1920 - 2016 (96 år)
-
Navn |
GEELMUYDEN, DNA Else |
Født |
27 Aug 1920 |
Hamre Prestegjeld, Hjelmås (Nå I Lindås) |
Døpt |
17 Okt 1920 |
Hamre Kirke |
Kjønn |
Kvinne |
Referanse nummer |
4 |
Død |
23 Des 2016 |
Fantoft omsorgsenter avd 2.2 rom 206, Bergen, kl. 12.05 formiddag |
Gravlagt |
4 Jan 2017 |
Bergen, Lille kapell, Møllendal |
Person ID |
I4 |
Geelmuyden_etc |
Sist endret |
2 Mar 2022 |
Far |
GEELMUYDEN, Ivar, f. 6 Mai 1888, Hamar , d. 8 Mai 1928, Hjelmås, Lindås (Alder 40 år) |
Mor |
HAFSTAD, Sigrid, f. 7 Nov 1891, Bergen , d. Des 1980 (Alder 89 år) |
Gift |
9 Nov 1915 |
Bergen, Johanneskirken |
Famile ID |
F6 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
Familie |
ORSTEIN, Audun Andre Heiberg, f. 18 Okt 1920, Bergen , d. 22 Aug 2001, Bergen, Haukeland Sykehus (Alder 80 år) |
Gift |
25 Nov 1944 |
Bergen, St. Jørgen Kirke |
|
Welhavensgt 10-16.bmp
|
|
Hele familien 1953.bmp
|
|
Unn, Astri og Knut.bmp
|
|
Lek på Hjelmås - Aksel, Astri, Unn, Knut, Kari.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden ca. 1939-1944.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden 1939-1940.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden 26.8.1944.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden - Rosenberggt. 18 - Første hjem.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden - Rosenberggt. 18 - Første hjem 2.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden 1945.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden - Nordre Møhlenprisv. 8 - Andre hjem - Bredalsgården.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden tidlig i 1947 - på tur med Gyda og venner.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden på tur i England 1947 .bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden 17. mai 1938.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden på ski på Gulfjellet vintersøndager 1939.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden - Hjelmås sommeren 1941.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden i Nordnesparken, november 1941.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden - Interiør julen 1986 i Fiolvei 1b på Landås i Bergen.bmp
|
|
Else Geelmuyden, Unn, Astri, Knut og Audun Orstein, på Hjelmås 1954.bmp
|
|
På Hjelmås rir Knut, Aksel, Astri, Unn og Kari, 1954.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden - Tre interiørbilder fra Welhavensgt. 14, 1956.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden - To bilder av halv tomannsbolig i Fiolveien 1b, Landås.bmp
|
|
Hytte ved Mødalsveien på Kvamskogen, bygget sommeren 1959.bmp
|
|
Else Geelmuyden med fra v Astri, Knut og Unn, 1953.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden, bryllupselskap 1944.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden med Unn, Astri og Knut.bmp
|
|
Audun Orstein og Else Geelmuyden - bryllup.bmp
|
Barn |
|
Sist endret |
18 Sep 2010 |
Famile ID |
F3 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
-
-
Notater |
- Ved den andre bombingen av Bergen satt hun ved frokostbordet hjemme i Dokken sammen med den andre Audun (slekt Namtvedt). Datoen kan ha vært 20.4.1944 eller 29.10.1944.
«u»«b»Om varierende kvinnesyn i slekten«/u»«/b»
Elses mor Sigrid f. Hafstad reiste med fjordbåten på Osterfjorden med små barn og sin svigerfar Carl V. E. Geelmuyden. Barnet ble litt vanskelig, og Carl bare gikk sin vei. Det var ikke mennenes sak.
Sigrids mann Ivar Geelmuyden hadde ikke denne holdningen. Han ønsket at Sigrid skulle lese og delta aktivt i samfunnet.
Inntrykket etter Sigrids far Olaf Gerhard Hafstad er at han hadde et annet kvinnesyn enn Carl, ved at han ikke hadde et like strengt syn på kvinnens rolle (i ekteskapet/i samfunnet).
Elses svigerfar Jacob Andreas Olsen hadde et strengere kvinnesyn hvor kvinnen skulle være taus og gjøre sine oppgaver, og ellers være tilgjengelig for mannen. Hans kone Petra har i voksen alder uttalt seg frustrert om dette til Else.
Petra fortalte også at etter hennes vielse i 1904 gikk Jacob om kvelden ut på byen for å feire med sine kamerater, mens hun satt igjen hjemme. Andre historier antyder at denne siste praksisen kan ha forekommet ikke bare i Norge, men også i England.
**
Else bodde i Nygårdsgaten, antakelig omkring 1926. Der var utedo.
(gaten bør kontrolleres ?)
Hun var hjemmeværende ca. 1948-1955.
I den perioden laget hun bl.a. en duk. Svigermor Petra lærte henne engelsk broderi i denne sammenhengen. Intensjonen var at Petra skulle hekle blonder til duken. Duken er påtegnet mønster for broderingen som viser at det var ment å brodere en kant ytterst, som ikke er gjennomført. (NB behandles forsiktig, trådene har svært lite feste. Må håndvaskes !.)
En annen duk hvor Petra gjorde noe av arbeidet og heklet blondene er gitt til Unn.
I tilknytning til tekstiler i Elses eie nevnes at hun hadde hos seg et forkle, men var usikker på om det kom fra hennes svigermor, mor eller mormor.
Heklete tekstiler kom fra svigermor Petra.
Hun visste ikke om noen i familien som har laget kniplinger.
Dødsannonse:
Vår kjære mor, svigermor, mormor og oldemor
Else Geelmuyden Orstein
f. 27.08.1920
sovnet fredelig inn.
Bergen, 23. desember 2016
Unn
Astri - Kjell Erik
Knut - Torill
Barnebarn og oldebarn
Bisettes i Lille kapell, Møllendal onsdag 4. jan. kl. 13.30
Alle er velkommen til minnesamvær etter bisettelsen.
Else skrev sin selvbiografi:
«u»«b»Else Geelmuyden Orsteins selvbiografi, kapittel 1«/u»«/b»
«u»«Minner fra et langt liv» «/u»
Else Orstein ble født 1920 som datter av Ivar Geelmuyden (1888-1928) og Sigrid Hafstad (1891-1980). Hun skrev i 1997-2003 sin selvbiografi, som du finner her. Historien er delt i følgende 6 kapitler:
Innhold:
1 Barndom og ungdom
2 Voksenlivet
2b Voksenlivet – Vedlegg om mine reiser
3 Arbeidslivet
4 Det amerikanske eventyr
5 Mitt franske eventyr
6 Avslutning
«u»1. Barndom og ungdom«/u»
Jeg ble født på Hjelmås 27. august 1920. Steffen på Fyllingsnes sin kone var jordmor. (Steffens grav er den som først ble satt ved Hjelmås kapell.) Min eldste søster, Sigrid, var da vel 2 år, født 30. mai 1918. Dagny ble født 23. februar 1922 og sist Elina 1. april 1926. På den tid bodde mor mange måneder hvert år på Hjelmås, og far reiste frem og tilbake med motorbåt.
Far, har jeg hørt, møtte mor da han var styrmann på morfars skip. Senere ble han kaptein og seilte på de store hav. Tidligere var det vanlig at kapteinen tok familien med på skipet, så mor og tante Astri og mormor reiste endel med morfar. Mor hadde bare en søster, Astri. Hun var kunstnerisk og flink til å synge, ble senere skuespillerinne og sangerinne. Hun bodde for det meste i Frankrike og var gift med Kay Samuelson. Kay fikk etter mange år barn med en annen kvinne, og Astri forlangte at de skulle skilles og at han skulle gifte seg med barnets mor. Det gjorde han, men han var alltid siden omsorgsfull mot Astri, har jeg hørt.
Da mor og Astri var unge har jeg forstått at mor ofte følte seg i skyggen av Astri som hadde så mange talenter. Men livet har vist at hun selv også hadde mange talenter.
Ett år fikk mor bo alene i Amerika, antakelig på en pensjonatskole. Det, har mor uttalt, var et av de beste årene i hennes liv.
Morfar døde i 1920 før jeg ble født. Han var skipskaptein. Jeg har hørt at morfar og mormor i sin tid var velstående, men at de tapte en masse penger. Hvordan er jeg ikke sikker på. Imidlertid hadde de i sin tid overført endel penger til oss barnebarn. De sto i overformynderiet og kunne ikke brukes fritt av mor. Men de var nok til stor hjelp i vanskelige tider etter at far døde. Mormor døde i 1930 da jeg var 9 ½ år. Det eneste jeg husker er at jeg bodde hos henne da far lå syk, og at hun fortalte meg at far var død. Vi bodde alle en tid hos henne i Harald Hårfagres gt., 1. etg., etter fars død. Hun døde ca. 2 år etter. Jeg har et glimt fra da de bar kisten ut.
Illustrasjon: Else Orstein ca 1938-1940
Illustrasjon: Anne Elisabeth Giertsen, ukjent år
Illustrasjon: To bilder av Astrid Hafstad
Som voksen traff jeg tante Astri to ganger: En gang besøkte hun Bergen for å holde en resitasjon, konsert. Den andre gangen besøkte Audun og jeg henne i Gøteborg hvor hun oppholdt seg da, og vi tilfeldigvis var der. Hun døde på et pleiehjem i Gøteborg over 90 år gammel.
Mor reiste også endel med far. Etter at far fikk astma, måtte han gå på land. Han tok dispasjøreksamen og drev et havaribyrå sammen med sin svoger Erling Magnus og dessuten Geelmuydens sandkontor. Far var dessuten direktør i Indre Nordhordlands Dampskibsselskab, og han var aktiv venstremann i bypolitikken og var med i bystyret.
Far og mor bygget huset på Hjelmås i 1917 og kjøpte eiendommen i flere omganger av Berge Hjelmås.
Huset ble også bygget i flere omganger. Først ble kjernen laftet, med en åpen altan mot vest, med tre buer ytterst. Første etasje besto av et kjøkken like innenfor altanen, med vindu og dør ut mot denne. Rett utenfor kjøkkenet gikk en steil trapp opp til 2. etasje, i motsatt retning av den nåværende. Under denne trappen hang yttertøyet og utenfor var en liten passasje inn til peisestuen, som da ikke hadde peis, men ovn. Andre etasje var som nå.
Senere ble det bygget til i nord. Da var det et lite værelse i hver ende med et grovkjøkken i midten. Her var håndpumpe, vask og dør ut. Så ble glassverandaen bygget mot syd. Senere fikk vi i grovkjøkkenet også to store steinvasker (kummer) med lokk som fungerte som bord når vi ikke vasket klær der. Det var mor som i sin tid senere flyttet kjøkkenet til det vestre av de små bakværelsene, slik at vi fikk en spisestue der det gamle kjøkkenet hadde vært. Hun fikk laget ny trapp som fremdeles er der. For å få plass til yttertøy da vi bodde der fast, bygget hun inn litt av den åpne altanen mot vest og fikk glass i den ene (sydligste) buen og dør ut derfra mot altanen. Først i 1967 bygget Audun og jeg etter mange overlegginger inn hele altanen slik at vi fikk en stor og trivelig lys spisestue med flott utsikt vestover mot ettermiddags- og aftensol.
Jeg husker så vidt at vi bodde en tid i Nygårdsgaten.
Far hadde motorbåt, flere hunder og gikk på jakt i fjellet på Hjelmås, fisket i Hjelmåsvannet, satte garn i sjøen. Den gang fikk en mye fisk. Jeg husker så vidt at far satt ved stuevinduet på Hjelmås og stelte med et krystallapparat, og at vi barn fikk lytte. Jeg husker også så vidt at vi fikk elektrisk lys der, da lyset ble slått på.
Jeg har bare hørt om skipet Delta som forliste og ble ført inn til Langholmen og losset. Mannen (gallionsfiguren) av tre fra skipet ble boltet i hagen og sto der i mange år, til glede for store og små. Tilslutt ble det vanskelig å holde den vedlike og den ble gitt til Bergen Sjøfartsmuseum. Skipsklokken er her på Hjelmås og blir tatt vare på. En stor klubbe og en forseggjort pose til tau er her også.
Fars fettere Olaf Giertsen, Sverre Sandberg og mors kusine Augusta Sørby med familier var venner og hadde også hus på Hjelmås, og var mye sammen.
Jeg husker så vidt at vi bodde i Høies gård over en vinfabrikk på Laksevåg. Jeg husker ikke meget om min far. Området var omgitt av en mur med port. Jeg hadde ikke lov å gå utenfor porten. Men gjorde det likevel en gang. Da så jeg far komme hjem, og ble veldig redd for at han skulle oppdage meg. Jeg har også et glimt av danseskoleball i Logen sammen med far og mor.
I 5-års alderen ble jeg operert for brokk på Betanien.
En dag sto jeg på loftet og så på hushjelpen som rullet tøy. Så stikker jeg nysgjerrig pekefingeren inn i rullen uten at hushjelpen ser det. Resultatet var en løs fingertupp. Vi endte på legevakten hvor onkel Sverre sydde den på plass. Dette skjedde i Høies gård på Gyldenpris/Laksevåg, hvor vi bodde da far døde.
Da Elina var ca. ½ år, Dagny ca. 5 ½ og Sigrid ca. 9 ½ år, reiste mor med dem til Pau i Frankrike og var der en tid. Det het seg at det var på grunn av Dagnys astma som hun var svært syk av fra fødselen av. Jeg var igjen hos farfar, som bodde på Tanks skole. Jeg var vel ca. 7 år da. Jeg hadde det fint på Tanks.
Bestefar hadde en hushjelp som het Ingeborg. En dag satt jeg på kjøkkenbordet og satte fingeren nysgjerrig inn i en gammeldags åpen kontakt, og fikk et voldsomt støt. En annen dag på vei til skolen (første klasse), var det et hull i gaten med planker over. Jeg skulle naturligvis balansere over planken, falt og fikk en spiker som rev opp under kneet. Det ble en tur til legevakten igjen, hvor onkel Sverre sydde mange sting. Jeg var også alene med bestefar på Hjelmås i ferien, og ble passet på og forkjælet. Før var det grinder over bygdeveiene. Hvis bestefar nærmet seg en grind og det var barn i nærheten, sprang de til og åpnet grinden og fikk alltid noen ører for det.
Far døde 2. mai 1928 av blodpropp etter benbrudd på skitur på Dyrkollbotn. Mor var hos ham da han døde. Da far var død sa onkel Erling at han skulle ta seg av forretningene, så mor kunne ta seg av sine 4 barn. Jeg var da 7 ½ år og gikk på Nygård skole.
Før far døde holdt de på å bygge hus i Gimleveien. Han rådet mor til å avvikle dette, men beholde Hjelmås. Vi bodde en tid hos mormor i Harald Hårfagres gate. Siden flyttet vi til en hjørneleilighet i Fr. Meltzersgt. To søstre av farfar, Sophie som hadde vært lærerinne og Agnes, som satt i rullestol, bodde i samme gate og vi barn besøkte dem ofte og fikk lunken saft for at vi ikke skulle bli forkjølet.
I mange år etter fars død fantaserte jeg ofte om at han en dag ville dukke opp igjen på et vis. Jeg savnet veldig det å ha en far.
Noe jeg husker godt, men ikke kan tidfeste: Madrassene vi hadde i sengene på Hjelmås var trekk som ble fyllt med høy fra nabogården hvert år.
Så flyttet vi til Hjelmås. Jeg vet ikke riktig når, men det må antakelig ha vært i slutten av 4. klasse, for jeg gikk noen måneder på bygdeskolen. Her gikk jeg bl.a. sammen med Borgny Helland. Guttene i klassen ertet meg som var byjente. Men klassekamerat Roald Fyllingen sa til dem at «de må vera snille med ho Else». Det har jeg aldri glemt ham, og fortalte det til ham 55 år senere. Første uken på denne skolen hadde jeg pugget bibelhistorien forlengs og baklengs og kunne den på fingrene. Da sier skolemester Helland: «Kan du Else fortelja meg noko i dag?» Jeg trodde han mente at jeg skulle fortelle et eller annet, tenkte ikke at det dreiet seg om bibelhistorien, så jeg var sjenert og mente at jeg ikke hadde noe å fortelle. Så sa skolemesteren: «Ja, kan kanskje Borgny fortelja noko?» Ja, Borgny ramset opp hele bibelhistorien, og jeg gremmet meg. Senere fikk vi guvernante som bodde hos oss da jeg tok 5., 6. og 7. klasse. Vi hadde en ny guvernante hvert år. Jeg måtte ta 7. klasse eksamen i norsk og regning (1934) i byen. Det var farfar, rektor ved Tanks, som plukket ut flinke elever fra avgangsklassene ved gymnaset. De het frk. Hestad, Helga Bleiklie og frk. Tvedt.
I de dager var det ikke alltid lett å være ung pike når det gjaldt ting som menstruasjon. Når en nå ser all reklamen om alle flotte hjelpemidler, til og med «med vinger»! Jeg vet at noen strikket bind, som da etter bruk ble lagt i vann og vasket. Vi brukte filler. F.eks. gamle slitte laken, håndklær etc. som ble klippet opp. De måtte også brukes om og om igjen. I en tid da man aldri snakket om slike ting, var det ikke lett.
Hver morgen før skolestart på Hjelmås spilte mor norske folkeviser på pianoet og vi sto bak og sang. Det deiligste vi visste var når mor spilte når vi hadde lagt oss om kvelden.
Sigrid gikk på middelskolen og bodde i byen hos farfar. Vi hygget oss om kveldene, stekte epler i peisen. Vi barn lekte med bygdens barn om ettermiddagene og ble etterhvert endel av Hjelmås. Vi gikk til Seim når det var konfirmasjon der, gikk til bedehuset til basarer og julefester. Det var naturligvis turen til og fra som var det morsomste. Vi hadde mye moro på veien.
Det året frk. Hestad var guvernante, hadde vi en morsom vinter. Mor og frk. Hestad hadde funnet på at de ville kjøpe en gammel buss og innrede den slik at vi alle kunne reise på tur med den til utlandet. De måtte selvfølgelig ta sertifikat først. Dette var før det var vanlig å dra på campingtur med bil. Vi barn var levende opptatt av innredningen av bussen, og vi så på kart og fant ut hvor vi ville reise. Vi tegnet hvordan bussen skulle være mest praktisk innrettet. Ja, det ble en innholdsrik vinter. Selvfølgelig ble det ikke noe av. Jeg tror nå at de voksne visste at det var en drøm. Men for oss barn var det virkelig nok.
Av guvernantene ble spesielt Helga Bleiklie en venn av familien også senere. Hun hadde sangstemme, så hun og mor musiserte. Vi hadde piano og mor var flink til å spille. De fikk snekkeren Ivar til å dreie ut menneskelignende hattestativer, som mor og Helga malte som stuepiker og tjenere og solgte. Det hadde vi mye moro med.
Mor forsøkte også å tjene litt ved å formidle strikkearbeider for husfliden til kvinnene i bygden. Vi hadde masse bær i hagen. Hun solgte bær som vi barn måtte plukke og hun laget syltetøy som hun solgte til en forretning i byen (Secher, tror jeg). Vi barn måtte luke hagegangene hver dag en stund. Det likte vi ikke. Vi visste ikke om ugressmidler den gang.
Der var ikke så mye trær, så vi samlet rekved ved sjøen og brente koks i peisen. Om vinteren gikk vi på skøyter på Hjelmåsvannet. På den tid hadde bøndene plikt til å være med å skjære is og frakte den til meieriet som oppbevarte den i sagmugg og brukte den til å holde melken kald. Om sommeren laget vi av og til iskrem. Da fikk vi litt is på meieriet, blandet med grovt salt til en ismaskin vi hadde, en beholder til iskremen og en større til is og salt. Så måtte vi sveive ivei 1 til 2 timer. Men iskremen ble god. Av og til ble jeg invitert på dansemoro hos min kusine Anne Elisabeth som bodde på Paradis. Mor sydde ballkjole.
Hver 17. mai mens vi bodde på Hjelmås, samlet mor alle barna vi kjente. Så fikk vi eggedosis og gikk i tog rundt huset, før vi gikk i bygdetoget og var med på lekene, som den gang var utenfor Ungdomshuset.
Et år mens vi bodde på Hjelmås fikk jeg åtte høner i presang til fødselsdagen min. Jeg fikk mais til dem fra bestefar og solgte egg til mor. Vi hadde et lite skipsoverbygg (muligens fra Delta) til hønsehus og det sto der hvor ripsbuskene var (på flaten vest for huset). En gang skulle jeg få klekket ut 20 egg hos en mann som drev med slikt i Sauevågen. Det ble 8 kyllinger av det, og jeg måtte plukke dem ut selv fra en stor flokk. Det ble 8 haner ! De fetet jeg opp og Johan Rongved slaktet dem. Den første hanen lot han springe etter at hodet var hugget av. Det glemmer jeg aldri.
Mor og far hadde noen gode venner, Wiberg Larsen. Hun ble tidlig enke og bodde i et år med sine 3 barn i huset til onkel Olav Giertsen nede i «Jersing-hagen», nabotomten i vest. Spesielt husker jeg Kjell og Halvdan. Kjell deltok i undervisningen med oss. Det var det året Helga Bleiklie var guvernante.
I en del skoletimer gikk vi tur med guvernanten. På vei til hagegrinden fikk vi følge av hønene mine, katten og av og til en hund jeg hadde lånt. Jeg var veldig glad i dyr, og var bestemt på at jeg ville bli bonde når jeg ble voksen.
Mor hadde også høns en tid. De holdt til i bakrommet i vedboden med utgang for hønsene på baksiden.
Opprinnelig var nabobruket eiet av Berge Hjelmås. Da han ble gammel kom hans familie, som også het Hjelmås, fra Karmøy for å overta og drive gården. De hadde en datter Borghild og en sønn Anfinn. Jeg ble gode venner med begge. Her lærte jeg å melke og melket kuene på Stallane, området over vårt hus. Det gikk visst ikke for denne familien å drive gård. Det var da Ottar Styves foreldre kom inn i bildet og overtok gården. Borghild giftet seg senere med en Kålås. Anfinn bygde et lite hus litt nord for vårt sted og giftet seg med en jente fra Salhus.
Når en går nordover fylkesveien på Hjelmås ligger det et hus nede ved Hjelmåsvannet. Det er bygget etter at det gamle huset brant. Stedet kalles Kalvehagen. Der bodde bygdas skomaker Rasmus Fyllingen, hans kone Sara, barna Alf, Ingolf, Ragnvald og Oliva. I dag er alle disse, unntatt Oliva, døde. Den tiden vi bodde på Hjelmås var Oliva og jeg hjertevenninner. Vi blandet blod og var støtt sammen. Jeg vanket mye hjemme hos dem, og når Oliva, som var 2 år eldre enn meg ikke var ferdig med pliktene sine, hjalp jeg henne. Vi kom fra hverandre da vi flyttet til byen og hun også flyttet fra bygden. Men i 2001, ca. 65 år etter, fikk jeg et langt og koselig brev fra henne hvor hun fortalte om sitt liv og mintes alt det morsomme vi hadde hatt sammen. Jeg skrev et like langt brev tilbake.
Av og til var vi i byen på besøk hos mors kusine tante Therese og onkel Olav Giertsen. (ikke Hjelmås-Giertsen !) Han var styrer ved sjømannskolen og bodde der også. De hadde en hund (boxer), som jeg var veldig redd. Den så fryktinngydende ut, men var etter hva tante Terese sa bare snill og ville så gjerne hoppe opp på oss av bare glede over at vi kom.
Mor sydde klær til oss alle. Hun snudde og vendte gamle plagg så de ble som nye. Hun fikk tilsendt stoffprøver hvert år fra Sundt og Kløverhuset, og fikk tilsendt stoffer. Den gang var det vanlig med søndagskjoler. En kledde seg litt finere om søndagen. Et år hadde mor sydd en fin søndagskjole til meg. Den var halvlang, av et litt tungt stoff. En søndag hadde mor besøk av gode venner, et ektepar. Jeg skulle være med i båten på Hjelmåsvannet og ro når han fisket med stang. Jeg hadde min nye, fine kjole på. Godt utpå veltet båten, og det var med nød og neppe vi klarte å svømme i land, han i full dress og jeg med min nye kjole, som ble blytung i vannet.
Vi reiste med båtene gratis til vi var 18 år. Det var en slags pensjon etter fars død. Mor reiste gratis helt til Bergen Nordhordland rutelag overtok etter Indre Nordhordland dampbåtlag. Hun søkte om å få reise gratis med bussene også, men fikk avslag. Det var ganske bittert.
Familiene Rognved og Helland ble gode venner med oss.
Det var stas hver skoleferie. Da kom familiene Sandberg og Sørby. I Plesnerhagen (nå Brakvatne) kom familiene Namtvedt og Erichsen, og vi hadde mye moro sammen. Det var alltid sørgelig når de reiste igjen om høsten.
Det var ikke så vanlig som i dag med tannstikker. Men jeg husker godt farfars tannstikke. Den var antakelig av elfenben og ble svingt ut av et lite hylster ved bruk (som en lommekniv). Farmor kan jeg ikke huske. Hun døde 11.7.1925.
Farfar («bestefar») betydde mye for oss etter at far døde. Han bodde alltid hos oss om sommeren (hele skoleferiene) og vi var svært glad i ham. Han fikk egg til frokost hver morgen på Hjelmås, og vi barn byttes om å få hatten av egget. Det var stas. Vi var ikke forvent den gangen. Jeg tror nok at han hjalp mor endel økonomisk. I byen bodde han på Tanks skole, hvor han var rektor. Han var ordfører i byen frem til kort før bybrannen i 1916. Fra når vet jeg ikke. Da han ble pensjonist flyttet han til datteren tante Betty og onkel Erling på Paradis. Senere flyttet han til et pensjonat på Fjøsanger. Bestefar døde 7/7-1942 og det ble et stort savn for oss alle.
Etter hvert kom det mindre og mindre penger fra Geelmuydens Sandkontor og mor måtte gjøre noe med det. Hun reiste til byen for å ta et handelskurs i 3 måneder for å få handelsbrev. Da var vi alene med guvernanten, frk. Tvedt.
Da jeg skulle begynne på middelskole i 1934, flyttet vi til byen og mor overtok driften av Geelmuydens Sandkontor. Vi fikk en leilighet på Paradis, litt nord for Paradis-krysset (på vestsiden av veien). I første etasje bodde vi og i kjellerleiligheten drev Sigrid en tid barnehage. I tillegg til arbeidet på kontoret, vevet mor for å spe på inntektene. Et av de store teppene (Mattheus) i Storetveit kirke er vevet av mor. Hennes navn er vevet inn på toppen av arbeidet. Teppet var tegnet av Axel Revold, og han var ofte hjemme hos mor på Paradis for å diskutere tegningen. Mor mente Revold hadde tegnet hodet alt for lite med tanke på den store høyden (perspektivet), og han gikk med på å forstørre det. En kan i dag se at hodet absolutt ikke er for stort. Veven gikk tvers over et rom, og de to krakkene gikk på skinner. Hun hadde en veve-elev som deltok. Jeg synes å huske at vi hadde hushjelp en tid der. Den gang var det ikke så dyrt som nå. Men jeg husker også at vi barn måtte gjøre mye hjemme. Jeg mener å huske at jeg fikk penger og skulle sørge for innkjøp over lengre tid, og at det var meg som var flinkest av oss søstre å få pengene til å vare.
Det viste seg at Geelmuydens Sandkontor var kommet i stor gjeld til sandeierne inne i fjorden. Mors fremste mål var å få betalt denne. Det tok mange år, men det var en stor dag og en stor seier for henne da hun kunne fortelle at nå var all gjeld betalt.
Jeg begynte på Tanks skole 1934, mens mine søstre gikk på Paradis skole. Derfor fikk jeg venner fra andre steder enn Paradis. De viktigste venninnene mine fra middelskolen var Ingrid Faanessen, senere Hansen, Martha Meyer, senere Midtun, Aud Birkeland, senere Brevik, hennes søster Adelheid, senere Nicolaysen og Ingeborg Wilhelmsen, senere Heien. Vi har holdt sammen hele tiden siden. Spesielt ble Ingrid og Aud nære venner helt opp til i dag. Adelheid døde dessverre av kreft, bare 60 år gammel.
Hjemmet vårt var alltid åpent for våre venner. Den dag i dag har jeg venninner som ennå snakker om hvor hyggelig mor laget det for oss når vi hadde besøk.
I middelskoletiden kom jeg med i «laget» som var en kristelig middelskoleforening. Jeg deltok på turer og møter og var ganske overbevist. Mor likte ikke dette riktig. I denne tiden traff jeg Audun som skulle bli min ektemann tilslutt. Vi «gikk sammen» i flere år.
I en periode (før krigen) hadde vi en tysk pike, Irmgard, boende hos oss på Paradis, mens Sigrid bodde hos hennes familie i Tyskland. (Ikke som hushjelp, men som bo-utveksling). I påsken var Irmgard og jeg på påskeferie i Dyrkollbotn. Vi ble kjent med noen kjekke gutter som bodde i en hytte et stykke fra. En dag brakk Irmgard foten og kunne ikke gå på ski. Men guttene tok meg med og vi hadde det greit. En dag ble jeg i hytten deres og vi glemte tiden. Da en av dem skulle følge meg hjem var det nydelig måneskinn og alt for sent. Det var blitt så hardt at vi måtte gå og bære skiene. Da vi endelig kom frem etter en meget romantisk tur sto samtlige på Dyrkollbotn ferdig til å gå ut og lete etter meg. De var ikke blide. Jeg var 15 år.
Vi hadde det nok vanskelig økonomisk. Men vi følte aldri at vi var mindre enn andre, selv om vi ikke kunne få alt venninnene fikk, som sykkel, ski, etc. Mine ski var fars store, tunge, gamle. Det var litt bittert å ikke kunne være med når venninnene dro på sykkeltur.
En vinter, 17 år gammel, hadde jeg et stygt fall på ski i byfjellene. Ingrid, Aud, Martha og jeg var på skitur på Rundemannen, tror jeg. Underveis ble vi enige om å skille lag. Martha og jeg gikk en annen vei. I en bakke ned mot et vann falt jeg stygt og slo låret kraftig. Noen gutter som var i en hytte i nærheten, kom og hjalp oss og vi ble en stund i hytten og vi akte sammen med dem til byen. Jeg hadde dårlig samvittighet for at vi hadde skilt lag i fjellet, så da jeg kom hjem, turde jeg ikke si at jeg hadde slått meg. Låret var nesten svart og det tok tid før det syntes normalt. I påsken på Hjelmås ble det riktig vondt, og onkel Sverre Sandberg, som var kirurg, kom og så på det. Han la meg inn på Betania sykehus. Det var en bensvulst, ca. 5 cm. i diameter og 10 cm. lang. Den ble tatt vekk og etterlot seg et arr på 36 cm i bue. Det tok 2 år før jeg var i stand til å hoppe.
Jeg fullførte ettårig gymnas ved Ant. Johannesens handelsskole i 1938, og fikk etter noen måneder arbeid som kontordame i Knappehuset med kr. 70,- for måneden. Jeg hadde delt kontortid som butikkfunksjonærene. Det vil si noen timer fri for å gå hjem og spise middag og deretter arbeide til kl. 19.00. Det var vanlig på den tiden. Vi arbeidet også om lørdagene og hadde 2 ukers ferie i året. Da jeg gikk ved Ant. Johannesen, bodde vi på Paradis. Jeg husker ved avslutningsfesten skulle min kavaler følge meg hjem midt på natten. Å gå til Paradis var jo koselig når vi var to, men sikkert ikke så koselig å gå tilbake alene. Senere tok jeg flere aftenskurs i norsk og engelsk stenografi.
Mor, som nå hadde drevet Geelmuydens Sandkontor noen år, fant det upraktisk at sandskøytene måtte ligge ved kai til de var utlosset etter hvert som sanden ble solgt. Hun mente at silo for de forkjellige sandsorter måtte være det rette, slik at skøytene kunne komme og tømme lasten og straks dra tilbake. På den tid fantes ikke siloer i Bergen. Hun søkte og fikk den siste daværende sjøtomt i Dokken til bygg av Bergens første silo og kontor. For å få fullført dette måtte hun først og fremst ha gruveeierne i Osterfjorden med seg. På den tid var det uvanlig for en kvinne å involvere seg slik. Bøndene (sandgruveeierne) var selvfølgelig på den tiden skeptiske. Da jeg hadde lært stenografi, ble jeg med mor og høyesterettsadvokat Grimelund innover fjorden for møter med gruveeierne. Vi reiste om natten med rutebåt. Jeg skulle ta referat. Hun fikk tilslutt gruveeierne med seg. Under bygging av siloen trengtes mer kapital og Olav Wesenberg kom til med 51% av aksjekapitalen. Som kontor fikk mor tak i en to etasjes skipskahytt. Første last ble losset til Bergens Sandsilo 10. desember 1939. Jeg viser til 100-års-skriftet for uttak og føring av sand i Osterfjorden «Sand og Singel fra Osterfjorden», side 33 til 37. Til denne 100-årsdagen ble mor bedt som æresgjest til festen. Hun nøt stor aktelse hos sandgruveeierne inne i fjorden.
Vi flyttet til Fjellveien 94, ved siden av der Astri nå bor.
I april 1939 sluttet jeg i Knappehuset og begynte i Bergens Privatbank på bokholderiet til kr. 90,- pr. måned og hel arbeidstid. Her behandlet vi ganske kompliserte bokholderimaskiner. Av og til kom handelshøyskole-studenter for å få se på når vi brukte dem.
Mor var en allsidig dame. Foruten veving og en tid vevskole ved siden av arbeidet med sanden var hun meget aktiv i tunghørtes vel. Hun var selv tunghørt.
I mange år brukte mor tungvindte høreapparater med stort batteri som måtte bæres i sele under klærne. All støy ble kraftig forsterket, så det var ikke alltid lett. Hun gjorde i mange år opp til høy alder et stort arbeid for døve og tunghørte. I Bergens Hørselsinstitutts lokale henger et maleri av henne. Instituttet ble startet av mor og Hildur Nilsen. Det feiret 45-årsdagen med en stilig fest på Hotell Neptun i 1997. Jeg ble som mors datter invitert og fikk ta med meg Knut. Det ble også utgitt en historikk som viser det store arbeid som er nedlagt her. Hun var også meget aktiv i fredsbevegelsen Kvinner for fred og mot atombomben helt til hun døde. Hun var også medlem av Human Etisk forbund og nedla et stort arbeid i International liga for fred og frihet.
«u»2. Voksenlivet«/u»
Andre verdenskrig kom 9. april 1940. Det var dramatiske dager. Vi bodde da i Fjellveien 94. Mor var lotte og måtte melde seg i Kalmarhuset. Elina var bare 14 år og evakuerte sammen med en venninne og hennes prestefamilie til Hardanger. Da ryktene gikk at byen skulle bombes samme kveld, ble vi enige om at Dagny og jeg sammen med noen venner skulle ta oss over fjellet samme kveld til Arna og få skyss derfra til Hjelmås. Sigrid arbeidet ved et barnehjem på Bestum i Oslo. Slik ble det. Vi overnattet i en hytte på fjellet, og fikk skyss fra Arna til Hjelmås. Der ble vi noen dager til mor ringte og ba oss komme tilbake. Det var ganske rart å komme tilbake til en besatt by.
Det ble ansett som ganske farlig å bo nede i byen. Derfor ble gamlehjem bl.a. evakuert. Vi som bodde i Fjellveien fikk inn flere gamle i vår leilighet noen dager, så det ble ganske trangt. Mor fikk kusma og var nokså dårlig. Plutselig en tidlig morgen, 9. mai 1940, våknet vi av et voldsomt brak og utenfor vinduene så vi bare ild. Vi trodde en bombe hadde falt rett utenfor. Men det var Marineholmen som gikk i luften. Jeg ble plutselig dårlig med en voldsom hodepine som ble verre og verre. P.g.a. eksplosjonen var det umulig å få lege. Langt ut på dagen kom endelig onkel Sverre (Sandberg). Han sendte meg rett til Haukeland sykehus hvor de fant at jeg hadde smittsom hjernehinnebetennelse og isolerte meg. Tre uker etter kom jeg hjem temmelig svak. Etter en tid måtte jeg gå til en talepedagog (fru Irgens) og lære avslapning og ha taleøvelser før alt ble normalt igjen. Men sykdommen tok nok endel av hukommelsescellene mine.
Jeg fortsatte i Bergen Privatbank til 1. august 1942 og var deretter hjemme en tid. På den tid var vår tidligere guvernante Helga Bleiklie gift Wessel og hadde to små barn og stort hus på Bestum utenfor Oslo. Like ved arbeidet Sigrid på et barnehjem. Helga hadde vært syk og mistet hushjelpen og skrev hjem, også til mor, om noen kjente noen som kunne hjelpe henne. Jeg tilbød meg å komme inn til hun hadde fått seg hushjelp, og ble der i tre måneder. Det var vanskelige med mat den gang, men vi sultet ikke. Det var også mye å gjøre med alt som skulle utnyttes og repareres, så det var travelt, og deilig å komme hjem igjen.
I mars 1943 begynte jeg som kontordame i strømpefabrikken Ergo. Jeg stenograferte, førte lagerregnskap, etc., og likte meg veldig godt. Det var jo også fint med strømper i en krigstid. Det var så vanskelig med strømper, at man rakk opp vanlige strømper hvor foten var helt utslitt. Da fikk en et nøste tynn, tynn tråd. Av fire slike nøster ble det en tråd som en kunne strikke ankelsokker av. De ble både gode og pene.
Da jeg hadde vært i Ergo et par uker, dukket reder Erling Torkildsen, som var eier i Ergo, opp på kontoret: «Frk. Geelmuyden, vil De skrive et brev direkte på maskin.» Han satte seg rett bak meg ved skrivemaskinen, og dikterte ganske fort et privat brev på engelsk. Det var et sjokk, men jeg har gode nerver, så det gikk bra. Den forrige kontordamen falt sammen i gråt da hun opplevde det første gang, hørte jeg. Samme ettermiddag hjemme dro jeg frem skrivemaskinen og en engelsk bok og trente flere ettermiddager for flere ildprøver – som kom.
I Ergo var jeg ansvarlig for førstehjelpskofferten og skulle tre til hvis noe hendte. Det skjedde bare en gang, da en mann kom inn fra gaten og hadde fått en granatsplint gjennom armen.
Selv om vår familie og nærmeste venner ble spart og vi levde noenlunde normalt, var de 5 krigsårene vanskelige og usikre. Det var svært vanskelig å skaffe mat. Vi fikk engang et stykke hvalspekk. Det var fabelaktig. Det hang på loftet og når vi hadde noe vi kunne steke, brukte vi noen skiver av det i stedet for olje eller smør. Vi hadde ikke forbindelser som kunne skaffe noe ekstra, slik som enkelte hadde.
Noe senere gjorde jeg det slutt med Audun Heiberg Olsen.
Vi flyttet ned i Ole Vigs gt. da veien fra Fjellveien til Bergen Sandsilo i Dokken ble for anstrengende for mor. I huset ved siden av bodde to ugifte venninner av mor, søstrene tante Erna Thomassen som arbeidet for advokat Grimelund og tante Dora som var hjemme, men drev med fotpleie. Vi hadde mye hygge sammen med dem. Noen eldre damer eide huset, og det ble nok anstrengende for dem å ha alle oss over hodene på seg, så de klaget ofte over at vi bråket. Derfor flyttet vi igjen etter ca. ½ år til Nordre Møhlenprisvei 8, den gamle Bredalsgården, et stort hvitt gammelt hus med stor hage. Familien Oehme i 2. etasje og vi i 1. etasje.
Sammen med min venninne Ingeborg spilte jeg en tid bridge med to gutter hun først kjente. Dem husker jeg ikke så godt, men derimot at på grunn av at det var vanskelig å ferdes ute under krigen, overnattet vi av og til hos den ene av guttene. Hans familie hadde hus på Minde. Det var alltid hyggelig og vi fikk alltid spesielt god mat der, noe som var sjelden kost i krigstiden.
Hvis vi skulle ut en aften i besøk, var det ganske farlig for kvinner å gå ute sent på kveld. Byen var mørklagt om kvelden og natten. Derfor var det opprettet noe som kaltes «mørkelos» eller liknende. Man ringte og bestilte, så kom en mann og hentet oss og brakte oss trygt hjem. Det ble jo ikke ofte. En gang gikk jeg alene en aften gjennom byen. Jeg listet meg på tå for at ingen skulle høre meg. Det var nifst og jeg gjorde det aldri mer.
En periode ble det ekstra vanskelig med mat. Derfor spiste vi middag en tid på Ratjes pensjonat på Torvalmenningen. På Ratjes pensjonat traff jeg Audun Jacobsen fra Haugesund. Han var sivilingeniør ved Bergens Mekaniske verksted og vi ble gode venner og tilslutt forlovet vi oss. Jeg hadde kjøpt meg en brukt sykkel og vi syklet mange fine turer. Når det var snø på byfjellene dro vi ofte på ski etter arbeidstid.
Senere spiste vi middag en tid hos mors venninne enkefru Wiberg Larsen som delvis livnærte seg med slikt. Det var virkelig svært vanskelig for oss som arbeidet å få tak i nok mat. I Bergen Sandsilo hadde man bl.a. en kontordame som ikke kunne spise brødskorper. Hun samlet dem og vi fikk en pose tørre skorper av og til. Det var veldig velkomment, for vi fikk jo altfor lite brød ellers.
20. april 1944 satt vi ved frokostbordet i Dokken (Nordre Møhlenprisvei). Plutselig rister huset, ovnsdøren spretter opp, noen bilder faller ned og vi hører et voldsomt brak. Det var en tyskrekvirert nederlandsk båt lastet med sprengstoff som lå ved festningskaien som eksploderte med fatale følger for byen. Mer enn 100 nordmenn døde, mer enn 5000 ble skadet, mange blindet og like mange mistet hus og hjem. Jeg gikk til byen. Det var forferdelig. Overfylte lastebiler med blodige mennesker, branner og kaos. Ulykken merket byen i lange tider. Forfatter Odd Strand har skrevet en bok om dette: «20 april en dag i 1944».
En tid etter gjorde jeg slutt på forlovelsen med Audun Jacobsen.
En ettermiddag var vi søstre alene hjemme. Når det begynte å mørkne pleide vi alltid å lukke skoddene for vinduene. De kunne låses innenfra. Vi følte oss tryggere da, med alle de store vinduene i første etasje. Plutselig ble huset omringet av en hel tropp av tyske soldater. Antakelig skulle de vente på et eller annet. Men vi visste jo ikke hva de ville og ble veldig redde, og var glade for skoddene. Plutselig banket de kraftig på entredøren. Vi turde ikke åpne. Så banket de enda mer og ropte at vi skulle åpne. Da ringte vi opp til Oehme som opprinnelig var tysk, og de åpnet sin dør og spurte hva det gjaldt. De ville låne telefonen, så alt ordnet seg. Men det var nifst.
Audun Heiberg Olsen dukket opp igjen, og det endte med at vi igjen ble sammen. En helg var Audun, Kåre Skaflestad m/forloveden Gerd og jeg på Ask. Om natten 29/10-1944 våknet vi av et voldsomt leven. Over hele byen hang lys i fallskjermer og byen ble bombet. Det var fryktelig å se. Vi trodde ikke det kunne være noe igjen. Og hvordan var det med våre familier ? Det oppsto mange branner. Det var en natt jeg ikke glemmer. Ikke lenge etterpå giftet vi oss 25. november 1944. Vi ble viet av Odd Handal i St. Jørgen kirke.
Jeg hadde på meg en kort sort kjole som var mange år gammel. Det var smått med klær på den tiden. Bryllupsmiddagen ble holdt på Ask av sikkerhetsgrunner, og alle overnattet der ute: Audun og jeg i annekset. Vi var 13 til sammen. Martha Meyer og Kåre Skaflestad var forlovere. Mor skaffet maten. Det var det vanskeligste.
Da Finmark i slutten av krigen ble brent og hele befolkningen måtte dra sørover, måtte vi ta to Finmarks-familier inn i leiligheten i Dokken. Det var ikke lett. Jeg kan ikke riktig huske når det var og hvor lenge de bodde der. Jeg mener jeg bodde der alene med dem en tid da Audun bodde på guttehjemmet i Lillebergen, og at jeg aldri følte meg helt trygg.
Vi lånte et rom fra Åsta og Odd Handal i Rosenberggt. Åsta med barna var evakuert til Tysnes. Odd bodde i leiligheten, men hver kveld evakuerte han og resten av huset (som også var av familien Handal) til Landås hos sin bror p.g.a. faren for flyangrep, så om natten var jeg alene i hele huset. Audun hadde lærerjobb på guttehjemmet på LilleBergen og bodde der. Hver lørdag reiste jeg til LilleBergen. Der var det ganske kummerlig. Det var ikke helt ukomplisert å komme dit heller. Først måtte en på forhånd få adgangstegn til båten. Det var ikke alltid en selvfølge. En gang måtte jeg ty til tårene før jeg likevel fikk en plass. Så måtte jeg vel fremme med båten, gå gjennom en skog etc. for å komme frem til guttehjemmet. Jeg gikk ofte med hjertet i halsen av redsel for å treffe på okser og kyr, kanskje hest.
Dagny hadde en liten skjønnhetspleiesalong i Markeveien. Da hun sluttet med den flyttet mor inn og bodde i lengre tid der.
Etter krigen overtok vi mors og min leilighet i Nordre Møhlenprivei 8. En helg dro vi med båt ut til Blomvåg hvalstasjon. Vi fikk ligge der om natten. Midt på natten ble vi vekket for å se at de nettopp hadde fått inn en diger hval. Det var interessant å få være med å se hele prosessen til den var ferdig oppdelt til å sendes med skøyte til Bergen. Vi ble med skøyten hjem igjen og fikk med oss et nydelig stykke hvalbiff. Jeg ble fryktelig sjøsyk på veien hjem.
Boligsituasjonen i Bergen etter krigen var meget dårlig på grunn av alle brannene etter bombing og eksplosjon. Kommunen, som eide huset i Nordre Møhlenprivei 8 (den gamle Bredalsgården) skulle etter en tid rive huset og BOB skulle reise en blokk med leiligheter på tomten. Vi ble derfor innrekvirert til annet bosted. Først fikk vi anvist rom i en stor leilighet i Chr. Michelsens gt. Jeg møtte opp med rekvisisjon. Det var ganske forferdelig. Det var tydelig at vi var uvelkomne der. Jeg gikk tilbake og ba om å få anvist hva som helst, men ikke der. Vi endte opp i en fin gammel villa på Kalfaret hvor det bodde en eldre fin herre, Krohn-Erichsen med husholderske. I denne villaen var det innrekvirert fra før en gammel dame i et rom og to søstre (Unn og Liv) som delte et stort rom. Disse ble våre gode venner, også senere Unns venn Henrik Rongved, som senere ble hennes ektemann. Selv fikk vi to små rom, et i hver ende av en bred åpen gang i 2. etg. hvor Krohn-Erichsens soverom lå midt i mellom. Det ene rommet lå innenfor et trappehus med dør ut til gangen. Trappen gikk opp til loftet. Under trappen hadde vi en el-plate og noen panner. Dette var da kjøkken. Vi hadde det fint her og ble meget godt mottatt av verten. Vi bodde her i to år og fikk vårt første barn Unn her. De første 14 dagene etter Kvinneklinikken hadde jeg barnepleierske som bodde hos oss. P.g.a. plassmangel måtte Audun overnatte annet sted disse 14 nettene.
Jeg sluttet i Ergo etter 4 ½ år, juli 1947. Jeg var gravid med Unn, 4 måneder på vei. Audun og jeg reiste da i 3 uker i England. Vi reiste over på Stella Polaris på 1. klasse og tilbake med Jupiter på 3. klasse. På Stella Polaris traff vi et engelsk jødisk ektepar, som inviterte oss til seg når vi kom til London, hvor vi skulle være en uke. Han (Joseph Purdue) viste oss London via trikk og vi hadde en hyggelig kveld hos dem. Under samtalen ble tilfeldigvis hans fødselsdag nevnt. Audun noterte seg i hemmelighet datoen, og siden skrev han fødselsdagsbrev hvert år i mange år, til mannen døde. Vi boddde en uke hos Åsta og Odd, som var sjømannsprest i Liverpool. Ellers reiste vi rundt med tog og buss og bodde på Ungdomsherberger. Spesielt husker jeg Stratford on Avon, Cambridge og Oxford.
Tilbake fra England, begynte jeg om høsten på Bergens Kommunale Kvinnelige Industriskole, 3 måneders kurs i kjolesøm. Jeg var ferdig der noen uker før Unn kom 10. januar 1948. Dette kurset var noe jeg hadde stor nytte av senere, da jeg stort sett sydde mest mulig til barna og meg selv, helt ut gymnastiden.
I dag betaler vi jo skatt etter hvert som vi tjener lønnen. På den tid ble skatten trukket etterskuddsvis, slik at det siste året jeg arbeidet før jeg fikk Unn, ble skatten krevet året etter. Men da var det vanlig at kvinner som sluttet å arbeide p.g.a. barn, etter søknad fikk skatten ettergitt. Man hadde jo ikke inntekt til å betale med. Da jeg begynte å arbeide igjen i 1955 var det det siste året med etterskuddskatt. Fra og med 1956 begynte man å betale skatt etter hvert som en tjente lønnen, som nå. Så da jeg ikkew hadde inntekt før 1955 betalte jeg heller ikke skatt det året. Det var jo ikke beregnet, men kom godt med i en trang økonomi.
Etter to år, Unn var da 8 måneder gammel, var blokken i Dokken ferdig, og vi fikk en leilighet der på 3 rom i Welhavens gt. 14. Den gamle adressen Nordre Møhlenpris vei forsvant. I senere år ble adressen forandret til Bredalsmarken. P.g.a. økonomien leide vi i 4 år ut det minste rommet til Ola Moe, en hyggelig gutt fra Fitjar, til jeg kom hjem med Knut, vårt tredje og siste barn. Unn ble født 10. januar 1948. Astri kom 29. desember 1949 og Knut 28. april 1952. Jeg var hjemme i 8 år og stelte med hus og barn, sydde mye og hadde det ganske travelt.
Etter at jeg giftet meg kalte jeg meg Else Heiberg Olsen. Å bruke pikenavnet Geelmuyden var utenkelig den gang. En dag fikk jeg beskjed fra en offentlig myndighet at jeg ikke hadde rett til å undertegne med Heiberg, fordi det var Auduns døpenavn. Å ta tilbake mitt pikenavn var da også utenkelig. Jeg syntes ikke at Else Olsen var noe særlig, og vi vurderte da å bytte navn. Etter mange undersøkelser fant vi navnet Orstein. Det begynte med O, og ingen andre hadde det. Auduns bror Arnulf tok også dette navnet.
Knut var født med klumpfot (pes equino varus). Det medførte at jeg fra fødselen av måtte tøye foten hver gang mens jeg ammet og siden flere ganger daglig til 7 års alderen hvor foten ikke var så elastisk lenger. 14 dager gammel var Knut første gang på Kysthospitalet Hagavik. Jeg reiste alene i drosje med ham, og han ble gipset på begge ben fra tærne og helt opp til hoftene. Jeg glemmer aldri da den lille babyen jeg hadde født 14 dager før lå på bordet med to sprikende ben full av gipsbandasjer. Tårene begynte å renne, og overlegen sa ganske hardt: «Man må ta seg sammen.» Hver 14. dag ble gipsen skiftet. Siden, etter en måned, ble bare det ene benet gipset. Jeg husker ikke når han slapp gips. Men da måtte han ha en skinne med støvel på hver natt. Skinnen skulle være på så lenge som mulig. Støvelen skulle ved hjelp av en skrue settes i en posisjon slik at foten ble presset i «normal» stilling. Etter kort tid ble det vondt, og Knut skrek. Men i.h.t. legen måtte dette gjøres. Men vi klarte selvfølgelig ikke å la ham ha støvlen på lenge, men det gjorde alltid vondt før vi tok den av. Hvordan påvirker det et barns forhold til en mor som alltid var den som måtte gjøre ham vondt ? Etter hver operasjon han måtte ta ble han gipset påny. Ved første operasjon var han ca. to år. De skrapet benkjernen ut av en knokkel på høyre side av foten. Det skulle stanse veksten på den knokkelen. Det var forferdelig å etterlate den lille toåringen på Hagavik. Den gang var det ikke mulig for foreldre å få være på sykehuset med småbarn. Da de ved middagstider etter noen dager ringte og sa at han kunne hentes, var jeg så ivrig etter å få ham hjem at jeg tok første buss samme dag. Jeg glemmer aldri det første døgnet. Det er store smerter etter en operasjon i ben, og Knut hadde store smerter og jeg hadde ikke fått noe jeg kunne gi ham for det. Han il-skrek og tålte ikke at jeg tok i ham. Jeg trodde jeg skulle bli gal. Slike opplevelser for et lite barn må være skadelig, og jeg glemmer det aldri.
Andre operasjon var drastisk: De åpnet foten bak tærne, flyttet (dreide) tærne i riktig posisjon og gipset igjen. Tredje operasjon var da han var begynt på skolen. Da ble en hel-sene (Akilles-senen) forlenget og han gikk lenge med gips etterpå. Knut ble nok sterkt plaget av alt dette under oppveksten. En ting vi ikke regnet med, var at p.g.a. disse skader, gikk det i voksen alder ut over knærne som i tur og orden ble skadet, og også ryggen. Tilsynelatende virket alt normalt, men plagene er der.
Da Knut ble født var Unn 4 år og 4 måneder. Astri var bare 2 år og 4 måneder. Astri var for liten til å forstå hvorfor jeg var så opptatt av Knut og måtte bruke så mye tid på det. Selv var jeg så opptatt disse årene med tre små barn og disse tilleggs-problemene, slik at jeg ikke da var oppmerksom på at disse første årene kunne skape vanskeligheter for Astri vis à vis Knut. Men også Astris følelse av å være forsømt da hun 2-3 år gammel ikke kunne forstå at mor var mer opptatt av den nye babyen enn av henne. I dag tror jeg foreldre vet mer om slike ting og vil kanskje bedre kunne takle en slik situasjon.
Da Unn begynte i første klasse, Astri i barnehage i naboblokken hos «tante Agga» og Knut fikk plass hos parktanten ved Johanneskirken, begynte jeg 25. august 1955 å arbeide igjen, 4 timer hver dag hos Nilsen på Bryggen. Audun var sterkt imot at jeg begynte å arbeide ute igjen og ville ikke påta seg mer arbeid i hjemmet p.g.a. det. Men for meg var det helt nødvendig å forsøke å gjenoppta mitt yrke. Jeg fikk en voksen dame, fru Helland, til å være hos oss 5 timer hver dag 3 dager i uken. Det var alltid noen hjemme når Unn gikk til skolen og kom hjem fra skolen. Selv arbeidet jeg fra 10-14, brakte og hentet Astri og Knut og ble et lykkeligere menneske fordi jeg fikk arbeide med det som interesserte meg.
I sommerferiene hadde jeg avtale med arbeidsgiver om å arbeide full dag de tre første dagene i uken. Hver onsdag ettermiddag reiste jeg til Hjelmås og returnerte til byen søndag kveld. Da Audun ikke ønsket å være på landet og stelle seg og barna alene de tre første dagene i uken, fikk jeg de tre første årene en pike fra Hjelmås til å komme hver dag kl. 9 og stelle hus og mat, til hun gikk etter middagsoppvasken. På denne måten gikk det fint med husarbeid og barn.
Etter at Dagny og Haldor bygget hytten på Juvikneset og brukte stedet hele sommeren, hadde vi meget hygge sammen med dem. Spesielt hadde barna det kjekt med Kari og Aksel og senere Elina. Haldor lærte dem å svømme nede på neset.
6/8-1955 giftet min søster Elina og Olav Hetlevik fra Salhus seg. Bryllupet ble holdt på Hjelmås i strålende vær med til sammen 22 personer. Mor og jeg laget et kongebord i peisestuen. Det ble flott og vi satt langs veggene for å få plass.
To damer fra bygden laget mat og serverte. Det var et to dagers bryllup. Man kjørte fra Hjelmås med motorbåten til Dagny og Haldor til Hamre kirke hvor vielsen foregikk. Mor «ga vekk» bruden. Gjestene overnattet hos oss og i Dagny og Haldors hus. Brudeparet overnattet i Dagny og Haldors «stabbur». Søndag formiddag kom naboene til kaffe og bløtkake, og til middag var det laks og bringebær fra hagen.
Audun, jeg og barna bodde alltid på Hjelmås i alle skoleferier. Mor bodde også der når hun kunne, og hadde alltid stående det lille værelset i andre etasje til seg. Det samme værelset hadde bestefar alltid fått da han i sin tid var der. Audun og jeg sov alltid i stuen. Vi holdt stedet vedlike. Den tyngste jobben var alltid maling av huset. Malingen holdt ikke på materialene som i tiden etter første verdenskrig var smurt inn med en slags olje, så hvert eneste år måtte en del av huset males. Det verste var skrapingen.
Vi satte garn hver kveld. Rent økonomisk betydde det mye, for den gang fikk vi stort sett nok fisk til å holde oss med middag.
Einar og Else Hagesæther ble våre gode venner, og sammen med tremenning Per Sørby og konen Ingrid, hadde vi mange koselige kvelder om somrene på Hjelmås, og også mange koselige badedager med barna på Knappen og på Langholmen.
I juni 1959 tok jeg eksamen i videregående bokføring.
Audun fikk noen penger, ca. kr. 15 000,-, etter at hans foreldres hus på Ask ble solgt. Dem brukte vi i 1967 til å utvide spisestuen på Hjelmås, forkorte bakværelset og lage gang og dusjrom. Vi tok hele altanen og entreen mot vest inn i spisestuen og beholdt buene som vi satte glass i.
Jeg fikk noen føflekker i ansiktet som begynte å vokse, og legen anbefalte å ta dem vekk. Plastisk kirurg Schelderup opererte vekk 5 føflekker. Da han hadde skåret ut alle fem og skulle til å sy igjen, gikk bedøvelsen ut og han måtte sy uten bedøvelse. Det tok to år før arrene (ca. 3 cm. lange) ble nesten usynlige.
Av en gammel venninne av mor, tante Dora, fikk vi en gang fem store blå keramikk-tallerkener. Dem brukte vi bare når vi ville ha noe ekstra godt en kveld. Når jeg spurte: «Har dere lyst på en blå tallerken ?», visste alle at nå vanket det noe godt.
Vi hadde spart litt penger, og vi tenkte på å få oss en liten hytte på Kvamskogen i nærheten av hytten til våre venner Sigfrid og Knut Lie. Deres barn Gunnbjørg og Knut Ivar var også venner med våre barn, og vi hadde ofte vært på besøk i deres hytte. Vi kjøpte en tomt i nærheten, og kjøpte av svoger Haldor Bruvik en prefabrikert hytte. Han sendte med 2-3 menn som hjalp oss å sette opp det viktigste, men dro da taket var på plass. Venner og familie var med på dugnad. Men det gjensto masse arbeid som vi måtte gjøre selv. Vi hadde mye glede av hytten i de viktige årene hvor barna var i oppveksten. Da vi kjøpte hus i Fiolveien 1b måtte vi selge hytten til Ole-Jakob og Aud Handal, som ofte hadde vært på besøk og også lånt den mye.
Gjennom våre venner Sigfrid og Knut ble vi kjent med Gudrun og Jos Lie. De kom fra London hvor de hadde arbeidet i mange år. Sammen med dem og andre har vi hatt mange festlige lag.
22/8-1960 døde min svigerinne Margit, som var gift med Auduns bror Arnulf. Margit og jeg var gode og nære venner. Før hun døde, måtte jeg love å ta meg av barna Sissel Iren og Sturle hvis noe hendte med deres far. Hun ga meg også et brev om hennes ønsker om dette. Hun lå lenge hjemme med kreft i magen, og det var lite vi kunne gjøre. Arnulf stelte godt med henne. De siste åtte dagene i hennes liv visste vi det var et tidsspørsmål. Hele familien stilte opp. Hele døgnet satt en av oss ved sengen hennes. Jeg laget mat til alle og satt ofte ved sengen hennes. Hennes død var et stort tap for meg.
Et par måneder senere, 23/10-1960, døde Auduns far, min svigerfar. De bodde på Ask og svigerfar lå til sengs en tid. Den siste uken reiste jeg til Ask og var med svigermor. Vi byttet på å våke om natten. Han døde den natten svigermor våket og hun kom straks og vekket meg. Jeg var glad jeg var der, for svigermor følte seg da helt hjelpeløs.
Svigermor flyttet til en liten ett værelses leilighet i Nykirkens alders- og pleiehjem. Etter en tid flyttet hun ned på pleie-avdelingen hvor hun måtte dele rom med en annen dame. Da svigermor var kommet på pleiehjem, organiserte vi familien slik at hun hver dag fikk besøk av en av oss så lenge hun levde. Svigermor og jeg kom godt ut av det med hverandre. Jeg hadde stor respekt for henne og jeg tror at hun hadde respekt for meg. Hun var en dyktig husmor med små midler og fantastisk flink til å brodere og hekle. Hun var formann i noen foreninger og jeg vet at hun gjorde mer enn rimelig var for at Audun skulle være gjeldfri etter studiene. Det klarte hun. Hadde hun vokst opp i en annen tid og fått anledning til utdannelse som i dag, tror jeg at hun kunne ha kommet langt i livet.
Vi flyttet til en fire værelsers leilighet i Haldor Bruviks eiendommer på Danmarksplass (Fjøsangerveien 32c), hvor vi bodde i ca. 10 år. Der var større plasss, og vi hadde det bra der, men savnet en hage eller altan, så vi reiste til Hjelmås eller Kvamskogen nesten hver eneste helg.
Jeg lovet å forsøke å være hjemme en stund. Da bodde vi på Danmarksplass hvor det fort ble meget skittent p.g.a. kullstøv og sot fra Solheimsviken. Jeg vasket tak og vegger og møbler i hele leiligheten. Etterpå begynte jeg å se meg om etter nytt arbeid.
28. april 1970 flyttet vi til Fiolveien 1b. Like etter reiste Unn til Rapid City i Syd-Dakota, School of Mines and Technology, for å videreutdanne seg etter Bergen Tekniske skole. Hun reiste med Dagfinn Pedersen, og de giftet seg der borte 29/4-1972. Et eldre amerikansk ektepar, De Santo, som ble deres gode venner, holdt bryllup for dem med de norske studentene og sine egne venner. Vi ble invitert, men mente vi ikke hadde råd. Det var ikke lenge siden vi hadde kjøpt huset i Fiolveien og hadde stor gjeld. Vi var også redd for å forstyrre sluttspurten før slutteksamen. Audun talte inn på bånd en tale til brudeparet som vi sendte over sammen med noen store esker med Kong Håkon konfekt. Men vi inviterte hele familien til bryllupsfest i Fiolveien med kransekake og det hele, og snakket med brudeparet på telefon fra Fiolveien til USA, og alle gjestene hos oss ropte hurra så det hørtes over Atlanterhavet.
Vi ble senere invitert av universitetet til Graduation. Det og andre reiser forteller jeg om i «Det Amerikanske eventyret».
Da jeg arbeidet i Fabin tok jeg mange forskjellige kurs som var relevant for arbeidet. De viktigste var tre eksamener ved Handelshøyskolen i organisasjonslære, arbeidspsykologi og arbeidsmiljølære. Hjemme vokste barna til. P.g.a. god hushjelp og et arbeid jeg trivdes med fikk jeg overskudd. Hver morgen startet alle samtidig ved frokostbordet med stearinlys på bordet, og det var en rolig start på dagen. Middag spiste vi alle samlet. Jeg hadde overskudd til å sy mye av klærne til barna, noe jeg likte å gjøre. Det var skapende arbeid.
Da Unn var i USA, skrev hun lange, detaljerte brev hjem om alt hun opplevde. Disse brevene tok jeg vare på, bandt dem inn og Unn fikk dem tilbake da hun endelig var etablert i eget hus på Vakås. Da Unn og Dagfinn kom fra Amerika bosatte de seg foreløpig i en leilighet som Dagfinns firma hadde. Senere kjøpte de et rekkehus i Undelstad Terrasse. Unn fikk jobb som sivilingeniør i Kværner engineering. Rolf ble født 26/2-1976, vårt første barnebarn. Jeg bodde hos Unn de første 14 dagene, og det var fantastisk å bli mormor. Carl ble født 17/11-1979. Da flyttet jeg også inn i Undelstad terrasse i to uker.
Unn og Dagfinn skilte lag i 1981/1982, og Dagfinn reiste til Klingra og Risør. Unn hadde praktikant hjemme (bl.a. amerikanske au pair-piker) og greide seg bra. Forholdet mellom Dagfinn og Unn var meget godt og samarbeidet for barna gikk fint. Jeg var og er også fremdeles meget glad i min tidligere svigersønn.
Unn ville gjerne arbeide en tid på olje-platform i Nordsjøen. Hun mente det var en erfaring som hun burde ha til sitt arbeid i Kværner engineering. Jeg var førtidspensjonert fra 31/12-1985, og tilbød meg å komme inn og være med barna to uker hver måned hvis hun fikk det til. Hun ble da utlånt fra Kværner til Statoil i ett år for å være med å teste Gullfaks I-plattformen, og jeg ble reservemamma for Rolf og Carl de to ukene Unn var på plattform hver måned. Det var en flott måte å bli ordentlig kjent med barnebarna mine i Asker. Carl var først barnehagebarn, og siste halvår førsteklassing. Rolf gikk i fjerde klasse. Det var en fin tid.
Som 50-åring fikk Unn ny jobb i Norsk Hydro.
Astri tok artium på engelsklinjen. Senere tok hun først barneakademiet og utdannet seg videre ett år i Oslo som spesiallærer. Senere videreutdannet hun seg til adjunkt «med opprykk». Hun har et krevende arbeid med barn som har forskjellige vanskeligheter.
Astri og Kjell Erik giftet seg 05/11-1976 etter først å ha bodd sammen en tid. Bryllupet ble holdt i Ingeniørenes hus i Kalfarbakken, med familiene og de nærmeste venner. Etter middagen kom flere venner til kaffe. Noen år senere kjøpte de huset i Fjellveien 90b. Huset var gammelt og nedslitt, og vi syntes de var modige som ga seg i kast med det. Men nå presenterer hus og hage seg som en ønskebolig.
Astri og Kjell Erik fikk først Jørgen 20/2-1978 og 9/3-1981 kom Irene. Det var fint å få barnebarn som bodde i Bergen. Dem fikk vi jo se oftere, også på Hjelmås.
Knut tok latinartium ved Bergen Katedralskole. Deretter tok han militærtjenesten og begynte så å studere jus. Han fullførte 1. avdeling med glans, og fortsatte med 2. avdeling. Et stykke ut i studiet ble han syk med depresjon. Det ble umulig å lese og også umulig å arbeide. I denne perioden skaffet han seg lærebøker i veving og en rammevev, og lærte seg selv å veve billedvev. Mormor som var ekspert på håndverket, ga ham beste karakter. Knut hadde heldigvis nok selvinnsikt til på egen hånd å forstå at han var syk og trengte hjelp. Han fikk i 1978-1979 god støtte gjennom regelmessige samtaler med psykolog Erna Walle ved Studentenes psykiske helsetjeneste, som også formidlet praktisk hjelp til sykemelding og økonomiske midler. Han fikk som ledd i et attføringsopplegg arbeid som vakt på Stenersen billedgalleri ca. ½ år, og deretter arbeidet han fra 03.10.1979 i midlertidig kontorstilling 8 måneder på Statsarkivet i Bergen. I denne perioden gjenvant han helsen. Sommeren 1980 fikk han vanlig, fast stilling ved Statsarkivet. Han begynte å studere igjen på fritiden, men etter å ha fått foten innenfor på Statsarkivet (et gammelt ønske) gikk han over til historie. Etter hvert steg han i gradene og fikk gradvis bedre jobb på Statsarkivet. Ved siden av jobb og studier fungerte han i 18 år som en ledende tillitsvalgt på landsbasis i etaten, Arkivverket. Endelig, i august 1994 var hovedoppgaven ferdig med 2.0 i karakter. Han tok deretter permisjon i 9 måneder for å fullføre det siste grunnfaget (karakter 1.9), som han hadde fått tillatelse til å utsette. Han kunne som cand. philol. med gode eksamensresultater se tilbake på års slit ved siden av jobben. Fra 01. juli 1997 endret han stilling til amanuensis (arkivar) ved Statsarkivet i Bergen, hvor han arbeidet fra 03.10.1979 til 28.02.2003. Før det var han lesesalsgjest der, med slektshistorie som hovedinteresse, fra 1963, 11 år gammel. Han begynte 03.03.2003 i ny stilling som arkivar ved Bergen Byarkiv.
Påsken 1975 på Hjelmås ble en vanskelig uke. Nye taksteiner lå i hagen parat. Været var fint, og vi begynte å fjerne taksteinene på nordsiden for å legge ny tjærepapp. Uheldigvis, før vi hadde blitt ferdig slo været om i løpet av natten, med våt sne, så vannet silte inne og vi måtte binde oss fast til pipen for å skufle vekk snø fra taket og få det dekket til som best vi kunne. Vi fant ut at det var mer enn vi kunne klare å få skiftet taket selv, men det var vanskelig å få noen som kunne hjelpe oss. Da kom Bård Isdahl senior oss til hjelp: Han skaffet oss Elling Johannesen med bror, dyktige byggmestre som arbeidet mest i Landås-området i Bergen. De kom 10. og 12. april og de la de nye steinene på baksiden av huset, og kom tilbake om sommeren og fullførte.
I Norge hadde vi lange bilturer med Gyda og hennes venn Olav Endresen til Voss, Vikafjell, Bøverdal, Lom, Stryn og Seljestad, Haukelisæter, Vinje, Grimstad. De forskjellige Kanariøyene ble også besøkt. Ved siden av dette reiste jeg nesten hvert år en tur med Sigrid. Hun bor i Danmark og dette var en måte å være sammen på.
I mai 1978 ble kapellet på Hjelmås bygget, for en stor del på dugnad. Vi hadde noen kjempe grantrær, et nede i bakken foran huset og noen rett syd for vedboden. De ga vi til planker til kapellet og betalte de folkene fra bygden som felte dem. Men de ga pengene videre til kapellet. Det må man kalle dugnadsånd.
I november 1980 døde mor. Hun bodde i et hybelhus for eldre på Hatleberg, like ovenfor Handelshøyskolen i Bergen. Det siste året hadde hun bedt naboen komme inn og vekke henne fordi hun sov for lenge. Jeg tror nok hun gjorde dette for at hun skulle bli funnet hvis hun døde. En lørdagsmorgen fant naboen mor liggende død på sofaen. Vaktmesteren kunne fortelle at mor hadde vært i byen for de siste juleinnkjøpene, følte seg dårlig og tok en drosje hjem. Hun ringte på hos vaktmesteren og ba ham følge med. Han ble bedt om å trekke ned glidelåsen i støvlettene. Men hun ville selv ta dem av. Hun la seg på sofaen. Han spurte om han skulle ringe til en av oss, men fikk ikke lov til det. Siden kunne vi se at hun hadde laget seg te og noen skiver, og deretter sovnet fredelig inn på sofaen, med spisebordet fullt av halvt innpakkete julegaver. Hun fikk en død som hun ønsket, 89 år gammel. Hun fikk etter eget ønske en borgerlig bisettelsesseremoni. Kjell Simonsen holdt en nydelig minnetale.
Jeg ble medlem av Human-Etisk Forbund. I 1980 deltok jeg i et kurs i Oslo for Borgerlig gravferd. Vi var noen fra HEF i Bergen som påtok oss å delta som talere. Siden har jeg påtatt meg mange minnetaler og også hjelp til å organisere slike gravferder. Jeg har også deltatt som ressursperson ved endel seminarer for borgerlig gravferd. Ved 77 år sluttet jeg med dette, etter at vi har fått nye og habile yngre talere. Dette har vært et givende arbeid over 17 år. Jeg har også vært festtaler ved en borgerlig navnefest.
Jeg har vært meget ute og reist sammen med Audun, Sigrid, venner og alene. Bakerst i denne beretningen står en liste over de fleste av mine turer etter 50-årsalderen. Det var først da vi fikk anledning til å reise. Etter at Audun og jeg hadde hatt USA-reisen i 1972, reiste vi utenlands og innenlands hvert år. Høydepunktene var 2 uker over hele Egypt i 1980, og vårt andre besøk til USA i 1982 da vi besøkte venner i Florida, Chicago, Minneapolis og New York. Vi besøkte også Washington.
Egypt-turen 1980 var helt spesiell. Vi var en gruppe, alle like interessert i alt det unike som vi så i Kairo, Luxor og Aswan. Vi slo oss sammen noen og seilte på Nilen, besøkte en landsby, men mest var vi opptatt av å dra med guide til alle de fantastiske pyramider og utgravinger. Vi klartret til Kongens gravkammer til topps inne i den store Keops-pyramiden. Der tok jeg et bilde av Audun ved siden av sarkofagen.
Hjemturen fra Egypt ble dramatisk. Vi kjøpte en flaske whisky på flyplassen og hadde bare ca. 200 kr. igjen. Vi skulle jo bare fly hjem. Flyet (Hansa) måtte lande i Frankfurt da kraftig snøvær hadde lammet alle flyplasser i Europa. Første natten overnattet vi på hotellet på flyplassen gratis. Neste dag gikk det et fly til Hamburg med et annet flyselskap, så Hansa fraskrev seg videre ansvar. I Hamburg var det en av passasjerene som kjente et billig overnattingsted nede i byen. Vi med lite penger, ble sammen med en pensjonist og et ungt par med ham og trasket i Hamburgs gater i 18 kuldegrader til dette stedet. Da vi kom frem ble Audun veldig syk. Han hadde ikke tålt overgangen fra +30oC til -18oC. Medisinen ble whiskyen. Vi fikk noen smørbrød og te, men sparte halvdelen av skivene til frokost, sammen med whisky og vann. Så flasken kom vel med og kurerte også Audun. Neste dag hadde vi så vidt penger til buss til flyplassen, en kopp suppe til hver og buss hjem i Norge. Heldigvis fikk vi et fly videre til København. Da smakte det å få mat på flyet. I Danmark hadde vi jo Sigrid dersom vi ikke kom videre. Men straks vi var ute av flyet i København, så vi på en skjerm at det gikk et fly til Bergen om 10 minutter. Vi sprang til innsjekkingen og fikk ordnet med bagasjen. Vi rakk flyet 5 minutter før det gikk. Siden hadde vi begge alltid V
|
-
|
|