GEELMUYDEN
- slekten

Startside  |  Hva er nytt?  |  Bilder  |  Historier  |  Gravsteiner  |  Rapporter  |  Etternavn
Søk
Fornavn:


Etternavn:



VÅGENES, DNA Nils Martin Olsen[1]

Mann 1916 - 2015  (99 år)


Personlig informasjon    |    Media    |    Notater    |    Kilder    |    Alle    |    PDF

  • Navn VÅGENES, DNA Nils Martin Olsen 
    Født 30 Jan 1916 
    Døpt 24 Apr 1916  Hordabø, Radøy Find all individuals with events at this location 
    Kjønn Mann 
    Referanse nummer 826 
    Død 27 Jun 2015  Manger, Radøy Find all individuals with events at this location 
    Person ID I826  Geelmuyden_etc
    Sist endret 1 Mar 2022 

    Far MARØY, Ole Martin Monsen,   f. 22 Mar 1889, Marøy Find all individuals with events at this location,   d. 23 Jan 1947, Vågenes, Hordabø, Radøy Find all individuals with events at this location  (Alder 57 år) 
    Mor VÅGENES, Ingeborg Gjertine Rasmusdtr.,   f. 9 Okt 1887, Vågenes, Hordabø, Radøy Find all individuals with events at this location,   d. 18 Aug 1968, Vågenes, Hordabø, Radøy Find all individuals with events at this location  (Alder 80 år) 
    Gift 9 Jan 1915  Hordabø Find all individuals with events at this location 
    Famile ID F525  Gruppeskjema  |  Familiediagram

    Familie MANGERSNES, DNA Marie Susanna,   f. 13 Des 1918, Mangersnes, Radøy, Hordaland Find all individuals with events at this location,   d. 21 Aug 2016, Omsorgsenteret, Manger, Radøy Find all individuals with events at this location  (Alder 97 år) 
    Gift 4 Des 1943 
    Vågenes.bmp
    Vågenes.bmp
    Frantz og Marit Vågenes med søskenbarn Ingunn og Johan Viken.bmp
    Frantz og Marit Vågenes med søskenbarn Ingunn og Johan Viken.bmp
    Kalle Johnsen fra v bak , Johanna og Inger Vågenes , ukjent , foran fra v ukjent , Frantz Vågenes.bmp
    Kalle Johnsen fra v bak , Johanna og Inger Vågenes , ukjent , foran fra v ukjent , Frantz Vågenes.bmp
    Inger Vågenes med alpelue , Johanna Vågenes med sjal , foran til h Marit og Frantz V.bmp
    Inger Vågenes med alpelue , Johanna Vågenes med sjal , foran til h Marit og Frantz V.bmp
    Barn 
     1. Nålevende
     2. VÅGENES, Inger Olaug,   f. 20 Aug 1947,   d. 4 Nov 2020, Haukeland sykehus, Bergen Find all individuals with events at this location  (Alder 73 år)
     3. Nålevende
     4. Nålevende
     5. Nålevende
    Sist endret 20 Sep 2007 
    Famile ID F4  Gruppeskjema  |  Familiediagram

  • Bilder
    Nils Vågenes
    Nils Vågenes
    Marie og Nils Vågenes
    00826-Nils Martin Olsen Vågenes og Marie Susanne Mangersnes, brudebildep.bmp
    Marie fra v , Nils , taus hos Malvin , Matias
    Marie fra v , Nils , taus hos Malvin , Matias
    Marit, Inger, Marie, Nils, Torill, Johanna, Frantz
    Marit, Inger, Marie, Nils, Torill, Johanna, Frantz
    Nils M O Vågenes og Marie S Mangersnes - gullbryllup
    Nils M O Vågenes og Marie S Mangersnes - gullbryllup
    Nils Martin Olsen Vågenes, bak til høyre, med flere
    Nils Martin Olsen Vågenes, bak til høyre, med flere
    Nils og Marie i midten , Minni og Matias
    Nils og Marie i midten , Minni og Matias
    Nils og Marie med Johanna, Inger, Frantz, Marit og Torill
    Nils og Marie med Johanna, Inger, Frantz, Marit og Torill
    Isak og oldefar
    Isak og oldefar
    Vågenes.bmp
    Nils og Marie sitt bruk på Vågenes
    Nils i minnestunden
    Nils i minnestunden
    Nils i minnestunden
    Nils i minnestunden
    Nils O Vågenes Avisbilde
    Nils O Vågenes Avisbilde

    Dokumenter
    avskrift amerikabrev
    avskrift amerikabrev
    avskrift veiretter Vågenes
    avskrift veiretter Vågenes
    avskrift Vågenes utskiftninger
    avskrift Vågenes utskiftninger
    INTERVJU I SAMBAND MED GARDSSOGA
    INTERVJU I SAMBAND MED GARDSSOGA
    Minneord pappa
    Minneord pappa
    Nils 90
    Nils 90
    sang til Nils 85 år
    sang til Nils 85 år
    sang til Nils 90 år
    sang til Nils 90 år
    Torill om maten hjemme
    Torill om maten hjemme

  • Notater 
    • «u»Nils Martin Olsen Vågenes og gårdsbruket på Vågenes.«/u»

      Han levde på sitt gårdsbruk på Vågenes i Hordabø sogn på Radøy. Nils var far til Torill Vågenes og svigerfar til Knut Geelmuyden.

      På gårdsbruket nyttet de betegnelse «sø'» om seg selv, f.eks. i «oss her sø'», «kom sø'» eller «her sø'». Dette må være en etterlevning fra tiden i fellestunet, hvor brukets hus lå helt i søndre ende av fellestunet. Uttrykket forteller noe om hvordan de ulike brukene ble betegnet i fellestun-tiden.

      Nils måtte arbeide mye p.g.a. farens dårlige helse. Det året han ble konfirmert slo han alt gresset på bruket med langljå og stuttorv. En gang hans barn kom ned til frokost kom Nils akkurat inn etter å ha vært ute og slått hele Torvhøyen, et markstykke som tar diverse timer å slå. Sønnen Frantz forteller at Nils tilbrakte all sin tid med å arbeide og hvile mellom øktene. Nils jobbet jevnt og trutt, rolig og effektivt med minst mulig bruk av energi. Han var for eksempel utrolig effektiv og presis med øks, selv om det så ut som om han overhodet ikke anstrengte seg. Han kunne ikke leke, trolig som et resultat av at han tidlig fikk ansvaret for arbeidet på gården. Dette kan kanskje oppfattes som en vanlig holdning i det gamle i bondesamfunnet ? Nils var også preget av den gamle bondeholdningen om at ingen måtte unødvendig gå på marken, fordi komprimering av jorden svekket veksten. Når Nils så Frantz spille fotball på gresset kunne han bli rasende, både på leken og løping på gresset. Torill forteller at når de skulle plukke blomster måtte de være forsiktige og bare gå langs kanten av markene. Første gang Frantz opplever at han og faren lekte sammen spilte de tennis. Frantz var da langt opp i 30-årene. Derimot var Nils opptatt av små barn og lekte gjerne med sine små barnebarn og oldebarn.

      Etter konfirmasjonen dro Nils årlig på fiske i distriktet, første gang i 1930. De var oftest i ytre Nordhordland, gjerne i området rundt Hernar («Hedlane»), men omkring 1935-1937 var de også lenger sydover. I begynnelsen hadde de fortsatt en ro-gavl, med 6 roere og en styrmann i gavlen. I tillegg til styringen hadde også styrmannen en åre som han kunne bidra med. Fra 1933 fikk de motorgavl. Det var vanlig at 5-6 gavler gikk sammen i et lag, som gjerne dro til hver sine lovende fiskesteder i området. Laget delte inntekten, slik at alle var sikret inntekt, uavhengig av om deres båt fant fisk eller ikke. Ett lag leide et fartøy til base og fiskelagring. Nils sitt lag leide i begynnelsen en sandskøyte, men nærmere 1940 leide de en snurper.

      Like før Nils dro i krigen (kanskje dagen før ?) tok faren, som med gikt lå i stuen, i sammenheng med avskjedsprat frem bibelen og leste salme 91. Nils måtte også si adjø til Marie og dro til Manger. Der hadde også hun funnet frem salme 91.

      Juni 2015 fortalte Nils at bruket i fellestunet hadde det sydligste huset, som han husker var malt rødt med hvite lister. Det var et «rekkehus», med stuehuset i syd og dyrene i nordlige del av huset. Det lille «huset» som jordskiftekartet viser rett vest for (ovenfor) hovedhuset var ifølge Nils brukt som matbod. Det kan stemme med at jordskiftekartet viser en rund struktur, d.v.s. en jordkjeller. Nils forteller at huset vest for dem tilhørte Johannes «til Berland», «Laien» var nordom. Besten, Nils sin bestefar, var den første på Vågenes (nordre ?) som hadde hest.

      Nils fortalte om et par som døde (i spanskesyken) med to små gjenlevende barn på Marøy.

      Der var 5 menn kalt Nils på Vågenes i hans tid. For å skille mellom dem ble det lokalt ofte brukt tillegg til navnet. «Vår» Nils ble gjerne omtalt som «Nils Olsen». Denne formen henger igjen også etter at de andre «Nils-ene» på Vågenes er borte: Han kalles på 2000-tallet fremdeles gjerne Nils Olsen i stedet for bare Nils eller Nils Vågenes.

      Nils forteller at på Vågenes lå en åker, kalt Seljeåkeren, like øst for huset.

      På den andre siden av lokalveien, mellom veien og Ole sitt hus, ligger en haug eller rygg kalt Torvhøyen. (Ole er sønn av Oline, som er søster av Nils.)

      Nils forteller at han var på sildefiske ved Hernar i Øygarden og på brislingfiske fra Hardangerfjorden i syd til Norddalsfjorden på Sunnmøre. De brukte motorskøyter. Han var bl.a. ombord på skøytene Fjeldsol, Kråkerøy, en skøyte fra Vikanes som han ikke husker navnet på, Toskøy (skøyte fra Toska, Nils var kokk ombord). Maten ombord var rugkavring og margarin, brød kunne de få dersom de betalte selv. Middagen var sild og fisk og poteter, men kjøtt om søndagene.

      Da krigen brøt ut 1940 gikk Nils fra Vågenes til Sletta. Derfra kom han med på motorbåten «Gneisten» til Gudvangen. «Gneisten» var en føringsbåt for folk. På vei til Gudvangen gikk båten innom mange plasser på veien for å plukke opp frivillige. «Gneisten» var eid av to brødre fra Masfjorden. Disse to skal være de første som tyskerne skjøt på Ulven. Ombord på turen var også Trygve Mæringen, en fenrik som forsvant i Gudvangen, men som senere dukket opp igjen som Quislings medløper. (Det er spekulert på om han kanskje var med som spion ?) På båten var med Mikal Vågenes, Johan Eliasen Vågenes, Jacob Hella, Alfred Nøtvedt, Trygve og broren Erling Stevnebø fra Radøy og Trygve (?) Veland fra Lindås.

      Fra Gudvangen gikk de oppover til Stalheim, hvor de fikk kveldsmat, overnatting og frokost. Om morgenen kom de med busser som var sendt for å frakte folk til Voss. Der ble 12 mann, inkludert Nils, satt til vakt på bedehuset Vonheim. Etter noen dager eller en knapp uke kom et fly. Nils varslet kapteinen, før flyet slapp den første bomben som falt på Voss, den falt i Prestegårdsløen uten at noen ble drept.

      Senere ble de sendt til en av de første gårdene i Vårdalen (Rykkje ?). Senere til Hauge, hvor de skulle passe på en stor kasse med sko el.l. Her forsvant befalet. Sunnhordlendingene ønsket nå å dra hjem, men Nils nektet det som kunne oppfattes som desertering. De gikk da ned til en gård hvor noen offiserer var og fikk besjked om å trekke i sivile klær og dra.

      De gikk oppover lien sørover. Tyske fly beskjøt skogene med mitraljøse. På Songve gård stoppet folkene opp i motting-kjelleren. Men neste morgen ruslet Nils alene videre til nabobruket på Songve hvor han gikk inn i stuen. Fra vinduet ser han da tyskerne føre bort de norske soldatene som han nettopp hadde forlatt. Mennen på bruket Nils var på, Knut Songve, ønsket ham velkommen dit.

      Nils ble værende og jobbet på gården i en måned. Da han skulle dra hjem fikk han 50 kroner. Han reiste med toget ned til Hardangerfjorden og derfra med båt til Bergen. I Bergen overnattet han hos bondens bror, Knut (Vetle-Knut, en stor kar) Songve, før han reiste hjem.

      Nils forteller at da han under begynnelsen av krigen var på Voss ble det ved øremerking av sau tatt vare på hudfillene. De ble lagt inn under en stor tung stein. Formålet var at dersom hudfillene ikke ble behandlet slik ville reven ta sauelammene.

      Nils kjøpte sin første radio på bruket et par år etter krigen. Prisen var kr. 120,-. Han forteller at første radio på Vågenes-gårdene kom i 1934. Folk flokket seg rundt den. Det var særlig værvarslene som var av interesse, med tanke på fisket.

      Nils forteller at vest for huset på Vågenes, rett utenfor innmarksgjerdet, lå et ildhus. Rester av huset sto omkring 1944 og senere. Det ble brukt til å tørke kornet, barke nøter, bake flatbrød og vaske klær.

      Nils forteller at vest for huset på Vågenes var en meget stor åker. Nils husker et år med avling 28 sekker fullkorn av havre og ca. 12 sekker dårligere korn. Hver sekk var ca. 80-100 kg. Et normalår ga ca. 20 sekker fullkorn.

      Nils forteller at i Kupo (vågen vest for huset) var en berghylle kalt Gamle Lesk. Den lå på naboen Malvin sitt stykke. Den lå i brattstykket mot sjøen.

      Nils forteller tradisjon etter sin bestefar Rasmus Rasmusen fra bruket på Vågenes at før utskiftningen hadde de en stor og meget god åker helt i sør på gården. Dit ble det årlig båret 42 kiper smaleskit til gjødsling. Åkeren lå vest for huset der Steinar Vågenes idag (2006) bor.

      Den beste og dypeste jorden på Vågenes lå i Nipen (Nipo) på Mons Karlsen og Nils Johannesen sine stykker.

      På Vågenes var det under krigen tyske leirer og kanonstillinger under krigen. Det var vanlig at lokalbefolkingen hadde samkvem med tyskerne på ulik måte, alt fra å arbeide for dem til mer bagatellmessig kontakt. Nils forteller at han på Vågenes var en av kun fire personer som overhodet ikke samarbeidet med tyskerne, uten at han oppfattet de samarbeidende som noe problem.

      Datteren Torill forteller 2011 følgende om maten hjemme under hennes oppvekst:

      Frokost omkring kl. 07.00-07.30, men tiden varierte noe gjennom oppveksten: Besto av brød og til pålegg brunost, hjemmelaget syltetøy, sukker og av og til gammelost.

      Middag i sommerferien ca. kl. 12.00, ellers i skoleperiodene ca. kl. 14.00-15.00: Besto vanligvis av fisk, poteter og vanligvis gulrøtter, med smør, fem dager i uken (mandag til fredag). Fisk og poteter var egne produkter, de fisket og hadde en stor potetåker. Fisken kunne være fersk, saltet, tørket, plukkfisk, eventuelt stekesild eller spekesild. Fisk og sild var alltid selvfisket. Dessert var vanlig og besto gjerne av grøt av enten frukt, rabarbra, plommer, stikkelsbær,eller suppe av enten rabarbra, sago, havregryn (med melk eller saft). Torill tålte ikke fiskebein, og spiste gjerne bare poteter og smør. De fleste drakk hjemmelaget saft eller vann. Torill drakk alltid melk. På hverdagene hadde de også noen ganger fisk i form, som var poteter, fisk og løk lagvis i en form, med eggestand (egg, melk, salt og eventuelt vann rørt og tømt over), stekt i stekeovn i form.

      Lørdag besto maten av grøt av semiljegryn eller risengryn. Slåttegrøten var vanligvis rømmegrøt. Ingen dessert. Lørdagen eller dersom noen kom på besøk ble det gjerne servert speilegg til kveld, en sjelden gang med bacon.

      Søndag besto maten oftest av kjøttkaker med poteter, gulrøtter og erter. Men det kunne også være raspeballer med saltkjøtt, røkt kjøtt (knoker) og pølser og kokt kålrabi. Alternativt saltkjøtt og erter, d.v.s. saltkjøtt og poteter med en ertesuppe ved siden av og delvis til å ha over potetene. Alternativt koteletter stekt og deretter kokt i brun saus, med poteter og gulrøtter og eventuelt erter. Alternativt pølser i hvit eller brun saus, med poteter og gulrøtter. Alternativt hadde de ofte betasuppe.

      På særskilte helligdager (påske, pinse, jul o.l.) kunne de ha stek av okse eller svin, med poteter, gulrøtter og erter.

      I de fleste tilfeller hvor det ble servert erter, ble det servert som ertestuing.

      De hadde høns i lange perioder. De ble servert stekt og kokt i brun saus. Høns var stort sett søndagsmat.

      Nons ble servert ca. kl. 16.00 om sommeren, når de jobbet ute: Brødmat.

      I Nils sin barndom sto moren generelt opp kl. 04 om morgenen for å fyre opp, koke poteter og deretter lage potetkaker til frokost. Poteter hadde de selv, så det ble billig mat.



      Nils forteller 13.6.2011:

      Bestemor Herborg var først gift med bror til bestefar Rasmus. Broren døde tidlig med to barn Nils (Nils dro først til England hvor han i flere år passet en seilyacht for en lord, derfra dro han til Amerika, hvorfra han sendte hjem penger for å bygge våningshuset (ca. 1905) på Vågenes. Han mistet resten av pengene under krakket i Amerika. Så ble han sendt hjem til Norge og døde på Valen som pasient, ca. 20-30 år gammel) og Marie (sykelig, død ung, Nils var oppkalt etter disse to halvsøsknene, derav Nils Martin. Herborg fikk to barn med Rasmus: Sønnen Martinus dro til Amerika.

      De første årene etter at huset var bygget bodde Herborg og Rasmus i kjelleren. Nils sine foreldre bodde i det som nå kalles gamle-kjøkkenet.

      Nils sine foreldre lå i «søre støvo», med seng i nordøstre hjørne. Barnene, både sønner og døtre, lå alle på søre lemmen, som da var kun ett rom.

      Nils sin bestefar Små-Rasmus bodde i «nore støvo» og et smalt kammers ved siden av. Før små-Rasmus sin kone døde i 1925, disponerte de også nore lemmen som lager: De hadde altså halve huset. Små-Rasmus bodde der fremdeles da Nils og Marie overtok bruket omkring 1947, samme år som hans far døde. Før 1947 hadde Nils og Marie bodd borte i noen år på søre lemmen på Mangersneset, i forbindelse med at Nils jobbet på Frantzens gartneri der. Fra 1947 bodde i tillegg til Rasmus, Nils og Marie bodde Nils sin mor, Minni, Oline og Mathias i huset. Oline dro kort etter. Nils og Marie bodde i søre stuen, moren bodde trolig på nore lemmen, men flyttet til nore stuen da Rasmus døde i 1951. Av de tre søsknene flyttet først Mathias, deretter Oline (før hun giftet seg). Minni arbeidet en tid i Bergen, senere bodde Nils sin mor på nore lemmen med sin yngste datter (Minni) og hennes mann og tre barn.

      Før ekteskapet arbeidet Marie hos tannlege (Nils ?) Aksdal som tjenestepike.

      Mathias fikk et stykke og bygget hus i «Teien» (Teigen), deretter fikk også Minni et stykke der og bygget hus.

      Marie fortalte 18.9.2011 at da huset på Vågenes etter ordre i 1944 ble evakuert skulle huset være helt tømt. De flyttet med seg alt som var i huset. Nils og Marie flyttet til Manger, de andre i huset flyttet andre steder. Det de ikke kunne ta med seg dit, bl.a. ifyringsovnene, ble plassert i bedehuset. Det gjaldt for alle som måtte evakuere på Vågenes.

      Nils forteller at i det meste av mellomkrigstiden ble det på Vågenes blandet lyng i halmen for å ha tilstrekkelig for til dyrene.

      Nils døde ca. kl. 10.00, 27.6.2015, på pleiehjemmet Velferdsenteret på Manger i Radøy kommune, etter et langt sykeleie. Han hadde hatt pacemaker i ca. 30 år da en i midten av mars 2014 sprengte seg ut gjennom huden. Han kom på sykehus for å skifte den, som i utgangspunktet var en lett operasjon. Men det var en hard operasjon noen dager senere å fjerne ledningene som gikk inn i hjertet, men det måtte gjøres p.g.a. betennelse i såret. Med ny pacemaker ble han etter hvert utskrevet, men var da ikke i form til å reise hjem. Han fikk plass på sykehjemmet, hvor også Marie etter kort tid fikk plass for å være nær ham. Etter noen måneder fikk de også felles rom. Nils kom seg og fikk noen gode måneder, men de siste månedene var han svært svak og sengeliggende, men klar i hodet til det siste.

      I tiden fra hjerteoperasjonen i mars 2014 til dødsfallet i juni 2015 var datteren Torill med ham daglig, først på sykehuset og deretter på pleiehjemmet, i stor grad fra ca. kl. 12.00 til ca. kl. 20.00. Hun kunne gi Nils og Marie den ekstra støtte og service som sykehjemmet ikke hadde kapasitet til, og som var nødvendig for at de skulle føle seg trygge og godt ivaretatt. Helt frem til den siste kvelden beholdt han sitt gode humør, tross smerter og plager. Selv den siste kvelden spøkte han med personalet. Da Torill skulle gå den siste kvelden sa Nils «hjertelig takk for alt du har gjort». Neste morgen døde han.

      Nils var en mann som likte å snakke med folk. Han var positiv og vennlig, med stor personlig integritet og godt humør. Han var en mann som var godt likt og som det sto stor respekt av.

      Etter jul et år (før 1954, gamlebesten levde) hadde de en forferdelig orkan. Der var ingen snø. Nils og Marie hadde vært på et årsmøte på Haugland. De måtte gå fra hovedveien og hjem. Marie gikk i le av Nils og måtte holde i beltet på Nils sin frakk hele veien. Forbi Hushauane måtte de krype p.g.a. vinden. 5 løetak på Vågenes ble tatt av vinden. Hos dem gikk taket på hestestallen (sør om løen, der garasjen er nå). Vinduet i nore stuen ble blåst inn. Nils og gamlebesten (morfar til Nils) måtte i mangel av annet spikre opp kjøkkenbordet i vindusåpningen, med bordbeina stikkende ut. Det var bare såvidt de klarte det i vinden, men de var begge sterke menn. De måtte begge holde bordet, mens Marie spikret det fast.

      Torill forteller at de hadde et kaldt hus, med mange pledd og kvitler («kvetel»). De skilte mellom pledd, som var pene og til bruk i stuen, og kvitler som var mer nøkterne, varme og til bruk i sengen, helst oppå dynen.

      Naboer har omtalt Nils og Marie som «et stabbestein-par», d.v.s. et solid par som hjelper folk å holde en god kurs. Om Nils har en nabo sagt at «Alle skulle hatt en nabo som han Nils der sør». (Gårdsbruket ble omtalt som «de der sør» etter den tid før utskiftningen da flere bruk lå i et rekkehus-tun, hvor familiens gårdsbruk lå lengst sør, altså «de der sør». Etter utskiftningen og flyttingen av husene ble betegnelsen på brukets beboere beholdt.

      Nils hadde et eget lag når han arbeidet: Det gikk rolig for seg, men likevel effektivt. Samtidig hadde han en styrke og seighet som gjorde at han kunne holde på meget lenge og ta tyngre tak enn de fleste andre. Når han brukte øks så det ut som om han overhodet ikke brukte krefter, men hans gode teknikk gjorde at øksen selv gjorde arbeidet effektivt, uten at han måtte slite.

      Fra bygdebok for Radøy, bind 2:

      VÅGENES

      Siglar me inn Eltrevågen frå vest, passerer me Vågenestånæ og fleire nes mot sør før me endar opp i Kuvågen. Her inne finn me ei god hamn med mange naust. Mot aust og sør ligg gardsbruka på Vågenes. Nærast kjem Øvre Vågenes.

      Namnegarden Vågenes er delt i dei to matrikkelgardane Øvre Vågenes (også kalla Nordre Vågenes) og Nedre Vågenes (Søre Vågenes). Begge gardpartane er sterkt oppdelte, i meir enn 20 gardsbruk til saman. Dei fleste er små og blir i dag hausta av bønder i grannelaget.

      Det bur folk på dei fleste bruka og elles på frådelte tomter. Her finst òg mange hytter og dessutan ein campingplass.

      Før 1520: Rydjing og deling. Øvre og Nedre Vågenes kjem under kvart sitt kloster.

      For mange tusen år sidan ferdast fangstfolket her langs strendene, og dei la ifrå seg sine karakteristiske knivar og skraper av flint. Seinare er dei gjenfunne og somtid leverte til museet i Bergen.

      Desse flintfunna fortel om eit omfakkande steinalderfolk men ingenting om garden Vågenes. Den høyrer til i ein seinare tidsbolk.

      Andre funn fortel meir, som skar etter tre spannforma leirkrukker på Nedre Vågenes (bruksnr. 1), alle frå den eldre jarnalderen (500 f. Kr. – 600 e. Kr. ). Mest sannsynleg er Vågenes blitt rydja og busett i denne tida, truleg i dei første hundreåra etter Kristi fødsel.

      På det same gardsbruket er det funne glasperler frå den yngre jernalderen (600 – 1050 e. Kr.). I dei tider auka folketalet her vest, truleg også på Vågenes. Iallfall vart garden delt i på den tid, gjerne mot slutten av yngre jernalder, kring år 1000.

      I tidleg kristen tid kom dei to gardpartane under kvart sitt kloster i Bergen. Jordeboka for Munkeliv kloster frå 1480-åra fortel at «Waaghanæss» på Radøy («A Radhenne») gav tre og ein halv laup smør. Dette må ha vore Øvre Vågenes, som seinare er omtala som Munkeliv kloster si jord. Nedre Vågenes kom under Nonneseter kloster, som låg mellom Store og Lille Lungegårdsvannet i Bergen.

      I 1519 budde Kolbjørn og Grim på Vågenes. Begge var klosterbønder. Den eine gav årleg jordleige (landskyld) til Nonneseter kloster, den andre til Munkeliv kloster på Nordnes.

      1520 – 1700: Frå klostergardar til borgargods. Vågenes vert stykka opp.

      Sist på 1400-talet var nonnene blitt jaga frå Nonneseter-klosteret på grunn av ulivnad, og klosteret var i forfall. I 1528 gav kongen Nonneseter med alt jordegodset til sin protestantiske ven, Vincens Lunge. Dermed kom Nedre Vågenes i hendene på denne rikmannen på Lungegården i Bergen.

      Seks år seinare vart Vincens Lunge drepen, og Nedre Vågenes kom over på arvingane. Kring 1600 ser det ut for at garden var ått av dottersonen Knut Bildt, som seinare vart arva av dottera Karen Bildt. Ho gifte seg med den rike Aksel Mowatt, som sat med garden på 1640-talet. Han budde på Tysnes og vart svigerfar til baronen Ludvig Rosenkrantz, som la det meste av Mowatt-godset under baroniet i Rosendal. Men noko av godset vart selt, truleg for å skaffa kapital. Nedre Vågenes kom i hendene på Nils Pedersen Smidt, som seinare vart biskop i Bergen.

      Nils hadde broren Hans, som kjøpte det gamle munkelivsgodset, der imellom Øvre Vågenes. Hans var borgarmeister i Bergen og vart adla i 1676. Han tok ei lilje inn i våpenskjoldet sitt og namnet Liljenskjold (Lillienschiold). Men han døydde alt fem år seinare.

      Hans Liljenskjold hadde ein son med same namnet, og han tok over jordene etter far sin, mellom anna Øvre Vågenes. Han budde ei tid på Sletta her på Radøy men er mest kjend for opphaldet sitt som amtmann i Finnmark.

      Ved nyttårstider i 1700 var det framleis desse to som sat med Vågenes: Nils Smidt med Nedre (Søre) Vågenes og Hans Liljenskjold med Øvre (Nordre) Vågenes.

      I denne tidsbolken vart både Øvre og Nedre Vågenes stykka opp. Den mest omfattande delinga gjekk føre seg i åra mellom 1600 og 1640. I skattematrikkelen for 1647 les me at Øvre Vågenes var delt likt mellom tre bønder, to med namnet Rasmus og ein som heitte Anders. På Nedre Vågenes rådde Knut over halve garden, og Gregar og Kristen sat med kvart sin fjerdepart.

      Det såkalla futemanntalet for 1665 fortel om heile åtte bønder på Vågenes, likt fordelt mellom dei to gardpartane. Men to av desse var i 70-åra og kanskje kårfolk. Andre kjelder fortel om ei stabil garddeling i tida fram mot 1700, med tre bondefamiliar på Øvre Vågenes og like mange på Nedre Vågenes.

      1700 – 1820: Vågenes vert oppstykka og seld til bøndene. Sjøfart og fiske

      I februar 1700 selde Hans Liljenskjold Øvre Vågenes og fleire andre gardar til løytnanten Kristian Henrik von Hatten, eller for å bruka den tids språkdrakt: «Welædle og Mandhafte Herr Leutenant Christian Hinrich van Hatten». Det ser ut som om Kristian døydde ikkje så lenge etterpå. I mai 1703 var det enkja hans, «Madame Maria Von Hatten«, som skreiv ut bygselsetel til Gudmund Nilsen på Øvre Vågenes. Tidleg i mai 1714 testamenterte ho halve Øvre Vågenes og fleire andre gardar på Radøy til døtrene Else Marie og Benedicta Maria von Hatten. Deretter skifte namna på jordeigarane, til assessor Johan Lausen kjøpte Øvre Vågenes i 1748. Han sat med garden i 10 – 12 år, til krigsråd Claus Johan Vilhelm Koren fekk hand om Øvre Vågenes kring 1760. Koren reiste sak mot leiglendingen Nils Arnesen Vågenes i 1777, fordi han ikkje hadde betalt landskylda sidan 1768 og heller ikkje hadde halde husa ved like.

      Krigsråd Koren vart sitjande med Øvre Vågenes til han døydde sist på 1780-talet, og sidan sat enkja hans, «Frue Krigsraadinde Koren» med jorda i fleire år. Ved eit delebrev i mai 1798 tilfall garden sorenskrivaren Johan Koren. Frå og med 1800 gav han seg til å selja jorda til leiglendingane, som dermed vart sjølveigande bønder.

      Nedre Vågenes såg me var komen i hendene på magister Nils Pedersen Smidt sist på 1600-talet. Han vart biskop i Bergen og døydde i 1716. Enkja hans, «Madame Magdalena Salig Biscop Smidt», sat med garden til 16. juli 1725. Då skøytte ho bruksnr. 1, 3 og 4 av Nedre Vågenes til oppsitjaren Knut Olsen Vågenes (138). Same dagen selde ho bruksnr. 5, 6 og 7 av Nedre Vågenes til Jan Gudmundsen Hjelmen, som straks etter bygsla det til Ola Olsen Vågenes (168). Resten av Nedre Vågenes selde ho til Henrik Schreuder Hjelmen. Med desse overskøytingane sommaren 1725 var Nedre Vågenes ått av bønder. Av desse budde Knut Olsen på Vågenes og var følgjeleg den første sjølveigarbonden på Vågenes.

      I 1731 prøvde den same Knut Olsen Vågenes å laga seg veg over bøen til grannen Jon. Det førte til usemje og strid. I slåttonna trettast dei to, og det vart eit lite basketak. Då Jon kom fram til dei andre grannane ute på bøen, rann blodet nedetter andletet. På spørsmål fortalde Jon at det var Knut som hadde klora han. Det enda med at Knut vart dømd til å gje tre lodd (278 gram) sølv til dei fattige på grunn av sin «uforligelighed imod sin Grande».

      Utetter 1700-talet vart alle gardsbruka delte. Somme gonger var det deling mellom sysken, i like store bruk. På Øvre Vågenes ser me at husa vart samla kring to tunstader nokså nær einannan. Desse er omtala som «første tunet» og «andre tunet» i ei tingsak frå 1789. I daglegtale gjekk desse tuna for «Nedom Berget» og «Ovom berget» (= andre tunet).

      Folketeljinga i 1801 fortel at det var åtte bondefamiliar med like mange gardsbruk på Øvre Vågenes, og på Nedre Vågenes var det seks. Med andre ord var Vågenes delt opp i 14 større eller mindre gardsbruk, mot seks hundre år tidlegare. Folketalet hadde auka og gardsbruka var blitt mindre. Dette førte til større trykk på jordressursane, med fleire konfliktar mellom oppsitjarane.

      Vinteren 1806 reiste bøndene på Øvre Vågenes sak mot grannane på Nedre Vågenes fordi dei hadde «skaaret en betydelig deel Koe-Lyng, i Gaarden Nordre-Wogeness tilhørende Udmark», dette til «Fornærmelse, sampt Savn for deres Chreatures Bierg (redning) og Livs Ophold, i en saae trang og snæver Foster Tiid».

      Den 15. april 1806 møttest dei i forliksrådet. Her vedgjekk bøndene på Nedre Vågenes alt saman. Dei baud grannane på Øvre Vågenes sju dalar i oppreisning, og med vart dei forlikte. Sjølv skulda dei på at «den store Trang af mangel paae Føde og ophold for deres Chreature haver drevet dem dertil».

      Det var jorda og fisket dei levde av, på Vågenes som på dei andre gardane her vest. Dei hadde fiskarhus eller fjæremannshus ute på Hernar i Øygarden. Slik hadde det vore i mange år. I tingbøkene les me om striden mellom bønder på Vågenes og væreigaren Arnold Meyer, om eit fjæremannshus som var sett opp utan lov. Og i 1828 måtte Johannes Vågenes og fleire andre bygdafolk ut med dryge bøter fordi dei hadde brote opp fjæremannshusa sine på Hernar etter at grunneigaren Hans Smith hadde stengt husa og forsegla dørene.

      Fiske og sjøfart hadde lokka mange til havs, men ikkje alle kom heim att. Mang ein gong var ulykka ute, og det var ikkje alltid at berginga kom tids nok.

      Like før jul i 1811 sigla Rasmus Gudmundsen Vågenes (142) og Knut Johannesen Grindheim framom eit skjer utanfor Toska. Der flaut restane etter ei knust jekt, og oppå skjeret vart dei var fleire menneske. Det viste seg å vera Nils Johannesen Helland, Inger Johannesdtr. Helland, signalstyrar Pettersen si kone, ein Jens Olsen frå Bergen og Johan Fredrik Rise. Men denne siste var død. Han hadde frose i hel om natta.

      Det stod ikkje så sprekt til med dei andre heller. Men Rasmus Vågenes og Knut Grindheim fekk berga dei over på båten sin og «bragte dem, næsten sandsesløse, til Waagenæs, hvor de bleve opvarmede og forfriskede».

      1820 – 1950: Garddeling og utskifting

      Garddelinga heldt fram utetter 1800-talet og fram mot krigen. Frå 14 gardsbruk i 1800 auka talet til 20 i 1900 og 22 i 1939. Det var Øvre Vågenes som vart stykka mest opp, i heile 14 gardsbruk like før krigen.

      I tillegg hadde her vore husmannsplass på Stien og Dalen under Nedre Vågenes og Nipå og Neset (Trondstykket) under Øvre Vågenes, og fleire hadde budd i enkle stover utan særleg tilgang til jord. Her levde det fiskarar og ymse slags arbeidsfolk som «spinder og væver» eller tok seg førefallande arbeid. Men levekåra var helst tronge, og mange måtte setja si lit til fattigkassen.

      Bøndene var gjerne litt betre stilte. Men den sterke oppdelinga hadde gjeve mange små bruk, med eit jordbruk som ikkje var anna enn ei sidenæring til fiske og løna arbeid.

      Garddelinga hadde òg ført til ei omfattande teigblanding, og fleire hadde husa sine liggjande i felles tun. Med dei nye utskiftingslovene midt på 1800-talet gjekk det mot utskifting, i første omgang av tun og innmark.

      Nedre Vågenes var minst oppstykka av dei to gardpartane, og her låg husa meir spreidde. Det viser eit utskiftingskart som er datert til kring 1865. Dette viser hus og jordkjellarar og ikkje minst eit hundretals teigar. I det same kartet er dei nye grensene teikna inn, i hovudsak grenser som framleis eksisterer mellom bruka.

      Dette kartet manglar både datering og underskrift, og det er òg smått med andre utskiftingspapir. Det er nærliggjande å tru at det handlar om ei minneleg, ikkje offentleg utskifting.

      Annleis var det på Øvre Vågenes, som hadde offentleg utskifting av innmarka i 1888 – 1891. Heile innmarka vart no fordelt på nytt mellom dei 13 gardsbruka, som fekk kvar sin samanhengande teig. Sjå utskiftingskartet!

      Som følgje av utskiftinga vart det gamle fellestunet oppløyst, og husa vart flytta ut til dei nye innmarksteigane. Eigentleg var dette eit todelt tun, omtala som første og andre tunet i skrivne kjelder i 1789 og som «ovom berget» og «nedom berget» i folketalen. Men dei to husklyngene låg kloss i einannan og i hovudsak samla rundt tunet på det noverande bruksnr. 8 (på utskiftingskartet). Eit par hus vart liggjande sør på noverande bruksnr. 11 (på kartet) og ein lang bygning og ein jordkjellar nord på noverande bruksnr. 12 (på kartet).

      Lenger mot vest låg det nokre hus og jordkjellarar på noverande bruksnr. 2 (på kartet). Bonden der, Elling Rasmusen, hadde alle sine hus og jordkjellarar på den nye teigen sin og var den einaste som slapp unna noka som helst flytting. Men han måtte vera med på å bera utgiftene for dei andre bøndene. For flyttekostnadene vart delte mellom bøndene etter matrikkelskylda.

      Også bøndene på bruksnr. 8, 11 og 12 slapp å flytta hus. Men dei måtte flytta nokre jordkjellarar. Det fanst fleire slike jordkjellarar på Øvre Vågenes, avmerka som raude, små rundingar på kartet. Truleg var alle bygde etter at poteta hadde gjort sitt inntog på gardane her, i tida etter 1800.

      Flyttinga skulle vera unnagjort innan flyttedagen 14. april 1892. Heldt dei ikkje denne fristen, kunne dei bli kasta ut av husa sine.

      Desse 12 oppsitjarane måtte flytta hus og/eller jordkjellarar:
      Kristoffer Larsen på bnr. 1 (a på utskiftingskartet): Våningshus, løe, flor og jordkjellar.
      Mons Karlsen på bnr. 3 (c på kartet): Våningshus, løe, flor og kjellar.
      Rasmus Nilsen på bnr. 4 (d på kartet):Våningshus og jordkjellar.
      Nils Olsen på bnr. 6 (e på kartet): Våningshus, løe med flor og ein jordkjellar.
      Ola Olsen på bnr. 5 (f på kartet): Våningshus og løe me flor.
      Johan Johannesen på bnr. 7 (g på kartet): Våningshus, løe med flor og to jordkjellarar.
      Mons Monsen på bnr. 8 (h på kartet): to jordkjellarar.
      Halvar Andersen på bnr. 9 (i på kartet): Våningshus, løe, flor og ein og ein halv jordkjellar.
      Mathias Mikkelsen på bnr. 10 (k på kartet): Våningshus, løe med flor og ein og ein halv jordkjellar.
      Nils Martinusen på bnr. 11 (l på kartet): Jordkjellar.
      Johan Olsen på bnr. 12 (m på kartet): Ein halv jordkjellar.
      Karl Endresen på bnr. 13 (n på kartet): ei halv løe, eldhus og ein halv jordkjellar.

      I desse tider vart utmarka på Nedre Vågenes skifta ut, og i desember 1889 var denne utskiftinga ferdig. Seks år seinare var utmarka skifta ut på Øvre Vågenes.

      Liksom på innmarka vart eigedomane delte inn i samanhengande teigar. Men på grunn av den sterke oppstykkinga, vart desse utmarksteigane både lange og smale. Sjå kartet!

      I dag vil me nok seia at desse teigane ikkje er delte slik at det kan gje ei god og rasjonell utnytting av utmarka. Men driftsmåtane var ulike den gongen, og tanken bak denne oppdelinga var nettopp å få nytta ut si eiga utmark på beste måte.

      Nye driftsformer var på veg inn i jordbruket, med nye og betre hestereiskapar. Slåmaskina var komen hit kring hundreårskiftet. I jordbruksteljinga 1939 les me at der var sju slåmaskiner på Vågenes: to på Øvre og fem på Nedre Vågenes.

      Me kan nok lura på korfor det var så mange fleire slåmaskiner på denne nedre gardparten. Truleg heng det saman med at Nedre Vågenes var mindre oppstykka, med færre og dermed større bruk. Og nett dette var ein føresetnad for ei mekanisering og rasjonell drift: Bruka måtte ha ein viss storleik, som gav økonomi til kjøp og hadde jordvidder for utnytting av dei nye reiskapane.

      Nedgangstida på 1930-talet og krigsåra sette bremser for denne utviklinga. Tilgangen på jord var blitt viktigare for levemåten. Me har alt sett det fanst heile 22 gardsbruk i drift på Vågenes i 1939, derav 14 på Øvre Vågenes. Samla var produksjonen imponerande stor, sjå illustrasjonen over produksjonsutviklinga!

      Men dei minste bruka fødde ikkje meir enn eit par kyr, fire – fem sauer og frå to til fem høner. Dette var mildt talt lite å fø ein familie på! Men det gav eit viktig tilskot, attåt fiske og førefallande arbeid. Ikkje minst vart dette viktig i krigsåra, med knapp tilgang på varer.

      Dei siste to krigsåra vart ei lite hyggeleg tid på Vågenes. I 1943 slo eit hundretals tyske soldatar og offiserar slo seg til her. Dei flytta inn i åtte av bustadhusa, og folk måtte finna seg andre stader å bu. Brakker vart sette opp, og fire kanonstillingar kom på plass. For å hindra invasjon frå vest vart heile sjøsida av Vågenes minelagd. Minefelta vart gjerda inn med piggtråd. Men det hindra ikkje at både hund og sau kom inn i minefelta og utløyste miner.

      Etter krigen vart både brakker og kanoner demonterte, og tyske soldatar vart sette til å grava opp og fjerna alt sprengstoff.

      1950 – 2000: Frå hest til traktor og minkande jordbruk. Feriestaden Vågenes

      Etter krigen tok den gamle korndyrkinga slutt på Vågenes, som på mest alle gardane her vest. Det var ikkje lenger lønsamt. I det heile gav ikkje dei små bruka så store inntekter. Med betre tilgang på godt løna arbeid vart jordbruket prioritert ned.

      Den sterke mekaniseringa av landbruket var med på å framskuva denne utviklinga, ved at større område kunne drivast med færre arbeidshender. Samstundes var dei minste bruka lite eigna for traktor og fôrhaustar og gav heller ikkje økonomi til å forsvara slike investeringar.

      Særleg snøgt gjekk dette etter 1970, då mjølkeproduksjonen fall bort på det eine gardsbruket etter det andre. Men fleire av dei litt større bruka hadde framleis kjøtproduksjon på storfe eller sau. Dette var produksjonar som lettast kunne kombinerast med anna arbeid.

      Dei mindre bruka vart derimot lagde ned som eigne driftseiningar, men vart dels brukte som tilleggsjorder til nærliggjande gardsbruk. Denne utviklinga har skote fart etter 1990, og mange av bruka vert i dag brukte til slått og beite av andre bønder i bygda.

      Framleis bur det folk på dei fleste gardsbruka, og nye bustadhus er komne til på frådelte tomter. Så folketalet har halde seg bra oppe. Men mange bruk vert nytta til feriestader for utflytta eigarar, og ut mot strendene er det bygt hytter og fritidshus. På Nedre Vågenes er det blitt bygt opp ein større campingplass, og i dei seinare åra er det òg kome ein campingplass på Øvre Vågenes.

      Alt dette viser klart den nye utviklingstrenden: Vågenes er blitt ein stad mange reiser til for fritid og ferieliv.


      Dåpen 1916, se kl.b. B4 for Hordabø sogn 1907-1922.

      Det første bildet han kjøpte var et Stranda-maleri av maleren Hølleland. Maleriet ble arvet av Torill.

      Fortalt av Nils:
      Nils sin oldemor levde hans første halvår. Hun hadde antakelig hatt slag, for hun lå til sengs og kunne bruke bare ene hånden.
      Nils sin beste (bestefar) var Rasmus Martin Rasmussen.
      Nils sin besta (bestemor) var Herborg Nilsdtr Sture som døde ca. 1925 i august i håslåtten.
      Nils sin bestemor Oline Kristoffersdtr Marøy ble kalt "Besta i Marøynæ". Hun døde i huset hos sønnen Ole Monsen på Vågenes. Hun laget te av kjerringrokk. Når Nils skulle på besøk til henne i Marøyen, plukket han gjerne kjerringrokk som han tok med til henne. Hun døde antakelig våren 1925 ? Nils husker begge sine bestemødre som veldig snille.
      Ole Monsen ble helt "sundbråten" av gikt. Det siste halvåret måtte han mates, fordi han var så stiv at han ikke nådde munnen. Ole fortalte at han kjøpte en fin matrosdress til Nils da han var 4-5 år gammel. Ole var så kroket at de måtte bygge på kisten to tommer for å få lokket helt nedpå. Han merket gikten tidlig: Allerede når Nils var ca. 7 år måtte Ole om morgenen varme hendene i varmt vann for å få dem til å fungere. Mye av grunnen kan være at han arbeidet i all slags vær, og som slakter brukte han kokende varmt vann til å dyppe grisebeina i, for deretter å kunne vri av labbene. Varmt vann ble også brukt for lettere å kunne skrape av grisebusten. Grisungene fikk folk gjerne omkring august (de gikk gjerne i stuen), og ble ofte slaktet på foråret (da de var 80-100 kg), når det fortsatt var kaldt i været. (Foringen: Poteter ga mye kjøtt, lite flesk. Mel ga mye flesk: De likte mest mulig flesk.) De fleste slaktet sau selv, men sjelden gris. Han slaktet mye gris og sau og noe kyr for folk, og var kjent for å gjøre godt arbeid.

      Rasmus Martin Rasmussen kalles av Nils sine barn for "gamlebesten".

      Nils mener at hans bestefar Rasmus Martin Rasmussen sa at han var med på å bygge nøstmurene.

      Nils ville engang ta et Linguaphone-kurs (plater) i engelsk. Men huset var fullt av unger, og de hadde kun stuen og et soverom, så Marie syntes det ble for voldsomt og nektet.

      De hadde et felles notlag for hele nore Vågenes. Båten de brukte var en gavel. Hvert bruk var med, alle med like andeler. Dette gjaldt også tilbake i Nils sin bestefar sin tid. Dengang brukte de seksæringer (seksringer) og var bl.a. syd til Bømmelfjorden. Beste (kalt små-Rasmus, d.v.s. Nils sin morfar) fortalte at i Halsnøy-området omkr. 1920-tallet fikk de en hvalunge i noten. De fikk beskjed av båtene rundt at de måtte slippe den løs, men mannskapet ville ha den og drepte hvalungen, som da skrek. Hvalmoren for rett ut mot havet. Neste dag da alle båtene lå og fisket, kom hvalmoren igjen sammen med 10 andre hvaler. De 10 sirklet rundt alle båtene. Men båten til Beste sitt notlag var helt ny og lys, og skilte seg ut. Hvalmoren siktet rett mot båten og knuste den helt, slik at hele mannskapet havnet i vannet og måtte reddes av de andre båtene. Hvalene søkte nå rett ut mot havet igjen. Det ble en dyr hvalungefangst !

      Vest for huset på Vågenes, rett utenfor innmarksgjerdet, lå et ildhus, nær (omkring 1 meter fra) steingarden mot søre Vågenes. Rester av huset sto omkring 1944 og senere. Huset ble brukt som tørkehus for å tørke kornet, til barking av nøter, baking av flatbrød, vasking av klær, etc.)

      Vest for huset på Vågenes var en meget stor åker. Nils husker et år med avling 28 sekker fullkorn av havre og ca. 12 sekker dårligere korn. Hver sekk var ca. 80-100 kg. Et normalår ga ca. 20 sekker fullkorn.

      I Kupo, vågen vest for huset på Vågenes, var en smal berghylle kalt Gamle Lesk. Den lå på naboen Malvin Vågenes sitt stykke. Den lå i brattstykket mot sjøen.

      De bar 42 kiper smaleskitt til en åker helt syd på gården.

      Etter slåtten tok morfaren Rasmus i flere år Nils (før han var konfirmert) med på fiske. De bodde i en hytte i Øygarden. (Jeg Knut har oppfattet det som at dette var små hus med lav standard som bruket på Vågenes eide i Øygarden) De kunne returnere med en tønne saltet fisk ++.

      Nils, som under krigen tjente en stund på en gård på Voss etter at tyskerne fordrev de norske styrkene, fortalte at ved øremerking av sau på Voss måtte de ta vare på hudfillene. De ble lagt inn under en stor tung stein. Formålet var at dersom hudfillene ikke ble behandlet slik ville reven ta sauelammene.

  • Kilder 
    1. [S20] .