 1891 - 1980 (89 år)
-
| Navn |
HAFSTAD, Sigrid |
| Født |
7 Nov 1891 |
Bergen  |
| Døpt |
27 Des 1891 |
Domkirken |
| Kjønn |
Kvinne |
| Referanse nummer |
8 |
| Død |
Des 1980 |
| Person ID |
I8 |
Geelmuyden_etc |
| Sist endret |
3 Aug 2020 |
| Familie |
GEELMUYDEN, Ivar, f. 6 Mai 1888, Hamar , d. 8 Mai 1928, Hjelmås, Lindås (Alder 40 år) |
| Gift |
9 Nov 1915 |
Bergen, Johanneskirken |
 |
Ivar Geelmuyden og Sigrid Hafstad ombord Tasconia, 17 juni 1916.bmp
|
| Barn |
| | 1. GEELMUYDEN, Sigrid, f. 30 Mai 1918, Bergen , d. 5 Feb 2009, Solgården pleiehjem, Holte, Sjælland, Danmark (Alder 90 år) |
| | 2. GEELMUYDEN, DNA Else, f. 27 Aug 1920, Hamre Prestegjeld, Hjelmås (Nå I Lindås) , d. 23 Des 2016, Fantoft omsorgsenter avd 2.2 rom 206, Bergen, kl. 12.05 formiddag (Alder 96 år) |
| | 3. GEELMUYDEN, Dagny, f. 23 Feb 1922, d. 6 Jan 2016, Oslo (Alder 93 år) |
| | 4. Nålevende |
|
| Sist endret |
11 Okt 2007 |
| Famile ID |
F6 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
-
-
| Notater |
- November 1906, Lima, New York, USA:
Sigrid Hafstad gikk en tid på skole i USA. I hennes etterlatte papirer finnes et karakterkort (quarterly report) som viser at hun i november 1906 var elev ved Genesee Wesleyan Seminary. Sigrid Hafstad har betegnet denne perioden i USA som den kanskje beste perioden i hennes liv.
Hun reiste en tid til Pau i Frankrike, hvor hun bodde en tid (mellom 1/2 og 1 år) sammen med Sigrid, Dagny og Elina. Elina var da ca. 1/2 år gammel. Det het seg at hun bodde der på grunn av astma (hun hadde også sammenvokste tarmer fra spebarnstadiet). Men det er også fortalt at hun reiste p.g.a. en ekteskapskonflikt, etter å ha oppdaget at Ivar hadde en affære med en annen kvinne som bodde på Laksevåg. Else var igjen i Bergen hos bestefar Carl. I den perioden var Else, etter eget utsagn, brelebarnet hans.
Sigrid fikk etter Ivars død økonomiske problemer. Hun hadde 4 små døtre som skulle oppfostres og lite inntekter. Hun solgte etter Ivars råd på dødsleiet huset som var under bygging i Bergen. Etter få år flyttet hun til Hjelmås av økonomiske grunner. Hun solgte billedtepper som hun vevet for Husfliden, fikk den lokale snekkeren Ivar på Hjelmås kai til å lage noen figurer som hun og barnas guvernante malte til manns- og kvinnefigurer som hatteholdere og solgte, plukket bær og solgte, etc.
Else forteller at moren gjerne sa at "Vi rike har det godt. Det er bare småpengene vi mangler."
Else forteller også at søsteren Elina mente å vite at Sigrid også hadde fått en sønn som ikke levde opp. Else har ikke selv minner om dette.
Hun var disponent for Bergen Sandsilo a/s. Dette firmaet må antas å ha vært viktig for tyskerne under krigen, fordi de trengte sand til støpearbeidet til alle sine festningsverker og bunkere. Dette ga henne en problematisk situasjon. Sand var et viktig produkt for tyskernes bygging av befestninger på Vestlandet. Etter krigen ble hun etterforsket av politiets økonomiske avdeling ved pfm. Ottesen, sak nr. 1313/47a. Saken ble henlagt 24.04.1947 uten at det førte til rettsforfølgelse. Avhøret kan trolig finnes ved Statsarkivet i Bergen.
Bjarne Sæverud (1892-1978) (bror av komponisten), jobbet som soussjef på Margarinfabrikken Norge, deltok i kampene på Voss og var senere områdesjef for Hjemmefronten. Han lå en stund i dekning i Hillesvåg, i et hus syd for kaien. Deretter flyttet han til Sigrids hytte (gnr. 202 bnr. 13 Hjelmås i Lindås, hvor han lå i dekning en lengre periode. Hytten lå få minutters gange ovenfor dampskipskaien, men det var mulig fra tomten å ha kontroll med det som skjedde på kaien. Vi vet ikke hvordan Bjarne fikk avtale om bruk av hytten, det kan ha vært gjennom Sigrid selv, eller via svigersønnen Haldor Bruvik som var tilknyttet Hjemmefronten, eller Sigrids datter Elina Geelmuyden, som var aktiv i speiderbevegelsen. På Hjelmås var det flere motstandsfolk: Like ved kaien var Brakvatne aktiv, og hadde bl.a. skjult sender. På andre side av bukten kunne Bjarne fra hytten se Sørby sin hytte i Knappen, hvor der lå flere motstandsfolk. Johan Rongved som bodde rett ovenfor kaien kontrollerte dampskipsanløp og varslet dem om situasjonen var trygg eller truende. Litt lenger nord var Birger Myhr aktiv i Hillesvåg, hvor det også skjedde våpentransport.
Bjarne Sæverud var aktiv i Speiderbevegelsen, ble tildelt medaljen Den hvite lilje 1916, og etter krigen Krigsmedaljen og ridder av 1. klasse av St. Olavs orden.
Ved Bergen Byarkiv, arkiv A-2848.002, arkiv MA002, Okkupasjonshistoriekomiteen II, finnes endel opplysninger om Bjarne Sæverud.
I likhet med flere i slekten har Sigrid i det små hatt forbindelse til folk som drev motstandsarbeid. Det er trolig at dette er et utslag av det som Otto Dyrkollbotn påstår om Nordhordland, at der var meget få personer der som hadde sympatier med nazistene, og at det generelle var at befolkningen der ga støtte og sympati til motstandsarbeidet, med risiko for seg selv. Da Bjarne Sæverud trengte å gå i dekning lånte hun hytten på Hjelmås til ham, eller godkjente hans bruk av hytten.
Ottar Styve forteller at hun under krigen holdt 4-5 sauer. Men hun hadde ikke kunnskap om sauehold. Derfor spurte hun naboen Johan Rongve om hvor mye mat de måtte ha. Han svarte rundt: "De må få så mykje så de heldt hjorten." Sigrids kommentar: "Johan sier de må få så de holder hjorten, og Gud vet hvem hjorten er !" (Hjorten = drøvtygging).
Hjelmås 20 April 1944:
I denne perioden ble det arbeidet med utsprenging for bygging av skipsverksted og slipp på Hjelmås, ca. 1 km fra hytten i åpen luftlinje. De hadde brukt for små salver med sprengstoff, men skulle prøve igjen med større salver.
Sigrid var på Hjelmås og ble vekket om morgenen av et voldsomt smell. Hun fortalte at hun tenkte at det var ny sprengning på slippen, og at "nå har han i alle fall hatt stor nok salve !" Men sjokklyden kom ikke fra slippen: Det var eksplosjonen i Bergen kl. 08.39, bak og rundt flere fjell, den største eksplosjonsulykken i Bergens historie. Det er fortalt at lyden kunne høres helt nord i Solund, 8 mil fra Bergen.
Hun fortalte at hun engang om sommeren i Bergen måtte gå i ly (på sydøstre side av krysset mellom av Småstrandgaten og Olav Kyrresgate) fordi det begynte å hagle nær knyttnevestore hagl.
Hun var dyktig bildeveverske. Bl.a. vevde hun på oppdrag et stort bildeteppe(Markus) til Storetveit kirke. Det ble vevet på en stor vevstol i stuen. Krakken hun satt på gikk på skinne langs veven, og hun hadde en assistent i vevingen. Se bl.a. boken om Storetveit kirke 1930 - 50 år - 1980, s. 41.
Den eldste datteren Sigrid (f. 1918) flyttet midt på 1950-tallet til København. Grunnen var en interesse for en spesiell type pedagogikk som ble praktisert der, som hun ønsket å lære mer om. Men en annen grunn, som også bidro til at hun ble boende i København (Kongens Lyngby), var at hun var sterkt dominert av sin mor. Hun fikk det bedre med større avstand til sin mor Sigrid.
Sigrid var en kvinne med sterk personlighet. Hun engasjerte seg særlig i arbeid for fredssaken, anti-atomvåpen og hørselvern. Så sent som i sitt siste leveår satt hun på Torget og solgte lodd for fredssaken. Men hun lot seg også engasjere når hun så ting som hun mente var urimelige. Bl.a. deltok hun i en aksjon for bevaring av en barnehage på Gyldenpris. Barnehagen måtte fjernes for å gi plass til Puddefjordsbroen og innslaget for Løvstakktunnelen. I en bok om denne aksjonen finnes et bilde av henne, hvor hun gripes av politiet for å bli båret bort fra sitt-ned-aksjonen.
Da Else og Audun hadde overtatt hytten på Hjelmås beholdt hun bruksrett der. Hun var der mye sammen med Else og Audun og deres barn. Forholdet var ikke alltid lett mellom henne og Audun: Hun var en sterk kvinne og visste hvordan hun ville ha ting. Men samtidig forsøkte hun bevisst å være tilbakeholden, for å unngå konflikt her. Men hun hadde sterke meninger. F.eks. husker jeg (Knut) at hun engang reagerte da jeg på kjøkkenet ville ta to skiver til aftens. Hun mente at det var for mye: Det var ikke sunt for et lite barn. Jeg var dengang stor nok til selv å lage mine kvelds-skiver, men liten nok til grinende å løpe inn i peise-stuen og klage over at jeg ikke fikk lage nok mat til å bli mett. Far reagerte dessverre sint på mormor. Jeg fikk min fulle aftensmat, men har alltid senere husket episoden med beklagelse fordi jeg skapte en vanskelig situasjon for mormor, som alltid kun forsøkte å gjøre det beste for oss. (Selv om vi ikke alltid var enig med hennes meninger om hva som var best eller riktig.)
I varme sommere mente hun at vi ikke burde spise is eller drikke kald brus eller saft: Vi burde drikke varmt, fordi det regulerte kroppens innvendige temperatur nærmere utetemperaturen, og det var sunnere for kroppen. Jeg var selvfølgelig ikke enig: Jeg ville ha brus og is !
For barna var det positivt med samværet. Særlig husker jeg (Knut) hvordan vi spilte kort sammen. Hun likte særlig godt å legge kabal.
En gang var hun alene på Hjelmås sammen med Unn, Astri og Knut. Barnene var relativt små. Vi satt på steinbenken utenfor hytten og ventet på båten som skulle frakte oss til Bergen. Som vanlig gikk vi ikke ned på kaien før båten på vei inn (omtrent ved Kålholmen) fløytet for å signalisere ankomst. Da gikk vi nedover. Halvveis ned bakkene undres mormor på om hun har glemt å trekke ut kontakten på strykejernet. Hun ber oss fortsette nedover, men løper selv opp igjen for å kontrollere. (Kontakten var selvfølgelig allerede trukket ut !) Vi tre gikk ombord i rutebåten, og båten var i ferd med å legge fra kai på Hjelmås da mormor kom løpende over kaien. For sent ! Vi barnene sto på båten og visste ikke hva vi skulle gjøre. Ikke hadde vi penger, heller. Men som alltid var mormor rik på ressurser og pågangsmot: Hun gikk opp i veien og haiket til neste kai, Leknes, som var den eneste hun kunne nå. Da båten kom dit så vi barnene henne stå på kaien og vente på båten !
Sigrid bodde i aldersboliger i Hatleveien 9, Bergen. Hun hadde begynt å merke alderen, og var redd for å bli til belastning for sine døtre. Hun fortalte at hun håpet å dø før det skjedde. Men hun var redd for å bli liggende død uten at liket ble raskt funnet. Hun hadde derfor en avtale med en nabo på samme etasje i aldersboligene. De skulle hver dag kontakte hverandre, slik at de visste at den andre var i live. Dersom de ikke fikk kontakt skulle de sørge for at boligen ble sjekket for å unngå at en av dem ble liggende død i leiligheten.
Hun var aktiv til det siste. Kort før sin død satt hun på stand på Torget for fredsaken. På sin siste dag var hun reist inn til sentrum av Bergen for å handle julepresanger. Hun må ha kjent at noe ikke var riktig, for hun gjorde to ukarakteristiske ting: Hun tok drosje hjem, noe hun ellers aldri gjorde. Da hun kom til huset, ringte hun på hos vaktmesteren. Hun ba hans sønn om å følge henne opp til hennes bolig, hvor han trakk ned glidelåsen i støvlettene. Mer fikk han ikke lov til å hjelpe, for hun var alltid en meget selvstendig dame som skulle klare seg selv. Hun tok selv av støvlettene.
Deretter kunne vi se at hun hadde laget seg en brødskive og en kopp te. Etter å ha spist la hun seg på sofaen for å sove litt. Hun våknet aldri igjen. Hun fikk en god død på et tidspunkt da hun selv, 89 år gammel, mente at livet hadde vart lenge nok.
De julepresangene hun hadde kjøpt inn var uinnpakket, men merket med navn. De ble delt ut til de som var tiltenkt presangene.
I sine eldre år snakket hun med flere i familien om sin begravelse. Hun var opptatt av at det måtte være glasslokk på hennes kiste og påla familien å ordne dette. Hvordan skulle familien ellers kunne være sikker på at hun virkelig var død ? Hun var redd for å bli lagt i kisten uten å virkelig være død.
Da hun skulle begraves var det dessverre ikke mulig å få oppfylt hennes ønske om glasslokk.
Et eggeglass med teskje er inngravert på ene siden "Fra 7de Kl. 1904" og på andre siden "S.G.".
Det ble arvet av datteren Sigrid, og etter hennes død av Knut G. Antakelig er dette lærerinnen Sophie Geelmuyden, Ivars tante, som kan ha fått det fra en syvendeklasse i 1904.
Det fortelles på Hjelmås at da riksveien skulle bygges der, protesterte hun mot at den skulle gå gjennom hennes store tomt. Hun var ikke villig til å akseptere veien så nært, og slik at hun måtte krysse den for å komme til nøstet. At hun var et hinder for veibyggingen skapte negative reaksjoner i bygden, som hadde behov for veien. Saken endte med at myndighetene tvang gjennom veitraseen.
Hun hadde i sitt eie en nattdrakt sim ikke var hennes, men antakelig hadde tilhørt hennes mor.
Hun eide et bokskap, som senere kom i datteren Elina sitt eie. Skapet skal komme fra Sigrids foreldre og sto i Bjerregårdsgate. Der var også et skrivebord til bokskapet, men det ble i sin tid solgt.
Hun hadde et sølv "chefonnier" (kontroller stavelsen) merket med en H inne i en O, som står for faren Olaf Hafstad. Det hadde teksten
"I taknemmelig erindring om Nybygningerne i Holland 1915-1916.
A.G. Øgaard I. Aug. Bye
Rolf Bentzon Hj. Askeland"
Det antyder at faren Olaf Gerhard Hafstad har tilbrakt en periode i Nederland, trolig for å overvåke byggingen av noen skip.
Sigrid eide flere malerier av Tunold, som senere gjenfinnes hos Else, Elina, og Dagny.
På Hjelmås hadde Sigrid en meget stor skje (nærmest en øse) som var merket O.H. for Olaf Hafstad. På baksiden av kjempeskjeen var svakt synlig at der var prikket eldre initialer N & I P.
Selve skjebladet var nær 9 cm bredt og ca. 12 cm langt.
Opplysninger om henne finnes også i både Else og Elina sine selvbiografier, se under dem.
|
-
|
|
