 Ca 1133 - 1155 (22 år)
-
| Navn |
MUNN, Sigurd II Haraldsson |
| Suffiks |
Konge av Norge |
| Født |
Ca 1133 |
Folkinsberg  |
| Døpt |
Trondhjem - foster son of Satha-Gyrth Bartharson |
| Kjønn |
Mann |
| Navn |
Sigurd |
| Navn |
Sigurd Munn Munn |
| Navn |
Sigurðr Haraldsson Munn |
| Gravlagt |
1155 |
Kristkirken på Holmen |
| Død |
10 Jun 1155 |
| Person ID |
I30247 |
Geelmuyden_etc |
| Sist endret |
7 Jul 2021 |
| Familie |
SIGURDSDATTER, Kristin, f. Ca 1124, Folkingberg , d. Ca 1178 (Alder 54 år) |
| Gift |
Ca 1150 |
Norway |
| Barn |
| | 1. SIGURDSDATTER, Kristina, f. 1201, Norway , d. 1254 (Alder 53 år) |
| | 2. SIGURDSDOTTER, Helga Munn, f. Ca 1152, d. 1202 (Alder 50 år) |
| | 3. OF NORWAY, Cecilia Sigurdsdatter, f. 1155, d. 1186, Rein (Alder 31 år) |
|
| Sist endret |
7 Jul 2021 |
| Famile ID |
F6173 |
Gruppeskjema | Familiediagram |
-
| Notater |
- {geni:occupation} King of Norway from 1137 t0 1155. He was only 4 years old when he was crowned to be king., Konge av Norge, Konge i Norge 1136-1161
{geni:about_me} http://www.friesian.com/germania.htm#norse
http://genealogics.org/getperson.php?personID=I00091797&tree=LEO
http://en.wikipedia.org/wiki/Sigurd_II_of_Norway
http://fi.wikipedia.org/wiki/Sigurd_II_Munn
http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Munn
http://nbl.snl.no/Sigurd_2_Haraldsson_Munn
Sigurd Haraldsson or Sigurd Munn (old Norse Sigurðr Haraldsson (1133–1155) was king of Norway from 1136 to 1155. He was son of Harald Gille, king of Norway and his mistress Tora Guttormsdotter (Þóra Guthormsdóttir). He ruled as co-ruler with his brothers, Inge Haraldsson and Eystein Haraldsson. He was killed in the power-struggle against his brother, Inge, in an early stage
Sigurd was fostered by Guttorm (Guthormr) or Sådegyrd Bårdsson (Sáðagyrðr Bárðarson) in Trøndelag. When his father was murdered by the pretender Sigurd Slembe in 1136, Sigurd was made king at the thing of Eyrathing. At the same time, his brothers Inge and Magnus were also made kings and co-rulers. Their respective guardians joined forces against Sigurd Slembe and his ally, the former king Magnus the Blind. The battles against these pretenders dominated the early years of Sigurd's reign. In 1139, they were defeated and slain at the battle of Hvaler.
After this followed a period of peace. During the minority of the brothers, Sigurd, Inge and Magnus, the Norwegian nobility (the lendmenn) cooperated to rule the kingdom and advise the kings. In 1142, their brother Eystein came to Norway from Scotland. His parentage was accepted, since Harald Gille had acknowledged that he had a son overseas. Eystein thus became king and co-ruler together with Sigurd and Inge. Magnus, of whom little more is known, died ofnatural causes at some point in the 1140s.
In 1152, Norway was visited by the papal legate Nicholas Breakspear. During his visit, the church in Norway was organised into a separate archbishopric, with its seat at Nidaros.
As they grew up, and their old advisors died, hostility began to grow among the brothers. In 1155, all three of them were set to meet in Bergen in an effort to keep the peace. Inge accused Sigurd and Eystein of planning to have him dethroned. Sigurd denied the accusations, but a few days later one of Inge's guards was killed by one of Sigurd's. At the advice of his mother Ingrid and his senior advisor, Gregorius Dagsson, Inge ordered his men to assault the house where Sigurd was residing. Sigurd had but few men, and no mercy was given. King Sigurd fell on 6 February 1155. He was buried by the old cathedral of Bergen, in what is today Bergenhus Fortress This cathedral was demolished and replaced by a larger cathedral soon after.
King Eystein was late in arriving for the meeting, and only approached the city after Sigurd was already dead. An uneasy settlement was reached between Inge and Eystein, but peace between them did not last long. As it turned out,the killing of king Sigurd started the second phase of the Norwegian civil war era, with fighting continuing with only short let-ups until 1208. The reasons for the fighting in Bergen remain disputed. According to the sagas, Eystein and Sigurd had plotted to strip Inge of his royal title and divide his share of the kingdom between them. Some modern historians doubt this version, seeing it as Inge’s excuse for his own aggressive actions.
During the following civil wars, several royal pretenders claimed to be the son of King Sigurd. For some, this was probably mostly a political statement, as royal lineage was necessary to be a candidate for the throne. Sverre Sigurdsson was the most successful by far of these claimants, and eventually succeeded in becoming king of Norway. Sigurd never married.
The sagas draw a rather negative picture of both Sigurd and his brother Eystein, generally choosing to portray Inge as the just ruler of the three brothers. Heimskringla writes of Sigurd:
When King Sigurd grew up he was a very ungovernable, restless man in every way; and so was King Eystein, but Eystein was the more reasonable of the two. King Sigurd was a stout and strong man, of a brisk appearance; he had light brown hair, an ugly mouth; but otherwise a well-shaped countenance. He was polite in his conversation beyond any man, and was expert in all exercises.[1]
Sverris saga, the saga of Sigurd's alleged son, also draws a somewhat unfavourable picture of Sigurd, contrasting him with the positive qualities of Sverre.
--------------------
http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Munn
http://en.wikipedia.org/wiki/Sigurd_II_of_Norway
http://home.no.net/maaster/1374.htm
--------------------------------------------------------------------------------
Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1135, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som rundbrenner som mange senere «turboprinser» kan misunne ham.
Biografi
Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.
Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.[2] Det ble sendtilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring[3]kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[4]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurdsside, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.
To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161.
Snorre beskriver kong Sigurd slik[5] «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig»
Referanser
^ Sigurd skal ha fått sønnen Harald med sitt søskenbarn Kristin Sigurdsdatter, datter av Sigurd Jorsalfare og senere Erling Skakkes hustru. Erling lot Harald henge, eller halshugge, før han ble voksen. Ref: Halvdan Koht. «Sigurd Munn» I: Norsk biografisk leksikon, 1. utg. Bd 13. 1958
^ "Den styringsvante kretsen ...", sitat fra Knut Helle. Aschehougs Norgeshistorie. Bd 3. Under kirke og kongemakt. 1995. S 15f
^ "etter en tids skurring", sitat fra Knut Helle. «Sigurd 2 Haraldsson Munn» I: Norsk biografisk leksikon. 2. utg. Bd 8. 2004
^ Haraldssønnenes saga, kap 23. Kanskje fordi Inge var ektefødt kongssønn, kanskje fordi Sigurd hadde bedrvet blodskam med søskenbarnet Kristin, kanskje av andre grunner.
^ Haraldssønnenes saga, kap 21. Det spekuleres i om Sigurd kan ha hatt hareskår, og at det kan være årsak til oppnavnet
--------------------
1133 - 10 Jun 1155
OCCUPATION: Konge i Norge 1137-1155
BIRTH: 1133, Sørum, AK ?
DEATH: 10 Jun 1155, Bergen
Father: Harald IV Magnusson GILLE
Mother: Thora GUTTORMSDOTTER
Family 1 : Gunhild fra SYLTE
Håkon II HERDEBREI
+Sverre I SIGURDSSON
+Cecilie SIGURDSDATTER
Erik SIGURDSSON
Kilde: nermo.org
--------------------
Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1135, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som rundbrenner som mange senere «turboprinser» kan misunne ham.
Biografi
Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.
Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurdsside, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.
To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161.
Snorre beskriver kong Sigurd slik «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig»
--------------------
d in 1155 in norway's 110 year civil war aka sigurd the mouth . reigned from 1133-1155 see hallingen march 1996
--------------------
Reference Book:
He N.K.1136-55 121.
He was King in 1133 to 1155.
Konge Sigurd Munn Haraldsen. He Sigurd ble fostret hos Saada Gyrd Baardson i Trondheim.
--------------------
Kung 1136-1155
Levde 1143-1155
Sigurd II Munn Haraldsson levde mellan 1134-1155, och var en frilloson till Harald Gille. Då Harald dog 1136 blev Sigurd tillsammans med halvbrodern Inge som ettåringar utropade till kungar.
Tillsammans med den äldre halvbrodern (kung från 1142) försökte Sigurd att avsätta Inge, men blev dräpt i Bergen den 10 juni 1155. Flera efterföljande kronpretendenter, bl.a. Sverre Sigurdsson, utgav sig för att vara söner till Sigurd Munn - han som hade ett vackert ansikte men "stygg mun"...
--------------------
Sigurd II Haraldsson, King of Norway (1)
M, #112995, b. 1133, d. 1155
Last Edited=13 Jul 2005
Sigurd II Haraldsson, King of Norway was born in 1133.1 He was the son of Harald IV Magnusson, King of Norway and Ingirith Ragnvaldsdottir. (1) He married Christine Sigurdsdottir, daughter of Sigurd I Magnusson, King of Norway and Malmfried of Novgorod. (1)
He died in 1155, murdered. (1)
Sigurd II Haraldsson, King of Norway also went by the nick-name of Sigurd 'Mund' (or in English, Sigurd 'Mouth'). (2) He succeeded to the title of King Sigurd II of Norway in 1136. (1)
Children of Sigurd II Haraldsson, King of Norway and Christine Sigurdsdottir
-1. Erik Sigurdsson+ d. 1190 (1)
-2. Cecily Sigurdsdottir+ (1)
Children of Sigurd II Haraldsson, King of Norway
-1. Harald Sigurdsson d. 1172
-2. Haakon II Sigurdsson, King of Norway b. 1147, d. 1162 (1)
-3. Sigurd III Sigurdsson, King of Norway b. a 1147, d. 1163 (1)
-4. Sverker Sigurdsson, King of Norway+ b. 1152, d. 1202 (1)
Forrás / Source:
http://www.thepeerage.com/p11300.htm#i112995
--------------------
Sigurd Munn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sigurd II Munn
Konge av Norge
Sigurd hører en tjenestejente synge, og forfører henne umiddelbart
Navn: Sigurd Haraldsson
Regjeringstid: 1136 - 1155
Født: 1135
Død: 10. juni 1155, Bergen
Foreldre: Kong Harald Gille og Tora Guttormsdatter
Ektefelle(r): flere friller
Barn: Håkon Herdebrei
Sverre Sigurdsson
Sigurd Markusfostre
Eirik Sigurdsson Jarl
Harald[1]
Cecilia Sigurdsdatter
Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1135, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som rundbrenner som mange senere «turboprinser» kan misunne ham.
[rediger] Biografi
Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.
Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.[2] Det ble sendtilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring[3]kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[4]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurdsside, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.
To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161.
Snorre beskriver kong Sigurd slik[5] «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig»
[rediger] Referanser
--------------------
Sigurd Haraldsson or Sigurd Munn (old Norse Sigurðr Haraldsson (1133–1155) was king of Norway from 1136 to 1155. He was son of Harald Gille, king of Norway and his mistress Tora Guttormsdotter (Þóra Guthormsdóttir). He ruled as co-ruler with his brothers, Inge Haraldsson and Eystein Haraldsson. His epithet Munn means "the Mouth" in Old Norse. He was killed in the power-struggle against his brother, Inge, in an early stage of the civil war era in Norway.
--------------------
Sigurd Munn
Fra Wikipedia, den frie encyklopediGå til: navigasjon, søk
Sigurd II Munn
Konge av Norge
Sigurd hører en tjenestejente synge, og forfører henne umiddelbart
Navn: Sigurd Haraldsson
Regjeringstid: 1136 - 1155
Født: 1135
Død: 10. juni 1155, Bergen
Foreldre: Kong Harald Gille og Tora Guttormsdatter
Ektefelle(r): flere friller
Barn: Håkon Herdebrei
Sverre Sigurdsson
Sigurd Markusfostre
Eirik Sigurdsson Jarl
Harald[1]
Cecilia Sigurdsdatter
Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1135, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som rundbrenner som mange senere «turboprinser» kan misunne ham.
Biografi [rediger]
Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.
Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.[2] Det ble sendtilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring[3]kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[4]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurdsside, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.
To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161.
Snorre beskriver kong Sigurd slik[5] «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig». Den "stygge" munnen er av mange blitt tolket dit hen at han hadde hareskår.
--------------------
http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_2_Haraldsson_Munn
Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1135, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som rundbrenner som mange senere «turboprinser» kan misunne ham.
Biografi [rediger]
Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.
Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.[2] Det ble sendtilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring[3]kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[4]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurdsside, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.
To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161.
Snorre beskriver kong Sigurd slik[5] «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig». Den "stygge" munnen er av mange blitt tolket dit hen at han hadde hareskår.
--------------------
Sigurd Ble konge i Norge da han var 4år gammel, og han var konge fra 1137 til han ble myrdet i 1155. Sigurd Munn hadde mange friller, og med en av dem fikk an datteren Helga.
--------------------
Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1133, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som rundbrenner som mange senere «turboprinser» kan misunne ham.
--------------------
Sigurd Haraldsson or Sigurd Munn (old Norse Sigurðr Haraldsson (1133–1155) was king of Norway from 1136 to 1155. He was son of Harald Gille, king of Norway and his mistress Tora Guttormsdotter (Þóra Guthormsdóttir). He ruled as co-ruler with his brothers, Inge Haraldsson and Eystein Haraldsson. His epithet Munn means "the Mouth" in Old Norse. He was killed in the power-struggle against his brother, Inge, in an early stage of the civil war era in Norway.
Reign
When his father was murdered by the pretender Sigurd Slembe in 1136, Sigurd was made king at the thing of Eyrathing. At the same time, his brothers Inge and Magnus were also made kings and co-rulers. Their respective guardians joined forces against Sigurd Slembe and his ally, the former king Magnus the Blind. The battles against these pretenders dominated the early years of Sigurd's reign. In 1139, they were defeated and slain at the battle of Hvaler.
After this followed a period of peace. During the minority of the brothers, Sigurd, Inge and Magnus, the Norwegian nobility (the lendmenn) cooperated to rule the kingdom and advise the kings. In 1142, their brother Eystein came to Norway from Scotland. His parentage was accepted, since Harald Gille had acknowledged that he had a son overseas. Eystein thus became king and co-ruler together with Sigurd and Inge. Magnus, of whom little more is known, died ofnatural causes at some point in the 1140s.
In 1152, Norway was visited by the papal legate Nicholas Breakspear. During his visit, the church in Norway was organised into a separate archbishopric, with its seat at Nidaros.
As they grew up, and their old advisors died, hostility began to grow among the brothers. In 1155, all three of them were set to meet in Bergen in an effort to keep the peace. Inge accused Sigurd and Eystein of planning to have him dethroned. Sigurd denied the accusations, but a few days later one of Inge's guards was killed by one of Sigurd's. At the advice of his mother Ingrid and his senior advisor, Gregorius Dagsson, Inge ordered his men to assault the house where Sigurd was residing. Sigurd had but few men, and no mercy was given. King Sigurd fell on 6 February 1155. He was buried by the old cathedral of Bergen, in what is today Bergenhus Fortress This cathedral was demolished and replaced by a larger cathedral soon after.
Aftermath
King Eystein was late in arriving for the meeting, and only approached the city after Sigurd was already dead. An uneasy settlement was reached between Inge and Eystein, but peace between them did not last long. As it turned out,the killing of king Sigurd started the second phase of the Norwegian civil war era, with fighting continuing with only short let-ups until 1208. The reasons for the fighting in Bergen remain disputed. According to the sagas, Eystein and Sigurd had plotted to strip Inge of his royal title and divide his share of the kingdom between them. Some modern historians doubt this version, seeing it as Inge’s excuse for his own aggressive actions.
During the following civil wars, several royal pretenders claimed to be the son of King Sigurd. For some, this was probably mostly a political statement, as royal lineage was necessary to be a candidate for the throne. Sverre Sigurdsson was the most successful by far of these claimants, and eventually succeeded in becoming king of Norway. Sigurd never married.
The sagas draw a rather negative picture of both Sigurd and his brother Eystein, generally choosing to portray Inge as the just ruler of the three brothers. Heimskringla writes of Sigurd:
When King Sigurd grew up he was a very ungovernable, restless man in every way; and so was King Eystein, but Eystein was the more reasonable of the two. King Sigurd was a stout and strong man, of a brisk appearance; he had light brown hair, an ugly mouth; but otherwise a well-shaped countenance. He was polite in his conversation beyond any man, and was expert in all exercises.[1]
Sverris saga, the saga of Sigurd's alleged son, also draws a somewhat unfavourable picture of Sigurd, contrasting him with the positive qualities of Sverre.
Descendants
Haakon (Hákon), known as Haakon the Broadshouldered (1147–1162). Made king by Sigurd and Eystein's supporters after Eystein's fall in 1157, in opposition to Inge Haraldsson. Killed in battle against Inge's old supporters and their new king Magnus Erlingsson. Mother: Tora (Þóra).
Sigurd (Sigurðr), known as Sigurd Markusfostre (died 1163). Proclaimed king by Haakon the Broadshouldered's followers in 1162, captured and decapitated by king Magnus' supporters in 1163.
Harald (Haraldr), (died 1170s). Captured and executed by king Magnus' supporters, because his parentage made him a potential threat to Magnus' rule. Mother: Kristin Sigurdsdotter (Kristín Sigurðardóttir).
Sverre? (Sverrir), (died 1202). Ruled as king of Norway from 1184 until his death. Mother: Gunnhild. Whether he was in fact a son of Sigurd is highly dubious.
Eirik? (Eiríkr) (died 1190). Made jarl by king Sverre. Poisoned. Whether he was in fact a son of Sigurd is unknown.
Cecilia (died late 1180s). Married Folkvid the Lawspeaker, marriage later annulled. Remarried Bård Guttormsson (Bárðr Guthormsson)
--------------------
http://en.wikipedia.org/wiki/Sigurd_II_of_Norway
--------------------
http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Munn
--------------------
Konge i Norge 1137-1155.
Kilde: nermo.org
--------------------
Notes for Kong Sigurd II Munn Haraldsson av Norge
Harald Gilles sønn, Sigurd Munn ble tatt til konge i 1137, tre år gammel, sammen med halvgroren Inge. En tredje sønn av Halrald, Øystein, kom fra skottland i 1142. Åpen strid mellom halvbrødrene førte til Sigurds fall i Bergen, 21 år gammel i 1155. Kilde “Braathens Safes kongerekke”
(Konge sammen med sin storebror Inge? Står ikke oppført i den norske offisielle kongerekke)
Se Europäisch Stammtafelen bund II, tafel 76.
--------------------
http://no.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Munn
--------------------
http://sv.wikipedia.org/wiki/Sigurd_Munn
Sigurd Munn
Från Wikipedia
Hoppa till: navigering, sök
Sigurd II Haraldsson Munn, född 1133, död 10 juni 1155 i Bergen, var kung av Norge från 1136 till sin död. Han var son till kung Harald Gille och Tora Guttormsdotter.
När fadern, kung Harald, mördades 1136 valdes gossebarnet Sigurd tillsammans med sin lillebror Inge till norska kungar. Deras anhängare stred om makten i Norge mot Sigurd Slemme och exkungen Magnus den blinde. 1142 blev även den äldsta halvbrodern Öystein vald till kung. Samarbetet mellan de tre halvbröderna började bli ansträngt under 1140-talet. När Norge 1152 genom Nidaros fick en egen ärkebiskop höll de fortfarande sams, men Sigurd kritiserades av denpåvliga legaten, kardinal Nicholas Breakspear. Sigurd och Öystein kom 1155 böverens om att överfalla och avsätta Inge vid ett trekungamöte i Bergen kommande sommar, men denne fick kännedom om planerna, kom med manstark hird till Bergen och överföll Sigurd och hans hird innan Öystein kommit fram.
Källor [redigera]
* Store norske leksikon, snl.no, http://www.snl.no/.nbl_biografi/Sigurd_2_Haraldsson_Munn/utdypning , läst 2009-03-06
Företrädare:
Harald Gille Kung av Norge
1136-1155
Samregenter
Inge I Haraldsson
1136-
Öystein Haraldsson
1142- Efterträdare:
Inge I Haraldsson
Öystein Haraldsson
Sidan ändrades senast den 7 augusti 2010 kl. 21.46.
--------------------
Sigurd Munn, 1134-55, sønn utenfor ekteskap av Harald Gille. Ved Haralds død
1136 ble Sigurd sammen med broren Inge utropt til konge. Sammen med den eldre
bror Øystein (konge 1142) søkte Sigurd å avsette kong Inge, men ble drept i
Bergen 10. juni 1155. Flere senere kongsemner, bl.a. Sverre, utgav seg for
hans sønner.
--------------------
Sigurd II Munn
konge av Norge (1137-1155)
(Sigurd Haraldsson )
Born in 1133
Died on 10 June 1155 - Drept under forsøk på å avsette broren kong Inge., Bergen, Hordaland, Norge
Age at death: 22 years old
Parents
Harald IV Gille Magnusson, konge av Norge ca 1103-1136
Tora Guttormsdatter ca 1100
Marriages and children
Married to Kristin Sigurdsdatter, prinsesse av Norge ca 1125-1178, with
Eirik av Viken ca 1150-1190
Helga Sigurdsdatter av Norge ca 1155
Harald Sigurdsson av Norge ca 1155-ca 1172
Cecilia Sigurdsdatter av Norge ca 1155
Relationship to Gunnhild fra Sylte ca 1130, with
Sverre Sigurdsson 1152-1202
Sigurd III Markusfostre Sigurdsson ca 1155-1163
Married to Tora x, arbeiderkvinne ca 1130, with
Håkon II Herdebrei Sigurdsson 1147-1162
Married to Malmfrid x, dronning av Norge ca 1140
Siblings
Margrete Gillesdatter av Norge ca 1130
Maria Gillesdatter ca 1130
. Haraldsdatter av Norge ca 1130
Sigurd II Munn Haraldsson
Relations
Adoptive father: Gyrd Bårdsson, lendermann ca 1075-ca 1145
Notes
Samkonge med brødrene Inge og Øystein.
Sources:
- person: Forsandboka, 1985, b 2, s 23, av Sigleif Engen + Våre dronninger, 1991, side 27, av Steinar Imsen
- birth: NST VIII s 263: Kildekr. undersøkelser Sudrheim.. H Sollied
- death: NST VIII s 263: Kildekr. undersøkelser Sudrheim.. H Sollied + Våre dronninger, 1991, side 27, av Steinar Imsen
- family 2: Årbok for Gudbrandsdalen 1947, s 36 + Av ynglinge-ætt, 1974, av Finn A. Wang s 53 + Våre dronninger, 1991, side 27, av Steinar Imsen
- family 3: Salmonsens leksikon X s 565 + Internet 1996: Royal Genealogical Data, Hull
Kristin Sigurdsdatter av Norge
prinsesse av Norge, hertuginne av Norge (1155)
(Kristin av Norge )
(Christine av Norge)
Born about 1125 - Norge
Died in 1178 - Norge
Age at death: possibly 53 years old
Consanguinity: 0.01%
Parents
Sigurd I Jorsalfare Magnusson, konge av Norge 1090-1130
Malmfrid, prinsesse av Russland ca 1105-1140
Marriages and children
Married to Sigurd II Munn Haraldsson, konge av Norge 1133-1155, with
Eirik av Viken ca 1150-1190
Helga Sigurdsdatter av Norge ca 1155
Harald Sigurdsson av Norge ca 1155-ca 1172
Cecilia Sigurdsdatter av Norge ca 1155
Married in 1155 to Erling Skakke Ormsson, Jarl ca 1119-1179, with
Magnus V Erlingsson 1156-1184
Ragnhild Erlingsdatter ca 1160
Notes
Hadde flere barn utenfor ekteskapet
Norsk Biografisk Leksikon, Bd VIII, s 7, av Halvdan Koht:
Kristin Sigurdsdatter, ca. 1125-1178, kongsdatter og jarlefrue, datter til kong Sigurd Jorsalfare og dronning Malmfrid Haraldsdatter fra Gardarike. Gift 1155 med Erling Skakke.
Ifølge sagaen var det, som naturlig kunne være, hennes formynder kong Inge Krokrygg som fikk ekteskapet i stand, og hun ble en støtte for den politikk som kong Inge og Erling jarl representerte. Sagaen fremstiller henne som en stormannslig kvinne. Det er nettop dette uttrykket den lar Gregorius Jonsson bruke da han i 1155, etter drapet på kong Sigurd Munn, på flukt for den tredje av kongebrødrene Eystein Haraldsson, kom til Erlings gård Støle og fant Kristin alene hjemme der. Hun tok da godt imot Gregorius og lot ham endog få med seg et langskip som tilhørte Erling. Noen år etter, i 1166 var hun i Oslo da kong Inge kjempet sin siste kamp; kongen bad henne da bli der til kampen varover, så at hun, om han falt, kunne lønne ham ved å sørge for liket hans, og dette kom hun da også til å gjøre. Hun ble værende i Oslo etter slaget og nyttet da leiligheten til å utspeide hvilke planer motpartiet under Håkon Herdebreid hadde, og derom fikk hun sendt bud til Erling jarl.
Virkelig aktiv politikk drev hun da Erling, sannsynligvis i 1169, sendte henne til Danmark for å forhandle om forlik med den danske kongen Valdemar I, som var hennes søskenban (sønn til hennes mors søster). Hun var der hele vinteren (1169-70), og om våren kunne Erling komme etter; da ble forliket sluttet.
I nokså sterk motsetning til det bilde vi således får av Kristin, står et par andre ting som blir fortalt om henne. Sagaene sier, Snorre riktignok med en viss tvil, at den sønn til Sigurd Munn, Harald, som Erling Skakke lot halshugge ca. 1172, skulle være en frukt av forbindelse med Kristin forut for hennes ekteskap. Tingen synes ikke meget rimelig, når en tenker på at Sigurd Munn var hennes søskenbarn, så at et forhold mellom dem ville være en åpenbar forbrytelse, og når en dessuten minnes hvorledes hun tok imot Sigurds drapsmann. Videre forteller sagaene at hun til slutt forlot Erling jarl og drog til Miklagard sammen med en mann som hette Grim Rusle, som hun der ute fikk en delbarn med. Dette må ha hendt et stykke ut i 1170-årene; men da var Kristin allerede en kvinne på i det minste henimot 50-årsalderen, så saken ser ikke meget sannsynlig ut. Formodentlig dreier det seg i begge tilfelle om rene sludderhistorier.
Islandske annaler har en notis om at Kristin døde 1178, og derav tør vi nok slutte at hun døde i Norge.
Sources:
- birth: Norsk Biografisk Leksikon,_ Bd VIII,_ s 7,_ av Halvdan Koht: ca 1125
Norges konger og dronninger, 1945, s 176: ca 1130
- death: Norsk biografisk leksikon bd 8, 1938 s 7, av Halvdan Koht
- family 2: Salmonsens leksikon XVI s 409 + Med skip til lands og til vanns, 1981, av V Henriksen, s 202 + Internet 1996: Royal Genealogical Data, Hull
Kristin Sigurdsdatter av Norge
prinsesse av Norge, hertuginne av Norge (1155)
(Kristin av Norge )
(Christine av Norge)
Born about 1125 - Norge
Died in 1178 - Norge
Age at death: possibly 53 years old
Consanguinity: 0.01%
Parents
Sigurd I Jorsalfare Magnusson, konge av Norge 1090-1130
Malmfrid, prinsesse av Russland ca 1105-1140
Marriages and children
Married to Sigurd II Munn Haraldsson, konge av Norge 1133-1155, with
Eirik av Viken ca 1150-1190
Helga Sigurdsdatter av Norge ca 1155
Harald Sigurdsson av Norge ca 1155-ca 1172
Cecilia Sigurdsdatter av Norge ca 1155
Married in 1155 to Erling Skakke Ormsson, Jarl ca 1119-1179, with
Magnus V Erlingsson 1156-1184
Ragnhild Erlingsdatter ca 1160
Notes
Hadde flere barn utenfor ekteskapet
Norsk Biografisk Leksikon, Bd VIII, s 7, av Halvdan Koht:
Kristin Sigurdsdatter, ca. 1125-1178, kongsdatter og jarlefrue, datter til kong Sigurd Jorsalfare og dronning Malmfrid Haraldsdatter fra Gardarike. Gift 1155 med Erling Skakke.
Ifølge sagaen var det, som naturlig kunne være, hennes formynder kong Inge Krokrygg som fikk ekteskapet i stand, og hun ble en støtte for den politikk som kong Inge og Erling jarl representerte. Sagaen fremstiller henne som en stormannslig kvinne. Det er nettop dette uttrykket den lar Gregorius Jonsson bruke da han i 1155, etter drapet på kong Sigurd Munn, på flukt for den tredje av kongebrødrene Eystein Haraldsson, kom til Erlings gård Støle og fant Kristin alene hjemme der. Hun tok da godt imot Gregorius og lot ham endog få med seg et langskip som tilhørte Erling. Noen år etter, i 1166 var hun i Oslo da kong Inge kjempet sin siste kamp; kongen bad henne da bli der til kampen varover, så at hun, om han falt, kunne lønne ham ved å sørge for liket hans, og dette kom hun da også til å gjøre. Hun ble værende i Oslo etter slaget og nyttet da leiligheten til å utspeide hvilke planer motpartiet under Håkon Herdebreid hadde, og derom fikk hun sendt bud til Erling jarl.
Virkelig aktiv politikk drev hun da Erling, sannsynligvis i 1169, sendte henne til Danmark for å forhandle om forlik med den danske kongen Valdemar I, som var hennes søskenban (sønn til hennes mors søster). Hun var der hele vinteren (1169-70), og om våren kunne Erling komme etter; da ble forliket sluttet.
I nokså sterk motsetning til det bilde vi således får av Kristin, står et par andre ting som blir fortalt om henne. Sagaene sier, Snorre riktignok med en viss tvil, at den sønn til Sigurd Munn, Harald, som Erling Skakke lot halshugge ca. 1172, skulle være en frukt av forbindelse med Kristin forut for hennes ekteskap. Tingen synes ikke meget rimelig, når en tenker på at Sigurd Munn var hennes søskenbarn, så at et forhold mellom dem ville være en åpenbar forbrytelse, og når en dessuten minnes hvorledes hun tok imot Sigurds drapsmann. Videre forteller sagaene at hun til slutt forlot Erling jarl og drog til Miklagard sammen med en mann som hette Grim Rusle, som hun der ute fikk en delbarn med. Dette må ha hendt et stykke ut i 1170-årene; men da var Kristin allerede en kvinne på i det minste henimot 50-årsalderen, så saken ser ikke meget sannsynlig ut. Formodentlig dreier det seg i begge tilfelle om rene sludderhistorier.
Islandske annaler har en notis om at Kristin døde 1178, og derav tør vi nok slutte at hun døde i Norge.
Sources:
- birth: Norsk Biografisk Leksikon,_ Bd VIII,_ s 7,_ av Halvdan Koht: ca 1125
Norges konger og dronninger, 1945, s 176: ca 1130
- death: Norsk biografisk leksikon bd 8, 1938 s 7, av Halvdan Koht
- family 2: Salmonsens leksikon XVI s 409 + Med skip til lands og til vanns, 1981, av V Henriksen, s 202 + Internet 1996: Royal Genealogical Data, Hull
--------------------
Sigurd Haraldsson Munn, född 1133, död 10 juni 1155 i Bergen, var kung av Norge från 1136 till sin död. Han var son till kung Harald Gille och Tora Guttormsdotter.
När fadern, kung Harald, mördades 1136 valdes gossebarnet Sigurd tillsammans med sin lillebror Inge till norska kungar. Deras anhängare stred om makten i Norge mot Sigurd Slemme och exkungen Magnus den blinde. 1142 blev även den äldsta halvbrodern Öystein vald till kung. Samarbetet mellan de tre halvbröderna började bli ansträngt under 1140-talet. När Norge 1152 genom Nidaros fick en egen ärkebiskop höll de fortfarande sams, men Sigurd kritiserades av denpåvliga legaten, kardinal Nicholas Breakspear. Sigurd och Öystein kom 1155 överens om att överfalla och avsätta Inge vid ett trekungamöte i Bergen kommande sommar, men denne fick kännedom om planerna, kom med manstark hird till Bergen och överföll Sigurd och hans hird innan Öystein kommit fram.
--------------------
BIOGRAFI:
Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1133, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treåring kåret til konge på Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 år gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som kvinneforfører.
Biografi [rediger]
Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen Såda-Gyrd Bårdsson, på et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.
Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et «familieproblem» av samme type som han selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kåre til konge på ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke å gi slipp på makten.[2] Det ble sendtilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn måtte bli tatt til konge på tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den nå munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 år) ble tatt til konge på Borgartinget. Slik lyktes det dem å samle en allianse som etter en tids skurring[3]kunne stå imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Som seksåring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved Holmengrå. Etter dette var det relativ fred i riket i flere år. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[4]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges rådgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurdsside, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i å gå til angrep på Sigurd og hans menn. De ble drept i gården til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk å komme til byen.
To år senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak Håkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag på isen utenfor Oslo i 1161.
Snorre beskriver kong Sigurd slik[5] «han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt hår og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i å tale godt og dugelig». Den "stygge" munnen er av mange blitt tolket dit hen at han hadde hareskår.
--------------------
Han var gift 1 gång och hade ett okänt antal frillor, han fick 5 barn.
--------------------
https://en.wikipedia.org/wiki/Sigurd_II_of_Norway
Ref:
1 Sigurd 2 Haraldsson Munn (Knut Helle. Store norske leksikon)
2 Gregorius Dagsson (Store norske leksikon
--------------------
Sigurd Munn, 1134-55, sønn utenfor ekteskap av Harald Gille. Ved Haralds død
1136 ble Sigurd sammen med broren Inge utropt til konge. Sammen med den eldre
bror Øystein (konge 1142) søkte Sigurd å avsette kong Inge, men ble drept i
Bergen 10. juni 1155. Flere senere kongsemner, bl.a. Sverre, utgav seg for
hans sønner.
King 1137-1155.
214936896. Kong Sigurd MUND av Norge(11531) was born in 1133.(11532) He was a Konge in 1137 in Noge.(11533) Etter farens død ble han norges konge sammen med broren Inge Krokrygg, og fra 1142 ogsaÌŠ sammen med broren Eystein under formyderskap av de mektige lendermenn. He died on 10 Jun 1155 in Bergen (Hordaland).(11534) drept Da han og brødrene ble voksne ble di uenige. Sigurd var populær, men volsdom. Hanog Eystein prøvde forgjeves aÌŠ avsette Inge. I hansregjeringstid ble erkebispesetet i Nidaros prøvet oprettet.
1133 - 10 Jun 1155
* OCCUPATION: Konge i Norge 1137-1155
* BIRTH: 1133, Sørum, AK ?
* DEATH: 10 Jun 1155, Bergen
SOURCE NOTES:
Bu78 http://home.sol.no/~nermo/slekt/d0011/g0000002.html#I1489
http://www.skansegata.com/Slekt/Slektforsking/4394.htm
http://www.norske.org/family/ghtout/gp270.htm
http://home.enter.vg/sverren3/images/nygols.web/per00988.htm#0
Hans mor var Tora Guttormsdtr -
Konge av Norge 1136 til 1155 sammen med sin storebror Inge. Står ikke oppført i den ofisielle norske kongerekken.
Navn: Sigurd Haraldsson/Sigurd Munn
Regjeringstid: 1136 - 1155
Født: 1135
Død: 10. juni 1155, Bergen
Foreldre: Kong Harald Gille og Tora Guttormsdatter
Ektefelle?(r): flere friller
Barn: HaÌŠkon Herdebrei
Sverre Sigurdsson
Sigurd Markusfostre
Eirik Sigurdsson Jarl
Harald[1]
Cecilia Sigurdsdatter
Sigurd II Munn, eller Sigurd Haraldsson (født 1135, død 1155) var sønn av kong Harald Gille, og ble som treaÌŠring kaÌŠret til konge paÌŠ Øretinget i Trøndelag etter kong Haralds død i desember 1136. Sigurd døde 22 aÌŠr gammel, uten nevneverdig politisk ettermæle, men med et rykte som rundbrenner som mange senere ?turboprinser? kan misunne ham.
Biografi
Sigurds mor Tora var kong Haralds faste frille, og levde ved hoffet. Som lite barn ble Sigurd satt til fostring hos lendmannen SaÌŠda-Gyrd BaÌŠrdsson, paÌŠ et ikke nærmere angitt sted i Trøndelag. Sammen med Gyrd sto Agmund Svifte og Ottar Birting som formyndere for Sigurd da han siden ble barnekonge.
Faren Harald ble senhøsten 1136 utsatt for et ?familieproblem? av samme type som han selv hadde paÌŠført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med aÌŠ anklage Sigurd Slembe for drapet paÌŠ Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og ?noen menn? kongen mens han sov hos Tora. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Sigurd Slembe lyste drapet paÌŠ seg, og ba om aÌŠ bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.
Sigurd Slembe lot seg kaÌŠre til konge paÌŠ ting i Nordhordland, i Sogn og i Fjordane. Den styringsvante kretsen som hadde holdt de politiske tøylene i Harald Gilles dager, aktet imidlertid ikke aÌŠ gi slipp paÌŠ makten.[2] Det ble sendt ilbud fra Bergen til Trøndelag med bønn om at Sigurd Munn maÌŠtte bli tatt til konge paÌŠ tinget. Sigurd Slembe dro likevel til Nidaros og hentet den naÌŠ munkeviede kong Magnus Blinde ut av klosteret. Sagaen lar det skinne gjennom at dette var mot Magnus' vilje. I navnet til kong Magnus krevde Sigurd kongsmakt. Enkedronningen Ingerid giftet seg senere med Ottar Birting, en av de tre nevnte stormennene som fostret og støttet Sigurd. Samtidig sørget Ingerid for at hennes egen sønn Inge (da 2 aÌŠr) ble tatt til konge paÌŠ Borgartinget. Slik lyktes det dem aÌŠ samle en allianse som etter en tids skurring[3]kunne staÌŠ imot Sigurd Slembe og Magnus Blinde.
Som seksaÌŠring var Sigurd eldst av de to kongsbrødrene som (neppe egenhendig) beseiret Sigurd Slembe og Magnus Blinde i slaget ved HolmengraÌŠ. Etter dette var det relativ fred i riket i flere aÌŠr. I 1142 kom Inges og Sigurds eldre halvbror Øystein Haraldsson til Norge og ble tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelige Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird saÌŠ lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, ?for han var fullvoksen mann?. Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.
En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der Sigurd deltok sammen med brødrene Inge og Øystein. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[4]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning.
Etter at Gregorius Dagsson ble kong Inges raÌŠdgiver, oppsto en splittelse mellom Inge og de to etterhvert samstemte halvbrødrene Sigurd og Øystein. De tre skulle møtes til forlik i Bergen, men etter to provokasjonsdrap fra Sigurds side, og innstendige oppfordringer fra Gregorius, samtykket Inge i aÌŠ gaÌŠ til angrep paÌŠ Sigurd og hans menn. De ble drept i gaÌŠrden til Sigrid Sæta i Bergen, før Øystein rakk aÌŠ komme til byen.
To aÌŠr senere ble Øystein drept av Inges menn, etter lang tids usemje og mye hærferd. Etter Sigurds og Øysteins død samlet deres støttespillere seg bak HaÌŠkon Herdebrei, som drepte Inge under et slag paÌŠ isen utenfor Oslo i 1161.
Snorre beskriver kong Sigurd slik[5] ?han ble en villstyring og uvøren i alle ferd [...] en stor og sterk mann, med et kjekt utseende; han hadde brunt haÌŠr og stygg munn, men ellers vakkert ansikt. Han stod over andre i aÌŠ tale godt og dugelig?
Konge i 1137.
RESEARCH NOTES:
King of Norway 1137-1155, competing kings at this time
Killed predecessor, Harald IV Gille.
Claimed to be son of Magnus III Barefoot
Became king 1137 sammen with broren Inge Krokrygg, senere also sammen
with brother ™ystein. Mye stridigheter.
nygols gives Astrid Roesd. as wife not daughter-in-law. All others say d-i-l.
Sigurd II Munn
http://trees.ancestry.com/rd?f=document&guid=6c0c979a-7fce-425b-b85f-47302edc2516&tid=19589623&pid=835474967
Sigurd II Munn, King of Norway, son of Harald Gillie, was said to be a most overbearing man, unruly in all respects. King Sigurth/Sigurd was tall and strong, and of a stately appearce, with brown hair, and an ugly mouth, but good features otherwise. He was exceedingly ready and skilful
of speech. The people of Raumariki were his followers."
Sigurd II of Norway
From Wikipedia, the free encyclopedia
Sigurd II (1133–1155) was the son of Harald Gille, king of Norway and his mistress Tora Guttormsdottir.
Sigurd grew up in Trøndelag, and was made king there in 1136 upon the murder of his father, King Harald, together with his younger brother Inge. During their minority, the Norwegian nobility cooperated to rule the kingdom and advise the kings.
The civil wars period of Norwegian history lasted from 1130 to 1217. During this period there were several interlocked conflicts of varying scale and intensity. The background for these conflicts were the unclear Norwegian succession laws, social conditions and the struggle between Church and King. There were then two main parties, firstly known by varying names or no names at all, but finally condensed into parties of Bagler and Birkebeiner. The rallyingpoint regularly was a royal son, who was set up as the head figure of the party in question, to oppose the ruke of king from the contesting party.
The early years of Sigurd's regin was dominated by battles against the pretenders Sigurd Slembedjakn and Magnus the Blind. These two were finally defeated and slain in a battle at Hvaler in 1139.
After this followed a period of peace. In 1142, their brother Eystein came to Norway from Ireland. His parentage was accepted, since Harald Gille had acknowledged that he had a son in Ireland. Eystein thus became co-king togetherwith Sigurd and Inge.
In 1152, Norway was visited by the papal legate Nicholas Breakspear. During his visit, the church in Norway was organised into one archbisopric, with its seat at Nidaros.
As they grew up, and their old advisors died, hostility began to grow among the brothers. In 1155, all three of them met at Bergen in an effort to keep the peace. Inge claimed Sigurd and Eystein for planning to have him dethroned. Sigurd denied the accusations, but a few days later one of Inge's guards was killed by one of Sigurd's. At the advice of his mother Ingrid and his senior advisor, Gregorius Dagsson, Inge ordered his men to assault the house where Sigurd was residing. Sigurd had but few men, and no mercy was given. King Sigurd fell on 6 February 1155.
After his death, Sigurd's supporters took his son Håkon Herdebrei as king.
During the following civil war, many royal pretenders claimed to be the son of King Sigurd. This was mostly a political statement, and their claims were at best dubious. Sverre Sigurdsson was the most successful by far of these claimants, and eventually succeeded in becoming king of Norway.
Preceded by:
Harald IV Gille King of Norway
1136-1155 Succeeded by:
Håkon II Herdebrei
Regj. 1137-1155.
Konge av Norge (1136-1155 )
PLAC Konge av Norge
Konge av Norge (1136-1155 )
PLAC Konge av Norge
[Londal.FTW]
Han hadde også en sønn - kong Sigurd Sigurdson "Markusfostre"
Sigurd Munn var konge i Norge i årene 1137 - 1155. Han døde den 10.06.1155.
Med sin frille, Gunhild Sylte som var gift med kammaker Una, hadde han sønnen Sverre.
Han hadde også en datter Cecilie som var gift med den svenske lagmannen Folkvik - De hadde sønnen Håkon Galen - d: 1214
Sigurd Munn Haraldsson. Født 1133. Død 10.06.1155, 22 år gammel.
Konge i årene 1137-1155. Sigurd Munn hadde flere uekte barn. Med kvinnen Tora
(tjenestejenta til bonden Simon Torbergsson) hadde han sønnen Håkon Herdebrei
(født 1147), som vokste opp hos Simon Torbergsson og hustruen Gunnhild. De
holdt meget av kongssønnen og behandlet ham som en av sine egne. Håkon
Herdebrei var konge i Norge i årene 1159-1162. Han ble etter drapet på onkelen
Øystein - i 1157 - innsatt som høvding over den flokken som hadde fulgt kong
Øystein. Utpå vinteren 1159 reiste Håkon Herdebrei og følge hans nordover
gjennom dalene til Trøndelag, og der ble han tatt til konge den 12.04.1159.
Sigurd Munn fikk sønnen Sverre Sigurdsson med frillen Gunhild, fra Sylte. Med en
ukjent kvinne hadde Sigurd Munn datteren Cecilia, som ble gift med Folkvid
lagmann i Värmland, og de fikk sønnen Håkon Galen. Cecilia reiste fra sin mann
Folkvid lagmann og giftet seg med Bård Guttormsson på Rein. De fikk sønnen, den
senere kong Inge Bårdsson. Cecilia døde kort tid etter denne fødselen.
Sigurd Munn ble tatt til konge fire år gammel - sammen med den to år gamle broren
Inge (Krokrygg) - etter at deres far Harald Gille var drept. Senere - i 1142 - ble en
tredje bror Øystein, som kom fra Skottland, også erklært som konge. Men styret av
landet ble utført av et formynderskap av de mektigste lendermenn. Da brødrene
vokste opp oppstod det uenighet mellom dem, men det dannet seg også partier med
virkelige dyptgående motsetninger. Sigurd Munns parti var nationalkirkelig preget,
mens Inge Krokryggs var universalkirkelig. Sigurd Munn hadde sterkest oppslutning
og styrke i Trøndelag, mens Inge hadde oppslutning i Viken og på Vestlandet.
Sigurd Munn var populær hos sine menn, men var voldsom og ubøyelig. Sigurd
Munn kom til enighet med broren Øystein om at de skulle avsette broren Inge, men
Inge hadde dyktige lendermenn til å føre sitt forsvar. Den 10. juli 1155 ble Sigurd
Munn overfalt og drept i Bergen.
Under Sigurd Munn og hans brødres regjering ble erkestolen i Nidaros opprettet
[Hårfagre og 25 generasjoner frem.FTW]
Han hadde også en sønn - kong Sigurd Sigurdson "Markusfostre"
Sigurd Munn var konge i Norge i årene 1137 - 1155. Han døde den 10.06.1155.
Med sin frille, Gunhild Sylte som var gift med kammaker Una, hadde han sønnen Sverre.
Han hadde også en datt
|
|
|
