadte i Ægteskab. Han havde en
Forbindelse med den svenske Jarledatter Helene (VII, 288), Enke
efter Esbern Snare, som fødte ham Sønnen Knud (IX, 272); med
en ukjendt Kvinde havde han Sønnen Niels (XII, 202), der blev
gift med Oda, en Datter af Grev Gunzelin af Schwerin; de døde
tidlig og efterlod en Søn, Niels. Endelig 1205 ægtede V. den
bøhmiske Prinsesse Dragomir (Dagmar, IV, 134), hvis Skjønhed og
Godhed vandt hende alles Yndest; hun fødte 1209 Sønnen
Valdemar (S. 183), men døde allerede 24. Maj 1212. To Aar senere
ægtede V. den smukke Prinsesse Berengaria fra Portugal (II, 84);
hun fødte ham Sønnerne Erik (IV, 542), Abel (I, 33) og
Christoffer (III, 575) samt Datteren Sophie (XVI, 168); den næsteFødsel
kostede hende Livet 27. Marts 1221.
I Natten den 6.-7. Maj 1223 skete Omslaget i V.s og hans
Lands Historie. Kongen var sammen med sin Søn Valdemar paa
Jagt paa Lyø, da Grev Henrik af Schwerin brød ind i Teltene og
efter en kort Kamp førte Kongerne som Fanger til sine Skibe.
Grev Henrik vilde hævne, at V. formentlig med urette havde paa
sin Sønnesøns Vegne under Grevens Fraværelse i det hellige Land
taget Halvdelen af Borgen Schwerin i Besiddelse, i det den var
stillet som Pant for Henriks Broderdatter Odas Medgift. Henrik
førte Fangerne til sin Borg Lenzen, derpaa til et Slot Dannenberg
paa den venstre Elbbred. I Danmark vakte denne Daad
Forfærdelse og øjeblikkelig Raadvildhed. Grev Albert overtog Posten
som Rigshøvedsmand, og de danske henvendte sig først og
fremmest til Paven om Hjælp. Efter at Kejser Frederiks Bestræbelser
for at faa Kongen udleveret til sig vare mislykkede, gjordes der i
over et Aar forskjellige Forsøg paa at faa en Overenskomst med
Grev Henrik i Stand; de stillede Vilkaar vare saare haarde, og
de danske siges selv at have afbrudt Forhandlingerne. De
forbundne tyske Fyrster, der havde frigjort sig for Lydighed under
V., faldt da ind i Holsten; Albert tabte et Slag ved Mølln (Jan.
1225), han toges til Fange og sattes i Fængselet i Schwerin,
hvorhen nu Kongerne vare førte. Lybek faldt fra Danmark, og
Hamborg overgav sig til Grev Adolf. Nu var der ingen anden Udvej
mulig end at slutte en Overenskomst paa de haardeste Vilkaar.
Kongen skulde udrede 45000 Mark Sølv og mange andre Ydelser,
han skulde afstaa alle Lande syd for Ejder og Landene i Venden
med Undtagelse af Rygen og hvad der hørte til denne Ø. V. og
de andre Fanger skulde løslades af Fængselet efterhaanden som
Dele af Løsesummen betaltes.
Ved Juletid 1226 vendte V. tilbage til Danmark, og endnu i
nogle Maaneder efter Frigivelsen holdt V. sig i Ro, men da
vaagnede Hævnlysten hos ham, og han blev af Pave Honorius løst fra
den Ed, han havde svoret Grev Henrik. Han faldt ind i Holsten,
men Slaget ved Bornhøved 22. Juli 1227 bragte ham et afgjørende
Nederlag; selv mistede han i Kampen det ene Øje. Fra nu af
skiftede V.s Politik helt Karakter. Ved Forhandlinger med Grev
Henriks Enke opnaaede han i Slesvig 1230 en Overenskomst,
hvorved Løsesummen betydelig nedsattes, og de unge Prinser, som
vare gaaede i Fængsel i Stedet for deres Fader og Broder, kunde
vende hjem til Danmark. Med de nordtyske Fyrster indgik V.
venskabelige Forbindelser; hans Søn Abel ægtede en Datter af Grev
Adolf af Holsten, og hans andre Børn søgte sig Ægtefæller i
Tyskland. Men Løskjøbelsen havde bragt Landet i et stærkt
økonomisk Tryk, dertil kom, at der 1230 indtraf Kvægpest og en
Hungersnød, som bortrev mangfoldige Mennesker; Aaret efter mistede
V. sin ældste Søn, saa at han havde mørke Tider at gjennemgaa.
Modnet af Ulykken udfoldede han dog i det sidste Tiaar af sin
Regering en betydningsfuld Virksomhed i Styrelsen af Landets
indre Forhold.
V. var under hele sin Regering en trofast Ven og Beskytter
af Kirken, han havde i Ærkebisp Anders Sunesen (XVI, 585) en
ypperlig Hjælper ved sine Korstogsforetagender, i Biskop Gunner
i Viborg (VI, 308) en trofast Raadgiver. Ved talrige Gaver til
Kirker og Klostre eller ved Begunstigelser for dem viste han sin
varme Interesse for det kirkelige Liv. Mest betydningsfuld under
al Kong V.s Gjerning var dog hans nære Tilslutning til Paverne
og disses altid redebonne Hjælp ved hans Foretagender.
Innocents III havde staaet ham bi i Kampen mod Bisp Valdemar og
de tyske Fyrster, Honorius III havde arbejdet for hans Frigivelse
af Fangenskabet, Gregor IX paa mange Maader lettet ham under
det økonomiske Tryk i hans sidste Regeringstid. Alle disse Paver
viste desuden ved talrige Benaadninger, i hvor høj Grad de satte
Pris paa V. og hans Virken for den danske Kirke. Pave Gregor
skaffede da ogsaa V. Estland tilbage. V. havde ikke opgivet at
gjenvinde sit Herredømme her ovre, Sværdridderne vare haardt
trængte af hedenske Naboer; og ved snilde Forhandlinger i Rom
formaaede han Paven til at paabyde Ordenen at give Danmark
Estland tilbage. Ved et Forlig i Stensby ved Vordingborg 1238
overdrog de tyske Ridderes Orden -- i hvilken Sværdridderordenen
nu var indgaaet -- Landskaberne Reval, Harrien og Wirland
til Kong V.
Paa alle Styrelsens Omraader mærkes under V.s Regering
hans ordnende Haand. Der indsamledes statistiske og økonomiske
Oplysninger om Landets Indtægter, Krongodset og Kongens
Slægtgods, hvorom Vidnesbyrd haves i «Kong V.s Jordebog». V. udgav
flere Forordninger, men især er det hans store Fortjeneste at have
ladet «Jyske Lov» affatte med de bedste Mænds Raad; den blev
givet i Vordingborg i Marts 1241 og har haft en overordentlig
Betydning for det danske Folks Retsliv. I de nærmest følgende
hundrede Aar henvises der da ogsaa jævnlig til Retstilstanden paa
Kong V.s Tid som den normale og tillige gyldne Tidsalder. Naar
de første 20 Aar af hans Regering have givet det Tilnavn «Sejr»
Berettigelse, hvormed han er bleven kaldt siden det 16. Aarhundrede,
bærer han med lige saa stor Ret Navnet Lovfører (legifer),
hvormed han kaldtes allerede i det 14. Aarh. Mindst kan man billige
i hans Styrelse, at han overlod mange Landsdele til sine Sønner
(Abel fik Sønderjylland, Niels Nørrehalland osv.) eller til
Slægtninge. Enkelte Overdragelser vare nødvendige Erstatninger for de
Tab, som Ulykkesaarene havde bragt, andre har V. anset nyttige
for Landeforsvaret, men den følgende Tid skulde vise Faren ved
en saadan Udstykning.
Kong V. døde Skærtorsdag 28. Marts 1241 i Vordingborg og
blev begravet i Ringsted Kirke. -- Vi have ingen Efterretninger
om V.s Udseende og næsten ikke Oplysninger om hans personlige
Fremtræden. Men vist er, at han nød den største Anseelse hos
alle, at det ingen Sinde nævnes, at en dansk Mand har været
hans Fjende, og at der aldrig høres om, at han har baaret Nag
til nogen. Aldrig var der Oprør eller Uroligheder under hans
Regering, og selv i de Aar, da Kongen sad i Fængsel, skete der
intet Brud paa Landefreden. Om hans mangesidige Interesser
vidner det, at flere islandske Skjalde søgte til ham og bleve
gjæstfrit modtagne; Olaf Hvítaskáld omtaler Kongens store Viden, og
hvorledes han forsøgte at omdanne Runealfabetet til at gjengive
alle latinske Bogstaver. Islandske Sagaer kalde da ogsaa V. den
mest udmærkede Konge i de nordiske Lande. De samtidige
Kilder fra Danmark omtale ham med Taknemmelighed og Beundring,
Traditionen har aldrig opdigtet en ond Gjerning af V., den har
kun berømmet ham som Sejrherre og sørget ved hans Uheld. Da
han døde -- saaledes maatte en Aarbog ikke lang Tid efter
udtale -- «faldt Kronen af de danskes Hoved».
Johannes C. H. R. Steenstrup.
Hertug av Slesvig 1182 - 1202.
Konge av Danmark 1202 - 1241.
Kun 18 år gammel ble Valdemar innsatt som hertug i Sønderjylland av sin bror kong Knud
VI. Hans fetter, biskop Valdemar av Slesvig, en sønn til kong Knud Magnussen, hadde hittil
utøvet hertugens embete, og det ser ut til at han tok tilsidesettelsen ille opp og derfor innlot
seg
på konspirasjoner med rikets fiender. Under alle omstendigheter lot Valdemar beslaglegge
hans
borger og gods, og fikk medhold til dette av den pavelige legat Cencio, som skulle megle i
striden. Følgen ble at biskop Valdemar i 1191 flyktet til Sverige. Da han neste år forsøkte å
vende tilbake i spissen for en flåte, falt han i fangenskap hos kong Knud, hermed var
Valdemars hertugstilling sikret. Valdemar erobret i 1201 og de følgende år hele Nordalbingen.
Han ble konge i 1202 og kronet i Lund 25.12.1202 av erkebiskop Andreas
Sunesen.
Valdemar fikk ca. 1205 sønnen Knud med Helene Guttormsdatter.
Han ble gift første gang i 1205 med Margrete Dagmar, datter til den bøhmiske kongen
Premysl Ottokar I. Margrete Dagmar døde 24.05.1212.
Valdemar giftet seg så i 1214 med Berengaria av Portugal.
Under sitt fangenskap 07.05.1223 - 21.12.1225 mistet han de fleste av de
erobrede land.
Valdemar døde skjærtorsdag 1241 i Vordingborg og ble begravet i Ringsted kirke.
Konge. Født 28.06.1170. Død 28.03.1241 i Vordingborg.
Hertug av Slesvig 1182 - 1202.
Konge av Danmark 1202 - 1241.
Kun 18 år gammel ble Valdemar innsatt til hertug i Sønderjylland av sin bror kong Knud VI. Hans fetter, biskop Valdemar av Slesvig, en sønn til kong Knud Magnussen, hadde hittil utøvet hertugens embete, og det ser ut til at hantok tilsidesettelsen ille opp og derfor innlot seg på konspirasjoner med rikets fiender. Under alle omstendigheter lot Valdemar beslaglegge hans borger og gods, og fikk medhold til dette av den pavelige legat Cencio, som skullemeglei striden. Følgen ble at biskop Valdemar i 1191 flyktet til Sverige. Da han neste år forsøkte å vende tilbake i spissen for en flåte, falt han i fangenskap hos kong Knud, hermed var Valdemars hertugstilling sikret. Valdemar erobret i 1201 og de følgende år hele Nordalbingen.
Han ble konge i 1202 og kronet i Lund 25.12.1202 av erkebiskop Andreas Sunesen.
Valdemar fikk ca. 1205 sønnen Knud med Helene Guttormsdatter.
Han ble gift første gang i 1205 med Margrete Dagmar, datter til den bøhmiske kongen Premysl Ottokar I. Margrete Dagmar døde 24.05.1212.
Valdemar giftet seg så i 1214 med Berengaria av Portugal.
Under sitt fangenskap 07.05.1223 - 21.12.1225 mistet han de fleste av de erobrede land.
Valdemar døde skjærtorsdag 1241 i Vordingborg og ble begravet i Ringsted kirke.
Valdemar II "Segraren" av Danmark, danska Valdemar "Sejr", född 28 juni 1170, död i Vordingborg 28 mars 1241, begravd i Mariakyrkan i Ringsted. Han var hertig av Schleswig (Sönderjylland) från 1182 samt kung av Danmark 1202-1241.Valdemar är kändför sina erövringar i norra Tyskland och Baltikum, men under hans regeringstid hann även det danska stormaktsväldet falla samman. Han var son till Valdemar I Knutsson av Danmark och Sofia av Minsk.Han gifte sig första gången år 1205 på Ribehus med Margrethe Dragomir, dotter till kung Ottokar I av Böhmen. År 1206 ledde Valdemar tillsammans med ärkebiskop Anders Sunesen korstågsflotta till Ösel. År 1212 dog hustrun Margrethe Dragomir. År 1214gifte Valdemar om sig med Berengaria av Portugal (död 1221) och det beslöts att hans son skulle bli Danmarks konung. År 1219 drog Valdemar Sejr med ledungsflottan på korståg till Estland, ditkallad som hjälp av Albert av Riga, som själv försökteerövra Estland. Det är i korståget mot esterna som Dannebrogen, enligt en senare nedtecknad legend, föll ner från himlen i slaget vid Lindanäs. Valdemar segrade i Estland med sin armé, och erövrade landet i Albertsställe.Med Helena Guttormsdotter (dotter till Guttorm jarl; änka efter Esbern Snare) fick han sonen Knut Valdemarsson av Danmark (1211 - 1260). Med Margrethe Dragomir fick han sonen Valdemar (1209-1231).Med Berengaria av Portugalfick han barnen:1. Erik Valdemarsson av Danmark (1216-1250) 2. Sofie av Danmark (1217-1247) 3. Abel Valdemarsson av Danmark (ca 1218-1252) 4. Kristoffer Valdemarsson av Danmark (ca 1219-1259)
Stefan:
Kung av Danmark.
OBJE: CONC jpg
|
-
| Kilder |
- [S84] Kilde, (Date of Birth) (Troverdighet: 0), 17 Aug 2010.
- [S85] Kilde, (Date of Death) (Troverdighet: 0), 17 Aug 2010.
|
|
|
