 1952 - x
-
| Navn |
GEELMUYDEN, DNA Knut |
| Født |
28 Apr 1952 |
Bergen  |
| Døpt |
21 Sep 1952 |
Bergen, Johanneskirken |
| Kjønn |
Mann |
| Aneinteresse |
LOW |
| Etterkommerinteresse |
LOW |
| Referanse nummer |
1 |
| Død |
x |
| Person ID |
I1 |
Geelmuyden_etc |
| Sist endret |
2 Mar 2022 |
| Far |
ORSTEIN, Audun Andre Heiberg, f. 18 Okt 1920, Bergen , d. 22 Aug 2001, Bergen, Haukeland Sykehus (Alder 80 år) |
| Mor |
GEELMUYDEN, DNA Else, f. 27 Aug 1920, Hamre Prestegjeld, Hjelmås (Nå I Lindås) , d. 23 Des 2016, Fantoft omsorgsenter avd 2.2 rom 206, Bergen, kl. 12.05 formiddag (Alder 96 år) |
| Gift |
25 Nov 1944 |
Bergen, St. Jørgen Kirke |
| Famile ID |
F3 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
-
-
| Notater |
- «b»MIN HISTORIE«/b»
Denne livshistorien er skrevet primært for min egen del og bærer preg av det, men samtidig har jeg vært oppmerksom på at den også vil bli lest av andre. Noen detaljer og navn er derfor ikke tatt med. Ikke minst har jeg utelatt historier om mine forhold til damer gjennom de ugifte årene, og de fleste elementer som jeg mener er private for andre. Det bidrar til at noen vil mene at jeg skriver for mye om negative ting, og utelukker mye positivt og moro. For meg er mye av alt det positive likevel med i min opplevelse når jeg skriver om jobb, hobbyer, familie og reiser. Jeg skriver mest nøkternt om rammen rundt livet, mindre om enkeltepisoder med venner og kjærester. Det er et bevisst valg. Jeg er også bevisst på at når jeg skriver om problemer og konflikter er det umulig å unngå at dette er min opplevelse. Enhver opplevelse er en subjektiv virkelighetsforståelse. Også her velger jeg å utelate de fleste detaljene. Men selv om jeg er oppmerksom på at det selvfølgelig vil finnes andre med en annen subjektiv virkelighetsforståelse, har jeg skrevet så nøkternt og korrekt som jeg er i stand til om de vanskelige tingene.
Jeg husker kun enkelte episoder fra min barndom. Mitt trolig tidligste minne er av et grønt lys og stor grining: Jeg har forstått at dette var en dag mor skulle på byen for å handle. På veien satt hun meg igjen hos en venninne i en dagpark ved siden av Rasmus Meyers samlinger. Det grønne lyset var solskinn gjennom et stort tre, og jeg var ikke vant til at mor etterlot meg på uvant sted.
Mor sydde selv klærne til barnene. Jeg husker ikke selv, men er fortalt om tante Elina sitt bryllup på Hjelmås i 1955. Vielsen skulle skje i Hamre kirke og selskapet i hytten på Hjelmås. Mor hadde sydd ny "bryllupsbukse" til meg. Jeg var 3 år gammel veldig utålmodig og klarte ikke å stoppe maset om å få på den nye, fine buksen. Jeg var trolig en pest og plage !
Ved det neste minnet var jeg trolig omkring 3-4 år gammel. Vi var på besøk hos mors og fars venner, Unn og Henrik Rongve. Der ble jeg og mine to søstre jaget rundt og rundt en stol av en stor, svart, farlig hund. Skrekkblandet fryd ! Realiteten var at de nettopp hadde fått en Airedale terrier valp. De er nesten svarte som valper.
Jeg vokste opp med etter hvert å passe denne hunden, som jeg hadde stor glede av. Når den var hos oss lå den om natten på mitt rom. Jeg husker at den en morgen viste sin utålmodighet på tur ved å hoppe med forbena opp i sengen slik at han havnet tvers over min mage: Jeg bråvåknet og vi gikk på turen han ønsket !
Han var også noen ganger med oss på Hjelmås, til min store glede. En gang laget mor vafler på kjøkkenet. Jeg holdt meg selvfølgelig nær og fikk den første stekte. Den tok jeg med meg utenfor huset for å nyte. Men hunden var meget interessert. Den hoppet opp og snappet vaffelen før den kom inn i min munn, og uten å være nær meg med tennene. Stor ulykke ! Jeg gren over tapet av vaffelen, men var raskt inne på kjøkkenet hvor jeg fikk en ny vaffel til erstatning. Lykken var gjenetablert, og jeg og hunden var like gode venner.
Hundeeierne fikk etter hvert en hytte på Nepstad. Vi brukte robåt med påhengsmotor dit, før veien mellom Nepstad og Hjelmås ble bygget. På vei opp fra kaien lekte meg med en pinne og hunden. Han grep etter pinnen, og traff ved et uhell den pinnen jeg har under buksen. Det var smertefullt, og jeg har 60 år senere fremdeles arr etter en hjørnetann. Jeg var så glad i hunden at jeg klarte å se at det kun var et uhell. Denne hunden er bakgrunnen for at jeg alltid har vært glad i hunder og senere selv fikk en Airedale terrier.
På taket av naboblokken på Møhlenpris var en barnehage. Barnehager var uvanlig på den tid. Men der begynte jeg som barn og trivdes visstnok godt. Jeg husker primært dramatiske episoder, som da vi observerte en gressbrann på Løvstakken, da noen andre barn trolig ved uhell brakk halsen på min leke-giraff jeg hadde fått av tante Gyda. Den var nesten like høy som meg selv og ble reparert av mor. Jeg husker også tydelig en utflukt i Botanisk hage hvor barnehagepersonalet lekte seg med å skremme barnene ved å late som om de hadde gått seg vill: I ettertid vet jeg hvor vi var og vet at de kunne se porten som nå er vis a vis gamle UB. De hadde full kontroll, men jeg husker det som dramatisk. En morsom detalj er at jeg 20 år senere ble gjenkjent av en mann som jeg hadde gått i barnehagen sammen med !
Mor følte behov for å begynne i arbeid igjen, noe tid etter at de tre barnene var født. Hun begynte i halv jobb med regnskap hos Nilsen på Bryggen og fikk inn en daghjelp for å motvirke konsekvensene i familien og for barnene. Jeg husker at jeg en gang (kanskje flere) overnattet hos daghjelpen som bodde på Laksevåg, nær Damsgård hovedgård.
Vi bodde i daværende Welhavensgt. 14 (nå skiftet gatenavn) på Møhlenpris. Jeg husker lek med en guttegjeng i en skråning på baksiden av huset. En av gutten falt og skled ned i veien og fikk hjernerystelse. Jeg tror at det ellers gikk bra med ham, men vet det ikke.
Mor og far hadde av ukjent grunn en dag særlig knapt med penger. For å klare seg trengte de panten fra melkeflaskene. Jeg fikk beskjed om å ta med flaskene og løpe ned i melkebutikken på hjørnet i boligblokken nedenfor for å pante melkeflaskene.
Jeg husker også at jeg en desember deltok på et stort julearrangement på Industrihuset, på andre siden av Welhavens gate: Enormt mye folk og en god opplevelse for et barn.
I en oppgang i huset, nord for vår, bodde Nina. Hun lekte jeg mye med. Men dessverre mistet jeg kontakten med henne og andre venner da vi flyttet. Vi flyttet derfra da jeg var i 1. klasse. Jeg var trolig 7 år.
7 år gammel var jeg på tante Dagny og onkel Haldor sin kai på Hjelmås, sammen med familie. Far hadde modell av en motorbåt, med motor. Jeg lekte med den på en U-formet flytebrygge. Men så kom båten ikke helt inn igjen, og jeg måtte strekke meg etter den. Jeg falt i vannet, men kunne ikke svømme. Jeg var nær ved å drukne og husker klart et gjennomrustet vaskevannsfat som lå på sjøbunnen. Men onkel Haldor fikk tak i meg en gang jeg kom opp og fikk meg på land. Etterpå strakte han seg etter båten og falt også uti, åpenbart i et forsøk på å løfte stemningen. Senere lærte onkel Haldor meg å svømme.
Om somrene tilbrakte vi hele fars lærerferie på hytten på Hjelmås. Der var vi også de fleste helgene om vår og høst. Det var et godt sted å være. Jeg var ofte ute i robåt eller kajakk. Noen ganger overnattet jeg på loftet i uthuset eller i dukkestuen. I uthuset ("vedboden") var der også snekkerbenk og mye utstyr. Jeg lærte mye av far om trearbeid. Men i sløydtimene på skolen var det mindre attraktivt. Vi hadde en lærer som krevde at alt skulle være perfekt, noe som ikke var å forvente fra folkeskolebarn. Derved ble sløydarbeidene på skolen i stor grad aldri ferdige.
Far trakk meg inn i arbeidet på Hjelmås, i den grad han kunne. Problemet var at han alltid skulle ha kontroll ved at arbeidet ble gjort akkurat når han ønsket og på akkurat den måten han ønsket. Det fremmet ikke arbeidslysten hos en gutt, som derved lærte seg å unngå konfliktene ved å ikke være tilstede når det ble aktuelt med arbeid. Men ellers trivdes jeg godt som barn på Hjelmås.
Også som voksen har Hjelmås vært viktig. Det har stadig vært et godt sted å være, både med familie, med venner, med naboer, alene og med kone. Det aller fineste juletreet hadde vi en gang jeg og Torill tilbrakte julen på hytten der. Da vi kom dit hadde storm veltet en stor søyle-eine nær gangveien opp mot hytten. Den var for høy, så vi kuttet toppen tvert av slik at den i hytten gikk opp mellom bjelkene, flatt mot taket. Den var tett og fin, og dannet en flott bakgrunn for juletrepynten. Et helt usedvanlig juletre ! Hytten med sitt gamle interiør og sine mørke trevegger var et enestående og koselig bosted en høst og vinter, med kontinuerlig vedfyring for å ha god varme.
Astri er skarp i sin kritikk av våre foreldre, kritikk og påstander som verken jeg eller Unn kjenner oss igjen i. Hun forteller diverse historier som ingen av oss andre oppfatter som reelle.
Jeg opplever at barndommen var god. Mor og far følte for sine tre barn og gjorde det de kunne for at alle barnene skulle bli godt ivaretatt og ha det godt. Det betyr ikke at de var perfekte. Men barna var viktige for dem. De hadde gode intensjoner og gjorde åpenbart så godt som de kunne med utgangspunkt i sine sterke og svake sider og den kunnskap som var vanlig i den tid de levde i. Både jeg og Unn er enige om at de var meget gode foreldre. Samtidig kan jeg ikke skjule at der for meg i barndommen også var belastninger med helse og en søster. Det kommer jeg tilbake til nedenfor.
Jeg vet ikke hva som ligger bak Astri sin virkelighetsforståelse om våre foreldre, forskjellig fra min og Unns virkelighetsforståelse. Men jeg tenker i den sammenheng på min bestefar Jacob. Han døde da jeg var 8 1/2 år gammel. Jeg husker ham som en meget streng mann. MEN: Dette er et motsatt inntrykk i forhold til minnene hos Unn og alle mine fettere og kusiner. De forteller om en hyggelig, kreativ og leken mann som fant på mye sprell og leker for sine barnebarn. De forteller om en fantastisk bestefar, helt i strid med mitt minne. Det er åpenbart at grunnlaget for mine minner må være at han en gang har tatt tak i meg, trolig med god grunn for noe jeg gjorde. Det har satt seg fast hos meg, men de andres minner forteller at mitt inntrykk er åpenbart urimelig mot bestefar. Som barn oppfatter og husker vi gjerne på måter som ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med en nøktern oppfatning av realitetene. Det er trist når dette for Astri skaper en virkelighetsforståelse og "minner" som ifølge alle de 4 andre i familien er lite i overensstemmelse med realitetene i familien.
Mormor var mye på hytten på Hjelmås. Far gikk ikke så godt sammen med henne og de holdt helst litt avstand fra hverandre. Men vi andre hadde mye glede av mormor der, med god støtte og mye spill, kortspill og kabaler. Da vi flyttet fra Welhavensgate til Fjøsangerveien 32, bodde mormor i nabooppgangen, inne i kroken på Danmarksplass.
Trolig først i tenårene var jeg i lek på nabogården på Hjelmås, noe jeg hadde stor glede med. Der hadde de besøk av familie. Vi var flere barn (inkludert Geir) som lekte i høystålet, hvor en besøkende jente fant ut at hun skulle trekke av meg buksen. Jeg svarte med å true med, og forsøke, å gjøre det samme på henne. Ingen av oss lyktes, men den uskyldige situasjonen ble trolig misforstått av de voksne. Det ble ikke populært.
Da jeg i 2. klasse begynte på Solheim skole, var det ikke så lett å komme inn i miljøet. Jeg fikk en god venn Terje, men opplevde ellers (slik jeg husker det nå) forholdet til mye av klassen som noe nøytralt. Det kan ha blitt forsterket av at jeg som ny i klassen også avvek med mye fravær p.g.a. sykehusopphold, operasjoner og gips etter operasjonene. Men jeg og Terje besøkte hverandre ofte, og han var også med på Hjelmås. Men jeg hadde også greie forhold til de fleste i klassen.
Vi måtte alle tre barn hjelpe til i huset. Antakelig far laget en pappskive som kunne snurres. Bakplaten var tredelt med oppgavene løpe ærend, vaske opp, og friuke. Forplaten hadde våre tre navn. Vi måtte daglig utføre disse oppgavene.
På bakplassen ved Danmarksplass skulle jeg lære å sykle, kanskje omkring 10 år gammel (?). Far gikk bak og holdt i bagasjebrettet. Etter en stund regnet han med at jeg klarte balansen og gikk opp i leiligheten. Jeg fortsatte å øve meg. Men så søkte jeg straks større utfordringer: Jeg syklet ut i Ibsens gate og videre for å besøke tante Dagny i Ole Irgensvei. På vei opp mot Bellevue ble det for bratt for første dags sykling. For å unngå at sykkelen ble stjålet dro jeg den opp i en skråning mot bergveggen. Deretter gikk jeg på besøk. Men: Da jeg kom ned igjen var sykkelen borte ! Det vi senere oppdaget var at politiet hadde sett sykkelen og trodde at den var stjålet ! Far måtte hente den på politistasjonen.
Jeg var noe tilbakeholdende som barn og ungdom, og søkte etter flyttingen ikke mye selskap, trolig for lite. Det har trolig preget hele livet. Jeg trives godt i eget selskap og har i det daglige ikke store behov for å søke andre. Samtidig oppfatter jeg meg selv som sosial og trives i godt selskap. Og selvfølgelig har jeg som alle andre sosiale behov. Jeg opplever at jeg har gode venner som jeg setter stor pris på. Men jeg oppsøker og ivaretar dem trolig for sjelden. Jeg opplever meg selv som en noe merkelig blanding av introvert og meget ekstrovert. Den ekstroverte siden er nok videreutviklet mye gjennom dansing, godt humør, gode naboer og gode arbeidskollegaer gjennom mange år. Jeg har en stor tendens til å fleipe og å ikke ta ting mer alvorlig enn nødvendig. Selv legger jeg aldri en brodd i fleipen, men jeg kan selvfølgelig være uheldig og bli oppfattet skjevt. Jeg tar ikke alltid den enkeltes sensitivitet og noen ganger manglende eller annerledes humor tilstrekkelig med i beregningen. Jeg har endel ganger måttet forklare meg for å rette opp i misforståelser. Fleipen er med andre ord både en styrke og en svakhet, trolig mest avhengig av om folk kjenner meg godt eller ikke.
Blant mine beste venner er nabo Eva og hennes familie. Fra barnene var ganske unge har de oppsøkt oss når de hadde sine sosiale behov eller sine behov for alternativt selskap, og jeg regner også dem blant våre gode venner. Hele denne familien som jeg har vært venner med det meste av livet er trolig blant dem som vet mest om meg, på godt og ondt. Her har lite vært skjult gjennom årene. Det er verdifullt å ha slike naboer.
I 9. klasse hadde jeg to valgfag, sjøkunnskap og maskinskriving. Det ene førte til båtførerbevis, og maskinskriving er trolig et av de mest nyttige skolefag jeg har hatt.
I gymnastiden ble jeg tidlig venn med Christine, som jeg delte klasse med. Klassen trodde dengang feilaktig at der var mer mellom oss. De tok feil, men de tre skoleårene med godt vennskap har preget oss slik at vennskapet er bevart gjennom livet. Vi var også ofte sammen med en jentegjeng som Christine var med i. Også med enkelte av dem har jeg vedvarende gode forhold, ikke minst med Hanne Sophie som jeg ser som en god venn.
En god venn sa til meg at vi har alle gjort ting vi ikke er stolte av. Det tror jeg er riktig. Omkring tenårene gjorde jeg to ting jeg har grunn til å være flau over og angre på. Men jeg ser det nå som tenåringsproblemer. Utenom disse to har jeg selvfølgelig også i mange situasjoner vært mindre heldig med uttalelser og handlinger. Jeg har vært og er absolutt ikke perfekt, men når jeg sammenlikner med det jeg har sett rundt meg gjennom årene, ser jeg heller ikke grunn til å være overdrevent kritisk mot meg selv. Jeg vektlegger å være ærlig og sannferdig i alle sammenhenger, jeg vil gjerne bidra til at folk har det godt og føler seg vel, og dersom jeg gjør feil (som selvfølgelig skjer) er jeg tilhenger av å vedstå meg feilene. Jeg lyger aldri (med forbehold for en sjelden hvit løgn), delvis av mellommenneskelige hensyn, men også fordi jeg ikke kan lyge. Det har ikke hindret at jeg noen ganger har blitt beskyldt for løgn, kanskje fordi jeg har uttalt meg feil etter misforståelser, og kanskje fordi jeg og den aktuelle andre part har hatt ulike forståelser av virkeligheten. Utenom enkelte oppvekstproblemer tror jeg at jeg har oppført meg noenlunde normalt og på måter jeg føler at jeg kan være rimelig bekjent av.
MOBBING
På Solheim skole var jeg utsatt for mobbing. Problemet var en gutt (som i stor grad fikk med seg to andre som støtte) som førte til at jeg alltid måtte være forberedt på å sloss en mot tre for å klare å komme meg hjem fra skolen. Jeg husker spesielt en anledning der slosskampen varte hele veien hjem. Jeg måtte kjempe meg baklengs opp trappen til leiligheten i 4. etasje. I ettertid er det interessant å observere at jeg kanskje har klart å slå litt tilbake, fordi de holdt tilstrekkelig avstand til at jeg klarte å rygge opp trappen. Det var ved denne anledning at mor oppdaget problemet p.g.a. bråket i oppgangen.
En historie husker jeg ikke selv, men er blitt fortalt. Episoden skal ha gjort stort inntrykk på klassen. Etter en operasjon hadde jeg gips til kneet på høyre fot. Da mobberen prøvde seg igjen, svarte jeg med å sparke ham med gipsen. Det skal ha vært effektivt.
På Solheim skole var det kun den ene gutten som var et reelt problem. Men han preget meg sterkt nok til at jeg i 20 års alder ble kvalm da jeg tilfeldig så ham i en butikk. Men de to støttespillerne hans har jeg ingen negative holdninger til. De var sekundære i hendelsene.
HOBBYER
15 år gammel begynte jeg å spille sjakk, med hjelp fra et kurs i tilknytning til skolen. Jeg var ett år med i sjakklubben. Jeg likte sjakk og oppfattet det som et sosialt spill, ikke minst da jeg på Alrek studenthus, med felleskjøkken, spilte mot de 7 andre på felleskjøkkenet. Det var moro, men krevende, å spille alene mot 7 som samarbeidet. Situasjonen avviser alle som påstår at sjakk ikke kan være et sosialt spill.
16 år gammel begynte jeg å danse. Det ble for tidkrevende med begge hobbiene, så jeg sluttet etter hvert i sjakklubben. Jeg gikk på danseskole i 10 år (ca. 10 timer i uken). Etter en pause begynte jeg senere i swingklubben i Bergen, hvor jeg gikk i 5 år (ca. 20 timer dans i uken). Vi hadde mye moro, både med hverandre og ved å leke oss med å være kreative i dansen. Det sosiale miljøet var meget godt. Om mandagene var vi gjerne på et utested for å danse. Diverse ganger var en trivelig gjeng fra swingklubben på helgetur til Hjelmås. En mindre muskelskade i leggen bidro til at jeg etter hvert sluttet med den aktive dansingen. Men jeg har gjennom livet hatt mye glede både av dansen og av kontaktene derfra. Jeg var aldri i tvil om at jeg i valget mellom sjakk og dans gjorde et for meg riktig valg. (Selv om jeg beklager at jeg ikke fikk utviklet mine sjakkkunnskaper videre.)
Allerede 11 år gammel begynte jeg med slektshistorie som hobby. Jeg ble en gjenganger på Statsarkivet. Min nettside viser det meste av mine kunnskaper om slekten. Denne hobbyen bidro til å forme livet, ved at den førte til valg av både utdanning (historiker) og yrke (arkivar i depotarkiv, historiske arkiver). Men med arbeid som arkivar var jeg også så opptatt med kildene at slektsarbeidet kanskje ble noe hemmet. Til gjengjeld skapte det kunnskap og nærhet som også bidro sterkt i arbeidet. Slektsfilen er delvis et resulat av innsamlet arbeid gjort av andre, delvis av tilfeldige funn gjort av meg eller kollegaer med kunnskap om mine interesser, og delvis resultatet av grundige, detaljerte og langvarige undersøkelser som jeg er stolt over om enkeltproblemer som var vanskelige å løse. Min glede ligger i løsing av de vanskelige problemene. Det er et formål at slektsopplysningene skal være fritt tilgjengelige for andre interesserte. Samtidig ser jeg at detaljene ikke er av interesse for alle. Det er greit nok. Målsettingen er kun at de med spesiell interesse lett skal kunne finne de opplysninger jeg har samlet gjennom snart 60 år.
Som pensjonist er arbeidet med slektshistorie en hovedaktivitet. Jeg leser og gjør andre ting, men det er ikke tvil om at slektshistorie er min viktigste aktivitet. Sammen med bøkene bidrar det til at jeg aldri har mangel på aktivitet og oppgaver.
Jeg har lest mye, noe skjønnlitteratur, men mest historie-relatert litteratur. Min boksamling er preget av mange bygdebøker, mye Bergens-historie, mye relatert til slektshistorie og arkivundersøkelser, og en god del generell historie. Boksamlingen er nå sterkt redusert, men er fremdeles omfattende, og stadig vanskeligere å redusere videre.
Jeg har også hatt glede av å drive noe med bildevev, en hobby som har lagt stille i endel år. Merkelig nok var mormor, som var en stor bildeveverske og en kvinnesaksforkjemper, ikke så begeistret for det. Hun ga uttrykk for at jeg var teknisk god, men syntes ikke at jeg skulle drive med det. En tolkning kan være at hun mente at det var for tidkrevende. En annen tolkning kan være at hun mente at det var et kvinnearbeid som jeg som mann ikke burde drive med. Jeg vet ikke svaret. Ellers var jeg meget fornøyd med hennes kommentarer om det tekniske arbeidet. Jeg har aldri hatt ambisjoner som kunstner. Den type evner har jeg ikke, og det er ikke min type. Derimot har jeg alltid hatt stor beundring for dyktige håndverkere, i alle fag. Å bli ansett som en dyktig håndverker oppfatter jeg som et meget stort kompliment.
MILITÆRTJENESTE
Etter artium var jeg i militærtjeneste. P.g.a. klumpfoten var jeg arbeidsdyktig, ikke-stridende. Jeg hadde en måned rekruttskole på Evjemoen, fulgt av noen måneders kontortjeneste i Heimevernet på Bergenhus, og deretter tjente jeg ved Krigskommisariat Vestland hvor jeg delvis hadde kontortjeneste og delvis utførte evnenivå-tester på rekruttene. Gjennom hele tjenesten og noen år etterpå var vi en gruppe som holdt sammen og trivdes sammen. Jeg var heldig med tjenesten.
UTENLANDSREISER. TANTE SIGRID
Min første reise var til Sverige i 1966. Det var med KFUM til en sommerleir sør for Stockholm.
I tyve-årene reiste jeg ofte til England. Jeg tilbrakte gjerne en måned med haiking omkring i England og Skotland. Høsten 1977 bodde jeg i England. Jeg har med store glede tilbrakt samlet ca. 1 år der. Blant de mange som jeg ble kjent med underveis var Carole. Jeg traff Carole i Malham, Yorkshire, og har fremdels god kontakt med henne.
I 1975 gikk returen via Belgia (Gent og Munte), Nederland (Amsterdam, Genemuiden = Geelmuyden), Tyskland og Danmark. Danmark har jeg senere mange ganger hatt store glede av å besøke. Ellers har jeg reist lite utenlands.
Jeg hadde alltid et godt forhold til min tante Sigrid. Hun var en uortodoks person med store evner og mange interesser. Jeg hadde stor glede av å besøke henne hver gang jeg var i København. I hennes senere år ble hun svekket, men var åndsklar. Da sørget jeg og min kone Torill for å ta turen til Danmark hvert år i en 5-års periode, primært for å besøke Sigrid. Hun var gjerne bortsunket når vi kom, men våknet godt til liv når vi var der. Vi pratet, spilte sjakk og dro på kjøreturer. Det var alltid trist å reise igjen, fordi vi visste at hun snart ville synke hen igjen. Danske pleiehjem var ikke imponerende, og de hadde lite personale.
Når vi besøkte Sigrid delte vi dagen. Om formiddagen hadde vi vanlig ferie, ofte ved at jeg dro på arkiv for å gjøre slektsundersøkelser, mens Torill dro til hager og plantesentre, andre ganger dro vi sammen for å dele hverandres selskap og interesser. Andre halvdel av dagene dro vi til Sigrid og tilbrakte tiden med henne, til glede for oss alle.
Sigrid døde 5. februar 2009. Da hadde mor vært hos henne fra rett etter jul, i ca. 6 uker. Mor ville være hos henne og støtte henne på dødsleiet. Det var godt for mor, men slet henne helt ut. Jeg og Torill fikk øyeblikkelig beskjed om dødsfallet, og neste morgen satt vi i bilen på vei til København, via Sverige. Vi hadde avtalt med mor at vi skulle komme ned for å hjelpe til med opprydding og begravelse. Mor satt særlig pris på den hjelp Torill kunne gi i samarbeid med organisten for å velge god musikk til begravelsen. Søster Unn og kusine Haldis kom ned fra Norge til begravelsen, I tillegg var Sigrids fosterdatter Ingrid og et par fra hennes familie, Ingrids bror Manfred og vår slektning May Brit der. Vi var kun 11 pluss organisten tilstede. Det var en meget liten begravelse, vi satt samlet rundt kisten, men det var den trolig fineste begravelsen jeg har vært med på. Urnen ble senere etter Sigrids ønske nedsatt i familiegrav i Bergen. På returen tok vi ferge fra Hirtshals. Mor var så utslitt at hun sov i bilen på vei fra København til fergen. Vi opplevde at mor aldri helt ble seg selv igjen etter den belastningen hun hadde med å våke ved Sigrids dødsleie.
UTDANNING
Fra andre klasse gikk jeg på Solheim skole. På slutten av 5. klasse ble skolen påtent av en elev. Derfor var vi i 6. klasse plassert over gaten, på Yrkeskolen. Ungdomskolen var på Gimle skole.
Jeg hadde en uvane på skolen. Jeg gjorde aldri lekser, med mindre de var skriftlige og kunne kontrolleres. Derimot fulgte jeg godt med på undervisningen. Derfor ville jeg på en lekseprøve alltid gjøre det meget dårlig. På en større prøve gjorde jeg det alltid bra. Jeg ble i 9. klasse meget sur på lærer i samfunnsfag som ikke hadde sørget for flere tester enn en lekseprøve og en større prøve. Sammenstilling av en bunnkarakter og en toppkarakter ga et dårlig bilde av kunnskapen: Muntlig eksamen ga derimot god karakter. Litt surhet over karakteren i akkurat dette faget, kombinert med at jeg ville selv velge hvilket gymnas jeg skulle på, gjorde at jeg valgte å ta 10. klasse, igjen plassert på Yrkeskolen. På Bergen katedralskole valgte jeg latin. I andre og tredje klasse var vi kun 10 elever i latin-gruppen. Som vanlig gjorde jeg ikke lekser som var muntlige. Problemet var at læreren normalt kontrollerte 7-8 elever hver dag. Min teknikk besto i å se hvor i klassen han begynte leksehøringen, telle elever frem til meg, og deretter hurtig beregne hvilken latinske setning jeg ville bli kontrollert på. Da kunne jeg arbeide med den setningen til læreren kom til meg. Det gikk stort sett bra. Jeg fikk gode resultater i latin.
Etter artium ved Bergen katedralskole hadde jeg et noe unormalt utdanningsløp. Jeg ønsket å ta historie, men begynte på jus fordi jeg ikke ville risikere at utdanningen førte meg inn i lærer-yrket. Jeg er blitt fortalt at familien påvirket valget av jus, uten at jeg husker det. Jeg er relativt sikker på at min personlighet ikke ville egnet seg til undervisning av yngre, motvillige elever. Jeg liker å undervise og har gode erfaringer med det (mange kurs om historiske kilder, gotisk skrift eller slektshistorie, begrenset arkivundervisning på universitetene i Bergen og Oslo), men kun for voksne med interesse for tema.
Som mange andre studenter fikk jeg etter hvert problemer med gjennomføring av studiene. Selv om jeg i jus grunnfag fikk gode resultater, var det ikke riktig valg for meg. Det preget fortsettelsen.
I den perioden fikk jeg fra 1979 jobb på Statsarkivet i Bergen, som jeg dengang ønsket. Med foten innenfor valgte jeg å skifte utdanning til mitt primære valg. Jeg beholdt et grunnfag fra jus og tok mellomfagstillegg i historie (lokalhistorie, resultat 2,2), «u»før«/u» jeg tok historie grunnfag (!). Deretter fikk jeg tillatelse til å begynne på historie hovedfag (resultat 2.0), «u»før«/u» jeg etter hovedfaget tok det siste grunnfaget (Kulturvern og kulturformidling, resultat 1,9), slik at jeg ble cand.mag. og cand.philol. på samme dag ! Et meget sært studieløp, men det passet for meg. Med unntak av filosofi-delen av ex.phil. har jeg på vitnemålet laud på alle eksamener. Hele historiestudiet ble gjennomført ved siden av jobben, kun med fri for forelesninger. Jeg var allerede i jobb et sted som passet meg, og jeg hadde ikke ambisjoner. Derfor opplevde jeg det ikke som viktig å fullføre studiet, men litt stahet sa at når jeg hadde begynt på et studium, burde jeg også fullføre. Det gjorde jeg.
EKTESKAP, JOBBER
Jeg traff Ally da vi begge var ute på tur med våre hunder. Vi ble gode venner, og etter hvert mer. Vi giftet oss i 1981 og holdt sammen i 7 år. Det var et godt ekteskap. I tillegg lærte jeg hvor godt hunder kan ha det når de er to sammen. I 1988 valgte vi tross alt positivt å skille lag. Men selv skilsmissen og delingen ble gjennomført på en fredelig måte.
5. februar 1993 var jeg i besøk hos Christine. Der var også hennes venninne Torill. Jeg og Torill hadde begge vært venner av Christine i mange år, uten å ha truffet hverandre. Vi tilbrakte mye tid sammen den kvelden, både med prat og dans. Christine fikk en god latter da vi begge dagen etter selskapet spurte henne ut om den andre. Det varte ikke lenge før vi traff hverandre igjen, og allerede 9. april flyttet vi sammen. Jeg var tatt med storm. Jeg har aldri kjent noen andre som Torill. Hennes varme og hennes omsyn for andre. Vi fungerte fabelaktig godt sammen. I tillegg var hun en vakker dame. Det var blant de aller beste hendelsene i mitt liv at jeg traff henne. Det har gjort livet godt. Vi har selvfølgelig hatt våre uenigheter underveis. Men til denne dag må jeg si at vi har aldri hatt en krangel. Det høres merkelig ut, men vi har alltid løst våre uenigheter på en fredelig måte og uten at det har eskalert. Det er verdifullt for meg. Det gjensidige hensynet til hverandre har alltid fått styre. Alle negative situasjoner har blitt overskygget at det gode forholdet. Jeg har aldri tidligere forventet at jeg kunne finne et så godt og vellykket forhold og en kone som jeg har så sterke følelser for. Torill og samværet med henne er hovedgrunnen til at jeg føler at jeg har et priviligert liv !
Det bør også nevnes at jeg to ganger har opplevd å komme inne i uvanlig gode svigerfamilier, både når det gjelder forholdene internt i de to svigerfamiliene og de mange gode personene i disse to familiene. Dette har vært et viktig element i mitt liv som jeg verdsetter høyt.
Som ungdom hadde jeg feriejobber to steder, først en rekke år ved jernvarehandelen hos firma Berstad, senere 1975-1978 ved fremmedkontoret på politikammeret.
Jeg har som voksen hatt kun to faste jobber:
- Ved Statsarkivet i Bergen i 23 1/2 år (1979-2003) arbeidet jeg mye med arkivordning og arkivatalogisering, arkivundersøkelser, bibliotekansvar og betjening av publikum på lesesal. Særlig arkivundersøkelser og hjelp til publikum var trivelige og utfordrende oppgaver. Jeg trivdes godt både med arbeidet og mange gode kollegaer. Jeg merket det ikke underveis, men sett i ettertid oppfatter jeg at vi kanskje satt i en krok av verden, hvor vi kunne drive med vårt uten å være veldig involvert i samfunnet. Godt og trivelig, men ikke veldig involvert utover de bidrag vi kunne gi til enkeltpersoner i publikum.
- Som avdelingsleder ved Bergen Byarkiv i 16 år (2003-2019) fikk jeg et krevende arbeidsfelt med ansvar for depotarkiver, avleveringer, standarder, magasiner og sikkerhet, samt styring av drift av lokalene. Dette var en atskillig mer krevende jobb, men midt i mitt kompetanseområde. Det var meget interessant og utviklende. Kombinert med et særlig godt arbeidsmiljø trivdes jeg godt og hadde gode dager der.
- Jeg oppfatter meg som priviligert med mine to jobber. Jeg har alltid hatt jobb i senter av mine interesser, i stor grad slik at hobby og jobb ble kombinert. I tillegg har der vært meget gode arbeidsmiljøer, inkludert personer som jeg oppfatter som venner like mye som kollegaer. Det skaper et godt liv og ikke minst en god hverdag hvor det ofte kan være både trivelig, underholdende og spennende. Andre må betale for å få de godene, men jeg fikk lønn ! Problemet er kanskje at når jobb og hobby i stor grad er det samme, blir alle eggene samlet i en kurv. Det er en risiko. Men når en konflikt endte med at jeg fikk en enda bedre jobb, bør jeg ikke klage over det elementet. Det ga nye utfordringer, større ansvar og myndighet, større frihet til å forme dagen og nye muligheter til å bidra til kollegaene, og etter hvert høyere lønn og pensjon.
KONFLIKT MED TRAKASSERENDE SJEF, AVGJORT I SJEFENS DISFAVØR
På Statsarkivet var der under statsarkivar Egil Øvrebø en god arbeidsplass og et godt miljø. I 1995 kom der ny sjef. Av en eller annen grunn, som jeg ikke kjenner, mislikte han meg tydelig. Det undret meg, fordi jeg dengang var meget positiv til ham. I løpet av et langt liv er det naturlig at enkelte personer vil mislike en, og det må jeg finne meg i. Men det er ikke mange som har gitt aktivt uttrykk for slikt. Det er selvfølgelig flere som jeg har hatt uenigheter med, men store, aktive konflikter har jeg bare hatt med to, d.v.s. en sjef og en søster.
Jeg ble fortalt at sjefen sa til en kollega at «u»han ville hindre meg«/u» i etter utdanningen å få jobb som amanuensis (i det daglige kalt arkivar).
Jeg hadde vært forutseende og sørget for å få en meget god attest fra gamlesjefen før han sluttet, med tanke på jobbskifte etter fullført utdanning. Med lang erfaring, god attest, og meget gode resultater på vitnemålet klarte den nye sjefen ikke å unngå at jeg fikk den ledige amanuensis-stillingen som jeg søkte.
Senere fikk jeg høre at han sa til en kollega at det var ikke noe problem, det var «u»enkelt å bli kvitt en arbeidstaker han ikke ønsket. Det var bare å få arbeidstakeren til å ønske å slutte«/u» !
Dette er det klareste signalet om trakassering jeg noensinne har hørt, og jeg har arbeidet 18 år som tillitsvalgt, stort sett som sentral tillitsvalgt for Arkivverket på landsbasis. Sjefen fortalte meg også direkte at han hadde en hatliste. Han fortalte at nr. 1 på hatlisten var daværende leder på Statsarkivet i Stavanger. Men jeg var subjektivt aldri i tvil om at uttalelsen var et signal til meg om at også jeg sto på listen. Jeg opplevde de etterfølgende årene som stadig trakassering fra sjefen, i så stor grad at jeg diskuterte problemet med bedriftslegen.
Den mest brutale episoden jeg var utsatt for skjedde da jeg returnerte etter nær 2 års sykemelding pga store problemer med ryggen. Jeg var tydelig preget av ryggproblemene. Sjefens plikt var å tilrettelegge for arbeidtakere med spesielle behov. Tvert imot sa han at han ikke trodde på legens friskmelding og ville teste ut om den var reell: Han beordret meg til å sjaue første dag tilbake etter sykemeldingen ! Jeg var aldri i tvil om at dette var hans metode for igjen å prøve å bli kvitt meg: Dersom ryggen sviktet under arbeidet ville jeg i løpet av kort tid ha passert den perioden jeg hadde stillingsvern under sykdom. Tillitsvalgt og verneombud fungerte åpenbart ikke for meg. (De ble senere av Arbeidstilsynet ansett som kjøpt og betalt av sjefen.) Jeg valgte derfor å utføre arbeidet, langsomt og med stor forsiktighet og bare en liten arkiveske om gangen. Derved laget jeg ikke nye problem med sjefen, samtidig som han mislyktes i sitt hensynsløse forsøk på å ødelegge min helse for å "vinne" konflikten.
Jeg var ikke den eneste som opplevde sjefen som et problem. Jeg er blitt fortalt, delvis direkte og delvis via andre kollegaer, at 6-8 kollegaer i disse årene sluttet helt eller delvis fordi de ikke ønsket ham som sjef. Det var ca. 1/4 til 1/3 av de ansatte. Noen av disse sakene gikk i stillhet, i andre tilfeller førte det til uro som ga gjenklang i Arkivverket, ikke minst inne på Riksarkivet. Jeg oppdaget reaksjonene på Riksarkivet gjennom alle spørsmålene jeg fikk når jeg var der. Det var tydelig at han der hadde et dårlig renomme som personalleder. I tillegg til de som sluttet var der også enkelte som ga uttrykk for store problemer med sjefen, men som nektet å la seg knekke. De ville bli værende i jobben tross problemene.
Men det skal sies at han som arkivar var førsteklasses med gammeldags arkivarbeid i et depotarkiv. Han var også meget serviceinnstilt overfor publikum og overfor de kollegaer som viste beundring overfor ham. Dette tjente ham til ære. Dessverre var han lite brukelig som sjef og personalleder. Når han ikke kunne briljere i faget og når han var i sosiale sammenhenger virket han meget dårlig tilpasset. Dette stemmer overens med kommentarer fra medlemmer av hans familie som har snakket om ham. Når han hadde vært på møter ved Riksarkivet hadde han en sterk tendens til etterpå å baktale og latterliggjøre kollegaer han hadde vært i møte med, også åpent på allmøter i Bergen.
Han eskalerte konflikten da en kollega ga ham usannheter om noe hun påsto at jeg hadde sagt. Jeg vet fremdeles ikke om denne kollegaen skapte usannhetene som ren løgn for å støtte oppunder leder, som en tilfeldig misforståelse av det jeg faktisk sa, eller i et bevisst forsøk på å få meg til å slutte slik at hun kunne få overta min jobb og lønn. I alle fall brukte sjefen de falske og udokumenterte påstandene til et forsterket angrep på meg. Det er ingen tvil om at de sterke angrepene påvirket meg både mentalt og psykosomatisk (ryggproblemer). Men jeg er ingen tilhenger av å holde kjeft når jeg er utsatt for angrep og urettferdigheter. Jeg ga klare gjensvar i saken om hvordan jeg oppfattet situasjonen. Tillitsvalgte sa at hun ikke kunne ta saken "fordi hun da ikke kunne fungere for de andre ansatte" !? (Hva sier det om sjefens saklighet ?) Da hovedtillitsvalgt i etaten tok saken ble han truet med privat rettsak og måtte trekke seg. Det er samme teknikk som sjefen forsøkte å bruke overfor min lege: Da legen på min instruks (og taushetsplikt) svarte nei til et møte med sjefen, ble legen anmeldt til Fylkeslegen ! Jeg oppfattet at alle som ikke ville støtte sjefen mot meg ble forsøkt truet. Med slike trusler ble det fagforeningen sentralt som handterte saken. Det var ikke populært hos sjefen som sa at fagforeningen sentralt burde ha fungert for ham som medlem og sjef !? (Med andre ord ønsket han fagforeningen som sjefens redskap mot de ansatte, ikke til beskyttelse av de underordnete ! Det fungerte lokalt, men ikke med de sentrale tillitsvalgte.)
Jeg har bevart dokumentasjon på at Arbeidstilsynet konkluderte med at både lokal tillitsvalgt og verneombudet (samme person som fremsatte usannhetene) ble ansett som kjøpt og betalt av leder, og altså ikke gjorde jobbene sine, men tvert imot løp sjefens ærend. Det var også mitt syn.
Noen vil kanskje mene at min beskrivelse av arbeidskonflikten er vel detaljert. Min opplevelse er at beskrivelsen kun inneholder noen hovedpunkter. Alle de mange detaljene og mengden av opplevelser er utelatt. Det var en mangeårig konflikt som ga meg store belastninger og traumer.
«u»Jeg vant og Statsarkivet tapte saken hos Arbeidstilsynet«/u». De anket, og tapte igjen i Arbeidsdirektoratet i enda klarere ordelag. Da forsøkte de å få Arbeidsdirektoratet til å vurdere saken enda en gang, men nå kombinert med at de ba direktoratet om å krenke mine partsrettigheter ! Det var rimelig patetisk. De ble selvfølgelig avvist av direktoratet som ga dem klare beskjeder om regelverk og partsrettigheter.
Jeg er ikke i tvil om at saken skadet sjefen. Han hadde på forhånd et dårlig renomme ved Riksarkivet som personalleder. Jeg holdt ikke munn under prosessen. I tillegg hadde jeg i 16 år vært i det sentrale hovedtillitsmannsutvalget, delvis som hovedtillitsvalgt og i 11 år som lønnsforhandler for halvparten av etatens ansatte. Jeg var derfor en kjent og synlig person med stort nettverk, og hadde i tillegg et usedvanlig godt samarbeid med de andre fagforeningene. Det ble godt kjent hva jeg var utsatt for. Det skadet tydelig hans renomme.
I tillegg er jeg senere fortalt av personer i viktige posisjoner på Riksarkivet og i Arkivverket at hans konflikter som leder og resultatet hos Arbeidstilsynet og hos Arbeidsdirektoratet var viktig da hans posisjon skulle vurderes i forbindelse med omorganisering av Arkivverket. Han var embetsmann og det måtte finnes en god løsning for ham. Han beholdt tittelen, men ble skjøvet tilside. Fra 26 underordnete endte han med et minimalt og for styring av etaten perifert ansvarsområde med kun to underordnete, og ellers en frihet til uten myndighet å personlig bruke tiden som han ville (med andre ord skjøvet ut i en mini-posisjon uten sentral betydning). Jeg kan ikke vite at dette var pga konflikten og resultatene hos Arbeidstilsynet og Arbeidsdirektoratet, men tror på personene som har fortalt dette. Andre statsarkivarer fikk ved omorganiseringen store og sentrale ansvarsområder med stor innflytelse.
I mellomtiden hadde jeg konkludert med at selv om jeg hadde likt meg godt på Statsarkivet, var jeg ikke villig til å utsette min helse for større belastninger. Jeg begynte å se meg om etter en alternativ jobb. Men jeg var ikke villig til å bytte jobb uten at jeg fant et alternativ som tilfredstilte mine personlige ønsker.
Jeg skal være selvkritisk og si at når jeg ble utsatt for trakassering fra sjef (jeg oppfattet ham aldri som leder), var jeg ikke villig til å holde munn. Jeg sa tydelig ifra om hva som skjedde og leverte inn skriftlige gjensvar når sjefen eskalerte saken. Min manglende vilje til å holde munn og finne meg i trakassering bidro selvsagt også til å eskalere konflikten. Men jeg mener at det er riktig å stå opp for seg selv, og jeg er klar i oppfatningen om at med daværende sjef ville det ikke gjort noen langsiktig forskjell til det bedre om jeg hadde vært stille som en mus.
BERGEN BYARKIV
Tidligere, da jeg fullførte studiet, tok jeg (samme dag, etter siste muntlige eksamen) turen innom Bergen Byarkiv for å undersøke mulighetene for en jobb der. Dette var flere år før konflikten på Statsarkivet eskalerte og før jeg fikk amanuensis-stilling der. Da hadde Byarkivet dessverre ikke ledig stilling. Det ble derfor dengang ikke til et jobbskifte. Det beklaget jeg, fordi Bergen Byarkiv var en høyt utviklet arkivinstitusjon med et internasjonalt renomme, ikke minst i Skandinavia. Etter endt utdannelse ønsket jeg en jobb der.
Da jeg ca. 6 år senere bestemte meg for at jeg av hensyn til arbeidsmiljø og helse burde skifte jobb, lette jeg i ca. 1/2 år før jeg fant en jobb som var av reell interesse. Jeg hadde ikke ambisjoner for en ny jobb, utover trivsel og faglig interesse. Men det ble utlyst en stilling ved Bergen Byarkiv. Det var et betydelig større selvstendig ansvar enn det var mulig å få på Statsarkivet. På et fagområde med lokalt kun 3 arkivinstitusjoner og få stillinger var denne stillingen trolig det beste som kunne oppstå for meg i Bergen, uavhengig av institusjon. Som avdelingsleder fikk jeg etter hvert ansvar for (på det meste) nesten like mange personer (på det meste 22) som arbeidet ved Statsarkivet (26), ansvar for en større arkivbestand enn Statsarkivet hadde, og på enkelte begrensete områder også delansvar for hele Byarkivets personale som raskt vokste fra 16 til 95 personer. Med mange ferske personer uten arkiverfaring så jeg det delvis som min oppgave å bidra til at de nye fikk gode arkivholdninger og et godt skjønn for arbeid de utførte relatert til mitt ansvarsområde. Jeg brukte mye tid på å snakke med og veilede de nye personene som kom, i den grad de ønsket det. Det var en faglig spennende, selvstendig og utviklende jobb som jeg tidligere ikke kunne ha forventet å få. Jeg verdsatte også at jeg fikk en slik jobb på et tidspunkt hvor byarkivaren hadde fullt kjennskap til konflikten. Han gjorde grundige undersøkelser blant kollegaer som han stolte på for å være sikker på at jeg ikke var hovedgrunnen til konflikten. Jeg er senere fortalt at han fikk beskjed om å se meg som et offer i sammenhengen. Det er et begrep jeg ikke liker, men det er bedre enn å være hovedårsak til konflikt.
Både Arbeidstilsynets og Arbeidsdirektoratets konklusjoner mot Statsarkivet viser at jeg i motsetning til statsarkivaren kom fra saken med æren i behold, i den grad det er mulig i en konflikt hvor jeg mener at alle parter nødvendigvis taper. Dette positive merket jeg da jeg så holdningene til meg da jeg begynte på Bergen Byarkiv (hvor alle på grunn av nærheten til Statsarkivet var godt kjent med saken), og da jeg i den nye stillingen ved Bergen Byarkiv ved flerfoldige anledninger fikk henvendelser og rådspørring ikke bare fra gamle kollegaer ved flere institusjoner i Arkivverket, men også fra byarkivet i København, fra det svenske riksarkivet, fra Stockholms byarkiv og fra andre arkivinstitusjoner. Det var tydelig at jeg hadde min personlige anseelse i behold, og i tillegg hadde fått øket faglig anseelse.
Det var et meget vellykket jobbskifte, og det har gitt meg høyere lønn, pensjon, myndighet og anseelse enn jeg kunne fått på Statsarkivet. Ulempen var at med alt det positive og gode i den nye jobben og arbeidsmiljøet, var det også en meget krevende og stressende jobb. Men jeg fikk også en ny og meget god leder, både faglig og som personalleder. Den kombinasjonen er sjelden og var meget god for meg. Jeg har stor respekt og beundring for daværende leder på Byarkivet. Det tok bare en måned etter at jeg fikk ny leder før jeg kjente at ryggen ble mye sterkere igjen. Arbeidsituasjonen hadde stor betydning for helsen. I tillegg var jeg så heldig at jeg fikk en leder som jeg var faglig på linje med, slik at det var lett å arbeide selvstendig og likevel følge hans ønsker om retning på arbeidet. Det var også gode kollegiale forhold på Byarkivet, med et usedvanlig godt arbeidsmiljø. Ikke minst hadde vi et godt samarbeid i ledergruppen. Flere av mine kollegaer på ulike nivå anser jeg som gode venner.
KONFLIKT MED EN SØSTER, FRA JEG VAR SPEBARN TIL NÅTID
Den andre konflikten jeg har hatt (har) er av en annen karakter. «u»Min ene søster Y var i konflikt med både meg, mor, far og min andre søster. I en familie på 5 personer hadde 4 et greit forhold til hverandre, og når det selvfølgelig oppsto konflikter også mellom oss klarte vi alle etter hvert å rydde opp i det.«/u» Selv mor fikk, etter urimelige reaksjoner fra far omkring separasjonen, igjen et meget godt vennskapsforhold til far. De ble aldri skilt: Hun var den viktigste personen i fars liv det siste året han levde. Dette oppfatter jeg betyr at søster Y sine mange og dels underlige påstander om forholdet mellom mor og far skal tas med «u»meget«/u» store forbehold. Søster Y har tolket utsagn og situasjoner på sin egen særegne måte. Selv opplysninger som hun sier at hun har fått direkte fra mor er delvis gjengitt på helt andre måter enn det som de to andre søsken har blitt direkte fortalt av mor. Tilsvarende vet jeg at min kone Torill var nær mor og snakket mye og personlig med henne, om mors liv, tidligere år og situasjonene i familien. Men heller ikke Torill kjenner seg igjen i Y sine versjoner. Søster Y har sine egne subjektive opplevelser om livet i familien, og ingen av oss andre kjenner oss igjen i hennes bilde av familien.
«u»Denne ene søsteren hadde konflikter med alle de 4 andre i familien, og hun klarte aldri å komme videre i forholdet til noen av de andre. Dette er trist, men det er også et klart signal om hvor hovedproblemet lå.
«/u»
For min del startet konflikten med søster Y ifølge min mor da jeg ble født. Jeg ble født med klumpfot. Fra jeg var 14 dager lå jeg 6 måneder med gips opp til hoftene. Senere lå jeg stadig på sykehus og gjennomgikk en serie operasjoner frem til jeg var 14 år. All den ekstra oppmerksomheten og behandlingen jeg fikk skapte store problemer for søster Y.
For min eldste søster X var det ikke et stort problem. Men X har alltid vært godt balansert. Jeg har alltid hatt et godt forhold til henne, uavhengig av eventuelle uenigheter underveis. Det er bare trist at vi bor på hver vår side av landet.
For min søster Y skapte de tidlige årene ifølge mor store problemer med spebarnsjalusi som hun aldri kom over, igjen ifølge mor. Jeg mener at mor hadde rett i sin oppfatning, også da hun i sin selvbiografi skrev at søster Y "hadde også sine problemer", uten å utdype det. Hennes problemer ble bl.a. dokumentert av Y's ekstreme og dysfunksjonelle reaksjoner på mors korte kommentar i boken. Hele min barndom og oppvekst var preget av det jeg oppfattet som plaging og negative utspill fra søster Y. Jeg lærte som barn at overfor henne var det helt nødvendig å ta igjen. Det gjorde selvfølgelig ikke forholdet bedre. Jeg antar at vi gjennom oppveksten gradvis ble låst i et gjensidig mønster. Jeg er enig med mor i at Y «u»aldri har kommet forbi sin spebarnsjalusi«/u», men at den fremdeles preger hennes handlingsmønster.
Jeg oppfattet at søster Y også gradvis ble låst i et annet mønster: Hun fikk et tydelig behov for anerkjennelse fra mor. Det anser jeg naturlig, ettersom jeg mener at det grunnleggende problemet opprinnelig var mors opptatthet med meg som barn p.g.a. klumpfoten. (Men slektsmedlemmer har sagt at mor likevel var flink til også å fordele oppmerksomhet til mine to søstre.) Det ble etter hvert tydelig at søster Y ikke tålte at mor ga anerkjennelse til meg, til søster X, eller til mine koner. Da kom der sure kommentarer fra søster Y, som også direkte har gitt uttrykk for at hun mener at mor ikke ga anerkjennelse til henne.
Jeg oppfatter at det var feil: Mor ga anerkjennelse til alle sine barn, ganskje jevnt, og jeg mener at hun ikke fremhevet noen av sine barn utover de andre. Jeg oppfattet at det var dette som var søster Y sitt behov, og at det var manglende «u»særanerkjennelse«/u» som førte til at søster Y også skapte konflikt med sin mor og ikke så sin mor de siste 15 årene hun levde, selv ikke da mor ble syk eller lå på dødsleiet som Y var blitt varslet om i god tid. Men som mor sa på sykehjemmet, tross sin Alzheimers sykdom: "Jeg elsket alle mine barn" ! Selv om hun ikke klarte under sykdommen å uttrykke så mye, var det tydelig at mor led under fraværet av en av sine døtre og hennes barn.
Søster Y sin evige konflikt med mor var et problem, ikke bare fordi Y stadig angrep mor verbalt. Mor fortalte at det også minst en gang skjedde fysisk da Y skjøv mor, 80 år gammel, baklengs utfor en nær halv meter høy kant. Heldigvis var mor sprek nok til å unngå å falle og slå bakhodet. Mor fortalte oss gråtende om det kun minutter etter hendelsen.
Y angrep mor gjennom hyppige og utskjellende brev, men også på andre måter, bl.a. ved å nekte henne å være synlig i fars dødsannonse: Mor var fremdeles gift med far og hadde vært meget viktig for ham i de siste årene. Kravet var derfor urimelig. Samtidig sa Y at dersom mor var med, eller vi brukte ord som "kjære" eller "savn" om far, da ville hennes familie ikke være med i annonsen. Hun ville altså frata oss andre å uttrykke vår sorg i fars dødsannonse. Jeg og X ønsket ikke at Y skulle utelukke seg selv og sin familie fra dødsannonsen. Y fikk beskjed om at det da måtte bli to dødsannonser for å inkludere mor (og de riktige ordene). Det nektet Y, men det var utenfor hennes myndighet. I ettertid beklaget hun seg over de to dødsannonsene, fordi hennes venner spurte henne om hvorfor det skjedde, noe hun selvfølgelig ikke kunne svare godt (og sant) på uten å avsløre at hennes krav om mor og ord var bakgrunnen. Konflikten om fars dødsannonse gjorde sorgprosessen mye tyngre for meg. Jeg så hennes behov for å usynliggjøre vår mor, fars enke og beste venn, som meget urimelig. Det var også urimelig å nekte de andre arvingene å uttrykke sine følelser for far, selv om søster Y ikke ville inkludere seg selv i ordene.
Det er min oppfatning at en balansert person ikke ville ha behov for å utelukke fra vår fars dødsannonse enken som hun selv hadde en ensidig konflikt med. En balansert person ville heller ikke ha behov for å hindre sine søsken i å uttrykke sorg og savn i dødsannonsen, selv om hun selv var i konflikt med avdøde. En slik person ville latt slikt seile forbi, selv om hun ikke inkluderte seg selv i ordvalget.
Jeg oppfatter at søster Y fremdeles er preget av sin spebarnsjalusi og sitt behov for særanerkjennelse, og at dette er bakgrunnen for hennes konflikter med alle de andre i hennes gamle kjernefamilie. Men jeg oppfatter også at dette er noe som gjelder internt i forhold til familien hvor disse problemene oppsto, i tillegg til overfor personer som gir uttrykk for at de ikke aksepterer hennes påstander om sin familie. Bevarte brev fra Astri til de ulike andre i familien forteller om hennes påstander og særegne holdninger overfor de andre familiemedlemmene.
Jeg har aldri oppfattet eller observert at hennes problemer har hatt betydning overfor personer utenfor kjernefamilien, utover at hun bruker andre til å forsøke å oppnå sympati ved å fortelle hvor forferdelig familien hennes er (og særlig jeg, nå som våre foreldre er døde).
Merkelig at alle de 4 andre i familien har vært i stand til å komme forbi sine konflikter med hverandre, mens hun selv aldri kom over noen av sine konflikter med «u»alle«/u» de 4 andre i familien ? Hennes ektemann gir henne naturligvis støtte og har direkte uttalt til meg hvor forferdelig han mener "hele familien Orstein" er. Jeg får håpe at han da ikke inkluderte sin egen kone, som selvfølgelig er en del av familien. Min forståelse er motsatt av hans: «u»Det er lite sannsynlig at hovedproblemet ligger hos de 4 personene som var i stand til å skape gode forhold med hverandre, når den ene personen som har problemer med «b»alle «/b»de andre, ikke har vært i stand til å komme videre med noen av dem.«/u»
Etter fars død besøkte mor, Y og jeg skifteretten for å ordne skiftet etter ham. I den sammenheng forsøkte Y intenst å få skifteretten til å pålegge meg arveavgift for noen goder jeg hadde fått fra far. Skifteretten brød seg ikke om hennes utspill, men hun fortsatte forsøket nær hele tiden vi var der. Hun hadde ingenting å oppnå uten eventuelt å skape en kostnad for meg. Dette var Y slik jeg generelt oppfatter henne: Hun vil om mulig skape en negativ situasjon eller belastning for meg. Det er heldigvis sjelden det blir så tydelig synlig, men situasjonen er langt fra enestående.
Etter mors død ville Y ikke akseptere mors gyldige testament. Ved advokat ble det truet med rettsak. På skiftemøtet holdt hun en helt irrelevant og 45 minutter lang enetale om hvor forferdelig hun mente familien var. Jeg og X klarte med store anstrengelser å holde munn overfor hennes forvrengte virkelighetsforståelse. Vi var der for å finne en løsning for arveoppgjøret, ikke for en irrelevant diskusjon om Y sin virkelighetsforståelse. Y kom også med andre usannheter i møtet, f.eks. om hva som var gjort med tidligere hyttereparasjoner, inkludert påstander som jeg senere har fått kontrollert er feil. Jeg oppfattet møtet som et spill fra henne og hennes advokat for å utpresse sine søsken til å gi henne en større andel av arven enn hun var berettiget til. Selv om vi var trygge på å vinne en eventuell rettsak, valgte vi å gi henne et beløp hun ikke hadde rett på for å unngå å bli opphengt i en plagsom sak de neste tre årene.
Etter min oppfatning er en del av problemet at Y har en forvrengt virkelighetsforståelse. Jeg tror ikke at hun direkte lyger. Jeg tror at hun selv tror på sine beretninger. Men med en forvrengt virkelighetsforståelse tror hun mye rart som hun mener har skjedd i familien, påstander som for oss andre er usannheter. Når jeg eller andre i familien gir uttrykk for vår virkelighetsforståelse påstår hun derfor at vi lyger.
Søster Y har alltid vært et problem. Ved min skilsmisse skrev min første kone i brev til søster X hvordan hun opplevde familiesituasjonen og hvorfor hun tok første initiativ til skilsmisse. Hun skriver bl.a. om problemer at det ikke gjaldt meg. Hun skriver hvordan hun ble utskjelt av søster Y og om det vanskelige forholdet til Y, og om hvordan det vanskelige familieforholdet var avgjørende for skilsmissen fodi hun ikke var villig til å leve med det dårlige forholdet til sin svigerinne, tross et godt forhold mellom meg og min kone. Jeg påstår ikke her at Y var årsak til skilsmissen, kun at Y ifølge min første kones brev hadde betydelig større betydning i den sammenheng enn en søster bør ha. I dette må jeg ta et lite forbehold: Jeg vet ikke detaljene i hva Y sa til min kone, kun at det var så ille at min kone ikke ville gjengi det overfor meg. «u»Dersom«/u» Y har sagt tilsvarende ting som hun senere sa til min neste kone, kan jeg ikke utelukke at Y var direkte utløsende årsak til skilsmissen. Jeg og min første kone hadde ingen uoverenstemmelser mellom oss før skilsmissen, kun familiebelastningen.
Jeg sammenholder dette med at Y også overfor min andre kone har brukt mye tid på å baktale meg og har bedt henne "komme seg vekk" fra meg og skille seg fra meg. Dette har Y i brev bekreftet overfor meg. Y påstår selvfølgelig at hun gjorde det "av hensyn til" min kone, slik at det skulle bli sosialt akseptabelt for Y. Men min kone forteller at der ikke var antydning til omtanke eller omsorg for henne fra Y, kun 55 minutter med konstant angrep mot meg med oppfordring til min kone om å skille seg. Min kone valgte å forholde seg taus overfor Y. Heldigvis for meg har jeg og min kone et meget godt, fredelig og balansert ekteskap som tåler utspill fra Y.
Men jeg oppfatter det som «u»uakseptabelt«/u»«b» «/b»at en søster aktivt og bevisst forsøker å ødelegge en brors gode ekteskap og det som er best i hans tilværelse. Det sier trolig mye om henne og hennes forhold til familien. At hun er negativt involvert overfor begge mine to ektefeller oppfatter jeg som ganske utrolig. Det er som om hun ikke unner meg å ha en ektefelle å dele livet med !
Dette er ikke de eneste tilfellene hvor hun har angrepet meg ved å forsøke å skape belastninger for meg, uten at hun hadde noe å tjene på det. Det er vanskelig for meg å unngå oppfatningen at min søster ønsker meg alt ondt hun kan skape, og at hun er likegyldig til om det inkluderer mine ektefeller, bare hun oppnår et resulat.
Jeg og Y er også naboer ved at vårt hus og deres hytte deler grense. Det medfører sine problemer, f.eks. ved at da de ønsket å kjøpe seg inn i vår vei, fikk jeg beskjed om at de også forutsatte at de da ville bli deleier i grunnen under veien, altså en del av min tomt. De hadde en «u»uomtvistet og akseptert rett«/u» til å kjøpe seg inn i veien, men prisen var fastsatt til halve anleggskostnaden for veilegemet, ikke mer. Det var altså veilegemet de hadde rettigheter til, ikke grunnen under. Det var forsåvidt en bagatell, men med det dårlige forholdet var jeg ikke villig til å gi fra meg deler av min tomt til X uten at hun var villig til å kompensere dette. De fikk beskjed om at kjøpet måtte utsettes til det problemet var løst. Det kunne vært løst med en setning i kontrakten om at tomten ikke var inkludert. Dette kaller selvfølgelig X at jeg startet en konflikt, mens jeg oppfatter at «u»veikonflikten startet ved at de krevde mer enn de hadde rett på«/u», uten vilje til kompensasjon for det ekstra. De forutsatte (overfor oss) også eiendomsrett under resten av veien som gikk over nabobruket. Men de fikk vite at de ikke kunne få eierrett der, fordi det var klart etter forhandlingene med naboen at jeg ikke hadde slik rettighet der og derfor ikke hadde noen rett til grunnen som kunne gis videre (utover retten til plassering av veien). I ettertid oppfatter jeg at bakgrunnen for denne situasjonen har utgangspunkt i at Kjell Erik fortalte at en jurist hadde sagt at de "bør" få med eierrett til veiparsellen i avtalen. Men "bør" skaper ingen rett, og de var ikke villige til å gi kompensasjon. Jeg antar at sammenhengen var at det var ikke mulig å tinglyse en eierrett i veien uten at den var utskilt med eget bruksnummer. Da var det kun en bruksrett som kunne tinglyses. Det var et problem for dem, men det var ikke mitt problem. En annen grunn til at de sto så hardt på ønsket om eiendomsrett til parsellen var kanskje at det ville fjerne et annet element i skjøtet for deres eiendom, klart negativt for dem. Det kunne med litt fleksibilitet vært ordnet med en formulering i kontrakt. Jeg var også villig til å selge 50% eierrett i veiparsellen, men ikke villig til uten kompensasjon å gi bort deler av min eiendom. Jeg forsto dengang ikke hvorfor det var så viktig for dem å få eiendomsrett til grunnen under veien på min tomt. Problemet ble etter hvert løst etter mekling og de ga kompensasjon. Kompensasjonen besto av et lite makeskifte og en bestemmelse i kontrakten om gjensidig begrensning av vegetasjonens høyde langs våre felles grenser. Bestemmelsen om vegetasjon har hun motvillig holdt nord på tomten, men påstår uten dokumentasjon og totalt uten grunnlag i avtalens formuleringer at bestemmelsen ikke gjelder lenger sør, hvor avtalen er brutt ved at trær som tar vår utsikt mot øst er blitt stående, i strid med den tinglyste avtalen.
Da jeg fikk laget et gjerde mellom tomtene hadde entrepenøren instruks om å være nøye med grensen og grensemerkene. Han bommet likevel på en strekning slik at gjerdet og merkene ble forskjøvet (primært) inn på min tomt. Entrepenørens feil var mitt ansvar. Til tross for at dette var klart i min disfavør har Y gjort dette til et problem. Y mottok fra oss oppmåling av avviket, slik at hun fikk kunnskap om omfanget og hvilken vei feilen gikk. At hun valgte å ikke tro på avvik-oppmålingen er hennes problem. Kommunen har nå etter min bestilling korrigert merkeplasseringen. I mellomtiden ignorerte hun mottatt kunnskap og uten kontroll feilplasserte nytt gjerde mellom tomtene, men også da ved å plassere deler av gjerdet inn på min eiendom. I ettertid har hun korrigert dette.
Jeg utelater alle de mange små detaljene hvor Y kommer med sine merkelige påstander om hva hun mener jeg skal ha gjort og ment, og mine svar og forsøk på korrigeringer av dette. Det er tilstrekkelig å si at jeg og Y åpenbart har ulike oppfatninger om det meste.
Vi oppfatter stadig at der kommer nye underlige påstander om meg og nye problemer fra Y. Jeg oppfatter at hennes ektemann har rett som han skrev til meg, at hun har et traumatisk og dysfunksjonelt forhold til meg. Jeg mener at det i stor grad gjelder hennes forhold til alle i vår familie. Det fremgår ikke bare av hennes utskjellinger og brev til familiens medlemmer, men også av ektemannens utsagn om "den forferdelige familien Orstein". De langvarige problemene fra 1952 til nå og hennes ekstreme reaksjoner preget forholdene og gjør at det ble dysfunksjonelt til svar også fra de fleste av oss andre familiemedlemmer. Mor opplevde det nok også som traumatisk. Søster Y synes å bære sine konflikter inn i døden, slik hun gjorde med far da hun i fars dødsannonse ville nekte fars enke å være synlig og ville nekte sine søsken å uttrykke sorg og savn etter ham. Hennes vilje til å bære sine konflikter inn i døden ble også demonstrert da hun etter 15 års fravær valgte å ikke oppsøke mor da hun var syk og på dødsleiet.
Y forteller i brev at hun regelmessig bruker forholdet og baksnakking av meg som tema når hun har selskaper med utenforstående. I tillegg har jeg ved tilfeldighet overhørt henne baktale meg overfor bygdefolk, i tillegg til at bygdefolk, etter at Y har snakket med dem, har ringt meg med rapport om hvordan Y har baksnakket meg og beskyldt meg for at alt jeg har sagt og skrevet er løgn ! Hun mener tydelig at jeg ikke er i stand til å snakke sant, og at alt hun er uenig i er løgn ! Jeg antar at hun også anser alle sine merkverdige påstander i alle sine brev til meg som nøkterne og nøytrale ? Hun klager i alle fall over at jeg besvarer hennes brev med korrigering av hennes mange underlige og ugjenkjennelige påstander. Jeg har ikke vært tilhenger av å la hennes påstander stå ubesvarte. Det kunne bli oppfattet som at jeg aksepterte alle hennes feilpåstander.
Uten denne kunnskapen om Y sine aktiviteter ville jeg nok ikke vært så åpen om konflikten som jeg her er. Men en sak har alltid to sider. Jeg velger derfor å være synlig åpen om forholdet. Samtidig gjør jeg det her på et relativt bortgjemt sted hvor jeg antar at få personer leser min historie. Det kan endre seg dersom søster Y igjen eskalerer situasjonen.
ANNET
I den tid mor hadde bruksrett til hytten på Hjelmås tilbrakte jeg og Torill mye tid der, både sammen med mor og alene. Vi var der også delvis i lange perioder høst og vinter. Det var gode tider som sitter fast i minnet.
Etter lang forberedelse bygget jeg og Torill i 1999 hus på vår del av slektstomten på Hjelmås (på en flate som fra gammel tid heter Småstallane), hvor vi har et godt liv med naturen rundt oss og utsikt over fjorden, og god støtte i hverandre. Husets grunnplan utformet vi selv, og definerte hvordan det skulle formes utvendig og innvendig, før byggefirma tegnet det.
Før husprosjektet hadde jeg ikke hatt sertifikat. Jeg hadde alltid bodd nær busser som gikk hvert 8-10 minutt og følte ikke behov for å kjøre bil, selv ikke da Allly hadde bil. Nå ble sertifikat en del av husprosj
|
-
|
|
