 Ca 1090 - 1130 (40 år)
-
| Navn |
JORSALFARE, Sigurd "the Crusader" |
| Suffiks |
King of Norway |
| Kallenavn |
the Crusader |
| Født |
Ca 1090 |
| Døpt |
Norway - aka Sigurd the Crusader/Jorsalafar  |
| Kjønn |
Mann |
| Navn |
Sigurd the Crusader Jorsalfare |
| Navn |
Sigurðr Jórsalafari Jorsalfare |
| Gravlagt |
Ca 1130 |
Hallvardskirken |
| Død |
26 Mar 1130 |
| Person ID |
I30245 |
Geelmuyden_etc |
| Sist endret |
7 Jul 2021 |
-
| Notater |
- {geni:occupation} King of Norway 1103-1130 and the Isle of Man, King of Norway 1103-1130, konge, Norsk kung, @occu00517@, King, Konge i Norge 1090-1130, Konge Af Norge
{geni:about_me} DIS-Norge Gravsted Akershus slottskirke Oslo: Kong Sigurd ble gravlagt i Hallvardskirken i Oslo. I ruinene av den ble hans hodeskalle funnet i 1656. Den ble brakt til Danmark og først levert tilbake til Norge i 1867. I 1957 ble hodeskallen bisatt i muren i krypten under slottskirken på Akershus, vis-a-vis Det Kongelige Mausoleum.
http://en.wikipedia.org/wiki/Sigurd_the_Crusader
'''Sigurd I Magnusson''' (født 1090, død 26. mars 1130 i Oslo) var sønn av kong Magnus Berrføtt og regjerte riket fra 1103 sammen med sine brødre, Olav Magnusson (1099-1115) og Øystein I (1088-1123). Fra 1123 var han enekonge. Sigurd fikk hedersnavnet «'''Jorsalfare'''» etter at han hadde vært på kombinert korstog og pilegrimsferd til Jerusalem (som på norrønt ble kalt «Jórsalir» eller «Jórsalaborg»).
*[http://snl.no/.nbl_biografi/Sigurd_1_Magnusson_Jorsalfare/utdypning Store norske leksikon]
*[http://www.thepeerage.com/p11300.htm#i112998 The Peerage]
*[http://fmg.ac/Projects/MedLands/NORWAY.htm#MagnusIIIdied1103B FMG.ac]
*[http://www.geneall.net/W/per_page.php?id=17465 Geneall]
*http://www.miklaborg.net/
*http://www.nad.riksarkivet.se/sbl/artikel/18235
--------------------
Gift 2 gånger och hade en frilla. 1103-30 talet.
--------------------
Sigurd var nest eldst av tre brødre, og moren hans var en av kongens friller, Tora. De tre brødrene hadde forskjellige mødre, men lik arverett til tronen. Sigurd fulgte faren Magnus på flere utenlandsreiser da han besøkte og befestet kolonier under sitt styre. Som 12–13-åring var Sigurd med på en slik tur, men han hadde blitt igjen på Orknøyene da faren falt i et bakholdsangrep i Irland i 1103.
Det var særlig de to brødrene Øystein og Sigurd som tok oppgavene som konge. Den yngste broren Olav var bare 3–4 år da faren Magnus døde, og han var sykelig og døde tidlig.
Det er ikke kjent hvorfor det var Sigurd som ble valgt ut til å lede ferden til Jorsal, men det kan skyldes at han var mer reisevant enn broren og rett og slett ønsket det. Begge deltok aktivt i forberedelsene, og reisen kan seessom et felles prosjekt. Da reisen startet var kong Sigurd kun 18 år, og broren Øystein ble igjen i Norge for å styre landet.
Navn Sigurd Magnusson
Regjeringstid 1103–1130
Født 1090
Død 26. mars 1130
Oslo
Foreldre Magnus Berrføtt
Tora (frille)
Ektefelle Malmfrid, datter av Mstislav I av Kiev
Cecilia
Barn Magnus (1115–1139)
Kristin (ca. 1125–1178)
m. (1): Cecilia
m. (2): Malmfrid Mstislavsdatter of Kiev about 1125
m. (3): Borghild Olavsdatter about 1104
Sigurd Magnuson, aka the Crusader Sigurd-Jerusalem-farer (the traveler) became sole ruler of Norway after his half-brother Eystein died ca. 1122. During Sigurd's reign the Swedish Jamtland was made a Norwegian province. In 1123he led a crusade, including to Sweden's east coast, where he forcibly baptized a number of local Smalanders. He exacted a tribute from them of 1500 head of cattle.
King of Norway.
* RESIDENCE: (Først gift med Bladmynja ?)
* OCCUPATION: Konge i Norge 1103-1130
* BIRTH: 1090, (var moren ist. 'engelsk-normannisk av god ætt' ?)
* DEATH: 26 Mar 1130, Oslo
* BURIAL: Hallvardskirken, Oslo
SOURCE NOTES:
LUH v. 6 p. 1858. http://home.sol.no/~torsolhe/valjerd.htm
http://home.online.no/~moerck/odin/714.html
RESEARCH NOTES:
Joint king of Norway 1103-1123, sole king 1123-1134. Pilgrimage to Jerusalem.
Fought Moors. Captured Sidon w/ King Baldwin. 3 wives
SOURCE NOTES:
Occupation: King in Norway
Saga2, 241. Gift (2) med Bladmynja Myrkjartan , Irland, gif t (3)
Borghild Olavsdotter, frille (Saga2, 251). Han er gra vlagt i
Halvarskirken i Oslo.
Sigurd Jorsalfares regjeringstid i landet var en fredelig tid, men de neste 100 aÌŠrene ble en tid i borgerkrig. Fra vest kom en mann fra havet som het Harald Gillekrist. Han paÌŠsto aÌŠ kunne bevise at han var Sigurds bror, men sverget paÌŠ at han ikke skulle ta kongsnavn før Sigurd og hans sønn Magnus var død. Men da Sigurd døde i 1130 bestemte Harald seg for aÌŠ bli konge likevel. Han fikk saÌŠ stor oppslutning blant stormennene at Magnus maÌŠtte godta han som samkonge.
Magnus maÌŠtte akseptere dette, men i 1134 bestemte han seg for at han ville være konge alene, og gikk mot Harald Gille. Magnus seiret, og Harald maÌŠtte flykte til Danmark. Der rustet han et felttog inn i Norge for aÌŠ gjenerobre tronen.
Harald delte ut landomraÌŠder til stormenn og bønder, og han vant landet tilbake. I 1135 gikk Harald til angrep mot Magnus, og fikk trellene sine til aÌŠ hugge av Magnus foten, kastrere ham og blinde ham, og satte ham i kloster i Nidarholm.
- Harald ble eneraÌŠdende konge av Norge, og benyttet tiden til aÌŠ etablere kontroll med landet ved fostring av sine sønner som han satte bort i Viken og i Trøndelag, og han etablerte sterke støttespillere rundt om i hele landet, historiker Knut Artstad ved Forsvarsmuseet.
I 1036 kom Sigurd Slembe, som paÌŠsto aÌŠ være halvbroren til Harald. Han ville gjerne bli konge.
- Men Harald hadde sett hvordan det kunne gaÌŠ om man tillot noe slikt, og sa nei. Han ville derfor drepe Sigurd, men Sigurd rømte, forteller Artstad.
Etter en tid i skjul kom Sigurd tilbake, og drepte kong Harald mens han sov.
Sigurd I Magnusson (født 1090, død 26. mars 1130 i Oslo) var sønn av kong Magnus Berrføtt og regjerte landet sammen med sine brødre, Olav Magnusson (1099-1115) og Øystein I (1103-1123). Fra 1123 var han enekonge.
Sigurd fikk hedersnavnet ?Jorsalfare? etter at han hadde vært paÌŠ kombinert korstog og pilegrimsferd til Jerusalem (som paÌŠ norrønt ble kalt ?Jorsal? eller ?Jorsalaborg?).
Bakgrunn
Sigurd var nest eldst av tre brødre; moren hans var en av kongens friller, Tora. De tre brødrene hadde forskjellige mødre, men lik arverett til tronen. Sigurd fulgte faren Magnus paÌŠ flere utenlandsreiser da han besøkte og befestet kolonier under hans styre. Som 12-13 aÌŠring var Sigurd med paÌŠ en slik tur, men hadde blitt igjen paÌŠ Orknøyene da faren falt i et bakholdsangrep i Irland i 1103.
Det var særlig de to brødrene Øystein og Sigurd som tok oppgavene som konge; den yngste, Olav var bare 3-4 aÌŠr; han var sykelig og døde tidlig.
Det er ikke kjent hvorfor det var Sigurd som ble valgt ut til aÌŠ lede ferden til Jorsal, men det kan skyldes at han var mer reisevant enn broren og rett og slett ønsket det. Men begge deltok aktivt i forberedelsene, og reisen kansees som et felles prosjekt. Da reisen startet var kong Sigurd kun 18 aÌŠr, og broren Øystein ble igjen i Norge for aÌŠ styre landet.
Jorsalferden
Reisen til Jorsal tok hele tre aÌŠr (1108-1111), og det var 60 langskip med anslagsvis 100 mann ombord i hvert av dem, slik at det var en styrke paÌŠ hele 6 000 mann som reiste ut fra Bergen høsten 1108. Med i følget var baÌŠde lendmenn, storbønder, frie menn og treller. For mange som deltok var nok baÌŠde eventyrlyst og utsiktene til rikdom vel saÌŠ viktige som de aÌŠndelige elementene. For trellene kom i tillegg utsiktene til aÌŠ bli frie.
Ferden gikk i første omgang over Nordsjøen og de overvintret i Sør-England, sannsynligvis paÌŠ øya Sheppey i Kent ved Themsens munning. Det er antatt at kong Sigurd møtte den engelske kongen Henrik I. Neste vaÌŠr reiste de ned langs kysten av Frankrike til Nord-Spania, hvor de blant annet hadde et lengre opphold i Santiago de Compostela, som ogsaÌŠ den gang var et sentralt pilegrimsmaÌŠl. SaÌŠ langt gikk reisen relativt greit, da de i hovedsak passerte omraÌŠder som var kontrollert av kristne smaÌŠkonger og de fikk tilgang til forsyninger hos dem.
Lengre sør hadde muslimske herskere fortsatt kontroll. Dette førte til flere standhogg, baÌŠde for aÌŠ skaffe forsyninger, men ogsaÌŠ for aÌŠ bidra til nedkjempelse av det muslimske herredømmet i Spania og Portugal. Særlig var dette tilfelle i kampene om Sintra, Lisboa og Alcacer do Sal, hvor kong Sigurds styrke erobret disse byene og ga dem over til kristne herskere.
VaÌŠren 1110 passerte de Gibraltar og fortsatte kamper mot baÌŠde muslimske styrker og pirater, baÌŠde til lands og i sjøslag. Kong Sigurd erobret øyene Formentera, Ibiza og Menorca paÌŠ Balearene fra baÌŠde muslimske herskere og fra pirater. PaÌŠ forsommeren 1110 ankom følget Sicilia, hvor de tok inn hos Roger II av Sicilia over sommeren.
Tidlig om høsten ankom de Det hellige land ved havnebyen Akko (?Akersborg? paÌŠ norrønt) i det naÌŠværende Nord-Israel. Her ble de tatt i mot av kong Baldvin I av Jerusalem. Følget besøkte Jerusalem og de øvrige hellige stedene i omraÌŠdet, blant annet badet de i elven Jordan paÌŠ samme sted hvor døperen Johannes døpte Jesus.
Følget fikk av kong Baldvin en bit av Kirsti kors som relikvie, og avla ed paÌŠ at naÌŠr de kom hjem, skulle denne avgis til St. Olavs grav i Nidaros, i tillegg skulle de gjøre alt de kunne for aÌŠ fremme kristendommen i Norge, opprette et erkebispesete og innføre tiende. Alle disse ordningene ble innført, men ikke alt i kong Sigurds regjeringstid.
Selv om Jerusalem var gjenerobret av kristne styrker etter korstoget 1099, var fortsatt store deler lengre nord under muslimsk kontroll. Kong Baldvin ba om Sigurds assistanse til aÌŠ innta byen Sidon i dagens Libanon, hvilket de gjorde. Sigurds styrke angrep sjøveien, mens Baldvins styrke angrep over land.
Rett over nyttaÌŠr 1111 forlot Sigurds styrke Det hellige land og var innom baÌŠde Kypros og Peloponnes før de kom til Miklagard, dagens Istanbul, setet for den bysantiske keiseren Alexios I. Her fikk de en storslagen mottakelse ogble værende en stund, før en mindre gruppe reiste landeveien hjem. Det er antatt at kun 100 av de opprinnelige 6 000 som reiste ut, kom tilbake til Norge sommeren 1111. De øvrige hadde enten falt i kamp eller omkommet av andre grunner, men et betydelig antall ble ogsaÌŠ igjen hos keiser Alexios og tjenestegjorde som væringer i hans livgarde. Det er sannsynlig at noen av disse senere vendte tilbake til Norge, men da betydelig rikere enn da de reiste.
Tilbake i Norge
Det var mye som hadde skjedd hjemme i Norge da kong Sigurd kom hjem og skulle dele styringen med broren. Øystein hadde bygget klostre og kirker, verdslige bygninger og forsvarsverker. Videre var Jemtland erobret, typisk for ham var det med listighet og klokskap, ikke med kamp og vold. De to brødrene var ganske forskjellige, Sigurd var taus og handlingsorientert, mens Øystein ofte oppnaÌŠdde mer med klokskap og sjarm. Selv om kong Sigurd hadde et visst renommeÌ etter Jorsalferden, kunne han nok komme litt til kort overfor brorens gode utseende, veltalenhet, kunnskaper og sosiale evner.
Snorre Sturlasson beskriver kong Sigurd slik:
Kong Sigurd var stor av vekst; og han hadde brunt haÌŠr. Han var mandig, men ikke vakker. Han var velvoksen og snar i vendingen, faÌŠmælt og som oftest ikke vennlig, men han var vennegod og trofast, snakket lite og holdt paÌŠ formene og verdigheten.
Det ble derfor en viss rivalisering mellom brødrene, mens de stort sett løste ?overlappingen? ved at de vekslet paÌŠ hvem som befant seg nord og sør i riket.
Men 29. august 1123 er kong Øystein paÌŠ gjestebud paÌŠ Hustad i Romsdal, hvor han blir syk og dør, etter aÌŠ ha vært konge i 20 aÌŠr. Han blir begravet i Nidaros, og kong Sigurd er fra da av enekonge i Norge. Det er ikke kjent hva han gjorde i denne tiden, bortsett fra at han var paÌŠ et mindre felttog til SmaÌŠland for aÌŠ støtte kristningen der. Ellers sier Snorre at dette var en god og fredelig tid for Norge.
Kong Sigurd dør - borgerkrig bryter ut
Under et opphold i Oslo ble kong Sigurd 26. mars 1130 plutselig syk og døde. Han var da 40 aÌŠr og hadde da vært konge i 27 aÌŠr, de siste syv aÌŠrene som enekonge. Han ble gravlagt i Halvardskatedralen. Sønnen Magnus som han hadde med frillen Borghild Olavsdatter var hos ham da han døde, og overtok som konge. Men det dukket opp flere som mente de var kongesønner, blant andre Harald Gille som hevdet aÌŠ være sønn av Magnus Berrføtt og altsaÌŠ bror av Sigurd ogØystein. Han hadde lovet aÌŠ ikke gjøre krav paÌŠ kronen saÌŠ lenge brødrene levde, men gjorde det ved Sigurds død.
Krig mellom de ulike kandidatene til kronen brøt ut og preget Norgeshistorien de neste hundre aÌŠrene fram til HaÌŠkon HaÌŠkonsson tok makten i 1217.
400px-Magnussonnenes_saga_3_-_Gh t t p : / / t r e e s . a n c e s t r y . c o m / r d ? f
= i m a g e&guid=0b711bf0-89f8-4a42-b794-0f9883ba3daa&tid=312040&pid=-2086313309
He ruled with his brothers as co-rulers, from 1103 to 1130.
He ruled with his brothers as co-rulers, from 1103 to 1130.
Sigurd I of Norway
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sigurd I Magnusson (1089?-1130), nicknamed Sigurd Jorsalfare (Old Norse Sigurðr Jórsalafari, translation: Sigurd the Crusader, literal translation: Sigurd, the one who went to Jerusalem) was king of Norway 1103-1130.
In 1098, he accompanied his father, Magnus, on his expedition to the Orkney Islands and the Western Lands. He was made King of Orkney in that year, following the removal of the incumbent jarl of Orkney. He was also, apparently, made King of Man and the Isles in that year, following the overthrow of their king by Magnus. The Orkneys, Man and the Hebrides were traditionally regarded as fiefs under the Norwegian crown, though their remote location had made them virtually independent.
It is not known whether he returned with Magnus to Norway after the 1098 expedition, but when in 1102 Magnus returned to the west, he was present in Orkney. A marriage alliance was negotiated between Magnus and Muirchertach Ua Briain, the leading king in Ireland at the time and ruler of Dublin. Sigurd was to marry Muirchertach's daughter. However in 1103 when Magnus was killed in Ulaid, the fourteen year old Sigurd returned to Norway, leaving his child-bride behind.
When he returned to Norway, he became king together with his brothers Øystein and Olav.
1107-1110 he left Norway to lead a Norwegian contingent in support of the crusader Kingdom of Jerusalem. He fought in Lisbon, various Mediterranean islands and Palestine, and visited Sicily, Jerusalem (Jorsalaland) and Constantinople. In 1110 he joined with Baldwin I, King of Jerusalem, to capture the coastal city of Sidon. Sigurd's main contribution in this respect was supplying a large number of horses to the crusader army. From these events he receivedhis nickname Jorsalfar ("Jerusalem-traveller").
From his death began the civil wars period of Norwegian history that lasted from 1130 to 1240. During this period there were several interlocked conflicts of varying scale and intensity. The background for these conflicts were the unclear Norwegian succession laws, social conditions and struggles between various groups of noblemen fighting for power. There were then two main parties, firstly known by varying names or no names at all, but finally condensedinto parties of Bagler and Birkebeiner. The rallying point regularly was a royal son,or a person claimed by his followers to be a royal son, who was set up as the head figure of the party in question, to oppose the ruke of king from the contesting party. In the traditions of succession of the day there was little no difference between a legitimate and an illegitimate son of a king, the competance and popularity of the potencial heir was supposed to be thedeciding factor. This laid the ground work for long feuds over who should rule the kingdom of Norway in the 12th century as well as the early 13th century.
Bjørnstjerne Bjørnson wrote an historical drama based on the life of the king, entitled Sigurd Jorsalfare.
Edvard Grieg composed an opera about Sigurd, Sigurd Jorsalfar
Preceded by:
Magnus Barefoot King of Norway
1103–1130 Succeeded by:
Magnus the Blind
var sønn av kong Magnus Berrføtt og regjerte landet sammen med sine brødre, Olav Magnusson (1103-1115) og Øystein I (1103-1123). Fra 1123 var han enekonge.
Sigurd fikk tilnavnet ?Jorsalfare? fordi han dro i korstog til Jerusalem (Jorsal).
[Londal.FTW]
. Sigurd "Jorsalfare" Magnusson. Født 1090. Død 26.03.1130, i Oslo,
gravl. i St. Hallvardskirken. Hans mor het Tora. Han ble sammen med sine brødre
Øystein, Sigurd og Olav konge over Norge i 1103. Sigurd "Jorsalfare" regnes som
Norges konge frem til sin død i 1130. Sigurd Jorsalfare var gift to ganger. Første
gang med prinsesse Malmfrid, datter av Mstislav "Harald" Vladimirsson øst fra
Holmgard, som var sønn til Vladimir Monomach, russisk storfyrste 1125-1132. Mor
til kong "Harald" Vladimirsson var Gyda den gamle Haraldsdatter, datter av den
engelske kongen Harald Godwinsson (bror til Toste Godwinsson Jarl). Malmfrids
mor var Kristin Ingesdatter, datter av sveakongen Inge Stenkjellsson (død ca.
1110).
Sigurd Jorsalfare og Malmfrid fikk datteren Kristina, som ble gift med Erling
Skakke, og de fikk sønnen Magnus Erlingsson, som ble konge i Norge i årene
1161-1184.
Sigurd Jorsalfare hadde også sønnen Magnus "Blinde" Sigurdsson (konge i Norge i
årene 1130-1135) , hvis mor var Borghild Olavsdatter, datter av Olav Dal, fra
Store-Dal i Borge i Østfold. Som barn ble Magnus "Blinde" sendt bort til fostring hos
Vidkunn Jonssen på Bjarkøy i Hålogaland. Sigurd Jorsalfare ble skilt fra Malmfrid,
og hun ble igjen gift med den danske kongen Erik Emune, sønn av Erik Eiegod.
Sigurd Jorsalfare ble annen gang gift med Cecilia, datter av en mektig mann, og
kongen skal visstnok ha holdt mye av henne. Men presteskapet var sterkt imot dette
giftemålet.
Sigurd Jorsalfare seilte høsten 1108 - med 60 skip og 10000 mann - fra Hordaland
mot Jerusalem, og det gikk tre år før han kom tilbake til Norge. På sin ferd til
Jerusalem var han stadig i strid med hedenske vikingflåter, blant annet kjempet han
mot maurerne på Pyreneer-halvøya. På veien hjem til Norge gikk de i land i
Konstantinopel, hvor Sigurd Jorsalfare forærte keiseren sine skip. Derfra tok de
landeveien gjennom Ungarn, Tyskland og Danmark.
Med stor iver tok Sigurd Jorsalfare seg av kirkens anliggende, og Stavanger
bispedømme ble opprettet.
Han er den eneste av de gamle norske konger som det fremdeles finnes levninger
etter - hodeskallen er bevart på Akershus.
Sigurd "Jorsalfare" Magnusson. Født 1090. Død 26.03.1130, i Oslo,
gravl. i St. Hallvardskirken. Hans mor het Tora. Han ble sammen med sine brødre
Øystein, Sigurd og Olav konge over Norge i 1103. Sigurd "Jorsalfare" regnes som
Norges konge frem til sin død i 1130. Sigurd Jorsalfare var gift to ganger. Første
gang med prinsesse Malmfrid, datter av Mstislav "Harald" Vladimirsson øst fra
Holmgard, som var sønn til Vladimir Monomach, russisk storfyrste 1125-1132. Mor
til kong "Harald" Vladimirsson var Gyda den gamle Haraldsdatter, datter av den
engelske kongen Harald Godwinsson (bror til Toste Godwinsson Jarl). Malmfrids
mor var Kristin Ingesdatter, datter av sveakongen Inge Stenkjellsson (død ca.
1110).
Sigurd Jorsalfare og Malmfrid fikk datteren Kristina, som ble gift med Erling
Skakke, og de fikk sønnen Magnus Erlingsson, som ble konge i Norge i årene
1161-1184.
Sigurd Jorsalfare hadde også sønnen Magnus "Blinde" Sigurdsson (konge i Norge i
årene 1130-1135) , hvis mor var Borghild Olavsdatter, datter av Olav Dal, fra
Store-Dal i Borge i Østfold. Som barn ble Magnus "Blinde" sendt bort til fostring hos
Vidkunn Jonssen på Bjarkøy i Hålogaland. Sigurd Jorsalfare ble skilt fra Malmfrid,
og hun ble igjen gift med den danske kongen Erik Emune, sønn av Erik Eiegod.
Sigurd Jorsalfare ble annen gang gift med Cecilia, datter av en mektig mann, og
kongen skal visstnok ha holdt mye av henne. Men presteskapet var sterkt imot dette
giftemålet.
Sigurd Jorsalfare seilte høsten 1108 - med 60 skip og 10000 mann - fra Hordaland
mot Jerusalem, og det gikk tre år før han kom tilbake til Norge. På sin ferd til
Jerusalem var han stadig i strid med hedenske vikingflåter, blant annet kjempet han
mot maurerne på Pyreneer-halvøya. På veien hjem til Norge gikk de i land i
Konstantinopel, hvor Sigurd Jorsalfare forærte keiseren sine skip. Derfra tok de
landeveien gjennom Ungarn, Tyskland og Danmark.
Med stor iver tok Sigurd Jorsalfare seg av kirkens anliggende, og Stavanger
bispedømme ble opprettet.
Han er den eneste av de gamle norske konger som det fremdeles finnes levninger
etter - hodeskallen er bevart på Akershus.
[Hårfagre og 25 generasjoner frem.FTW]
. Sigurd "Jorsalfare" Magnusson. Født 1090. Død 26.03.1130, i Oslo,
gravl. i St. Hallvardskirken. Hans mor het Tora. Han ble sammen med sine brødre
Øystein, Sigurd og Olav konge over Norge i 1103. Sigurd "Jorsalfare" regnes som
Norges konge frem til sin død i 1130. Sigurd Jorsalfare var gift to ganger. Første
gang med prinsesse Malmfrid, datter av Mstislav "Harald" Vladimirsson øst fra
Holmgard, som var sønn til Vladimir Monomach, russisk storfyrste 1125-1132. Mor
til kong "Harald" Vladimirsson var Gyda den gamle Haraldsdatter, datter av den
engelske kongen Harald Godwinsson (bror til Toste Godwinsson Jarl). Malmfrids
mor var Kristin Ingesdatter, datter av sveakongen Inge Stenkjellsson (død ca.
1110).
Sigurd Jorsalfare og Malmfrid fikk datteren Kristina, som ble gift med Erling
Skakke, og de fikk sønnen Magnus Erlingsson, som ble konge i Norge i årene
1161-1184.
Sigurd Jorsalfare hadde også sønnen Magnus "Blinde" Sigurdsson (konge i Norge i
årene 1130-1135) , hvis mor var Borghild Olavsdatter, datter av Olav Dal, fra
Store-Dal i Borge i Østfold. Som barn ble Magnus "Blinde" sendt bort til fostring hos
Vidkunn Jonssen på Bjarkøy i Hålogaland. Sigurd Jorsalfare ble skilt fra Malmfrid,
og hun ble igjen gift med den danske kongen Erik Emune, sønn av Erik Eiegod.
Sigurd Jorsalfare ble annen gang gift med Cecilia, datter av en mektig mann, og
kongen skal visstnok ha holdt mye av henne. Men presteskapet var sterkt imot dette
giftemålet.
Sigurd Jorsalfare seilte høsten 1108 - med 60 skip og 10000 mann - fra Hordaland
mot Jerusalem, og det gikk tre år før han kom tilbake til Norge. På sin ferd til
Jerusalem var han stadig i strid med hedenske vikingflåter, blant annet kjempet han
mot maurerne på Pyreneer-halvøya. På veien hjem til Norge gikk de i land i
Konstantinopel, hvor Sigurd Jorsalfare forærte keiseren sine skip. Derfra tok de
landeveien gjennom Ungarn, Tyskland og Danmark.
Med stor iver tok Sigurd Jorsalfare seg av kirkens anliggende, og Stavanger
bispedømme ble opprettet.
Han er den eneste av de gamle norske konger som det fremdeles finnes levninger
etter - hodeskallen er bevart på Akershus.
Sigurd "Jorsalfare" Magnusson. Født 1090. Død 26.03.1130, i Oslo,
gravl. i St. Hallvardskirken. Hans mor het Tora. Han ble sammen med sine brødre
Øystein, Sigurd og Olav konge over Norge i 1103. Sigurd "Jorsalfare" regnes som
Norges konge frem til sin død i 1130. Sigurd Jorsalfare var gift to ganger. Første
gang med prinsesse Malmfrid, datter av Mstislav "Harald" Vladimirsson øst fra
Holmgard, som var sønn til Vladimir Monomach, russisk storfyrste 1125-1132. Mor
til kong "Harald" Vladimirsson var Gyda den gamle Haraldsdatter, datter av den
engelske kongen Harald Godwinsson (bror til Toste Godwinsson Jarl). Malmfrids
mor var Kristin Ingesdatter, datter av sveakongen Inge Stenkjellsson (død ca.
1110).
Sigurd Jorsalfare og Malmfrid fikk datteren Kristina, som ble gift med Erling
Skakke, og de fikk sønnen Magnus Erlingsson, som ble konge i Norge i årene
1161-1184.
Sigurd Jorsalfare hadde også sønnen Magnus "Blinde" Sigurdsson (konge i Norge i
årene 1130-1135) , hvis mor var Borghild Olavsdatter, datter av Olav Dal, fra
Store-Dal i Borge i Østfold. Som barn ble Magnus "Blinde" sendt bort til fostring hos
Vidkunn Jonssen på Bjarkøy i Hålogaland. Sigurd Jorsalfare ble skilt fra Malmfrid,
og hun ble igjen gift med den danske kongen Erik Emune, sønn av Erik Eiegod.
Sigurd Jorsalfare ble annen gang gift med Cecilia, datter av en mektig mann, og
kongen skal visstnok ha holdt mye av henne. Men presteskapet var sterkt imot dette
giftemålet.
Sigurd Jorsalfare seilte høsten 1108 - med 60 skip og 10000 mann - fra Hordaland
mot Jerusalem, og det gikk tre år før han kom tilbake til Norge. På sin ferd til
Jerusalem var han stadig i strid med hedenske vikingflåter, blant annet kjempet han
mot maurerne på Pyreneer-halvøya. På veien hjem til Norge gikk de i land i
Konstantinopel, hvor Sigurd Jorsalfare forærte keiseren sine skip. Derfra tok de
landeveien gjennom Ungarn, Tyskland og Danmark.
Med stor iver tok Sigurd Jorsalfare seg av kirkens anliggende, og Stavanger
bispedømme ble opprettet.
Han er den eneste av de gamle norske konger som det fremdeles finnes levninger
etter - hodeskallen er bevart på Akershus.
NAME: _MAR Jorsalfare
|
|
|
