 1889 - 1947 (57 år)
-
| Navn |
MARØY, Ole Martin Monsen |
| Født |
22 Mar 1889 |
Marøy  |
| Døpt |
18 Apr 1889 |
| Kjønn |
Mann |
| Referanse nummer |
828 |
| Død |
23 Jan 1947 |
Vågenes, Hordabø, Radøy |
| Person ID |
I828 |
Geelmuyden_etc |
| Sist endret |
19 Jul 2021 |
| Far |
MARØY, Mons Olsen, f. 24 Des 1854, Marøy , d. 6 Apr 1906, Marøy (Alder 51 år) |
| Mor |
MARØY, Oline Kristoffersdtr, f. 7 Aug 1854, Marøy , d. 1924, Marøy (Alder 69 år) |
| Gift |
11 Jun 1880 |
Hordabø |
| Famile ID |
F527 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
| Familie |
VÅGENES, Ingeborg Gjertine Rasmusdtr., f. 9 Okt 1887, Vågenes, Hordabø, Radøy , d. 18 Aug 1968, Vågenes, Hordabø, Radøy (Alder 80 år) |
| Gift |
9 Jan 1915 |
Hordabø |
 |
Ole Martin Monsen Marøen, født 1889, og Ingeborg, uretusjert.bmp
|
|
|
Nils Martin Olsen Vågenes med søsken bak til venstre Matias , fra venstre Hilda , Oline , Minni.bmp
|
|
|
Hilda,Oline og Minni.tif
|
|
|
Hilda til venstre og Oline nr.3.tif
|
| Barn |
| | 1. VÅGENES, DNA Nils Martin Olsen, f. 30 Jan 1916, d. 27 Jun 2015, Manger, Radøy (Alder 99 år) |
| | 2. VÅGENES, Matias Sigvald, f. 7 Jan 1921, d. 25 Sep 1998 (Alder 77 år) |
| | 3. VÅGENES, Minni, f. 10 Jul 1924, d. 12 Mai 1982 (Alder 57 år) |
| | 4. VÅGENES, Hilda Ragnhild, f. 3 Okt 1917, d. 23 Mar 1973 (Alder 55 år) |
| | 5. VÅGENES, Oline, f. 18 Des 1918, d. 27 Jul 2004, Nordliheimen, Austrheim, Hordaland (Alder 85 år) |
|
| Sist endret |
14 Des 2015 |
| Famile ID |
F525 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
-
-
| Notater |
- Ved vielsen 1915 kalles han gårdsarbeider, Marøen. Senere ble han bonde på Vågenes.
Oles mor var søskenbarn av Ingeborgs mor.
Det fortelles at han, i likhet med svigerdatteren Maries far Mikal Frantzen, ofte sang sangen "Jeg har så lun en hytte".
Han var i Amerika flere ganger. Sønnen Nils forteller (2002) at Ole Martin var på vintersildfiske i Øygarden og sydover mot Haugesund. Ole Martin var også dreng på farmer i Amerika og en periode oppasser for sjefen på et stort broprosjekt der.
Han var hvert år på fiske, siste gang i 1929. Fisket skjedde oftest i ytre Nordhordland, gjerne omkring Hernar og distriktet omkring. Etter fisket hadde alle fiskerne alltid med seg hjem en tønne saltet sild. Det gjaldt også Ole. Endel folk åpnet silden før den ble hengt til tørk, men sønnen Nils forteller at det reduserte fettet i silden. I Oles familie ble silden hengt opp hel til tørking på staur, en del sild på hver staur.
Vest for huset var en kornåker på tre mål, som ga 24 sekker (à ca. 87-90 kilo pr sekk) godt korn og 5-6 sekker lett korn. Vest for huset, like nedenfor bråtet, hadde de også ildhus hvor de tørket kornet sitt før de fikk det malt i en kvern på Bø. Senere ble kornet også tørket (mot betaling) ved kvernen. Sønnen Nils husker at han var med sin bestefar (morfar) til kvern for å få malt kornet, og at han stakk hånden innunder melet som kom ut. Det smakte godt og søtt. Det er mulig at dette minnet var fra en annen kvern.
I det nevnte ildhuset impregnerte de også nøter og garn, og deretter tørket dem.
Bruket var med i et avlslag for området rundt Vågenes, Hella, Grindheim m. fl. gårder. Avlslaget eide stut, som i endel år sto hos Ole. En stor premiestut, kalt Sture, sto først på Hella, men var mannevond og måtte flyttes derfra. Ca. 1927-1928 ble Ole klemt mellom stuten og steingarden i nord, og deretter brukte stuten hodet og veltet ham over steingarden, hvor han landet på ryggen på en bergknaus. Han ble sterkt skadet, særlig ene benet og hoften. I ettertid haltet han og hadde problemer når han gikk. Etter Sture hadde de stuten Jåtun for avlslaget. Denne stuten var snill. Men også han skadet en nabo fra Grindheim. Hver av de to oksene var på bruket i ca. 3-4 år. Det var visstnok kun disse to oksene som bodde hos Ole.
Vågenes ble i 1944-1945 sterkt preget av krigen. Tyskerne tok gården i juli 1944 for å anlegge kanonstillinger med tilhørende forsvarsverker. Med 6 dagers varsel skulle høyet slås, tørkes og fraktes bort, hest og kyr skulle skaffes plass og hus og løe tømmes. Ole, som var sengeliggende, ble dradd på høyslede til et hus like utenfor sperringene. Oline, Hilda, Mathias og Minni fikk bo i Kornelius sitt hus, innenfor de tyske sperringene. I nabohuset, Edvards hus, utenfor sperringene bodde Ole Martin og Ingeborg Gjertine. Nils og Marie bodde på Manger hos Maries foreldre. Familiene i disse husene tok inn naboene sine. Ole Martins barn kokte middag til Ole og Ingeborg. Den ble kokt i huset hvor de bodde innenfor sperringene, og hver dag måtte de utenfor sperringene til nabohuset med maten. Når vaktene var fleksible fikk de gå gjennom sperringene med maten. Strenge vakter tvang dem til å gå gjennom vaktporten. I de tilfellene ble maten kald.
Ole var også i mange år sterkt preget av leddgikt, som hadde begynt allerede før han ble skadet av oksen. Sønnen Nils forteller at gikt har vært en utbredt plage i familien. Bildet av Ole Martin ute i skogen er tatt i Fana. Han var der i en måned under krigen for behandling av gikt. Legen han var hos var nazist og brukte uniform. Ole Martin hadde også vært under behandling en periode hos en naturlege Høynes på Askøy. Ole Martin var sine siste ca. 10 år p.g.a. krinisk leddgikt.sengeliggende i stuen hos sønnen Nils på Vågenes. Da han døde var han så kroket at han ikke uten videre passet ned i kisten. De måtte bygge på kisten i høyden for å få kistens lokk nedpå kisten.
Ole Martin og Ingeborg var tremenninger gjennom sine mødre.
Død:
- Han døde i søre stuen på Vågenes.
|
-
|
|
